Dag 5: Fredag 30.03.2012 Southend United – Cheltenham Town

En frokost på Monk’s Retreat og et par flasker j2o gjorde susen, og rundt klokka 12 hoppet jeg på toget inn til London. En tube-tur senere gikk jeg de par hundre meterne fra Tower Hill til Fenchurch Street stasjon, der jeg satt meg på toget til Southend. Atlantis Guest House hadde vært min base også ved forrige besøk i byen, og jeg husket fortsatt veien de 2-3 kvartalene fra stasjonen Southend Central. Muligens var det ettervirkninger av torsdagens eskapader på utelivet i Reading som gjorde at jeg likevel presterte å ringe på vegg i vegg – en privat bolig! Lettere flau måtte jeg pent beklage før jeg omsider fikk sjekket inn på rett sted.

Allerede rundt klokka 15 spaserte jeg opp mot puben The Spread Eagle, der Southend-fansen møtes før kamp. Foreløpig var det ikke altfor mange fremmøtte, men flere venner og bekjente var tidlig på plass. Både Gareth, Olli og den vakre April var der, mens bl.a Scott, Jack og en rekke andre snart også infant seg. Da hadde Olli allerede blitt med den korte veien ned til Roots Hall for å fikse en billett til North Bank for undertegnede. Stemningen var lystig på The Spread Eagle, og med stigende inntak av flytende væske ble den ikke mindre lystig. Det var mange gamle bekjentskaper å snakke med, og tiden gikk fort.

Litt før klokka 19.30 var det etterhvert på tide å komme seg ned til Roots Hall, der vi altså tok plass på North Bank – eller North Stand om du vil. Ved mine tidligere besøk på Roots Hall har de mest høylytte supporterne hatt tilhold rundt West Stands W-seksjon, men tidligere i år ble det bestemt at de ut sesongen skal få lov til å dele North Bank med bortefansen. Så spørs det om dette vil være en løsning man viderefører neste sesong.

Southend Uniteds motstandere for dagen var Cheltenham Town, i det som var en viktig kamp for begge i kamp om opprykk og playoff i League Two. Begge hadde fortsatt håp om automatisk opprykk, selv om playoff nok virket som en noe mer realistisk målsetning. Men det var hvertfall ingenting å utsette på atmosfæren på North Bank, der Scott tok kontroll over tromma, og med kort vei over til de reisende fra Gloucestershire. Hjemmefolket på sin side var i hundre over «hjemkomsten» til deres store helt Freddy Eastwood, og det var Southend som skapte de første sjansene ved Bilel Mohsni etter rundt fem minutter, og nevnte Eastwood like etter. Southend tok i det hele tatt et godt grep om kampen, og etter å ha blitt presset bakover en stund ble Cheltenhams kveld enda vanskeligere da deres Sido Jombati etter 19 minutter fikk direkte rødt kort for en vanvittig takling på Michael Timlin. Mens undertegnede grunnet væskeinntaket måtte løpe et nødvendig ærend på toalettet…ja, da ble det selvsagt action. Jeg hørte fra toalettet en voldsom jubel som tydet på at hjemmelaget hadde tatt ledelsen. Kane Ferdinand ble kreditert scoringen etter 28 minutter, mens Freddy Eastwood fikk ros for sitt forarbeid. Gjestene hadde ikke all verden å by på, og et og annet langskudd gikk enten over mål eller ble greit håndtert av Southends keeper Cameron Belford. Derimot var det et langskudd som på motsatt side doblet Southends ledelse drøye fem minutter før pause. Keeper Jack Butland så ut til å bli tatt på senga, og feilberegnet kanskje ballens bane da Ryan Hall fyrte løs. Og rett før pause var Freddy Eastwood kun centimetre fra å øke ytterligere da hans heading barberte stolpen. Dermed 2-0 til pause foran 6.525 tilskuere, etter det som til tider var en maktdemonstrasjon fra de blå. Vi vurderte å gå opp på på The Spread Eagle for en kjapp pint i pausen, men kom aldri så langt. Noe som nok var like greit.

Andre omgang begynte som den første hadde sluttet, med Eastwood som skjøt en hårsbredd over tverrliggeren. Og 5 minutter ut i omgangen var det nettopp «den hjemvendte sønn» som ga Southend 3-0 da hans skudd forandret retning i en forsvarer og sendte keeper Butland feil vei. Dermed eksploderte Root Hall totalt, bortsett fra hos Cheltenham-fansen som faktisk allerede var bortimot halvert i antall. Deres innlånte keeper fra Birmingham City leverte deretter to glimrende redninger på skudd fra Eastwood og Mohsni. Det nærmeste The Robins kom et skremmeskudd var Josh Laws skumle cross som imidlertid gikk gjennom hele feltet og ut til innkast. Og da Moshni skjøt i mål fra rundt 25 meter etter halvspilt omgang, førte det til ytterligere bortefans i kø mot utgangen. Keeper Butland var nok ikke helt patent på 4-0 målet, men gjorde noe opp for seg gjennom en fin redning på Timlins forsøk like etter. Da Marlon Packs heading ble slått over av Southends keeper rett før slutt, endte det med «clean sheet» og 4-0 seier. Dermed var det fortsatt liv i håpet om direkte opprykk for Southend United.

Turen gikk tilbake til The Spread Eagle, der fredagskvelden endte i en heftig fest. Ved stengetid klokka 23 ble rundt 30 personer igjen da vi ble låst inne i puben for fortsatt servering. Og det var først ved 02.30 tiden at undertegnede omsider fikk bestilt taxi og kommet seg i seng. Med planer om avreise med tog klokka 07.00 dagen etter, begynte jeg også å få bange anelser. I min alkoholpåvirkede tilstand kom jeg opp med den glimrende idé at det nok var større sjanse for å våkne av alarmen om jeg sov sittende – og satt meg derfor på gulvet, lent inntil senga.

Re-visit:
Southend United – Cheltenham Town 4-0 (2-0)
League Two
Roots Hall, 30 March 2012
1-0 Kane Ferdinand (29)
2-0 Ryan Hall (39)
3-0 Freddy Eastwood (51
4-0 Bilel Mohsni (67)
Att: 6,525
Admission: £21
Programme: –

Dag 6: Lørdag 31.03.2012 Rotherham United – Hereford United

Man kan jo lettere hoderystende og lakonisk påstå at man finner på mye rart i beruset tilstand, men faktum var at jeg våknet allerede ved 05.15 tiden – sittende på gulvet lent opp mot senga. Derfor valgte jeg etter en kjapp dusj å gå opp til Southend Central og ta toget inn til London allerede klokka 06.00. Faktisk fikk jeg samtidig melding fra Olli som akkurat hadde kommet hjem fra The Spread Eagle der de siste Southend-gutta hadde blitt sittende til 05.30 tiden! Ombord på toget fikk fikk jeg bekfreftende svar på at mannen tvers ovenfor meg skulle helt til London og Fenchurch Street, og da han sa seg villig til å vekke meg tok jeg meg like godt en snau time på øyet. Vedkommende holdt ord og vekket meg på Fenchurch Street, og ferden gikk videre med tubens Circle Line, før jeg på St. Pancras stasjon kunne hoppe på toget til Sheffield. Heldigvis var Sheffield endestasjon, for igjen sovnet jeg..og våknet under stopp i Leicester, og igjen i Derby…før jeg ble ristet liv i av en medpassasjer ved ankomst Sheffield. Planen hadde opprinnelig vært å slenge fra seg bagen på byens Ibis hotell for deretter å sette kursen mot Hillsborough og kampen mellom Sheffield Wednesday og Preston North End. Den hadde tidlig avspark klokka 12.45, og planen var deretter å møte en venninne i Sheffield. Som en reserveplan som først og fremst var tiltenkt som backup dersom jeg eksempelvis hadde forsovet meg eller ikke rukket toget fra Southend, hadde jeg Rotherham United – Hereford United i bakhånd.

Nå var jeg derimot i Sheffield allerede ved 10-tiden, og det viste seg at jeg allerede kunne sjekke inn på hotellet. Jeg vurderte derfor sette kursen mot Hillsborough. Imidlertid ville min venninne gjerne møtes allerede, og etter litt diskusjon rundt dette endte det med at hun kom ned på hotellet. Etter en stund gikk vi for å ta en matbit, og satt oss deretter på trikken mot Don Valley Stadium. Altså endte det likevel med League Two oppgjør mellom Rotherham og Hereford. Vi hoppet av trikken ved stadionets egen holdeplass, og fulgte den ikke altfor imponerende skiltingen på gangstiene ned mot anlegget. 

Det ble tid til en pint med Strongbow på puben The Cocked Hat rett nedenfor, og på veien ned dit gikk jeg til innkjøp av program til £2.50. En pint ble til en til før vi betalte oss inn. £18 kostet en voksen billett på anlegget som må være det minst sjarmerende fotballstadion jeg har besøkt siden min visitt hos Guildford City. Det er da også hovedsakelig et friidrettsanlegg mer velegnet for tikamp enn fotball, og for alle med en viss kjennskap til lavere divisjoner er vel bakgrunnen for Rotherhams eksiltilværelse på Don Valley nokså kjent. Og neste sesong er de jo tilbake i hjembyen på nybygde New York Stadium. Vi tok etter en svipptur innom klubbsjappa plass på hovedtribunen på den ene langsiden, som faktisk var den eneste tribunen som var åpen, bortsett fra hjørnet der noen hundre Hereford supportere befant seg.

Rotherham startet best foran 3.237 tilskuere, og både Ryan Cresswell og Ben Pringle kunne gitt hjemmelaget ledelsen. Bulls-keeper David Cornell måtte i aksjon da Pringle igjen var frempå. Hereford skapte i det hele tatt svært lite, og basert på det jeg så på Don Valley var det nok ikke tilfeldig at de hadde havnet i nedrykksgjørma. Deres første antydning til trussel foran Millers-målet var et farlig innlegg som Cresswell fikk stupt frem og klarert i siste liten. Hjemmelaget burde tatt ledelsen etter rundt halvtimen, men Alex Revells heading gikk imidlertid rett utenfor. Samme skjebne led Johnny Mullins’ forsøk kort etter, og tilsvarende med bortelagets Kenny Lunt og hans heading som gikk like over. Kun et par minutter før pause tok hjemmelaget ledelsen da toppscorer Lewis Grabban headet inn 1-0 fra kort hold. Det var meget kaldt på Don Vallet, og jeg angret nok en gang på ikke å ha kledd meg bedre der vi ble sittende å varme hverandre. Derfor gjorde det godt med chicken balti pie og Bovril innkjøpt før andre omgang.

Den startet søvndyssende kjedelig, med en tidlig dobbeltsjanse til gjestenes Tom Barkhuizen som det eneste nogenlunde spennende det første kvarteret. Etter et par halvsjanser for gjestene holdt Rotherham på å øke, men Alex Revell skjøt like over etter halvspilt omgang. Det var nå to lag på banen som hadde problemer med å slå tre vellykkede pasninger etter hverandre. Og da Barkhuizen brant siste sjanse til å straffe vertene, var det faktisk en befrielse da dommeren blåste av.

Vi forlot raskt Don Valley og satt kursen mot trikkeholdeplassen og trikk tilbake til sentrum. Etter et måltid på puben Bankers Draft koste vi oss i Sheffield et par timer før vi tok farvel. Jeg fant senga, fortsatt noe trøtt, og la meg til å vente på Football League Show på BBC for å se bl.a. Readings imponerende 4-2 seier over West Ham på Boleyn Ground.. Men dessverre sovnet jeg et kvarters tid før det begynte.

Ground #71:
Rotherham United – Hereford United 1-0 (1-0)
League Two
Don Valley Stadium, 31 March 2012
1-0 Lewis Grabban (43)
Att: 3,237
Admission: £18
Peogramme: £2,50

 

 

Dag 8: Mandag 02.04.2012 Bradford Park Avenue – Chorley

Etter  å ha tilbragt søndagen (og mandag formiddag) med min venninne og en av hennes venninner i Sheffield, satt jeg på mandagen kurs for Leeds. Jeg fikk raskt sjekket inn på hotellet jeg også bodde på påsken 2011, Discovery Inn – sentralt beliggende rett ovenfor jernbanestasjonen. Leeds var imidlertid ikke mitt hovedmål for dagen, og snart tok jeg toget den relativt korte turen til Bradford Interchange. Derfra tok jeg en taxi til Horsfall Stadium, hjemmebanen til det gamle Football League laget Bradford Park Avenue. Taxisjåføren som knapt klarte å gjøre seg forstått på engelsk virket ikke å vite hvor det var, men etter en for undertegnede labbelensk samtale med det jeg antar var sentralen, ankom jeg Horsfall Stadium. Der skulle hjemmelaget ta imot Chorley til viktig kamp i toppen av Northern Premier League Premier Division.

£9 fattigere gikk jeg inn på anlegget, hvor jeg betalte ytterligere £2 for et absolutt godt program. Etter en tur innom en klubbsjappe med et godt utvalg av programmer etc, entret jeg klubbhuset og kjøpte meg en pint med Strongbow. De hadde der en slags utstilling til ære for klubbens store sønn, nemlig Len Shackleton – «the Clown Prince of Football». Den ble selvsagt tatt nærmere i øyesyn mens både Chorley-fansen og hjemmesupportere begynte å strømme på. Ingen av de to lags supportere hadde håp om å kunne innhente ledende Chester – som spesielt Chorley-fansen ikke overraskende hadde lite positivt å si om – men begge leire var optimistiske med tanke på playoff. Begge lag hadde da også vist fin form i det siste. Chorley hadde fire strake seire i ligaen, mens hjemmelaget hadde tre strake seire med 11-2 i målforskjell. På spørsmål om forholdet mellom Bradford Park Avenue og Bradford City, forklarte en Avenue-supporter at det ikke var noen form for rivalisering. Han fortalte videre at han hadde sesongkort hos alle de tre Bradford-lagene som han uttrykte det (den kriserammede rugby league-klubben Bradford Bulls var det tredje). Han trakk faktisk heller frem andre lag som Guiseley hva rivaler angår.

Jeg valgte kort tid for avspark å ta plass på hovedtribunen som en av 502 fremmøtte. Derfra kunne vi se gjestene skape den første sjansen ved vingen Chris Denham, men uten å sette hjemmekeeper John Lamb på altfor stor prøve. Avenue så ut til ville spille seg gjennom Chorleys forsvar, og var nære på å ta ledelsen etter fem minutter. Imidlertid fikk forsvarer Andy Russell kastet seg frem med et bein og foretatt en viktig klarering. Begge lag gikk offensivt til verks og det var en underholdende og tett kamp som sto i sterk kontrast til andreomgangen på Don Valley to dager tidligere. Jeg fikk oppleve flott pasningsspill, fiffige detaljer og to gode lag i en spennende kamp som bølget frem og tilbake. Ciaran Kilheeney skjøt like over for gjestene, før hjemmelagets venstreback Nicky Boshells skudd sneiet stolpen. Avenue hadde et ørlite grep om tingene, og rett før pause holdt de på å ta ledelsen, men Tom Greaves’ volley fra 5-6 meter gikk like over. Dermed kunne forfriskninger inntas på stillingen 0-0, mens jeg av alle ting kom i snakk med en groundhopper i full Leicester City mundur. Han besøkte denne kvelden sin bane nummer 300, og talte varmt om mitt mål for neste dag (Blyth Spartans).

Andre omgang startet som den første, med stor underholdning og to angrepsvillige lag. Dog var det hjemmelaget som skapte de største sjansene, og fem minutter ut i omgangen var de grønnhvite supporterne nær ved å kunne juble. Skuddet fra Tom Greaves endte imidlertid opp med å barbere stolpen. Samme skjebne led Nicky Boshells skudd etter rundt timen, men etter 65 minutter ble hjemmelaget tildelt straffespark etter at Chorley forsvarer handset inne i feltet. Chorley-keeper Saunders slang seg riktig vei, men klarte ikke redde Richard Marshalls harde skudd fra 11-meteren. Fem minutter senere holdt de på å doble ledelsen, men Ross Dalys skudd gikk nok engang like utenfor. Chorleys beste sjanse sålangt i omgangen kom da Avenue-keeper Lamb måtte slenge seg for å redde innbytter Matt Walwyns skudd fra rundt 20 meter. Og på overtid måtte han igjen i aksjon da Tom Ince skrudde et frispark rundt muren. Men omsider blåste dommeren for full tid, og tre viktige hjemmepoeng i kampen om playoff.

Etter kampen tok etterhvert Bradford Park Avenue-formannen mikrofonen og presenterte høytidelig «man of the match» som ble belønnet med champagne. Dessuten takket han begge lag for det han karakteriserte som «the best game we’ve seen here this season». Det spesielle er jo at dette var det første møte mellom de to denne sesongen, og at de igjen møtes i Chorley i siste runde. Og møtes disse i playoff…ja, da blir det nok fort igjen en heftig batalje. Det virker i det hele tatt som om lagene i toppen av Northen Premier Leagues toppdivisjon holder høy standard ut fra det jeg så på Horsfall Stadium. Etter en kort prat med Chorley-manager Gary Flitcroft og hans assistent Matt Jansen ble etterhvert taxi bestilt, og den bragte meg tilbake til Bradford Interchange hvor jeg tok toget tilbake til Leeds. Dagen etter skulle turen fortsette videre nordover – lenger nord enn jeg tidligere hadde vært på balløya

Ground #72:
Bradford Park Avenue – Chorley 1-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Horsfall Stadium, 2 April 2012
1-0 Richard Marshall (pen, 65)
Att: 502
Admission: £9
Programme: £2