Lørdag 10.09.2022: Claypole v Deportivo Laferrere
Denne lørdagen hadde jeg blinket meg ut en dobbel, men det skulle bli en fotballrelatert utflukt også før den tid. Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors’ hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og han hadde kvelden før fortalt meg at han lørdag morgen eller formiddag skulle ha en utflyttet brite på omvisning og lurte på om jeg ville være med. Jeg var i kontakt med ham da jeg våknet, og bestemte meg for å bli med, så etter en frokost på hotellet og litt morgenstell var det bare å komme seg av gårde. Turen gikk med Subte (metro) fra Peru til Carabobo og buss derfra opp til en holdeplass et kvartal eller to fra stadionet.
Jeg mistet nettet totalt da jeg kom ut av metroen, men husket hvilken buss jeg skulle ha. Jeg måtte imidlertid spørre andre passasjerer på bussen om bistand til å komme meg av på riktig sted, og ankom etter hvert avtalt møtested 5-10 minutter forsinket. Møtestedet var ved en av de utallige veggmaleriene av Maradona som er å se i området, og vi skulle få være med på en omvisning både utenfor og inne på stadionet, mens Tomás øste av sin voldsomme kunnskap om temaene Maradona og Argentinos Juniors. Han har for øvrig også en egen Instagram-konto der han legger ut daglige bilder av Maradona-veggmalerier fra rundt om i Argentina (for han er virkelig overalt!), og jeg begynte underveis å mistenke at han kanskje var en enda større fan av Maradona enn sin klubb Argentinos Juniors.
Inne i stadionets indre fikk vi også se selveste Copa Libertadores-troféet, og etter en kikk innom garderobene, fikk vi ikke minst gå en tur ut på banen, der jeg blant annet fikk la meg avbilde på laglederbenken. Turen ble avsluttet med en tur innom det som faktisk er et slags tempel for Maradona; komplett med et alter(!) med portrettet av en ung Maradona hengene over seg. Dette er ikke åpent i forbindelse med kamper, men ellers kan fans komme innom her og legge fra seg offergaver, og det hadde åpenbart blitt gjort til gangs, med massevis av diverse saker av alle slag. Det som vel var gudsønnen til Maradona selv hadde ansvaret for dette rommet, og bekreftet at han hver morgen plukket opp en rekke offergaver som i løpet av kvelden og natten hadde blitt ‘kastet’ inn gjennom smijernsporten som blir låst på kveldstid.
Jeg takket Tomás for en flott omvisning, og ble pekt i retning av riktig bussholdeplass for å komme meg tilbake og mot dagens første kamp. Etter lærepengene dagen før hadde jeg nå sjekket ut den informasjonen jeg kunne om de to kampene jeg hadde valgt meg, og det virket ikke som om det skulle være noe problem å få kjøpt seg en billett til hverken Primera C-kampen hos Claypole eller kveldskampen med Banfield som vertskap i toppdivisjonen. Etter å ha busset tilbake til Carabobo, tok jeg metroens linje A til Lima, hvor jeg byttet til linje C fra Avenida de Mayo til Constitución, og kom meg derfra med et av den såkalte Roca-linjens tog sørover fra Plaza Constitución. Toget mot Bosques brukte omtrent en halvtime til Claypole, der jeg steg av. Nå befant jeg meg ikke bare lenger sør enn jeg noen gang hadde gjort tidligere, men også lenger sør enn jeg ville befinne meg senere på turen.
Dette var faktisk et av områdene noen hadde advart meg mot å oppsøke, eller i det minste å utvise forsiktighet i, men det så ikke spesielt suspekt ut da jeg tuslet ut av togstasjonen og gikk mot Estadio Rodolfo Vicente Capocosa. Etter et par kvartaler langs en stadig mer ‘shabby’ gate merket jeg imidlertid at jeg skilte meg voldsomt ut som gringo blant gjengene med heftig tatoverte barra bravas som ladet opp med gatefester, grilling, øl og fernet & cola før kamp, og følte nærmest hvordan flere gransket meg med blikket. Jeg mente å huske at Fernando hadde tipset meg om at billettsalget til Claypole foregår et kvartal eller så unna selve stadion, så jeg spurte et par av deres barra bravas om veien til billettkontoret. De svarte med å peke meg videre, men før jeg i det hele tatt rakk å takke for hjelpen, tilbød de å selge meg en billett som de skulle ha 500 pesos for. Det var da også den billigste billetten jeg kjøpte på hele turen, så jeg slo til.
Kanskje hadde jeg bare hellet med meg, for jeg har i ettertid hørt om tilreisende som har litt mindre trivelige opplevelser her, men i likhet med resten av stedene jeg besøkte under mitt opphold i Buenos Aires, traff jeg stort sett kun på hyggelige og hjelpsomme mennesker, og opplevde aldri å havne i noe trøbbel. Et par av de eldre gutta hadde nå uansett fått med seg opptrinnet, og da jeg gikk videre kom de bort og spurte om jeg hadde fått tak i billett. Jeg var litt mistenksom til hva de ville, men de fortalte at billetten var til den såkalte popular-tribunen der den harde kjernen samles, og foreslo at jeg heller ble med de inn på platea-seksjonen (hovedtribunen) da de mente det nok var litt tryggere for meg. De mente de ville passe på meg, og det var da heller ikke noe problem å gå inn på hovedtribunen som egentlig krevde en dyrere billett. De fortalte rett og slett bare både politiet og vaktene at jeg skulle inn sammen med de, og de vinket oss deretter gjennom uten å sjekke hverken billett eller noe som helst annet.
På innsiden hadde de en venninne som snakket godt engelsk, og en av de hentet henne mens den andre pekte ut matutsalget for meg. Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for min umiddelbare lille skepsis, for dette var trivelige folk som bare syntes det var artig at en fotballturist fra Norge kom for å besøke deres klubb, og nå skulle jeg introduseres for flere aktører før jeg ble sittende å prate med den engelsktalende frøkna som jeg også endte opp med å se deler av kampen sammen med. Før avspark rakk jeg også å prøve en chori (forkortelse for choripán) for å få litt mat i skrotten, og det skulle bli en skikkelig favoritt under min tid i Buenos Aires. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men fant ut at jeg skulle vente til pause.
CA Claypole ble stiftet i 1923, og lyder kallenavnet El Tambero. Det var faktisk først i 1978 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, og de tok da plass i Primera D. Etter å ha gått ubeseiret gjennom sesongen, rykket de i 1986 opp til Primera C. Det er disse to divisjonene klubben har oppholdt seg i siden, med flere opp- og nedrykk mellom de to. Siste opprykk til Primera C, der de nå befinner seg, var i 2020. Det kan for så vidt også nevnes at Claypole i 2011 var involvert i en kamp mot Victoriano Arenas som tydeligvis er å finne i rekordbøkene. Den endte nemlig med at det ble delt ut hele 36 røde kort! Samtlige 22 spillere ble utvist, i tillegg til 14 innbyttere og lagledere. Det er godt gjort, og det skal visst være rekord for antall røde kort delt ut noen gang i en kamp på seniornivå.
Klubbens hjemmebane ble innviet i 1979, under navnet Estadio César Luis Menotti, til ære for treneren som året før hadde ledet Argentina til VM-tittelen på hjemmebane. Senere har det blitt omdøpt til dagens navn, Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, etter en avdød tidligere president. Kildene spriker hva gjelder kapasiteten, men om man skal velge å stole på en argentinsk kilde, er den på rundt 3 500. Det er på langsidene at man finner tribunefasilitetene i form av seksjoner med åpne betongtribuner; mer på den ene siden enn den andre. På kortsidene er det intet slikt, men bak det ene målet (og de høye gjerdene som man er normal kost i argentinsk fotball) hadde det likevel samlet seg en mengde mennesker. Supportergrupperingene her har gjerne egne ‘band’ eller ‘orkester’, og disse holde det gjerne gående i området lenge før kamp, før de gjerne kommer marsjerende inn på tribunen sammen med den harde kjerne av barra bravas idet kampen starter.
Dagen før hadde Deportivo Espanol tapt, mens Excursionistas og Argentino Mérlo spilte uavgjort med undertegnede på tribunen, og det betød at Claypole for alvor hadde muligheten til å melde seg på i den absolutte tetkampen i Primera C, men da måtte de slå et Deportivo Laferrere som startet helgen fem plasser og seks poeng bak dagens vertskap. Det var imidlertid gjestene som hadde de fleste halvsjansene – om de kan kalles det – i en førsteomgang som var temmelig sjansefattig og bød på relativt lite underholdning for de fremmøtte, selv om jeg koste meg uansett. Det sto altså 0-0 til pause, og da klarte jeg som jeg så vidt var inne på heller ikke å motstå fristelsen av å kjøpe meg en ny chori.
Kampen fortsatte i samme spor etter hvilen, og det var først sent i kampen at det virkelig skjedde ting, men da gikk det til gjengjeld unna i noen minutter, så la oss bare hoppe frem til det 83. minutt. Da hadde gjestene fått straffespark, og Javier Rossi gjorde ingen feil da han sendte Deportivo Laferrere i føringen. 0-1, men Claypole svarte umiddelbart, for et minutt senere sto det 1-1 etter at Guillermo Peralta utlignet med et flott skudd som skrudde inn i målet og fant nettmaskene. Det virket nå som om det var hjemmelaget som hadde blod på tann og gikk for seieren, men i stedet var det gjestene som på nytt tok ledelsen i det 88. minutt, da Gonzalo Parisi hadde en enkel jobb med å styre inn 1-2 etter slett keeperspill. Til tross for et sent press fra vertene, ble det også sluttresultatet, og jeg kunne takke for meg, ønske lykke til, og tusle tilbake til stasjonen for å sette kursen mot dagens andre kamp.
Argentine ground # 3:
Claypole v Deportivo Laferrere 1-2 (0-0)
Primera C
Estadio Rodolfo Vicente Capocosa, 10 September 2022
0-1 Javier Rossi (pen, 83)
1-1 Guillermo Peralta (84)
1-2 Gonzalo Parisi (88)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from a couple of barra bravas outside, when asking directions to the ticket office)
Next game: 10.09.2022: Banfield v Colón de Santa Fe
Previous game: 09.09.2022: Excursionistas v Argentino de Mérlo
This day on a map / This whole trip on a map
