Lørdag 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian
Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen, men var nå på vei til dagens andre kamp, og attpåtil hadde jeg fått skyss av den engelske groundhopperen Dave og hans kompis som tok kontakt via Kempster-forumet for å tilby skyss da de så jeg hadde valgt meg samme dobbel som de selv snuste på. Det sparte meg for rundt halvannen mil med taxi, og fra Hill of Beath var vi nå på vei til Kirkcaldy, der Raith Rovers hører hjemme. De skulle ta imot Hibernian til TV-sendt kamp, og det at kampen skulle sendes på fjernsyn var da også grunnen til at kampen hadde fått avspark klokka 17.15, slik at den lot seg kombinere med en tidligere kamp. Det er 15-20 minutters kjøring fra Hill of Beath til Stark’s Park sør i Kirkcaldy, og da vi fikk parkert i en gate i nærheten var det fortsatt en snau halvtime til avspark.
Kirkcaldy er en by med rundt 50 000 innbyggere som ligger ved Skottlands østkyst ut mot Nordsjøen. Den hører til regionen Fife, og med sin beliggenhet et lite stykke nord for ‘fjorden’ Firth of Forth, er den eksempelvis snaut to norske mil øst-nordøst for Dunfermline, drøyt sju mil vest-sørvest for Dundee, og tre mil nord-nordøst for den skotske hovedstaden Edinburgh. Klubben fikk tidlig sitt kallenavn ‘Lang Toun‘ på grunn av sin lange hovedgate som allerede på 1500- og 1600-tallet strakk seg bortimot halvannen kilometer. I dag er den for øvrig rundt 6,5 kilometer lang. Det har blitt drevet forskjellige typer industri i Kirkcaldy, men den de skulle bli absolutt mest kjent for var linoleums-produksjon. Byen vokste betydelig i 1950- og 1960-årene, men naturlig nok kom man til et punkt hvor etterspørselen etter grusomme linoleums-gulv ble mindre, og en nedgang i først og fremst denne industrien bremset byens vekst.
Fra vår parkeringsplass i en gate et lite steinkast unna spaserte vi raskt opp bakken til ettermiddagens kamparena. Dave og hans kompis hadde allerede billett, og uttrykte overraskelse over at jeg ikke på forhånd hadde sikret meg en. De mente til og med at det muligens kunne være utsolgt, selv om de etter hvert måtte innrømmet at det kanskje ikke var spesielt sannsynlig. Jeg var egentlig ikke altfor urolig med tanke på dette, for selv om det var ventet at motstander Hibernian ville ta med seg en god del fans, har man i lengre tid klaget over – og stusset over – sviktende tilskuertall og en tilsynelatende manglende interesse i lokalsamfunnet til tross for at klubben den siste tiden hadde gjort det bra og så ut til å kapre en plass i playoff. I tillegg var det jo det faktum at kampen gikk på TV, slik at mange også av den grunn valgte å bli hjemme og heller se den fra godstolen.
Det viste seg da også å by på svært få problemer med å skaffe seg en billett da jeg stakk innom billettluka og betalte £20 for en billett til South Stand, som er hjemmetribunen bak det ene målet. Før jeg entret stadionet tok jeg imidlertid en rask kikk på utsiden før jeg betalte en programselger £2 for et eksemplar av dagens kampprogram og omsider gikk inn. Klubbsjappa til Raith Rovers befinner seg faktisk inne på South Stand, og der stakk jeg snuta innom og klarte å finne en pin til min samling. Med det unnagjort tok jeg meg opp på tribunen da jeg var temmelig ivrig etter å få tatt en nærmere kikk på en den ikoniske gamle hovedtribunen fra innsiden av anlegget. Dessverre gikk det ikke å ta seg over dit for å ta noen bilder fra en annen vinkel, men jeg tenkte som så at jeg kanskje kunne klare å ‘snike’ meg inn på den langsiden etter kampslutt.
Raith Rovers har spilt sine hjemmekamper på Stark’s Park siden 1891, men det skal ha blitt drevet sport der enda tidligere. Stadionet domineres i dag av de to kortsidene, der South Stand og North Stand er to temmelig identiske. Disse to moderne sittetribunene ruver over resten av anlegget, men mens North Stand gis til bortefansen, holder mange av de ivrigste hjemmesupporterne til på South Stand, der jeg nå befant meg. På langsiden til venstre for meg hadde jeg anleggets virkelige perle – den ikoniske Main Stand, som er meget spesiell også i den forstand at den har en slags L-form. Den unike tribunen strekker seg under halve banens lengde, men i hjørnet ved South Stand svinger den rundt og dekker også en liten del av denne kortsiden rett bortenfor der jeg sto. Denne herligheten er en skatt som ble ferdigstilt i 1925, og ikke overraskende ble den designet av mesterarkitekten fremfor noen når det gjelder fotballstadioner – skotten Archibald Leitch.
Fantastisk å se hva de klarte å bygge den gang (og enda tidligere), mens man i disse dager synes å ha mistet fullstendig evnen til å bygge noe som i det hele tatt kan begynne å minne om noe interessant. Den gamle Leitch-tribunen var alene vært inngangspengene, selv om jeg tidligere har sett den fra toget. Toglinjen går forbi rett på utsiden av motsatt langside, der togene suser forbi på vei til eller fra enda nordligere destinasjoner som Dundee og Aberdeen. På denne langsiden står en lavere tribune som strekker seg hele banens lengde, men den er for tiden ikke i bruk, og jeg ble fortalt at det var grunnet sikkerhetshensyn etter problemer med å oppfylle kravene for de nødvendige sertifikater. Kanskje er det også derfor klubben hadde fjernet setene fra denne tribunen? Men nå har jo den skotske ligaen visstnok diskutert et forslag om å åpne for seksjoner med ståtribune, og det skal også ha blitt vurdert av klubbledelsen, så kanskje er det en annen mulig forklaring.
Raith Rovers ble stiftet i 1883, og ble valgt inn i den skotske ligaen i Scottish League i 1902. Åtte år senere spilte de seg for første gang opp i øverste divisjon, og i 1913 var de tapende finalister i den skotske FA Cupen da de tapte finalen 0-2 for Falkirk. Deres beste ligaplassering kom i form av en tredjeplass i 1922, mens det nå er en god stund siden de kjempet i øverste divisjon. Deres siste besøk der endte i 1997. Tre år tidligere vant de ligacupen da Celtic måtte gi tapt i finalen etter både ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Også den skotske Challenge Cup har de klart å raske med seg. Det skjedde i 2014 da selveste Rangers ble finalebeseiret i en turnering som best kan beskrives som en slags skotsk utgave av Football League Trophy. Denne kvelden var det imidlertid ligapoeng det skulle kjempes om i det som nå også i Skottland heter Championship.
Edinburgh-klubben Hibernian var gjester, og en kikk i programmet bekreftet at kampen var viktig i playoff-kampen. Selv om visse ting kunne tyde på noe annet, tviler jeg vel egentlig på om selv de mest optimistiske blant Hibs-fansen oppriktig hadde tro på at de skulle hente inn ledende Rangers som suste mot tittel og automatisk opprykk. Glasgows stolthet hadde fortsatt 11 poeng ned til Falkirk, og i tillegg en kamp mindre spilt, mens Hibs lå ytterligere seks poeng bak der igjen. Men Hibs-fansens håp lå vel kanskje i at de før denne kampen hadde tre kamper til gode på Falkirk og to til gode på Rangers. For Raith Rovers sin del befant de seg på 4. plass, hele 13 poeng bak Hibs, men for vertene var det nok først og fremt om å gjøre å sikre seg den siste playoff-plassen som de nå lå på. Men en seier til Queen of the South tidligere den ettermiddagen betød nå at sistnevnte kun lå fem poeng bak Raith.
Hibs hadde faktisk vist ussel ligaform den siste tiden, der de sto med tre strake tap. De hadde imidlertid ikke spilt ligafotball siden 1. mars, da de hadde vært opptatt med cupkamper. Mars måned ellers hadde så langt blitt benyttet til å ta Inverness CT til omkamp i den gjeveste cupens kvartfinale, tape ligacup-finalen med 1-2 for Ross County, og til slutt vinne den nevnte omkampen i Inverness slik at de i det minste var klare for semifinale i den skotske FA Cupen. De vil selvsagt ha håpet av denne lille ligapausen og ikke minst kvartfinaleseieren hadde gjort dem godt. Da sto det bedre til med formen til Raith Rovers, som sto med 4-1-1 på de siste seks kampene. Dette var for øvrig sesongens fjerde ligaoppgjør mellom de to, og Hibs hadde vunnet alle de andre tre, i tillegg til at det også ble Hibs-seier da de to møttes i FA Cupen i januar.
Gjestene fra Edinburgh virket innledningsvis å slite litt med noen lange innkast fra Rovers’ venstreback Rory McKeown og hjemmelagets taktikk med å slå langt på spissene Mark Stewart og Ryan Hardie så raskt som mulig. Bortelaget som for anledningen var kledd i lilla kom imidlertid snart inn i kampen, og de fikk kampens første ordentlige sjanse da Martin Boyle ble spilt gjennom av John McGinn, men Rovers-keeper Kevin Cuthbert reddet. Hibs tok ledelsen etter 25 minutter da en corner ble klarert ut til Anthony Stokes, og hans skudd fant nettmaskene. 0-1, men 12 minutter senere var vi like langt da Lewis Toshney dro nytte av passivt forsvarsspill. Merkelig upresset fikk han da ned en langpasning og ta seg inn i feltet, der han kastet seg frem foran Hibs-forsvaret og satt inn utligningen. Anthony Stokes fikk deretter en avslutning blokkert da han forsøkte å gi Hibs ledelsen igjen, og samme skjebne led Rovers’ Ryan Hardie, før et skudd fra sistnevntes makker Mark Stewart endret retning i gjestenes Darren McGregor og gikk utenfor.
Dermed 1-1 til pause, men allerede i andre omgangs åttende minutt tok vertene ledelsen fra en corner. Craig Barr headet den videre, og Mark Stewart stusset i mål via stolpen. 2-1. Like etter burde Jason Cummings utlignet for Hibs da et innlegg fant ham med det åpne målet gapende foran seg, men fra kun en meter presterte han å styre ballen opp i undersiden av tverrliggeren og ut. Det var rett og slett en kandidat til tittelen ‘den verste missen jeg har sett’, og kun et par minutter senere ble Cummings også byttet ut, og han gikk en liten runde for seg selv før han tilsynelatende helt oppgitt satt seg på benken med hodet i hendene. Innbytter Chris Dagnall hadde også muligheten til å utligne, men hans heading traff stolpen, og det var faktisk så nære Hibs kom en utligning. I stedet gikk de på sitt fjerde strake tap i ligaen, og var kanskje i ferd med å rote bort andreplassen til Falkirk.
For Raith Rovers sin del var det en sterk seier som betød at de beholdt grepet om den siste playoff-plassen. 2 386 tilskuere fikk se en spennende kamp, og selv om jeg hadde regnet med at Hibs skulle bringe mer enn 977 fans, var det selvsagt først og fremst hjemmesupporternes oppmøte (eller mangel på sådan) som var skuffende. For min del hadde jeg blinket meg ut 19.54-toget, og hadde en snau halvtimes gange foran meg til Kirkcaldy jernbanestasjon. Turen tilbake til Glasgow gikk via et togbytte ved Haymarket før jeg ankom Glasgow Queen Street litt før klokka halv ti. Etter en lang dag på farten valgte jeg å spasere direkte tilbake til hotellet, der jeg kunne konstatere at BBC Alba sendte fotball fra dagens runde i den skotske Premiership – men med kommentator som snakket det jeg antok var gælisk! Nå gjensto for min del kun én kamp i Skottland i denne omgang.
English ground # 10:
Raith Rovers v Hibernian 2-1 (1-1)
Championship
Stark’s Park, 19 March 2016
0-1 Anthony Stokes (25)
1-1 Lewis Toshney (38)
2-1 Mark Stewart (53)
Att: 2 386
Admission: £20
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 20.03.2016: Dundee United v Dundee
Previous game: 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
