Torsdag 08.09.2022: Independiente v Aldosivi
Onsdag 7. september var det endelig tid for noe jeg virkelig hadde sett frem til; nemlig en tur til Sør-Amerika. Dette var noe jeg begynte å kikke på allerede da jeg høsten 2019 solgte min gamle leilighet i Drøbak og etter hvert flyttet til Fredrikstad, men så kom jo Covid og stakk kjepper i hjulene. Nå hadde jeg planlagt og bestilt en heftig tur med 32 overnattinger. Jeg har en stund ønsket meg til Argentina og ikke minst Buenos Aires for å oppleve fotballkulturen i en by som har et utall klubber og stadioner av en karakter som har fristet meg. Jeg har fryktet at et nytt stort mesterskap avholdt i Argentina vil kunne medføre en sterilisering av anleggene, slik vi har sett i eksempelvis både Brasil (i forbindelse med VM 2014) og Polen (i forbindelse med EM 2012), og uten at det er gitt at noe slikt vil skje, ville jeg benytte sjansen mens jeg nå kunne.
Jeg hadde en lang reise foran meg når jeg skulle fly til Buenos Aires, og det var Lufthansa som skulle frakte meg dit. Jeg hadde denne gang hatt virkelig flaks, for en storstreik i det tyske selskapet hadde truet med å spolere det hele. Kun få dager tidligere hadde den blant annet sørget for at samtlige flyvninger til og fra blant annet Frankfurt ble kansellert, men man hadde heldigvis kommet til enighet kun en dag eller to før min avreise. Etter å ha kommet meg til nettopp Frankfurt med 16.10-avgangen fra Gardermoen, var det bare å røyke det man kunne før jeg skulle videre med 21.55-flyet til Buenos Aires. Det skulle ta hele 13 timer og 45 minutter, og i henhold til tysk lov var det fortsatt påbudt med munnbind! Heldigvis var de ikke altfor strenge på det da jeg etter måltid og en film slurvet litt med det da jeg la meg til å sove.
Det er fem timers tidsforskjell, og vi landet tidlig torsdag morgen ørlite forsinket på Ezeiza-flyplassen, der jeg skulle hentes gratis av en sjåfør på vegne av Hotel De Las Luces, siden jeg hadde booket 22 overnattinger der. Jeg rakk en etterlengtet røykepause mens jeg ventet på at han skulle dukke opp og skysse meg til det sentralt beliggende hotellet et steinkast fra Plaza de Mayo. Jeg hadde betalt omtrent 9 000 norske kroner for de drøye tre ukene her (inkludert frokost), men siden klokka fortsatt ikke var mer en litt over åtte på morgenen, måtte jeg foreløpig nøye meg med å slenge fra meg bagasjen for å returnere og sjekke inn noe senere. Jeg benyttet ventetiden til å gå en tur rundt i lokalområdet av Buenos Aires sitt såkalte microcentro.
Første bud var å få vekslet inn litt penger, og jeg hadde fått med meg at det overhodet ikke lønner seg å bruke kortet her i Argentina, og ei heller å veksle til offisiell kurs. Grunnet den devaluerte argentinske pesos, har det dukket opp et gråsone-marked med bortimot dobbelt så god kurs for først og fremst amerikanske dollar, og derfor hadde jeg tatt ut en god del av disse før avreise fra Europa. Etter å ha vekslet til nesten dobbelt kurs fra en av de mange aktørene i noen av sentrumsgatene, hadde jeg noen penger til å unne meg en øl på puben Growlers. Deretter var det på sin plass å gå til anskaffelse av et Sube-kort som benyttes på kollektivtrafikken, og jeg skulle få erfare hvor aldeles latterlig billig det er å reise kollektivt i Argentina. En sjokkert dame i skranken på Subte (dvs Metro)-stasjonen mente jeg ga henne altfor mye penger å fylle på kortet med, ga meg mesteparten tilbake, og fylte på et beløp jeg mistenkte kun ville vare en snau uke, men som det faktisk skulle ta meg over to og en halv uke å bruke opp, til tross for heftig bruk.
