Dag 8: Mandag 22.08.2011 Gosport Borough – Didcot Town
Jeg var hvertfall uthvilt da jeg tok avskjed med Reading for denne gang og satt meg på toget sørover. Etter en ny svipptur innom Basingstoke for å bytte tog, var jeg snart i Portsmouth. Fra stasjonen Portsmouth & Southsea tok jeg taxi til hotellet. Market House Tavern hadde også vært min base ved mitt tidligere besøk i byen, da jeg en kveld sent i desember så to fremmedlegioner gjøre opp om avansement i FA cupen. Det er slett ikke noe Hilton, men £30 er da heller ingen formue. En merkelig skrue med skotsk aksent driver stedet som også er en pub, og Jim er hyggelig nok han. Vel innlosjert gikk jeg ned i baren og ble sittende og slå av en prat med Jim over en pint cider. Puben virker noe luguber og har nok først og fremst lokale sulliker som sine stamgjester. Jim selv sto både og røyket og nippet til en øl bak baren mens han liret av seg forbannelser mot snuten som uken før hadde kommet etter tips om røyking i puben. For ikke å snakke om historien om en eldre gjest han pekte ut, som et utall ganger hadde falt om i fylla på utsiden og måtte hentes i ambulanse og gjenopplives etter å ha slått hodet i bakken.
Vel, jeg ble sittende lenger enn planlagt i samtale med Jim og andre gjester, men fikk omsider bestilt meg en taxi som tok meg til Portsmouth Harbour. Herfra går det ferge over til Gosport, som visstnok nå er det største sted i England uten jernbanestasjon. Det var også noe av grunnen til at jeg valgte Portsmouh som base denne dagen, for fergen over sundet tar kun 3-4 minutter. Vel over på andre siden av sundet, praiet jeg sporenstreks en taxi som etter litt nøling og krongling klarte å finne frem til Privett Park. Der skulle Gosport Borough ta imot Didcot Town til dyst i Southern League Division One South & West.
Jeg betalte mine £8 for entre og sikret meg kampprogram til £1,50, som jeg tok en nærmere kikk i over en cider i klubbhusets bar. Flere bortesupportere hadde tatt turen ned fra Didcot, og det var vel egentlig ikke all verdens overraskende at jeg faktisk ikke var den eneste i Reading drakt tilstede. “Jernbanebyen» Didcot er jo rett i nærheten av Reading. Jeg hadde håpet å få tatt en prat med Didcot-manager og Reading-legende Adrian Williams, men måtte skuffet konstatere at det ikke ville skje. Uten at jeg hadde fått det med meg, hadde Williams i sommer bestemt seg for å forlate klubben for å forfølge en karriere innen media – visstnok et tilbud fra BBC han følte han ikke kunne si nei til – og overlot managerjobben til Francis Vines. Didcot-folket var ikke uventet meget positive i sin omtale av Williams, som flere omtalte som en av de mest profesjonelle personer innen fotballen. På spørsmål om de satset på å rykke rett opp igjen, ble de noe mer usikre. De har visst mistet endel spillere, og noen mente det kanskje ikke bør forventes opprykk allerede denne sesongen, til tross for at de håpet å kanskje kunne være med i playoff-kampen.
Jeg fikk etterhvert fatt i vedkommende som var ansvarlig for klubbsjappa, og han kunne fortelle meg at de i sommer hadde en brann som ødela klubbsjappa og mesteparten av beholdningen. Men han lovet etterhvert å prøve å lete frem et skjerf «hvis han husket hvor han hadde lagt de». Imens gikk jeg rundt og tok noen bilder av Privett Park, der de på den ene langsiden var i ferd med å bygge ny tribune. På motsatt side står Main Stand, som jeg umiddelbart hadde sansen for – en klassisk, gammeldags fotballtribune.
De 215 betalende tilskuerne hadde knapt rukket å installere seg før gjestene gikk opp i ledelsen etter et drøyt minutts spill. Phil John crosset inn i feltet, og Ross Millar bokstavelig talt stupte frem og headet ballen i mål. Boro-spiss Justin Bennett hadde to sjanser til å utligne, men ved begge anledninger gikk avslutningen rett på Didcot-keeper David Lyons fra kort hold. Bennett spilte senere gjennom Nathan Kirby, men igjen sto Lyons i veien for avslutningen fra bakre stolpe. Så hadde hjemmelaget plutselig nok med å forsvare seg, og både Phil John og Danny Seaward hadde mulighet til å doble ledelsen rett før pause. Og etter at dommeren hadde blåst av for halv tid, fikk faktisk en Gosport-spiller gult kort på vei av banen og inn i garderoben – etter å tydelig ha klaget på dommeren.
Det begynte faktisk å bli noe kjølig, og etter en pause-cider i baren, gikk jeg til innkjøp av en kopp med Bovril som det for øvrig tok minst et kvarter å få avkjølt til nogenlunde drikkbar temperatur.
Andre omgang startet som den første, med Didcot rett i angrep. Men denne gang var hjemmekeeper Ryan Pryce parat og reddet skuddet i korthjørnet fra Simon Howell. Etter 55 minutter så det enda mørkere ut for Boro, da deres klart beste spiller Brett Poate måtte gi seg med skade. Men til tross for dette ga de seg ikke, men flyttet flere folk opp og tok snart over spillet. Nå hadde plutselig Didcot problemer med løpene til Gosport, men de helt store sjansene lot vente på seg. Og da Didcot de siste 10 minuttene så ut til å gjenvinne kontrollen, så det ut til å gå mot sesongens første tap for hjemmelaget. Men nesten fire minutter på overtid dukket Justin Bennet opp og utlignet til 1-1! Ikke mange sekundene etter blåste dommeren av, og poengdelingen var et faktum.
Jeg tok meg tid til et par forfriskende pints i baren, før en av damene i baren var elskverdig nok å ringe en taxi for meg tilbake til fergekaia. Overfarten føltes noe lengre denne gang, grunnet en ungdomsgjeng som ga meg flashback til fjortisfylla på sitt verste, men såpass får man vel tåle.
Ground #50:
Gosport Borough – Didcot Town 1-1 (0-1)
Southern League Division One South & West
Privett Park, 22 August 2011
0-1 Ross Millar (2)
1-1 Justin Bennett (90+4)
Att: 215
Admission: £8
Programme: £1,50
Dag 9: Tirsdag 23.08.2011 AFC Hornchurch – Canvey Island
Etter å ha kastet i meg Jims frokost, forlot jeg Market House Tavern med taxi til togstasjonen. Derfra forlot jeg Portsmouth med toget til London Waterloo. Der hoppet jeg på tubens Jubilee Line som jeg tok til West Ham før den siste etappen gikk med tog videre til Basildon i Essex, som jeg hadde valgt meg ut som base for dagen. Jeg hadde vaklet litt mellom denne destinasjonen og Kings Lynn Towns kamp mot Boston Town i United Counties League, og bestilte først hotell i Kings Lynn. Men etter ankomst England ombestemte jeg meg, og valgte til slutt å avbestille hotellet og heller overvære AFC Hornchurch – Canvey Island i Isthmian League Premier Division. Det skal ha utviklet seg en heftig rivalisering mellom disse lagene de siste årene, så det var en kamp jeg så frem til. Og mine venner Scott og Gareth i Southend ville være med. Spesielt Gareth var ivrig på dette da han ikke hadde vært der før og Canvey Island er hans lokale klubb. Men etter å ha sjekket inn på Campanile Hotel i Basildon, fikk jeg beskjed om at Gareths bestefar var alvorlig syk på sykehus og at han dermed ikke kunne komme. Og da Scott ikke virket videre entusiastisk, valgte jeg å dra alene etter å ha slappet av litt med Sky Sports og Non League Paper på hotellrommet.
Etter å ha tatt toget tilbake til Upminster, orienterte jeg meg raskt frem til Bridge Avenue og Hornchurch Stadium – eller bare «The Stadium» – ved hjelp av mitt utprintede Google kart. Jeg betalte meg inn med £9 og byttet ytterligere £2 mot et kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhuset som lå rett foran meg. Her inne ble jeg meget positivt overrasket over klubbhusets bar, som var opphøyet fra selve banen og hadde store vinduer med panoramautsikt slik at man herfra kunne se kampen like bra som fra tribunen om man ville. Det var også område for uteservering på en stor terasse på baksiden, hvorfra man hadde samme fine utsikt til banen. Hornchurch Stadium er tross alt et flerbruksanlegg, og bærer dessverre noe preg av dette med sine løpebaner. Likevel var det langt bedre enn jeg hadde fryktet. Klubbhuset og tilhørende terasse befinner seg bak det ene målet nærmest inngangen, mens det er tribuner på begge langsider. Så man fikk likevel litt fotballfølelse, langt mer enn tilfelle var f.eks hos Guildford City, der jeg var besøkende i påsken. Etter en svipptur innom klubbsjappa på den nærmeste langsiden, installerte jeg meg igjen på klubbhusets terasse med en Strongbow. Hornchurch hadde unnagjort en tilsynelatende imponerende pre-season, og etter 5-2 seier borte mot Cray Wanderers i første serierunde var jeg tydeligvis ikke den eneste som hadde store forhåpninger på vegne av The Urchins. De lokale supporterne virket sikre på at de blir å finne i toppen, og uttrykte forhåpninger om opprykk. Samtidig fikk jeg en innføring i historien om Hornchurch FCs «rise and fall» som endte med konkurs og stiftelse av AFC Hornchurch i 2005.
De lokale fortalte at tilskuertallet vanligvis lå på 150-300, og da dagens kamphaner hadde utviklet en rivalisering de seneste årene, anslo de et forventet tilskuertall på minst 3-400. Derfor var det nok kanskje noe skuffende da kun 270 tok seg bryet med å møte opp, men blant de fremmøtte var en høylytt delegasjon fra Canvey Island. Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og skapte gang på gang probelemer for gjestene ved å bryte gjennom på kantene. Men da Hornchurch fikk en corner etter 18 minutter, ventet man fortsatt på de største sjansene. Corneren fant imidlertid kaptein Elliot Styles på bakerste stolpe, og han headet kontant inn 1-0 ledelse for Urchins. The Gills virket ikke å ha noe å svare med, og deres forsøk på pasningsspill ble ofte brutt på midtbanen med Hornchurch fossende i angrep. Men Urchins spiss Martin Tuohy, som normalt er en meget god spiss på dette nivået, må ha hatt en dårlig dag på jobben. Han brant på kort tid to sjanser han nok normalt ville scoret på i 9 av 10 tilfeller. Og totalt mot spillets gang smalt det etter 32 minutter. Et omdiskutert frispark til gjestene ute på kanten førte til at Hornchurch keeper Darren Behcet bommet totalt på innlegget, og Andrew West på bakre stolpe kunne heade mot mål. Ballen traff innsiden av stolpen, og så ut til å trille bortover målstreken. Ex-Urchin Danny Heale var først frempå, og hans utligning mot gamleklubben er nok garantert av hans enkleste scoringer. Hjemmelaget virket helt sjokkert, og slapp nå gjestene inn i kampen. Men det nærmeste man kom nettkjenning før pause, var da keeper Behcet igjen fomlet et Gulls-innlegg til corner.
Jeg hadde installert meg på terassen ved klubbhuset, der jeg kunne bivåne kampen fra orkesterplass mens jeg inntok gyllen nektar fra Hereford. Det var nå gjestene som startet andre omgang best, men keeper Behcet gjorde delvis opp for sin tidligere miss ved å slå Leon Gordons heading til corner. Kampen ble etterhvert preget av stadige stopp og pauser i spillet. Og en dommer som overhodet ikke virket moden for oppgaven hjalp ikke på flyten i spillet, der han til stadighet holdt vanvittig lange leksjoner for spillerne samtidig som hans dømming til tider virket helt vilkårlig. Han delte ut gule kort for småting og bagateller ingen andre enn han selv så ut til å henge seg opp i, mens en hårreisende og meget stygg takling som burde kvalifisert til rødt kort til en av gjestenes spillere ikke engang ble belønnet med gult. Men Canvey Islands scoring etter 63 minutter var det ingenting i veien med. Rob King fikk avansere upresset fra 30 meter, og sendte deretter i vei et skudd som keeper Behcet bare fikk nok av hånda på til å styre den inn i hjørnet – uten at han skal måtte ta den på sin kappe. Målscoreren bestemte seg forøvrig for å ta turen opp på tribunen for å feire med de tilreisende supporterne, og linjedommeren markerte heftig for dette – uten at dommeren så ut til å få det med seg.
Dette så ut til å vekke hjemmelaget igjen, og nå ble gjestene presset bakover de siste 25 minuttene uten at hjemmelaget skapte all verden. Urchins kaptein Styles trodde han hadde utlignet med sitt andre mål for dagen da han headet inn etter 82 minutter, men dommeren blåste for en forseelse begått inne i feltet. Canvey Island brukte så mye tid de kunne ved enhver anledning i håp om å hale ut tiden, og hjemmefolket var temmelig frustrerte da det kun ble lagt til 4 minutter – noe de selvsagt mente burde vært det dobbelte. Og i løpet av denne tilleggstiden, fikk innbytter Jo Flack siste sjanse til å utligne da han fikk ballen alene på bakre stolpe. Men på merkelig vis presterte han å skyte ned i bakken og over mål, og dermed måtte Hornchurch se seg slått 1-2 i en kamp de alt i alt burde vunnet. Jeg ble igjen for ytterligere en pint før jeg gikk de 10 minuttene tilbake til Upminster stasjon for å ta toget til Basildon. Med pizza fra en takeaway sjappe i Basildon befant jeg meg snart tilbake på Campanile Hotel med Sky Sports på TV.
Ground #51:
AFC Hornchurch – Canvey Island 1-2 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Hornchurch Stadium, 23 August 2011
1-0 Elliot Styles (18)
1-1 Danny Heale (32)
1-2 Rob King (63)
Att: 270
Admission: £9
Programme: £2
Dag 10: Onsdag 24.08.2011 Chester FC – FC United of Manchester
Jeg hadde en lang togreise foran meg, og satt nokså tidlig avgårde fra Basildon. Taxi til Basildon stasjon ble fulgt opp med tog til London Fenchurch Street. Derfra spaserte jeg de få metrene til Tower Hill, med utsikt mot Tower of London der jeg hadde vært tidligere på sommeren. Tubens Circle Line bragte meg til Euston Square, og nok en kort spasertur til London Euston. Direktetoget til Chester sto snart klar på perrongen, og ikke lenge etter var jeg på vei nordvestover. Jeg sovnet allerede før første stopp i Milton Keynes, og våknet da toget kom inn på stasjonen i Crewe med ca 20 minutter igjen til Chester. Ved ankomst ser man raskt at Chester har mye historie å by på, ikke minst fra romertiden. Men jeg gikk for å finne hotellet Chester Backpackers. Jeg var noe skeptisk grunnet navnet, og fikk assosiasjoner til sovesaler. Men etter å ha dobbeltsjekket at det faktisk var et enkeltrom til £25 så det greit ut til dagens formål. Apostlenes hester førte meg en tur innover mot sentrum, og etter et måltid på en Wetherspoons-pub fant jeg meg til rette på den sjarmerende puben The Chester Hangman. Ikke minst takket være en enda mer sjarmerende ung frøken bak bardisken.
Omsider var det tid for å ta veien ut mot Deva Stadium ved den walisiske grense, og taxi ble løsningen. Chester FC er selvsagt ikke noe ordinært lag på dette nivået, og ved ankomst Deva Stadium ser man jo følgelig også raskt at det holder mer Football League standard enn det man er vant til på dette nivået. Det var allerede gankse folksomt i baren på stadion, selv om det hadde gått rykter om at store deler av FC Uniteds supportere ville boikotte kampen. I følge en snut som var innom The Chester Hangman tidligere, var det snakk om en boikott mot billettpriser. Likevel dukket det etterhvert opp flere bortesupportere, og personlig ble jeg negativt overrasket over hvor mange av dem som så ut som de hadde passet bedre inn på Blitz. Blant dem en hel gjeng med autonome utskudd ikledd St. Pauli effekter, kommunist-flagg, Che Guevara merker og -trøyer og det som verre var. Etter en svipptur innom klubbsjappa satt jeg meg ned i baren for å studere et flott program jeg hadde betalt £2,50 for. Det var nå lang kø i baren, og det var tydelig at det likevel ville bli et absolutt godkjent fremmøte.
Jeg valgte å stå på Harry McNally Terrace (tidligere North Terrace) bak det ene målet. Der tok jeg plass med den mest høylytte hjemmefansen, etter å ha betalt £11 for entré her.
Deva Stadium har kun lisens for å operere med 75% kapasitet for tiden, noe som begrenser kapasiteten til 4.168 – uten at det har vært noe problem hittil. Uansett regner de snart med å kunne operere med full kapasitet på 6.012. Som et apropos kan det nevnes at tilskuerrekorden på Deva Stadium er på 5.987, og stammer fra et oppgjør mot Scarborogh i april 2004. Til venstre for meg hadde jeg Main Stand, og på høyre side West Stand. På sistnevnte hadde de anslagsvis 5-600 tilreisende hadde fått halve tribunen.
Etter en tidlig halvsjanse til hjemmelagets Chris Simm, var det gjestene som holdt på å ta ledelsen da Matthew Wolfendens skudd fra rundt 20 meter traff utsiden av stolperota. For Chester debuterte forsvarer Matty McGinn på lån fra Southport, og han var ikke engang oppført i programmet. Til tross for dette satt han stadig sitt preg på kampen ved dødballer og lange innkast, som skapte flere farlige situasjoner. Etter kvarteret ble Simm felt innenfor 16-meteren av United forsvarer Lee Neville, og debutant McGinn satt iskaldt inn hjemmeledelse 1-0 fra straffemerket. Snaue ti minutter senere holdt Chester på å doble ledelsen, men Matty McNeils heading dalte over United (og tidligere Chester City) keeper James Spencer og traff toppen av tverrliggeren. Spencer måtte også i aksjon for å hindre både ex-FC United spiller Jerome Wright og George Horan. Med bortimot 10 minutter til pause hadde United-manager Karl Marginson sett nok, og valgte faktisk å foreta et dobbeltbytte. Men det hindret ikke Chester i å doble ledelsen i tilleggstiden av første omgang. Blues-keeper John Danbys lange utspill ble stusset videre av Horan, og McNeil styrte ballen forbi gjestenes keeper til 2-0-ledelse. Og det kunne sågar stått 3-0 til pause da et svakt tilbakespill fra United-forsvarer Dean Stott ble snappet av Simm. Han rundet keeper, men så ut til å miste fotfestet og falt inn i Stott som kom løpende tilbake.
Andre omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.
Jeg omgang var mindre hendelsesrik, men Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill. Gjestene fikk så en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet. Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens Horans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemmekeeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.
Ground #52:
Chester FC – FC United of Manchester 2-1 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Deva Stadium, 24 August 2011
1-0 Matthew McGinn (pen, 16)
2-0 Matthew McNeil (45)
2-1 Michael Norton (78)
Att: 3,219
Admission: £11
Programme: £2,50
Dag 11: Torsdag 25.09.2011 Hjem
En lang dag på reisefot startet med tog fra Chester ned til London Euston, og tube derfra til Paddington. Etter å ha slått ihjel en times tid på en internettcafe der, satt jeg meg på Heathrow Express toget – med forhåpninger, men ikke spesielt tro på snarlig retur. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg kunne planlegge neste tur.