Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare 15.03.2016

Tirsdag 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

Når jeg overnatter i Manchester, har det etter hvert blitt ganske ensbetydende med frokost på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, men denne gang valgte jeg å droppe turen inn dit til tross for at jeg hadde alt annet enn dårlig tid denne formiddagen. Da jeg omsider pakket ned boken min, fikk pakket snippesken og kommet meg til Manchester Piccadilly, snappet jeg i stedet opp smørbrød og juice fra en av stasjonens utsalg. Etter å ha satt dette til livs, kom jeg meg etter hvert også på 12.20-toget som skulle ta meg til Sheffield. Etter et togbytte i stålbyen, ankom jeg til slutt Barnsley like før kvart på to, og det var bare å slepe med seg bagen opp til byens Premier Inn-hotell for å sjekke inn.

 

Det hadde i det hele tatt vært litt usikkerhet med tanke på destinasjonen denne dagen, og opprinnelig var det ikke Barnsley-området jeg hadde blinket meg ut. Den opprinnelige planen var å dra ned til Northamptonshire for å besøke Desborough Town, men en uke eller to før avreise hadde plutselig deres kamp mot AFC Kempston Rovers forsvunnet fra terminlista, og det viste seg snart at den hadde blitt flyttet til en annen dato. Heldigvis kunne rommet jeg hadde booket i Desborough kanselleres uten kostnad, slik at jeg kunne se meg om etter en ny destinasjon. Worsbrough Bridge Athletic og deres Park Road har en stund stått på min ønskeliste, og skulle egentlig vært besøkt tidligere i sesongen, men den gang fikk jeg meg en plutselig negativ overraskelse da det hadde skjedd saker og ting mens jeg allerede var i god gang med min tur.

 

Uten at jeg hadde fått det med meg hadde Worsbrough Bridge Athletic den gang plutselig avlyst to eller tre kommende hjemmekamper på grunn av et akutt problem med flomlysene som man ikke var i stand til å fikse, og visse utfordringer i samarbeidet med organisasjonen som drifter banen. Dette fant jeg først ut da jeg den gang satt på toget oppover fra London på kampdagen, og jeg endte opp med et besøk hos Glasshoughton Welfare som lot meg bo på mitt reserverte hotell i Barnsley. Worsbrough Bridge Athletic endte etter dette opp med å spille sine hjemmekamper i Grimethorpe, men ryktene begynte snart å fortelle om en mulig snarlig retur til Park Road da banen i Grimethorpe heller ikke oppfylte NCELs stadionkrav, og i slutten av januar ble det bekreftet at man snart igjen ville spille sine hjemmekamper på Park Road.

 

Deres hjemmekamp mot Hemsworth Miners Welfare var da også et meget aktuelt alternativ helt fra starten, og da kampen i Desborough først ble flyttet, valgte jeg meg raskt dette oppgjøret i Northern Counties East League Division One som plan A. Etter å ha slappet av litt på hotellsenga stakk jeg allerede i 16-tiden ut døra igjen da jeg var både rastløs, nokså sulten og meget ivrig etter å få tatt en kikk på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst. Derfor spaserte jeg tilbake til Barnsley Interchange, der man finner både togstasjonen og byens bussterminal, og det var ved sistnevnte at jeg steg på buss nummer 265 og betalte for en returbillett ned til Worsbrough Bridge. Worsbrough er et område rett sør for Barnsley, og som omfatter både Worsbrough Bridge, Worsbrough Common, Worsbrough Dale, Worsbrough Village og Ward Green. Dette området har tilsammen rett i underkant av 10 000 innbyggere, og som Barnsley og omegn for øvrig har man også her en lang historie med kullgruvedrift.

 

Jeg steg av bussen rett utenfor idrettsanlegget på Park Road, som ligger nokså idyllisk til rett ved der en bro leder veien over elven Dove. Sistnevnte renner like bak den ene langsiden, på sin ferd mot (og omsider gjennom) vannmagasinet Worsbrough Reservoir som igjen ligger et heftig steinkast unna anleggets bortre kortside. Jeg skvatt imidlertid til da jeg så skiltet som på utsiden annonserte at neste hjemmekamp var 4. april, og instinktivt fryktet jeg et lite sekund at også kveldens kamp hadde blitt offer for omberamming. Jeg så imidlertid snart at den varslede april-kampen mot Knaresborough Town faktisk fant sted i april 2015 – altså nesten et år siden, så skiltet til å annonsere kamper blir tydeligvis ikke brukt altfor ofte i disse dager, og det i seg selv kan man jo si er litt snodig. Uansett tok jeg meg nå inn og foretok en liten runde rundt klubbens hjemmebane mens jeg knipset i vei.

 

Først og fremst skal det nevnes at Park Road deles med den lokale cricketklubben, og det er på bortre kortside at de to banene går over i hverandre. Men man kommer inn på motsatt kortside; den ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. I det ene hjørnet der finner man et stort toetasjes murbygg som jeg trodde var klubbhuset, og dette ligger litt opphøyet fra banen oppe på en liten gressvoll. Utenfor klubbhuset har man en gangvei som nok også kan benyttes som hard standing, Lenger bort på denne kortsiden – mot elven Dove – er det heller ikke spesielt mye av tilskuerfasiliteter bortsett fra denne ‘gangveien’ som her er nede på nivå med banen, og en slak liten gressbanke som det muligens ikke er altfor populært å stå på. Tilskuerfasiliteter finnes imidlertid over på langsiden ut mot elven Dove, der man først har et parti med et betongtrinn eller to som strekker seg bort mot en tribune midt på langsiden. Dette er en konstruksjon som gir tak over hodet til stående tilskuere, men dette er så langt man kommer på denne langsiden uten å bryte reglene. Ved enden av denne tribunen hang det nemlig skilt som varslet om at ingen tilskuere skulle ta seg videre ned mot bortre kortside.

 

Alene som jeg var på anlegget vurderte jeg å likevel spasere over via bortre kortside, men da eneste underlag var gress som fikk det til å surkle under føttene min, valgte jeg å spare mine joggesko og heller snu og gå tilbake. Det var på tide å ta seg over på langsiden der man finner anleggets flotte hovedtribune, og det er her man finner mye av anleggets karakter. Sett fra inngangen er dette høyre langside, og etter at man har rundet det store murbygget fortsetter den nevnte ‘gangveien’ derfra bortover mot hovedtribunen og det som etter hvert skulle vise seg å være det reelle klubbhuset. Denne gangveien går på toppen av en gressbanke som på denne langsiden gir finfint oversikt over banen, og hovedtribunen er også bygget inn i denne gressbanken. Det er en sittetribune bygget i mur, og innvendig har man nå byttet ut noen av de gamle benkeradene i tre med nye plastseter. Bortenfor tribunen ligger et mindre murbygg som altså senere viste seg å være klubbhuset. Jeg likte umiddelbart Park Road og så nå frem til kamp.

 

Først hadde jeg imidlertid et par timer å slå i hjel, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for. Rett oppe i svingen drøyt hundre meter forbi stadionet ligger nemlig ‘landsbypuben’ The Red Lion, og planen var å innta et herremåltid der. Det var en riktig koselig pub, og selv om de dessverre hadde fjernet sin black pudding & bacon stack fra sin likevel fristende meny, var en herlig porsjon liver & onions på ingen måte noen dårlig erstatning. Da jeg med en drøy time til kampstart brøt opp og gikk tilbake til kveldens kamparena hadde jeg gjort kål på to seidler med Strongbow og fått lest en god del mer i Non-League Paper. Inngangspartiet var betjent av en ung kar som tok imot mine £5 i inngangspenger og ytterligere 1 for et kampprogram som var av et stivere papir enn vanlig – jeg mistenker at det kanskje var resirkulert papir. Ingen verdens ting galt med det; jeg nevner det kun fordi det var litt spesielt.

 

Programmet for øvrig hadde den relevante informasjon rundt historikken til begge klubber og en kort introduksjon av en del av hjemmespillerne, men lite utover det. De kunne for eksempel med fordel trykket hele tabellen heller enn kun de to klubbenes statistikk. Jeg var dog fornøyd med at det i det hele tatt var et program, for klubben har hatt voldsomme problemer den siste tiden, men la oss komme tilbake til det. I stedet kan det først nevnes at hjemmelaget ble stiftet i 1923 under navnet Worsbrough Bridge St. James. Etter 2. verdenskrig ble navnet endret til Worsbrough Bridge Athletic, og i 1959 til Worsbrough Bridge Miners Welfare, men uavhengig av navn er faktum det at de etter spill i en lokal Barnsley-liga og daværende Sheffield Association League (som ble vunnet ved to anledninger), tok plass i Yorkshire League i 1971.

 

Da Yorkshire Leaugue i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne den nye Northern Counties East League, var Worsbrough-klubben en av de som var med fra starten i den nye ligaen. Bytte mellom de forskjellige divisjonene var en følge av ligaens stadige endringer av sitt divisjons-oppsett i 1980-årene, men de har nå spilt i NCEL Division One siden opprykket i 1991 – for øvrig det siste året NCEL opererte med det tredje nivået (Division Two) som klubben da rykket opp fra. I 2006 tok de igjen navnet Worsbrough Bridge Athletic, tre år etter at de sikret seg sin beste ligaplassering med 3. plass i NCEL Division One. Som regel har de vært å finne en god del lenger ned på tabellen, og i 2010 var det kun en benådning som reddet de fra nedrykk etter å ha endt sist i ligaen. Et lignende scenario er slett ikke en umulighet denne sesongen, for det er som nevnt store utfordringer de har i øyeblikket.

 

Ikke bare var de å finne nest sist på tabellen, men etter at klubben tapte 1-3 for Grimsby Borough tre dager tidligere hadde manager Mark Joyce og hans assistent Phil Jacobs valgt å fratre sine stillinger med umiddelbar virkning. I tillegg hadde de visst voldsomme skadeproblemer i en tropp som jeg ble fortalt allerede var tynn. Nesten samtlige styremedlemmer var visst også nå borte, og selv om de to dager senere varslet innsettelsen av et nytt styre, virket det ved mitt besøk som om den kriserammede klubben ble drevet av et par ildsjeler. Overraskende nok viste det seg at unggutten som hadde betjent inngangspartiet var en av disse, og i følge en lokal samtalepartner hadde denne 18-åringen nå tatt på seg en hel rekke verv i påvente av avløsning på noen av områdene.

 

Jeg tar av meg hatten og gleder meg over at det fortsatt finnes personer i den aldersgruppen som er villige til å faktisk gjøre en slik innsats mens hans jevnaldrende garantert er langt mer opptatt med avstandsforhold til storklubber på andre kanter av landet – eller sågar i utlandet. Og innsats er det virkelig å være involvert i en klubb på dette nivået; derom bør det ikke herske det minste tvil! Jeg kunne med selvsyn se hvordan unggutten hele kvelden løp konstant frem og tilbake som et pisket skinn der han sjonglerte et imponerende antall oppgaver. Han må alene ha utført arbeidsoppgaver som normalt besørges av både 3 og 4 personer denne kvelden, og jeg ble ikke overrasket da jeg gikk høre at han også var mannen bak kveldens kampprogram, så han skal ha megen ros!

 

Inne i klubbhuset (jeg forsto det for øvrig etter hvert som om det større bygget ved inngangen er cricketklubbens klubbhus, uten at jeg skal være altfor bombastisk) betalte jeg £2,50 for en boks Strongbow og satt meg ned for å lese litt nøyere i programmet. Kveldens kamp var altså et oppgjør i Northern Counties East League Division One, og hjemmelaget lå som nevnt nest sist med kun håpløse Lincoln Moorlands Railway bak seg. Med 11 kamper igjen for hjemmelaget hadde de seks poeng ned til Lincoln-klubben, men de var nesten like håpløse selv, der de også hadde sju poeng opp til Rossington Main på tredje siste (og trygg) plass. En liten trøst var det kanskje at de hadde henholdsvis seks og fem kamper til gode på de to, men Worsbrough-klubben kom da også fra fem strake tap, og enda verre var det nok at de sto med den fryktelige statistikken 0-2-12 på sine siste 14 kamper!

 

Det er i utgangspunktet to som skal ned, men NCEL har ikke alltid klart å finne velegnede klubber fra sine feeder-ligaer, og de siste årene har det derfor ikke vært helt uvanlig med benådninger her. The Briggers får kanskje håpe at det blir minst en benådning også denne sesongen, selv om jeg mistenker at man denne sesongen vil klare å finne to klubber fra feeder-ligaene på step 7. En klubb som Hucknall Town (nå i Central Midlands League) vil nok kanskje kunne plasseres i East Midlands Counties League, men det finnes flere ambisiøse søkere i ligaene som er naturlige feeder-ligaer til NCEL; slik som Campion (West Riding County Amateur League) og Swallownest (Sheffield & Hallamshire County Senior League). Det er bare å vente å se.

 

Det var vel uansett ikke altfor mange som forventet at hjemmelaget skulle ta tre poeng denne kvelden, for på motsatt banehalvdel sto tabelledende Hemsworth Miners Welfare, som var på god vei til å sikre seg opprykk. De hadde 11 poeng ned til toer AFC Mansfield, og 14 poeng ned til treer Bottesford Town. Det er to som rykker direkte opp, mens de fire neste på tabellen spiller play-off om den tredje og siste opprykks-plassen. Hemsworth hadde kun klart 2-2 hjemme mot Hallam tre dager tidligere, men hadde før det seks strake seire, og sto med imponerende 12-1-1 på sine 14 siste kamper. De to lagenes formstatistikk kunne altså ikke vært mye mer ulik, og de fleste innså vel at noe annet enn en borteseier ville være en stor overraskelse. Men det er sjelden nå som er 100% sikkert i fotball, og nå skulle kampen selvsagt spilles først.

 

Etter en litt rotete og nølende start på et humpete underlag, var det da også gjestene som tok ledelsen i kampens tiende minutt, og det var en perle av en frisparkscoring. De fikk tildelt et frispark bortimot 25 meter fra mål, og på utsøkt vis sendte Samuel Jones ballen i bue over muren og i mål uten at Briggers-keeper Josh Archer kunne lastes. 0-1, og nå ble det langt mer liv i kampen, der heftige taklinger suste inn til applaus fra undertegede og mange andre. Et par av de var imidlertid litt over grensen, og dommeren måtte snart frem med kortstokken, samtidig som han ga klar beskjed om at en høylytt Hemsworth-manager Wayne Benn burde tøyle seg selv og sin språkbruk noe. The Wells doblet ledelsen sin med ti minutter til pause, og Danny Critchlow var mannen med forarbeidet da Dominic Blair satt inn 0-2.

 

Drøyt fem minutter senere fikk omgangen en brå slutt noe tidligere enn planlagt da Briggers’ midtbanespiller Josh Wright kollapset tilsynelatende uten videre og uten en motspiller i nærheten. Han ble liggende på banen mens klokka passerte både 45 og 50 minutter, og man skjønte jo nå selvsagt at det dreide seg om noe alvorlig. Dommeren blåste til slutt av og sendte spillerne i garderoben. Hadde han avlyst kampen?? Neida, ikke riktig ennå. Han kom snart ut for å diskutere med borteledelsen hvor lenge de var villige til å forsøke å spille ferdig kampen, og der han sto rett ved siden av meg kunne jeg høre at han nå varslet at de ville prøve å starte andre omgang frem til klokka halv ti. Dommeren fortalte meg på spørsmål også at Wright ganske riktig hadde falt om tilsynelatende helt uten videre, og la til at han nok var den som var nærmest Wright når det skjedde. Han kunne i hvert fall avkrefte at det var snakk om noe hjertesvikt e.l, og røpet at det var kneet som skapte problemer.

 

Den stakkars Wright hadde nok tråkket galt på den humpete banen, og nå hadde han ligget ute på banen i over tjue minutter da en ambulanse kom kjørende forbi på Park Road, og vi lurte vel alle på om den hadde kjørt feil, før vi innså at den nok var ute på et annet oppdrag. En representant fra hjemmelaget hadde vært på telefon med medisinsk personell som nå rådet de til å la ham ligge samtidig som de lovet å prøve å komme innen en time(!!). Jeg håper jeg aldri får behov for akutt medisinsk hjelp i Barnsley.. I samråd med Wright selv ble det snart besluttet å i stedet bære ham av banen (til stående applaus) og legge ham i garderoben, og dermed kunne også kampen snart fortsette. Men til tross for at det egentlig var flere minutter igjen av første omgang, hadde de nå byttet side. Det hadde altså blitt besluttet å starte rett på andre omgang.

 

Mens spillerne gjorde seg klare igjen benyttet jeg også anledningen til å smake på den hjemmelagde paien de solgte, for til tross for at jeg egentlig ikke var altfor sulten, klarte jeg ikke helt å motstå en prøvesmak. Den var av typen meat & potato pie, ble selvsagt servert med mushy peas (ertestuing) og brun saus, og kostet £3. Det var en raus bit jeg fikk av den autentisk hjemmelagde paien de to damene i matutsalget hadde laget, og den var absolutt utsøkt. Mens kampen ble sparket i gang igjen ute på banen, kom Josh Wright hinkende ut av garderoben på krykker, og satt kursen for bilen til en klubbrepresentant som hadde bestemt seg for å kjøre ham til sykehuset selv. Han fikk med seg lykkeønskninger og ny runde med applaus fra samtlige som sto langs strekningen av gangveien han tilbakela.

 

Ute på gressmatta hadde dette dramaet kanskje satt sitt preg på spillerne, for det var en tam og treg start på omgangen der begge lag slet med å etablere noe særlig spill. Men snart fikk Hemsworth-spillerne stadig større rom å boltre seg i når de kom fremover, og etter flere sjanser og halvsjanser på kort tid fikk de igjen uttelling et kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble ikke ordentlig klarert, og Nicholas Guest stakk frem mellom en forsvarer og den utrusende keeperen og satt elegant inn 0-3. med de tre poengene sikret foretok gjestene et dobbeltbytte, og en av innbytterne var Shane Kelsey som med friske bein var mannen bak da han etter flott samspill med Dominic Blair la opp til Nash Connolly. Sistnevnte hadde bortimot hele målet gapende foran seg da han fra fem-seks meter satt inn 0-4 via en forsvarsspiller som kastet seg frem i et desperat forsøk på å avverge.

 

Jobben var gjort, men Wells-laget ga seg ikke av den grunn, og fortsatte å spille seg frem til sjanser og halvsjanser. Briggers-keeper Archer måtte i aksjon med gode redninger på avslutninger fra både Connolly og Blair, men det endte 0-4, slik at gjestene kunne ta med seg nye tre poeng den ikke altfor lange veien hjem. Jeg syntes synd på hjemmelaget, men tenkte som så at det etter alle solemerker var sesongens vinner av divisjonen jeg hadde sett. Så får man for vertenes del håpe at de kan komme seg på rett kjøl. For å gi et nytt lite bidrag til klubbkassa valgte jeg å unne meg en siste boks Strongbow i klubbhuset før jeg takket for meg, ønsket lykke til og spaserte ut til bussholdeplassen der buss 265 skulle plukke opp klokka 22.37. Etter den drøyt ti minutters lange bussturen gjensto kun spaserturen tilbake til Premier Inn-hotellet der jeg umiddelbart trakk meg tilbake og fant senga.

English ground # 324:
Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare 0-4 (0-2)
Northern Counties East League Division One
Park Road, 15 March 2016
0-1 Samuel Jones (10)
0-2 Dominic Blair (35)
0-3 Nicholas Guest (60)
0-4 Nash Connolly (78)
Att: 79
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers
Previous game: 14.03.2016: West Didsbury & Chorlton v Abbey Hey

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg