Dundee United v Dundee 20.03.2016


Søndag 20.03.2016: Dundee United v Dundee

 

Jeg våknet frisk og rask på dette som var min siste hele dag i Skottland for denne gang. Jeg hadde en siste skotsk kamp på menyen denne søndagen før jeg dagen etter skulle sørover igjen til England. Om det i det hele tatt finnes noen som jevnlig leser mine skriverier, vil vedkommende kanskje huske at jeg på min jule- og nyttårs-tur hadde kjøpt billett til lokaloppgjøret Dundee v Dundee United men hadde en mildt sagt frustrerende morgen og formiddag da en ødelagt kjøreledning nord for Newcastle gjorde at togene ble innstilt slik at jeg ankom Dundee først rett etter kampslutt. Vel, denne dagen skulle jeg ta turen til Dundee for å se det motsatte oppgjøret, og jeg hadde blinket meg ut direktetoget fra Glasgow Central klokka 09.18.

 

Jeg startet igjen dagen med en full scottish breakfast ved Jackson’s Bar; selvsagt med ekstra haggis også denne gang. Deretter tenkte jeg faktisk å ta metroen ned til St. Enoch, rett ved Glasgow Central, men Glasgow Subway har noen temmelig slappe rutetider på søndager. Ikke bare slutter den å gå allerede ved 18-tiden på ettermiddagen, men den starter heller ikke opp før rett etter klokka 10 på formiddagen. Dermed måtte jeg nå svinge meg og spasere ned til Glasgow Central for å rekke toget, men det tok da heller ikke noe særlig mer enn ti minutter, og snart satt jeg på Aberdeen-toget som skulle frakte meg så langt som til Dundee.

 

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte. Hun ble bygget her i Dundee, og ligger nå som museumsskip nede i havna, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!!

 

Jeg hadde heller ikke denne gang tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, men i det minste var været langt bedre enn forrige gang jeg var i byen. Den gang var det konstant svart himmel og skybrudd i 2-3 dager, så når jeg klokka ti over elleve ankom Dundee, fikk jeg i det minste bevis for at sola kan skinne også her. Avspark var klokka 12.30, og jeg gikk derfor sporenstreks for å ta buss nummer 32 i stedet for å gi meg i kast med bakkene opp mot byens to store fotballstadioner. Det ville uansett tatt rundt 35 minutter (sannsynligvis noe lenger, i og med at jeg hadde måttet delvis orientere meg frem ved hjelp av Google Maps), så da var det mye greiere med noen minutters busstur fulgt av 6-7 minutters gange fra holdeplassen til Tannadice Park.

 

Dette var en av kun to kamper på denne turen som jeg hadde forhåndsbestilt billett til, og da jeg stakk snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin, fikk jeg også hentet ut billetten på samme sted. Den hadde jeg betalt i dyre dommer for – £24,25 hadde den kostet meg totalt, og £2,25 av dette var et latterlig ekspedisjonsgebyr for å «få lov til» å gjøre jobben deres enklere ved å bestille online. Jeg hadde egentlig hatt mest lyst på en billett til borteseksjonen, men det varte og rakk før Dundee FC startet salget av sine bortebilletter, slik at jeg til slutt tenkte jeg fikk sikre meg en billett mens jeg kunne – i tilfelle bortebillettene skulle vise seg å uansett bli revet bort av sesongkortinnehavere og medlemmer med bøttevis av lojalitets-poeng.

 

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park (Dundee FC) og Tannadice Park (Dundee United) er det likevel noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig nokså vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de to burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Mens Dens Park i disse dager fremstår som et langt mer klassisk anlegg med mye mer karakter, er faktisk Tannadice Park eldre – og det til tross for at Dundee United først ble stiftet i 1909; ti år etter at Dundee flyttet inn på Dens Park.

 

Allerede i 1870-årene ble det spilt fotball der Tannadice Park nå ligger, men den gang het det Clepington Park, og ble benyttet av den tidligere klubben Dundee East End. Junior-klubben Dundee Violet og et par andre klubber benyttet også denne hjemmebanen på forskjellige tidspunkt i 1880- og 1890-årene, mens de altså har vært hjemmebane for Dundee United helt siden denne klubbens oppstart i 1909. Opprinnelig ble de stiftet under navnet Dundee Hibernian, og det i seg selv er et tegn på at klubbens røtter var (og er til en viss grad fortsatt) å finne i byens irske immigrant-samfunn. Etter at de nesten gikk konkurs i 1923 tok man dagens navn i et forsøk på å tiltrekke seg et bredere publikum. Klubben er også kjent for sine oransje drakter, men opprinnelig spilte de også i grønt og hvitt, og det var først sent i 1960-årene at de for første gang brukte de nåværende klubbfarger. Historisk sett er de uten tvil lillebroren i forhold til Dundee FC, men slik har det ikke vært i de senere år.

