Falkirk v Rangers 18.03.2016

Fredag 18.03.2016: Falkirk v Rangers

 

Det var på tide å sette kursen mot Skottland, der jeg skulle tilbringe helgen, men jeg valgte å betale for å benytte meg av frokostbuféen ved Ibis-hotel før jeg forlot Hull med 09.02-toget til York. De neste tre nettene skulle Glasgow være min base, og turen dit opp bød på togbytter i både York og Edinburgh før jeg etter drøyt fem timer på reisefot ankom Glasgow Queen Street. Jeg hadde betalt £105 for tre netters overnatting ved easyHotel Glasgow City, men selv om det forsåvidt er gangavstand dit opp, var jeg lite lysten på å spasere dit opp slepende på en tung bag med bagasje for tre uker. Glasgow Subway har imidlertid stasjonen Cowcaddens som ligger et steinkast unna det nevnte hotellet, og selv om jeg følte meg litt lat ved å ta undergrunnen én stasjon fra Buchanan Street til Cowcaddens, regnet jeg med å benytte meg av dette tilbudet også senere på dagen, og gikk dermed til innkjøp av en dagsbillett pålydende £4. Vel fremme på hotellet var det sju-åtte minutter til innsjekking kl. 15 da jeg tok meg opp til resepsjonen i 2. etasje for å sjekke inn, og på det som er et slags hotellverdens svar på Ryanair fikk jeg ikke overraskende beskjed om at jeg måtte vente til klokka slo 15. Noe mer overraskende var det kanskje at jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne vente i resepsjonen, men måtte gå ned igjen og vente de siste sju minuttene nede på gata før jeg kunne komme opp igjen for å sjekke inn. Her snakker vi kundeservice!

 

Etter at jeg hadde fått slengt fra meg bagasjen på rommet, gikk det ikke lang tid før jeg var på vei ut døra igjen, for jeg hadde nemlig planer om en liten utflukt på vei til kveldens kamp i Falkirk. Jeg har jo den siste tiden fått øynene litt opp for den skotske Junior-fotballen, som jeg igjen får presisere at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og jeg har merket meg en rekke herlige og klassiske fotballstadioner og spennende og interessant klubber i Junior-pyramiden. Et av de stadioner jeg først og fremst hadde falt for utfra bildemateriale er Carmuirs Park; hjemmebanen til Camelon Juniors. Camelon ligger et par kilometer vest for Falkirk, og planen var nå å ta et tidlig tog mot Falkirk for å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Det var imidlertid tidlig klart at jeg ikke ville rekke 15.22-toget, så jeg valgte etter hvert å spasere de drøyt ti minuttene tilbake til Glasgow Queen Street. I stedet for å vente på neste direktetog, valgte jeg også å heller sette meg på 15.45-toget og bli med til Polmont (på motsatt side av Falkirk) for deretter å ta et tog tilbake til Camelon. Noen minutter før klokka viste kvart på fem kunne jeg stige av og spasere de ti minuttene ned til Carmuirs Park.

 

Der var portene åpne og en gjeng på 7-8 personer var på innsiden i full sving med å klargjøre for kamp dagen etter, og da jeg spurte om det var greit at jeg tok en kjapp runde rundt banen for å ta en kikk og knipse noen bilder, fikk jeg til svar at det kunne jeg da selvsagt. Karen som svarte insisterte til og med på å ta meg med på en omvisning også inne i klubbhuset og garderobene der hjemmelagets drakter var hengt opp, klare til morgendagens omkamp i kvartfinalen av den prestisjetunge Scottish Junior Cup. Jeg nøyer meg i denne omgang med å si at Carmuirs Park er en fantastick herlig arena som jeg håper å kunne returnere til i forbindelse med kamp, men bilder og mer om min visitt på Carmuirs Park er å finne her. Etter å ha takket for gjestfriheten og ønsket lykke til i kvartfinale-omkampen (det hjelp lite, for de tapte 1-4) trasket jeg tilbake til Camelon stasjon for å fortsette ferden mot Falkirk.

 

Der skulle hjemmelaget Falkirk ta imot selveste Rangers til kamp i den skotske Championship, og jeg hadde vært mest lysten på en Rangers-billett, slik at jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Anthony Robinson som er Rangers-fan og ser de fleste av deres kamper. Han hadde ikke selv anledning til å dra på kampen, men hadde satt meg i kontakt med sin kompis Barry som hadde sagt seg villig til å fikse en bortebillett til meg. Idet jeg satt meg på toget og skulle til å sende Barry en melding, fikk jeg melding fra ham om at de befant seg på Orchard Hotel, fem minutters gange fra stasjonen Falkirk Grahamston. Jeg fant raskt frem dit, og fikk identifisert Barry McNeil, som sammen med en gjeng kompiser ladet opp til kamp med noen pints. En av disse viste seg faktisk å være en tidligere manager av nettopp Camelon Juniors, som jeg jo hadde stukket innom. Det var en trivelig gjeng, og jeg fikk dessverre aldri bydd på noen runde siden de til stadighet kom meg i forkjøpet og nektet å la ‘gjesten’ betale. Selv en porsjon av stedets egne utsøkte pai ble jeg påspandert; noe jeg fant ut etter å ha returnert fra et toalettbesøk.

 

Falkirk er en by med drøyt 35 000 innbyggere som ligger i det som kalles det skotske sentrale lavlandsbeltet. Byen ligger noe slikt som 37 kilometer nordvest for Edinburgh og 33 kilometer nordøst for Glasgow. Her møtes de to kanalene Forth & Clyde Canal og Union Canal, og den beliggenheten var viktig for fremveksten av byen som et industrisentrum for blant annet jern- og stålindustri. De to nevnte kanalene har en høydeforskjell på 24 meter og forbindes nå av det såkalte Falkirk Wheel – en båtheis som ble åpnet i 2002 og som har blitt et landemerke i seg selv. De fleste vil forhåpentligvis kjenne til Hadrians mur, men den antoninske mur er nok langt mer ukjent for mange her hjemme. Dette var en forsvarsmur som ble påbegynt i år 142, og som skulle erstatte den mer kjente Hadrians mur rundt 160 kilometer lenger sør. Muren strakte seg 60 kilometer over det skotske lavlandet som var under piktisk kontroll, og ble angrepet en rekke ganger. Det ble totalt reist 19 fort langs denne muren før den ble oppgitt, og mesteparten av den er i dag borte, men Falkirk er et av få steder der man fortsatt kan se seksjoner av denne. Det kan også nevnes at den engelsk kong Edward I beseiret William Wallace i slaget ved Falkirk i 1298. Og så sent som i 2011 ble Falkirk kåret til Skottlands vakreste by av den skotske TV-kanalen STV.

 

Det var en solid dose fakta om Falkirk, men tilbake til 18. mars 2016 der stemningen nå var god ved Orchard Hotel. Jeg hadde også fått min billett av Barry, og ga ham en £20-seddel mens jeg ba ham beholde det siste pundet som takk for hjelpen. Ja, jeg var i det virkelig rause hjørnet. Men fra spøk til alvor; da det nærmet seg en time til kampstart skulle jeg endelig få spandere siste runde før vi gikk mot stadionet, men igjen hadde en av gutta kommet meg i forkjøpet der han allerede hadde drikkevarer ventende til både meg og andre. Jeg begynte også å kikke så smått på klokka, men ble beroliget med at vi ikke hadde dårlig tid. Likevel fikk jeg snart folket til å tømme glassene og lede an ned mot Falkirk Stadium, som er en nybygget stadion fra 2004. Etter at Falkirk dessverre solgte sin langt mer sjarmerende Brockville Park i 2003, måtte de banedele en sesong hos Stenhousemuir før de året etter altså kunne flytte inn på nye Falkirk Stadium, som jeg for øvrig fikk tatt såpass dårlige bilder av at jeg også inkluderer helt nederst et bilde av stadionets hovedtribune tatt i dagslys, ‘stjålet’ fra klubbens Twitter.

 

Det er sikkert noen som vil la seg imponere av stadionet, men for egen del må jeg si at det aldri falt i smak. Hovedtribunens ytre med den strømlinjeformede fasaden har faktisk mer karakter enn det som finnes på innsiden, og det sier egentlig ikke lite. På innsiden av denne har man anleggets hovedtribune Main (West) Stand som kan huse omkring 4 200 tilskuere, og dette var den første tribunen som sto ferdig. I henholdsvis 2005 og 2009 sto tribunene North Stand og South Stand ferdige på hver sin kortside, og de to er i utgangspunktet like uinteressante som de er like. Disse tre frittstående tribunene er faktisk de eneste ved Falkirk Stadium, som dermed er noe spesiell i den forstand at den har en fjerde side uten noen fasiliteter. Rangers hadde ikke bare blitt gitt North Stand, men også store deler av hovedtribunen West Stand, og når jeg derfra skuet over mot den tomme østlige langsiden kunne jeg i bakgrunnen utenfor skimte flammer fra det store petrokjemiske anlegget ved Grangemouth. Da man bygget Falkirk Stadium var det opprinnelig planer om en stor tribune også her, men grunnet eksplosjonsfaren ble det gjort en ny vurdering av sikkerhetssonen rundt dette anlegget, og Falkirk Stadium havnet nå innenfor dette ‘fareområdet’ slik at man måtte forkaste disse planene.

 

Falkirk FC ble stiftet i 1876, og ble i 1902 valgt inn i den skotske Football League. Deres beste ligaplasseringer kom på dette tiåret, med andreplasser i både 1908 og 1910. I 1913 vant de dog sin første av to titler i den skotske FA Cupen (gjerne bare kalt the Scottish Cup) etter å ha slått Raith Rovers 2-0 i finalen. Deres andre triumf i den turneringen kom i 1957, da Kilmarnock var motstander i en finale som endte 1-1 og gikk til omkamp, der Falkirk vant 2-1 etter ekstraomganger. De har senere vært tapende finalist ved tre anledninger i denne gjeveste av de skotske cupene; senest i 2015. Med fire titler (1993, 1997, 2004 og 2012) er de for øvrig også den mestvinnende klubben i skottenes Challenge Cup, som er en skotsk variant av Football League Trophy. Det i seg selv er jo et tegn på at de har tilbragt litt tid utenfor øverste nivå, og de har i perioder vært litt av et heislag der de har rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene. På siste halvdel av 1970-årene måtte de også spille tre sesonger på nivå tre. Deres foreløpig siste visitt på øverste nivå varte i fem sesonger før de i 2010 måtte ta turen ned til nivå to, som senere i likhet med sin engelske motpart har fått det misvisende navnet Championship. Uansett, tilbake på nivå to fulgte de opp med fire strake 4. plasser før 5. plassen forrige sesong betød at de ikke fikk delta i de nye playoff-systemet som har blitt innført på det nivået.

 

Før kveldens kamp virket det faktisk ikke usannsynlig at det kan bli en ny 3. plass denne sesongen, for programmet jeg hadde betalt £2,50 for fortalte at selv om de foreløpig la beslag på andreplassen så var det kun tre poeng ned til Hibernian som hadde to kamper til gode. På topp tronet selvsagt Rangers som hadde hele 14 poeng ned til Falkirk med en kamp til gode, og de var selvsagt i ferd med å suse mot divisjonstittel og opprykk. Det var bare et spørsmål om når, men et Falkirk som nok var voldsomt innstilt på å sikre seg en best mulig posisjon foran playoff ville ikke bli noen walkover. Og for de som måtte lure: Ja, jeg tok Falkirks plass i playoff som en selvfølge all den tid de hadde 16 poeng ned til Raith Rovers på fjerdeplass (og siste playoff-plass) og hele 23 poeng ned til Greenock Morton på femteplass. Falkirk sto med 3-3-0 på de siste seks, og skulle altså opp mot et Rangers som de siste sesongene har vært favoritt i alle ligakamper de har spilt. Rangers’ siste tap kom dog mot nettopp her i Falkirk da vertene vant 2-1 en snau uke før jul, men Rangers hadde siden den gang statistikken 10-1-0 i ligaen, og hadde nok igjen favorittstempelet på seg tross alt.

 

Rangers tok da også kommandoen fra start, og James Tavernier hadde allerede hatt et mål feilaktig annullert for offside da han i det sjuende minutt dro seg fri på høyrekanten og la inn til veteranen Kenny Miller som enkelt kunne styre inn 0-1. Hordene av Rangers-fans jublet fortsatt da man kun to minutter senere så noe bortimot en reprise, med den forskjellen av det denne gang var på venstrekanten det skjedde. Lee Wallace ble spilt fri og la inn til Barrie McKay som like enkelt kunne sette inn 0-2. Det var en oppvisning av Rangers som fosset frem igjen og igjen, og både Miller og McKay var farlig frempå igjen (blant annet ble en avslutning reddet på streken), mens Falkirk-keeper Danny Rodgers måtte i aksjon med glimrende redninger på skudd fra både Lee Wallace og Andi Halliday. Det var i perioder nærmest enveiskjøring, og selv om det etter hvert ble noe lenger mellom sjansene, var det smått utrolig at det kun sto 0-2 til pause. Rangers kunne fort ledet med både tre, fire og fem mål halvveis.

 

Etter hvilen fortsatte Rangers der de slapp, og både Miller og Halliday var nære på å øke ledelsen, men etter denne åpningen kom Falkirk gradvis mer med i kampen der de etter hvert også begynte å skape litt problemer for Rangers-forsvaret. Både Luke Leahy, Will Vauks og innbytter Myles Hippolyte testet Rangers-keeper Wes Foderingham som måtte varte opp med et par gode redninger. Han kunne imidlertid ikke lastes da Falkirk fikk sin redusering like etter at Michael O’Halloran kunne punktert kampen. Ballen ble klarert ut av Rangers-feltet, og Blair Alston sendte på halv volley i vei en suser som etter 72 minutter fant nettmaskene oppe i det bortre krysset. En perle av en scoring, og Falkirk hadde nå blod på tann, for kun fem minutter senere dro innbytter Hippolyte nytte av svakt og nølende forsvarsspill da han utlignet til 2-2. Comebacket var et faktum, og Falkirk virket nokså fornøyd med det ene poenget; både spillere og supportere. Rangers-fansen irriterte seg derimot over Falkirk-spillere som nå hadde god tid, men verre skulle det bli, for Falkirk tvang på overtid frem en corner etter slapt forsvarsspill nok en gang. Hjørnesparket ble stusset videre og gikk gjennom hele feltet, ut til Kevin O’Hara som dro seg fri på venstrekanten og slo inn i feltet. Der stupte Bob McHugh frem og styrte inn vinnermålet på nærmeste stolpe. I kampens andre tilleggsminutt hadde hjemmelaget fullført en vanvittig snuoperasjon, og Rangers hadde nå ikke tid til mye annet enn å ta avspark.

 

De 7 804 tilskuerne hadde sett det typisk eksempel på det britene kaller ‘a game of two halves’, der Rangers burde avgjort allerede lenge før pause, men hvor det må innrømmes at Falkirk absolutt fortjente noe fra kampen slik de sto frem den siste drøye halvtimen. De ga aldri opp, og derfor fikk de da også betalt i form av en flott seier for The Bairns. For egen del gikk jeg nokså raskt ut på hovedveien for å vente på en buss som skulle kunne frakte meg tilbake til togstasjonen. Om det var buss 4 eller 5 som kom først husker jeg ikke, men den fraktet meg i hvert fall inn til sentrum igjen, der jeg muligens gikk av en holdeplass tidligere enn planlagt, men hadde god tid før jeg skulle ha 22.17-toget tilbake til Glasgow. Idet klokkene slo elleve gikk jeg av på Glasgow Queen Street og valgte å unne meg en siste pint på en av de nærliggende pubene, og denne beslutningen var medvirkende til at jeg mistet siste toget på undergrunnen, som slutter å gå rundt 23.30-tiden i Glasgow. Dermed fikk jeg egentlig lite bruk for mitt dagskort, men avstanden tilbake til hotellet var da uansett ikke lenger enn at jeg gladelig brukte apostlenes hester tilbake langs en rute som jeg denne helgen skulle bli nokså kjent med.

Scottish ground #8:
Falkirk v Rangers 3-2 (0-2)
Scottish Championship
Falkirk Stadium, 18 March 2016
0-1 Kenny Miller (7)
0-2 Barrie McKay (9)
1-2 Blair Alston (72)
2-2 Myles Hippolyte (77)
3-2 Bob McHugh (90+2)
Att: 7 804
Admission: £19
Programme: £2,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.03.2016: Hill of Beath Hawthorn v Linlithgow Rose
Previous game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg