Accrington Stanley v Wycombe Wanderers 16.03.2016

Onsdag 16.03.2016: Accrington Stanley v Wycombe Wanderers

 

Premier Inn-hotellene har som tidligere nevnt nå utvidet sin frokost-meny som nå inkluderer både black pudding og bubble & squeak, og det i seg selv var sterkt medvirkende til at jeg valgte å innta frokosten der før jeg sjekket ut. Jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og det var ingen grunn til å ankomme Blackburn før det var klart for innsjekking ved etablissementet jeg hadde booket der. Etter frokost returnerte jeg derfor til rommet og lå og leste litt på senga før jeg først litt etter klokka halv tolv sjekket ut og spaserte nedover mot Barnsley stasjon for å ta 12.12-toget. Første etappe gikk opp til Leeds, der jeg byttet til toget som skulle ta meg videre til Blackburn. Like før halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen i Blackburn og traske den korte veien til Blakewater Hotel, der jeg også overnattet da jeg gjestet Padiham tidligere i sesongen, og i likhet med den gang ble jeg stående en god stund utenfor uten at noen åpnet.

 

Etter å ha trykket på samtlige ringeklokker for tredje gang, kom det omsider en asiatisk kar for å åpne idet jeg også var i ferd med å forsøke å ringe for andre gang. Borte var mullaen som hadde betjent meg ved min forrige visitt, men jeg ble i stedet sjekket inn av en yngre kar som muligens var i familie. Til tross for navnet vil jeg nemlig absolutt karakterisere det som et sannsynligvis familiedrevet B&B snarere enn et hotell i den forstand. Uansett, jeg var raskt på farten igjen, og før jeg satt kursen mot Accrington unnet jeg meg en pint på puben Last Orders. Ikke vet jeg hva som skjedde der eller om det var noe spesielt på agendaen i Blackburn denne dagen, men litt snodig var det å finne puben såpass travel som det den var klokka 15.45 på en onsdag ettermiddag. Det tok i det hele tatt godt over fem minutter bare å køe for å få bestilt en pint, men ‘mysteriet’ forble uløst da jeg etter hvert tømte glasset og returnerte til jernbanestasjonen.

 

De raskeste togene bruker kun sju minutter mellom Blackburn og Accrington, og jeg hadde tatt et noe tidligere tog enn planlagt for å foreta en liten utflukt til historisk grunn. Fra togstasjonen i Accrington er det tjue minutters gange østover til Peel Park, der den tidligere Accrington Stanley-klubben spilte fra 1919 til deres undergang i 1966. På vei dit ut unnet jeg meg en pitstop ved Wetherspoons-puben The Commercial Hotel, der det av alle ting brøt ut slagsmål denne ettermiddagen. Også publandskapet i Accrington bar preg av irriterende gjenger med såkalte plastic paddies, og en liten gruppering med det som fremsto som ekte irer gå uttrykk for sin oppgitthet i en slik gard at det utartet til nevekamp og vill vest i noen minutter. Etter dette til dels fornøyelige opptrinnet fortsatte jeg spaserturen opp mot Peel Park, men det er dessverre ikke spesielt mye igjen å se i disse dager.

 

Jeg vurderte å lage et eget blogginnlegg om min lille kikk der, men det var så lite å se at jeg rett og slett ikke så helt vitsen. Noen bilder kan imidlertid ses her, og de viser blant annet en liten ‘murblokk’ som er det eneste som står igjen av selve fasilitetene. Denne skal ha huset garderober, og en plakett vitner om at den i 1937 ble reist av supporterklubben. Etter at klubben bukket under ble Peel Park senere kjøpt av lokalemyndigheter som anla en park der, og den siste gjenværende tribunen som overlevde bulldozerene ble senere totalskadet i en brann. Denne parken skal visst fortsatt benyttes til spill i lokale ligaer, men for øyeblikket var portene låst og jeg kunne ikke se noen annen vei inn, uten at jeg tok meg inn på skoleområdet ved siden av for å sjekke der. Ikke gadde jeg å gå helt rundt for å sjekke heller.

