Mandag 28.12.2009: Leyton Orient v Southend United
Den planlagte avreisen for min planlagte romjuls- og nyttårstur ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker. Men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex, og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One, og Scott hadde lagt ut for billett til meg. Turen fikk en mindre heldig start med avgangen fra Gardermoen over en time forsinket, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express-toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus, der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.
Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg som Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden…hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.
Det nærmet seg kampstart, og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1 500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interessant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??
Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørne bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers’ tilfelle var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring, frem til hans navnebror Adam Barrett på motstander laget var på pletten for pirke inn utligningen til 1-1 etter at Orient-forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis’ innlegg.
Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen med sitt 17. mål for sesongen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som rykket ned i stedet, mens Orient tok seg opp og sikret plassen.
Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend-gutta etter hvert tenkte seg til Wembley på en dart-turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen på Coach and Horses vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton – i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock shots – og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo og delvis blackout.
PS! Det siste bildet inne fra Brisbane Road er fra en annen kamp, og er kun ment for å illustrere denne nye tribunen.
English ground # 22:
Leyton Orient v Southend United 1-2 (0-0)
League One
Brisbane Road, 28 December 2009
1-0 Adam Chambers (57)
1-1 Adam Barrett (59)
1-2 Alan McCormack (74)
Att: 5 680
Admission: £20
Programme: £3
Next game: 30.12.2009: Portsmouth v Arsenal
Previous game: 19.09.2009: Lincoln City v Shrewsbury Town
