SC Weiche Flensburg 08 v Heider SV 04.03.2020

 

Onsdag 04.03.2020: SC Weiche Flensbug 08 v Heider SV 

Jeg hadde overhodet ikke dårlig tid da jeg denne onsdagen våknet i Esbjerg, og siden den engelske bartenderen Chris hadde skrytt av det han hevdet var Danmarks beste full english breakfast ved Dronning Louise, valgte jeg å innta min frokost der for jeg skulle forlate Esbjerg. Jeg skulle ha toget først klokka 12.26, og hadde også tid til å unne meg en øl før jeg brøt opp. Etter en slik fin start på dagen kunne jeg returnere til hotellet og hente bagasjen for å spasere til togstasjonen. Det eneste av dansk fotball denne dagen var en cup-kvartfinale i Aalborg, men siden jeg allerede besøkte AaB for flere år siden, valgte jeg å kikke utover landegrensene og fant en tysk kamp ikke langt fra den danske grense.

Nede i den tyske grensebyen Flensburg var det nemlig duket for kamp, og det var derfor dit jeg satt kursen. Det vil si; jeg skulle ha base i den danske grenseby Padborg, så det var dit jeg hadde betalt 99 kroner for å bli fraktet av togene til DSB. Etter et togbytte ved den lille stasjonen Lunderskov kom jeg meg til Padborg etter snaut halvannen time på farten. I Danmarks sørligste by hadde jeg betalt 360 danske kroner for overnatting ved Padborg Hotel, men siden det var et drøy time igjen til oppgitt tid for innsjekking, gikk jeg først for å sjekke ut skjenkestedet Toldboden. Fremmedkaren fikk først en dose mistenksomme eller kanskje aller helst nysgjerrige blikk fra stamkundene, men jeg fikk slått i hjel litt tid der med en Grøn Tuborg før jeg gikk for å sjekke inn. Det var da det virkelige sirkuset startet.

Det var ingen som åpnet da jeg ringte på ringeklokken, med da jeg etter en runde rundt bygget forsøkte på telefon, fikk jeg svar av en kvinne som kom for å slippe meg inn. Det tilsynelatende asiatiske kvinnemennesket kunne fortelle mens hun viste meg til rommet at de egentlig hadde stengt hotellet grunnet Coronaviruset, men at de hadde valgt å la meg overnatte som eneste gjest fordi jeg hadde bestilt såpass tidlig og at jeg var nordmann. Jeg svarte at «så er det godt jeg ikke kommer fra Kina». Det fikk vedkommende til å flippe helt ut. «Hva? Har du vært i Kina?? Så kan du ikke være her!». Lattermild måtte jeg berolige henne med at jeg aldri i mitt liv har vært i Kina og at hun misforsto det jeg sa, men hun løp av gårde og kom noen minutter senere tilbake ikledd munnbind og mente fortsatt jeg hadde sagt jeg kom fra Kina. Til slutt fikk jeg henne vel sånn halvveis til å skjønne misforståelsen slik at hun roet seg noe ned og lot meg få bli.

Hoderystende kunne jeg installere meg og deretter returnere til stasjonen for å la 15.56-toget mot Hamburg frakte meg over grensen til Flensburg. For 24 kroner ble jeg fraktet de 11 minuttene toget brukte mellom Padborg og Flensburg, og jeg kunne stige av på tysk jord. Selv om det begynte å bli en god stund siden sist, hadde jeg tidligere vært i Tyskland noen ganger, men aldri på egen hånd, og jeg hadde foreløpig aldri sett fotball der. Det skulle jeg nå gjøre noe med, og mange vil sikkert mene at det virkelig var på tide. Først skulle det lades opp i noen tyske kneiper, men i området rundt stasjonen i Flensburg fantes det åpenbart lite slikt. Jeg måtte spasere videre innover mot sentrum, og på veien orienterte jeg meg frem til Weinstube im Krusehof som virket som et trivelig sted med beliggenhet i et koselig lite smug. Jeg valgte meg en Störtebeker pils som jeg lesket strupen med før jeg trasket videre.

Flensburg er den nordligste større by på det tyske fastland, og ligger under en halv mil fra den danske grense. Byen var da også en del av det danske hertugdømmet Slesvig frem til 1864, da den etter den andre slesvigske krig ble en del av Tyskland. Flensburg har fremdeles en betydelig dansk minoritet med blant annet eget skolevesen, kirker og bibliotek. Den har også eget navn på både dansk og sønderjysk; henholdsvis Flensborg og Flensborre. Flensburg ble på 1100-tallet grunnlagt ved Flensburg fjord, langs den såkalte Hærvej, og fikk kjøpstadsrettigheter i 1284. Det ble den største handelsby under den danske krone, og var sentrum for omfattende handel i Østersjø-regionen. Senere kom en storhetstid innen handel med rørsukker, tobakk og rom fra de Vestindia. Etter bruddet med Danmark ble de avskåret fra det danske marked og måtte i stedet se sørover. I de tidligere mai-dager i 1945 var byen også sete for nazi-Tysklands siste regjering under ledelse av Karl Dönitz. I dag har Flensburg rundt 90 000 innbyggere.

Av min Aarhus-kompis Morten, som jobber for et tysk selskap og ofte er i Tyskland, hadde jeg fått tips om en kneipe han mente jeg burde sjekke ut. Hansens Brauerei ligger nede ved havnen med en fin beliggenhet, og viste seg absolutt å være et meget godt tips. Der måtte jeg også hente frem igjen gammel kunnskap fra tysktimene slik at jeg fikk praktisk skoletysken litt, men jeg fikk da testet både deres Schwarzbier og Frühjahrsbier, med minst ett påfyll av sistnevnte. Med dagens kamparena ute i periferien i forstaden Weiche, måtte jeg ha en drosjebil, og jeg forsto den tyske bryggmesteren bak disken dithen at det ofte sto taxier på en plass et par titalls meter unna. Det viste seg å stemme, for etter at jeg takket for meg og brøt opp, sto det ganske riktig en taxi der og ventet, slik at jeg kunne la den skysse meg til Weiche og Manfred-Werner-Stadion.

Det skulle være åsted for kveldens kamp i Regionalliga Nord mellom SC Weiche Flensburg 08 og Heider SV, og jeg fikk betalt meg inn med 9 euro samtidig som jeg fikk med meg et gratis kampprogram i A4-format. Det viste seg å være en 40-siders utgave som også hadde tatt for seg forrige hjemmekamp mot Werder Bremen II seks dager tidligere. Dagens vertskap er et resultat av en fusjon mellom ETSV Weiche og Flensburg 2017, og de benytter noe suspekt fortsatt sistnevntes stiftelsesdato i 1908, selv om den klubben dessverre ikke finnes mer. ETSV Weiche hadde for ordens skyld en historie tilbake til 1930, og det var først i senere år at de passerte storebror Flensburg 08 og tok over rollen som byens beste.

I 2017/18-sesongen vant den nye klubben Regionalliga Nord, men dette var siste sesongen før man innførte automatisk opprykk for avdelingsvinnerne i Regionalliga, og de måtte ut i kvalifiseringskamper mot en annen avdelingsvinner for å sikre seg opprykk til 3. Bundesliga. Motstander ble Energie Cottbus, og det var laget fra det tidligere Øst-Tyskland som gikk seirende ut av den duellen, slik at Weiche Flensburg fortsatt befinner seg i Regionalliga Nord. Det begynner å bli en god stund siden jeg merket meg Flensburg 08s hjemmebane Flensburger Stadion som en interessant destinasjon, men med fusjonen er det dessverre slutt på førstelagsfotball der, for den nye klubbens førstelag benytter altså Manfred-Werner-Stadion i Weiche mens Flensburger Stadion nå blir avspist med klubbens reservelagskamper. Men Manfred-Werner-Stadion virket ved ankomst heller ikke som noe utpreget dårlig plass å se fotball.

Jeg aner ikke hva stadionet tidligere har hett tidligere, men dagens navn skal være et resultat av at man i 2002 døpte det om til ære for en eller annen som ganske sikkert har gjort en innsats for sporten. Jeg kom inn i det ene hjørnet og fikk klubbhuset bak det ene målet foran meg. I hjørnet der var det salg av både pølser og øl, og siden jeg ikke hadde benyttet anledningen til å spise ved Hansens Brauerei lot jeg meg friste til å smake på en deilig frankfurter som var så god at jeg måtte ha en til. På langsiden nærmest inngangen er det en overbygd ståtribune som strekker seg i omtrent halve banens lengde, mens det på motsatt langside er to seksjoner med åpen sittetribune. Jeg gikk over på sistnevnte langside for å ta noen bilder mot den overbygde tribunen, men fikk da en skjennepreken på tysk av en funksjonær som påpekte at det kostet ekstra å sitte der. Inne i klubbhuset er det forresten også servering, og der fikk jeg påfyll av Flensburger pils som jeg etter hvert tok med meg ut på plattingen på utsiden.

Det dro seg mot avspark, og tabellen fortalte at hjemmelaget nok måtte ha en seier for å ha noe som helst håp om å kunne hente igjen tetduoen Wolfsburg II og Lübeck, mens nyopprykkede Heider SV også trengte poeng der de som lå helt i bunnen. Dette var faktisk identisk med oppgjøret jeg vurderte å dra på allerede før jul, da jeg også befant meg i Danmark, men den gang ble kampen utsatt, og tilfeldighetene ville det altså slik at den nå skulle spilles mens jeg igjen var på tur. Jeg hadde åpenbart innyndet meg hos frøkna i baren som smilende serverte meg med replikken «Noch ein Bier?». Jeg nikket bekreftende og fikk med meg nye forsyninger som jeg rett før avspark tok med meg over til ståtribunen der også den mest ihuga hjemmefansen hadde samlet seg.

Hjemmelaget fikk en drømmestart, for allerede etter tre minutter satt Tim Wulff inn 1-0, men gleden var kortvarig, for kun et par minutter senere fortsatte den forrykende åpningen på kampen med at Marvin Ehlert utlignet til 1-1. Weiche Flensburg var det beste laget, men Heider forsvarte seg med nebb og klør, og de mange lovende angrepene til vertene endte ofte opp med at det stoppet opp og at ballen havnet tilbake på midtbanen eller egen halvdel der de måtte starte på nytt. Til tross for at de presset på, sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for å signalisere at vi var halvveis, og jeg gikk for å hente nye forsyninger fra min venninne.

Den andre omgangen fortsatte slik den første hadde sluttet; med hjemmelaget som styrte uten at de klarte å få uttelling. Etter en rekke sjanser, halvsjanser og hjørnespark skulle det endre seg i omgangens tolvte minutt, og igjen var det Tim Wulff som var på farten. Hans avslutning ble styrt i eget nett av David Quade, og dermed 2-1. Det virket dog som om hjemmelaget tok dette som et tegn på at de kunne ta foten noe av gasspedalen, og de slapp Heider litt inn i kampen, men perioden som fulgte var først og fremst preget av mange dueller og dommerens hyppige bruk av det gule kortet. Heider kunne med litt hell fått seg en utligning på et av deres visitter i Weiche-feltet, men vertene kunne da også økt ytterligere, men flere mål ble det ikke. Etter noen nervøse overtidsminutter kunne derfor hjemmefansen juble over seier.152 tilskuere hadde vært til stede, og rundt 50 av disse var bortefans. Det var en hjemmesupporter jeg hadde havnet i prat med i løpet av andre omgang, og han sendte meg hjem med en samling klistremerker.

Drosjebil hadde blitt tilkalt i løpet av andre omgang, og den sto som avtalt på utsiden da jeg forlot Manfred-Werner-Stadion. Den pakistanske drosjekusken var ikke overraskende mer opptatt av cricket enn fotball, men fikk uansett skysse meg til den engelske puben McMelson. Siden toget tilbake til Padborg ikke hadde avgang før klokka 22.48, avsluttet jeg derfor kvelden med et par forfriskende glass der før jeg spaserte tilbake til togstasjonen. Nye 24 kroner ble betalt, og etter en kort togtur til Padborg ble jeg møtt av både politi og militært personell som tydeligvis sjekker alle tog inn i Danmark. Først etter at de hadde gått gjennom toget og sjekket pass, fikk jeg gå av slik at jeg kunne traske tilbake til Padborg Hotel og ta kvelden.

 

 

 

 

 

 

 

 

German ground # 1:
SC Weiche Flensburg 08 v Heider SV 2-1 (1-1)
Regionalliga Nord
Manfred-Werner-Stadion, 4 March 2020
1-0 Tim Wulff (4)
1-1 Marvin Ehlert (6)
2-1 David Quade (og, 57)
Att: 752
Admission: 9 euro
Programme: Free

Next game: 05.03.2020: Randers FC v SønderjyskE
Next german game: ???
Previous game: 03.03.2020: Esbjerg fB v AGF Aarhus

More pics

This trip on a map

 

Esbjerg fB v AGF Aarhus 03.03.2020

 

Tirsdag 03.03.2020: Esbjerg fB v AGF Aarhus

Jeg skulle igjen forflytte meg fra København og Sjælland til Jylland, og med frokost innkjøpt på hovedbanegården tok jeg plass på 10.05-toget. Jeg hadde ved hjelp av en forhåndsbestilt billett betalt kun 99 kroner for å bli fraktet det som skulle vise seg å bli en drøyt tre timer lang tur fra København til Danmarks femte største by. Det inkluderte et togbytte i Fredericia, men etter den drøyt times lange strekningen derfra ankom jeg lit over kvart over ett min destinasjon på Danmarks vestkyst. De fleste vil skjønne at min destinasjon denne dagen var Esbjerg, og ved ankomst gikk raskt til Cabinn Esbjerg for å slenge fra meg bagasjen. Der hadde jeg betalt 560 danske kroner for overnatting, og med rundt halvannen time igjen til innsjekking fikk jeg til og med lov til å sjekke inn allerede.

Da Danmark i 1864 måtte gi fra seg landområder i syd etter den andre slesvigske krig, inkluderte det Altona (i dag nærmest spist opp av Hamburg) som inntil da var deres viktigste havneby mot Nordsjøen. Man måtte ha en erstatning, og valget falt på Esbjerg som på den tiden fortsatt var en knøttliten fiskerlandsby med kun noen få titalls innbyggere. For å gjøre en lang historie kort, var det de neste tiårene en rivende utvikling og etter stor vekst, og Esbjerg var på et tidspunkt en av verdens største fiskerihavner. I dag har Esbjerg passert 72 000 innbyggere, og havnen er fortsatt drivkraften i byen der offshorevirksomheten nå er den største. Området rundt Esbjerg er dessuten preget av turisme, og dette kommer selvsagt også byen til gode.

Etter å ha slengt fra meg bagasjen på hotellrommet var det på tide å sjekke et og annet vannhull før kamp. Første stoppested i så måte ble King George. Jeg hadde hatt planer om å møte min Reading-kompis Danny Walford som nå har bodd noen år i Blåvand ikke langt fra Esbjerg, men han hadde dessverre måttet melde pass. Imidlertid anbefalte han serveringsstedet Dronning Louise på byes torg, og det ble min neste destinasjon. Det viste seg å være et godt tips, og mannen som serverte meg en Defender IPA var også et trivelig bekjentskap. Engelskmannen Chris hadde for mange år siden dratt fra sin hjemby Hull og blitt værende her, og han kjente godt til min kompis Danny. Han sørget for påfyll av en India Brown Ale fra Esbjerg Mikrobryg og viste seg å være en interessant samtalepartner, men jeg synes godt han kunne tipset meg om at de hadde varme pork scratchings med chili-majones på menyen, for det kunne jeg tenkte meg å prøve, men jeg ble ikke oppmerksom på det før jeg så menyen da jeg spiste frokost der neste morgen.

Han tipset meg i hvert fall om et annet vannhull som var verdt å sjekke ut, men før jeg oppsøkte Little London valgte jeg å dra innom Buster Bodega. Så var turen kommet til Little London, og også det virket som et svært trivelig sted, men det var kanskje litt tidlig på dagen for det var foreløpig ikke altfor mange kunder der, selv om Esbjerg fB denne kvelden skulle ta imot AGF Aarhus i kvartfinale i den danske cupen. I den forbindelse regnet jeg å treffe på noen kjente fra Aarhus, men min kompis Morten hadde i forkant sagt fra at han måtte jobbe og ikke kunne komme. Dagen før meldte han imidlertid om at han ville dra litt tidligere og komme til kampen rett fra jobb. Etter en tur tilbake på Dronning Louise lot jeg derfor en av byens busser frakte meg fra torget og ut til Esbjerg Stadion.

Esbjerg fB står for Esbjerg forenede Boldklubber, og er et resultat av at to lokale rivaler slo seg sammen i 1924. EB 98 (Esbjerg Boldklub af 1898) fikk som første klubb i lokalområdet fotball på programmet rundt år 1900, og klarte seg fint inntil Esbjerg Amatør Klub (EAK) ble etablert i 1911. De to ‘ødela’ for hverandre i den grad at ingen av de klarte å hevde seg noe særlig, og etter 12 år med stridigheter og rivalisering slo de seg etter hvert sammen med større ambisjoner. Deres store gullalder var på første halvdel av 1960-årene, da EfB vant ligaen i både 1961, 192, 1963 og 1965, samt cupen i 1964. Etter at de i 1968 tapte en ny ligatittel på målforskjell, fulgte de opp med å sesongen etter rykke ned etter å ha spilt 20 strake sesonger i toppdivisjonen.

EfB rykket opp igjen i 1974, og etter at de vant cupen i 1976 kom deres østerrikske suksesstrener fra 1960-årene, Rudi Strittich, tilbake. Klubben etablerte seg igjen i toppen og vant sin femte og foreløpig siste ligatittel i 1979. På begynnelsen av 1990-årene befant EfB seg helt nede på nivå 3, men returnerte til toppdivisjonen rundt årtusenskiftet. Siden den gang har de også periodevis kjempet høyt opp på tabellen og kvalifisert seg for spill i Europa ved noen anledninger. Den foreløpig siste tittelen er cupmesterskapet fra 2013 da Randers ble slått i finalen, og det var altså nettopp den turneringen det skulle dreie seg om denne kvelden. Jeg hadde på forhånd betalt 100 kroner for en billett til borteseksjonen, og gikk for å ta plass noe skuffet over at man tydeligvis ikke følte at kampen var verdig et kampprogram (kun en stensil med de to troppene).

Man skulle ikke tro det når man ankommer det moderne stadionet og ser det fra utsiden, men Esbjerg Stadion har faktisk vært klubbens hjemmebane siden 1955. Det har imidlertid skjedd mye siden den gang, og stadionet var gjennom renovasjoner og ombygginger i både 1999, 2004 og 2009. Dagens kapasitet oppgis å være 17 442, og det gjør det til Danmarks fjerde største og Jyllands nest største fotballstadion. Det vil si at man neppe slår tilskuerrekorden på 22 000 med det aller første (den stammer fra en kamp mot KB i 1961), og dagens stadion er også belemret med et sponsornavn slik tiden åpenbart krever, men også her har man heldigvis beholdt naturgresset. Også innvendig fremstår stadionet moderne og funksjonelt sett flott. Et pluss for seksjoner for stående tilskuere, og disse befinner seg i og rundt to av hjørnene. Det var på en av disse jeg tok plass og traff på noen Aarhus-kompiser; inkludert Morten som kom like før avspark og fikk det til å høres ut som om han hadde satt fartsrekord på strekningen Aarhus-Esbjerg.

Foran oss i borteseksjonen var det hengt opp et stort nett som nok har til hensikt å hindre kasting av gjenstander, men vi hadde få problemer med å se at AGF tok initiativet fra start. De fikk uttelling allerede etter drøyt ti minutter da Esbjerg ikke fikk klarert og Mustapha Bundu besørget 0-1 med et skudd fra like utenfor 16-meteren. ‘Kom så de hviii!!’ runget fra bortefansen som manet frem sine for anledningen rødkledde helter. Bundu var litt senere nære på igjen med en avslutning like over, men han skulle få sitt andre mål i det 28. minutt. Han plukket opp nedfallsfrukten etter en duell der EfB ble passive i etterkant, og kunne nokså uhindret sette inn 0-2. Det nærmeste hjemmelaget kom før hvilen var en avslutning over fra Mohammed Dauda og et hjørnespark som gikk i tverrliggeren, men AGF kunne også økt ytterligere, og etter en underholdende førsteomgang var det lite å si på at gjestene ledet med to mål.

Vertene kom bedre med fra starten av andre omgang, men AGF fikk fortsatt de beste sjansene. I hvert fall inntil Joni Kauko ladet kanonen for EfB i det 58. minutt. Ballen suste inn i nettmaskene, og fra min posisjon så det ut som om den gikk rett inn. Han ble da også kreditert, men i ettertid ser jeg at man opererer med Yuri Yakovenko som målscorer og at man mener fikk en touch på kula og styrte den i mål. 1-2, og ny spenning, men gleden hos hjemmefansen varte i kun fem minutter, for Bundu var ikke ferdig helt ennå. Før han etter hvert ble byttet ut var han nemlig involvert igjen da han serverte Bror Blume som økte til 1-3. De to var kampens store spillere, og spesielt mannen fra Sierra Leone leverte på en måte som gjorde det til en meget velfortjent hyllest fra AGF-fansen da han gikk av. Ante Ercig hadde et stolpetreff for EfB, men mot slutten ble også Blume tomålsscorer da han utnyttet et dårlig utspill fra vertenes italienske sisteskanse og fjernet all tvil med 1-4 som også ble sluttresultatet foran 3 134 tilskuere.

AGF var videre til semifinalene som første lag og kunne begynne å tenke på hvem de skulle møte (det ble en tøff trekning med AaB på bortebane). For Esbjerg sin del kunne de nå konsentrere seg om ligaspill og den tøffe oppgaven med å beholde plassen i Superligaen. Morten påpekte at jeg nå i løpet av et par måneder hadde sett AGF slå både Brøndby, FC Midtjylland og Esbjerg, og da jeg fortsatt har til gode å se AGF gjøre noe annet enn å vinne, mente han jeg måtte bringe lykke og vurderte å sponse et sesongkort for meg. Mine bekjente skulle uansett straks tilbake mot Aarhus, men Morten svippet meg tilbake til torget i Esbjerg, der jeg avsluttet kvelden på Dronning Louise. Vel, det ble da også en svipptur innom Kasket Karl før jeg igjen returnerte til Dronning Louise. Det hadde vært en fin dag, og siden jeg ikke hadde noen tidlig start dagen etter, var det ingen grunn til ikke å forlyste seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 18:
Esbjerg fB v AGF Aarhus 1-4 (0-2)
Danish Cup, quarter final
Esbjerg Stadion, 3 March 2020
0-1 Mustapha Bundu (11)
0-2 Mustapha Bundu (28)
1-2 Yuri Yakovenko (58)
1-3 Bror Blume (63)
1-4 Bror Blume (87)
Att: 3 134
Admission: 100 DKK
Programme: None

Next game: 04.03.2020: SC Weiche Flensburg v Heider SV
Next Danish game: 05.03.2020: Randers FC v Sønderjyske
Previous game: 02.03.2020: Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R)

More pics

This trip on a map

 

Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R) 02.03.2020

 

Mandag 02.03.2020: Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R)

Jeg skulle igjen tilbake til Sjælland og København, men før jeg forlot Kolding, valgte jeg å spise frokost ved Hotel Saxildhus. Deretter kunne jeg krysse over til stasjonen og sette meg på 08.56-toget til den danske hovedstaden. Jeg hadde betalt 182 kroner for billetten, og toget brukte i overkant av to timer på å frakte meg til København H. Noen minutter over elleve kunne jeg dermed bytte til et lokaltog som tok meg til Nørreport, og like i nærheten der hadde jeg betalt 390 kroner for overnatting ved Hotel Jørgensen. Det var fortsatt ikke klart for innsjekking, men det var intet problem å få slenge fra seg bagasjen slik at jeg kunne dra på kamp uten å måtte slepe med meg alt pikkpakket.

Ting hadde gått såpass smidig at jeg til og med hadde mer enn nok av tid til å stoppe for en Tuborg ved Nørreport Bodega før jeg tok S-tog fra Nørreport til Glostrup. Foreløpig siste etappe gikk med buss derfra til en holdeplass på Brøndbyøster Boulevard; like ved Brøndby Stadion. Der skulle jeg ganske riktig se Brøndby IF i aksjon, men det var ikke deres førstelag det dreide seg om denne dagen. Det som vel var Danmarks eneste fotballkamp denne dagen var nemlig en kamp i reserveligaen, der Brøndby-reservene skulle møte sine motparter fra Lyngby. Danskene har i motsetning til Norge nemlig også en egen liga for Superliga-klubbenes reservelag, og det er jo noe både jeg og mange med meg har savnet her hjemme, da det ville fjernet noen av de mange andre- og tredjelagene fra divisjoner de ikke burde ha noen verdens ting å gjøre i.

På forbundets hjemmeside sto dagens kamp oppført med Brøndby Stadion som kamparena, men jeg hadde stilt meg noe tvilende til om det faktisk medførte riktighet. Da jeg med en halvtimes tid til avspark befant meg på utsiden av Brøndby Stadion, var det da heller ingen verdens ting som tydet på at det skulle være kamp der. Det var først med litt blandede følelser at jeg innså at kampen ville spilles på det jeg der og da mistenkte fort kunne vise seg å være et kjipt kunstgress-kompleks av typen vi nordmenn kjenner så altfor godt. Sekunder senere slo det meg at dette vel egentlig var en bra ting i og med at det ville la meg ‘spare’ Brøndby Stadion til en førstelagskamp. Med den tanken i hodet gikk jeg videre bort til stadionets østside hvor det var langt mer aktivitet.

Det var her dagens kamp skulle spilles, og jeg hadde strengt tatt ikke trengt å bekymre meg voldsomt. Kunstgress-farsotten har heldigvis nemlig ikke nådd Danmark med samme kraft som i Norge. Brøndby IFs anlæg består av flere baner rundt hovedstadionet, og etter hvert fikk jeg ved hjelp av noen Brøndby-fans (som slett ikke var helt enige innad) greie på at dette nok var banen som nå går under navnet ‘bane 1’. Der spiller de på deilig naturgress, og til tross for mangelen på tribunefasiliteter skulle det vise seg å være et helt ok sted å se fotball. På bortre langside er det en stor gressvoll som til tross for å ligger et stykke fra banen gir en flott utsikt over det som skjer, og med Brøndby Stadion som interessant bakteppe.

Senere på turen traff jeg på noen Brøndby-supportere som om jeg forsto de rett mente at dette er en nokså ny bane de har anlagt og begynt å benytte i den senere tid, og klubben har oppe på den nevnte vollen installert et gjerde eller gelender som tilskuerne her kan lene seg på. På baksiden av vollen går den såkalte Motorring 3, som er en ringvei rundt København, og som jeg mistenker er blant hovedstadens travleste. Muligens står man oppe på vollen minst like nærme denne motorveien som banen man ser kamp på; med et stadig sus av trafikken som dundrer forbi. Vollen strekker seg over på kortsidene bak begge mål, mens det på den andre langsiden er flatt. Der finner man kun en av sidelinjene, og gjerdet som skiller denne banen fra området utenfor Ebbe Skovdahl Lounge på Brøndby Stadion.

Brøndby IF er et resultat av at Brøndbyøster IF og Brøndbyvester IF slo seg sammen i 1964, og siden den gang har de etablert seg som en dominerende kraft i dansk fotball. Det er nok først og fremst fotballklubben som har satt Brøndby kommune på kartet. Denne kommunen i det vestlige København består av Brøndbyøster, Brøndbyvester og Brøndby Strand, og har et samlet innbyggertall på rundt 35 000. Brøndby IFs store gullalder var fra 1985 til 2005, da de vant samtlige av sine ti ligatitler. I tillegg vant de i samme periode den danske cupen fem ganger, og senere plusset de på med å vinne Royal League i 2007 og en sjette og foreløpig siste cuptittel i 2008. Nå var det derimot reservelaget det skulle dreie seg om.

Klistremerker med ‘Spark og slå på FCK’ hadde ønsket meg velkommen til den såkalte Vestegnen, Brøndby Stadion og Brændby IFs anlæg, men denne dagen var det ikke den store rivalens som kom på besøk, men snarere reservene til Lyngby BK. Gjestene var kanskje ute etter å revansjere førstelagets knepne nederlag fra dagen før, da Brøndby hadde vunnet 1-0 inne på Brøndby Stadion. Det var dog Vestegnens gule og blå helter som kom best i gang også i denne reservelagskampen. De dominerte ute på banen og spilte seg frem til en rekke sjanser, men det skortet på kvaliteten i avslutningene. Lyngby hadde ikke stort å by på fremover før pause, men kom seg i hvert fall noe mer med i kampen mot slutten av omgangen. Likevel var det Brøndby som absolutt hadde fortjent en ledelse da man gikk til pause på stillingen 0-0.

Der hjemmelaget hadde hatt problemer med å finne nettmaskene før hvilen, tok det ikke mange sekunder av andreomgangen før Mikael Uhre meget fortjent sørget for 1-0. Men så tok noe uventet Lyngby over kampen etter å ha benyttet hvilen til å gjøre noen taktiske endringer. Ti minutter ut i omgangen utlignet Andre Riel til 1-1, og det Brøndby-laget som hadde dominert før pause fremsto nå mer som elleve individualister enn som et lag. Timen var passert med en drøyt minutt da Gustav Marcussen fullførte snuoperasjonen ved å sette inn 1-2. Det sto seg helt til dommeren blåste av, og det jeg talte meg frem til å være 56 tilskuere kunne dermed konstatere at Lyngby-reservene nå toppet sin gruppe etter to runder, foran Farum, Brøndby og Vejle.

Selv forlot jeg åstedet og lot en buss frakte meg til Brøndbyøster stasjon, der jeg testet de to nærliggende vannhullene Mac Donald Pub og Tequila Bodega. På sistnevnte var det tydeligvis tilbud om 8 øl for 50 kroner(!!) via en app, men jeg hadde intet behov for slike mengder, og etter å ha tømt Tuborg-flasken returnerte jeg til stasjonen. Jeg lot meg friste til et herremåltid ved gatekjøkkenet inne på stasjonen der før jeg tok S-toget til Nørreport for å sjekke inn. Jeg var dog snart på farten igjen, og spaserte ned til Peders som hadde fått gode skussmål. Deres Blue Turn IPA fra Caleidoskope falt da også i smak, men verre var det da jeg skulle teste en annen IPA og bestilte feil og fikk en øl som var mistenkelig mørk. Det viste seg å være en stout som jeg først tenkte jeg skulle få ned, men halvveis måtte jeg kaste inn håndkledet. Kvelden ble avsluttet med en tur inn til sentrum og en visitt til Cafe Grotten før jeg returnerte til mitt hotell.

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 17:
Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R) 1-2 (0-0)
Reserveligaen
Brøndby IFs anlæg (bane 1), 2 March 2020
1-0 Mikael Uhre (46)
1-1 Andre Riel (55)
1-2 Gustav Marcussen (62)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 03.03.2020: Esbjerg fB v AGF Aarhus
Previous game: 01.03.2020: Vejle BK v HB Køge

More pics

This trip on a map

 

Vejle BK v HB Køge 01.03.2020

 

Søndag 01.03.2020: Vejle BK v HB Køge

Jeg våknet i Kolding vel vitende om at jeg skulle ha Hotel Saxildhus som base i ytterligere et døgn, så jeg tok livet med ro og unnet meg en hotellfrokost før jeg beveget meg ut. Denne søndagen skulle jeg se kamp i Vejle, men med avspark klokken 15.00 hadde jeg ikke altfor dårlig tid, slik at jeg rakk å kikke bortom det gamle kongelige slottet Koldinghus før 54 kroner fattigere satt meg på toget etter å punget ut for en billett til Vejle. Togturen tok en halvtimes det, inkludert et kjapt togbytte i Fredericia. Således ankom jeg Vejle med fortsatt noen timer til det skulle være kamp med den gamle storheten Vejle BK som hjemmelag.
Vejle

Vejle er en gammel by og tidligere kjøpstad; beliggende innerst i Vejle Fjord. Vejle ble første gang nevnt i 1256 i forbindelse med et stort kirkemøte i byen, og i 1327 fikk byen kjøpstadsrettigheter utstedt av Kong Valdemar III. Vejle har blitt rammet av både pest, kriger og flere bybranner på 1500- og 1600-tallet. Senere ble byen kjent som Danmarks Manchester på grunn av sine bomullsspinnerier. Vejle har i dag drøyt 57 500 innbyggere, og det skal gjøre byen til Danmarks niende største. Det må jo også sies å være en fotballby, men en smule mer om akkurat det litt senere. Det regnet nå i Vejle, så derfor ville jeg først og fremst søke ly til den tilsynelatende forbipasserende bygen var borte.

Som første stoppested valgte jeg meg en kneipe der jeg også tilbragte noen timer før jeg avsluttet en av mine førjulsturer til Danmark ved å fly hjem fra Billund. Lumskebugten var fortsatt et trivelig sted, men etter å ha tømt en Tuborg-flaske eller to beveget jeg med videre inn i sentrum der jeg oppsøkte Ølstuen. Det viste seg også å være et meget trivelig sted, men etter en Odense Pilsner valgte jeg å haste videre for også å sjekke ut Marys Pub like i nærheten før jeg tok meg til dagens kamparena. Som sagt så gjort, og etter en Tuborg der kunne jeg gå tilbake til Vejle Nørretorv for å bli plukket opp av en buss som skysset meg opp til Nørreskoven. Jeg skal ikke spekulere i om det var på grunn av dagens kamp, men i og med at veien forbi stadionet var sperret av for trafikk, ble jeg sammen med noen andre som skulle på kamp først sluppet av på en holdeplass litt lenger bort og måtte gå noen minutter tilbake til min destinasjon.

Her ligger det nye Vejle Stadion ved siden av det gamle stadionet som opprinnelig hadde samme navn men som etter at klubben flyttet ut har blitt omdøpt til Vejle Atletikstadion. Jeg oppsøkte billettlukene og betalte 70 kroner for en billett til hjemmeseksjonen; det såkalte ‘stemningsafsnit’. På veien inn passerte jeg også en programselger, og byttet 10 kroner mot et eksemplar av dagens kampprogram. Det var det eneste stedet på turen der kampprogrammet ikke var gratis, men det var da også verdt pengene, for den 48 siders blekka hadde en del interessant stoff og bød på forholdsvis lite reklame til Skandinavia å være. I tillegg kunne man vinne premier på sitt kampprogram, der opphold på spa for to, to flasker vin og to billetter til neste hjemmekamp var premiene.

Vejle Boldklub er en av dansk fotballs mest tradisjonsrike klubber, og ble stiftet så langt tilbake som i 1891. Allerede i perioden mellom 1910 og 1920 hadde klubben det de kaller sin første gullalder, for sju ganger var de i dette tidsrommet i finalen om det jyske mesterskap. Det ble vunnet fire år på rad i perioden 1912-1915, og i 1914 kunne de også titulere seg provinsmestre. Et nasjonal serie hadde kommet på plass da klubben hadde sin neste gode periode i 1950-årene. Vejles første landslagsspiller Bent Sørensen var sentral ved opprykkene i både 1951 og 1956. Han scoret da også seiersmålet mot B93 da det ved sistnevnte anledning sikret opprykk til øverste nivå foran 25 000 tilskuere i Københavns Idrætspark. Det var starten på et 36 års opphold på øverste nivå; noe som er rekord.

I 1958 sikret Vejle BK seg sitt første av etter hvert fem seriemesterskap, og de ble en ‘Double’ da de fulgte opp med å også vinne den danske cupen samme år – den første av foreløpig seks danske cuptitler i deres pokalskap. Cupen forsvarte de ved å året etter slå storheten i AGF i en finale som gikk til omkamp. Ytterligere et år frem i tid tok danskenes fotballag sølv i OL i Roma, med fire Vejle-spillere i troppen. Tre av de spilte finalen, og deres Poul Jensen bar til og med kapteinsbindet. Da Vejle BK i 1971 fylte 80 år, markerte de de med å ta sin andre ligatittel. Klubben hadde på denne tiden et lag som lokket publikum til kampene med flott angrepsfotball, og den største profilen av dem alle var nok en viss den lokal kar ved navn Allan Simonsen. Han forlot Vejle etter 1971/72-sesongen, og ble som kjent i 1977 den første (og fortsatt vel også den eneste) skandinaviske vinner av utmerkelsen som årets spiller i Europa. For Vejle BK sin del var i det hele tatt 1970-tallet en gylden epoke, og de tok igjen The Double i 1972. før de vant cupen i 1975 og 1977, samt en ny ligatittel i 1978.

En ny cuptittel i 1981 og et foreløpig siste ligamesterskap i 1984 (med den hjemvendte Simonsen på laget) signaliserte en hittil foreløpig slutt på trofésankingen. Klubbens 100-års jubileum ble et bedrøvelig affære der Vejle BK rykket ned etter å vært blant eliten siden 1956. I årene som fulgte var returene tilbake til toppdivisjonen helst lynvisitter og korte opphold, og i 2004 var det full krise da man nesten rykket ned til tredje nivå samtidig som klubben var på randen av konkurs. Klubben ble reddet av nye investorer, men til tross for ny giv og optimisme ble det med jojo-tilværelse. Selv etter å ha vunnet 1. division som divisjonens mest suverene vinner i 2008, fulgte de opp med umiddelbart nedrykk. Så fulgte en merkelig periode i klubbens historie, for i 2011 ble fusjonen med Kolding FC en realitet under navnet Vejle Boldklub Kolding. Dette var ingen populær avgjørelse hverken i Kolding eller i fotballbyen Vejle, og det ble med to sesonger før man i 2013 oppløste og reverserte fusjonen. Vejle BK er nå tilbake på nivå to etter at forrige sesong i Superligaen endte med nedrykk, men de har selvsagt ambisjoner om snarlig retur.

Foran helgens kamper toppet Vejle BK tabellen foran FC Fredericia og Viborg FF, men jeg hadde selv sett Viborg FF kun spille uavgjort hjemme på fredagen, og Fredericia hadde gått på en smell borte mot Fremad Amager på lørdagen, så Vejle kunne med seier øke forspranget til henholdsvis sju og seks poeng. Motstander var fusjonsklubben HB Køge som ved første øyekast lå plassert som en middelhavsfarer, men en nærmere kikk avslørte at det kun var ett poeng ned til nedrykkssonen. Med pølse og øl handlet inn fant jeg veien til den relevante seksjonen og kikket utover anlegget som ble åpnet i 2008. Det er ikke så mye å si om det nye stadionet som selvfølgelig er funksjonelt sett fint og som har tribuner på alle fire sider. Kortsidene har en blanding av sitteplasser og ståtribune. Kapasiteten oppgis til å være 11 060, mens tilskuerrekorden lyder på 10 254 og stammer fra et oppgjør mot den jyske erkerivalen AGF i 2018.

HB Køge hadde de siste par årene hatt en bemerkelsesverdig god statistikk hav gjelder sine kamper i Vejle, og de hadde faktisk ikke sluppet inn mål der på sine tre siste visitter, slik at det var 303 minutter siden sist de fikk en baklengs på Vejle Stadion. De hadde benyttet vinterpausen til å hente inn ny trener i form av litauiske Auri Skarbalius, og de var nok vel vitende om at de ville være en bragd om han kunne fortsette den trenden, for det var full enighet blant ekspertene om at Vejle BK og deres rumenske trener Constantin Gâlca (som noen kanskje vil huske som midtstopper for Romanias landslag i 1990-årene) var favoritter til divisjonstittelen og opprykket. Det var da også Vejle som startet best, men Køge-keeper Kevin Mendoza stjal showet med en rekke flott glimrende redninger. Lucas Jensen og Diego Montiel kom nærmest for vertene før hvilen, men det sto 0-0 til pause.

Vejle fortsatte å presse på, og både Jensen, Montiel og Jacob Schoop hadde gode muligheter uten at noen av de klarte å overliste Mendoza. På motsatt ende av banen måtte Vejle-keeper Indy Groothuizen i aksjon på et skudd fra Mark Gundelach, men Vejle styrte. Idet vi nærmet oss en times spill fikk de endelig også uttelling da deres bestemann for dagen, Ylber Ramadani, skrudde inn 1-0 fra kanten av feltet. Køge og Liam Jordan hadde en god mulighet til å utligne umiddelbart, men Vejle-keeperen reddet mesterlig. I Køge-målet var det Mendoza som holdt sine lagkamerater inne i kampen med storspill og flere forrykende redninger. Kjartan Finnbogason trodde nok knapt sine egne øyne da hans avslutning ble reddet, og også en avslutning fra Schoop ble på mirakuløst vis holdt ute av målet. Køge hadde av en eller annen grunn startet med sin toppscorer Martin Koch Helsted på banken, og han fikk mot slutten en stor sjanse til å stjele ett poeng, men Vejle slapp med skrekken og sikret tre nye poeng foran 4 124 tilskuere.

Før jeg forlot Nørreskoven, ville jeg etter kampen ta en kikk på gamle Vejle Stadion som ligger like ved siden av. Det var i 1922 at man startet byggingen av et stadion her, og det skulle ble klubbens hjemmebane helt frem til 2007. Den første tribunen ble åpnet i 1939 og var en affære i tre som brant ned i 1954 og erstattet av tribunen som fortsatt er å se på stedet. I 1960 fikk anlegget flomlys som på det tidspunktet ble regnet som de beste i Norden. Men høsten 2007 var det slutt, og Pablo Pinones-Arce ble siste målscorer da Vejle forlot stadionet ved å slå BK Frem. Med et nytt anlegg på nabotomta ble gamle Vejle Stadion etter hvert omdøpt til Vejle Atletikstadion, og den blir visst ikke lenger brukt til fotball.

Det er mye åpne ståtribuner der, og først og fremst gjelder det langsiden foran det gamle klubbhuset, der et skilt i vinduet oppe i andre etasje vitnet om at de huser et museum. På motsatt langside måtte jeg klatre opp på tribunen for å ta en kikk. Jeg var ikke den eneste som benyttet anledningen til å ta en kikk på det gamle anlegget, for øverst på de åpne ståtribunene sto en eldre kar som etter at jeg hadde fullført min lille runde var nysgjerrig på hva jeg drev med. Han viste seg å være en Vejle-supporter som har som et slags ritual å ta en tur innom det gamle stadion før eller etter kamp. Der tenker han tilbake på de opplevelser han har hatt der, og et lite øyeblikk føltes det riktig så levende da han pekte og forklarte og berettet om tidligere oppgjør her.

For ordens skyld nevner jeg at de tre siste bildene er fra det gamle stadionet, og flere bilder derfra kan ses her. Jeg valgte etter hvert å spasere tilbake til Vejle sentrum og togstasjonen, der jeg kom meg med toget tilbake til Kolding. Etter en svipptur innom hotellrommet var det på tide å få i seg litt mat, og jeg fant meg et gatekjøkken rett borte i veien. Med litt mat i skrotten kunne jeg bevege meg videre, men jeg valgte igjen å tilbringe kvelden på Jernbanecafeen der jeg kunne kose meg med noen øl og en medbragt bok. Slik ble min helg i Kolding avsluttet med en rolig søndagskveld, og siden jeg neste morgen igjen skulle tilbake til Sjælland og København, trakk jeg meg etter hvert pent og pyntelig tilbake og krøp under dyna.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 16:
Vejle BK v HB Køge 1-0 (0-0)
1. Division
(Nye) Vejle Stadion, 1 March 2020
1-0 Ylber Ramadani (60)
Att: 4 124
Admission: 70 DKK
Programme: 10 DKK

Next game: 02.03.2020: Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R)
Previous game: 29.02.2020: Kolding IF v Næstved BK

More pics

This trip on a map

 

Kolding IF v Næstved BK 29.02.2020

 

Lørdag 29.02.2020: Kolding IF v Næstved BK

Det var på tide å forlate Viborg og sette kursen mot Kolding for å besøke et stadion som har figurert høyt på min danske ønskeliste, og jeg måtte tidlig avsted for ikke å få det altfor travelt ved ankomst Kolding. Ved å være tidlig ute med bestillingen slapp jeg unna med kun 83 kroner for reisen dit ned, og jeg var tidlig oppe for å forlate Arne’s B&B tidsnok til å komme meg med 07.12-toget til Aarhus. Ved Aarhus H hadde jeg tid til å både unne meg en røykepause og kjøpe inn litt frokost på stasjonen før jeg ble med 08.45-toget videre derfra. I Fredericia foretok jeg et nytt lynraskt togbytte før jeg ankom Kolding idet klokka akkurat hadde passert 10. Jeg hadde betalt 1 105 kroner for to netters kost og losji ved ærverdige Hotel Saxildhus som ligger rett på andre siden av Banegårdspladsen, så jeg gikk umiddelbart dit over og fikk slengt fra meg bagasjen.

Kolding er en havneby og kjøpstad i regionen Syddanmark. Byen antas å ha blitt grunnlagt helt på slutten av 1000-tallet, og har i dag passert 60 000 innbyggere. Det gjør den til Danmarks syvende største by. På grunn av byens sentrale plassering i Danmark, har handel og eksport opp gjennom tidene vært av stor betydning for byens utvikling. Kolding Å renner her ut i Kolding Fjord, og førstnevnte var i mange år tollgrensen mellom kongeriket og de daværende hertugdømmene i i syd. Rett nord for den nevnte elven ligger byens største stolthet, kongeslottet Koldinghus. Dette ble bygget på midten av 1200-tallet for å bidra til forsvaret av landets grense i syd. Dette brant ned i 1808 og sto lenge som en ruin, inntil man på 1900-tallet fikk restaurert det. Både slottet og dets museum er i dag turistattraksjoner. Tilhørende slottet er Staldgården som overlevde den nevnte brannen, men som i krigsårene var regionalt hovedkvarter for Gestapo.

Det meste av den gamle bebyggelsen fra midten av 1500-tallet og fremover ellers er i dag borte, og har måttet vike plass for moderne bebyggelse etter hvert som befolkningstallet vokste voldsomt utover 1900-tallet. Kolding har gjennom årene også blitt rammet flere ganger av både pest og krig; som ved Slaget ved Kolding i 1849 da Schleswig-Holstein invaderte. Selv hadde jeg fredeligere hensikter, og vurderte å ta en tur innom Koldinghus for å kikke, men valgte å spare det til litt senere. Da det begynte å dryppe fra oven, strenet jeg i stedet av gårde i retning Viola Pub som jeg visste hadde åpnet allerede. Der fikk jeg meg en Tuborg mens jeg søkte ly for regndråpene, og snart kunne jeg tørrskodd komme meg til byen engelske pub.

Med navnet You’ll Never Walk Alone kan man nok enkelt gjette seg frem til hvor fotball-sympatiene ligger, men det la ingen demper på stemningen for min del, og det viste seg å være en meget god pub. Valget falt på en Track Day IPA fra Fat Lizard, og også den fikk tommelen opp. Menyen fortalte om at det denne uken var finsk festival, men retter og drikke fra de tusen sjøers land, og i tillegg reklamerte de med ølsmaking klokka 13.00. Det hadde slett ikke vært meg imot, men på det tidspunktet ville jeg være på Kolding Stadion for å se fotball, og etter å ha tømt glasset var det dit jeg snart satt kursen ved hjelp av apostlenes hester. Heldigvis holdt regnet seg fortsatt borte, og jeg ankom destinasjonen med en drøy halvtime til kampstart.

Ved inngangspartiet overleverte jeg de 80 kroner som ble avkrevd for å få komme innenfor, og jeg fikk også med meg et gratis kampprogram fra en vakt som sto og delte ut disse. Det viste seg å være en 24-siders affære med flere spalter og ikke minst utfyllende kamprapporter fra samtlige av klubbens treningskamper i løpet av vinterpausen, og med en reklameandel som neppe var noe særlig mer enn 25%. Tommel opp nok en gang. Deretter var det bare å få seg litt mat i skrotten, for slik kutymen er i Danmark, fristet man selvsagt også her med herlige store frankfurter-pølser på grillen. På Kolding Stadion er det Carlsberg i tappekranene, og til tross for at det ikke er noen enorm personlig favoritt, gjorde den absolutt nytten da den gode pølsa skulle skylles ned.

Kolding IF ble stiftet i 1895, men til tross for et par jyske mesterskap i 1930-årene, tok det klubbens fotballavdeling en god stund før de gjorde seg bemerket på alvor nasjonalt. Først i 1961 klarte de å spille seg opp på nivå 3. I perioden mellom 1974 og 1981 spilte Kolding IF seg opp fra Danmarksserien og helt opp i toppdivisjonen, og en viss lokal herremann ved navn Jan Mølby var med på å spille klubben opp i eliten for første gang før han året etter dro til Ajax og det som skulle bli en stor karriere som utenlandsproff. Til tross for dette noterte Kolding IF seg i 1982 for en niendeplass som fortsatt vel er klubbens bestenotering. Seks år senere var dog klubben tilbake i Danmarksserien, og først i 2001 klarte de å returnere til nest øverste nivå.

I årene som fulgte var det en – skal vi kalle det en noe merkelig – del av klubbens historie som utspilte seg. I 2002 fusjonerte nemlig Kolding IFs fotballavdeling med lokalrivalen Kolding BK og ble til samarbeidsklubben Kolding FC. Som om ikke det var nok, skulle enda snodigere ting skje i 2011, da klubben rett og slett slo seg sammen med den gamle storheten Vejle BK. Om Kolding kanskje ikke er blant Danmarks fremste fotballbyer, er Vejle så definitivt en fotballby, og jeg fikk inntrykk av at misnøyen med denne usjarmerende fusjonen var temmelig sterk. Det varte kun i to år, før man i 2013 heldigvis oppløste dette samarbeidet, og vi på nytt sto igjen med Kolding IF, Kolding BK og Vejle BK.

Vel, med pølsa satt til livs ville jeg nå gå en runde på Kolding Stadion, for å ta en nærmere kikk på et anlegg som jeg altså hadde sett frem til å besøke. Kolding IF har spilt her siden 1913, da stadionet het Olympia, men banen og forholdene var ikke mer tilfredsstillende enn at de lokale myndigheter gikk med på å finansiere et nytt stadion her. Kolding Stadion ble dermed åpnet i 1931, og har beholdt mye av sin karakter, til tross for at en tidligere hovedtribune skal ha blitt revet i 1972 og erstattet med dagens hovedtribune som igjen i 2006 fikk en ansiktsløftning med blant annet en ny VIP-seksjon. Denne tribunen på den østlige langside blir oppgitt å ha 1 517 sitteplasser, og i enden nær inngangspartiet – under det jeg antar er den nye VIP-seksjonen og restauranten – er det også en liten seksjon for de som måtte ønske å stå.

Det kan man også gjøre på den sydlige kortside, der klassisk ståtribune følger svingen rundt banen som for øvrig er belemret med en løpebane (med fire baner) mellom gressmatta og tribunene. Det er den gamle tribunen på den vestlige langsiden som er anleggets virkelige perle, og den sies å være nokså unik i Danmark. Det dreier seg om en over 100 år gammel tre-tribune fra tiden da anlegget her het Olympia, og den har man heldigvis klart å bevare. Under taket har den sitteplasser i form av trebenker, og 700 personer sies å skulle få plass her. På dens bortre ende hadde hjemmelagets mest ivrige og vokale fans installert seg. Bak det bortre målet er det for ordens skyld intet av tribunefasiliteter.

På min vei tilbake for å hente påfyll av øl og pølse, traff jeg av alle ting på en engelskmann som på en eller annen måte var involvert i South Midlands Football League. Jeg endte opp med å tilbringe store deler av min tid ved Kolding Stadion sammen med ham, og min første oppgave ble å påpeke at han kunne gå til inngangspartiet og spørre etter et program, siden han ikke hadde fått et på vei inn. Programmets tabell vitnet for øvrig om at nyopprykkede Kolding IF hadde gjort en god høstsesong der de la beslag på en fjerdeplass, bak Vejle, Fredericia og Viborg. Dermed kan man jo si at det såkalte Trekantområdet satt sitt preg på øvre del av tabellen i 1. division. Men kun ett lag skulle opp i år, og Kolding hadde hele ni poeng opp til ledende Vejle. Dagens bortelag var Næstved BK som kun hadde FC Roskilde bak seg og med fem poeng opp til sikker grunn.

Det er tilsynelatende ofte mye som skjer i vinterpausen, slik at det kan være store endringer på lagene fra høstsesongen når vårsesongen starter opp. I dette tilfellet hadde begge lag brukt pausen til å bytte trener, og spesielt Næstved hadde tydeligvis også hentet inn en rekke spillere. Kolding IF som hadde vært i god form før pausen, hadde benyttet anledningen til å gå fra amatørtilstand til en ‘mer profesjonell’ drift. Men hvordan ville alt dette innvirke på det som skulle se ute på gressmatta? Apropos; kunstgress-farsotten som har herjet Norge har heldigvis ikke nådd Danmark, og også her var det herlig naturgress. Med en flott tribune i tillegg, og et generelt koselig anlegg, kan jeg da godt leve med noen usle løpebaner.

Kolding hadde under sin nye trener Morten Mølkjær vunnet seks av åtte oppkjøringskamper, men det skulle vise seg å bli en sjokkstart for hjemmelaget, for allerede i det tredje minutt havnet de bakpå. Gjestene fra syd-Sjælland spilte seg gjennom det koldingensiske forsvar med fine kombinasjoner, og Mathias Kisum satt ballen sikkert i Kolding-målet. 0-1, og Næstveds nye unge, tyske trener Maximilian Dentz kunne juble over en drømmestart, mens de grønnkledde bortefans jublet minst like heftig på sin seksjon av hovedtribunen. Deretter fulgte en omgang der sjansene uteble. Avslutninger var det dog nok av, men ingen av de traff mål, og dermed var det fortsatt 0-1 halvveis.

790 tilskuere fikk se at andreomgangen i likhet med den første bød på et tidlig mål. Joel Felix gikk litt for hardt til verke i sitt forsøk på å stoppe Mikkel Jakobsen, og dommeren dømte straffespark til Kolding. Denis Fazlagic, som hadde nettet hyppig i oppkjøringskampene, gjorde ingen feil da han utlignet til 1-1. Nå var det noen en og annen som følte at Kolding hadde vind i seilene og at det var starten på en snuoperasjon, men Næstved var nesten tilbake i føringen kun minutter senere. Ivan Franjic ble spilt helt fri foran mål, men Koldings nye keeper Frederik Ibsen blokkerte glimrende. Timen var passert med et par minutter da Næstved igjen var frempå med en god mulighet, men Stefan Vico snublet rett og slett før han fikk avsluttet fra god posisjon inne i feltet. Næstved var nærmest et seiersmål, men det endte igjen 1-1.

Etter å ha tatt farvel med min engelske samtalepartner jeg dessverre ikke husker navnet på, var det bare å komme seg innover mot sentrum igjen, og en pitstop ved Domhuset Sportsbar var ikke feil da det så smått begynte å dryppe litt igjen. Her var det tilbud med to flasker Tuborg for 30 kroner, og det kan man ikke klage på. Etter en tur tilbake til hotellet for å sjekke inn og installere meg, tok jeg noe senere en ny tur ut for å få meg litt mat og deretter sjekke ut Jernbanecafeen. Dette skulle bli noen flasker Tuborg der i løpet av helgen, og jeg ble værende der et par timer mens jeg koste meg med en medbragt bok. Jeg tømte til slutt det som ble dagens siste øl og kom meg i seng før det ble altfor sent.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 15:
Kolding IF v Næstved BK 1-1 (0-1)
1. Division
Kolding Stadion, 29 February 2020
0-1 Mathias Kisum (3)
1-1 Denis Fazlagic (pen, 49)
Att: 790
Admission: 80 DKK
Programme: Free

Next game: 01.03.2020: Vejle BK v BH Køge
Previous game: 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF

More pics

This trip on a map

 

Viborg FF v Hvidovre IF 28.02.2020

 

Fredag 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF

Min utvidede Danmarks-tur var nå godt i gang, og etter å ha startet med kamp i Sverige og Malmö, var det på tide å forflytte seg til Jylland. Jeg hadde på forhånd betalt 128 danske kroner for en togbillett fra Køvebhavn til Viborg, og etter å ha tatt meg inn til København H og kjøpt inn litt frokost, satt jeg meg på 09.56-toget. Etter rett i overkant av to timer og tre kvarter kunne jeg unne meg en lynrask røykepause og unnagjøre et raskt togbytte i Aarhus, og nokså nøyaktig på slaget klokka 14 steg jeg omsider av toget i Viborg og kunne traske opp mot det som skulle bli min base for dagen. Arne’s B&B ligger en kort spasertur fra stasjonen, og der hadde jeg betalt 250 danske kroner for overnatting. Arne selv tok meg imot og fikk innlosjert meg, men jeg var raskt på farten igjen for å sjekke ut et vannhull jeg hadde sett frem til å besøke.

Viborg er en av Danmarks eldste byer, og ligger nord i regionen Midtjylland. Byen er delt i to av de to små innsjøene Nørresø og Søndersø, og har et innbyggertall på drøyt 35 000. Den er også administrasjonssenter for kommunen med samme nevn, som etter en stor kommunereform og sammenslåing med flere andre kommuner nå er Danmarks nest største i areal. Viborg var helt fra 1000-tallet hovedtingsted , der man skulle godkjenne den nyvalgte kongen. Denne skikken ble det slutt på da eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, men landstinget ble først formelt nedlagt i 1806. Den nåværende Vestre Landsret som har hovedsete i byen, kan kanskje ses på som en slags etterlevning av dette.

Det var faktisk da jeg booket rommet hos Arne’s B&B at jeg ble oppmerksom på stedet med det spesielle navnet Ølluminati Brewbar, for i sin beskrivelse av sitt overnattingssted, nevner Arne det spesielt blant stedene som ligger rett i nærheten. Etter å ha installert meg, satt jeg sporenstreks kursen dit. Det viste seg å være et særdeles godt tips, men der jeg satt og forlystet meg med en India Chemtrail IPA, lurte jeg litt på om innehaveren hadde et skjult budskap. Der kom jeg etter hvert også i snakk med to eksil-briter fra henholdsvis Derby og Portsmouth, og det var sannelig godt jeg så gjorde. De hadde også tenkt seg på kampen, og de minnet meg nemlig på at avspark var klokka 18 og ikke klokka 19 slik jeg plutselig av en eller annen grunn hadde fått det for meg. Etter å ha testet et par øl der, valgte jeg derfor å bryte opp for å rekke innom et annet sted jeg også ville sjekke ut. På Viborg Bryghus fikk jeg meg en Sound of Mosaic IPA før jeg omsider kunne farte oppe til Viborg Stadion.

Her skulle årets første kamp spilles i 1. divisjon, når det nå var klart for vårsesongen av 2019/20-sesongen. Viborg FF skulle ta imot gjester fra hovedstaden i form av Hvidovre IF. Jeg ankom i godt tid før avspark, og betalte meg inn med 80 kroner for en plass på det såkalte ‘stemningsafsnit’. Det var deretter bare å ta seg inn på anlegget, som om det ikke hadde vært for flomlysene, nok ville minnet mer om et slags forretningsbygg fra utsiden. På innsiden fikk jeg igjen se et eksempel på noe av det blant annet norsk fotball har å lære, for her lå det bunker med kampprogrammer man kunne forsyne seg av. Ikke bare var de gratis, men det var også en 64-siders blekke. Riktignok med en overvekt av reklame, men likevel et solid pluss.

Viborg FF er en forkortelse for Viborg Fodsports Forening, men da klubben ble stiftet i 1896 var det med idretters som cricket, friidrett og bryting på menyen. Fotballen kom for alvor til først litt senere, men da Viborg FF vant den såkalte ‘Mesterrækken’ i 1924, var det en stor tittel. Den gang fantes det fremdeles ikke noen landsdekkende liga, men dette jyske mesterskap var en gjev utmerkelse all den tid storklubber som først og fremst AGF Aarhus dominerte fotballen på Jylland. De øvrige idretter ble for øvrig utskilt i egne foreninger, slik at klubben fra 1929 har vært en ren fotballklubb. Selv om Viborg i dag må kunne kalles en fotballby, skulle det imidlertid gå lang tid før klubben markerte seg nasjonalt. De hadde et par meget flyktige visitter i toppdivisjonen i 1980-årene, men hadde inntil det vært et fast innslag i de lavere divisjoner.

I 1993 var de tilbake i det som fra 1991 het Superligaen, og etter å igjen ha rykket opp og ned et par ganger mellom de to øverste divisjonene, klarte de til slutt å etablere seg. Fra 1998 spilte de ti strake sesonger i Superligaen, og deres beste sesong kom i 1999/2000. Viborg FF endte da på en fjerdeplass, men sikret seg samtidig pokalen ved å vinne den danske cupen etter å ha slått AaB 1-0 i finalen. I 2005/06 var de nære på å ta bronsemedaljene, men snublet i innspurten og tok en ny fjerdeplass. 2007/08 var en dårlig sesong, der blant annet Norges-kjenningen Anders Linderoth fikk sparken som trener. Det hjalp lite, for klubben rykket ned, og kom tilbake først i 2013. Det ble umiddelbart nedrykk, og selv om de rykket rett opp igjen, holdt det kun i to sesonger. I fjor ble en andreplass fulgt opp av exit i play-off, og selv om Viborg FF nå igjen var involvert på øvre del av tabellen, ville det denne gang bli enda vanskeligere enn vanlig.

Neste sesong skal etter planen Superligaen nemlig reduseres fra 14 til 12 klubber, og dermed blir det kun én opprykker. Den førsteplassen var det før helgens vårsesongens start Vejle BK (38 poeng) som la beslag på, tre poeng foran Fredericia, og fem poeng foran Viborg FF (som igjen hadde fire poeng ned til Kolding IF). I bunnen er det tre som skal ned, og der lå FC Roskilde som jumbo (13 poeng) med Næstved BK tre poeng foran seg og med dagens bortelag Hvidovre IF på den siste nedrykksplassen. Hvidovre hadde dog kun ett poeng opp til duoen Nykøbing FC og Skive IK, og to poeng opp til HB Køge. Jeg hadde hjemmelaget som favoritt før kamp, og mistenkte at de nok ville se på alt annet enn en seier som tapte poeng, mens gjestene muligens ville si seg godt tilfreds om de fikk med seg ett poeng hjemover.

Selv om det ikke ser slik ut, ble Viborg Stadion innviet i 1931. Under en B-landskamp mot Sverige i 1956 var det 18 000 tilskuere til stede, og det sies at det den gang faktisk var tilskuerrekord for hele Skandinavia. Nå er det ingen overdrivelse å si at det har skjedd store endringer med stadionet siden den gang, for faktum er at man i 2001 ikke bare nøyde seg med en ansiktsløftning, men rett og slett rev hele stadionet for å bygge nytt fra grunnen av på samme sted. Den nye utgaven har en kapasitet på 9 566, der ståplassene finnes bak mål på ‘stemningsafsnittet’ mens resten er sitteplasser. Jeg ville selvsagt stå, og hadde derfor valgt å ta plass på denne seksjonen. Som seg hør og bør i Danmark var det jo også deilige pølser på grillen og øl i tappekranene, så jeg hentet ut begge deler og tok med meg godsakene opp på tribunen der jeg bladde litt i programmet mens jeg ventet på at kampen skulle sparkes i gang.

Nå ble det vel egentlig ingen kamp som vil brenne seg inn i hukommelsen for evig tid, selv om jeg tidvis lot meg underholde. Hjemmelaget hadde et lite initiativ, manet frem av sine fans i grønt og hvitt, men det var for meg overraskende jevnspilt. Det tok en halvtime før vi fikk nettkjenning, og da var det de grønne og hvite som kunne juble etter at Jakob Bonde Jensen fikk stå helt umarkert i Hvidovre-feltet og heade inn 1-0. Det var fortsatt stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en pust i bakken. Et par lokale jeg snakket med virket ikke altfor imponert over det hjemmelaget hadde levert i årets første obligatoriske minutter, men sa seg fornøyd med en ledelse og håpet de kunne forvalte den etter pause.

Det klarte de imidlertid ikke, for noen minutter ut i den andre omgangen var vi like langt da Nikolaj Agger styrte ballen i mål med et hodestøt og utlignet til 1-1 for Hvidovre. Det fikk kampen til å åpne seg mer opp, og det var flere gode muligheter for begge lag. Kampen sto og vippet, og jeg sto med følelsen av at en scoring nå meget vel ville kunne være et seiersmål. Kanskje noe overraskende var det Hvidovre som etter hvert tok et initiativ og presset mest på mot slutten av kampen, men målet uteble, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Det var det vel egentlig lite å si på, men jeg for Viborg sin del vil man kanskje se på dette som to tapte poeng? Uansett var det for min del bare å komme seg av gårde og søke varmen i form av et lunt serveringssted med litt godt drikke i glasset.

Etter å igjen ha svippet innom Ølluminati Brewbar, valgte jeg å teste ut et utvalg av øvrige Viborg-vannhull. Både på Café Børsen, Sportspubben Målet og Bodega Hegnet holdt jeg meg til flaskeøl av typen Grøn Tuborg. På Bodega Sankt Hans valgte jeg imidlertid en Old Gambrinus Dark som viste seg å være en bokk som overhodet ikke falt i smak hos undertegnede. Kanskje var det på tide å finne senga? Tja, det ble da en tur innom Zwei Grosse Bier Bar også, men det levde på ingen måte opp til navnet. Det som vel også er en kjede, viste seg å fremstå minst like mye som diskotek som bar. Derfor ble det med den ene flasken Tuborg Classic før jeg med dårlig utbytte av inngangspengene takket for meg og gikk for å krype til køys.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 14:
Viborg FF v Hvidovre IF 1-1 (1-0)
1. Division
Viborg Stadion, 28 February 2020
1-0 Jakob Bonde Jensen (31)
1-1 Nicolaj Agger (50)
Att: 2 468
Admission: 80 DKK
Programme: Free

Next game: 29.02.2020; Kolding IF v Næstved BK
Previous game: 27.02.2020: Malmö FF v VfL Wolfsburg
Previous Danish game: 16.12.2019: FC København v Odense BK

More pics

This trip on a map

 

Malmö FF v VfL Wolfsburg 27.02.2020

 

Torsdag 27.02.2020: Malmö FF v VfL Wolfsburg

Endelig var tiden kommet for igjen å rømme utenlands og således bytte ut kjipe kunstgressbaner med skikkelig gress. I forbindelse med det som må kunne kalles en utvidet Danmarks-tur, hadde jeg valgt meg ut en rekke kamper, men den første av disse skulle finne sted i Sverige. Likevel var det et av Norwegian sine morgenfly med København som destinasjon jeg tok plass på denne torsdagen. Etter å ha ventet på bagasjen på ‘den andre siden’, tok jeg metroen inn til Kongens Nytorv, der jeg slo meg ned med et smørbrød og en øl på Hvii Vinstue. Dette skal være byens eldste vinstue, grunnlagt i 1723. Etter å ha drukket og spist opp fraktet metroen meg videre til København H, der jeg nå slo i hjel ytterligere litt tid med en Krenkerup IPA på Jernbanecaféen. Etter hvert kunne jeg begynne klokka å bli såpass at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få sjekke inn, så jeg satt kursen mot mitt hotell for dagen.

Igjen var det metroen som fikk æren av være mitt fremkomstmiddel da jeg tok meg til Islands Brygge og spaserte den korte veien ned til Hotel Copenhagen, der jeg hadde betalt 329 danske kroner for overnatting. Noe før tiden fikk jeg sjekke inn, men etter å ha installert meg på rommet var jeg raskt på farten igjen og spaserte ned til Isbjørnen for å leske strupen ytterligere. Deretter returnerte jeg til metrostasjonen Islands Brygge for å la metroen frakte meg til Ørestad, hvor jeg byttet fra metro til tog og gikk til innkjøp av en billett til Malmö Central. Etter tjue minutters tid ankom vi Malmö Hyllie, der svensk politi hadde møtt mannsterke opp for å gjennomføre passkontroll, men ikke lenge etter kunne jeg stige av på Malmö C. Etter å ha fått en korv i magesekken, trasket jeg bort til puben The Green Lion og unnet meg en Beavertown Neck Oil IPA før det var på tide å bryte opp.

Planen hadde opprinnelig vært å også sjekke ut Pickwick Pub noe lenger inn i sentrum, men jeg følte det var på tide å komme seg utover mot kveldens kamparena, og fant etter hvert den relevante bussholdeplass utenfor Malmö C togstasjon. Bussen skysset meg til en holdeplass ved navn Hålsjögatan, og ikke så langt derfra ligger Kvarterskrogen Lorensborg, som hadde virket som et greit sted å lade opp. Nokså fullt var det, for jeg var åpenbart ikke den eneste av de som skulle på kampen som hadde bestemt seg for en slik plan, men jeg fikk meg da en øl før jeg fortsatte mot Malmö FFs nye storstue. Der skulle Malmö FF spille 16-delsfinale i Europa League mot tyske VfL Wolfsburg, og den dagen da man la ut de resterende billetter for offentlig salg, var jeg tidlig ute med å snappe opp en billett pålydende 445 svenske kroner.

Malmö FF ble stiftet i 1910, og debuterte først i Allsvenskan i 1931/32-sesongen. De tok sin første store nasjonale tittel da de i 1944 vant både liga og cup, og siden den gang har de blitt Sveriges suksessrike klubb målt i antall titler. Det har etter hvert blitt hele 20 svenske mesterskap, 23 ligatitler, og 14 cuptitler. Grunnen til at man har flere ligatitler enn svenske mesterskap, er rett og slett at svenskene i en periode i 1980-årene (da Roy Hodgson førte Malmö FF til fem strake ligatitler samt to cuptitler) opererte med et system der man etter ferdigspilt Allsvenskan-sesong spilte et sluttspill for å kåre den svenske mesteren. Ellers er Malmö FF den eneste svenske klubb som har spilt finale i den gjeveste europacupen, og det skjedde i 1979, da Nottingham Forest slo skåningen 1-0 i finalen av serievinnercupen på Olympiastadion i München. Malmö FFs siste store tittel er nå ligagullet i 2017.

Tilknyttet stadionet er Eric’s Bar & Restaurang, og der var det god stemning og masser av folk da jeg ankom. Etter å ha gransket tappekranene falt valget på et glass A Ship Full of IPA, og det falt i god smak. Dette lokalet og vanningshullet var en stjerne i boka til et stadion som i utgangspunktet kanskje ikke hadde fått tennene helt til å løpe i vann hos undertegnede, men klubbens nye moderne storstue er naturlig nok funksjonelt sett svært flott. Den ble åpnet i 2009, etter at Malmö FF hadde spilt på den nå gamle Malmö Stadion siden 1958. Sistnevnte får man vel da besøke ved å se IFK Malmö… Det nye stadionet velger jeg å kalle Nya Malmö Stadion, men det har som tiden tydeligvis krever allerede hatt en rekke sponsornavn, og i en periode uten et slikt, gikk det rett og slett under navnet Stadion. Det skal ha en kapasitet på rundt 22 500, men med en ørliten begrensning ved internasjonale kamper.

Det ble sagt å være utsolgt når byens fotballstorhet denne kvelden skulle måle krefter med tyske VfL Wolfsburg i Europa Leagues første utslagsrunder etter gruppespillet. Vertene hadde sammen med FC København tatt seg videre fra en gruppe som ellers besto av ukrainske Dynamo Kiev og sveitsiske Lugano. Bortelaget fra «folkevogn-byen» hadde sammen med belgiske Gent tatt seg videre fra en gruppe som for øvrig inkluderte franske St. Etienne og ukrainske Oleksandriya. Mens skåningene hadde vunnet sin gruppe, hadde Wolfsburg blitt nummer to bak Gent, men nå var det kamp om en plass i åttendedelsfinalen, og tyskerne hadde med seg en ledelse 2-1 fra første kamp. Dette var altså returoppgjøret, og Malmö FF-fansen hadde forhåpninger om at blant annet et potensielt viktig bortemål fra kampen i Tyskland kunne hjelpe de til avansement.

Det dro seg sakte men sikkert mot avspark, og jeg gikk for å finne min plass oppe i det ene hjørnet. Det var for øvrig med skuffelse jeg registrerte at man åpenbart ikke har funnet kampen verdig et kampprogram selv når man er i en av europacupenes sluttspill. Vel, det var uansett godt med liv blant de 20 500 fremmøtte, og tyskerne laget et skikkelig lurveleven på kortsiden rett nedenfor meg, mens hjemmefansen bød på tifo og farget majoriteten av anlegget lyseblått og hvitt med hevede skjerf. Også det skånske flagget ble hyppig benyttet, og idet dommeren blåste kampen i gang, fyrte tyskerne like godt av en rekke bluss; for øvrig ikke for siste gang denne kvelden. Nå skulle det avgjøres hvem som fikk ta seg videre til åttendedelsfinalene.

Vel vitende om at ett mål ville være nok om de samtidig holdt nullen, var det hjemmelaget som startet friskest, og en Isaac Kiese Thelin som vant flere hodedueller skapte således muligheter for angriperne. Tyskerne var dog ikke uventet godt organisert, og det ble etter hvert en nokså jevn forestilling utover i omgangen. Det skjedde ikke altfor mye foran de to målene før det virkelig ble drama med snaut fem minutter igjen til pause. Josip Brekalo spilte vegg med Wout Weghorst og satt ballen i Malmö-målet fra like utenfor 16-meteren. Tyskerne jublet, men linjemannen hadde vært oppe med flagget. Den skotske dommeren var tilsynelatende i villrede, og det virket først som om han annullerte, for deretter å signalisere at VAR dessverre måtte i aksjon. Linjemannen skal ha vinket offside på Weghorst, men det skal ha vært så hårfint og vinkelen så vrien at det var vanskelig å se. Det endte med at dommeren godkjente målet, og det sto 0-1. Det var også stillingen ved pause, og svenskene måtte nå ha to mål for å sikre ekstraomganger.

Dette var visstnok første gang VAR har blitt benyttet i Sverige. De lokale lot seg naturlig nok ikke imponere og delte der og da undertegnedes misnøye med dette våset. Flere påpekte også at Malmö-spillerne hadde stoppet opp da linjemannen var tidlig oppe med flagget, men det er noe som heter at man skal spille til dommeren blåser, og Malmö skal uansett ikke bare skylde på VAR, selv om det nok var et slag i ansiktet å få den mot seg like før pause. Trener Jan Dahl Tomasson var blant de som i etterkant raste, og hans utvalgte hadde en jobb å gjøre. De ga ikke opp, men tyskerne hadde også etter hvilen god kontroll. Det gikk mot tysk avansement da Yannick Gerhardt doblet ledelsen rundt tjue minutter ut i omgangen, og all tvil var fjernet da Joao Victor fastsatte sluttresultatet til 0-3 fire minutter senere.

Flere av Malmö-tilhengerne satt så liten pris på dette at frustrasjonen tok overhånd og en rekke gjenstander havnet inne på banen. Et og annet plastglass fullt av øl ble kastet mot borteseksjonen, der tyskerne ikke på noen måte lot det legge noen demper på stemningen. Wolfsburg gikk altså videre med 5-1 sammenlagt, og da var det jo egentlig liten tvil til slutt…VAR eller ei. Malmö FF fikk for øvrig også en bot på 300 000 svenske kroner for publikums oppførsel denne kvelden, og det var en ‘besviken’ gjeng med hjemmefans som forlot stadionet ved kampslutt. Jeg kunne fortsatt høre den tyske fansen feire da jeg tok meg ut av anlegget og gikk for å finne bussholdeplassen. Det var lettere sagt enn gjort å orientere seg frem til riktig holdeplass, men jeg kom meg snart med en buss i retning Malmö Hyllie stasjon.

Der ved endestasjonen gikk jeg av og fant ut at jeg plutselig hadde hastverk om jeg ville rekke første tog og slippe en halvtimes venting på neste. Med kø foran billettautomatene valgte jeg å fikse billett på mobilen og hoppet på toget, men med en nettside som ikke ville samarbeide rakk jeg slett ikke å betale før konduktøren kom. Han hadde liten sympati for min situasjon og utstedte en bot, så selv om jeg ikke har hørt noe mer derfra, kan det ha blitt en dyr aften. Jeg ble med toget så langt som til Ørestad, der jeg byttet til metro og således kom meg tilbake til Islands Brygge. Få meter etter at jeg passerte mitt hotell ankom jeg Amager Bryghus Taproom, som tydelig også går under navnet Antons Køkken, og der fikk jeg avsluttet kvelden med et herlig glass B63 Åben IPA før jeg gikk for å finne senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 15:
Malmö FF v Wolfsburg 0-3 (0-1)
Europa League, Round of 32, 2nd leg
(Nya) Malmö Stadion, 27 February 2020
0-1 Josip Brekalo (41)
0-2 Yannick Gerhardt (65)
0-3 Joao Victor (69)
Att: 20 500
Admission: 445 SEK
Programme: None

Next game: 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF
Previous game: 26.02.2020: Fet v Flisbyen
Previous swedish game: 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF

More pics

This trip on a map