Etter at jeg hadde fått returnert til hotellet og sjekket inn, var det etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot turens første kamp, og den skulle finne sted i Avellaneda. Det er i utgangspunktet en egen by, men fremstår på alle måter som en bydel i Buenos Aires. Grensene til selve Buenos Aires by synes å gå ganske langt inn mot byen, slik at den har et beregnet folketall på rett i overkant av tre millioner, mens ‘Greater Buenos Aires’ har et sted mellom 15 og 16 millioner innbyggere, og dermed huser rundt en tredel av Argentinas befolkning. Storbyen er delt inn i flere partidos, eller bydeler, der Avellenada er administrasjonssenter for ‘bydelen’ med samme navn. Denne har rundt 350 000 innbyggere, og administrasjonsbyen ble grunnlagt under navnet Barracas al Sur, men fikk navnet Avellaneda i 1904. Det er en havneby, og har vært og er fortsatt også et viktig industrielt senter.
For å komme meg dit ned måtte jeg først benytte meg av Buenos Aires sin metro, som kalles Subte, og rett rundt hjørnet for mitt hotell lå blant annet stasjonen Bolívar. Derfra tok jeg meg til Constitución, via et bytt ved Independencia, og kunne deretter ta et vanlig tog fra Plaza Constitución til stasjonen med det noe kompliserte navnet ‘Dario Santillán y Maximiliano Kosteki’. Denne het tidligere Avellaneda, men ble senere omdøpt til minne om to unge menn som ble drept her i 2002. Den omtales nå gjerne som det noe enklere ‘Dario Maxi’. Ikke langt herfra holder to av de såkalte ‘Big 5‘ i argentinsk fotball til; nemlig de to rivalene Independiente og Racing Club, som også er svært nære naboer. Det var førstnevnte som nå skulle få æren av å bli den første argentinske klubben jeg besøkte, og jeg gikk den ikke spesielt lange veien fra stasjonen for å sikre meg en billett.
Til tross for at Argentina er en stor fotballnasjon, er det ikke alt som er like organisert som vi er vant til her i vår del av verden. De tar kanskje ting litt mer på hælen, og kamptidspunktene er et godt eksempel på dette. Det kan være utfordrende å planlegge i stor detalj et stykke frem i tid, for selv om man vet hvilke lag som skal møtes i de forskjellige rundene, er det først på nokså kort varsel at man tidfester de forskjellige kampene. Det kan skje én eller et par runder av gangen, og noen ganger under en uke i forkant, så det gjelder å følge med. En uke eller to før min avreise hadde jeg registrert at Independiente v Aldosivi ble torsdagskamp, og det skulle derfor bli min ilddåp i argentinsk fotball. Det gjelder også å følge med på eventuell info om billettsalg, og det skulle jeg få erfare allerede dagen etter, men der var Independiente klare og ryddige.
Det hadde blitt opplyst om at billettsalget på kampdagen ville foregå fra tenniskomplekset rett nedi veien for klubbens hjemmebane, Estadio Libertadores de América, og det var dit jeg nå satt kursen. Jeg merket at det var lenge siden både spansktimene på skolen (en meget kort periode) og mitt halve år på Gran Canaria i 2000, men klarte å gjøre meg godt nok forstått til å få betale 4 000 pesos (omtrent 280 kroner ifølge offisiell kurs, men husk da også at jeg fikk bortimot dobbel kurs ved å veksle inn dollar på det såkalte ‘blue dollar‘-markedet) for en billett. Jeg gikk da heller ikke for en av de billigere alternativene, men valgte meg det øvre nivået på den ene langsiden, og med rundt to timer til kamp sto jeg med en kampbillett i hånden, lastet ned på et plastkort. Jevnt over på hele turen var for øvrig prisen for gjester langt høyere enn prisen for ‘socios‘ (medlemmer), og det har muligens noe å gjøre med at man forsøker å avskrekke bortefans, som fortsatt er forbudt, i tillegg til at man kanskje ikke skal se bort fra at de også ser muligheten til å skvise noen ekstra pesos ut av fotballturister.
Independiente ble offisielt stiftet i 1905, og var opprinnelig fra bydelen Monserrat i det østlige Buenos Aires, men flyttet i 1907 til Avellaneda. Klubben vant sin første ligatittel i 1922 (på et tidspunkt da man fortsatt opererte med to separate toppdivisjoner), og det har etter hvert blitt 16 av disse (nå skal man huske at Argentina gjerne har operert med to sesonger per år – Apertura og Clausura). Sist ligatittel var nå imidlertid så langt tilbake som i 2002, da de vant det årets Apertura. Det er ikke minst i cupene at Independiente har gjort det skarpt, og de har til dags dato vunnet 21 internasjonale cuper, hvorav 18 arrangert av CONMEBOL, som er Sør-Amerikas svar på UEFA. De holder rekorden for antall triumfer i Copa Libertadores, som er deres svar på serievinnercupen / «Champions» League, og som de har vunnet sju ganger. De triumferte to år på rad i 1964 og 1965, og deretter hele fire ganger på rad i perioden 1972-1975. Det siste er også rekord. Den siste kom i 1984, da de slo brasilianske Gremio.
Det betød også at de flere ganger deltok som søramerikansk representant i den ikke lenger eksisterende Intercontinental Cup, der vinneren av den gjeveste europacupen møtte vinneren av Copa Libertadores. Independiente hadde sikret seg trofeet i 1973 da de slo Juventus, og jeg kan faktisk selv huske innslaget på Sportsrevyen fra finalen i 1984 da de slo Liverpool og sikret seg sin andre og siste tittel i denne turneringen som etter hvert ble spist opp og ble en del av den ikke lenger like sjarmerende FIFA Club World Cup. Alt dette har uansett gitt Independiente tilnavnet Rey de Copas (‘cupkongene’). Nå var det dog ligaspill det skulle dreie seg om, og selv noen argentinere jeg hadde kommet i kontakt med mente at det beste rådet til meg måtte være å bare nyte den argentinske fotballen i stedet for å forsøke å forstå den, for her er det visse ting som for oss kan virke litt snodig.
Det har vært stadige endringer i ligasystemet i argentinsk fotball, og man går virkelig ikke av veien for å gjøre nye endringer på kort varsel. De øverste divisjonene har nå et så stort antall lag at hvert lag kun møter de andre lagene én gang hver; enten hjemme eller borte. Unntaket er en ‘bonuskamp’ der hver klubb får tildelt en rival (det vil være en tradisjonell rival om mulig) som man møter både hjemme og borte. En annen meget spesiell ting, som dog faktisk er nokså utbredt i Sør-Amerika, er at nedrykk blir bestemt ut fra et poengsnitt de tre siste sesongene sett under ett. Det vil si at man i teorien faktisk vil kunne bli seriemester samtidig som man rykker ned, men det har foreløpig (heldigvis) ikke skjedd. Av de 28 klubber i Primera Division befant Independiente seg uansett nå faktisk nede på en 25. plass, med bortelaget Aldosivi på plassen bak, men det var som vanlig tett og jevnt på tabellen.
Jeg kunne sikkert funnet et vannhull og ladet opp med en øl før kamp, siden det var god tid til avspark, men jeg var ivrig etter å få tatt en kikk innenfor portene og gledet meg nå veldig til kamp. Etter å ha betraktet anleggets flotte ytre og statuen av klubblegenden Ricardo Bochini, gikk jeg derfor innenfor Estadio Libertadores de América. Dette stadionet ble opprinnelig åpnet i 1928, og var da Sør-Amerikas første stadion bygget med sement. Kapasiteten var rett i underkant av 53 000. I 2006 gjennomgikk anlegget en totalrenovering der det faktisk ble jevnet med jorden og gjenoppbygget fra bunnen av. Så kan man diskutere om det da er et helt nytt stadion eller ikke. Uansett åpnet det igjen i 2009 (selv om det tok ytterligere sju år å fullføre), men det skulle man kanskje ikke tro når man ser det.
Her vil mange sikkert være uenige med meg, men etter min mening er de moderne nybyggene som popper opp i Europa gjerne blottet for karakter, mens man her har et eksempel på noe som ifølge meg er langt mer interessant. Det er kanskje først og fremst takket være de store seksjonene med flotte ståtribuner. Men også fra utsiden ser man at det er et fotballstadion, og ikke et under gjennomsnittlig sjarmerende kjøpesenter, kontorbygg, hotell e.l. Samtlige tribuner har to etasjer, og på begge kortsidene er nedre nivå et stort ståfelt komplett med hvite bølgebrytere. I alle de fire hjørnene har man noen interessante ‘tårn’ med flere etasjer med sittetribune med navn som kan oversettes til ‘djevelens hals’. Stadionet har i dag en kapasitet på drøyt 40 000. Jeg var en av få innenfor inntil det begynte å komme til folk mens jeg benyttet ventetiden til å få meg litt mat og drikke fra matutsalget.
Før avreise fra Norge hadde jeg kommet over Twitter-profilen Groundspotters. Personene bak denne profilen er det argentinske paret Marina og Fernando, og jeg hadde tatt kontakt for å få litt råd og tips til mitt opphold i Buenos Aires. De viste seg at de to faktisk var Independiente-fans, og således ville befinne seg på det som ville bli min første kamp i Sør-Amerika og Argentina. Jeg traff da også på de bak tribunen en halvtimes tid før avspark, og fikk slått av en trivelig prat. Jeg skulle også se mer til de i løpet av turen, og holde kontakten for å blant annet også spørre om råd vedrørende diverse (spesielt fotball-relaterte) ting i løpet av mitt opphold. Dette som var min første kveld med base i den fantastiske storbyen Buenos Aires, bød også på det verste griseværet i løpet av hele mitt opphold, men foreløpig var det bare litt utrygt og med en liten skur eller to. Det skulle bli verre utover i kampen, og da skulle man gjerne hatt tak over hodet.
Det var fortsatt mange ledige plasser da kampen ble sparket i gang, og Fernando innrømmet da også at mange Independiente-fans ikke alltid er gode i motgang, i motsetning til det han hevdet var tilfelle hos rivalen Racing. De som hadde møtt opp i det som etter hvert var et skikkelig drittvær sto i hvert fall på, og så at hjemmelaget tok ledelsen i det 17. minutt, da Facundo Ferreyra fikk en stikker og sendte ballen forbi Aldosivi-keeperen og i mål til 1-0. Det gikk innimellom veldig fort i lengderetningen når Independiente slo til, og det var ikke minst også tilfelle da de doblet ledelsen i det 33. minutt. Leandro Fernández fikk ballen og fosset nedover høyrekanten, dro seg inn i feltet, fintet vekk en forsvarer, og avsluttet i bortre hjørne. 2-0. Aldosivi-keeper José Devecchi måtte deretter i aksjon på avslutninger fra Fernández og Damián Batallini, men det sto fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderoben halvveis.
Aldosivi skapte mer i andre omgangs innledning enn i hele første omgang, og hadde et par gode avslutninger mens regnet nå hadde gått over til å bli en vanvittig haglbyge. I det 54. minutt trodde jeg at Independiente hadde økt til 3-0, men det viste seg å bli annullert for offside. Etter en time traff vertenes Leandro Fernández tverrliggeren med et skudd, men hjemmelagets tredje skulle likevel komme. I det 72. minutt var de på ferde igjen, og selv om Fernández skled da han skulle legge tilbake til Damián Batallini, fikk han liggende pirket ballen tilbake til sistnevnte, som plasserte inn 3-0. Det ble til slutt også sluttresultatet, og det skulle faktisk også vise seg å bli den største seieren jeg så i løpet mine uker i Sør-Amerika. Dette hadde tross drittværet den kvelden vært en flott start på turen, og jeg så frem mot mer da jeg gikk tilbake mot togstasjonen for å ta meg tilbake til mitt hotell samme (dvs motsatt) vei som jeg hadde kommet. Og nå hadde regnet heldigvis også avtatt.
Argentine ground # 1:
Independiente v Aldosivi 3-0 (2-0)
Primera Division
Estadio Libertadores de America, 8 September 2022
1-0 Facundo Ferreyra (17)
2-0 Leandro Fernández (33)
3-0 Damián Batallini (72)
Att: ??
Admission: 4 000 ARS
Next game: 09.09.2022: Excursionistas v Deportivo Laferrere
Previous game: 06.09.2022: Skogstrand v Navestad
This day on a map / This whole trip on a map