Mandag 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County
Det var endelig på tide å ta opp igjen noe som etter hvert ble en årviss ‘tradisjon’; nemlig min romjuls- og nyttårs-tur til Storbritannia. Det hadde vært et fast innslag fra 2008 og frem til 2018, så etter noen års pause lot det seg nå gjøre igjen. Jeg hadde allerede før sommeren booket plass på Norwegian sitt morgenfly med avgang klokken 07.00, siden jeg vet av erfaring hvor dyre (og utsolgte) flyene blir på Boxing Day (andre juledag). Julefeiringen hadde funnet sted hos min mor i Drøbak, der jeg også overnattet, og hun hadde tilbudt seg å kjøre meg opp til Korsegården slik at jeg kunne komme meg med flybussen derfra klokken 03.32. På et vinterlig Gardermoen ble etter hvert flyet noe forsinket da det først måtte avises, men snart var vi på vei, etter at jeg hadde sovnet allerede før take-off.
Det er sannelig ikke lett å planlegge noe som helst i England for tiden, for igjen skulle den tilsynelatende endeløse rekken av streiker (i mitt tilfelle fremst og fremst i jernbane- og kollektiv-bransjen) etter hvert stikke kjepper i hjulene for meg. Mens romjula er en travel tid på jernbanen blant annet her hjemme i Norge, benytter britene også gjerne denne høytiden til å foreta vedlikeholdsarbeid på jernbanen, som i dette tidsrommet uansett allerede har et svært redusert tilbud. Normalt sett kjøres det jo ikke et eneste tog på Christmas Day (første juledag), mens det på Boxing Day vanligvis kun er et redusert tilbud på strekningene som betjener de store flyplassene til London og Manchester (i tillegg til at det går noen tog til Bicester og det kjente markedet der). Denne dagen var det enkelt og greit ikke et eneste tog som ville kunne frakte meg videre fra Gatwick Airport, så da måtte det bli buss.
Jeg hadde booket hotell i East Croydon, og hadde funnet ut at det mest praktiske ville være å ta en lokalbuss til Redhill for derfra å ta en ny buss videre til East Croydon. Buss nummer 400 kom kom i henhold til rutetiden, og selv om den ble noe forsinket grunnet et antall forvirrede turister, hadde jeg ingen grunn til å stresse. I Redhill byttet jeg til 405-bussen til East Croydon, og snart kunne jeg entre Premier Inn-hotellet der. Jeg hadde vært svært tidlig ute med å booke også det, og hadde betalt £35 for overnatting. Jeg var fornøyd med å få slenge fra meg bagen inntil videre, og strøk deretter på dør igjen for å komme meg med trikken til Wimbledon, der turens første kamp skulle spilles. Det vil si, også på trikkelinjene i Sør-London var det vedlikeholdsarbeid, i dette tilfellet ved Wimbledon stasjon, så Dundonald Road ble endeholdeplass.
Der steg jeg av med rundt tre timer til kampstart, og spaserte den ikke spesielt lange veien opp til puben The Garratt & Gauge, der jeg unnet meg turens første pint. Turen gikk derfor videre til Wetherspoons-puben The Wibbas Down like i nærheten, før jeg gikk for å ta bussen fra Wimbledon bussterminal mot Plough Lane og dagens kamp. Wimbledon er nok et velkjent navn for de fleste, og vil for mange sikkert gi assosiasjoner til den prestisjetunge tennisturneringen som spilles der. Wimbledon tilhører i dag London-bydelen Merton, og av dens rundt 215 000 innbyggere, bor omtrent en tredjedel i Wimbledon. Her man for øvrig 11-12 kilometer sørvest for Charing Cross i det sentrale London.
Jeg gikk av bussen noen få minutters gange fra AFC Wimbledon sin nye hjemmebane, rett ved deres gamle hjemmebane Plough Lane. Kun et par hundre meter videre langs samme vei ligger det nye stadionet med samme navn, og på utsiden av en av inngangene så jeg et kjent fjes i form av Terry Hall fra Terry’s Badges, som jeg ble stående å snakke litt med inntil han fikk en kunde. Jeg hadde på forhånd betalt £25 for en kampbillett, så jeg slapp å tenke på det, men rett i nærheten sto noen og solgte det jeg antok var dagens kampprogram. Det viste seg å være en fanzine, men jeg kjøpte et eksemplar, og fikk snart også byttet £3 mot et eksemplar av dagens 80 sider tjukke (eller heter det nå enorme?) kampprogram fra en selger i nærheten. Det var fortsatt rundt en time og et kvarter til avspark, så jeg inntok puben By The Horns, som er tilknyttet anlegget og viste seg å være et godt sted å lade opp til kamp.
Finnes det fortsatt noen som ikke kjenner til historien om Wimbledon FC og flyttingen til Milton Keynes? Kanskje er det for ordens skyld på sin plass med en rask oppsummering, og den starter med stiftelsen av Wimbledon FC i 1889. Denne klubben vant den gjeve FA Amateur Cup i 1963, vant åtte ganger Isthmian League, og i perioden 1975-1977 Southern League-tittelen tre år på rad før de ble valgt inn i Football League. Der klatret de til topps og spilte mange år i den engelske toppdivisjonen, og huskes nok av mange best for den overraskende FA Cup-triumfen i 1988, da de slo selveste Liverpool i finalen. ‘The Crazy Gang’ ble et begrep. Etter Taylor-rapporten oppfylte dessverre ikke Plough Lane lenger kravene, og man startet en banedeling med Crystal Palace; en i utgangspunktet midlertidig avtale som endte opp med å vare i over et tiår.
Ledelsen så på mulighetene for både et nytt stadion i nærmiljøet og flytting til andre byer. Til og med flytting til den irske hovedstaden Dublin (med fortsatt spill i engelsk fotball) var til og med et aktuelt tema på et tidspunkt! I ‘nybyen’ Milton Keynes satt noen forretningsfolk med Pete Winkelman i spissen, og de var ivrige etter å få et topplag i byen. I stedet for å investere i de eksisterende non-league klubber som Milton Keynes Wanderers, som de tydeligvis ikke hadde tålmodighet til, klarte de i stedet å lokke til seg en allerede etablert ligaklubb da FA omsider – og etter store protester – presterte å gi tillatelse (med 2 stemmer mot 1) til å flytte Wimbledon FC til Milton Keynes nærmest som en amerikansk franchise. Den ble som kjent senere omdøpt Milton Keynes Dons (i 2004) og har heldigvis i hvert fall blitt fradømt retten til å hevde Wimbledon FCs historie som sin egen.
Allerede før Wimbledon FC ble til Milton Keynes Dons, hadde rasende og frustrerte Wimbledon-supportere stiftet en ny klubb etter FAs sjokkerende avgjørelse. AFC Wimbledon ble til i mai 2002, og startet opp i Combined Counties League Premier Division, på nivå ni av engelsk fotball. Der satt de en hele rekke tilskuerrekorder for dette nivået av engelsk fotball. Mellom februar 2003 og desember 2004 spilte de hele 78 ligakamper på rad uten tap, og det er rekord i engelsk seniorfotball. I 2004 kunne de også feire opprykk til Isthmian League Division One, som de vant klart på første forsøk og sikret seg et andre strake opprykk. I Isthmian League Premier Division tok de seg umiddelbart til playoff, men tapte i playoff-semien i både 2006 (for Fisher Athletic) og 2007 (for Bromley). Våren 2008 skulle det imidlertid skje igjen, og etter en tredjeplass ble AFC Hornchurch slått i playoff-semien, før Staines Town ble slått i finalen. Dermed et nytt opprykk.
Nå ventet Conference South, og der tok de tittelen på første forsøk, og sikret opprykk til Conference Premier. Vi hopper deretter to år frem i tid, og en andreplass bak hardt satsende Crawley Town ble fulgt opp med klar seier i playoff-semien(e) mot Fleetwood Town. I playoff-finalen ventet Luton Town, og det sto 0-0 etter både 90 minutter og ekstraomgangene. En plass i Football League sto på spill da det hele skulle avgjøres på straffesparkkonkurranse, og der seiret AFC Wimbledon. Fem opprykk på åtte år må sies å være imponerende, men etter noen sesonger på nedre halvdel av League Two-tabellen sikret de seg våren 2016 den siste playoff-plassen. Accrington Stanley ble slått over to kamper i semien, før de på selveste Wembley beseiret Plymouth Argyle 2-0 i finalen og rykket opp til League One med sitt sjette opprykk på 13 sesonger.
Debutsesongen på nivå tre av engelsk fotball endte med en 15. plass som fortsatt står som deres bestenotering i ligaen, og forrige sesong opplevde de våren 2022 nedrykk for første gang, da de måtte ta turen ned ett hakk igjen etter å ha endt nest sist. Om de håpet på en umiddelbar retur, så det ut som om det eventuelt ville måte skje via playoff igjen, for Leyton Orient hadde fått en luke i toppen, og ble jaktet av først og fremst Stevenage og Northampton Town. AFC Wimbledon lå på en 12. plass, men hadde dog kun tre poeng opp til playoff-sjiktet, så det ville hjelpe med en seier over Newport County som lå på en 18. plass og altså var dagens bortelag. Mens jeg nippet til pinten og bladde i kampprogrammet, dro det seg sakte men sikkert mot avspark, men før den tid rakk jeg også å gå til innkjøp av en pai som ble satt til livs.
Det gamle Plough Lane stadionet hadde vært hjemmebane for Wimbledon FC fra 1912 til 1991, da de som nevnt flyttet ut for å banedele med Crystal Palace. Reservelaget fortsatte å spille der frem til 1998, men stadionet ble revet i 2002 – samme år som AFC Wimbledon ble stiftet. Den nye klubben startet opp med å spille på Kingstonian sin hjemmebane, Kingsmeadow, som de snart også kjøpte. Den ble senere solgt til Chelsea, som ville bruke den som hjemmebane for sitt kvinnelag, men AFC Wimbledon spilte der frem til 2020, da de kunne flytte inn på sitt nye stadion rundt to hundre meter fra det gamle stadionet på Plough Lane. Det nye er bygget på tomten til Wimbledon Greyhound Stadium, som ble revet og gjenoppbygget som det nye Plough Lane. Kapasiteten her er foreløpig 9 215, men kan visstnok økes til 20 000 om ønskelig. Min billett var til den sørlige kortsiden der man har ‘ståtribune’ med såkalt safe standing.
Det kom merkelige meldinger om at alkoholserveringen hadde blitt stoppet og ikke ville åpne igjen denne dagen, og det skulle ha å gjøre med at høyttaleranlegget ikke virket. Jeg registrerer i ettertid at det også gjorde at kampen faktisk sto i fare for å bli avlyst, uten at jeg kan skjønne hvordan et defekt høyttaleranlegg skal kunne true sikkerheten slik det tydeligvis ble hevdet. Heldigvis ble det i uansett kamp, men det var langt fra noen festforestilling de 7 784 tilskuerne ble vitne til før pause. Det noterte meg egentlig ikke engang for noen halvsjanser i løpet av det som var et aldri så lite gjesp av en førsteomgang, men heldigvis ble det mer action etter pause.
I det 58. minutt sendte Ethan Chislett vertene i føringen 1-0 med et frispark. Det som først så ut som et innlegg, var kanskje ikke det likevel, og ballen endte opp i det bortre krysset. Snaut ti minutter senere fikk Dons-spiss Kyle Hudlin imidlertid direkte rødt kort for å ha skallet til en motspiller, og AFC Wimbledon måtte dermed fullføre kampen med én mann mindre på banen. Ikke lenge etter dro gjestene fra Wales nytte av dette da Nathan Moriah-Welsh ble lagt i bakken av Huseyin Biler og dommeren pekte på straffemerket. Offrande Zanzala steg frem og utlignet til 1-1 i det 70. minutt, kun tre minutter etter utvisningen. Det utløste jubel blant de 369 bortesupporterne, men det ble ikke flere mål, og dermed endte det 1-1. Det var kanskje ingen av de to lagene spesielt fornøyd med.
Nå manglet jeg igjen kun tre stadioner i League Two, etter at (New) Plough Lane hadde blitt huket av. Jeg hadde intet behov for å bli igjen særlig lenge, og tuslet snart tilbake mot Dundonald Road for å komme meg med trikken tilbake til East Croydon. Ved holdeplassen Wellesley Road steg jeg av og gikk for å sjekke inn, og deretter bevilget jeg meg en tur bort til puben Green Dragon for å få meg en pint Lilley’s Cider. Det ble imidlertid med den ene, for takket være et elendig togtilbud dagen etter, hadde jeg en grytidlig start og en lang reise foran meg, så jeg trakk meg nokså raskt tilbake til hotellet og rom 603 for å få meg litt søvn.
English ground # 554:
AFC Wimbledon v Newport County 1-1 (0-0)
League Two
(New) Plough Lane, 26 December 2022
1-0 Ethan Chislett (58)
1-1 Offrande Zanzala (pen, 70)
Att: 7 784 (369 away)
Admission: £25
Programme: £3
Next game: 27.12.2022: Bolton Wanderers v Derby County
Previous game: 13.11.2022: Slovan Bratislava v Ruzomberok
Previous UK game: 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria
This trip on a map