 

Klubbens opptur startet for alvor med ansettelsen av manager Jerry Kerr i 1959, og han sikret i sin første sesong opprykk til øverste nivå. Der holdt de seg helt frem til 1995, og hadde da rasket med seg en og annen triumf. Den skotske ligatittelen ble vunnet i 1982, og de fulgte opp med å påfølgende sesong ta seg helt til semifinalene i den gjeve europacupen for serievinnere, der de tross hjemmeseier 2-0 i første kamp tapte 2-3 sammenlagt for senere tapende finalist Roma. Tre sesonger senere var de tapende finalist i UEFA Cupen (en forgjenger til dagens fjollete Europa League) da IFK Göteborg triumferte. Den skotske FA Cupen ble vunnet i både 1994 og 2010, mens de har vært tapende finalist hele åtte ganger. Den skotske ligacupen er også vunnet to ganger, mens man har tapt finalen fem ganger. Etter å ha måttet ta turen ned etter det nevnte nedrykket i 1995 returnerte de på første forsøk, og de har igjen holdt seg i toppdivisjonen siden den gang. Men nå ser det denne sesongen stygt ut for deres del, og det ser ut som om årets Dundee-derbies kan bli de siste på en stund…i hvert fall én sesong.

 

Tannadice Park fremstår i dag som et moderne anlegg, og mye av karakteren forsvant med oppgraderingen i 1990-årene. Den store toetasjes tribunen George Fox Stand ble åpnet i 1992 på den ene langsiden, mens hovedtribunen Main Stand på motsatt langside ble forlenget og senere (i 2003) omdøpt til Jerry Kerr Stand. Denne er for øvrig opprinnelig fra 1962, men har altså blitt noe sterilisert siden den tid, i tråd med ligaens og FAs stadionkrav. I 1994 ble den toetasjes tribunen East Stand åpnet på den ene kortsiden, og det var her jeg hadde billett. På motsatt kortside har den tidligere ståtribunen West Stand (kalt ‘The Shed’) nå blitt gjort om til sittetribune ved at man boltet fast seter. Denne tribunen gis bortesupporterne, men i forbindelse med dagens lokalderby var det så mange mørkeblå at de også ble gitt nesten hele øverste nivå på Jerry Carr Stand.

 

I klubbsjappa hadde jeg også betalt £3 for et eksemplar av dagens program, men da jeg satt meg ned på East Stand for å kikke litt på tabellen, fant jeg faktisk ingen slik i programmet. Man skulle tro at det var vesentlig informasjon, men det er vel i disse dager langt viktigere at spillerne over flere sider forteller over sin favorittfarge, livrett etc. Faktum var uansett at det dessverre så ut til å ikke overraskende gå mot en ny ligatittel til Celtic, da de hadde en fire poengs luke ned til et Aberdeen som også hadde spilt en kamp mer. Men enda mer vesentlig for dagens kamp var det at Dundee United lå som tabelljumbo med Premiership-eksistensen hengende i en meget tynn tråd. De hadde åtte poeng opp til Kilmarnock på kvalifiseringsplassen og ytterligere fem poeng opp til Hamilton Academical på sikker plass. Manager Mixo Paatelainen hadde en vrien oppgave foran seg, men fant håp i at de hadde to kamper til gode på begge de to nevnte klubbene.

 

Det skotske Premiership opererer jo med det som etter min mening er et ganske tåpelig opplegg der man etter 33 runder deler divisjonen i en øvre og nedre del og spiller de siste fem rundene innad innen de respektive grupper. For Dundee FC sin del lå de på en 7. plass men hadde således heng på sjetteplassen. Der lå for øyeblikket Ross County, og Dundee hadde fire poeng opp dit, men også to kamper til gode. Ellers var det faktisk noe overraskende å konstatere at man måtte tilbake til august 2004 for å finne siste gang Dundee vant på besøk hos sine nære min ikke så veldig kjære naboer på Tannadice Park. Jeg var nok en av svært få på East Stand som egentlig håpet at det var på tide å bryte denne statistikken, men håpet først og fremst på et underholdende derby.

 

Jeg kan nok ikke klage på dramaet og underholdningen, men kvaliteten på spillet var mer så som så. Det var dog tett og intenst, og det nærmeste man kom sjanser den første halvtimen var stort sett skudd som ble blokkert eller gikk over. Det var etter en slik situasjon at gjestene tok ledelsen med rundt ti minutter til pause, da langskuddet fra Paul McGowan endret retning og falt perfekt til rette for toppscorer Kane Hemmings som plasserte ballen mellom beina på United-keeper Eiji Kawashima. I omgangenes siste minutt var det igjen Hemings som var sist på ballen da Dundee doblet ledelsen. Greg Stewart lurte offside-fella da han ble spilt fri på venstrekanten av McGowan, og hans innlegg ble snublet i mål av Hemmings. 0-2, og noen av de 11 703 tilskuerne følte tydeligvis at kampen allerede var avgjort, for flere titalls hjemmefans hadde åpenbart fått nok og valgte utrolig nok å forlate stadion i pausen.

 

Jeg trodde først at de skulle ut og røyke, og da jeg kom ut etter et toalettbesøk traff jeg på en engelsk groundhopper som jeg ikke er kar om å huske navnet på men som jeg kjenner av utseende. Han hadde åpenbart konkludert på samme vis som meg, og da han hadde tenkt seg ut for å ta seg en røyk, valgte jeg å bli med for å slå av en prat. Jeg hørte meg egne ører at han dobbeltsjekket ved å spørre en vakt om man kunne gå ut og røyke. «Aye» var det korte svaret, men han kan ikke ha hørt hva han svarte på, før utenfor var det nemlig ingen som røyket. Jeg trodde kanskje at man måtte helt ned på veien for å få lov til å røyke, og sa at jeg heller gikk inn igjen, og dette ble overhørt av en annen vakt rett utenfor inngangen. Han kom nå ilende og mente at vi ikke kunne komme inn igjen, til tross for at han så oss komme ut to sekunder tidligere, og vi var aldri mer enn to-tre meter utenfor den åpne døra. Vi ble fortalt at dette var reglementet, og det var starten på en fem minutter lang opphetet diskusjon med det som til slutt var tre vakter. Selv trumfkortet med å dra frem det norske passet og hevde at man hadde flydd helt fra Norge for å se denne kampen fikk umiddelbart intet gehør, før en vaktleder kom til og etter hvert sa at vi skulle få komme inn igjen denne gang, men at det ikke ville være tilfelle neste gang.

 

Det kan de ta helt fullstendig med ro…jeg har ingen planer om å returnere! Og folk lurer på hvorfor jeg foretrekker non-league fremfor ligafotball; om jeg i det hele tatt skulle behøve flere grunner for dette. Jeg er nemlig ikke lenger noen fan av å betale ågerpris for å bli behandlet som dritt av klubber som kun ser på tilskuerne som et nødvendig onde og hvis eneste interesse i disse tilskuerne er å loppe dem for penger. Spesielt komisk var denne situasjonen siden jeg ikke selv engang skulle røyke, og vakten ved utgangen hadde for øvrig øyekontakt med oss idet vi gikk ut og frem til vi snudde et par sekunder senere, rett ved der han sto. Om jeg allerede i første omgang hadde håpet på borteseier, var det nå tilfelle i om mulig enda sterkere grad. Dundee United var med sin formann Stephen Thompson i spissen en av de fremste pådriverne da Rangers ble tuppet ut av toppdivisjonen, og de trodde vel at deres sjanse til å vinne troféer ville øke med Rangers degradert. Nå ville de kanskje bytte divisjon med Rangers ved sesongslutt og ta turen ned på nivå to uten å ha vunnet noen verdens ting i denne perioden. Karma er noe dritt…

 

Dundee-fansen benyttet da også anledningen til å med sang og tilrop minne sine verter om at de er på vei ned, men de fikk sangen litt i halsen drøyt fem minutter ut i andre omgang. Da oppsto nemlig en situasjon som skulle endre kampen totalt. Billy McKay ble spilt fri og ble felt da han skulle runde Dundee-keeper Scott Bain. Dommeren prekte på straffemerket og trakk også opp det røde kortet, selv om jeg i hvert fall vil argumentere med at McKay var på vei ut mot siden og ikke minst at det var en Dundee-forsvarer som kom seg tilbake i sikring. Uansett hadde nå Dundee-manager Paul Hartley fått nok en utfordring, og ikke for første gang i kampen. Allerede tidlig i første omgang hadde midtstopper Konstandin Gadzhalov måttet kaste inn håndkledet med en skulderskade, og hans erstatter Thomas Konrad måtte også han hinke av kun tjue minutter senere for å bli erstattet av Nicky Low. Nå var det sistnevnte som ble ofret for å gi plass for reservekeeper David Mitchell.

 

Da straffesparket omsider kunne tas, kastet keeperdebutanten seg til sin høyre side mens McKay selv trillet ballen inn midt i mål. Gjestene la om til en bakre firer og en flat firer på midtbanen, og med Hemmings alene på topp var de sjelden noen trussel etter dette, men hadde mer enn nok med å forsvare sin nå skjøre ledelse. United luktet imidlertid blod, og deres finske manager gjorde tre offensive bytter. Det tok dog litt tid også for de å skape farligheter fremover, men utover i omgangen presset de mer og mer på etter hvert som gjestene ble liggende lavere og lavere. Til slutt var det nærmest power play på Dundees banehalvdel, med Dundee-forsvarere som kun klarerte langt til ‘icing’ – eller rettere sagt håpefullt opp mot Hemmings, som hadde en nokså umulig jobb. Edward Ofere hadde en heading som reservekeeper Mitchell såvidt fikk reddet på streken, og Billy McKay skle da han like etter skulle avslutte fra god posisjon inne i feltet. Den ene kontringen gjestene tok burde vært utnyttet bedre da de kom to mot en, men pasningen fra Nick Ross kom bak Kane Hemmings inne i feltet.

 

Vi befant oss på overtid da Gavin Gunning sendte en lang ball inn i feltet, der flere spillere kolliderte med hverandre da de duellerte om ballen. I stedet fikk Billy McKay stupt frem og headet inn utligningen til enorm jubel fra hjemmefansen. På sidelinjen ved laglederbenkene gikk det såpass for seg at politiet kom til for å stagge Maxu Paatelainen som nå var opptatt av å gi et og annet signal til bortefansen som fra andre etasje av Jerry Kerr Stand hadde ‘plaget’ ham hele kampen. Men det var fortsatt ikke helt slutt, og bortelagets Gary Harkins kunne like etter spilt gjennom både Kane Hammings og og Greg Stewart, men valgte å dra med seg ballen for å drøye tid og endte i stedet opp med å miste ballen. Det holdt på å straffe seg ytterligere da Dundee United var nære på å sikre seg alle poengene, men keeper Mitchell leverte en strålende redning på headingen fra Gavin Gunning, og skuddet fra Coll Donaldson gikk over.

 

Dermed 2-2 og uavgjort i en ikke spesielt velspilt men meget underholdende derby-kamp. Dundee vil kanskje føle at de rotet bort to poeng, men for et skaderammet mannskap var det nok et godt resultat i en vanskelig kamp slik ting utviklet seg. For Uniteds del spørs det om det ene poenget var nok når status skal gjøres opp, og det er ikke meg imot om så ikke er tilfelle og de må ta turen ned. Selv valgte jeg å spasere den snaue halvtimen tilbake til jernbanestasjonen, men mens jeg gikk nedover bakkene slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til å stresse i et håpløst forsøk på å rekke 14.45-toget. I stedet unnet jeg meg heller en liten pitstop på Wetherspoons-puben The Capitol mens jeg ventet på neste direkte-tog en time senere. En time og tre kvarter tok returen til Glasgow Central, og det var fortsatt såpass tidlig at jeg kunne ta meg en tur utpå. Turen gikk derfor den korte veien med lokaltoget til Duke Street stasjon, og kvelden ble tilbragt på Rangers-pubene Louden Tavern (den originale) og Bristol Bar før jeg noe senere enn planlagt endte opp med å ta buss på min ferd tilbake til hotellet etter at siste tog for lengst hadde gått.


Scottish ground # 11:
Dundee United v Dundee 2-2 (0-2)
Premier League
Tannadice Park, 20 March 2016
0-1 Kane Hammings (34)
0-2 Kane Hemmings (45)
1-2 Billy McKay (pen, 53)
2-2 Billy McKay (90+1)
Att: 11 703
Admission: £24,25 (£22 + 2,25 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 21.03.2016: Jarrow Roofing BCA v Morpeth Town
Previous game: 19.03.2016: Raith Rovers v Hibernian

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg