Da jeg hadde muligheten til å dra såpass raskt tilbake til England nok en gang, var det selvsagt ikke noe å lure på. Tidlig begynte det som en tanke om å få med seg det heftige lokaloppgjøret mellom Grays Athletic og Tilbury der det gikk vilt for seg ved begge møter forrige sesong, men utviklet seg raskt til noe mer håndfast. Min godhjertede mor hadde sagt seg villig til å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 grytidlig på morgenen, og jeg hadde som vanlig ikke sovet noe den natten. Noe særlig søvn ble det heller ikke på flybussen opp til Gardermoen, men jeg fikk da litt søvn på flyturen over Nordsjøen. Etter å ha passert Gatwicks passkontroll og avhentet bagasjen, satt jeg meg på toget til London. Og siden jeg hadde meget god tid frem til innsjekkingstidspunkt valgte jeg å ta en tidlig lunsj på en Wetherspoons-pub ved London Bridge, før jeg omsider byttet til tubens Jubilee Line.
Grays hadde før denne sesongen startet en «ground sharing» med East Thurrock United i Corringham, og jeg hadde derfor valgt Purfleet i Essex som base for dagen. Etter nok et bytte til tog ved stasjonen West Ham, ankom jeg etter hvert Purfleet og gikk de 5 minuttene til Royal Hotel ved Themsens bredd. Vel innlosjert på hotelrommet valgte jeg etter hvert å ta meg en time på øyet før jeg skulle ta kontakt med mine Southend-venner Scott og Gareth for å høre om de ville være med. Jeg bråvåknet flere timer senere, et par minutter på sju! Krisen var et faktum! Hadde jeg gått glipp av kampen? Eller kunne jeg fortsatt rekke det? Tankene raste gjennom hodet mitt mens jeg fikk på meg klær og hastet mot stasjonen. Jeg hadde sjekket opp togtider, men ikke så sent som dette, og nå ville jeg ikke kaste bort potensielt dyrebar tid på slikt. Da jeg kom stressende inn på Purfleet stasjon så jeg til min store glede at et tog var ventet om drøye 5 minutter. Stående på perrongen slo det meg plutselig at togpasset lå igjen på hotellrommet! Dermed måtte jeg oppsøke billettluka for å bytte snaue £5 mot en returbillett til Stanford-le-Hope.
Jeg hadde da jeg planla turen vurdert å gå fra Stanford-le-Hope stasjon til East Thurrock Uniteds stadion Rookery Hill, men dette var nå overhodet ikke noe alternativ. Jeg rakk nesten å røyke en kjapp røyk før det kom en taxi, og jeg så snart at apostlenes hester uansett ville vært et mindre godt valg. Da jeg endelig steg ut på utsiden av Rookery Hill, fikk jeg bekreftet av en vakt at kampen hadde blitt blåst i gang for under et minutt siden. Jeg betalte meg inn og avleverte ytterligere £2 for et program før jeg fikk tatt stadionet i nærmere øyesyn.
Grays hadde gått ut i hundre og tatt kontroll på kampen, men mot spillets gang var de bitre rivalene fra Tilbury som tok ledelsen etter 9 minutter da Jack West skjøt i mål fra 25-30 meter. Etter dette begynte Grays åpenbart å stresse. Tilbury på sin side virket å spille på seg selvtillit, og Jack West holdt på å doble ledelsen. Det som etter hvert var av Grays-sjanser ble sløst bort, og dermed fikk de betale prisen. Rett før pause doblet Tilbury ledelsen da tidligere Grays-spiller Emil Aiken scoret fra kort hold etter mølje og klabb og babb i Grays-feltet.
Etter en forfriskende pint i pausen fant jeg etter hvert frem til vedkommende med ansvar for klubbsjappa, men han hadde ikke hatt med seg noen skjerf til dagens kamp. Derimot sa han seg mer enn villig til å sende et til Norge, og til tross for mine protester om at £5 neppe ville dekke mer enn portoen, nektet han å ta imot mer penger for skjerfet jeg forøvrig fortsatt venter på. (Anm: …og som jeg fikk få dager etter at dette ble skrevet).
Det var også et bemerkelsesverdig antall vakter og politi til stede. Kanskje ikke for en vanlig Football League kamp, men absolutt for en kamp i Isthmian League Division One North. Uvanlig for dette nivået var også å operere med segregering av supporterne. Dette hadde selvsagt sammenheng med masseslagsmål ved begge møter forrige sesong, og en av vaktene forklarte at man derfor håpet å holde de to supportergruppene atskilt både før, under og etter kamp.
314 tilskuere så hvordan andre omgang startet med en situasjon der Tilbury mente å ha headet ballen i nettet uten at dommeren sa seg enig. I stedet gikk Grays i angrep og fikk tildelt et straffespark etter at Louis Dennis ble felt. Danny Bunce satt straffen iskaldt i mål og det sto 1-2 etter 49 minutter. Hjemmelaget tok igjen over uten å skape all verden, og Tilbury forsvarte seg imponerende og solid. Grays’ største sjanse falt til Jean-Michel Sigere, men hans «lure» avslutning lurte mest av alt ham selv. I stedet ble Jack West spilt gjennom på overtid, rundet keeper og satt inn sitt andre. Dermed 3-1 til gjestende «The Dockers». Ikke lenge etter gikk sluttsignalet med 1-3 som et muligens noe overraskende sluttresultat utfra tabellsituasjonen før kampen. Og ikke minst sett i lys av Grays’ meget flotte sesonginnledning, men lokalderbies lever alltid sine egne liv. Og denne gang ble det heller ikke noe bråk. I hvert fall ikke som jeg fikk med meg før jeg forsvant inn i klubbhuset, mens Tilbury-fansen ble gjetet ut. Etter en pint eller to etter kampen, fikk jeg tilkalt en drosjebil som tok meg tilbake til Stanford-le-Hope stasjon for retur til Purfleet og en god natts søvn.
English ground # 53: Grays Athletic v Tilbury 1-3 (0-2) Isthmian League Division One North Rookery Hill (at East Thurrock United), 5 October 2011 0-1 Jack West (9) 0-2 Emiel Aiken (45) 1-2 Danny Bunce (pen, 49) 1-3 Jack West (90) Att: 314 Admission: £8 Programme: £2
Dag 6: Mandag 10.10.2011 Oldham Athletic – Milton Keynes Dons
Ferden nordover igjen kunne ikke begynt stort verre. Jeg hadde ikke før satt meg, før en gjeng franske middelaldrende kjerringer satt seg ned rett ved siden av på andre siden av midtgangen. Der satt de og kaklet i vei i munnen på hverandre, og de som kjenner meg vet at jeg ikke kan fordra franskmenn. Selv språket i seg selv kan gi meg gåsehud. Men heldigvis, mens jeg vurderer flytte meg eller hente øreproppene, ble jeg reddet idet toget forlater Reading stasjon. Da kom vedkommende par som har reservert to av de plassene. Dette førte selvsagt til at de på typisk fransk arrogant vis nektet å flytte seg da de satt der først og ingen hadde fortalt de at det var reservert. Da det ble påpekt og illustrert at reserverte seter er klart merket, fulgte de opp med ironiske og syrlige bemerkninger om hvor høflige alle engelskmenn er, og hvor glad franskmenn er i folk som smiler. Motvillig flyttet to av de seg omsider, hvorav en dumpet ned i setet ved siden av den stakkars undertegnede – en skjebne jeg omsider klarte å unnslippe ved å flytte meg mens toget stoppet i Oxford. Aldri har turen til Oxford virket så lang, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde ørepropper og musikk til rådighet! Jeg skulle ha 14 minutter på meg til å bytte tog på Birmingham New Street, men toget fra Reading var så forsinket at jeg innfant meg med å måtte vente på neste tog. Men da jeg gikk av toget, så jeg at toget som skulle gått mot Manchester for 2 minutter siden fra tre perronger bortenfor sto der fortsatt. Jeg ilte bort og fikk kastet meg på toget…og ingenting skjedde. Etter 5 minutter ble det endelig informert om at de hadde tekniske problemer og ikke visste hvor lenge de ville bli stående der. Jeg bestemte meg for å gå av igjen for å ta en etterlengtet røyk og heller eventuelt ta neste tog. Men idet jeg hoppet av blåste konduktøren i fløyta for avgang, og jeg fikk hoppet på igjen i ren refleks. Toget var 12 minutter forsinket fra Birmingham New Street, men det ble informert om at de håpet å ta igjen mesteparten av forsinkelsen. I stedet skjedde det motsatte – vi havnet bak et tregere tog som vi tydeligvis ble liggende bak helt til Stafford! Og da vi endelig ankom Manchester Piccadilly var det bortimot 40 minutter forsinket. Ikke at jeg hadde dårlig tid, men likevel irriterende. Og med noen av britenes nye landsmenn bak meg sparkende i seteryggen hele veien var det en prøvelse. Men jeg tenkte som så at det kunne vært verre; jeg kunne vært på det andre toget omringet av franskmenn! Jeg valgte å hoppe på en av de tre glimrende bussrutene som kjører gratis rundt i sentrale Manchester, og som tok meg den korte turen til Britannia Hotel på Portland Street. Det viste seg å være en flot bygning, og det er lett å se at dette tidligere har vært et svært elegant sted. Denne dagen var det også billig, så her hadde jeg absolutt gjort et kupp. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, fikk jeg sporet opp en internetcafe i Chinatown. Det var på tide å endelig bestemme seg 100% for bestemmelsessted for morgendagen og få booket hotell. Med det ute av verden var det etterhvert på tide å sette kursen mot Oldham. Jeg hadde forsøkt å kontakte en bekjent, der, men både han og mange av de andre Oldham-gutta var på Lanzarote. Med hjelp av Oxford Matt fikk jeg til slutt tak i Darren som jeg hadde møtt i Ashton-under-Lyne da Kevins band spilte der på St. George’s Day, og han ville møte meg i Oldham.
Boundary Park er for tiden et ganske vanskelig stadion å komme seg til da byens jernbanestasjoner er stengt for å bli del av metroen i Greater Manchester, og inntil da er en marerittaktig busstur alternativet. Etter nesten en time i rushtrafikken var jeg tydeligvis rett i nærheten av Boundary Park, og hoppet av bussen. Planen var å gå til puben Old Grey Mare, men da jeg var rett utenfor The Rifle Range ble jeg bedt om heller å vente der. Litt over en halv pint Strongbow senere, kom Darren og hans kompis Matthew. De hadde opprinnelig ikke tenkt seg på kampen, men Darren vill nå være med og Matthew hadde sagt seg villig til å låne oss sine to sesongkort. Det hadde regnet hele dagen, og med kampen i tillegg overført på Sky Sports spådde de et mulig oppmøte på under 2.000. Etter en pint til på puben kjørte Darren Matthew hjem før vi satt kursen mot Boundary Park. Program til £3 og skjerf til samlingen ble handlet inn i klubbsjappa, og vi entret Chadderton Road Stand – også kjent som ‘Chaddy End’ – med rundt 10 minutter igjen til avspark. Til venstre for oss var langsiden der Lookers Stand en gang sto, men det var nå et trist skue. En kjenning av Darren som tydeligvis var en slags «superfan» uttrykte skepsis til om ny tribune ville komme på plass her i nærmeste fremtid, og dermed ser det ut som om Boundary Park kun vil ha tre tribuner enda en stund til.
2.408 tilskuere trosset regn og Sky Sports, og 92 sjeler hadde til og med tatt turen fra plast-byen Milton Keynes. De fikk se en ganske underholdende kamp, der Luke Chadwick tidlig kunne gitt franchise-laget ledelsen. Men det var Oldham som var det førende laget i første omgang, med sjanser for både Chris Taylor, Tom Adeyemi og en Reuben Reid som på vei mot mål pådro seg strekk og måtte byttes ut. Men de klarte ikke omsette sjansene sine i mål før MK Dons keeper David Martin presterte å skli på vei ut i feltet. Den gamle traveren Shefki Kuqi hadde ingen problemer med å sette inn 1-0 til The Owls etter 43 minutter. Kuqi kunne doblet ledelsen rett etterpå, da han rundet Martin. Men fikk litt spiss vinkel, og med forsvarere tilbake på streken traff han bare nettveggen. Likevel en fortjent hjemmeledelse til pause, tydeligvis overraskende for mange av hjemmesupporterne; men også til maskoten Chaddy The Owls store begeistring.
MK Dons så ut til å starte noe bedre i andre omgang, men etter drøye ti minutter falt omgangens første store sjanse til Oldham. Adeyemi ble spilt gjennom, passerte Dons-forsvarer Mathias Kouo-Doumbe, og plasserte ballen nede i hjørnet bak Martin. 2-0! Bortelaget foretok offensive bytter i et forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Oldham virket å ha spilt på seg selvtillit. Både Stephen Powell, Clinton Morrison og Chadwick hadde halvsjanser for gjestene, mens Oldham på sin side kunne økt ytterligere ved David Mellor og innbytter Felipe Morais. Med fem minutter igjen av ordinær tid kom imidlertid reduseringen da Clinton Morrison styrte inn en blanding av skudd og innlegg fra Anthony McNamee. Nå var det plutselig neglebiting og spenning igjen på Boundary Park, men til tross for at hjemmekeeper Alex Cisak måtte i ilden ved et par anledninger klarte Latics å ri av stormen og sikre seg tre fine poeng i League One.
Fornøyd med resultatet forlot vi Boundary Park, og Darren tilbød seg å kjøre meg tilbake til Manchester. Etter at han forsikret meg om at det overhodet ikke var noe problem og at det på ingen måte ville ta ham like lang tid som bussturen min tidligere, takket jeg ja til tilbudet. Etter å ha svippet innom med Matthews sesongkort var vi overraskende kort tid etter utenfor Britannia Hotel, hvor jeg takket for skyssen og tok farvel med Darren før jeg gikk til innkjøp av noe takeaway mat og tok kvelden.
Ground #58: Oldham Athletic – Milton Keynes Dons 2-1 (1-0) League One Boundary park, 10 October 2011 1-0 Shefki Kuqi (43) 2-0 Tom Adeyemi (56) 2-1 Clinton Morrison (85) Att: 2,408 Admission: ??? (Free entry with borrowed season ticket) Programme: £3
Dag 7: Tirsdag 11.10.2011 Leatherhead – East Thurrock United
Utpå formiddagen forlot jeg Manchester og satt igjen kursen sørover, denne gang men en langt mer behageligere togreise. Ved ankomst London gikk turen videre med tubens Victoria Line til Victoria. Belgrave House Hotel lå kun to kvartaler unna, og var på langt nær like flott som hotellet fra dagen før. Dyrere var det også, men London er en dyr by, så jeg slang fra meg bagasjen og forsvant raskt ut igjen. Med noen timer å slå hjel hadde min kompis Matt sagt seg villig til å ta en pint eller tre, og vi ble enige om å møtes ved Leicester Square. Jeg satt meg på The Porcupine pub og bestilte mat mens jeg ventet på at han skulle gå til fots fra Kings Cross. Tidligere enn forventet dukket han opp. Matt er av alle ting Arsenal-supporter, så vi har kanskje ikke mest til felles fotballmessig. Men han viste interesse for min rundtur, og da jeg spurte om han ville være med på non-league kamp i Leatherhead var han slett ikke uinteressert. Jeg tilbød meg å betale for toget tur/retur (som viste seg å koste £9), og etter noen få sekunders tenkepause var han med. Vi drakk opp og satt kursen for Victoria, hvor vi hoppet på toget til Horsham. Det var fullt av pendlere som skulle hjem til steder Mitcham, Carshalton og Sutton. Vi hoppet omsider av i søvnige Leatherhead i Surrey, kjent fra FA cup bravader på 70-tallet. Og for mange ikke minst fra Colin Wards glimrende bok «Steaming In», om hans oppvekst på tribunene i Leatherhead, og senere hans erfaringer med Arsenal, Chelsea og England – en bok som for øvrig anbefales på det sterkeste.
Vi ble pekt i retning Fetcham Grove av en lokal taxisjåfør som fikk veibeskrivelsen til å høres ganske lang ut. Han lovet imidlertid at det ikke var noe særlig mer enn 5 minutters gange. Han løy ikke, og snart kunne vi betale oss inn på Fetcham Grove. Der skulle Leatherhead ta imot East Thurrock United til ligakamp i Isthmian Premier League. Vi entret via klubbhuset og gikk til innkjøp av drikkevarer og program til £2. Baren hadde utgang også inn mot banens langside, hvor man hadde et suverent «drikke-område» hvor vi etterhvert så hele kampen fra. Rett ved siden av dette hadde de en klubbsjappe hvor jeg fikk sikret meg et skjerf, dessverre uten hverken klubbnavn eller logo. Kun tofarget grønt og hvitt lignet det altfor mye på et Ce**ic skjerf for meg, og det var etter en heftig stille debatt med meg selv og med blandede følelser at jeg gjennomførte kjøpet jeg snart angret på. Lovnader om at neste «batch» ville bli med navn og logo hjalp ikke stort da jeg så mengden av skjerf de hadde å selge ut før den tid. Noen vil kanskje huske at Leatherhead i fjorårssesongen rykket opp fra Isthmian Division One South etter en dramatisk playoff. Semifinalen borte mot Whitehead ble vunnet på straffer etter 1-1, før de slo Dulwich Hamlet 4-3 i finalen (Dulwich Hamlets hjemmekamp mot Hythe Town hadde forøvrig vært dagens andre alternativ før jeg falt endelig ned på Leatherhead). Denne finalen hadde jeg tidligere sett på klubbens hjemmeside ble gitt ut på DVD, og derfor spurte jeg nå etter denne. Vedkommende i klubbsjappa hadde dog ingen der, men lovet og sjekke opp og gi beskjed om jeg kom tilbake i pausen.
Som nykommer i divisjonen har Leatherhead slitt i ligaen i sesongstarten, men 0-2-8 etter 10 ligakamper fortalte nok ikke hele sannheten. En kikk på resultatene røpet nemlig at de aller fleste tapene var ettmåls-tap, og en prat med noen supportere bekreftet at de ganske riktig hadde vært noe uheldige og hatt en del marginer mot seg. I følge noen supportere var Cray Wanderers det eneste laget som så langt hadde valset over Leatherhead. Og med dagens motstander også i nedrykkssonen (East Thurrock rykket forøvrig også opp i våres som vinner av Isthmian Division One North) hadde jeg en sterk følelse av at i dag ville Tanners ta sesongens første ligaseier.
Foran 260 fremmøtte gikk da også hjemmelaget selvsikkert og besluttsomt til verks, og etter 8 minutter tok de ledelsen da deres toppscorer Greg Andrews fra hjørnet av 16-meteren skrudde ballen rundt Rocks-keeper Richard Wrey. Og med kvarteret spilt var samme mann på farten igjen da han fra nogenlunde samme posisjon satt inn 2-0, denne gangen ved hjelp av en retningsforandring. Leatherhead så ut til å ha full kontroll, og det nærmeste gjestene kom redusering var Sam Collins’ skudd fra spiss vinkel som ble reddet av hjemmekeeper Chico Ramos. På tampen av omgangen oppstod en merkelig situasjon der Leatherheads spiss Andrews og Gary Drewett var alene gjennom, men i tilsynelatende soleklar offsideposisjon. Alle stoppet opp, men linjemannens flagg ble holdt nede og dommeren lot spillet fortsette. Andrews og Drewett virket imidlertid så overrasket over avgjørelsen at de klarte å somle bort sjansen og sørget for at 2-0 sto seg til pause.
I pausen viste det seg at vedkommende i klubbsjappa hadde forhørt seg, men måtte beklage at den siste gjenværende DVD’en gikk på rundgang blant spillerne. Matt på sin måtte henrykt innrømme at nivået var langt høyere enn han hadde trodd og fryktet, og lurte på om han kanskje skulle begynne å se litt mer non-league samtidig som han lurte på om han kunne få være med neste gang jeg skulle på kamp i London-området. Job well done!
Andre omgang startet som en helt annen kamp, der East Thurrock nå presset på. Likevel så det ut til at Leatherhead hadde en viss kontroll, og Reiss Gilbeys skudd rett på keeper Ramos var deres eneste større sjanse så langt. Med 73 minutter spilt kom dog reduseringen i form av Sam Higgins’ stuss, og hjemmesupporterne virket nå med ett noe nervøse. Men til tross for presset fra East Thurrock så Tanners-spillerne rolige og kontrollerte ut, samtidig som gjestene virket fantasiløse. Og omsider kunne hjemmefolket slippe jubelen løs for sesongens første trepoenger. Vel fortjent var det også.
Vi valgte å ta en pint eller to til i hyggelige omgivelser i Leatherhead før vi satt oss på toget tilbake til London. Toget ankom Waterloo, og jeg ble med Matt en stasjon nordover på tubens Northern Line til Embankment, før jeg tok farvel med ham og byttet til Circle Line de tre stasjonene vestover til Victoria. Det eneste som gjensto av turen nå, var en natts søvn og morgendages hjemreise til Norge.
Ground #59: Leatherhead – East Thurrock United 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Fetcham Grove, 11 October 2011 1-0 Greg Andrews (8) 2-0 Greg Andrews (15) 2-1 Sam Higgins (73) Att: 260 Admission: £10 Programme: £2
Dag 4: Lørdag 08.10.2011 Maidenhead United – Chelmsford City
Etter et togbytte i Wolverhampton trillet toget etterhvert inn på Reading stasjon. Den korte veien opp til Ibis Hotel ble raskt unnagjort, og jeg gikk inn for å sjekke inn. Men de kunne nå ikke finne min reservasjon! Da Cammell Laird – Bamber Bridge ble flyttet fra lørdag til fredag, hadde jeg allerede booket Ibis Reading fra fredag til mandag uten avbestillingsmulighet. Jeg ringte for å gi beskjed om at jeg ikke ville sjekke inn før lørdag, men likevel betale for alle tre døgnene. Men så har de da klart å slette hele reservasjonen! Jeg hadde heldigvis skrevet den ut slik at den meget vakre jenta som sto der kunne se den, og snart var det ordnet
Hotellet var intet blivende sted, for jeg skulle videre til Maidenhead. Min venn Marc hadde tidlig meldt interesse for å være med på det jeg planla å være en lokal kamp denne dagen, og foreslo Wokingham & Emmbrook i en cupkamp mot et lag jeg ikke er kar om å erindre i øyeblikket. Men jeg jeg falt istedet ned på Maidenhead Uniteds kamp mot Chelmsford City i Conference South, delvis grunnet at Wokingham & Emmbrook nå spiller sine hjemmekamper hos Bracknell Town. Marc måtte uansett melde avbud, men vi avtalte halvveis å møtes i Reading senere på ettermiddagen. Jeg gikk tilbake til Reading stasjon og hoppet på toget til Maidenhead, og ikke altfor lenge etter krysset jeg over fra Maidenhead stasjon over til puben The Bell.
Et antall Chelmsford supportere hadde allerede intatt puben, og jeg kom raskt i snakk med noen av de. Samtalen dreide seg først om hva som var skjedd med deres tilsynelatende eminente hjemmestyrke de siste sesongene, da de så langt denne sesongen hadde til sammenligning usle 0-4-2 hjemme. Uten at de hadde noen åpenbar forklaring på dette, beveget samtalen seg over på temaet Melbourne Stadium. Jeg er overhodet ingen fan av friidrettsstadioner som hjemmebaner for fotballklubber, men i Chelmsford Citys tilfelle var det fort klart at supporterne var sjeleglad for bare å i det hele tatt å få spille i Chelmsford igjen etter eksil i både Maldon og Billericay fra 1997 til 2006. Et par av de var imponert over rundreisen jeg var på og ville gjerne høre mer om kampene jeg hadde sett hittil og de jeg skulle se de resterende dagene. Da Essex derbyet Grays – Tilbury kom på banen utløste det en hoderistende konklusjon om at den delen av Essex (Grays-Tilbury-Basildon området) burde vært skåret vekk fra Essex og gitt over til Kent – noe som fikk meg til å le så jeg satt cider i vrangstrupen.
Turen gikk videre den korte veien til det som visstnok er verdens eldste fotballstadion i kontinuerlig bruk av samme klubb. York Road har vært klubbens hjem siden fra 1871. Jeg hadde tidligere vært der da en kamp var avlyst uten at jeg hadde fått det med meg, og benyttet den gang anledningen til å traske litt rundt på stadionet og kikke. Og nettop det var en annen grunn til at jeg valgte meg Maidenhead i dag; det var nemlig på tide å få avlagt dette stadionet et besøk under kamp. Fra The Bell til York Road tok jeg følge med en Maidenhead supporter som sa seg mer optimistisk enn på flere år, og mente at de denne sesongen hvertfall burde slippe å havne nede i sumpa.
Jeg betalte meg inn og sikret meg et program for £2, før jeg ble pekt i retning av klubbsjappa som minnet om en kiosk der på motsatt langside. Med nyanskaffet skjerf gikk turen tilbake til klubbhusets bar, der det var åpenbart at det var kommet endel bortefolk fra Essex. I tillegg var det også en ikke ubetydelig mengde tilsynelatende nøytrale. Det var spillefri i både Championship og det en Brentford-fan fast refererte til som «PremierSHITE», og dermed Non League Day. En Reading-kompis fortalte meg at han kjente flere Reading-fans som visstnok skulle befinne seg der, og i baren før kampstart kom kom jeg i snakk med en Plymouth supporter i nesten 20 års eksil i Maidenhead (som selvsagt fikk mye sympati fra de fleste kanter slik situasjonen dessverre har vært i Plymouth Argyle den siste tiden). I tillegg til den nevnte Brentfordsupporter og hans kumpan som ikke hadde hatt tid eller penger til å legge ut på den lange borteturen til Carlisle denne dagen. I tillegg var selveste Dave Beasant tilstede for å se sin sønn Sam vokte målet for hjemmelaget.
En meget interessant samtale med Brentford-supporterne måtte etterhvert vike for avspark, og Plymouth-supporteren ble ønsket lykke til i deres kamp mot Accrington Stanley. Det tok ikke mange minuttene før den hjemvendte sønn Kezie Ibe ga gjestene fra Essex ledelsen. Cliff Akurang ble spilt gjennom og sentret til Ibe som hadde en enkel oppgave. Et par Chelmsford supportere rett ved siden av meg minte meg på det de hadde sagt kort tid i forveien om at Ibe var «tilbake i godt gammelt slag fra sitt forrige opphold i Chelmsford, før han prøvde lykken i Farnborough». Martel Powell fikk hjemmelagets første store klare sjanse etter 19 minutter, men hans volley føyk gjennom feltet og strøk utenfor bortre stolpe. Sam Corcoran kunne doblet ledelsen for The Clarets, men hans skudd ble flott parert til corner av Beasant. Og Beasant senior var nok tilfreds da junior vartet opp med tre flotte redninger på kort tid for å hindre en dobbeltsjanse ved Corcoran og Ricky Modeste, og like etter fra Akurang. Omgangens siste sjanse falt til hjemmelagets Anthony Thomas som skar inn fra venstrekanten og forsøkte å skru ballen inn i lengste hjørne, men ballen gikk i stolpen og ut.
Pausen ble tilbragt i baren med Brentford-supporterne, som nå gjerne ville høre om Uwe Röslers karriere i Norge, før de selv kom med nye interessante anekdoter. 355 tilskuere så andre omgang starte mye roligere enn den første og det var allerede spilt et drøyt kvarter av den da Maidenheads innbytter Ishmail Kamara fikk to store sjanser på kort tid. Men landslagsspilleren fra Sierra Leone surret det til noe helt vanvittig, og den ene avslutningen kunne til og med plukkes rolig opp av Citys venstreback Aiden Palmer nede ved hjørneflagget. Et frispark til The Magpies med under 20 minutter igjen endte med at Ashan Holgate headet i tverrliggeren og ned før bortekeeper Carl Pentney (i sin siste kamp på utlån fra Colchester) fikk avklart. Og det så ut til at Chelmsford skulle ri det i land, spesielt da Aiden Tann plukket opp en corner og meide ballen inn i feltet igjen til Anthony Cook i god posisjon. Hans avslutning ble imidlertid blokkert i siste liten.
Maidenhead kastet alt fremover og Kamara var på vei gjennom da han ble stoppet av en glimrende takling av Adam Tann, som var siste forsvarer. Med tre minutter tillagt tid og klokka tikkende faretruende mot 93 minutter fikk Maidenhead frispark ute på kanten, og selv unge Sam Beasant ble sendt opp. Anthony Thomas slo inn, og Holgate headet forbi Pentney og i mål til vanvittig jubel blant hjemmefolket – og ditto frustrasjon blant de tilreisende bortesupporterne. Det var bare såvidt man rakk å ta avsparket før dommeren blåste for full tid og 1-1.
Plymouth hadde også surret bort en seier med en sen utligning imot, og Argyle-supporteren sto og fikk sympati fra Brentford-supporterne da jeg kom inn i klubbhusets bar. De på sin side hadde også spilt 2-2 oppe i Cumbria. Det ble tid til et par ord også med Beasant senior som tydeligvis var der med noen kompiser. På spørsmål om han var fornøyd med juniors innsats svarte han bekreftende at joda, han hadde ikke stort å utsette. Jeg spurte om han selv trente sønnen, og han svarte bekreftende før junior selv kom og satt en stopper for ytterligere oppfølgingsspørsmål. Det var uansett på tide å komme seg tilbake til Reading, så jeg sendte en melding til Marc om at jeg var på vei tilbake til Reading med toget. Etter en kjapp tur oppom hotellrommet valgte jeg å oppsøke The Monk’s Retreat, der jeg akkurat hadde rukket å hive i meg et måltid da Marc og en kompis kom inn. Det ble starten på en helaften på byen som via Reflex endte up på nattklubben Deja Vu, hvor jeg mener å huske vi ankom i 03.30 tiden. Det meste før og alt etter dette er dessverre noe tåkete.
Ground #56: Maidenhead United – Chelmsford City 1-1 (0-1) Conference South York Road, 8 October 2011 0-1 Kezie Ibe (5) 1-1 Ashan Holgate (90+3) Att: 355 Admission: £10 Programme: £2
Dag 5: Søndag 09.10.2011 Hayes & Yeading United – Wrexham
Jeg våknet på søndag med pizza over både meg selv og senga. Tunga var teppelagt, og det var en slags ragnarokk inne i skallen min. Men det meste var fort glemt da jeg så hvor mye klokka var. Jeg vurderte et ørlite sekund å trekke dyna over hodet og droppe dagens Conference National kamp, men et minutts tid senere sto jeg derimot i dusjen og bet tennene sammen. Den iskalde dusjen hadde en viss virkning, og ellerede drøye kvarteret etter jeg våknet sto jeg igjen på Reading stasjon. Jeg hadde til og med hatt tid til å gå til innkjøp av Non League Paper, Football League Paper, frokost i form av sandwiches fra WHSmith og 2-3 flasker j2o apple/mango «til invortes bruk mot ubehag dagen derpå». Etter å ha byttet tog i Basingstoke kom jeg meg til slutt til Woking, der jeg allerede hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å gå fra stasjonen til Kingfield Stadium. Taxi ble praiet, og jeg ble avlevert med over 45 minutter igjen til avspark.
Hayes & Yeading spiller som kjent sine hjemmekamper på Wokings Kingfield Stadium mens de foretar en drastisk ombygning av gamle Yeading FCs stadion The Warren. Hayes FCs klassiske Church Road skal dessverre bli leiligheter, men heldigvis fikk jeg den med meg før den ble historie. Etter først å ha innsett at klubbsjappa selvsagt var klubbsjappa til Woking, så jeg raskt bua der Hayes & Yeading hadde sin sjappe. Med skjerf og program i boks fant jeg veien inn i klubbhusets bar, hvor jeg raskt kom i prat med en hjemmesupporter som var noe tvilende til om The Warren vil være 100% ferdigstilt ved sesongstart til sommeren. Jeg spurte om hva supporterne syntes om å spille hjemmekampene i Woking, og han svarte umiddelbart: «It’s an absolute nightmare!». Deretter fulgte han opp med å forklare at Kingfield Stadium er fin nok, men det var dette med reiseveien som gjorde det til et mareritt for ham og andre – selv om jeg så i programmet at det settes opp busser fra Hayes til Woking på kampdagene. Til tross for dette har Hayes & Yeading langt fra imponert noen som publikumsmagnet denne sesongen. Av hjemmekampene kunne jeg se at det kun var møtet med Luton som hadde trukket over 1000 tilskuere, mens nest høyeste tilskuertall var 349 mot Tamworth. Og med 172 mot Bath City som absolutt lavmål så langt.
Muligens noe hjulpet av søndagskamp og fotballfri for de øverste divisjoner var det 625 tilskuere som etterhvert fant sine plasser. Selv valgte jeg å ta plass på ståtribunen Kingfield Road End bak det ene målet. En kikk i programmet før avspark avslørte et overraskende høyt antall navn med fortid i Reading. Jack Saville, Louis Soares, Curtis Ujah, Harrison Bayley, Ryan Crockford, Luke Williams og Pierre Joseph-Dubois har alle vært innom Reading, og for flesteparten av de var det også der de startet. Men med Hayes & Yeadings manager Nas Bashir og hans fortid i Reading-systemet var det kanskje ikke så overraskende likevel. Han var jo delansvarlig for akademiet der, men jeg var bare ikke klar over at han hadde samlet sammen så mange av sine gamle elever.
Kampen startet friskt fra begge lag før det roet seg raskt ned, og de fleste tidlige forsøk fra hjemmelaget kom tilfeldigvis fra noen av de gamle Reading bekjentskapene; Joseph-Dubois, Williams og Soares. På motsatt sideWrexham på testet både Curtis Obeng og Danny Wright hjemmelagets keeper Steve Arnold. Wright burde vel muligens headet gjestene i føringen. I en første omgang som tidvis var ganske uinteressant, virket Hayes & Yeading som det førende laget uten at de kom til de helt store sjansene. Men helt på tampen av omgangen ble det liv i de walisiske dragene med spillende manager Andy Morrell i spissen. Lagene gikk imidlertid til pause på stillingen 0-0. I pausen fant jeg ut hvorfor jeg hadde følt at jeg var gjenstand for merkelige blikk: Med åpen buksesmekk og pizzasaus på både sko og diverse steder på jakka var jeg nok litt av et skue. Men etter dagens tredje Strongbow begynte hvertfall formen å returnere til normalen.
Andre omgang startet rolig, men etterhvert begynte hjemmelaget å se slitne ut. Wrexham på sin side begynte å få til spillet sitt, og tok mer over. Mathias Pogba hadde akkurat kommet på da gjestene fikk en corner etter 59 minutter. James Tolley slo ballen lavt inn, og Pogba skapte såpass mye furore i feltet at Nathaniel Knight-Percival uhindret kunne styre den i mål på første stolpe. Hayes & Yeading hadde ikke rukket å summe seg før gjestene umiddelbart slo til igjen, og Pogba satt inn 0-2 etter å ha snappet opp et svakt tilbakespill fra Tom Cadmore. Tolley kunne punktert kampen kort etter, men hans volley gikk ned i bakken og i hendene på keeper Arnold. Hjemmelaget ristet av seg sjokket, og kun en flott redning av Wrexhams keeper Joslain Mayebi hindret debutant Jules Marsaud i å score. Men da hjemmekeeper Arnold reddet innbytter Jake Speights forsøk på blank goal på overtid, endte det 0-2. Dermed fortsatt (en for meg noe overraskende) tabelledelse for waliserne.
Jeg bestemte meg for å ta en pint til i baren før jeg forlot Kingfield Stadium. En Chelsea-supporter som la ut om hvor mye bedre alt var i Premier League var ikke den mest interessante samtalepartneren, så jeg trakk utenfor for å ta en røyk og kom i snakk med en eldre Woking-supporter. Han var ikke umiddelbart villig til å godta min påstand om Woking som denne sesongs favoritter i Conference South, og advarte mot flere andre lag. Men han måtte til slutt innrømme at de hvertfall nok ville være med å kjempe helt der oppe.
Da glasset ble tømt hadde det roet seg såpass der at jeg ringte etter en taxi med nummeret jeg fikk av en steward. Etter et togbytte i Guildford var jeg tilbake i Reading. Der var det ikke mye som skjedde, hverken på The Bugle eller på Monk’s Retreat. Jeg valgte derfor etterhvert å oppsøke pizzasjappa fra kvelden før da jeg mente å erindre at pizzaen hadde vært meget god. Det viste seg å stemme, og jeg tok kvelden tidlig med pizza på senga og film på TV.
Ground #57: Hayes & Yeading United – Wrexham 0-2 (0-0) Conference National Kingfield Stadium (at Woking), 9 October 2011 0-1 Nathaniel Knight-Percival (59) 0-2 Mathias Pogba (61) Att: 625 Admission: £12 Programme: £2,50
Da jeg hadde muligheten til å dra såpass raskt tilbake til England nok en gang, var det selvsagt ikke noe å lure på. Tidlig begynte det som en tanke om å få med seg det heftige lokaloppgjøret mellom Grays Athletic og Tilbury der det gikk vilt for seg ved begge møter forrige sesong, men utviklet seg raskt til noe mer håndfast. Min godhjertede mor hadde sagt seg villig til å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 grytidlig på morgenen, og jeg hadde som vanlig ikke sovet noe den natten. Noe særlig søvn ble det heller ikke på flybussen opp til Gardermoen, men jeg fikk da litt søvn på flyturen over Nordsjøen. Etter å ha passert Gatwicks passkontroll og avhentet bagasjen, satt jeg meg på toget til London. Og siden jeg hadde meget god tid frem til innsjekkingstidspunkt valgte jeg å ta en tidlig lunsj på en Wetherspoons-pub ved London Bridge, før jeg omsider byttet til tubens Jubilee Line.
Grays hadde før denne sesongen startet en «ground sharing» med East Thurrock United i Corringham, og jeg hadde derfor valgt Purfleet i Essex som base for dagen. Etter nok et bytte til tog ved stasjonen West Ham, ankom jeg etterhvert Purfleet og gikk de 5 minuttene til Royal Hotel ved Themsens bredd. Vel innlosjert på hotelrommet valgte jeg etterhvert å ta meg en time på øyet før jeg skulle ta kontakt med mine Southend-venner Scott og Gareth for å høre om de ville være med. Jeg bråvåknet flere timer senere, et par minutter på sju! Krisen var et faktum! Hadde jeg gått glipp av kampen? Eller kunne jeg fortsatt rekke det? Tankene raste gjennom hodet mitt mens jeg fikk på meg klær og hastet mot stasjonen. Jeg hadde sjekket opp togtider, men ikke så sent som dette, og nå ville jeg ikke kaste bort potensielt dyrebar tid på slikt. Da jeg kom stressende inn på Purfleet stasjon så jeg til min store glede at et tog var ventet om drøye 5 minutter. Stående på perrongen slo det meg plutselig at togpasset lå igjen på hotellrommet! Dermed måtte jeg oppsøke billettluka for å bytte snaue £5 mot en returbillett til Stanford-le-Hope.
Jeg hadde da jeg planla turen vurdert å gå fra Stanford-le-Hope stasjon til East Thurrock Uniteds stadion Rookery Hill, men dette var nå overhodet ikke noe alternativ. Jeg rakk nesten å røyke en kjapp røyk før det kom en taxi, og jeg så snart at apostlenes hester uansett ville vært et mindre godt valg. Da jeg endelig steg ut på utsiden av Rookery Hill, fikk jeg bekreftet av en vakt at kampen hadde blitt blåst i gang for under et minutt siden. Jeg betalte meg inn og avleverte ytterligere £2 for et program før jeg fikk tatt stadionet i nærmere øyesyn.
Grays hadde gått ut i hundre og tatt kontroll på kampen, men mot spillets gang var de bitre rivalene fra Tilbury som tok ledelsen etter 9 minutter da Jack West skjøt i mål fra 25-30 meter. Etter dette begynte Grays åpenbart å stresse. Tilbury på sine side virket å spille på seg selvtillit, og Jack West holdt på å doble ledelsen. Det som etterhvert var av Grays-sjanser ble sløst bort, og dermed fikk de betale prisen. Rett før pause doblet Tilbury ledelsen da ex-Grays spiller Emil Aiken scoret fra kort hold etter mølje og klabb og babb i Grays-feltet.
Etter en forfriskende pint i pausen fant jeg etterhvert frem til vedkommende med ansvar for klubbsjappa, men han hadde ikke hatt med seg noen skjerf til dagens kamp. Derimot sa han seg mer enn villig til å sende et til Norge, og til tross for mine protester om at £5 neppe ville dekke mer enn portoen, nektet han å ta imot mer penger for skjerfet jeg forøvrig fortsatt venter på. (Anm: …og som jeg fikk få dager etter dette ble skrevet).
Det var også et bemerkelsesverdig antall vakter og politi til stede. Kanskje ikke for en vanlig Football League kamp, men absolutt for en kamp i Isthmian League Division One North. Uvanlig for dette nivået var også å operere med segregering av supporterne. Dette hadde selvsagt sammenheng med masseslagsmål ved begge møter forrige sesong, og en av vaktene forklarte at de håpet å holde de to supportergruppene atskilt.
314 tilskuere så hvordan andre omgang startet med en situasjon der Tilbury mente å ha headet ballen i nettet uten at dommeren sa seg enig. I stedet gikk Grays i angrep og fikk tildelt et straffespark etter at Louis Dennis ble felt. Danny Bunce satt straffen iskaldt i mål og det sto 1-2 etter 49 minutter. Hjemmelaget tok igjen over uten å skape all verden, og Tilbury forsvarte seg imponerende og solid. Grays’ største sjanse falt til Jean-Michel Sigere, men hans «lure» avslutning lurte mest av alt ham selv. I stedet ble Jack West spilt gjennom på overtid, rundet keeper og satt inn sitt andre. Dermed 3-1 til gjestende «The Dockers». Ikke lenge etter gikk sluttsignalet med 1-3 som et muligens noe overraskende sluttresultat utfra tabellsituasjonen før kampen. Og ikke minst sett i lys av Grays’ meget flotte sesonginnledning, men lokalderbies lever alltid sine egne liv. Og denne gang ble det heller ikke noe bråk. Hvertfall ikke som jeg fikk med meg før jeg forsvant inn i klubbhuset, mens Tilbury-fansen ble gjetet ut. Etter en pint eller to etter kampen, fikk jeg tilkalt en drosjebil som tok meg tilbake til Stanford-le-Hope stasjon for retur til Purfleet og en god natts søvn.
Ground #53: Grays Athletic – Tilbury 1-3 (0-2) Isthmian League Division One North Rookery Hill (at East Thurrock United), 5 October 2011 0-1 Jack West (9) 0-2 Emiel Aiken (45) 1-2 Danny Bunce (pen, 49) 1-3 Jack West (90) Att: 314 Admission: £8 program: £2
Dag 2: 06.10.2011 Cambridge United – Stockport County
Jeg hadde ingen hastverk med å nå Cambridge, så jeg stresset ikke med hverken toget fra Basildon til London Fenchurch Street, eller tubens Circle Line videre til Kings Cross. Hyppige røykepauser er en fin måte å slå ihjel litt tid, og det ble tid til mer av det før jeg hoppet på et passende tog fra Kings Cross også. Og ved ankomst Cambridge viste det seg at City Roomz rett utenfor togstasjonen ennå ikke var klare til å la meg sjekke inn. Det fikk jeg først gjøre etter ytterligere to røyk og en telefonsamtale til mannen bak nicket Modano på VGD-forumet (der jeg de siste par år har utfoldet min interesse i Øvrig Britisk-forumet), som skulle komme for å kaste glans over kveldens kamp.
Etter endelig å ha fått sjekket inn og fikset meg litt, gikk jeg bort for å ta en taxi til den koselige puben The Anchor. Men før jeg fikk røyket ferdig og kastet meg i drosjebilen, kom selveste Modano ut av stasjonen…med trøndersk selskap. Da den glade duo gikk for å sjekke inn og fjonge seg på sitt etablissement for natten, satt jeg meg i en taxi for å få tatt et bedre måltid i idylliske omgivelser på The Anchor. Men da jeg ankom måtte jeg skuffet innse at denne puben akkurat denne dagen var stengt for oppussing. Heldigvis husket jeg fra mitt tidligere besøk i sommer at den gamle puben The Eagle ikke lå langt unna. Dette var stampub for mange RAF-gutter under andre verdenskrig, noe man kan se spor av. Et måltid og noen forfriskende pints med cider senere ringte omsider Modano og spurte om veien, slik at jeg kunne gå ut og møte «the gruesome twosome» og ta de med tilbake til puben. Der koste vi oss med godt drikke frem til vi bestemte oss for å dra til Abbey Stadium i taxi.
Der ble det gjort innkjøp av mer drikke før vi etterhvert slo oss ned med noen eldre Cambridge United supportere, som til Modanos store lettelse slett ikke var ute etter å lynsje en norsk Cambridge City supporter på fiendtlig territorium. Med nyinnkjøpt skjerf og program pålydende £3 i hånden entret jeg North Terrace med Modano og og trønderen, og selv under tak ble vi til tider mål for regnet som kom blåsende sidelengs inn på tribunen.
2047 tilskuere så gjestene fra Stockport ta ledelsen allerede i den TV-sendte kampens tredje minutt, da Nick Chadwick headet et frispark i mål. Under 10 minutter senere var det dog balanse i regnskapet. Adam Marriott og Michael Gash kombinerte fint, før Luke Berry dro av en forsvarer og skrudde inn 1-1 fra rett innenfor 16-meteren. Hjemmelaget tok etter dette over, og spesielt Berry var frisk. Marriott misbrukte to sjanser, og Stockports keeper Matt Glennon vartet opp med en dobbeltredning på avslutninger fra Berry og Ashley Carew. Dermed kunne vi på nytt innta baren og nye pints med stillingen 1-1 til pause. Vi var vel ikke overvettes imponert over det vi hadde sett, men våre eldre United-kompanjonger så ut til å mene det var spillemessig bortimot sesongbeste.
Hjemmelaget klarte ikke å opprettholde overtaket fra førsteomgang, da de etter pause også spilte mot en stadig økende vind. Og etter 63 minutter gikk gjestene igjen opp i ledelsen da Danny Whitehead stusset en corner i mål bak Cambridge keeper Danny Naisbitt. Kort etter ble imidlertid Stockport redusert til 10 mann da Carl Piergianni fikk sitt andre gule kort, og etter 74 minutter sørget innbytter Jordan Patrick for ny utligning. Han fulgte opp et lite dribleraid i feltet med å avslutte fra spiss vinkel, via den bortre stolpen og inn. Nærmest seieren kom hjemmelaget rett før slutt. Glennon måtte gi retur på Rossi Jarvis’ skudd, men Ryan Charles fulgte opp med å skyte høyt over fra 5 meter…og sto muligens uansett i offside-posisjon. Dermed endte det ikke overraskende uavgjort 2-2, og dermed Stockports sjuende poengdeling på bortebane av sju mulige så langt i Conference National!
Etter ytterligere forfriskninger fikk Modano og reisefølge gleden av å bli fotografert med Stockport manager Dietmar Hamann før vi trakk oss tilbake for kvelden. Jeg på min side hadde uansett en lang reise foran meg dagen etter.
Ground #54: Cambridge United – Stockport County 2-2 (1-1) Conference National Abbey Stadium, 6 October 2011 0-1 Nick Chadwick (3) 1-1 Luke Berry (12) 1-2 Danny Whitehead (63) 2-2 Jordan Patrick (74) Att: 2,047 Admission: £14 Programme: £3
Dag 3: Fredag 07.10.2011 Cammell Laird – Bamber Bridge
Etter togbytter i Nuneaton og Stafford ankom jeg omsider Liverpool Lime Street etter over 4 timer på reisefot. Der fant jeg snart frem til Adelphi Hotel, som har vært et slags landemerke i Liverpool, Det var langt bedre enn det ikke veldig imponerende hotellet i Cambridge dagen før, og i tillegg langt billigere. Et pubmåltid ble inntatt i Liverpool før jeg returnerte til Lime Street stasjon for å ta toget ut på The Wirral, på andre siden av elven Mersey. Etter en 14 minutters togtur steg jeg av på Rock Ferry og orienterte meg frem i i retning Kirklands. Da det var litt over en time til avspark hadde de ikke åpnet ennå, men en person fortalte meg at jeg kunne få slippe inn på klubbens klubbhus/bar på andre siden av veien klokka sju. Før jeg hadde rukket å røyke noe særlig mer enn en halv røyk, kom imidlertid en hyggelig dame ut og proklamerte at det var bare å komme inn. Barneselskapet som ble avholdt der skulle nemlig flyttes opp i andre etasje. .
Vel inne i publokalet kunne jeg konstatere at det var et meget trivelig sådan, og oppkjøringen til Englands landskamp mot Montenegro var i full gang på TV. Etterhvert som folk «strømmet» til, kom jeg i snakk med noen lokale supportere som var svært pessimistiske på sin klubbs vegne. De konstaterte allerede at Cammell Laird neste sesong vil bli å finne tilbake i North West Counties League dersom det ikke skjer et under. Og det var ikke vanskelig å forstå deres negativitet. En kikk på terminlisten viste nemlig triste 1-0-9 på Cammell Lairds 10 første ligakamper, der de eneste poengene var kommet mot bunnkollega Ossett Albion. Dagens motstander Bamber Bridge vant 3-1 her i Northern Premier League Division One North på sesongens første dag, og det var noen fremmøtte også fra Lancashire som var relativt optimistiske når det nå skulle spilles om avansement i FA Trophy.
Det nærmet seg etterhvert avspark, og jeg tok turen over veien for å betale mine £6 i inngangspenger. £2 ble også byttet mot et kampprogram, før jeg i en liten bu også fant klubbens klubbsjappe som til og med hadde to forskjellige skjerf å velge mellom. Jeg ble tidlig i første omgang stående sammen med noen bortesupportere, og det var Bamber Bridge som tok kontroll fra start av, der de gang på gang bølget fremover. Etter drøye 10 minutters spill burde kaptein Michael White gitt Brig ledelsen, men å heade utenfor var faktisk et større kunststykke. Kort tid etter var det enda mer utrolig at ikke gjestene tok ledelsen. Alistair Waddecarrs cross ble tatt på halv volley av Ryan Salmon, men Laird-forsvarer Kyle Jones reddet på streken. Alex Porter fulgte opp, men hans avslutning skiftet retning i Jones og smalt i undersiden i tverrliggeren og ut.
Cammell Laird måtte nøye seg med en og annen kontring. Det var bortimot enveiskjøring fra gjestene, som burde ledet med flere mål etter halvtimen. Hjemmelaget kunne takke keeper Phil Palethorpe for at de fortsatt var inne i kampen, der han på kort tid gjorde tre spektakulære redninger fra Darren Green, Matt Mahoney og Waddecarr – tre av en rekke strålende redninger fra Palethorpe denne kvelden. Og det eneste som var overaskende med Bamber Bridges ledermål etter 39 minutter, var at det ikke kom tidligere. Salmon flikket et oppspill gjennom til Waddecarr, og alene med Palethorpe ga han gjestene en av de mest fortjente ledelser undertegnede kan huske å ha sett. Laird-folket blant de ikke veldig imponerende 45 fremmøtte ante nok allerede at det var kjørt, og rett før dommeren blåste for pause skjøt Alax Porter et hardt lavt innlegg inn foran mål. Salmon var først frempå og satt inn 0-2. Faktisk et meget flatterende 0-2 resultat for hjemmelaget ved pause.
Og da dommeren blåste gikk en god del av de 45 betalende over veien for å få litt forfriskninger. Da Montenegro – England hadde startet et kvarter senere enn kampen på Kirklands, rakk vi å få med oss det siste snaue kvarteret av hver omgang. Dermed fikk vi med oss Montenegros redusering til 1-2 rett før pause, men England var på vei mot EM. Hva Cammell Laird angår var hjemmefolket selvsagt meget skuffet over det de hadde sett, men jeg måtte gi de rett i at det kun understreket det de hadde sagt før kampstart. Tilbake på andre siden av veien startet hjemmelaget andreomgangen ved å gå rett i angrep med et flott raid ned høyrekanten og et skudd fra Andre Helio som seilte gjennom målgården og utenfor målet til keeper Dave Stevenson. Så tok Bamber Bridge-dominansen over igjen, og Palethorpe måtte igjen i aksjon for å stoppe forsøk fra kort hold fra Salmon og Porter. Salmon ble deretter spilt gjennom alene med keeper, men Palethorpe kom flott ut og avverget.Og da Darren Green like etter headet en corner ned i hjørnet, trodde de fleste at det sto 0-3, men Palethorpe hadde på utrolig vis klart å kaste seg bakover og hente ut ballen fra nesten inni mål. Da Salmon litt senere ble spilt gjennom igjen, gjorde han opp for sin tidligere miss ved å runde både en forsvarer og Palethorpe før han satt ballen i det tomme målet. Men linjedommeren hadde til manges forundring allerede vinket for offside
Både Danny Mahoney og Simon Lakeland måtte se sine skudd gå like utenfor målet til Palethorpe, men Bamber Bridge skulle få sitt fortjente tredje mål til slutt. Mahoney crosset inn i feltet, og Waddecarr dukket opp på bakerste stolpe og styrte inn 0-3 etter 76 minutter. Ingen i verden kunne hevdet at Cammell Laird tapte pga uheldige marginer…vel, kanskje med unntak av Tom Freddy Aune. Slik ebbet det hvertfall ut med 0-3 i en kamp som Bamber Bridge strengt tatt burde vunnet med minst det dobbelte. Men avansement er avansement, og Bamber Bridge hadde vunnet retten til å møte vinneren av Sheffield FC – Warrington Town i neste runde. Turen gikk tilbake over veien til klubbens pub, der jeg var akkurat tidsnok til å få Wayne Rooneys idiotiske opptreden i Podgorica – og de lokales unisone fordømmelse av en spiller de mente var «en komplett idiot som aldri mer bør få gjøre skam på England drakta»! Deretter fulgte Montenegros sene utligning, men England var uansett klare for EM.
Det ble satt frem mat som jeg smakte ivrig på ved siden av min Strongbow. Og det var tydelig at ryktene hadde gått, og at mitt besøk ikke hadde gått upåaktet hen. Snart sto nemlig en herre ved bordet mitt og spurte om jeg var nordmannen. Etter at jeg hadde svart bekreftende, introduserte vedkommende seg som klubbens formann. Han holdt nesten en liten tale før han meddelte at han gjerne ville overrekke meg et hefte utgitt i anledning Cammell Lairds 100-års jubileum i 2007, samt en Cammell Laird musematte! Han kunne også fortelle at det hadde vært to nederlendere der også i kveld, og at jeg sikkert kunne få sitte på med de inn til Liverpool igjen. Imidlertid viste det seg at de nettopp hadde dratt, men jeg hadde uansett ikke hastverk.
Etter en trivelig kveld på Wirral-halvøya var etterhvert tiden inne for å komme seg tilbake til Liverpool. Etter en spasertur og ny togtur var jeg igjen tilbake på Liverpool Lime Street, og det slo meg plutselig at det var fredag kveld da jeg la merke til mengden av feststemte (og noen langt mer overstadige) personer i sentrum. De var også representert ved Adelphi Hotel, der det var et utested i byggets 1. etasje. Og da en overstadig liten sprett med tydelig mangel på selvinnsikt presterte å by opp en meget kraftig dørvakt på juling, måtte jeg nesten få med meg showet mens jeg røyket ferdig. Etter x antall advarsler endte stuten opp med å få en leksjon i bryting av dørvakta mens han ropte og skrek obskøniteter og trusler. Med dette komiske innslaget på netthinnen tok jeg med meg min takeaway pizza og trakk meg tilbake til hotelrommet.
Onsdag 24.08.2011 Chester FC v FC United of Manchester
Jeg hadde en lang togreise foran meg, og satt nokså tidlig avgårde fra Basildon. Taxi til Basildon stasjon ble fulgt opp med tog til London Fenchurch Street. Derfra spaserte jeg de få metrene til Tower Hill, med utsikt mot Tower of London, der jeg hadde vært som turist tidligere på sommeren. Tubens Circle Line bragte meg til Euston Square, og nok en kort spasertur til London Euston. Direktetoget til Chester sto snart klar på perrongen, og ikke lenge etter var jeg omsider på vei nordvestover. Jeg sovnet allerede før første stopp i Milton Keynes, og våknet da toget kom inn på stasjonen i Crewe med ca 20 minutter igjen til Chester. Ved ankomst ser man raskt at Chester har mye historie å by på, ikke minst fra romertiden. Men jeg gikk for å finne hotellet Chester Backpackers. Jeg var noe skeptisk grunnet navnet, og fikk assosiasjoner til sovesaler, men etter å ha dobbeltsjekket at det faktisk var et enkeltrom til £25 så det greit ut til dagens formål. Apostlenes hester førte meg deretter en tur innover mot sentrum, og etter et måltid på en Wetherspoons-pub fant jeg meg til rette på den sjarmerende puben The Chester Hangman. Ikke minst takket være en enda mer sjarmerende ung frøken bak bardisken.
Omsider var det tid for å ta veien ut mot Deva Stadium ved den walisiske grense, og taxi ble løsningen. Chester FC er selvsagt ikke noe ordinært lag på dette nivået, og ved ankomst Deva Stadium ser man jo følgelig også raskt at det holder mer Football League standard enn det man er vant til på dette nivået. Det var allerede ganske folksomt i baren på stadion, selv om det hadde gått rykter om at store deler av FC Uniteds supportere ville boikotte kampen. Ifølge en snut som var innom The Chester Hangman tidligere, var det snakk om en boikott mot billettpriser. Likevel dukket det etter hvert opp flere bortesupportere, og personlig ble jeg negativt overrasket over hvor mange av dem som så ut som de hadde passet bedre inn på Blitz. Blant dem en hel gjeng med autonome utskudd ikledd St. Pauli-effekter, kommunist-flagg, Che Guevara-merker og -trøyer og det som verre var. Etter en svipptur innom klubbsjappa satt jeg meg ned i baren for å studere et flott program jeg hadde betalt £2,50 for. Det var nå lang kø i baren, og det var tydelig at det likevel ville bli et absolutt godkjent fremmøte.
Jeg valgte å stå på Harry McNally Terrace (tidligere North Terrace) bak det ene målet. Der tok jeg plass med den mest høylytte hjemmefansen, etter å ha betalt £11 for entré. Deva Stadium har kun lisens for å operere med 75% kapasitet for tiden, noe som begrenser kapasiteten til 4 168 – uten at det har vært noe problem hittil. Uansett regner de snart med å kunne operere med full kapasitet på 6 012. Som et apropos kan det nevnes at tilskuerrekorden for den nye føniks-klubben på Deva Stadium er på 5 987, og stammer fra et oppgjør mot Scarborogh i april 2004. Til venstre for meg hadde jeg Main Stand, og på høyre side West Stand. På sistnevnte hadde de anslagsvis 5-600 tilreisende fått tildelt halve tribunen.
Etter en tidlig halvsjanse til hjemmelagets Chris Simm, var det gjestene som holdt på å ta ledelsen da Matthew Wolfendens skudd fra rundt 20 meter traff utsiden av stolperota. For Chester debuterte forsvarer Matty McGinn på lån fra Southport, og han var ikke engang oppført i programmet. Til tross for dette satt han stadig sitt preg på kampen ved dødballer og lange innkast, som skapte flere farlige situasjoner. Etter kvarteret ble Simm felt innenfor 16-meteren av United-forsvarer Lee Neville, og debutant McGinn satt iskaldt inn hjemmeledelse 1-0 fra straffemerket. Snaue ti minutter senere holdt Chester på å doble ledelsen, men Matty McNeils heading dalte over United-keeper James Spencer (med fortid i Chester City) og traff toppen av tverrliggeren. Spencer måtte også i aksjon for å hindre både George Horan og tidligere FC United-spiller Jerome Wright. Med bortimot 10 minutter til pause hadde United-manager Karl Marginson sett nok, og valgte faktisk å foreta et dobbeltbytte. Men det hindret ikke Chester i å doble ledelsen i tilleggstiden av første omgang. Blues-keeper John Danbys lange utspill ble stusset videre av Horan, og McNeil styrte ballen forbi gjestenes keeper til 2-0-ledelse. Og det kunne sågar stått 3-0 til pause da et svakt tilbakespill fra United-forsvarer Dean Stott ble snappet opp av Simm. Han rundet keeper, men så ut til å miste fotfestet og falt inn i Stott som kom løpende tilbake.
Andre omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv, og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3 219 betalende tilskuere.
Jeg valgte å kjempe meg gjennom den lange køen i Blues Bar igjen, mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg såpass at det gikk an å bestille en taxi ut til Deva Stadium. Etter et glass eller to lot det seg gjøre, og kvelden ble avsluttet i hotellsenga med The League Cup Show på TV – blant annet med Readings oppskriftsmessige exit for Charlton i en cup “vi” aldri ser ut til å ha den minste suksess i.
English ground # 52: Chester FC v FC United of Manchester 2-1 (2-0) Northern Premier League Premier Division Deva Stadium, 24 August 2011 1-0 Matthew McGinn (pen, 16) 2-0 Matthew McNeil (45) 2-1 Michael Norton (78) Att: 3 219 Admission: £11 Programme: £2,50
Etter å ha kastet i meg Jims frokost, forlot jeg Market House Tavern med taxi til togstasjonen. Derfra forlot jeg Portsmouth med toget til London Waterloo. Der hoppet jeg på tubens Jubilee Line som jeg tok til West Ham, før den siste etappen gikk med tog videre til Basildon i Essex, som jeg hadde valgt meg ut som base for dagen. Jeg hadde vaklet litt mellom denne destinasjonen og Kings Lynn Towns kamp mot Boston Town i United Counties League, og bestilte først hotell i Kings Lynn. Men etter ankomst England ombestemte jeg meg, og valgte til slutt å avbestille hotellet og heller overvære AFC Hornchurch – Canvey Island i Isthmian League Premier Division. Det skal ha utviklet seg en heftig rivalisering mellom disse lagene de siste årene, så det var en kamp jeg så frem til. Mine venner Scott og Gareth i Southend ville også være med. Spesielt Gareth var ivrig på dette da han ikke hadde vært der før og Canvey Island er hans lokale klubb. Men etter å ha sjekket inn på Campanile Hotel i Basildon, fikk jeg beskjed om at Gareths bestefar var alvorlig syk på sykehus og at han dermed ikke kunne komme. Og da Scott ikke virket videre entusiastisk, valgte jeg å dra alene etter å ha slappet av litt med Sky Sports og Non League Paper på hotellrommet.
Etter å ha tatt toget tilbake til Upminster, orienterte jeg meg raskt frem til Bridge Avenue og Hornchurch Stadium – eller bare «The Stadium» – ved hjelp av mitt utprintede Google kart. Jeg betalte meg inn med £9 og byttet ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhuset som lå rett foran meg. Her inne ble jeg meget positivt overrasket over klubbhusets bar, som var opphøyet fra selve banen og hadde store vinduer med panoramautsikt slik at man herfra kunne se kampen like bra som fra tribunen om man ville. Det var også et område for uteservering på en stor terasse på baksiden, hvorfra man hadde samme fine utsikt til banen. Hornchurch Stadium er tross alt et flerbruksanlegg, og bærer dessverre noe preg av dette med sine løpebaner. Likevel var det langt bedre enn jeg hadde fryktet. Klubbhuset og tilhørende terasse befinner seg bak det ene målet nærmest inngangen, mens det er tribuner på begge langsider. Så man fikk likevel litt fotballfølelse, langt mer enn tilfelle var f.eks hos Guildford City, der jeg var besøkende i påsken. Etter en svipptur innom klubbsjappa på den nærmeste langsiden, installerte jeg meg igjen på klubbhusets terasse med en Strongbow. Hornchurch hadde unnagjort en tilsynelatende imponerende pre-season, og etter 5-2 seier borte mot Cray Wanderers i første serierunde var jeg tydeligvis ikke den eneste som hadde store forventninger på vegne av The Urchins. De lokale supporterne virket sikre på at de blir å finne i toppen, og uttrykte forhåpninger om opprykk. Samtidig fikk jeg en innføring i historien om Hornchurch FCs «rise and fall» som endte med konkurs og stiftelse av AFC Hornchurch i 2005.
De lokale fortalte at tilskuertallet vanligvis lå på 150-300, og da dagens kamphaner hadde utviklet en rivalisering de seneste årene, anslo de et forventet tilskuertall på minst 3-400. Derfor var det nok kanskje noe skuffende da kun 270 tok seg bryet med å møte opp, men blant de fremmøtte var en høylytt delegasjon fra Canvey Island. Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og de skapte gang på gang problemer for gjestene ved å bryte gjennom på kantene. Men da Hornchurch fikk en corner etter 18 minutter, ventet man fortsatt på de største sjansene. Corneren fant imidlertid kaptein Elliot Styles på bakerste stolpe, og han headet kontant inn 1-0 ledelse for Urchins. The Gills virket ikke å ha noe å svare med, og deres forsøk på pasningsspill ble ofte brutt på midtbanen med Hornchurch fossende i angrep. Urchins-spiss Martin Tuohy, som normalt er en meget god spiss på dette nivået, må dog ha hatt en dårlig dag på jobben. Han brant på kort tid to sjanser han nok normalt ville scoret på i 9 av 10 tilfeller. Og totalt mot spillets gang smalt det etter 32 minutter. Et omdiskutert frispark til gjestene ute på kanten førte til at Hornchurch-keeper Darren Behcet bommet totalt på innlegget, og Andrew West på bakre stolpe kunne heade mot mål. Ballen traff innsiden av stolpen, og så ut til å trille bortover målstreken. Ex-Urchin Danny Heale var først frempå, og hans utligning mot gamleklubben er nok garantert av de enklere han har scoret. Hjemmelaget virket helt sjokkert, og slapp nå gjestene inn i kampen. Men det nærmeste man kom ytterligere nettkjenning før pause, var da keeper Behcet igjen fomlet et Gulls-innlegg til corner.
Jeg hadde i pausen installert meg på terassen ved klubbhuset, der jeg kunne bivåne kampen fra orkesterplass mens jeg inntok gyllen nektar fra Hereford. Det var nå gjestene som startet andre omgang best, men keeper Behcet gjorde delvis opp for sin tidligere miss ved å slå Leon Gordons heading til corner. Kampen ble etter hvert preget av stadige stopp og pauser i spillet. Og en dommer som overhodet ikke virket moden for oppgaven hjalp ikke på flyten i spillet, der han til stadighet holdt vanvittig lange leksjoner for spillerne samtidig som hans dømming til tider virket helt vilkårlig. Han delte ut gule kort for småting og bagateller ingen andre enn han selv så ut til å henge seg opp i, mens en hårreisende og meget stygg takling som burde kvalifisert til rødt kort til en av gjestenes spillere ikke engang ble belønnet med gult. Canvey Islands ledermål etter 63 minutter var det imidlertid ingenting i veien med. Rob King fikk avansere upresset fra 30 meter, og sendte deretter i vei et skudd som keeper Behcet bare fikk nok av hånda på til å styre den inn i hjørnet – uten at han skal måtte ta den på sin kappe. Målscoreren bestemte seg for øvrig for å ta turen opp på tribunen for å feire med de tilreisende supporterne, og linjedommeren markerte heftig for dette – uten at dommeren så ut til å få det med seg.
Dette så ut til å vekke hjemmelaget igjen, og nå ble gjestene presset bakover de siste 25 minuttene uten at Hornchurch skapte all verden. Urchins kaptein Styles trodde han hadde utlignet med sitt andre mål for dagen da han headet inn etter 82 minutter, men dommeren blåste for en forseelse begått inne i feltet. Canvey Island brukte så mye tid de kunne ved enhver anledning i håp om å hale ut tiden, og hjemmefolket var temmelig frustrerte da det kun ble lagt til 4 minutter – noe de selvsagt mente burde vært det dobbelte. Og i løpet av denne tilleggstiden fikk innbytter Jo Flack siste sjanse til å utligne da han fikk ballen alene på bakre stolpe. Men på merkelig vis presterte han å skyte ned i bakken og over mål, og dermed måtte Hornchurch se seg slått 1-2 i en kamp de alt i alt kanskje burde vunnet. Jeg ble igjen for ytterligere en pint før jeg gikk de 10 minuttene tilbake til Upminster stasjon for å ta toget til Basildon. Med pizza fra en takeaway-sjappe i Basildon befant jeg meg snart tilbake på Campanile Hotel med Sky Sports på TV.
English ground # 51: AFC Hornchurch v Canvey Island 1-2 (1-1) Isthmian League Premier Division Hornchurch Stadium, 23 August 2011 1-0 Elliot Styles (18) 1-1 Danny Heale (32) 1-2 Rob King (63) Att: 270 Admission: £9 Programme: £2
Jeg var i hvert fall uthvilt da jeg tok avskjed med Reading for denne gang og satt meg på toget sørover. Etter en ny svipptur innom Basingstoke for å bytte tog, var jeg snart i Portsmouth. Fra stasjonen Portsmouth & Southsea tok jeg taxi til hotellet. Market House Tavern hadde også vært min base ved mitt tidligere besøk i byen, da jeg en kveld sent i desember så to fremmedlegioner gjøre opp om avansement i FA cupen. Det er slett ikke noe Hilton, men £30 er da heller ingen formue. En merkelig skrue med skotsk aksent driver stedet som også er en pub, og Jim er hyggelig nok han. Vel innlosjert gikk jeg ned i baren og ble sittende og slå av en prat med Jim over en pint cider. Puben virker noe luguber og har nok først og fremst lokale sulliker som sine stamgjester. Jim selv sto både og røyket og nippet til en øl bak baren mens han liret av seg forbannelser mot snuten som uken før hadde kommet etter tips om røyking i puben. For ikke å snakke om historien om en eldre gjest han pekte ut, som et utall ganger hadde falt om i fylla på utsiden og måtte hentes i ambulanse og gjenopplives etter å ha slått hodet i bakken.
Vel, jeg ble sittende lenger enn planlagt i samtale med Jim og andre gjester, men fikk omsider bestilt meg en taxi som tok meg til Portsmouth Harbour. Herfra går det ferge over til Gosport, som nå visstnok skal være det største sted i England uten jernbanestasjon. Det var også noe av grunnen til at jeg valgte Portsmouth som base denne dagen, for fergen over sundet tar kun 3-4 minutter. Vel over på andre siden av sundet, praiet jeg sporenstreks en taxi som etter litt nøling og krongling klarte å finne frem til Privett Park. Der skulle Gosport Borough ta imot Didcot Town til dyst i Southern League Division One South & West.
Jeg betalte mine £8 for entré og sikret meg kampprogram til £1,50, som jeg tok en nærmere kikk i over en cider i klubbhusets bar. Flere bortesupportere hadde tatt turen ned fra Didcot, og det var vel egentlig ikke all verdens overraskende at jeg faktisk ikke var den eneste i Reading-drakt til stede. “Jernbanebyen» Didcot er jo ikke altfor langt fra Reading. Jeg hadde håpet å få tatt en prat med Didcot-manager og Reading-legende Adrian Williams, men måtte skuffet konstatere at det ikke ville skje. Uten at jeg hadde fått det med meg, hadde Williams i sommer bestemt seg for å forlate klubben for å forfølge en karriere innen media – visstnok et tilbud fra BBC han følte han ikke kunne si nei til – og overlot managerjobben til Francis Vines. Didcot-folket var ikke uventet meget positive i sin omtale av Williams, som flere omtalte som en av de mest profesjonelle personer innen fotballen. På spørsmål om de satset på å rykke rett opp igjen, ble de noe mer usikre. De har visst mistet en rekke spillere, og noen mente det kanskje ikke bør forventes opprykk allerede denne sesongen, til tross for at de håpet å kanskje kunne være med i playoff-kampen.
Jeg fikk etter hvert fatt i vedkommende som var ansvarlig for klubbsjappa, og han kunne fortelle meg at de i sommer hadde en brann som ødela klubbsjappa og mesteparten av beholdningen. Men han lovet etter hvert å prøve å lete frem et skjerf «hvis han husket hvor han hadde lagt de». Imens gikk jeg rundt og tok noen bilder av Privett Park, der de på den ene langsiden var i ferd med å bygge ny tribune. På motsatt side står Main Stand, som jeg umiddelbart hadde sansen for – en klassisk, gammeldags fotballtribune.
De 215 betalende tilskuerne hadde knapt rukket å installere seg før gjestene gikk opp i ledelsen etter et drøyt minutts spill. Phil John crosset inn i feltet, og Ross Millar bokstavelig talt stupte frem og headet ballen i mål. Boro-spiss Justin Bennett hadde to sjanser til å utligne, men ved begge anledninger gikk avslutningen rett på Didcot-keeper David Lyons fra kort hold. Bennett spilte senere gjennom Nathan Kirby, men igjen sto Lyons i veien for avslutningen fra bakre stolpe. Så hadde hjemmelaget plutselig nok med å forsvare seg, og både Phil John og Danny Seaward hadde mulighet til å doble ledelsen rett før pause. Og etter at dommeren hadde blåst av for halv tid, fikk faktisk en Gosport-spiller gult kort på vei av banen og inn i garderoben – etter å tydelig ha klaget på dommeren.
Tilbake i baren sto åpenbart heller ikke dommeren særlig høyt i kurs hos hjemmesupporterne, mens Didcot-folket selvsagt var fornøyde med ledelsen.. Det begynte faktisk å bli noe kjølig, og etter en pause-cider i baren, gikk jeg til innkjøp av en kopp med Bovril som det for øvrig tok minst et kvarter å få avkjølt til noenlunde drikkbar temperatur mens jeg igjen installerte meg i påvente av andre omgang.
Andre omgang startet som den første, med Didcot rett i angrep. Men denne gang var hjemmekeeper Ryan Pryce parat og reddet skuddet i korthjørnet fra Simon Howell. Etter 55 minutter så det enda mørkere ut for Boro, da deres klart beste spiller Brett Poate måtte gi seg med skade. Til tross for dette ga de seg ikke, men flyttet snarere flere folk opp og tok snart over spillet. Nå hadde plutselig Didcot problemer med løpene til Gosport, men de helt store sjansene lot vente på seg. Da Didcot de siste 10 minuttene så ut til å gjenvinne kontrollen, så det ut til å gå mot sesongens første tap for hjemmelaget. Men nesten fire minutter på overtid dukket Justin Bennet opp og utlignet til 1-1! Ikke mange sekundene etter blåste dommeren av, og poengdelingen var et faktum.
Jeg tok meg tid til et par forfriskende pints i baren, før en av damene i baren var elskverdig nok til å ringe en taxi for meg. Drosjekusken ble beordret i retning fergekaia, der jeg snart kunne gå ombord. Overfarten føltes noe lenger denne gang, grunnet en ungdomsgjeng som ga meg flashback til fjortisfylla på sitt verste, men såpass får man vel tåle.
English ground # 50:
Gosport Borough v Didcot Town 1-1 (0-1) Southern League Division One South & West Privett Park, 22 August 2011 0-1 Ross Millar (2) 1-1 Justin Bennett (90+4) Att: 215
Admission: £8
Programme: £1,50
Etter å ha fått dusjet av meg en mild hangover og sagt farvel til kvinnemennesket jeg våknet opp sammen med, gikk jeg den korte veien fra Ibis-hotellet bort Friar Street og til Monk’s Retreat. Full english breakfast og to flasker j2o apple&mango ble inntatt, og dermed var jeg klar for en ny dag med nye sprell. Jeg hadde i lengre tid pekt meg ut oppgjøret Swindon Town v Oxford United i League Two denne dagen – både på bakgrunn av at det ikke var mange andre kamper å velge i denne søndagen, og ikke minst fordi det også er et svært spesielt og heftig lokalderby.
Min Oxford-kompis Matt hadde vært på besøk i Norge et par uker før, og hadde lovet å sjekke opp billett for meg. Men da Oxford hadde solgt ut sin kvote på rekordtid, skulle det fort vise seg å bli vanskelig. De to erkerivalene hadde ikke møtt hverandre i serien på 10-15 år, og ingen var villig til å gi avkall på noen billett nå. Jeg bestemte meg derfor for å ringe Swindon for å bestille hjemme-billett, da det allerede var bestemt at kampen ville være «all ticket» – dvs ingen billettsalg på kampdagen. Jeg fikk da beskjed om at politiet hadde beordret stopp av billettsalg til personer som ikke hadde booket med Swindon Town tidligere eller hadde en Swindon-postadresse. Jeg forsøkte å forhøre meg med det jeg hadde av bekjente i bl.a Reading, som jo også er en av Swindons lokalrivaler. Ikke veldig overraskende var svarene negative: «Why would I ever book something with the scum?» var det typiske svaret fra Reading-folket. Noen dager før kampen, da jeg var på vei fra Sheffield til Boston, prøvde jeg igjen å ringe Swindon Town. Men svaret var like negativt nå, og det vanlige trumfkortet at man er fra Norge hjalp heller ikke. Tre dager før kamp våknet jeg imidlertid av en sms fra en bekjent av «Oxford Matt», som igjen hadde en kompis som bodde i Devizes rett utenfor Swindon. Jeg fikk vedkommendes nummer, og han lovet å stikke innom og ordne en billett til meg.
Fra toget kunne jeg se en stor flokk Oxford-fans drikke på en pub ved Didcot Parkway. Og da jeg hoppet av toget i Swindon, ble jeg møtt av et imponerende antall snut på perrongen. Utenfor sto ytterligere eksemplarer av arten – både til fots, med hunder, og til hest. Det hadde gått rykter om at 4-500 casuals fra Oxford ville ta turen, og at Swindon ville stille med minst samme antall. I tillegg hadde det ikke akkurat lagt noen demper på rivaliseringen at angivelige Swindon-fans uken før hadde tatt seg inn på Oxfords Kassam Stadium og brent inn STFC i gresset! Puben tvers ovenfor stasjonen, som jeg var innom ved siste besøk hos Swindon Supermarine, var stengt. Og det skulle vise seg at det samme var tilfellet også med andre puber i nærheten. Jeg satt derfor kursen mot stadion med et årvåkent blikk søkende etter åpne puber på veien. En irsk pub var tydeligvis i ferd med å åpne, men min Oxford-kontakt kunne nå opplyse om at de drakk i utkanten av Swindon og etter hvert ville bli å finne på puben The Merlin. Jeg passerte derfor County Ground og fant frem dit. The Merlin var stappfull av Oxford-fans, og med et voldsomt antall snut utenfor. Dørvaktene informerte om at puben var full og at de ikke slapp inn flere, så jeg satt meg på muren utenfor og ventet…og ventet…og ventet.
Jeg fikk stadig meldinger om at de snart var på vei…bare gutta hadde drukket opp. Og til slutt ble The Merlin tømt og bortefansen ble med politieskorte masjert mot County Ground. Vi avtalte derfor å møtes utenfor stadion, og jeg benyttet tiden til å gå innom klubbsjappa for å sikre meg et Swindon-skjerf til samlingen, før jeg tok oppstilling utenfor for å vente på gutta som nå satt fast i trafikkkork. Plutselig eksploderte det i veien utenfor stadion da en gruppe Swindon-casuals hadde funnet en gruppe med likesinnede fra Oxford, og politiet hadde sitt fulle hyre med å spurte, gallopere og kjøre dit for å få sperret av veien og roe gemyttene. Det hele var over på et par minutter, men trafikken utgjorde et totalt kaos. Min Oxford-kontakt ringte og fortalte at han ble sluppet av oppe i veien grunnet korken, og omsider kom han gående et snaut kvarter før kampstart. Flere av Oxford-gutta hadde ikke hatt billett, men hadde satset på å bli sluset inn på borteseksjonen av politieskorten. Den planen hadde imidlertid slått feil da de kom for sent etter å ha blitt stående fast i trafikken.
Etter å ha mottatt den kampbilletten jeg nok har slitt mest for å få tak i noen gang, entret jeg fiendens territorium i form av County Ground. Skjønt for en Reading-supporter var begge dagens motstandere for fiender å regne. 12 113 supportere hadde møtt frem for å bivåne lokaloppgjøret, og jeg fant min plass på Town End tidsnok til å se kampen bli sparket i gang. Oxford-spiss James Constable var den mest omtalte spilleren i uken før kampen, der Swindon-folket tydeligvis forsøkte seg på litt psykologisk krigføring ved å hevde at Constable egentlig var Swindon-supporter! Og det var nettopp Constable som sørget for at gjestene tok ledelsen etter 12 minutter da han raget høyest og headet en cross fra Peter Leven i mål bak Swindons keeper Phil Smith. Hjemmelaget hadde frem til da sett noe shaky ut, og det var fullt fortjent at de gule tok ledelsen. Men scoringen førte til at Swindon reiste seg, og etter at både Matt Ritchie og Leon Clark hadde hatt halvsjanser, var de ajour etter 20 minutter, da Ritchie headet inn en hard cross fra Callum Kennedy. Noen minutter senere kunne Aden Flint gitt The Robins ledelsen, men hans heading ble blokkert av Oxford-forsvarer Michael Duberry som så ut til å dukke opp som troll i eske for å hindre scoring.
Swindon hadde nå tatt over, og presset på uten å skape det helt store. Og etter 43 minutter dukket Constable opp igjen. Denne gang var det Leven som slo et frispark fra hjørnet av 16-meteren. Phil Smith kunne kun parere skuddet, som rikosjerte i brystet på Constable og inn i mål. Gjestene kunne dermed ta pause med ledelse. Skjønt før dommeren blåste for pause, var det tid til en dose håndgemeng med 20 spillere involvert. Det var ellers ikke bare ute på banen at det gikk hardt for seg. Ved en anledning ble det tydeligvis foretatt arrestasjoner i borteseksjonen på motsatt side. Og på Arkells Stand til venstre for meg brøt det ut full slåsskamp tidlig i første omgang, i forbindelse med kampens første mål, og med anslagsvis 10-15 personer involvert. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg senere har lest at det alt i alt «kun» var 12 arrestasjoner denne dagen, så det kan ikke ha vært altfor galt tross alt.
Andre omgang startet i et høyt tempo, slik som den første. Og det ble drama relativt tidlig i omgangen, da en Oxford-spiller så ut til å bli felt på vei inn i 16-meteren. Dommeren vinket spillet videre til store protester fra bortelaget, og Swindon benyttet anledningen til å gå rett i angrep…for så å bli nektet scoring av en offside-avgjørelse der flagget kom opp meget sent. Swindon-manager Paolo Di Canio lot sin vrede gå utover dommeren, og ble sendt på tribunen. Personlig må jeg si jeg har meget blandede følelser med å se Di Canio som manager for Swindon Town. På en side har jeg alltid hatt meget stor sans for Di Canio som spiller, som en av få utlendinger. Dette til tross for at han gjorde kardinalfeilen å spille for et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt jeg ikke engang vil omtale ved navn – noe han visstnok senere faktisk har angret på! Men å se ham som manager for en av Readings argeste rivaler jeg har lite til overs for, så det er noe snodig. På en måte ønske jeg Di Canio lykke til, men helst ikke med Swindon Town (selv om de er for deilige å regne sammenlignet med den nevnte ufyselige skotske grønn-hvite klubben).
Kampen fortsatte uten den gamle Lazio-helten på sidelinjen, og Swindon hadde en gedigen sjanse til å utligne. Men Leon Clarke presterte å skyte over da han kom alene med keeper Ryan Clarke. Gjestene ble nå liggende stadig dypere, og Swindon fikk trille ball uten at de skapte det helt store i sin jakt på utligning. I stedet holdt Constable på å sikre seg matchballen, men Swindons keeper Smith fikk slengt seg så lang han var og hindret hat-trick og mulig punktering av kampen. På motsatt side fikk Ritchie sjansen på overtid, men et hardt skudd ble holdt på glimrende vis av Oxfords keeper. Lander Gabilondo fikk vertenes siste mulighet da han mer 5 minutter på overtid fikk ballen på hjørnet av 5-meteren. Hans skudd gikk imidlertid høyt over, og dommeren blåste for full tid og sluttresultat 1-2. Borte hos de 2 707 gule på motsatt side fra der jeg sto var det ville gledesscener der de feiret Oxford Uniteds første seier i Swindon siden 1973!
Jeg hadde ingen grunn til å henge rundt i Swindon, så jeg la snart ut på gåturen tilbake til Swindon stasjon. Men ikke før jeg hadde tatt en kikk på den merkelige flomlysmasten som på motsatt ende av Town End fra der jeg sto faktisk stikker gjennom tribunetaket. En herlig detalj! Toget tok meg tilbake til Reading, hvor jeg plukket opp Non League Paper og Football League Paper. Tilbake på Ibis Hotel etter en god middag, ble jeg liggende i senga og slappe av…og sovnet! I 22-tiden våknet jeg forvirret etter å ha sovet bort omtrent fire timer. Svimeslått gikk jeg ut for å ta en røyk mens jeg vurderte kveldens opsjoner. Men etter å ha surret bort så mye av søndagskvelden, valgte jeg å gå til innkjøp av snacks og se film fra hotellsengen før jeg la meg for å sove igjen.
English ground # 49: Swindon Town v Oxford United 1-2 (1-2) League Two County Ground, 21 August 2011 0-1 James Constable (12) 1-1 Matt Ritchie (20) 1-2 James Constable (43) Att: 12 113 Admission: £19 Programme: £3
Lørdag 20.08.2011 Basingstoke Town v Sutton United
Når jeg kommer tilbake til Reading har jeg som tidligere nevnt nesten en følelse av å komme hjem, og etter halvannen times togtur fra Birmingham New Street kunne jeg gå den meget korte veien fra Reading stasjon for å sjekke inn på Ibis Hotel Reading. Kort tid etter gikk jeg inn på puben Monk’s Retreat, hvor jeg som ventet fant noen av Readings «fineste gutter». Reading skulle ta imot Barnsley, og alle var enige i at dette burde bli tre poeng. Selv skulle jeg bivåne en annen kamp, men det ble tid til snaue to timer i selskap med noen av Reading-gutta før jeg nok en gang satt meg på toget – denne gang med kurs for Hampshire og Basingstoke.
Etter et kvarters tid ankom jeg Basingstoke, hvor jeg valgte å ta taxi fra stasjonen ut til Basingstoke Towns hjemmebane. The Camrose må kunne sies å være ganske sjarmerende; dominert av den etter forholdene store Main Stand langs den ene langsiden, opphøyet og med to trapper som fører opp til sitteområdet. Jeg entret The Camrose med Main Stand til høyre for meg, og satt kursen mot klubbens bar bak det ene målet, via klubbsjappa hvor jeg sikret meg et skjerf. Det var allerede relativt mange der inne, og dagens gjester fra Sutton United var godt representert. Jeg kom i snakk med noen av de, og de uttrykte ikke overraskende stor lettelse over å være tilbake i Conference South – et nivå de mente var klubbens naturlige nivå. På spørsmål om ambisjoner for sesongen, virket det dog som de fleste ville være fornøyd med å konsolidere og havne midt på tabellen, for muligens å kunne nærme seg playoff senere.
Noen av de fremmøtte hadde også vært tilstede da jeg bivånet Cray Wanderers v Bromley i april, der hjemmeseier hadde sørget for at Sutton United rykket opp uten å spille selv. Gjestene hadde fått bakoversveis i sitt gjensyn med Conference South, da de hjemme på Gander Green Lane tapte hele 0-5 for Woking. De slo tilbake med 4-1 seier borte mot Tonbridge Angels i neste kamp, men jeg var noe usikker på hvor jeg hadde Sutton United. For vertene sin del hadde de en pre-season med tilsynelatende sterke resultater bak seg, og de to første ligakampene var også vunnet; 2-0 borte mot Eastleigh på åpningsdagen og 4-1 hjemme mot Weston-super-Mare. Og Basingstoke-folket mente å ha grunn til å håpe på nye tre poeng mot Sutton United.
Det var da også hjemmelaget som fra start hadde brorparten av spillet, i en kamp som ganske raskt viste seg å bli en fysisk batalje der det ved flere anledninger var ved å koke over for flere spillere. Etter en voldsom brudulje med nærmere 20 spillere involvert, ble fire spillere belønnet med gult kort. Og mens Basingstoke hadde ballen mest, var det gjestene som etter hvert virket mest farlige foran mål på sine kontringer. Suttons Tony Taggart og Basingstokes Delano Sam-Yorke hadde muligheter til å gi sine respektive lag ledelsen. I stedet holdt det på å koke over igjen da Us keeper Kevin Scriven så ut til å bli skutt av en usynlig snikskytter på tribunen etter minimal kontakt med hjemmelagets Sam-Yorke, som fikk gult kort.
De siste minuttene før pause skulle vise seg å bli avgjørende for kampen. Hjemmelaget ble først tildelt straffespark, men Us-keeper Scriven hadde ingen problemer med å redde Tim Sills’ svake straffe. To minutter på overtid fikk gjestene et frispark som ble slått på lengste stolpe, hvor Sam Page hoppet høyest og headet inn 0-1 bak keeper Ashley Bayes. Grunnet de mange stopp i spillet var det likevel tid for Dragons til å slå tilbake, og avslutningen fra David Pratt(!) var det ikke noe i veien med…men Kevin Scriven leverte en imponerende redning på hans volley, og gjestene fra Sørvest-London kunne gå til pause med ledelse.
Etter forfriskninger i pausen kunne de 424 tilskuerne se andre omgang begynne på samme måte, med mye kjemping og tøffe dueller. Shaun McAuley var muligens vertenes friskeste fremover, men etter å ha gått på et flott løp måtte han se avslutningen slått til corner av keeper Scriven, som gjorde en overbevisende kamp i Sutton-målet. Og gjestene var nære på å øke ledelsen, men Anthony Riviere sleivet avslutningen i stolpen etter flott forarbeid av Taggart.
Sutton United ble nå presset mer og mer tilbake, men det var en imponerende sterk defensiv opptreden av gjestene, og Basingstoke hadde tross sitt press store problemer med å komme til farligheter. Og med rundt kvarteret igjen så det ut til at gjestene satt spikeren i kista da Chris Piper ble spilt gjennom. Han kunne skutt selv, men passet til Craig Dundass som styrte ballen i hjørnet bål keeper Bayes, og 0-2!
Basingstoke skal ha kreditt for å ikke gi opp, og de malte på videre. Men det meste av tiden gikk nå med til at Sutton-keeper Scriven plasserte og re-plasserte ballen for sine utspill, noe som tok både ett og to minutter hver gang – selvsagt til stor frustrasjon for hjemmelagets spillere og fans. Etter n’te gang med uthaling av tid, fikk han da også til slutt se det gule kortet. Like etter holdt Jide Ogunbote på å redusere, men headingen ble reddet på streken av Riviere. Tre minutter på overtid var det igjen mølje i Suttons målområde, og Sam-Yorke kastet seg frem og satt inn redusering for The Dragons. De styrtet i angrep igjen, og så ut til å ha en fin overgangsmulighet da dommeren blåste for full tid. Sutton-folket kunne feire tre poeng og en flott arbeidsseier.
Jeg skulle tilbake til Reading, så jeg gikk for å finne bussholdeplassen mens jeg sjekket resultatene på mobilen og konstaterte at Reading hadde prestert å tape hjemmekampen 1-2 for Barnsley. Vel fremme ved Basingstoke stasjon presterte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. Litt irritert over det satt jeg meg på toget tilbake til Reading og ringte min Reading-kompis «Banbury Chris» for å høre hvor de befant seg. Noe overraskende var de å finne på The Bugle, den mest rølpete puben i hele Reading. Med Basingstoke-skjerf i gult og blått i hånda, ble jeg selvsagt fort offer for morsomheter om å være Oxford United-supporter og lignende. Etter hvert fant vi ut at vi heller skulle bevege oss over til puben The Hope Tap, og forlot de lokale sullikene på The Bugle. Chris måtte senere gå for å rekke toget tilbake til Banbury, og et par av hans bekjente Millwall-fans bosatt i Reading ble etter hvert så slitsomme og skrytete at jeg valgte å heller oppsøke Reflex (80’s nattklubb som nå tydeligvis hadde byttet navn til noe annet siden sist jeg var der. Var det muligens Revival?) før jeg omsider tok kvelden.
English ground # 48:
Basingstoke Town v Sutton United 1-2 (0-1) Conference South The Camrose, 20 August 2011 0-1 Sam Page (45) 0-2 Craig Dundas (78) 1-2 Delano Sam-Yorke (90) Att: 424
Admission: £12
Programme: £2
Taxi ble bestilt og kom forholdsvis raskt, og etter å ha tatt farvel med min venninne Emma var jeg på vei til Cambridge stasjon. Neste destinasjon var Birmingham, og selv om det går direktetog mellom Cambridge og Birmingham, kjører de en skikkelig omvei via blant annet Leicester og Nuneaton, og bruker utrolig nok over to og en halv time. Det er faktisk ikke veldig mye raskere enn å ta toget fra Cambridge til London Kings Cross, tuben til Euston Square, ta den korte spaserturen til London Euston og der hoppe på toget til Birmingham New Street. Det var likevel et direktetog fra Birmingham jeg hadde pekt meg ut denne morgenen. Men da jeg kom til stasjonen viste det seg at dette toget var innstilt, slik at jeg likevel tok varianten via London. Og snart satt jeg på toget til Birmingham med medkjøpte sandwiches og aviser og med musikk i ørene.
Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg ut at kartet jeg hadde printet ut skulle vært noe mer zoomet inn og fikk hjelp av en taxisjåfør til å peke meg i riktig retning av hotellet. Britannia Hotel viste seg å være et flott hotell beliggende særdeles sentralt plassert rett ved Birmingham New Street (og også stasjonen Birmingham Moor Street), med inngang i passasjen Union Passage og fasade ut mot New Street, så £29 må kunne sies å være et kupp. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, tok jeg turen ut i Englands nest største by og fant en internettcafe hvor jeg kunne få sjekket mailen samtidig som jeg satt helgens spill hos min bookmaker. En middag ble deretter inntatt på en pub i nærheten før jeg trasket ned til Birmingham Moor Street for å ta toget til Lye, rett ved Stourbridge i West Midlands – eller mellom Stourbridge og Halesowen om du vil.
Det var opprinnelig ikke mange kamper å velge i denne dagen, men da FA Cupens innledende runder ble satt opp denne helgen, ble imidlertid et antall kamper flyttet til denne fredagen mens de fleste andre skulle gå påfølgende dag. Og da jeg har en god kompis som faktisk bor i Lye, vurderte jeg raskt oppgjøret mellom lille Lye Town og Coventry Sphinx. Min kompis Andy som er West Bromwich supporter (som så mange andre i dette området) var mildt sagt forundret og kunne ikke skjønne at dette kunne være noe å se på. Hans reaksjon kan vel oppsummeres med følgende sitat (selvsagt i tidenes bredeste Black Country dialekt): «It’s one step up from pub football, mate! You might as well bring a ball and play yourself. Why you wanna watch that shit?». Han hadde gitt beskjed om at han sannsynligvis uansett måtte jobbe, så vi avtalte bare at vi skulle snakkes den dagen og se om vi i det minste kunne treffes for en pint. Men dessverre viste hans profeti seg å holde stikk, slik at det ikke ble noe gjensyn denne gang. Etter 28 minutter på toget hoppet jeg uansett av i Lye, og med Andys veibeskrivelse kombinert med det jeg husket fra kartet jeg hadde glemt igjen på hotellet, gikk jeg den korte veien til Stourbridge Road og stadionet med samme navn. Andy hadde tydelig gitt uttrykk for sin positive oppfatning av lokalbefolkningen: «Be careful down there, there are lots of dodgy bastards around there». De hadde fortsatt ikke åpnet da jeg ankom, men det som derimot møtte meg var et noe snodig syn. Lye Town deler nemlig anlegget med den lokale cricketklubben, som visstnok er eier. Og nå var det cricketkamp i gang, samtidig som det ifølge flere skilt jeg passerte på veien var ølfestival i cricketklubbens lokaler. Det virket som om det var stor stemning der folk sto tettpakket oppe på området for uteservering, med utsikt ned mot cricketkampen. Når man kommer ned den lille stikkveien som fører til anlegget, ligger cricketklubben til venstre og Lye Town på høyre side, der de også har eget klubbhus. Men cricketbanen og fotballbanen går faktisk over i hverandre, slik at de når fotballkamper spilles rett og slett må sperre av og markere «sidelinjene» med tau. Det som viste seg å være kveldens dommertrio sto utenfor Lye Towns klubbhus og snakket med nylig ankomne representanter fra Coventry Sphinx, før de noe bekymret var borte for å høre med cricketfolket hvor lenge de hadde igjen.
Billettluka/inngangspartiet hadde ikke åpnet ennå, så man ble anmodet om å vente i klubbhuset. Og med en Strongbow i hånda, dommertrioen på nabobordet og Lye Towns formann som svinset rundt, kunne jeg registrere at de fleste tidlige fremmøtte så ut til å gå under betegnelsen den eldre garde – og de resterende under betegnelsen «tørst». Under en røykepause fikk jeg et par ord med formannen som kunne opplyse om at publikumsantallet stort sett lå mellom 50 og 100+ – ikke så galt måtte jeg innrømme. Lye Town er tross alt en liten klubb som for tiden hører hjemme i West Midlands (Regional) League Premier Division, som altså er Step 6 (eller nivå 10 totalt sett om man vil) og feeder-liga til Step 5-ligaen Midland Alliance. Og det er nettopp i Midland Alliance at motstanderen Coventry Sphinx befinner seg.
På spørsmål om de hadde noen skjerf, fikk jeg det forventede negative svaret. Og en noe drikkfeldig utseende fyr som sto ved siden av føyde til at «I don’t think anyone wanna be seen wearing a Lye Town scarf anyway to be honest – not even in Lye!», før han med en manglende tanngard gliste rått av sin egen morsomhet.
Det dro seg etter hvert mot avspark, og etter å ha sikret meg et av de siste programmene for den nette sum av £1, betalte jeg også omsider mine inngangspenger. Og det første jeg så var en person i Swindon Town-drakt, som viste seg å være en groundhopper. Man kommer inn bak det ene målet, og «tribunen» der er en noe merkelig konstruksjon med et buet tak som så noget rustent og tilfeldig – men dog morsomt – ut. Bak det andre målet er det kun en gressvoll, mens man på venstre side sett fra inngangen har cricketbanen. Jeg tok plass på hovedtribunen på motsatt side, hvorfra jeg prøvde å danne meg et noenlunde bilde av hvor mange tilskuere det var.
Det viste seg etter hvert å være 134 fremmøtte, og de fikk se en første omgang som ikke imponerte noen som helst. Tempoet virket innledningsvis å være høyere enn ferdighetsnivået, og det var en og annen komisk situasjon. Men innsatsen var det ikke noe i veien med. Coventry Sphinx var av de jeg hadde snakket med tippet som klare favoritter, da de mente nivåforskjellen skulle være betydelig.
Det var da også gjestene fra Coventry som hadde det meste av spillet, men det endte stort sett med halvsjanser og skudd utenfor. Lye Town hadde muligheten til å ta ledelsen da Scott Gennard kom seg inn i feltet og burde skutt, men i stedet sendte han ballen ut til Tim Nicholls som skjøt over fra rundt 20 meter. Og ikke minst burde de tatt ledelsen etter rundt en halvtime, da Ash Greenaway lurte offside-fellen, men presterte å skyte høyt over. Gjestene virket etter hvert å ha kontroll uten å skape det helt store, før Liam Kay fikk en kjempesjanse. Men for åpent mål og på tre meters hold presterte han å bomme på ballen!! Sphinx skulle muligens hatt en straffe rett før pause, da Luke Williams tydelig ble hindret i skuddøyeblikket av David Andrewartha. Dommeren vinket imidlertid spillet videre, og man tok pause på stillingen 0-0. I pausen snakket folk allerede om muligheten for avansement til neste runde og møte med vinneren av Nuneaton Griff v Stafford Town.
Andre omgang startet med et par halvsjanser til hjemmelaget, og Lye-folket må ha begynt å håpe på avansement. Men etter 61 minutter var det begynnelsen på slutten for de lokale heltene, da Ashley Jackson styrte inn fra kort hold til ledelse for gjestene. Og kun tre minutter senere smalt det igjen da Jack Edwards driblet seg fri i feltet, før han plasserte ballen i keepers høyre hjørne. Lye virket tomme for krefter, og nå herjet gjestene. Etter 72 minutter fikk Pavel Tomczak vende opp og skyte, og keeper Tom Harper kunne intet gjøre. Og nesten direkte fra avspark måtte Harper plukke ballen ut av nettet for fjerde gang, denne gang fra Luke Williams. 82 minutter var spilt da Jamie McAteer ble kreditert det femte. Skuddet fra Liam Kay gikk via kneet til McAteer og endte opp nede i hjørnet bak keeper Harper som var satt ut av spill.
Det var kanskje en befrielse for Lye Town da dommeren blåste av for full tid. De skal ha for innsatsen så lenge det varte, men det ble full sprekk den siste halvtimen og altså 0-5. Det skal for øvrig nevnes at det var langt flere som så kampen enn de 134 som blir nevnt som det offisielle tilskuerantall. Som nevnt var det nemlig Black Coutry Beer Festival i cricketklubbens lokaler og der var det langt flere enn 134 som sto og speidet utover mot fotballbanen mens musikken dundret ut fra lokalene og overdøvet totalt mangelen på steming på tribunene. Etter en pint i klubbhuset satt jeg kursen mot togstasjonen, men fant ut at jeg også hadde tid til et glass på puben Windsor Castle før jeg returnerte med tog til Birmingham Moor Street. På plattformen i Lye kom jeg i snakk med en annen person som hadde vært på kampen, som også viste seg å være en groundhopper. Jeg er ikke mann om å huske hvor vedkommende var fra, men muligens var han Leamington-supporter. Vi hadde i hvert fall en interessant samtale på toget til Birmingham Moor Street, før jeg måtte vise ham veien til Birmingham New Street hvorfra han skulle ha tog videre. Selv motsto jeg fristelsen til å gå ut på fredagslivet i Birmingham. Ikke noen liten bragd i seg selv, all den tid jeg ble fristet av et antall godt påseilede mennesker og lettkledde damer ute på byen mens jeg returnerte til hotellet.
English ground # 47:
Lye Town v Coventry Sphinx 0-5 (0-0) FA Cup Preliminary Round Stourbridge Road, 19 August 2011 0-1 Ashley Jackson (61) 0-2 Jack Edwards (64) 0-3 Pavel Tomczek (72) 0-4 Luke Williams (74) 0-5 Jamie McAteer (82) Att: 134
Admission: £3,50
Programme: £1
