Onsdag 30.12.2009: Portsmouth v Arsenal
Vekket med kjempefrokost på senga; kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra fra min venninne i Kidderminster såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg i hvert fall av toget i Reading. Om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford, som var utgangspunkt for den siste etappen ned til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth og så admiral Nelson’s flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kunne derfor fortelle litt om byen mens han kjørte meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skulle anbringes. Dette var åpenbart også en pub, så jeg benyttet anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg satt kursen mot Fratton-delen av byen mer sentralt på øya (ja, mesteparten av Portsmouth ligger faktisk på en øy som heter Portsea Island).
Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjorde at det selvsagt var mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er på disse stedene man finner stemningen. Det som møtte meg var imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en noe suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å teste en annen kjent Pompey pub, nemlig Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren. Packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey’s kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.
Da det dro seg mot avspark, drakk jeg opp og spaserte den korte veien til Fratton Park, plukket opp min billett fra klubbens ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (som på den tiden gikk under sponsornavnet Jobsite Stand). Denne tribunen er kjent for sin flotte bindingsverks-fasade (eller tudor som engelskmennene kaller det), og også innenfor ser man raskt spor etter at Fratton Park har vært et staselig stadion som fortsatt har endel karakter. South Stand ble designet av stadionarkitekten fremfor noen – skotten Archibald Leitch – og sto ferdig allerede i 1925, og både denne og North Stand på motsatt langside består av to nivåer. I tillegg har Fratton Park et meget flott sett med flomlys som har stått her siden 1962. I en tid der de klassiske anleggene i skremmende fart raderes ut og erstattes med moderne sjelløse plastarenaer, er Fratton Park langt fra den verste i klassen hva ligaklubber angår – selv om det har blitt gjort “oppgraderinger”, og jeg selvsagt savner innslag av ståtribuner.
Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på “forfallet” som har rammet toppfotballen i sportens hjemland. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen fra start. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil – det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der først og fremst for å se Fratton Park og oppleve Pompey-fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (selvsagt i tillegg til at det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv, og ikke klarte de oppgaven heller. Et Eduardo-frispark som skiftet retning ga gjestene ledelsen, og etter flott pasningsspill sørget Samir Nasri for 0-2 til pause. 20 404 tilskuere så at noe så sjeldent som en brite på banen, – walisiske Aaron Ramsey – kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.
Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med repertoar som “Sack the board”, “Where’s all our money gone?”, “You’re not fit to run a club” og “What the fuck is going on?” for å nevne noen. Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg meg for å praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.
English ground # 23:
Portsmouth v Arsenal 1-4 (0-2)
Premier League
Fratton Park, 30 December 2009
0-1 Eduardo (28)
0-2 Samir Nasri (42)
0-3 Aaron Ramsey (69)
1-3 Nadir Belhadj (74)
1-4 Alex Song Billong (81)
Att: 20 404
Admission: £38
Programme: £3
Next game: 01.01.2010: Hayes & Yeading United v AFC Wimbledon
Previous game: 28.12.2009: Leyton Orient v Southend United
