Torsdag 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
Ved Blakewater Hotel i Blackburn er det tydeligvis kun halal-kost på menyen i og med at bacon ikke er en del av deres dermed nokså mindreverdige variant av full english breakfast. Det sier seg vel selv at det ikke er helt det samme uten, men jeg var uansett på farten noe tidligere enn planlagt for å spasere den korte veien bort til byens togstasjon. Dagens første togetappe gikk nemlig til Leeds, og en venninne der hadde spurt om jeg ikke kunne ta et tidligere tog dit ned slik at jeg hadde tid til å møte henne før jeg fortsatte min ferd mot Hull. Som sagt så gjort, og etter snaut halvannen time på toget steg jeg av i Leeds, der jeg droppet første Hull-tog til fordel for det neste en time senere. Vi hadde derfor omtrent en time og et kvarter til å sosialisere litt over er par flasker j2o på en av stasjonspubene. Etter å ha takket for en koselig prat og tatt farvel med henne satt jeg meg på toget som brukte i underkant av en time til Hull.
Jeg hadde betalt £37 for overnatting ved Ibis-hotellet som ligger like ved togstasjonen i Hull, der jeg hadde kommet for å se kamp med Hall Road Rangers som vertskap. Det skulle vel kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a. petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London var Hull for øvrig den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok få gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på siste halvdel av 1800-tallet og frem til helt på begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip som gikk i fast rute mellom Hull og flere norske byer.
Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg så er gjerne ikke Hull det stedet man drar til om man ikke skal til nettopp Hull. Det er ikke så altfor mange destinasjoner som f.eks. betinger et togbytte i Hull; det må være mindre steder ute ved kysten mellom Humber og Bridlington. Men nå var det andre gang på noen få måneder at jeg befant meg i byen. Hall Road Rangers hørte for øvrig til i Dunswell i Hulls nordlige utkant, og da de før sesongen flyttet fra Dene Park gikk ferden kun en drøy kilometer sørover til Haworth Park, som følgelig også er helt nord i byen – omtrent en halv norsk mil nord for Hull sentrum. Før jeg gikk for å ta bussen dit opp valgte jeg imidlertid å slappe av litt med en bok på senga etter å ha fått sjekket inn, og deretter fikk jeg kastet innpå et kjapt måltid på Wetherspoons-puben Admiral of the Humber. Tvers over gata derfra ligger puben Ebenezer Morley, men heller ikke der var det mulig å unnslippe hordene av plastic paddies. Kalenderen viste at dagen i dag var selve St. Patrick’s Day, slik at det i det minste var lov å håpe at jippoet endelig var ferdig for i år etter denne dagen.
Det ble derfor med en pint før jeg spaserte den korte veien opp til Hull Interchange, der bussterminalen ligger rett ved siden av jernbanestasjonen. Det er en rekke busser som går oppover Beverley Road, og da buss nummer 7 sto klar til avgang hoppet jeg på denne og betalte £3,30 for en returbillett. Etter at bussen omsider svingte av den lange Beverley Road og svingte til høyre inn på Sutton Road, steg jeg snart av etter en busstur på i underkant av et kvarter. Jeg hadde også 10-15 minutters gange foran meg før jeg etter hvert ankom Haworth Park og kunne betale meg inn med £5. Et kampprogram pålydende £1,50 ble også handlet inn, før jeg tok turen opp i klubbhusets andre etasje der man har sin bar. Jeg hadde ikke før betalt £2,50 for en pint med Kingstone Press før jeg så et kjent skikkelse sitte innerst i lokalet. Northern League-entusiasten Harvey Harris hadde tatt turen ned fra Darlington og satt sammen med en annen kar som var ukjent for meg, og uten å spore av fullstendig så kan jeg nevne at da han vinket meg over gikk praten mellom de to om Darlington 1883 og nyheten om at de forventer å flytte inn på Blackwell Meadows i hjembyen før sesongstart neste sesong. Harvey var imidlertid ikke sikker på hvor realistisk dette er, og han mente at han først tror det når han ser det, siden man i følge ham ikke ennå har begynt på arbeidet med en rekke oppgraderinger han mener vil kreves for å bringe rugby-banen opp til godkjent standard for step 3 – for ikke å snakke om step 2.
Hall Road Rangers er i den store sammenheng en ung klubb, stiftet så sent som i 1959 – opprinnelig som en ungdomsklubb som spilte Sunday League fotball. I 1968 fikk fikk man såkalt ‘senior status’ og tok plass i Yorkshire league, som i 1982 ble til dagens Northern Counties East League etter en sammenslåing med tidligere Midland League. Rangers måtte vente til 2008 før de kunne rykke opp i NCELs Premier Division før første og hittil eneste gang, og oppholdet der varte i fem sesonger med 11. plassen i 2010 som beste plassering før de tre år senere rykket ned igjen som jumbo. Det kan vel også nevnes at de to ganger har vunnet grevskapscupen East Riding Senior Cup; i 1973 og 1994. Som sagt var det først i forkant av denne sesongen at Hall Road Rangers flyttet inn på den tidligere rugby-banen Haworth Park etter at de såvidt jeg vet hadde spilt på Dene Park helt siden sin beskjedne start. Men i 2014 ble Dene Park tatt over av den ambisiøse klubben Hull United, og etter en sesong med banedeling mellom de to, flyttet altså Rangers ut.
For øvrig har også Hull United senere blitt kastet ut av Dene Park, og det har denne sesongen vært en rekke problemer og tilsynelatende interne konflikter i Hull United, som har ført til at en av stifterne og mannen med pengepungen forsvant ut av styre og stell. Etter å ha spilt seks hjemmekamper på rugby-klubben Hull Kingston Rovers’ hjemmebane Craven Park, fant de ut at de ikke hadde råd til å spille der lenger heller, og resten av sesongen vil de spille også sine hjemmekamper på bortebane. Etter at NCEL avslo et forslag om banedeling med Brigg Town har det nå kommet frem at de ikke har klart å finne noen hjemmebane for neste sesong, og det spekuleres nå i at NCEL vil si at ‘nok er nok’ og at Hull United returnerer til Humber Premier League etter sesongslutt. Manager Curtis Woodhouse forlot i våres klubben som også har fått en poengstraff på 12 poeng for bruk av ikke-spilleberettigede spillere, men ble overtalt av sin assistent og formann (for en kombinasjon!) Ian Ashbee (de to er selvsagt gamle lagkamerater i Hull City) til å komme tilbake og lede klubben ut sesongen. Men som sagt, det kan lukte degradering for Hull United uavhengig av tabellplassering ved sesongslutt.
Det vil i så fall kunne være godt nytt for de to klubbene jeg skulle se denne kvelden, selv om Hall Road Rangers nok burde være sikre uansett, til tross for at de lå fjerde sist på tabellen. Det dreide seg altså om Northern Counties East League Division One, og vertene hadde før kamp ti poeng ned til kveldens gjester fra Worsbrough Bridge Athletic som lå nest sist og dermed under streken – så vil tiden vise om det blir noen benådninger fra denne ligaen der det ikke har vært helt uvanlig de siste årene. Men slik sett var det i det minste viktig å holde jumboen Lincoln Moorlands Railway bak seg, og fra gjestene var det ytterligere seks poeng ned til Lincoln-klubben. Både Rangers og Briggers hadde for øvrig kamper til gode på lagene rundt seg, og for vertene sin del ville en seier bety at man tok seg opp i ryggen på Grimsby Borough og også nærmet seg Winterton Rangers. For kriserammede Worsbrough Bridge Athletic handler det nok i enda større grad om å holde hodet over vannet og overleve.
Det var altså andre gang på kun tre dager at jeg skulle se Worsbrough Bridge Athletic, etter at jeg to dager tidligere var tilskuer ved deres Park Road. Det var trist å se og høre hvordan det sto til der, men siden tirsdagen hadde de i hvert fall klart å få på plass et nytt styre. Unggutten som sto frem som en ildsjel ved mitt besøk på tirsdagskvelden hadde også tatt turen til Hull, og på mitt spørsmål kunne han bekrefte at det gikk bra med Josh Wright som den sørget for dramatikk den kvelden da han ble kollapset og ble liggende på banen en god stund før han ble kjørt til sykehuset, men jeg ble fortalt at sesongen hans var over med en nokså heftig skade i kneet. I forbindelse med Briggers glemte jeg å fortelle at en rekke senere FL-spillere har vært innom klubben i startfasen av sine karrierer – slik som Mick Butler, Peter Graham, Richard Logan, John Schofield og senest Geoff Horsfield. Kanskje kunne de trengt noen av de nå for tiden, for deres innbytterbenk var et trist skue med kun én innbytter.
Før kampstart rakk jeg også å ta en liten kikk rundt banen, som er nokså spartansk. Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man finner det som er av fasiliteter. Det domineres av det store murbygget som fungerer som klubbhus, og litt bortenfor dette står anleggets eneste tribune omtrent midt på langsiden. Dette er en nokså fjong sittetribune der benkerader i tre gir muligheten til å hvile akterspeilet. Bortsett fra denne tribunen er det hard standing som gjelder rundt resten av banen; det vil si den delen av banen som er åpen for publikum. Bortre langside er nemlig sperret av, og det finnes en annen mindre bane på utsiden der, men det er på denne langsiden at man har laglederbenkene. Et skilt varsler om at også bortre kortside er sperret av for publikum, men bak mål på motsatt kortside er det i hvert fall hard standing i tillegg til en liten benk som virket noe snodig plassert. Da jeg ankom stadionet hadde det blitt såpass mørkt at det var umulig å få tatt noe som minnet om halvveis akseptable bilder, men da de litt senere skrudde på flomlysene gjorde ikke det fotoforholdene særlig bedre, så jeg få beklage de elendige bildene. Med det i tankene har jeg lånt to av bildene fra bloggen ‘Damage in the box!‘.
Gjestene hadde nok blinket seg ut dagens kamp som en av de gjenstående kampene der de hadde forhåpninger om å få med seg noe, all den tid motstanderen var blant lagene som lå rett for dem nede i ‘sumpa’, men de fikk en marerittaktig start da hjemmelaget Hall Road Rangers tok ledelsen allerede i kampens fjerde minutt. Et frispark fra Jordan Harrison virket å gå gjennom muren og gikk rett i mål bak Briggers-keeper Jon Davis. Sistnevnte har nok hatt bedre inngripener enn det han hadde ni minutter senere da Callum Harrison i likhet med sin bror tegnet seg på scoringslista med et skudd som keeperen strengt tatt burde stoppet i stedet for å slippe det mellom beina sine. Davis gjorde vel opp for seg med flere gode redninger senere, men resten av omgangen var en jevnspilt affære der bortelaget imidlertid syntes å lide av en total mangel på oppfinnsomhet og initiativ i angrepsspiller. Mens det gang på gang stoppet opp hver når Briggers kom til den offensive tredjedelen av banen, var heller ikke vertene veldig effektive frem mot pausen, og det som kom ryddet keeper Davis opp i.
Bortelagets midlertidige (spillende?) manager Ian Shirt satt innpå innbytteren Jim Whitehouse i pausen, og muligens var det grunnet til at gjestene startet mer lovende i andre omgang, der Whitehouse organiserte forsvaret og Jack Portland tok grep på midtbanen. De trengte en tidlig redusering, men klarte fortsatt ikke å skape stort offensivt, og i stedet tok etter hvert hjemmelaget mer over igjen. Jo lenger vi kom ut i omgangen, desto mer virket bortekeeper Davis’ mål å være under beleiring, og mot slutten var det totalsprekk for bortelaget. Et frekt hælspark fra Ben Kingsley fant med seks minutter igjen Tom Bennett som satt inn 3-0 og drepte det som var av spenning. Kun et par minutter senere tegnet Kingsley selv seg på scoringslista med 4-0, og nesten rett fra avspark vant Rangers ballen, stormet i angrep og satt inn 5-0 ved Martin Jones. Ydmykelsen var komplett da Jordan Harrison i kampens siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 6-0 foran 78 betalende tilskuere.
En god del av publikummerne var groundhoppere, og jeg dro kjensel på flere av disse. En av disse var den gamle grinebiteren Tony Morehead som tilbød meg skyss tilbake til Hull sentrum. Han forsikret om at det ikke var noen omvei på hans ferd tilbake til Manchester, så jeg takket ja selv om jeg fortsatt hadde min returbillett til bussen. Dermed ble det en nokså rask exit etter å ha sett Hall Road Rangers til slutt vinne komfortabelt over et bortelag som nærmest virker å være i full oppløsning. Fullt så ille er det forhåpentligvis ikke, og med et nytt styre på plass får man håpe at de kan få skuta på rett kjøl. Hjemmemanager Martin Thacker hadde langt større grunn til å være fornøyd denne kvelden, og hans gutter vil være klare for en ny sesong i divisjonen. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell, og etter å ha takket Tony for skyss unnet jeg meg en pint i hotellbaren. Morgen etter skulle jeg helt opp til Skottland, så jeg trakk meg snart tilbake for å få litt søvn.
English ground # 326:
Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic 6-0 (2-0)
Northern Counties East League Division One
Haworth Park, 17 March 2016
1-0 Jordan Harrison (4)
2-0 Callum Harrison (13)
3-0 Tom Bennett (83)
4-0 Ben Kinsley (86)
5-0 Martin Jones (87)
6-0 Jordan Harrison (90)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 18.03.2016: Falkirk v Rangers
Previous game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers