Dag 9: Lørdag 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
Jeg var godt i gang med mitt kaledoniske eventyr denne helgen, og fra lørdagsmenyen hadde jeg valgt meg to kamper. Med Raith Rovers v Hibs valgt ut til TV-kamp med sent avspark, så jeg tidlig muligheten for å kunne få til en dobbel denne dagen, men det var avhengig av at en av de nærliggende klubbene i den skotske Junior-pyramiden ble satt opp med hjemmekamp. Det er imidlertid ikke det letteste å planlegge når majoriteten av Junior-kampene gjerne kun blir offentliggjort for en uke av gangen, men da det var flere å velge i, så sjansene var gode for at en av disse skulle få hjemmekamp slik at jeg først kunne få en skikkelig debut i Junior-fotballen og deretter komme meg til Kirkcaldy.
Det var dog en liten strek i regningen at de skotske Junior-ligaene tydeligvis fra denne helgen hadde noe senere avspark enn hva tilfelle var i ukene før. Det har vel den enkle forklaring at det nok var den tiden på året der de kunne tillate seg litt senere kampstart uten at det ble for mørkt; for majoriteten av Junior-klubbene har ikke flomlys. Det reduserte selvsagt betraktelig antallet klubber som nå var realistiske for meg å kunne kombinere med den senere kampen hos Raith Rovers. Nå var jeg egentlig avhengig av hjemmekamp for enten Hill of Beath, Dundonald Bluebell, Glenrothes, eller Kirkcaldy YMCA – nevnt i en rekkefølge rangert etter hvor jeg helst ville.
Jeg var allerede i gang med turen da terminlista for denne helgen i SJFA East Region endelig ble sluppet, og ikke bare hadde Hill of Beath fått hjemmekamp slik at jeg kunne velge meg den jeg helst ville til av de fire, men bortelaget var ingen ringere enn Linlithgow Rose – en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, og en klubb som denne sesongen også hadde gjort furore i den gjeveste skotske cupen. Det var enda en grunn til å ønske seg til Keir’s Park i Hill of Beath denne lørdagen, og jeg var egentlig aldri i tvil om at det nå ville bli min destinasjon. På Kempster-forumet ble jeg dessuten kontakten av den engelske groundhopperen Dave som hadde sett en av mine innlegg og også hadde blinket seg ut den samme dobbelen, og han tilbød meg til alt overmål skyss fra Hill of Beath til Kirkcaldy, slik at jeg slapp å benytte meg av taxi de omtrent halvannen milene.
Når man befinner seg i Skottland så må man da kunne unne seg å nyte godt av de lokale godsakene, og på en kneipe (mon tro om den het Jackson’s Bar?) like ved siden av mitt hotell hadde jeg lagt merke til at de annonserte med full scottish breakfast. Kanskje litt snodig inneholdt den ingen haggis, men jeg var ikke snauere enn at jeg forhørte meg om muligheten til å slenge på en skive eller to med haggis. Det var ingen problem, og etter en aldeles fortreffelig frokost var jeg en svipptur innom hotellrommet før jeg spaserte ned til togstasjonen Glasgow Queen Street for å ta 10.30-toget østover. Avspark i Hill of Beath var ikke før klokka 14.30, men jeg dro tidlig av gårde med en liten ørliten omvei i tankene.
Etter et kjapt togbytte ved Haymarket, ankom jeg omsider Cowdenbeath et par minutter over tolv, og jeg satt straks kursen mot det nærliggende stadionet Central Park, som er hjemmebane for ligaklubben Cowdenbeath. Der skulle det denne dagen spilles et heftig lokaloppgjør mot erkerivalen Dunfermline Athletic, og vakter og klubbpersonell var allerede på plass da jeg tok en kikk med snaut tre timer til kampstart. Jeg ble i løpet av helgen spurt mange ganger hvorfor jeg ikke heller valgte denne kampen som første kamp denne dagen, men samtidig som kampen i Hill of Beath fristet, fryktet jeg også at det med en noe senere kampstart på Central Park ville kunne bli litt vel stressende å ta seg til Kirkcaldy i tide etter kamp…og i tillegg hadde jeg allerede takket ja til skyss med Dave.
En av vaktene ga klarsignal til at jeg kunne få passere porten og stikke innenfor for å ta en kikk på den betingelse at jeg lovet å komme tilbake. Det hadde jeg selvsagt til hensikt å gjøre, men først tilbragte jeg et lite kvarter inne på Central Park, som viste seg å være en positiv overraskelse for meg, og et klassisk men samtidig uortodoks stadion som falt langt mer i smak enn jeg hadde trodd. Uortodoks fordi fotballklubben deler stadionet med stock car racing, og det skulle faktisk være et slikt arrangement etter fotballkampen denne dagen (det skjer visst hver lørdag klokka 18.00). Til tross for at man har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen, likte jeg som sagt Central Park som har noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Men nå er det noe annet dette innlegget hovedsakelig skal handle om, så en mer utfyllende beretning fra min lille snarvisitt ved Central Park kan finnes her.
Etter å ha tatt meg ut igjen og takket vakten for kikken, hadde jeg fortsatt litt tid å slå i hjel, og jeg valgte derfor å ta en pitstop ved vannhullet Partners Bar, som åpenbart også fungerer som nattklubb. Der fikk jeg også ladet opp telefonen litt mens jeg lesket strupen med nektar fra tappekranene, før jeg etter hvert praiet et taxi fra holdeplassen på andre siden av veien. Selv ute i de skotske provinser har asiatene åpenbart flokket til taxisjåfør-yrket, men drosjekusken skjønte sporenstreks hvor jeg skulle da jeg beordret ham i retning av Hill of Beath Hawthorns hjemmebane i Hawthorn Crescent. Hill of Beath er navnet på både en ås og den lille landsbyen som ligger ved denne helt i den sørvestlige utkanten av Cowdenbeath. Vi befinner oss altså i grevskapet (om det fortsatt heter det i Skottland) Fife.
Da jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark ankom Keir’s Park, som klubbens hjemmebane heter, var det svært lite aktivitet der. En av portene sto imidlertid åpen, og jeg kunne se noen klubbrepresentanter som var samlet borte ved klubbhuset bak det ene målet, men jeg valgte først å ta en kjapp runde rundt anleggets utside. Da jeg kom tilbake hadde porten blitt lukket, og det var om mulig enda mindre aktivitet enn tidligere. Etter et par minutter kom det gående en kar som spurte om jeg var den norske groundhopperen, og dette var kompisen til Dave som hadde tilbudt meg skyss. Dave satt visst fortsatt i bilen og tok en høneblund, men nå var i hvert fall det ordnet. Det kom snart en kar som fortalte at det nok ikke åpne før nærmere klokka to, men vi fikk lov til å allerede betale oss inn med £5 hver og ta en kikk.
Keir’s Park prydes flere steder på utsiden av flott smijern med klubbens eller anleggets navn, og har også et par virkelig fjonge smijernsporter. På innsiden har de en både ryddig og veldig fin hjemmebane som jeg umiddelbart likte. Den har hard standing med et opphøyet parti i bakkant så godt som rundt hele banen, og på langsidene har man tribunekonstruksjoner som gir tak over hodet til de som står midt på de midterste partiene. Et svært trivelig lite stadion, som bak det ene målet altså har sitt klubbhus. Det er imidlertid ingen bar der, og vi ble fortalt at man benytter seg av ‘Miners Welfare-klubben’ på utsiden. Karen lovet å huske oss, og pekte ut for oss et hus som lå et steinkast unna ned mot Main Street. Dette ved å ha egne eller uavhengige ‘social clubs’ på utsiden av anlegget er visst ingen ukjent greie i den skotske Junior-pyramiden, og utenfor Welfare-klubben i Hill of Beath registrerte jeg at det sto en statue av Rangers-legenden Jim Baxter.
Baxter anses for å være en av tidenes beste skotske spillere, og i 1960-årene var han også sentral på et sterkt skotsk landslag. Under en kamp mot England i 1967 scoret han begge målene og skal til tider ha nærmest latterliggjort navngjetne engelskmenne ute på banen da skottene med ti mann slo verdensmestrene fra året før. Under et skadeopphold begynte hans alkoholkonsum å gå over styr, og han ble etter hver solgt til Sunderland for det som den gang var overgangsrekord for en skotsk klubb (£72 500). Under hans opphold i nordøst-England huskes han spesielt for å ha drukket seg totalt bevisstløs for deretter å spille en praktkamp dagen etter. Han var også innom Nottingham Forest før han returnerte til Rangers en kort periode innen han i 1970 la opp kun 31 år gammel. Baxter døde i 2001, og to år senere ble altså statuen av legenden reist utenfor denne klubben i hans fødested Hill of Beath.
Jim Baxter spilte aldri for Hill of Beath Hawthorn, og det har en meget naturlig forklaring. Klubben ble nemlig først stiftet i 1975, men før jeg forteller mer om klubben og den skotske Junior-fotballen, er det kanskje igjen nødvendig å presisere at det ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og dette er faktisk en betegnelse som jeg ser brukes flere steder (men som der også benyttes om ‘Senior’-ligaer som Highland League, Lowland League etc).
Hill of Beath Hawthorn fikk i 1982 innpass i Junior-pyramidens, der de naturlig nok spiller i East Region. SJFA East Region Superleague har siden omstruktureringen i 2002 vært den øverste ligaen, og med unntak av én sesong har The Haws vært der siden den gang. Tre ganger har de endt på andreplass (i 2003, 2011 og 2012), men deres største triumf kom tilbake i 1990 da de vant den prestisjetunge Scottish Junior Cup etter finaleseier 1-0 over Lesmahagow. Mest imponerende av alt er det kanskje at klubben helt fra starten i 1975 og frem til slutten av forrige sesong hadde én manager. Jock Finlayson var altså manager for klubben i hele 40 år(!!) før han i fjor syntes at nok var nok og ble erstattet av Bobby Wilson.
Etter å lesket meg med en pint Olde English, forlot jeg den nevnte Welfare-klubben £2,85 fattigere og gikk tilbake til Kair’s Park, der jeg snart observerte et kjent fjes. Jeg ville vært overrasket om det ikke var for at jeg noen dager tidligere hadde registrert at Shaun Smith hadde planer om å ta turen opp fra Gateshead. Han er en kjent skikkelse i groundhopper-miljøet i nordøst og Storbritannia for øvrig, og er i ferd med å prøve seg som forfatter der han planlegger en bok som tar for seg alle vinnerne av den skotske Junior Cup de siste 50 årene. Det kan bli interessant lesning. Nå traff jeg også på Dave som hadde fått seg en times tid på øyet, slik at skyss videre til Kirkcaldy etter kamp var i boks.
Kampprogram i Junior-pyramiden er imidlertid visstnok nesten like vanlig som i Norge (det vil si som oftest ikke i det hele tatt). Fullt så ille er det kanskje ikke, men jeg har blitt fortalt at et et flertall av klubbene ikke tar seg bryet med program, og det var også tilfelle hos Hill of Beath Hawthorn. En kikk på tabellen ville imidlertid fortalt at ligaen ble toppet av Bonnyrigg Rose Athletic, som hadde fire poeng ned til Bo’ness United og i tillegg tre kamper til gode. Tittelforsvarer Kelty Hearts på tredje hadde fem poeng opp til teten med like mange kamper spilt, mens dagens gjester fra Linlithgow Rose befant seg på fjerde. De hadde enda en kamp mindre spilt enn lederlaget, men hadde da også ti poeng, slik at en seier i dag nok var et must om de i det hele tatt fortsatt skulle ha en sjanse til å henge med i tittelkampen. Vertene Haws befant seg på en 10. plass, ytterligere 11 poeng bak Linlithgow, men med kamper til gode på lagene foran seg, og representanter for hjemmelaget mente at det fortsatt var realistisk å håpe på en topp 6-plassering ved sesongslutt.
Gjestene Linlithow Rose er som sagt en av storhetene i Junior-fotballen, og har som jeg også nevnte imponert voldsomt i denne sesongens skotske FA Cup. I 2007 endret det skotske FA reglene slik at blant annet vinnerne av Junior-fotballens tre regionale ligaer samt vinneren av Scottish Junior Cup ble automatisk kvalifisert for neste sesongs FA Cup. Siden den gang har Junior-klubbene levert flere gode resultater mot ligamotstand og slått ut flere ligaklubber, men ingen har noensinne tatt seg så langt som Linlithgow Rose gjorde denne sesongen. Først i femte ordinære runde ble det stopp da man gikk på et hederlig tap 2-4 borte mot Premiership-klubben Ross County. Angående Junior-klubber i denne gjeveste skotske cupen skal det for øvrig nevnes at Girvan historisk sett var et spesielt tilfelle da de var fast innslag gjennom å ha lisens både hos Junior-pyramidens FA og det ‘ordinære’ FA. Nå har de fått selskap av Banks O’Dee og nettopp Linlithgow Rose, som dermed også vil bli faste innslag.
Men nå var det ligaspill i SJFA East Region Superleague det dreide seg om, og Linlithgow Rose tilrev seg et iniativ som de burde fått uttelling for da Tommy Coyne traff innsiden av stolpen. Etter 25 minutter kunne de for anledningen svart- og hvitstripede gjestene imidlertid juble da et frispark fra Kevin Kelbie endret retning i en forsvarsspiller i muren. Haws-keeper Rhory Mooney var utspilt, og ballen havnet hos høyreback Blair Batchelor som nokså enkelt kunne styre inn 0-1. Ikke altfor lenge etter trodde Tommy Coyne at han hadde doblet ledelsen da han headet i mål, men linjemannen hadde hevet flagget sitt. På en av vertenes få muligheter i første omgang ble et innlegg headet i eget mål av Blair Batchelor, som dermed hadde scoret for begge lag, slik at det sto 1-1. The Rose kunne tatt tilbake ledelsen, men igjen traff de stolpen med et skudd fra Kevin Kelbie, og da returen ble satt i mål av Tommy Coyne fikk han for andre gang en scoring annullert for offside. Dermed 1-1 til pause.
Jeg hadde vurdert å ta en kjapp svipptur ned til Welfare-klubben i pausen, slik en del andre gjorde, men jeg droppet det ganske raskt, og valgte i stedet å teste de fristende godsakene som ble tilbudt i matutsalget. Jeg betalte £1,20 for en mince pie, men da det i seg selv ikke var nok for en voksen kar, måtte jeg jo også prøve en haggis roll til ytterligere £1,50. Begge deler falt for øvrig meget godt i smak. Jeg hadde også forsøkt å foreta en manuell telling av tilskuerne, da de tilsynelatende ikke opererer med tilskuertall i Junior-pyramiden. Det viste seg utrolig nok at både jeg og Dave hadde kommet frem til 290, og en god del av de var tilreisende fra Linlithgow. Jeg hadde hørt at The Haws nå og da har høyere tilskuertall enn hos storebror Cowdenbeath, men jeg vil tippe at det kanskje først og fremst er store cupkamper.
I tegneserien som på norsk fikk navnet ‘Keeper med tæl’ storspilte keeperen Ben Leiper for fjerdedivisjonslaget(?) Mancastor City. På stopperplass hos Linlithgow Rose var det imidlertid Colin Leiper som regjerte, og han var også frempå med en avslutning som ble reddet av hjemmekeeper Mooney. Etter en times spill fikk vi se en herlig scoring da hjemmelaget tok ledelsen 2-1. Fra sin posisjon ved hjørne av 16-meteren prikket Greg Smith det borterste krysset, og Rose-keeper Ally Adams kunne bare se på at ballen fant veien til nettmaskene. Hjemmelaget kunne økt ytterligere da en av angrepsspillerne fikk et innlegg foran mål, men fra kun et par meter styrte han ballen himmelhøyt over. På overtid ble bortelaget også redusert til ti mann da Jamie McKenzie fikk direkte rødt kort for å på kynisk og hardhendt vis ha stoppet en kontring der en Haws-spiller var på god vei til å komme alene mot mål.
Ikke lenge etter blåste dommeren for full tid, og selv om det var en mye jevnere andre omgang, var det egentlig ganske utrolig at Linlithgow Rose ‘kastet bort’ seieren i en kamp de burde ha avgjort allerede ved pause. Dermed var nok det realistisk sett også slutten på deres lille håp om en fjerde tittel i denne ligaen, mens Haws hadde tatt et lite sprang oppover og fikk styrket sin tro om å kunne komme seg inn blant topp seks. Jeg hadde hatt en trivelig visitt til Keir’s Park, men nå gjorde jeg en nokså rask exit sammen med Dave og hans kompis, og snart var vi på vei mot Kirkcaldy, der Raith Rovers skulle ta imot Hibernian i det som skulle bli vår andre kamp for dagen.
Scottish ground # 9:
Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Keir’s Park, 19 March 2016
0-1 Blair Batchelor (25)
1-1 Blair Batchelor (og, 40)
2-1 Greg Smith (61)
Att: 290 (h/c)
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian
Previous game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers