Leeds United v Reading 22.04.2011

Fredag 22.04.2011: Leeds United v Reading

Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, etter å ha sett den første av dagens to kamper i Doncaster. Og med kampstart klokka 19.45 på Elland Road begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadionet før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn på South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.

Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor playoff-sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på å gjøre en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradels avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det uansett godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.

Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med hevede køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.

Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. To ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24 564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.

Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.

Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel i hvert fall servere meg om ikke annet. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.