 

Jeg ble for øvrig overvåket av et kvinnemenneske som med en tilsynelatende morsk skepsis virket langt mer opptatt av å observere hva denne fremmedkaren reket rundt for enn å vanne plantene hun hadde kommet ut fra puben for å vanne. Det var naturlig å tenke seg at hun kanskje driver Peel Park Hotel som ligger rett på andre siden av veien, og denne puben skal i de tidligere dager ha blitt benyttet som garderobe av Stanley-spillerne og deres motstandere. Denne matronens morske mine ‘skremte’ ellers vekk en potensiell kunde da jeg i stedet startet en ny tjue minutters spasertur opp mot kveldens kamparena i et forsøk på å komme meg dit opp før det for alvor begynte å mørkne. Crown Ground ligger nord i byen, og etter å ha knipset noen bilder utvendig stakk jeg hodet innom klubbsjappa, før jeg valgte å slå i hjel litt tid ved puben The Crown. Den ligger kun et steinkast unna, og eies visst av klubben.

 

Fra klubbens hjemmebane leder en trapp direkte opp til puben, og på vei bort til den trappa stakk jeg bortom et bord der de solgte både billetter og programmer. £15 for en billett og £3 for et program ble betalt, og dermed hadde jeg også litt lektyre å bla litt i over en pint på The Crown. Jeg visste at min groundhopper-kjenning Russell Cox (mannen bak bloggen ‘The Wycombe Wanderer‘) også hadde meldt sin ankomst for å se sitt Wycombe, men han så jeg aldri noe til, og supporterbussen han reiste med hadde blitt kraftig forsinket. Jeg hørte senere at han likevel hadde løpt hele veien ned til Wetherspoons-puben jeg tidligere hadde vært innom i sentrum, selv om det hadde endt med at han ville gått glipp av kampstarten om han ikke hadde fått skyss av en annen supporter opp igjen til Crown Ground. Helt utrolig hva noen gjør for å få krysset av for en ny Wetherspoons-pub.

 

Byen de lokale helter gjerne kaller ‘Accy’ ligger i den østlige delen av grevskapet Lancashire – seks kilometer øst for Blackburn, ti kilometer vest for Burnley, og drøyt tre norske mil nord for sentrale Manchester. Som så mange andre av stedene i regionen har også Accrington lange tradisjoner innen bommuls- og tekstil-industri, i tillegg til kullgruvedrift. Byen har for øvrig også en flott beliggenhet for utflukter til det storslåtte omliggende høylandet. Også innen fotballen har man en stolt historie, for byens opprinnelig store klubb, Accrington FC, var en av de 12 klubbene som i 1888 stiftet Football League. Etter fem sesonger trakk de seg imidlertid fra ligaen og la deretter ned driften i 1896. Fem år tidligere hadde en klubb ved navn Stanley Villa sett dagens lys, og etter Accrington FCs endelikt tok de navnet Accrington Stanley. Denne klubben ble valgt inn i Football League i 1921, og spilte der frem til 1962 da de sa fra seg sin plass og ble erstattet av Oxford United. Stanley returnerte deretter til Lancashire Combination, men fire år senere gikk også de konkurs på nyåret 1966.

 

Først to år senere, i 1968, ble dagens klubb stiftet, og de gjør ingen direkte krav på sin forgjengers historie som sin egen, men ser åpenbart på seg selv som en ny klubb, selv om det selvsagt finnes en rekke koblinger og referanser. Som sin forgjenger startet også dagens Stanley opp i Lancashire Combination (som de vant to ganger), spilte deretter i Cheshire County League, og var i 1982 med fra starten da disse to slo seg sammen for å stifte den nye North West Counties League. I 1987 rykket de som tabelltoer opp i Northern Premier League Division One (sammen med vinneren Stalybridge Celtic), og i 1991 fulgte opprykk til NPL Premier Division. Den ble vunnet i 2003, og Stanley rykket opp i Conference. De brukte kun tre år på å vinne denne, og våren 2006 var de klare for Football League. Bortsett fra 2010/11-sesongen, da de tok seg til play-off (men tapte semien for Stevenage) har de imidlertid vært nokså fast innslag på nedre tabellhalvdel etter sitt opprykk fra Conference.

 

Denne sesongen går imidlertid Accrington Stanley mot en god sesong, og jeg skal ikke benekte at jeg personlig har blitt nokså overrasket over at de gjennom hele sesongen har hevdet seg helt oppe i playoff-sjiktet. Det var også tilfelle før kveldens kamp, og tabellen viste at Northampton Town så ut til å cruise mot en overlegen divisjonstittel med Oxford United og Plymouth Argyle som nærmeste konkurrenter, begge med 14 poeng bak. Ytterligere tre poeng bak lå Bristol Rovers, mens Accrington Stanley la beslag på 5. plassen og med seier i kveldens hengekamp faktisk ville passere Bristol Rovers med ett poeng og samtidig ta seg helt opp i ryggen på Oxford og Plymouth. Kveldens mostander var altså Wycombe Wanderers, og også de hadde playoff-ambisjoner der de befant seg på 8. plassen og altså plassen rett utenfor playoff-sonen. Mellom Stanley og Wycombe fant man Portsmouth og Leyton Orient, og en borteseier i kveld ville føre The Chairboys forbi sistnevnte.

 

Accrington Stanley hadde dog vunnet kun en av sine fem siste ligakamper (1-2-2). Wycombe hadde en nokså spesiell statistikk den siste tiden, der samtlige av deres seks siste ligakamper hadde endt med hjemmeseier 1-0. Og da Wycombe var hjemmelag i halvparten av de, sto det altså med 3-0-3 og målforskjell 3-3 på de siste seks. Jeg rakk også å registrere at Russell hadde blitt intervjuet i kveldens kampprogram (og spådde 1-1) før jeg tømte glasset og gikk for å ta meg inn på kortsiden som for tiden har et annet sponsornavn (i likhet med flere av de andre tribunene og anlegget for øvrig) men som jeg foretrekker å fortsatt kalle Clayton End. Denne tribunen er noe snodig i den forstand at den har sitteplasser i forkant med ståtribune lenger bak. Ståtribune er det også på Coppice Terrace på bortre kortside, der bortefolket huses, men dette er den eneste tribunen der man står under åpen himmel.

 

Til høyre for meg hadde jeg langsiden med hovedtribunen(e). Ved første øyekast ser det ut som om det er en enkelt tribune her, men det er faktisk to nokså identiske sittetribune som står ved siden av hverandre. På motsatt langside hadde man på Whinney Hill Side tidligere en ståtribune, men den har i de senere år blitt omgjort til sittetribune ved at man har boltet fast plastseter. Det kan nevnes at Crown Ground en stund var Football Leagues minste anlegg, inntil Crawley Towns Broadfield Stadium rykket opp og overtok den tittelen en kort periode. Stanleys hjemmebane har for øvrig nå blitt belemret med det fryktelige sponsornavnet Wham Stadium, men de holdt seg i det minste for gode for å spille «Wake Me Up Before You Go-Go» – om det da ikke bare gikk meg fullstendig hus forbi.

 

Det var nok første omgang som gikk noen hus forbi på Clayton End, for rett før avspark ble jeg oppmerksom på et voldsomt oppstyr på sitteplassene rett i forkant av der jeg sto. Det viste seg at Robbie Savage og Jermaine Jenas var til stede som del av et reklamestunt fra Heinz, og de tilbragte første omgang på tribunen mens de ble servert suppe av jenter som løp frem og tilbake for å komme med de forskjellige variantene av firmaets nye supper. Alt ble behørig dokumentert av noen fotografer som i løpet av første omgang må ha tatt titusenvis av bilder, og det er bare å konkludere med at også i League Two er det nå markedskreftene som rår. Det er heller tvilsomt hvor mye av første omgang supporterne på denne tribunen fikk med seg, for gjennom hele omgangen virket det som om en stor andel av de var langt mer opptatt av å ta selfies enn av det som skjedde på banen. Savage og Jenas forsvant etter pause, sammen med reklamefotografene, og det skal være usagt om de dro hjem i pausen eller trakk seg tilbake til en eller annen VIP-losje for å se kampen mer uforstyrret derfra.

