Etter en frokost på puben Moon Under Water, fortsatte dagen med en omvendt reise fra dagen i forveien. Med togbytte i Nottingham kom jeg tilbake igjen til Sheffield, hvor jeg nok en gang sjekket inn på Ibis Sheffield City Centre. Etter å ha surret rundt et par timer i Sheffield, satt jeg meg igjen på toget for å ta den snaue halvtimes turen over grensen til Nottinghamshire og ned til Worksop. Det var ikke helt enkelt å se ut fra kartet hvilken side av stasjonen jeg befant meg på, så jeg stakk innom puben The Mallard i stasjonsbygget. Der ble jeg pekt ut riktig retning, men ikke før jeg hadde lesket strupen med en pint Strongbow.
Jeg har en stund hatt lyst til å besøke Worksop Town, men de har siden 2008 spilt sine hjemmekamper utenfor Worksop. Først hos Hucknall Town, deretter hos Ilkeston Town, og sist hos nabo Retford United, der de hadde avtale om å spille ut inneværende sesong. Men da det før sesongstart ble klart at de nå ville returnere til Worksop og Sandy Lane, blinket jeg meg fort ut denne kampen. Og etter en kort spasertur fra The Mallard og togstasjonen, ankom jeg Sandy Lane – eller Babbage Way for de som måtte foretrekke det. Etter å ha betalt meg inn og gått til anskaffelse av et program til £2, oppsøkte jeg klubbsjappa hvor jeg valgte meg ut et av de to skjerf-typene de hadde til salgs. Deretter satt jeg kursen mot baren, men ble i tvil og måtte spørre en vakt da inngangsdøren var merket «players and officials only». Inne i klubbhuset var det en flott bar som møtte meg, og Sky Sports Soccer Special ble vist på storskjermer. Ytterligere forfriskninger ble bestilt, før jeg kom i prat med et par av hjemmelagets supportere. De kunne by på en historie mer oppsiktsvekkende og frustrerende enn jeg hadde innbilt meg. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at Sandy Lane har vært under oppussing. Men slik jeg forsto de er nemlig situasjonen denne:
Worksop Towns gamle eier og styreformann Howard Raymond kastet ut Worksop Town fra Sandy Lane så godt som uten noen forklaring, etter å ha solgt klubben men holdt på eierskapet i banen. Videre solgte han stadionet til Peter Whitehead, eier (og manager!!) i klubben Sheffield Parramore (tidligere Parramore Sports FC). Whitehead flyttet så Parramore til Worksop under nytt navn – Worksop Parramore! Denne klubben befinner seg nå i Northern Counties East Division One, etter å ha vunnet Central Midlands League Supreme Division i fjorårssesongen. Uansett var det tydelig av interiør etc i klubbhuset at det nå tilhører Worksop Parramore, med bl.a inngravert klubbnavn og -logo på et kjempespeil bak bardisken. Og Worksop Town betaler visst nå en meget stiv pris for å få lov til å spille på Sandy Lane. Anlegget omtales for øvrig ikke lenger offisielt som Sandy Lane, men snarere som Windsor Food Service Stadium. Et hårreisende navn som ga meg vond smak i munnen, og navngitt etter firmaet Windsor Food Service, som eies av ingen ringere enn…Worksop Parramores eier og manager, Peter Whitehead. Dette er i hvert fall slik jeg forsto situasjonen, og dersom jeg har oppfattet det riktig, er det jo egentlig bare enda et argument for min påstand om at klubber bør «eies» av lokalsamfunnet rundt klubben, og at personlig eierskap burde forbys. Imidlertid skal det nevnes at noen supportere jeg snakket med var takknemmelige ovenfor Whitehead for at klubben i det hele tatt hadde kunnet flytte tilbake til hjembyen.
Det ble også litt snakk om supporternes forhåpninger for sesongen. Og da jeg ymtet frempå at klubbens kanskje naturlige nivå kunne vært Conference North var de fleste enige om at de hadde forhåpninger om å i hvert fall nå playoff, og kanskje kjempe om opprykk. «Why not?» som de sa. Det ble også tid til en prat med et par av de fremmøtte fra Staffordshire, som virket noe mer nøkterne. De påpekte at de hadde et totalt nytt lag sammenlignet med i fjor, og kanskje kunne trengte denne sesongen på å stabilisere seg først. Og ganske riktig kunne jeg i dagens program se at ikke mindre enn 13 (!!) av Stafford Rangers’ spillere hadde fulgt manager Greg Clowes fra Newcastle Town før sesongen (noe som for så vidt hadde vært tema også da jeg så nettopp Newcastle Town gjeste New Mills to dager tidligere).
Begge lagene hadde gått på tap i serieåpningen. Hjemmelaget tapte 0-3 borte for Kendal Town, mens gjestene tapte 0-2 hjemme for FC United of Manchester. Det tok ikke mer enn 6 minutter før tigrene sørget for hjemmejubel etter flott forarbeid av Jamie Jackson. Han kom seg fri på kanten, og slo fra dødlinja inn til Mark Hudson som bredsidet ballen i mål bak gjestenes keeper Danny Read. Stafford Rangers fikk sin første ordentlige sjanse etter drøye kvarteret, da en cross fra Luke George ble headet mot mål av Chris Budrys. Men Worksops keeper Jon Worsnop (ja, faktisk!) så ut til å gjøre en imponerende «flyvende» enhåndsredning. På motsatt side var hjemmelaget noe uheldige som ikke økte ledelsen da både Luke Shields og Jamie Jackson fikk sine forsøk blokkert på eller like utenfor streken. Og da Worsnop igjen hindret utligning fra Luke Chapman, gikk lagene til pause med nokså fortjent hjemmeledelse 1-0.
Etter forfriskninger og en kikk på Sky Sports, var det klart for andre omgang. Selv om hjemmelagets Luke Shields hadde den første skikkelige sjansen, som ble reddet mesterlig av Danny Read, var det nå gjestene som tok kontrollen. Og etter 58 minutter kom utligningen da Chris Budrys vendte og fintet vekk tigrenes unge forsvarer Marc Roberts før han plasserte ballen til side for keeper og i mål. Like etter rev gjestenes Liam Shotton seg fint fri, men skuddet gikk utenfor. Som i første omgang skapte Worksop noen farligheter på lange innkast fra Marc Roberts. Begge lagene kunne sikret tre poeng på slutten. Først hadde gjestene muligheten, men Neville Thompson valgte å skyte med innbytter Sean Kinsella langt bedre plassert – og skuddet ble reddet til en resultatløs corner. Og med kun et par minutter igjen av ordinær tid, fikk vertene en stor mulighet til å sørge for Tigers-jubel. Etter flott forarbeid igjen av Jamie Jackson, havnet ballen hos Mark Hudson som kunne avslutte fra 10 meter. Men Rangers-debutant Lee McAnulty forstyrret Hudson nok til at skuddet gikk over mål, og de 456 fremmøtte kunne konstatere at kampet ebbet ut med 1-1 og poengdeling.
Jeg hadde ikke noe bråhast med å komme meg avsted, så jeg tok både en og to pints i klubbhusets bar. Der slo jeg av en prat med noen supportere, ansatte og spillere før jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Sheffield. På veien tilbake kunne jeg reflektere over en absolutt hyggelig opplevelse, men mest av alt følte jeg en voldsom frustrasjon over den situasjon en av verdens eldste klubber (Worksop Town er stiftet i 1861) har havnet i med tanke på eierskap og baneforhold.
English ground # 46: Worksop Town v Stafford Rangers 1-1 (1-0) Northern Premier League Premier Division Sandy Lane, 17 August 2011 1-0 Mark Hudson (6) 1-1 Chris Budrys (58) Att: 456 Admission: £10 Programme: £2
Tidlig på formiddagen satt jeg meg på toget fra Sheffield, og etter et togbytte i Nottingham befant jeg meg rundt to og en halv time senere i Boston, sør i Lincolnshire. Ved hjelp av mitt medbragte kart printet ut fra Google Maps fant jeg snart frem til White Hart Hotel. Det viste seg å være en meget flott bygning idyllisk beliggende ved bredden av elven Witham som renner gjennom byen, og med byens mest kjente landemerke – kirken kalt “Boston Stump” – beliggende som en av de nærmeste naboer rett på andre siden av nevnte elv.
Da rommet mitt ennå ikke var klart, satt jeg fra meg bagen og gikk over veien til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å få i meg litt føde mens jeg ventet. Deretter tok jeg en spasertur rundt det koselige i sentrum, som før øyeblikket dessverre var preget av omfattende veiarbeid. Tilbake på hotellet fikk jeg endelig sjekket inn og tatt meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne meg en internettcafe. Der ble dagens spill satt, blant annet med hjemmeseier i kveldens utvalgte kamp – noe som senere skulle vise seg å koste meg en heftig gevinst.
Jeg satt ganske tidlig kursen mot Boston Uniteds stadion, som jeg til tross for det nye sponsornavnet Jakemans Stadium velger å fortsatt kalle York Street. Billett til £12 ble kjøpt fra billettluka, før jeg byttet ytterligere £3 mot et program av fullgod Football League standard. På utsiden ligger baren Pilgrims Lounge tilknyttet stadionet, og den hadde nettopp åpnet. Der ble som vanlig ble programmet studert nærmere over en pint med cider mens et og annet blikk ble kastet mot TV-skjermene med Sky Sports.
Boston United var bookmakernes favoritt til tittelen før sesongstart i Conference North, og det var tydelig at også supporterne har høye forventninger til den gamle liga-klubben. De jeg snakket med ga i hvert fall uttrykk for at de forventer minst playoff – og helst direkte opprykk. Det er imidlertid en tøff divisjon! Etter påfyll av gyllen nektar stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, før jeg fant min plass på Town End Terrace (nå om dagen kalt Jakemans Stand). Dette er absolutt en ståtribune etter min smak, og jeg fikk i det hele tatt raskt et meget positivt inntrykk av York Street. Det er et herlig, klassisk fotballstadion med beliggenhet i sentrum – slik et fotballstadion skal ha. Vi har de siste årene dessverre sett altfor mange slike anlegg forsvinne til fordel for sjelløse og anonyme “plast-anlegg” med alt annet enn sentrumsnær beliggenhet. I så måte var York Street et virkelig forfriskende bekjentskap som kan anbefales på det varmeste.
Dagens motstander var Histon, som hadde tatt turen fra den nordlige utkanten av Cambridge. The Stutes hadde den siste tiden vært gjenstand for en del usikkerhet, og de fleste regnet med at det ville bli tre poeng for hjemmelaget. Men hovmod står for fall, og av de 1 222 fremmøtte var det de 31 fra Cambridgeshire som etter 4 minutter kunne juble. Dan Holman sørget for 0-1 da han fra kort hold styrte inn et innlegg bak Pilgrims-keeper Paul Bastock. Hjemmelaget produserte en rekke cornere, men det ble med halvsjanser inntil 26 minutter var spilt. Laurie Dudfield headet ned til Marc Newsham som utlignet med et hardt skudd Stutes-keeper Jorg Stadelmann ikke hadde særlig mulighet til å gjøre noe med. Stadelmann sørget for at 1-1 sto seg til pause, med flotte redninger på skudd fra både Kevin Holsgrove og målscorer Newsham.
Pausen ble brukt til å nyte nikotin, da vaktene rett og slett sto ved utgangen og delte ut «røyke-pass» til de som ville ut i gatene for å røyke. Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med hjemmelaget som styrte kampen, og det virket som om det kun var et tidsspørsmål før vertenes ledermål ville komme. Men så var det denne Stadelmann da… Han hindret scoring tidlig i omgangen da Dudfield forsøkte seg, og litt senere var han igjen i veien da Ben Milnes’ skudd forandret retning og så ut til å gå inn. Hjemmelaget ropte på straffe da et skudd fra Holsgrove tilsynelatende ble blokkert av en Histon-arm, men dommeren var ikke enig, og Pilgrims måtte ta til takke med 1-1 og poengdeling.
Ett poeng mer enn mitt Reading fikk på besøk i Portsmouth, kunne jeg konstatere – og til alt overmål var det vår gamle spiss Dave Kitson som var eneste målscorer. Vel, etter en post-match pint i Pilgrims Lounge kunne jeg forlate skuffede Pilgrims-tilhengere og sette jeg kursen mot White Hart Hotel via et fortsatt åpent supermarked. Og elva Witham som ved min ankomst ikke hadde vært mye å skryte av (se bilde lenger opp), hadde nå en langt mer imponerende vannstand.
English ground # 45: Boston United v Histon 1-1 (1-1) Conference North York Street, 16 August 2011 0-1 Dan Holman (4) 1-1 Marc Newsham (26) Att: 1 222 Admission: £12 Programme: £3
Endelig var tiden kommet for å bruke skattepengene på nok en etterlengtet tur til balløya, og da flyet mitt landet på Heathrow mandag morgen, signaliserte det starten på en ambisiøs rundreise. Heathrow var ingen geografisk ideell flyplass for hverken ankomst eller retur. Men summen av pris, tilgjengelighet og ikke minst avganger gjorde valget enkelt, og etter en tur med Heathrow Express-toget til Paddington og påfølgende tur med tuben, satt jeg snart på toget fra London St.Pancras til Sheffield. Ved ankomst stålbyen gikk jeg for å sjekke inn på Ibis-hotellet jeg hadde booket for natten, og ettersom jeg også bodde der ved forrige Sheffield-besøk husket jeg nå veien forholdsvis godt. Siden jeg hadde booket og forhåndsbetalt uten avbestillingsmuligheter, betalte jeg kun meget rimelige £24,50 pr natt. Etter en visitt fra en venninne, tok vi turen innom puben The Bankers Draft for en matbit og forfriskninger. Etter en lengre prat tok vi omsider avskjed da det var på tide for undertegnede å sette kursen mot turens første kamp.
Toget sneglet seg stadig høyere opp i høylandet, og omgivelsene minnet mer og mer om scener fra den britiske TV-serien “Emmerdale”. Da jeg omsider steg av på New Mills Central i Derbyshires Peak District, var det i meget idylliske omgivelser jeg bega meg utpå den rundt 15 minutters gåturen opp til Church Lane. Der skulle de to siste sesongers mestre i North West Counties League gjøre opp om poeng i Northern Premier League Division One South. Newcastle Town hadde jo hatt en meget imponerende debutsesong på dette nivået forrige sesong, men etter en soleklar andreplass bak Barwell måtte de se seg slått i playoff. Jeg var derfor spent på om de kunne se like gode ut denne sesongen, samt om New Mills kunne være i stand til å kopiere gjestenes prestasjon fra forrige sesong.
Etter å ha slitt meg opp den siste bakken og svingt inn Church Lane, så anlegget ganske forlatt ut. Et lite sekund lurte jeg bekymret på om kampen var utsatt uten min viten, men jeg så raskt et hode som stakk ut av en åpning i gjerdet. Jeg betalte £6,50 for inngang og £1,50 for et program som viste seg å være overraskende velfylt og interessant. Deretter ble jeg stående og slå av en kort prat med vedkommende som betjente inngangen, og han lovet å prøve å lete frem et skjerf til meg hvis han husket hvor de hadde blitt lagt. Jeg forsvant dermed inn i baren, hvor jeg satt meg ned med programmet og en pint cider. Der kom jeg raskt i snakk med noen lokale, og forhørte meg om deres forhåpninger for sesongen. Det syntes som om de ville være fornøyd med i første omgang å havne på midten av tabellen og godt unna nedrykk, samtidig som de kanskje håpet å kunne kikke oppver mot playoff-sonen. Jeg ble for øvrig fortalt at den tradisjonelle lokalrivalen er Glossop North End, «rett på andre siden av den åsen». Det var da også noen tilreisende fra Newcastle Town blant de 164 fremmøtte, og selv om jeg aldri fikk surret meg til en lengre samtale med noen av de, fikk jeg med meg at de siden i fjor har mistet både manager og en haug med spillere til Stafford Rangers, og at de ikke var spesielt optimistiske med tanke på noen reprise av fjorårssesongen. De hadde dog vunnet sin første kamp 2-0 hjemme mot Belper Town. Hjemmelaget på sin side hadde kastet bort en tomålsledelse borte mot Quorn i første kamp, etter at Leicestershire-laget med kun ti mann på banen hadde sikret uavgjort med to sene scoringer.
Kveldens kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys.
Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks. New Mills var nå i førersetet, og etter 67 minutter tok de ledelsen for første gang. Denne gang var Crowe tilrettelegger og spilte fri hurtige Daniel Douglas-Pringle som rundet keeper og satt inn 3-2. Newcastle måtte nå frem, men skapte intet og virket helt tannløse. I stedet økte nesten New Mills både en og to ganger på farlige kontringer.
Klokka virket å tikke fortere mot siste togavgang tilbake mot Sheffield enn mot kampslutt, og jeg måtte til slutt forlate Church Lane for å rekke 21.50-toget fra New Mills Newtown. Idet jeg forsvant ut porten økte Crowe til 4-2 med sitt andre for dagen etter 91 minutter, og seieren var sikret. I heseblesende tempo for en utrent storrøyker kjempet jeg meg mot stasjonen, og selv om jeg som beboer i Drøbak burde være kjent med bakker, tok det på. Nede på perrongen sto to andre groundhoppers som skulle med samme tog – en av de en eldre Stockport-supporter. Og det var nettopp i Stockport jeg denne gang måtte bytte for å komme meg tilbake til Sheffield. Vel tilbake i stålbyen ble jeg vekket av en konduktør etter å ha sovnet på toget som heldigvis hadde endestasjon i Sheffield. Etter å ha kommet med av og summet meg vanket det litt munngodt som ble inntatt i hotellsenga før jeg sovnet.
English ground # 44: New Mills AFC v Newcastle Town 4-2 (1-2) Northern Premier League Division One South Church Lane, 15 August 2011 0-1 Anthony Malbon (pen, 6) 1-1 Antony Field (32) 1-2 Anthony Malbon (40) 2-2 Dean Crowe (58) 3-2 Daniel Douglas-Pringle (67) 4-2 Dean Crowe (90+1) Att: 164 Admission: £6,50 Programme: £1,50
Dag 8: Mandag 22.08.2011 Gosport Borough – Didcot Town
Jeg var hvertfall uthvilt da jeg tok avskjed med Reading for denne gang og satt meg på toget sørover. Etter en ny svipptur innom Basingstoke for å bytte tog, var jeg snart i Portsmouth. Fra stasjonen Portsmouth & Southsea tok jeg taxi til hotellet. Market House Tavern hadde også vært min base ved mitt tidligere besøk i byen, da jeg en kveld sent i desember så to fremmedlegioner gjøre opp om avansement i FA cupen. Det er slett ikke noe Hilton, men £30 er da heller ingen formue. En merkelig skrue med skotsk aksent driver stedet som også er en pub, og Jim er hyggelig nok han. Vel innlosjert gikk jeg ned i baren og ble sittende og slå av en prat med Jim over en pint cider. Puben virker noe luguber og har nok først og fremst lokale sulliker som sine stamgjester. Jim selv sto både og røyket og nippet til en øl bak baren mens han liret av seg forbannelser mot snuten som uken før hadde kommet etter tips om røyking i puben. For ikke å snakke om historien om en eldre gjest han pekte ut, som et utall ganger hadde falt om i fylla på utsiden og måtte hentes i ambulanse og gjenopplives etter å ha slått hodet i bakken.
Vel, jeg ble sittende lenger enn planlagt i samtale med Jim og andre gjester, men fikk omsider bestilt meg en taxi som tok meg til Portsmouth Harbour. Herfra går det ferge over til Gosport, som visstnok nå er det største sted i England uten jernbanestasjon. Det var også noe av grunnen til at jeg valgte Portsmouh som base denne dagen, for fergen over sundet tar kun 3-4 minutter. Vel over på andre siden av sundet, praiet jeg sporenstreks en taxi som etter litt nøling og krongling klarte å finne frem til Privett Park. Der skulle Gosport Borough ta imot Didcot Town til dyst i Southern League Division One South & West.
Jeg betalte mine £8 for entre og sikret meg kampprogram til £1,50, som jeg tok en nærmere kikk i over en cider i klubbhusets bar. Flere bortesupportere hadde tatt turen ned fra Didcot, og det var vel egentlig ikke all verdens overraskende at jeg faktisk ikke var den eneste i Reading drakt tilstede. “Jernbanebyen» Didcot er jo rett i nærheten av Reading. Jeg hadde håpet å få tatt en prat med Didcot-manager og Reading-legende Adrian Williams, men måtte skuffet konstatere at det ikke ville skje. Uten at jeg hadde fått det med meg, hadde Williams i sommer bestemt seg for å forlate klubben for å forfølge en karriere innen media – visstnok et tilbud fra BBC han følte han ikke kunne si nei til – og overlot managerjobben til Francis Vines. Didcot-folket var ikke uventet meget positive i sin omtale av Williams, som flere omtalte som en av de mest profesjonelle personer innen fotballen. På spørsmål om de satset på å rykke rett opp igjen, ble de noe mer usikre. De har visst mistet endel spillere, og noen mente det kanskje ikke bør forventes opprykk allerede denne sesongen, til tross for at de håpet å kanskje kunne være med i playoff-kampen.
Jeg fikk etterhvert fatt i vedkommende som var ansvarlig for klubbsjappa, og han kunne fortelle meg at de i sommer hadde en brann som ødela klubbsjappa og mesteparten av beholdningen. Men han lovet etterhvert å prøve å lete frem et skjerf «hvis han husket hvor han hadde lagt de». Imens gikk jeg rundt og tok noen bilder av Privett Park, der de på den ene langsiden var i ferd med å bygge ny tribune. På motsatt side står Main Stand, som jeg umiddelbart hadde sansen for – en klassisk, gammeldags fotballtribune.
De 215 betalende tilskuerne hadde knapt rukket å installere seg før gjestene gikk opp i ledelsen etter et drøyt minutts spill. Phil John crosset inn i feltet, og Ross Millar bokstavelig talt stupte frem og headet ballen i mål. Boro-spiss Justin Bennett hadde to sjanser til å utligne, men ved begge anledninger gikk avslutningen rett på Didcot-keeper David Lyons fra kort hold. Bennett spilte senere gjennom Nathan Kirby, men igjen sto Lyons i veien for avslutningen fra bakre stolpe. Så hadde hjemmelaget plutselig nok med å forsvare seg, og både Phil John og Danny Seaward hadde mulighet til å doble ledelsen rett før pause. Og etter at dommeren hadde blåst av for halv tid, fikk faktisk en Gosport-spiller gult kort på vei av banen og inn i garderoben – etter å tydelig ha klaget på dommeren.
Det begynte faktisk å bli noe kjølig, og etter en pause-cider i baren, gikk jeg til innkjøp av en kopp med Bovril som det for øvrig tok minst et kvarter å få avkjølt til nogenlunde drikkbar temperatur.
Andre omgang startet som den første, med Didcot rett i angrep. Men denne gang var hjemmekeeper Ryan Pryce parat og reddet skuddet i korthjørnet fra Simon Howell. Etter 55 minutter så det enda mørkere ut for Boro, da deres klart beste spiller Brett Poate måtte gi seg med skade. Men til tross for dette ga de seg ikke, men flyttet flere folk opp og tok snart over spillet. Nå hadde plutselig Didcot problemer med løpene til Gosport, men de helt store sjansene lot vente på seg. Og da Didcot de siste 10 minuttene så ut til å gjenvinne kontrollen, så det ut til å gå mot sesongens første tap for hjemmelaget. Men nesten fire minutter på overtid dukket Justin Bennet opp og utlignet til 1-1! Ikke mange sekundene etter blåste dommeren av, og poengdelingen var et faktum.
Jeg tok meg tid til et par forfriskende pints i baren, før en av damene i baren var elskverdig nok å ringe en taxi for meg tilbake til fergekaia. Overfarten føltes noe lengre denne gang, grunnet en ungdomsgjeng som ga meg flashback til fjortisfylla på sitt verste, men såpass får man vel tåle.
Ground #50: Gosport Borough – Didcot Town 1-1 (0-1) Southern League Division One South & West Privett Park, 22 August 2011 0-1 Ross Millar (2) 1-1 Justin Bennett (90+4) Att: 215 Admission: £8 Programme: £1,50
Dag 9: Tirsdag 23.08.2011 AFC Hornchurch – Canvey Island
Etter å ha kastet i meg Jims frokost, forlot jeg Market House Tavern med taxi til togstasjonen. Derfra forlot jeg Portsmouth med toget til London Waterloo. Der hoppet jeg på tubens Jubilee Line som jeg tok til West Ham før den siste etappen gikk med tog videre til Basildon i Essex, som jeg hadde valgt meg ut som base for dagen. Jeg hadde vaklet litt mellom denne destinasjonen og Kings Lynn Towns kamp mot Boston Town i United Counties League, og bestilte først hotell i Kings Lynn. Men etter ankomst England ombestemte jeg meg, og valgte til slutt å avbestille hotellet og heller overvære AFC Hornchurch – Canvey Island i Isthmian League Premier Division. Det skal ha utviklet seg en heftig rivalisering mellom disse lagene de siste årene, så det var en kamp jeg så frem til. Og mine venner Scott og Gareth i Southend ville være med. Spesielt Gareth var ivrig på dette da han ikke hadde vært der før og Canvey Island er hans lokale klubb. Men etter å ha sjekket inn på Campanile Hotel i Basildon, fikk jeg beskjed om at Gareths bestefar var alvorlig syk på sykehus og at han dermed ikke kunne komme. Og da Scott ikke virket videre entusiastisk, valgte jeg å dra alene etter å ha slappet av litt med Sky Sports og Non League Paper på hotellrommet.
Etter å ha tatt toget tilbake til Upminster, orienterte jeg meg raskt frem til Bridge Avenue og Hornchurch Stadium – eller bare «The Stadium» – ved hjelp av mitt utprintede Google kart. Jeg betalte meg inn med £9 og byttet ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhuset som lå rett foran meg. Her inne ble jeg meget positivt overrasket over klubbhusets bar, som var opphøyet fra selve banen og hadde store vinduer med panoramautsikt slik at man herfra kunne se kampen like bra som fra tribunen om man ville. Det var også område for uteservering på en stor terasse på baksiden, hvorfra man hadde samme fine utsikt til banen. Hornchurch Stadium er tross alt et flerbruksanlegg, og bærer dessverre noe preg av dette med sine løpebaner. Likevel var det langt bedre enn jeg hadde fryktet. Klubbhuset og tilhørende terasse befinner seg bak det ene målet nærmest inngangen, mens det er tribuner på begge langsider. Så man fikk likevel litt fotballfølelse, langt mer enn tilfelle var f.eks hos Guildford City, der jeg var besøkende i påsken. Etter en svipptur innom klubbsjappa på den nærmeste langsiden, installerte jeg meg igjen på klubbhusets terasse med en Strongbow. Hornchurch hadde unnagjort en tilsynelatende imponerende pre-season, og etter 5-2 seier borte mot Cray Wanderers i første serierunde var jeg tydeligvis ikke den eneste som hadde store forhåpninger på vegne av The Urchins. De lokale supporterne virket sikre på at de blir å finne i toppen, og uttrykte forhåpninger om opprykk. Samtidig fikk jeg en innføring i historien om Hornchurch FCs «rise and fall» som endte med konkurs og stiftelse av AFC Hornchurch i 2005.
De lokale fortalte at tilskuertallet vanligvis lå på 150-300, og da dagens kamphaner hadde utviklet en rivalisering de seneste årene, anslo de et forventet tilskuertall på minst 3-400. Derfor var det nok kanskje noe skuffende da kun 270 tok seg bryet med å møte opp, men blant de fremmøtte var en høylytt delegasjon fra Canvey Island. Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og skapte gang på gang probelemer for gjestene ved å bryte gjennom på kantene. Men da Hornchurch fikk en corner etter 18 minutter, ventet man fortsatt på de største sjansene. Corneren fant imidlertid kaptein Elliot Styles på bakerste stolpe, og han headet kontant inn 1-0 ledelse for Urchins. The Gills virket ikke å ha noe å svare med, og deres forsøk på pasningsspill ble ofte brutt på midtbanen med Hornchurch fossende i angrep. Men Urchins spiss Martin Tuohy, som normalt er en meget god spiss på dette nivået, må ha hatt en dårlig dag på jobben. Han brant på kort tid to sjanser han nok normalt ville scoret på i 9 av 10 tilfeller. Og totalt mot spillets gang smalt det etter 32 minutter. Et omdiskutert frispark til gjestene ute på kanten førte til at Hornchurch keeper Darren Behcet bommet totalt på innlegget, og Andrew West på bakre stolpe kunne heade mot mål. Ballen traff innsiden av stolpen, og så ut til å trille bortover målstreken. Ex-Urchin Danny Heale var først frempå, og hans utligning mot gamleklubben er nok garantert av hans enkleste scoringer. Hjemmelaget virket helt sjokkert, og slapp nå gjestene inn i kampen. Men det nærmeste man kom nettkjenning før pause, var da keeper Behcet igjen fomlet et Gulls-innlegg til corner.
Jeg hadde installert meg på terassen ved klubbhuset, der jeg kunne bivåne kampen fra orkesterplass mens jeg inntok gyllen nektar fra Hereford. Det var nå gjestene som startet andre omgang best, men keeper Behcet gjorde delvis opp for sin tidligere miss ved å slå Leon Gordons heading til corner. Kampen ble etterhvert preget av stadige stopp og pauser i spillet. Og en dommer som overhodet ikke virket moden for oppgaven hjalp ikke på flyten i spillet, der han til stadighet holdt vanvittig lange leksjoner for spillerne samtidig som hans dømming til tider virket helt vilkårlig. Han delte ut gule kort for småting og bagateller ingen andre enn han selv så ut til å henge seg opp i, mens en hårreisende og meget stygg takling som burde kvalifisert til rødt kort til en av gjestenes spillere ikke engang ble belønnet med gult. Men Canvey Islands scoring etter 63 minutter var det ingenting i veien med. Rob King fikk avansere upresset fra 30 meter, og sendte deretter i vei et skudd som keeper Behcet bare fikk nok av hånda på til å styre den inn i hjørnet – uten at han skal måtte ta den på sin kappe. Målscoreren bestemte seg forøvrig for å ta turen opp på tribunen for å feire med de tilreisende supporterne, og linjedommeren markerte heftig for dette – uten at dommeren så ut til å få det med seg.
Dette så ut til å vekke hjemmelaget igjen, og nå ble gjestene presset bakover de siste 25 minuttene uten at hjemmelaget skapte all verden. Urchins kaptein Styles trodde han hadde utlignet med sitt andre mål for dagen da han headet inn etter 82 minutter, men dommeren blåste for en forseelse begått inne i feltet. Canvey Island brukte så mye tid de kunne ved enhver anledning i håp om å hale ut tiden, og hjemmefolket var temmelig frustrerte da det kun ble lagt til 4 minutter – noe de selvsagt mente burde vært det dobbelte. Og i løpet av denne tilleggstiden, fikk innbytter Jo Flack siste sjanse til å utligne da han fikk ballen alene på bakre stolpe. Men på merkelig vis presterte han å skyte ned i bakken og over mål, og dermed måtte Hornchurch se seg slått 1-2 i en kamp de alt i alt burde vunnet. Jeg ble igjen for ytterligere en pint før jeg gikk de 10 minuttene tilbake til Upminster stasjon for å ta toget til Basildon. Med pizza fra en takeaway sjappe i Basildon befant jeg meg snart tilbake på Campanile Hotel med Sky Sports på TV.
Ground #51: AFC Hornchurch – Canvey Island 1-2 (1-1) Isthmian League Premier Division Hornchurch Stadium, 23 August 2011 1-0 Elliot Styles (18) 1-1 Danny Heale (32) 1-2 Rob King (63) Att: 270 Admission: £9 Programme: £2
Dag 10: Onsdag 24.08.2011 Chester FC – FC United of Manchester
Jeg hadde en lang togreise foran meg, og satt nokså tidlig avgårde fra Basildon. Taxi til Basildon stasjon ble fulgt opp med tog til London Fenchurch Street. Derfra spaserte jeg de få metrene til Tower Hill, med utsikt mot Tower of London der jeg hadde vært tidligere på sommeren. Tubens Circle Line bragte meg til Euston Square, og nok en kort spasertur til London Euston. Direktetoget til Chester sto snart klar på perrongen, og ikke lenge etter var jeg på vei nordvestover. Jeg sovnet allerede før første stopp i Milton Keynes, og våknet da toget kom inn på stasjonen i Crewe med ca 20 minutter igjen til Chester. Ved ankomst ser man raskt at Chester har mye historie å by på, ikke minst fra romertiden. Men jeg gikk for å finne hotellet Chester Backpackers. Jeg var noe skeptisk grunnet navnet, og fikk assosiasjoner til sovesaler. Men etter å ha dobbeltsjekket at det faktisk var et enkeltrom til £25 så det greit ut til dagens formål. Apostlenes hester førte meg en tur innover mot sentrum, og etter et måltid på en Wetherspoons-pub fant jeg meg til rette på den sjarmerende puben The Chester Hangman. Ikke minst takket være en enda mer sjarmerende ung frøken bak bardisken.
Omsider var det tid for å ta veien ut mot Deva Stadium ved den walisiske grense, og taxi ble løsningen. Chester FC er selvsagt ikke noe ordinært lag på dette nivået, og ved ankomst Deva Stadium ser man jo følgelig også raskt at det holder mer Football League standard enn det man er vant til på dette nivået. Det var allerede gankse folksomt i baren på stadion, selv om det hadde gått rykter om at store deler av FC Uniteds supportere ville boikotte kampen. I følge en snut som var innom The Chester Hangman tidligere, var det snakk om en boikott mot billettpriser. Likevel dukket det etterhvert opp flere bortesupportere, og personlig ble jeg negativt overrasket over hvor mange av dem som så ut som de hadde passet bedre inn på Blitz. Blant dem en hel gjeng med autonome utskudd ikledd St. Pauli effekter, kommunist-flagg, Che Guevara merker og -trøyer og det som verre var. Etter en svipptur innom klubbsjappa satt jeg meg ned i baren for å studere et flott program jeg hadde betalt £2,50 for. Det var nå lang kø i baren, og det var tydelig at det likevel ville bli et absolutt godkjent fremmøte.
Jeg valgte å stå på Harry McNally Terrace (tidligere North Terrace) bak det ene målet. Der tok jeg plass med den mest høylytte hjemmefansen, etter å ha betalt £11 for entré her. Deva Stadium har kun lisens for å operere med 75% kapasitet for tiden, noe som begrenser kapasiteten til 4.168 – uten at det har vært noe problem hittil. Uansett regner de snart med å kunne operere med full kapasitet på 6.012. Som et apropos kan det nevnes at tilskuerrekorden på Deva Stadium er på 5.987, og stammer fra et oppgjør mot Scarborogh i april 2004. Til venstre for meg hadde jeg Main Stand, og på høyre side West Stand. På sistnevnte hadde de anslagsvis 5-600 tilreisende hadde fått halve tribunen.
Etter en tidlig halvsjanse til hjemmelagets Chris Simm, var det gjestene som holdt på å ta ledelsen da Matthew Wolfendens skudd fra rundt 20 meter traff utsiden av stolperota. For Chester debuterte forsvarer Matty McGinn på lån fra Southport, og han var ikke engang oppført i programmet. Til tross for dette satt han stadig sitt preg på kampen ved dødballer og lange innkast, som skapte flere farlige situasjoner. Etter kvarteret ble Simm felt innenfor 16-meteren av United forsvarer Lee Neville, og debutant McGinn satt iskaldt inn hjemmeledelse 1-0 fra straffemerket. Snaue ti minutter senere holdt Chester på å doble ledelsen, men Matty McNeils heading dalte over United (og tidligere Chester City) keeper James Spencer og traff toppen av tverrliggeren. Spencer måtte også i aksjon for å hindre både ex-FC United spiller Jerome Wright og George Horan. Med bortimot 10 minutter til pause hadde United-manager Karl Marginson sett nok, og valgte faktisk å foreta et dobbeltbytte. Men det hindret ikke Chester i å doble ledelsen i tilleggstiden av første omgang. Blues-keeper John Danbys lange utspill ble stusset videre av Horan, og McNeil styrte ballen forbi gjestenes keeper til 2-0-ledelse. Og det kunne sågar stått 3-0 til pause da et svakt tilbakespill fra United-forsvarer Dean Stott ble snappet av Simm. Han rundet keeper, men så ut til å miste fotfestet og falt inn i Stott som kom løpende tilbake.
Andre omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.
Jeg omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.
Ground #52: Chester FC – FC United of Manchester 2-1 (2-0) Northern Premier League Premier Division Deva Stadium, 24 August 2011 1-0 Matthew McGinn (pen, 16) 2-0 Matthew McNeil (45) 2-1 Michael Norton (78) Att: 3,219 Admission: £11 Programme: £2,50
Dag 11: Torsdag 25.09.2011 Hjem
En lang dag på reisefot startet med tog fra Chester ned til London Euston, og tube derfra til Paddington. Etter å ha slått ihjel en times tid på en internettcafe der, satt jeg meg på Heathrow Express toget – med forhåpninger, men ikke spesielt tro på snarlig retur. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg kunne planlegge neste tur.
Dag 5: Fredag 19.08.2011 Lye Town – Coventry Sphinx
Taxi ble bestilt og kom forholdsvis raskt, og etter å ha tatt farvel med Emma var jeg på vei til Cambridge stasjon. Neste destinasjon var Birmingham, og selv om det går direktetog mellom Cambridge og Birmingham, kjører de en skikkelig omvei via blant annet Leicester og Nuneaton, og bruker utrolig nok over to og en halv time. Det er faktisk ikke veldig mye raskere enn å ta toget fra Cambridge til London Kings Cross, tuben til Euston Square, ta den korte spaserturen til London Euston og der hoppe på toget til Birmingham New Street. Det var likevel et direktetog fra Birmingham jeg hadde pekt meg ut denne morgenen. Men da jeg kom til stasjonen viste det seg at dette toget var innstilt, slik at jeg likevel tok varianten via London. Og snart satt jeg på toget til Birmingham med medkjøpte sandwiches og aviser og med musikk i ørene. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg ut at kartet jeg hadde printet ut skulle vært noe mer zoomet inn og fikk hjelp av en taxisjåfør til å peke meg i riktig retning av hotellet. Britannia Hotel viste seg å være et flott hotell beliggende særdeles sentralt plassert rett ved Birmingham New Street (og også stasjonen Birmingham Moor Street), med inngang i passasjen Union Passage og fasade ut mot New Street, så £29 må kunne sies å være et kupp. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, tok jeg turen ut i Englands nest største by og fant en internettcafe hvor jeg kunne få sjekket mailen samtidig som jeg satt helgens spill hos min bookmaker. En middag ble deretter inntatt på en pub i nærheten før jeg trasket ned til Birmingham Moor Street for å ta toget til Lye, rett ved Stourbridge i West Midlands – eller mellom Stourbridge og Halesowen om du vil.
Det var opprinnelig ikke mange kamper å velge i denne dagen, selv om Conference-oppgjøret mellom Lincoln City og Stockport County etterhvert ble flyttet frem til denne fredagen. Lincoln er en flott by, men siden jeg allerede har besøkt Sincil Bank bestemte jeg meg for å se etter andre muligheter. Da FA cupens innledende runder ble satt til denne helgen, ble derimot en håndfull kamper flyttet til denne fredagen mens de fleste andre skulle gå påfølgende dag. Og da jeg har en god kompis som faktisk bor i Lye, vurderte jeg raskt oppgjøret mellom lille Lye Town og Coventry Sphinx. Min kompis Andy som er West Bromwich supporter (som så mange andre i dette området) var mildt sagt forundret og kunne ikke skjønne at dette kunne være noe å se på. Hans reaksjon kan vel oppsummeres med følgende sitat (selvsagt i tidenes bredeste Black Country dialekt): «It’s one step up from pub football, mate! You might as well bring a ball and play yourself. Why you wanna watch that shit?». Han hadde gitt beskjed om at han sannsynligvis uansett måtte jobbe, så vi avtalte bare at vi skulle snakkes den dagen og se om vi hvertfall kunne treffes for en pint. Men dessverre viste hans profeti seg å holde stikk, slik at det ikke ble noe gjensyn denne gang. Men etter 28 minutter på toget hoppet jeg av i Lye, og med Andys veibeskrivelse kombinert med det jeg husket fra kartet jeg hadde glemt igjen på hotellet, gikk jeg den korte veien til Stourbridge Road og stadionet med samme navn. Andy hadde tydelig gitt uttrykk for sin positive oppfatning av lokalbefolkningen: «Be careful down there, there’s lots of dodgy bastards around there». De hadde fortsatt ikke åpnet da jeg ankom, men det som derimot møtte meg var et noe snodig syn. Lye Town deler nemlig anlegget med den lokale cricketklubben, som visstnok er eier. Og nå var det cricketkamp i gang, samtidig som det ifølge skilt jeg passerte på veien var ølfestival i cricketklubbens lokaler. Det virket som om det var stor stemning der folk sto tettpakket oppe på området for uteservering, med utsikt ned mot cricketkampen. Når man kommer ned den lille stikkveien som fører til anlegget, ligger cricketklubben til venstre og Lye Town på høyre side, der de også har eget klubbhus. Men cricketbanen og fotballbanen går faktisk over i hverandre, slik at de når fotballkamper spilles må man rett og slett sperre av og markere «sidelinjene» med tau. Det som viste seg å være kveldens dommertrio sto utenfor Lye Towns klubbhus og snakket med nylig ankomne representanter fra Coventry Sphinx, før de noe bekymret var borte for å høre med cricketfolket hvor lenge de hadde igjen.
Billettluka/inngangspartiet hadde ikke åpnet ennå, så man ble anmodet om å vente i klubbhuset. Og med en Strongbow i hånda, dommertrioen på nabobordet og en Lye Town formann som svinset rundt, kunne jeg registrere at de fleste tidlige fremmøtte så ut til å gå under betegnelsen den eldre garde – og de resterende under betegnelsen «tørst». Under en røykepause fikk jeg et par ord med formannen som kunne opplyse om at publikumsantallet stort sett lå mellom 50 og 100+, ikke så galt måtte jeg innrømme. Lye Town er tross alt en liten klubb som for tiden hører hjemme i West Midlands (Regional) League Premier Division, som altså er Step 6 (eller nivå 10 totalt sett om man vil) og feeder til Step 5 ligaen Midland Alliance. Og det er nettopp i Midland Alliance at motstanderen Coventry Sphinx befinner seg. På spørsmål om de hadde noen skjerf, fikk jeg det forventede negative svaret. Og en noe drikkfeldig utseende fyr som sto ved siden av føyde til at «I don’t think anyone wanna be seen wearing a Lye Town scarf anyway to be honest – not even in Lye!», før han med en manglende tanngard gliste rått av sin egen morsomhet.
Det dro seg etterhvert mot avspark, og etter å ha sikret meg et av de siste programmene for den nette sum av £1, betalte jeg meg inn. Og det første jeg så var en person i Swindon Town drakt, som viste seg å være en groundhopper. Man kommer inn bak det ene målet, og «tribunen» der er en noe merkelig konstruksjon med et buet tak som så noget rustent og tilfeldig – men dog morsomt ut. Bak det andre målet er det kun en gressvoll, mens man på venstre side sett fra inngangen har cricketbanen. Jeg tok plass på hovedtribunen på motsatt side, hvorfra jeg prøvde å danne meg et nogenlunde bilde av hvor mange tilskuere det var. Det viste seg etterhvert å være 134 fremmøtte, og de fikk se en første omgang som ikke imponerte noen som helst. Tempoet virket innledningsvis å være høyere enn ferdighetsnivået, og det var en og annen komisk situasjon. Men innsatsen var det ikke noe i veien med. Coventry Sphinx var av de jeg hadde snakket med tippet som klare favoritter, da de mente nivåforskjellen skulle være betydelig.
Det var da også gjestene fra Coventry som hadde det meste av spillet, men det endte stort sett med halvsjanser og skudd utenfor. Lye Town hadde muligheten til å ta ledelsen da Scott Gennard kom seg inn i feltet og burde skutt, men istedet sendte han ballen ut til Tim Nicholls som skjøt over fra rundt 20 meter. Og ikke minst burde de tatt ledelsen etter rundt en halvtime, da Ash Greenaway lurte offside-fellen, men presterte å skyte høyt over. Gjestene virket å ha kontroll uten å skape det helt store, før Liam Kay fikk en kjempesjanse. Men for åpent mål presterte han å bomme på ballen fra 3 meters hold! Sphinx skulle muligens hatt en straffe rett før pause, da Luke Williams tydelig ble hindret i skuddøyeblikket av David Andrewartha. Dommeren vinket imidlertid spillet videre, og man tok pause på stillingen 0-0. I pausen snakket folk allerede om muligheten for avansement til neste runde og møte med vinneren av Nuneaton Griff – Stafford Town.
Andre omgang startet med et par halvsjanser til hjemmelaget, og Lye-folket må ha begynt å håpe på avansement. Men etter 61 minutter var det begynnelsen på slutten for de lokale heltene, da Ashley Jackson styrte inn fra kort hold til ledelse for gjestene. Og kun tre minutter senere smalt det igjen da Jack Edwards driblet seg fri i feltet, før han plasserte ballen i keepers høyre hjørne. Lye virket tomme for krefter, og nå herjet gjestene. Etter 72 minutter fikk Pavel Tomczak vende opp og skyte, og keeper Tom Harper kunne intet gjøre. Og nesten direkte fra avspark måtte Harper plukke ballen ut av nettet for fjerde gang, denne gang fra Luke Williams. 82 minutter var spilt da Jamie McAteer ble kreditert det femte. Skuddet fra Liam Kay gikk via kneet til McAteer og endte opp nede i hjørnet bak keeper Harper som var satt ut av spill.
Det var kanskje en befrielse for Lye Town da dommeren blåste av for full tid. De skal ha for innsatsen så lenge det varte, men det ble full sprekk den siste halvtimen og altså 0-5. Det skal forøvrig nevnes at det var langt flere som så kampen enn de 134 som blir nevnt som det offisielle tilskuerantall. Som nevnt var det nemlig Black Coutry Beer Festival i cricketklubbens lokaler og der var det langt flere enn 134 som sto og speidet utover mot fotballbanen mens musikken dundret ut fra lokalene og overdøvet totalt mangelen på steming på tribunene. Etter en pint i klubbhuset satt jeg kursen mot togstasjonen, men fant ut at jeg også hadde tid til et glass på puben Windsor Castle før jeg returnerte med tog til Birmingham Moor Street. På plattformen i Lye kom jeg i snakk med en annen person som hadde vært på kampen, som også viste seg å være en groundhopper. Jeg er ikke mann om å huske hvor vedkommende var fra, men muligens var han Leamington supporter. Vi hadde hvertfall en interessant samtale på toget til Birmingham Moor Street, før jeg måtte vise ham veien til Birmingham New Street hvorfra han skulle ha tog videre. Selv motsto jeg fristelsen til å gå ut på fredagslivet i Birmingham. Ikke noen liten bragd i seg selv, all den tid jeg ble fristet av et antall godt påseilede mennesker og lettkledde damer ute på byen mens jeg returnerte til hotellet.
Ground #47: Lye Town – Coventry Sphinx 0-5 (0-0) FA Cup Preliminary Round Stourbridge Road, 19 August 2011 0-1 Ashley Jackson (61) 0-2 Jack Edwards (64) 0-3 Pavel Tomczek (72) 0-4 Luke Williams (74) 0-5 Jamie McAteer (82) Att: 134 Admission: £3,50 Programme: £1
Dag 6: Lørdag 20.08.2011 Basingstoke Town – Sutton United
Når jeg kommer tilbake til Reading har jeg som tidligere nevnt nesten en følelse av å komme hjem, og etter halvannen times togtur fra Birmingham New Street kunne jeg gå den meget korte veien fra Reading stasjon for å sjekke inn på Ibis Hotel Reading. Kort tid etter gikk jeg inn på puben Monk’s Retreat, hvor jeg som ventet fant noen av Readings «fineste gutter». Reading skulle ta imot Barnsley, og alle var enige i at dette burde bli tre poeng. Selv skulle jeg bivåne en annen kamp, men det ble tid til snaue to timer i selskap med et par av Reading-gutta før jeg nok en gang satt meg på toget – denne gang med kurs for Hampshire og Basingstoke.
Etter et kvarters tid ankom jeg Basingstoke, hvor jeg valgte å ta taxi fra stasjonen ut til Basingstoke Towns hjemmebane. The Camrose må kunne sies å være ganske sjarmerende; dominert av den etter forholdene store Main Stand langs den ene langsiden, opphøyet og med to trapper som fører opp til sitteområdet. Jeg entret The Camrose med Main Stand til høyre for meg, og satt kursen mot klubbens bar bak det ene målet, via klubbsjappa hvor jeg sikret meg et skjerf. Det var allerede relativt mange der inne, og dagens gjester fra Sutton United var godt representert. Jeg kom i snakk med noen av de, og de uttrykte ikke overraskende stor lettelse over å være tilbake i Conference South – et nivå de mente var klubbens naturlige nivå. På spørsmål om ambisjoner for sesongen, virket det dog som de fleste ville være fornøyd med å konsolidere og havne midt på tabellen, for muligens å kunne nærme seg playoff senere.
Noen av de fremmøtte hadde også vært tilstede da jeg bivånet Cray Wanderers – Bromley i april, der hjemmeseier hadde sørget for at Sutton United rykket opp uten å spille selv. Gjestene hadde fått bakoversveis i sitt gjensyn med Conference South, da de hjemme på Gander Green Lane tapte hele 0-5 for Woking. De slo tilbake med 4-1 seier borte mot Tonbridge Angels i neste kamp, men jeg var noe usikker på hvor jeg hadde Sutton United. For vertene sin del hadde de en pre-season med tilsynelatende sterke resultater bak seg, og de to første ligakampene var også vunnet; 2-0 borte mot Eastleigh på åpningsdagen og 4-1 hjemme mot Weston-super-Mare. Og Basingstoke-folket mente å ha grunn til å håpe på nye tre poeng mot Sutton United.
Det var da også hjemmelaget som fra start hadde brorparten av spillet, i en kamp som ganske raskt viste seg å bli en fysisk batalje der det ved flere anledninger var ved å koke over for flere spillere. Etter voldsom brudulje med nærmere 20 spillere involvert, ble fire spillere belønnet med gult kort. Og mens Basingstoke hadde ballen mest, var det gjestene som etterhvert virket mest farlige foran mål på sine kontringer. Suttons Tony Taggart og Basingstokes Delano Sam-Yorke hadde muligheter til å gi sine respektive lag ledelsen, men istedet holdt det på å koke over igjen da Us keeper Kevin Scriven så ut til å bli skutt av en snikskytter på tribunen etter minimal kontakt med hjemmelagets Sam-Yorke, som fikk gult kort.
De siste minuttene før pause skulle vise seg å bli avgjørende for kampen. Hjemmelaget ble først tildelt straffespark, men Us-keeper Scriven hadde ingen problemer med å redde Tim Sills’ svake straffe. To minutter på overtid fikk gjestene et frispark som ble slått på lengste stolpe, hvor Sam Page hoppet høyest og headet inn 0-1 bak keeper Ashley Bayes. Grunnet de mange stopp i spillet var det likevel tid for Dragons til å utligne, og avslutningen fra David Pratt (!) var det ikke noe i veien med…men Kevin Scriven leverte en imponerende redning på hans volley, og gjestene fra Sørvest-London kunne gå til pause med ledelse.
Etter forfriskninger i pausen kunne de 424 tilskuerne se andre omgang begynne på samme måte, med mye kjemping og tøffe dueller. Shaun McAuley var muligens vertenes friskeste fremover, men etter å gått på et flott løp måtte han se avslutningen slått til corner av keeper Scriven, som gjorde en overbevisende kamp i Sutton-målet. Og gjestene var nære på å øke ledelsen, men Anthony Riviere sleivet avslutningen i stolpen etter flott forarbeid av Taggart.
Sutton United ble nå presset mer og mer tilbake, men det var en imponerende sterk defensiv opptreden av gjestene, og Basingstoke hadde tross sitt press store problemer med å komme til farligheter. Og med rundt kvarteret igjen så de ut til at gjestene satt spikeren i kista da Chris Piper ble spilt gjennom. Han kunne skutt selv, men passet til Craig Dundass som styrte ballen i hjørnet bål keeper Bayes, og 0-2!
Basingstoke skal ha kreditt for å ikke gi opp, og de malte på videre. Men det meste av tiden gikk nå med til at Sutton-keeper Scriven plasserte og re-plasserte sine utspill, noe som tok både ett og to minutter hver gang – selvsagt til stor frustrasjon for hjemmelagets spillere og fans. Etter n’te gang med uthaling av tid, fikk han da også til slutt se det gule kortet. Og kort etter holdt Jide Ogunbote på å redusere, men headingen ble reddet på streken av Riviere. Tre minutter på overtid var det igjen mølje i Suttons målområde, og Sam-Yorke kastet seg frem og satt inn redusering for The Dragons. De styrtet i angrep igjen og så ut til å ha en fin overgangsmulighet da dommeren blåste for full tid, og Sutton-folket kunne feire tre poeng og en flott arbeidsseier.
Jeg skulle tilbake til Reading, så jeg gikk for å finne bussholdeplassen mens jeg sjekket resultatene på mobilen og konstaterte at Reading hadde prestert å tape hjemmekampen 1-2 for Barnsley. Vel fremme ved Basingstoke stasjon, presterte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. Litt irritert over det satt jeg meg på toget tilbake til Reading og ringte min Reading-kompis «Banbury Chris» for å høre hvor de befant seg. Noe overraskende var de å finne på The Bugle, den mest rølpete puben i hele Reading. Med Basingstoke skjerf i gult og blått i hånda, ble jeg selvsagt fort offer for morsomheter om å være Oxford United supporter og lignende. Etterhvert fant vi ut at vi heller skulle bevege oss over til puben The Hope Tap, og forlot de lokale sullikene på The Bugle. Chris måtte senere gå for å rekke toget tilbake til Banbury, og et par av hans bekjente Millwall-fans bosatt i Reading ble etterhvert så slitsomme og skrytete at jeg valgte å heller oppsøke Reflex (80’s nattklubb som nå tydeligvis hadde byttet navn til noe annet siden sist jeg var der. Var det muligens Revival?).
Ground #48: Basingstoke Town -Sutton United 1-2 (0-1) Conference South The Camrose, 20 August 2011 0-1 Sam Page (45) 0-2 Craig Dundas (78) 1-2 Delano Sam-Yorke (90) Att: 424 Admission: £12 Programme: –
Dag 7: Søndag 21.08.2011 Swindon Town – Oxford United
Etter å ha fått dusjet av meg en mild hangover og sagt farvel til kvinnemennesket jeg våknet opp sammen med, gikk jeg den korte veien fra Ibis hotellet bort Friar Street og til Monk’s Retreat. Full english breakfast og to flasker j2o apple&mango ble inntatt, og dermed var jeg klar for en ny dag med nye sprell. Jeg hadde i lengre tid pekt meg ut League Two oppgjøret Swindon Town – Oxford United denne dagen. Både på bakgrunn av at det ikke var mange andre kamper å velge i denne dagen, men også fordi det er et svært spesielt og heftig lokalderby.
Min Oxford-kompis Matt hadde vært på besøk i Norge et par uker før, og hadde lovet å sjekke opp billett for meg. Men da Oxford hadde solgt ut sin kvote på rekordfart, skulle det fort vise seg å bli vanskelig. De to erkerivalene hadde ikke møtt hverandre i serien på 10-15 år, og ingen var villig til å gi avkall på noen billett nå. Jeg bestemte meg derfor for å ringe Swindon for å bestille hjemme-billett, da det allerede var bestemt at kampen ville være «all ticket» – dvs ingen billettsalg på kampdagen. Jeg fikk da beskjed om at politiet nå hadde beordret stopp av billettsalg til personer som ikke hadde booket med Swindon Town tidligere eller hadde en Swindon-postadresse. Jeg forsøkte å forhøre meg med det jeg hadde av bekjente i bl.a Reading, som jo også er en av Swindons lokalrivaler. Ikke veldig overraskende var svarene negative: «Why would I ever book something with the scum?» var det typiske svaret fra Reading-folket. Noen dager før kampen, da jeg var på vei fra Sheffield til Boston, prøvde jeg igjen å ringe Swindon Town. Men svaret var like negativt nå, og det vanlige trumfkortet at man er fra Norge hjalp heller ikke. Tre dager før kamp våknet jeg imidlertid av en sms fra en bekjent av «Oxford Matt», som hadde en kompis som bodde i Devizes rett utenfor Swindon. Jeg fikk vedkommendes nummer, og han lovet å stikke innom og ordne en billett til meg.
Fra toget kunne jeg se en stor flokk Oxford-fans drikke på en pub ved Didcot Parkway. Og da jeg hoppet av toget i Swindon, ble jeg møtt av et imponerende antall snut på perrongen. Utenfor sto ytterligere eksemplarer av arten – både til fots, med hunder, og til hest. Det hadde gått rykter om at 3-400 casuals fra Oxford ville ta turen, og at Swindon ville stille med minst samme antall. I tillegg hadde det ikke akkurat lagt noen demper på rivaliseringen at Swindon-fans uken før hadde tatt seg inn på Oxfords Kassam Stadium og brent inn STFC i gresset! Puben tvers ovenfor stasjonen, som jeg var innom ved siste besøk hos Swindon Supermarine, var stengt. Og det skulle vise seg at det samme var tilfellet også med andre puber i nærheten. Jeg satt derfor kursen mot stadion med et årvåkent blikk søkende etter åpne puber på veien. En irsk pub var tydeligvis i ferd med å åpne, men min Oxford-kontakt kunne nå opplyse om at de drakk i utkanten av Swindon og etterhvert ville bli å finne på puben The Merlin. Jeg passerte derfor County Ground og fant frem dit. The Merlin var stappfull av Oxford-fans, og med et voldsomt antall snut utenfor. Dørvaktene informerte om at puben var full og at de ikke slapp inn flere, så jeg satt meg på muren utenfor og ventet…og ventet…og ventet.
Jeg fikk stadig meldinger om at de snart var på vei…bare gutta hadde drukket opp. Og til slutt ble The Merlin tømt og bortefansen ble med politieskorte masjert mot County Ground. Vi avtalte derfor å møtes utenfor stadion, og jeg benyttet tiden til å gå innom klubbsjappa for å sikre meg et Swindon-skjerf til samlingen, før jeg tok oppstilling utenfor for å vente på gutta som nå satt fast i trafikkkork. Plutselig eksploderte det i veien utenfor stadion da en gruppe Swindon-casuals hadde funnet en gruppe med likesinnede fra Oxford, og politiet hadde sitt fulle hyre med å spurte, gallopere og kjøre dit for å få sperret av veien og roe gemyttene. Det hele var over på et par minutter, men trafikken utgjorde et totalt kaos. Min Oxford-kontakt ringte og fortalte at han ble sluppet av oppe i veien grunnet korken, og omsider kom han gående et snaut kvarter før kampstart. Flere av Oxford-gutta hadde ikke hatt billett, men hadde satset på å bli sluset inn på borteseksjonen av politieskorten. Den planen hadde imidlertid slått feil da de kom for sent etter å ha blitt stående fast i trafikken.
Men å ha mottatt den kampbilletten jeg nok har slitt mest for å få tak i noen gang, entret jeg fiendens territorium i form av County Ground. Skjønt for en Reading-supporter var begge dagens motstandere for fiender å regne. 12.113 supportere hadde møtt frem for å bivåne lokaloppgjøret, og jeg fant min plass på Town End tidsnok til å se kampen bli sparket i gang. Oxford-spiss James Constable var den mest omtalte spilleren i uken før kampen, der Swindon-folket tydeligvis forsøkte seg på litt psykologisk krigføring ved å hevde at Constable egentlig var Swindon-supporter! Og det var nettopp Constable som sørget for at gjestene tok ledelsen etter 12 minutter da han raget høyest og headet en cross fra Peter Leven i mål bak Swindons keeper Phil Smith. Hjemmelaget hadde frem til da sett noe shaky ut, og det var fullt fortjent at de gule tok ledelsen. Men scoringen førte til at Swindon reiste seg, og etter at både Matt Ritchie og Leon Clark hadde hatt halvsjanser, var de ajour etter 20 minutter, da Ritchie headet inn en hard cross fra Callum Kennedy. Noen minutter senere kunne Aden Flint gitt The Robins ledelsen, men hans heading ble blokkert av Oxford-forsvarer Michael Duberry som så ut til å dukke opp som troll i eske for å hindre scoring. Swindon hadde nå tatt over, og presset på uten å skape det helt store. Og etter 43 minutter dukket Constable opp igjen. Denne gang var det Leven som slo et frispark fra hjørnet av 16-meteren. Phil Smith kunne kun parere skuddet, som rikosjerte i brystet på Constable og inn i mål. Gjestene kunne dermed ta pause med ledelse. Skjønt før dommeren blåste for pause, var det tid til en dose håndgemeng med 20 spillere involvert. Det var ellers ikke bare på banen det gikk hardt for seg. Ved en anledning ble det tydeligvis foretatt arrestasjoner i borteseksjonen på motsatt side. Og på Arkells Stand til venstre for meg brøt det ut full slåsskamp tidlig i første omgang, i forbindelse med kampens første mål, og med anslagsvis 10-15 personer involvert. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg senere har lest at det alt i alt «kun» var 12 arrestasjoner denne dagen, så det kan ikke ha vært altfor galt tross alt.
Andre omgang startet i et høyt tempo, slik som den første. Og det ble drama relativt tidlig i omgangen, da en Oxford-spiller så ut til å bli felt på vei inn i 16-meteren. Dommeren vinket spillet videre til store protester fra bortelaget, og Swindon benyttet anledningen til å gå rett i angrep…for så å bli nektet scoring av en offside-avgjørelse der flagget kom opp meget sent. Swindon-manager Paolo Di Canio lot sin vrede gå utover dommeren, og ble sendt på tribunen. Personlig må jeg si jeg har meget blandede følelser med å se Di Canio som manager for Swindon Town. På en side har jeg alltid hatt meget stor sans for Di Canio som spiller, som en av få utlendinger. Dette til tross for at han gjorde kardinalfeilen å spille for et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt jeg ikke engang vil omtale ved navn – noe han visstnok senere faktisk har angret på! Men å se ham som manager for en av Readings argeste rivaler jeg har lite til overs for, det er noe snodig. På en måte ønske jeg Di Canio lykke til, men helst ikke Swindon Town.
Kampen fortsatte uten den gamle Lazio-helten på sidelinjen, og Swindon hadde en gedigen sjanse til å utligne. Men Leon Clarke presterte å skyte over da han kom alene med keeper Ryan Clarke. Gjestene ble nå liggende stadig dypere, og Swindon fikk trille ball uten at de skapte det helt store i sin jakt på utligning. Istedet holdt Constable på å sikre seg matchballen, men Swindons keeper Smith fikk slengt seg så lang han var og hindret hat-trick og mulig punktering av kampen. På motsatt side fikk Ritchie sjansen på overtid, men et hardt skudd ble holdt på glimrende vis av Oxfords keeper. Lander Gabilondo fikk vertenes siste mulighet da han over 5 minutter på overtid fikk ballen på hjørnet av 5-meteren. Hans skudd gikk imidlertid høyt over, og dommeren blåste for full tid og sluttresultat 1-2. Borte hos de 2.707 gule på motsatt side fra der jeg sto, var det ville gledesscener der de feiret Oxford Uniteds første seier i Swindon siden 1973!
Jeg hadde ingen grunn til å henge rundt i Swindon, så jeg la snart ut på gåturen tilbake til Swindon stasjon. Men ikke før jeg hadde tatt en kikk på den merkelige flomlysmasten som på motsatt ende av Town End fra der jeg sto faktisk stikker gjennom tribunetaket. En herlig detalj! Toget tok meg tilbake til Reading, hvor jeg plukket opp Non League Paper og Football League Paper.
Ground #49: Swindon Town – Oxford United 1-2 (1-2) League Two County Ground, 21 August 2011 0-1 James Constable (12) 1-1 Matt Ritchie (20) 1-2 James Constable (43) Att: 12,113 Admission: £19 Programme: £3
Dag 1: Mandag 15.08.2011 New Mills AFC – Newcastle Town
Endelig var tiden kommet for å bruke skattepengene på nok en etterlengtet tur til balløya, og da flyet mitt landet på Heathrow mandag morgen, signaliserte det starten på en ambisiøs rundreise. Heathrow var ingen geografisk ideell flyplass for hverken ankomst eller avreise. Men summen av pris, tilgjengelighet og ikke minst avganger gjorde valget enkelt, og etter en tur med Heathrow Express toget til Paddington og påfølgende tur med tuben, satt jeg snart på toget fra London St.Pancras til Sheffield. Ved ankom stålbyen gikk jeg for å sjekke inn på Ibis hotellet jeg hadde booket for natten, og ettersom jeg bodde der ved forrige Sheffield-besøk husket jeg nå veien forholdsvis godt. Siden jeg hadde booket og forhåndsbetalt uten avbestillingsmuligheter, betalte jeg kun meget rimelige £24,50 pr natt. Etter en visitt fra en venninne, tok vi turen innom puben The Bankers Draft for en matbit og forfriskninger. Etter en lengre prat tok vi omsider avskjed da det var på tide for undertegnede å sette kursen mot reisens første kamp.
Toget sneglet seg stadig høyere opp i høylandet, og omgivelsene minnet mer og mer om den britiske TV-serien “Emmerdale”. Da jeg omsider steg av på New Mills Central i Derbyshires Peak District, var det i meget idylliske omgivelser jeg bega meg utpå den rundt 15 minutters gåturen opp til Church Lane. Der skulle de to siste sesongers mestre i North West Counties League gjøre opp om poeng i Northern Premier League Division One South. Newcastle Town hadde jo hatt en meget imponerende debutsesong på dette nivået forrige sesong, men etter en soleklar andreplass bak Barwell måtte de se seg slått i playoff. Jeg var derfor spent på om de kunne se like gode ut denne sesongen, samt om New Mills kunne være i stand til å kopiere gjestenes prestasjon fra forrige sesong.
Etter å ha slitt meg opp den siste bakken og svingt inn Church Lane, så det ganske forlatt ut. Et lite sekund lurte jeg bekymret på om kampen var utsatt uten min viten, men jeg så raskt et hode som stakk ut en åpning i gjerdet. Jeg betalte £6,50 for inngang og £1,50 for et program som viste seg å være overraskende velfylt og interessant. Deretter ble jeg stående og slå av en kort prat med vedkommende som betjente inngangen, og han lovet å prøve å lete frem et skjerf til meg hvis han husket hvor de hadde blitt lagt.
Jeg forsvant dermed inn i baren, hvor jeg satt meg ned med programmet og en pint cider. Der kom jeg raskt i snakk med noen lokale, og forhørte meg om deres forhåpninger for sesongen. Det syntes som om de ville være fornøyd med i første omgang å havne på midten av tabellen og godt unna nedrykk, samtidig som de kanskje håpet å kunne kikke oppver mot playoff-sonen. Jeg ble for øvrig fortalt at den tradisjonelle lokalrivalen er Glossop North End, «rett på andre siden av den åsen der». Det var da også noen tilreisende fra Newcastle Town blant de 164 fremmøtte, men jeg fikk egentlig aldri surret meg til en lengre samtale med noen av de. Men jeg fikk med meg at de siden i fjor har mistet både manager og en haug med spillere til Stafford Rangers, og at de ikke var spesielt optimistiske med tanke på noen reprise av fjorårssesongen. De hadde dog vunnet sin første kamp 2-0 hjemme mot Belper Town. Hjemmelaget på sin side hadde kastet bort en tomålsledelse borte mot Quorn i første kamp, etter at Leicestershire-laget hadde sikret uavgjort og 2-2 med to sene scoringer – og med kun 10 mann på banen.
Dagens kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.
New Mills kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton (etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant), og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringles raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket i pausen allerede om et mulig “årets mål”! Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers-keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon. Han scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av hjemmesupporterne tilbød seg å gi meg sitt skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lanes eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget var nære på å utligne ved målscorer Anthony Field umiddelbart etter oppstart, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Etter 58 minutter kunne han imidlertid ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.
Ground #44; New Mills AFC – Newcastle Town 4-2 (1-2) Northern Premier League Division One South Church Lane, 15 August 2011 0-1 Anthony Malbon (pen, 6) 1-1 Antony Field (32) 1-2 Anthony Malbon (40) 2-2 Dean Crowe (58) 3-2 Daniel Douglas-Pringle (67) 4-2 Dean Crowe (91) Att: 164 Admission: £6,50 Programme: £1,50
Dag 2: Tirsdag 16.08.2011 Boston United – Histon
Tidlig på formiddagen satt jeg meg på toget fra Sheffield, og etter et togbytte i Nottingham befant jeg meg rundt to og en halv time senere i Boston, sør i Lincolnshire. Ved hjelp av mitt medbragte kart printet ut fra Google Maps fant jeg snart frem til White Hart Hotel. Det ciste seg å være en meget flott bygning idyllisk beliggende ved bredden av elva Witham som renner gjennom byen.
Da rommet mitt ennå ikke var klart, satt jeg fra meg bagen og gikk over veien til Wetherspoons-puben Moon Under Water for å få i meg litt føde mens jeg ventet. Deretter tok jeg en spasertur rundt i sentrum, som før øyeblikket dessverre var preget av omfattende veiarbeid. Tilbake på hotellet fikk jeg endelig sjekket inn og tatt meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne meg en internettcafe. Der ble dagens spill satt, blant annet med hjemmeseier i kveldens utvalgte kamp – noe som senere skulle vise seg å koste meg en heftig gevinst.
Jeg satt ganske tidlig kursen mot Boston Uniteds stadion, som jeg til tross for det nye sponsornavnet Jakemans Stadium velger å fortsatt kalle York Street. Billett til £12 ble kjøpt fra billettluka, før jeg byttet ytterligere £3 mot et program av fullgod Football League standard. Baren Pilgrims Lounge på utsiden av stadion hadde nettopp åpnet, og som vanlig ble programmet studert nærmere over en pint med cider mens et og annet blikk ble kastet mot skjermene med Sky Sports.
Boston United var bookmakernes favoritt til tittelen før sesongstart i Conference North, og det var tydelig at også supporterne har høye forventninger til den gamle liga-klubben. De jeg snakket med ga hvertfall uttrykk for at de forventer minst playoff – og helst direkte opprykk. Etter påfyll av gyllen nektar stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, før jeg fant min plass på Town End Terrace (nå om dagen kalt Jakemans Stand). Dette var en ståtribune etter min smak, og jeg fikk i det hele tatt raskt et positivt inntrykk av York Street. Det er et herlig, klassisk fotballstadion med beliggenhet i sentrum., og vi har de siste årene (ikke minst i Football League) dessverre sett altfor mange slike anlegg forsvinne til fordel for sjelløse og anonyme “plast-anlegg” med alt annet enn sentrumsnær beliggenhet. I så måte var York Street et virkelig forfriskende bekjentskap som kan anbefales på det varmeste.
Dagens motstander var Histon, fra den nordlige utkanten av Cambridge. The Stutes hadde den siste tiden vært gjenstand for en del usikkerhet, og de fleste regnet med at det ville bli tre poeng for hjemmelaget. Men hovmod står for fall, og av de 1222 fremmøtte var det de 31 fra Cambridgeshire som etter 4 minutter kunne juble. Dan Holman sørget for 0-1 da han fra kort hold styrte inn et innlegg bak Pilgrims-keeper Paul Bastock. Hjemmelaget produserte en rekke cornere, men det ble med halvsjanser inntil 26 minutter var spilt. Laurie Dudfield headet ned til Marc Newsham som utlignet med et hardt skudd Stutes-keeper Jorg Stadelmann ikke hadde særlig mulighet til å gjøre noe med. Stadelmann sørget for at 1-1 sto seg til pause, med flotte redninger på skudd fra både Kevin Holsgrove og målscorer Newsham.
Pausen ble brukt til å nyte nikotin, da vaktene rett og slett sto ved utgangen og delte ut «røyke-pass» til de som ville ut i gatene for å røyke. Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med hjemmelaget som styrte kampen. Og det virket som det kun var et tidsspørsmål før 2-1 målet ville komme. Men så var det denne Stadelmann da… Han hindret scoring tidlig i omgangen da Dudfield forsøkte seg, og litt senere var han igjen i veien da Ben Milnes’ skudd forandret retning og så ut til å gå inn. Hjemmelaget ropte på straffe da et skudd fra Holsgrove tilsynelatende ble blokkert av en Histon-arm, men dommeren var ikke enig, og Pilgrims måtte ta til takke med 1-1 og poengdeling.
Ett poeng mer enn mitt Reading fikk på besøk i Portsmouth, kunne jeg konstatere – og til alt overmål var det vår gamle spiss Dave Kitson som var eneste målscorer. Vel, etter en post-match pint i Pilgrims Lounge satt jeg kursen mot White Hart Hotel via et fortsatt åpent supermarked. Og elva Witham som ved min ankomst ikke hadde vært mye å skryte av, hadde nå en langt mer imponerende vannstand.
Ground #45: Boston United – Histon 1-1 (1-1) Conference North York Street, 16 August 2011 0-1 Dan Holman (4) 1-1 Marc Newsham (26) Att: 1,222 Admission: £12 Programme: £3
Dag 3: Onsdag 17.08.2011 Worksop Town – Stafford Rangers
Etter en frokost på puben Moon Under Water, fortsatte dagen med en omvendt reise fra dagen i forveien. Med togbytte i Nottingham kom jeg tilbake igjen til Sheffield, hvor jeg nok en gang sjekket inn på Ibis Sheffield City Centre. Etter å ha surret rundt noen timer i Sheffield, satt jeg meg igjen på toget for å ta den snaue halvtimes turen over grensen til Nottinghamshire og ned til Worksop. Det var ikke helt enkelt å se ut fra kartet hvilken side av stasjonen jeg befant meg på, så jeg stakk innom puben The Mallard i stasjonsbygget. Der ble jeg pekt ut riktig retning, men ikke før jeg hadde lesket strupen med en pint Strongbow.
Jeg har en stund hatt lyst til å besøke Worksop Town, med de har siden 2008 spilt sine hjemmekamper utenfor Worksop. Først hos Hucknall Town, deretter hos Ilkeston Town, og sist hos nabo Retford United der de hadde avtale om å spille ut inneværende sesong. Men da det før sesongstart ble klart at de nå ville returnere til Worksop og Sandy Lane, blinket jeg meg fort ut denne kampen. Og etter en kort spasertur fra The Mallard og togstasjonen, ankom jeg Sandy Lane – eller Babbage Way for de som måtte foretrekke det. Etter å ha betalt meg inn og gått til anskaffelse av et program til £2, oppsøkte jeg klubbsjappa hvor jeg valgte meg ut et av de to skjerf-typene de hadde til salgs. Deretter satt jeg kursen mot baren, men ble i tvil og måtte spørre en vakt da inngangsdøren var merket «players and officials only». Inne i klubbhuset hadde var det en flott bar som møtte meg, og Sky Sports Soccer Special ble vist på storskjermer. Ytterligere forfriskninger ble bestilt, før jeg kom i prat med et par av hjemmelagets supportere. De kunne by på en historie mer oppsiktsvekkende og frustrerende enn jeg hadde innbilt meg. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at Sandy Lane har vært under oppussing. Men såvidt jeg forsto de riktig, er nemlig situasjonen denne:
Worksop Towns gamle eier og styreformann Howard Raymond kastet ut Worksop Town fra Sandy Lane så godt som uten noen forklaring, etter å ha solgt klubben men holdt på eierskapet i banen. Videre solgte han stadion til Peter Whitehead, eier (og manager!!) i klubben Sheffield Parramore (tidligere Parramore Sports FC). Whitehead flyttet så Parramore til Worksop under nytt navn – Worksop Parramore! Denne klubben befinner seg nå i Northern Counties East Division One, etter å ha vunnet Central Midlands League Supreme Division i fjorårssesongen. Uansett var det tydelig av interiør etc i klubbhuset at det nå tilhører Worksop Parramore, med bl.a inngravert klubbnavn og -logo på et kjempespeil bak bardisken. Og Worksop Town betaler visst nå en meget stiv pris for å få lov til å spille på Sandy Lane. Anlegget omtales forøvrig ikke offisielt omtales som Sandy Lane, men snarere som Windsor Food Service Stadium. Et hårreisende navn som ga meg vond smak i munnen, og navngitt etter firmaet Windsor Food Service, som eies av ingen ringere enn…Worksop Parramores eier og manager, Peter Whitehead. Tragisk! Dette er hvertfall slik jeg forsto situasjonen, og dersom jeg har oppfattet det riktig, er det jo egentlig bare enda et argument for min påstand om at klubber bør «eies» av lokalsamfunnet rundt klubben, og at personlig eierskap burde forbys. Imidlertid skal det nevnes at noen supportere jeg snakket med var takknemmelige ovenfor Whitehead for at klubben i det hele tatt kunne flytte tilbake til hjembyen.
Det ble også litt snakk om supporternes forhåpninger for sesongen. Og da jeg ymtet frempå at klubbens kanskje naturlige nivå kunne vært Conference North var de fleste enige om at de hadde forhåpninger om å hvertfall nå playoff, og kanskje kjempe om opprykk. «Why not?» som de sa. Det ble også tid til en prat med et par av de fremmøtte fra Staffordshire, som virket noe mer nøkterne. De påpekte at de hadde et totalt nytt lag sammenlignet med i fjor, og kanskje kunne trengte denne sesongen på å stabilisere seg først. Og ganske riktig kunne jeg i dagens program se at ikke mindre enn 13 (!!) av Stafford Rangers’ spillere hadde fulgt manager Greg Clowes fra Newcastle Town før sesongen.
Begge lagene hadde gått på tap i serieåpningen. Hjemmelaget tapte 0-3 borte for Kendal Town, mens gjestene tapte 0-2 hjemme for FC United of Manchester. Det tok ikke mer enn 6 minutter før tigrene sørget for hjemmejubel etter flott forarbeid av Jamie Jackson. Han kom seg fri på kanten, og slo inn fra dødlinja til Mark Hudson som bredsidet ballen i mål bak gjestenes keeper Danny Read. Stafford Rangers fikk sin første ordentlige sjanse etter drøye kvarteret, da en cross fra Luke George ble headet mot mål av Chris Budrys. Men Worksops keeper Jon Worsnop (ja, faktisk!) så ut til å gjøre en imponerende «flyvende» enhåndsredning. På motsatt side var hjemmelaget noe uheldige som ikke økte ledelsen da både Luke Shields og Jamie Jackson fikk sine forsøk blokkert på eller like utenfor streken. Og da Worsnop igjen hindret utligning fra Luke Chapman, gikk lagene til pause med nokså fortjent hjemmeledelse 1-0.
Etter forfriskninger og en kikk på Sky Sport, var det klart for andre omgang. Selv om hjemmelagets Luke Shields hadde den første skikkelige sjansen, som ble reddet mesterlig av Danny Read, var det nå gjestene som tok kontrollen. Og etter 58 minutter kom utligningen da Chris Budrys vendte og fintet vekk tigrenes unge forsvarer Marc Roberts før han plasserte ballen til side for keeper og i mål. Like etter rev gjestenes Liam Shotton seg fint fri, men skuddet gikk utenfor. Som i første omgang skapte Worksop noen farligheter på lange innkast fra Marc Roberts. Begge lagene kunne sikret tre poeng på slutten. Først hadde gjestene muligheten, men Neville Thompson valgte å skyte med innbytter Sean Kinsella langt bedre plassert – og skuddet ble reddet til en resultatløs corner. Og med kun et par minutter igjen av ordinær tid, fikk vertene en stor mulighet til å sørge for Tigers-jubel. Etter flott forarbeid igjen av Jamie Jackson, havnet ballen hos Mark Hudson som kunne avslutte fra 10 meter. Men Rangers-debutant Lee McAnulty forstyrret Hudson nok til at skuddet gikk over mål, og de 456 fremmøtte kunne konstatere at kampet ebbet ut med 1-1 og poengdeling.
Jeg hadde ikke noe bråhast med å komme meg avsted, så jeg tok både en og to pints i klubbhusets bar. Der slo jeg av en prat med noen supportere, ansatte og spillere før jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Sheffield. På veien tilbake kunne jeg reflektere over en absolutt hyggelig opplevelse, men mest av alt følte jeg en voldsom frustrasjon over den situasjon en av verdens eldste klubber (Worksop Town er stiftet i 1861) har havnet i med tanke på eierskap og baneforhold.
Ground #46: Worksop Town – Stafford Rangers 1-1 (1-0) Northern Premier League Premier Division Sandy Lane, 17 August 2011 1-0 Mark Hudson (6) 1-1 Chris Budrys (58) Att: 456 Admission: £10 Programme: £2
Dag 4: Torsdag 18.08.2011 Fotballfri i Cambridge Torsdag er ingen stor fotballdag på balløya, og uten noen kamper på programmet tillot jeg meg en formiddag i søvnens tegn før jeg etterhvert satt meg på toget sydover. Etter togbytter i Doncaster og Stevenage ankom jeg Cambridge, hvor jeg hadde avtalt å treffe en venninne. Etter en pitstop på The Anchor pub for å få litt føde, praiet jeg en taxi og satt kursen utover Newmarket Road. En hyggelig kveld ble tilbragt med min venninne Emma, før det til slutt ble litt søvn. Dagen etter sto en ny dag med tog og fotball på programmet.
Lørdag 23.07.2011 Cambridge City v Cambridge United
Det var sommerferie, og jeg befant meg i England på 4-5 dagers ferie i Cambridge og London sammen med min mor og min nevø. Dette passet utmerket i forhold til at Cambridge City i løpet av vårt opphold skulle ta imot sine naboer i Cambridge United til treningskamp før den nye sesongen. Helt tilfeldig var det dog ikke, og jeg må innrømme å ha hatt denne kampen i tankene da vi skulle finne tidspunkt for oppholdet i Cambridge.
Derfor, etter å ha vært med på både punting på elven Cam og utflukt til den gamle RAF-basen i nærliggende Duxford (der Imperial War Museum nå har blant annet det som visstnok er landets største utstilling av fly – og spesielt militære sådan), benyttet jeg denne ettermiddagen anledningen til å besøke Milton Road (eller City Ground om du vil) for å få med meg dette byderbyet. Min nevø hadde blitt dårlig under museumsbesøket i Duxford, slik at mitt reisefølge valgte å bli igjen på hotellet – det fantastisk flotte og luksuriøse Doubletree by Hilton, idyllisk beliggende ved bredden av elven Cam. Derfor var jeg alene da jeg vendte oppmerksomheten og snuta mot kveldens kamp.
En taxi bragte meg til ønsket destinasjon, og jeg fant frem til baren hvor jeg unnet meg en pint med Strongbow mens jeg slo av en prat med noen av de etter hvert 650 fremmøtte. Siden City ble flyttet ned fra Conference South i 2008 (grunnet ikke oppfylte stadionkrav) har de vært å finne i og rundt playoff-kampen i Southern League Premier Division, og hjemmesupporterne håpet å også denne gang kjempe i toppen. Men samtidig pekte de ut et par andre klubber som favoritter. Først og fremst ble nevnt et Brackley Town som åpenbart satser hardt med frisk kapital sprøytet inn i klubben. Etter en skuffende 2010/11-sesong i Conference virket United-folket noe mer usikre på hva de ventet seg, men de uttrykte i hvert fall forhåpninger til det egenproduserte midtbanetalentet (og bysbarn) Luke Berry, som nettopp hadde fylt 19.
Gjestene fra to nivåer høyere var ikke overraskende det førende laget, og i første omgang ble City-forsvaret – og spesielt prøvespiller Ben Islam – terrorisert av Ashley Carew på høyrekanten. Både Adam Marriott, nevnte Luke Berry, og Ryan Charles kunne i tur og orden ha tegnet seg på scoringslista for gjestene da også Harrison Dunk meldte seg inn i den klubben. Dunk leverte en kjempemiss fra 5-6 meter etter flott forarbeid av Carew. På motsatt banehalvdel slet City med å komme til sjanser, og de måtte ha hjelp av United-keeper Simon Brown for å få sin første skikkelige mulighet. Hans elendige klarering gikk rett til prøvespiller Dubi Ogbonna, men sistnevntes lobb landet oppå målet. Etter halvspilt omgang kom City mer med, og Craig Hammond (som før avspark hadde mottatt en “golden boot award” for sine scoringer forrige sesong) begynte å se mer av ballen. Ironisk nok var det i denne perioden at gjestene tok ledelsen etter 32 minutter. Etter forarbeid av Marriott og Carew, sendte Luke Berry i vei et hardt og velplassert skudd som City-keeper Zac Barrett ikke hadde mulighet på. 0-1. Ogbonna fikk en sjanse til å utligne, men skjøt høyt over, og lagene gikk til pause med fortjent ledelse til United.
Det ble foretatt en rekke bytter i pausen; ikke minst fra hjemmelaget, som gjorde hele fem bytter foran andre omgang. Både Marriott og Charles misbrukte gode muligheter til å doble ledelsen, før Dunk etter 57 minutter tok seg gjennom City-forsvaret. Han spilte uegoistisk tilbake til Marriott, som enkelt kunne sette inn 0-2. United følte vel at jobben var gjort, og gjorde umiddelbart en rekke bytter, samtidig som de tilsynelatende la om til en merkelig formasjon med seks midtbanespillere og uten spisser. Åtte minutter senere sto det imidlertid 0-3, etter at innbytter Conal Platt spilte fri Marriott som sikkert satt inn sitt andre og Uniteds tredje. Etter dette kom igjen City mer inn i kampen, og med kvarteret igjen driblet innbytter Tony Burke av et par mann før han satt ballen i mål bak keeper Brown og reduserte til 1-3. Men det var kun et trøstemål, og Uniteds ledelse var aldri truet. I stedet kunne Luke Berry økt til 1-4. Hans vanvittige lobb fra langt hold seilet over keeper Barrett som snart lå sprellende på rygg, men den smalt også i tverrliggeren og ut. Dommeren blåste snart av med 1-3 som et ikke ufortjent sluttresultat.
Tilbake i baren ble det en lengre prat med City-manager Gary Roberts og formann Kevin Satchell. Roberts uttrykte noe bekymring over nivåforskjellen, men måtte samtidig etter hvert si seg enig i at Cambridge City nok er av lagene som skal kunne kjempe i toppen av Southern League. Men også han forsøkte legge favorittstempelet over på andre – som AFC Totton, Brackley Town og et par andre, i det som ser ut til å kunne bli en tøff divisjon. Men han var ikke overraskende glad for å i det minste slippe å måtte møte Hednesford Town som har byttet step 3-liga til Northern Premier League. For min del gikk omsider turen tilbake med taxi til Doubletree by HIlton. Dagen etter skulle turen gå videre til metropolen London.
English ground # 43: Cambridge City v Cambridge United 1-3 (0-1) Pre-season friendly City Ground (Milton Road), 23 July 2011 0-1 Luke Berry (32) 0-2 Adam Marriott (57) 0-3 Adam Marriott (65) 1-3 Tony Burke (75) Att: 650 Admission: ??? Programme: £1
Mandag 30.05.2011: Reading v Swansea City (Championship play-off final)
Da mitt Reading feide Cardiff City av banen på bortebane i andre playoff-semifinale, betød det tur til Wembley for finale om opprykk til Premier League. En finale som blir omtalt som den kamp i fotballverden der det står mest penger på spill. Vinneren er med opprykk til Premier League sikret vanvittige inntekter bare gjennom opprykket alene. Jeg hadde for lengst begynt å få den moderne toppfotballen i vrangstrupen, der den har blitt redusert til en business hvor alt dreier seg om penger – og der man oversvømmes av utenlandske spillere (og eiere). Likevel var jeg aldri i tvil om at jeg skulle til Wembley denne maidagen.
Jeg ringte klubben, og som medlem i Reading FC fikk jeg kloa i en av de ettertraktede billettene, slik at jeg kunne begynne å booke fly og hotell. Det var drøye to uker til finalen, men det rykket allerede i reisefoten. Finalen skulle holdes på en mandag, og jeg dro over dagen i forveien. En god del av gutta var ute denne søndagen, men oppladningen til dagen etter var nokså rolig.
Som avtalt var jeg nemlig oppe allerede i sju-tiden, og gikk den korte veien bort til puben The Monk’s Retreat. Da denne hadde begynte å åpne klokka 07.00, hadde noen tatt til orde for å møtes der. Og da jeg ankom et kvarters tid etter åpning, var det allerede en gruppe kompiser til stede. Begerføringen var allerede høy, og det strømmet stadig på med folk. Etter hvert spaserte vi ned til Reading stasjon, der toget til London Paddington ble fylt opp av høylytte Reading-supportere som nok var til stor sjenanse for vanlige reisende.
Heller enn å dra til den offisielle puben vi hadde fått “tildelt” ved Wembley, spredte ordet seg at møtested var puben Allsop Arms – ikke langt fra stasjonen Marylebone med togforbindelse til Wembley. Her var det allerede kjempestemning da vår gruppe ankom, og det var mange gamle kjente å hilse på både inne i og utenfor puben som var stappfull til tross for et ganske imponerende areal. Og der jeg sto utenfor slo det meg dessuten plutselig at dette var det helt klart mest imponerende Reading-firma jeg noen gang har sett.
Med en slik forsamling gikk det selvsagt ikke lang tid før lovens lange og klamme arm kom og tok oppstilling utenfor. Da de hadde blitt mannssterke nok, insisterte de snart på å eskortere oss den korte veien til Marylebone stasjon, hvor de på kort varsel hadde ordnet eget tog for oss opp til Wembley.
Utenfor nasjonalanlegget måtte jeg måtte selvsagt stoppe opp for å ta en kikk på statuen av Sir Bobby Moore – kaptein for de engelske verdensmestrene i 1966 – før jeg kunne ta meg inn og finne min plass. Hele 86 581 betalende tilskuere var på plass, og nye Wembley var et imponerende skue – først og fremst i kraft av sin størrelse. Et hav av blått og hvitt så ut til å dekke godt over halve anlegget, mens det var hvitt på motsatt side fra der jeg befant meg.
Kampen startet med Reading som det klart friskeste laget, og både Shane Long og en god Jimmy Kebe hadde tidlig muligheter. Swans-keeper Dorus de Vries imponerte ikke med sin håndtering av Longs skudd, men kan takke sin forsvarer Ashley Williams som fikk klarert hans unødvendige og farlige retur. Kebe på sin side terroriserte backen Alan Tate, og ved et av hans raid lot et paralysert Swansea-forsvar ham gå helt fra egen halvdel, men hans avslutning ble blokkert. Reading skulle muligens også hatt straffespark da Swansea-forsvarer Garry Monk så ut til å handse ballen inne i feltet.
I stedet kom straffesparket den andre veien. Zurab Khizanishvili var klønete da han felte Nathan Dyer, og Scott Sinclair sendte svanene i føringen fra 11-meteren. 0-1 etter 21 minutter. Og som om ikke det var nok – publikum hadde knapt rukket å summe seg før Stephen Dobbie regelrett løp fra vår venstreback Ian Harte. Han serverte en cross som keeper Adam Federici kun klarte å parere…rett i beina på Scott Sinclair som sto på 5-meteren og enkelt kunne sette inn sitt og Swanseas andre mål på et drøyt minutt. 0-2!
Kampen hadde på dette drøye minuttet skiftet totalt karakter, og nå var plutselig waliserne i førersetet. Og med i overkant av fem minutter til pause satt de det som så ut som spikeren i Reading-kista. Et innlegg fra Dyer ble av Khizanishvili kun klarert ut til Dobbie som kunne sette inn 0-3 fra snaue 16 meter. Det så ut som mission impossible for Reading. Og oppgaven ble i hvert fall ikke enklere av at det i pausen ble delt ut røde kort til både Readings innbytter Jay Tabb og assistent Nigel Gibbs.
Reading kom imidlertid ut i hundre, og allerede etter et par minutter av andre omgang ble en corner slått inn på nærmeste stolpe der Noel Hunt headet inn til 1-3 via Joe Allen. Dobbie kunne ha gjenopprettet tomålsledelsen etter å ha driblet av tre Reading-forsvarere inne i feltet, men fra en posisjon der han burde skutt med venstre satt han med høyrebeinet ballen utenfor fra glimrende posisjon. I stedet presset Reading fremover, og en viktig blokkering av Alan Tate på en avslutning fra Kebe førte til corner. Denne ble headet inn av Reading-kaptein Matt Mills, og med 57 minutter på klokka sto det nå 2-3!
Reading hadde virkelig fått blod på tann, og pøste på. Et skudd fra Jem Karacan forandret retning i en Swansea-forsvarer og traff stolpen! Returen falt til Noel Hunt, men en glimrende og uhyre viktig blokkering fra Garry Monk hindret utligning. Med ti minutter igjen avgjorde dog waliserne, og igjen var det fra straffemerket. Andy Griffin var noe klønete, og en Fabio Borini som var på vei bort fra mål gikk lett i bakken. Dermed pekte dommer Phil Dowd igjen på straffemerket. Denne gang gikk Federici riktig vei, men straffen fra Sinclair var godt plassert. Med sitt hattrick sørget han for at Swansea City ble første walisiske representant i den engelske Premier League.
Lufta gikk ut av ballongen, og kampen ebbet ut med 2-4. Og mens waliserne ble igjen for å feire, ble Reading-svingen raskt tømt. Vi hadde en liten pub-til-pub runde rundt i London før vi etter et par timer satt kursen mot Paddington. En siste pint på puben Pride of Paddington skulle inntas, men der befant det seg en gruppe Swansea casuals. Heldigvis hadde mitt stopp i en minibank gjort at jeg kom noe etter resten av gruppa vår, og da jeg åpnet døra for å gå inn var det første jeg så barkrakker og glass som fløy gjennom lufta. Det hele hadde vært over på et minutt eller to, og folk var på vei ut allerede da jeg kom til. Tiden var nok inne for å finne et tog tilbake til Reading. Men på vei over til stasjonen ble vi samlet sammen av snuten som hadde kommet løpende rundt hjørnet.
Min forklaring om at jeg var norsk turist ble akseptert og jeg fikk lov til å gå…helt til de da så et Reading-skjerf stikkende ut av lomma mi. Dermed ble også jeg stående med en stor gjeng (inkludert mange som ikke hadde vært mer involvert enn jeg hadde vært, samt noen som akkurat hadde kommet til) mens vi ble dratt foran kamera en etter en for å stadfeste personalia etc. Slik ble vi stående over en time før vi omsider fikk beskjed om at de var i ferd med å ordne et eget tog for oss tilbake til Reading. De som hadde togbillett til andre steder enn Reading (som f.eks. en Reading-kompis som nå bor i Maidstone) fikk da omsider lov til å gå, mens vi andre ble marsjert inn på Paddington og plassert på et tog som snart tok oss til Reading med London-snuten fortsatt ombord. På perrongen i Reading ventet Thames Valley-snuten som der tok over, og etter å ha holdt oss tilbake på stasjonen i en halvtimes tid begynte de å slippe folk to av gangen, med beskjed om at dersom vi samlet oss ville vi bli arrestert.
Da jeg var rundt hjørnet ringte jeg øyeblikkelig en kompis og fant ut at de befant seg på en bar ved navn The Rising Sun. Da jeg kom dit var det allerede 25-30 der, og mange flere kom i halvtimen som fulgte. Der ble det som måtte være av playoff-sorger slukket, og stemningen var faktisk ganske god. Ved en røykepause utenfor registrerte jeg en snutebil som stoppet, og tenkte kanskje det var på tide å ta kvelden. Men da bartenderen nektet for å ha sett noen av Readings glade gutter, tok snuten hans ord for det uten å kikke inn. Som dørvakta sa: Hvorfor i all verden skulle han si noe annet når de hadde en meget innbringende kveld med et stort antall fotballgutter på plass. Kvelden gikk etter hvert mot slutten, og ved stengetid trakk jeg meg tilbake på hotellet.
På vei hjem dagen etter kunne jeg reflektere litt over turen. Alltid skuffende å tape fotballkamper, og en kamp som denne vel mer enn andre, men merkelig nok var jeg ikke like skuffet som jeg for eksempel var da Reading tapte tilsvarende finale mot Bolton i 1995, eller til og med playoff-finalen (om opprykk fra nivå tre) mot Walsall i 2001. Begge i ekstraomganger forøvrig; og begge etter å ha ledet. Men at skuffelsen ikke nå var like stor, har nok mer med å gjøre at toppfotballen har forandret seg til å bli en business som jeg uansett ikke har like stor sans for lenger, slik at jeg dessverre på ingen måte blir er i stand til å la meg engasjere i like stor grad som tidligere.
English ground # 42: Reading v Swansea City 2-4 (0-3) Championship playoff final (New) Wembley Stadium, 30 May 2011 0-1 Scott Sinclair (pen, 21) 0-2 Scott Sinclair (22) 0-3 Stephen Dobie (40) 1-3 Joe Allen (og, 49) 2-3 Matt Mills (57) 2-4 Scott Sinclair (pen, 80) Att: 86 581 Admission: £36 Programme: £6
Mandag 25.04.2011 Macclesfield Town v Southend United
Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow – mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.
Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en stygg tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge med Southend-folket i pubens hage, gikk vi ned mot Macclesfield Towns hjemmebane Moss Rose.
De aller fleste virket å dele min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End, som vanligvis huser bortefolket. I stedet plasserte man alle bortesupporterne på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1 427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel når sant skal sies heller ikke glipp av noe særlig, selv om hjemmefansen selvsagt burde kjent sin besøkelsestid.
Mens Southend United ikke hadde stort å spille for, kjempet nemlig Macclesfield Town for tilværelsen i League Two, der de var involvert i nedrykksstriden. De to leverte imidlertid en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og objektivt sett var det stort sett en dørgende kjedelig forestilling vi var vitne til.
Vi moret oss en periode mer med å le av en lokal figur (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk i hvert fall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.
Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre – selv om det skulle mye til for at de nå skulle rykke ned…noe de for øvrig heller ikke gjorde.
Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.
English ground # 41: Macclesfield Town v Southend United 0-0 (0-0) League Two Moss Rose, 25 April 2011 Att: 1 427 Admission: £18 Programme: £2,50
Lørdag 23.04.2011 FC Halifax Town v Mickleover Sports
Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget fra Leeds til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at “vi” (Reading) ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det.
Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har den sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.
Halifax var allerede seriemestre i NPL Premier, og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget, opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Med tittel og opprykk sikret hadde hjemmelaget som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen. De var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax-spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de to – det er David og Goliat og vel så det.
Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang sånn noenlunde med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager-Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje ha avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.
I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.
Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselerasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene kom på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etter hvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte nå enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte selvfølgelig frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.
Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2 404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.
Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i bandet Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.
English ground # 40: F.C. Halifax Town v Mickleover Sports 1-1 (0-0) Northern Premier League Premier Division The Shay, 23 April 2011 0-1 Colin Hoyle (pen, 57) 1-1 Danny Holland (74) Att: 2 404 Admission: £11 Programme: £3,50