 

Første omgang var en sjansefattig affære som innledningsvis bar preg av lite kvalitet og muligens litt høye skuldre. Etter et kvarters tid var hjemmekeeper Ross Etheridge ute på bærtur da han stormet ut for å klarere, men han tapte duellen med Rowan Liburd. Etheridge fikk imidlertid en hånd på avslutningen, og returen ble blokkert av Stanley-spillere som hadde kommet seg tilbake. Halvtimen var passert da Matt Bloomfield plukket opp en klarering etter et frispark inn i Stanley-feltet, og fra like utenfor 16-meteren sendte han i vei et skudd på volley som gikk like utenfor målet til Etheridge. Etter en periode med et lite overtak til gjestene, tok plutselig Stanley over og avsluttet omgangen best. De presset på, og helt på tampen fikk de uttelling i omgangens andre tilleggsminutt da en fantastisk pasning fra Billy Kee spilte fri Shay McCartan som lurte offside-fella. Nordiren skar inn i feltet vippet ballen elegant over Wycombe-keeper Ryan Allsop. 1-0, og ikke mange sekunder senere blåste dommeren for pause.

 

Med den sene scoringen var det selvsagt Stanley-manager John Coleman som hadde mest grunn til å være fornøyd, men hans gutter startet andre omgang på et vis som tydelig vitnet om at de ikke hadde til hensikt å legge seg bakpå og slå seg til ro med det ene målet. Til tross for at de vartet opp med godt pasningsspill og hadde et lite overtak, ble de imidlertid stadig stoppet av et godt Wycombe-forsvar, og etter en drøy times spill slo plutselig gjestene tilbake. Det var en dose flaks involvert i utligningsmålet, men innbytter Gozie Ugwu hadde gitt gjestene litt mer brodd fremover, og hans skudd endret retning beinet til en Stanley-forsvarer som forsøkte å blokkere. Ballen falt perfekt til rette for Garry Thompson som sendte ballen i mål til 1-1.

 

Hjemmelaget var aldri noen trussel etter dette, og det var bortemanager Gareth Ainsworths gutter som var nærmest seieren på tampen, men heller ikke de klarte å skape spesielt med farligheter, slik at både Coleman og Ainsworth måtte ta til takke med poengdeling. Vanskelig å se hvem som var mest fornøyd med det, men Wycombe hadde for Wycombe sin del betød det i hvert fall at passerte Leyton Orient på målforskjell og tok seg opp på den siste playoff-plassen. Jeg tror ganske sikkert vi vil få se Accrington Stanley i playoff, selv om de absolutt fortsatt også var med i kampen om en av de direkte opprykksplassene. Jeg var mer usikker på om Wycombe blir å se i playoff, for kampen om de siste plassene er heftig, og de ble pustet i nakken av en rekke klubber.

 

Kveldens tilskuertall på 1 403 fikk meg ellers til å tenke litt på at det kanskje er litt naturstridig at man med slike tilskuertall skal kunne hevde seg i Football League og til og med kjempe om opprykk til tredje nivå av engelsk fotball. Jeg vurderte en siste pint ved The Crown, men ombestemte meg rett på utsiden og valgte i stedet å sette kursen mot togstasjonen. Der var jeg akkurat for sen til å rekke 22.04-toget. 22.23-toget var i tillegg nesten ti minutter forsinket, men jeg kom meg da snart tilbake til Blackburn, der jeg umiddelbart trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten.

English ground # 325:
Accrington Stanley v Wycombe Wanderers 1-1 (0-1)
League Two
Crown Ground, 16 March 2016
0-1 Shay McCartan (45+2)
1-1 Garry Thompson (62)
Att: 1 403 (142 away)
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 17.03.2016: Hall Road Rangers v Worsbrough Bridge Athletic
Previous game: 15.03.2016: Worsbrough Bridge Athletic v Hemsworth Miners Welfare

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg