Arbroath v Greenock Morton 29.04.2022

 

Fredag 29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton

Nok en gang var jeg oppe og vekket hanen, og etter morgenstellet sjekket jeg ut fra Travelodge-hotellet og gikk tidlig til Mansfield stasjon for å ta 07.31-toget til Nottingham. Faktisk rakk jeg til og med 07.12-toget, uten at jeg kom meg noe tidligere videre fra Nottingham av den grunn, men jeg hadde god tid til å der gå til innkjøp av en frokost som ble inntatt mens jeg ventet på neste tog. Jeg hadde en lang reise opp til Skottland, og neste etappe gikk med 08.35-toget som jeg ble med så langt som til Newark Castle. Togbyttet i Newark betinget at jeg spaserte gjennom byen fra Newark Castle til Newark North Gate. Derfra hadde toget til Edinburgh Waverley avgang klokka 09.45, og jeg fikk meg omsider litt mer søvn på den snaut tre og en halv times lange etappen opp til endestasjonen.

I den skotske hovedstaden hadde jeg et kvarters tid på meg til å komme meg med neste tog, og nesten åtte timer etter at jeg hadde forlatt hotellet i Mansfield den morgenen, kunne jeg omsider stige av i Dundee rett før kvart på tre. Dette var imidlertid ikke engang min endelige destinasjon denne dagen, for jeg skulle videre oppover til Arbroath, men jeg hadde valgt meg Dundee som base, og gikk nå for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av veien. Der hadde jeg betalt £64,50 for overnatting, og ble raskt sjekket inn. Jeg returnerte dog nokså snart til togstasjonen for å ta meg videre til Arbroath, og etter ytterligere en togtur på rundt en time og et kvarter var jeg endelig fremme i byen jeg skulle se kamp.

Arbroath er den største byen i ‘grevskapet’ Angus, der den ligger ved kysten ut mot Nordsjøen. Vi befinner oss her drøyt to og en halv norsk mil øst-nordøst for Dundee, og rundt sju og en kvart norsk mil sør-sørvest for Aberdeen. Her er det funnet bevis på bosetninger tilbake til jernalderen, mens dagens by vokste frem rundt klosteret Arbroath Abbey som ble grunnlagt i 1178. Byen er ikke minst også kjent for Arbroath-deklarasjonen av 1320, som var en deklarasjon for skotsk uavhengighet formet som et brev til pave Johannes XXII, angivelig skrevet av en abbed ved klosteret og signert av 51 magnater og adelige. Dette var en markering for å stadfeste Skottlands status som en uavhengig og selvstendig nasjon og dens rett til å bruke militære virkemidler om nasjonen ble angrepet.

Arbroath vokste under den industrielle revolusjon, da blant annet lin- og jute-industrien var viktig her. I 1839 ble en ny havn anlagt, og da 1800-tallet ble til 1900-tallet var Arbroath en av Skottlands største og viktigste fiskehavner. Byen har i dag snaut 24 000 innbyggere, og en god del av disse jobber i dag i Dundee. For min egen del har jeg lenge ønsket meg til Gayfield Park i Dundee, og denne kveldens kamp var vel den første jeg spikret under planleggingen av denne turen. Jeg har en rekke ganger tidligere vært forbi Arbroath og Gayfield Park med toget, men aldri vært av toget der før nå. Med kampstart klokka 19.45, hadde jeg nå også nokså god tid med noen timer til å utforske byen – og ikke minst dens vannhull – litt først.

Som navnet tilsier ligger The Station Bar i nokså umiddelbar nærhet til togstasjon, så det var vel ikke helt unaturlig at det ble første stopp. Uten mat og drikke duger helten ikke, så jeg oppsøkte deretter Wetherspoons-puben The Corn Exchange for å få i meg en haggis-pizza. På The Millgate ble j2o igjen byttet ut med cider, og jeg var også innom både Bar 1320 og Foundry Bar før jeg gikk en tur nedom havna og langs sjøen bort til Gayfield Park. Der kunne jeg se med egne øyne hvor nært Nordsjøen Gayfield Park ligger, med kun en slags gang- og sykkelsti mellom stadionet og havet. Det skal være det ligastadionet i Europa som ligger nærmest sjøen, og jeg har da også sett bilder av at bølger eller sjøsprøyt slår inn over tribunene på innsiden.

Rett over veien for Gayfield Park ligger serveringsstedet Tutties Neuk Inn, og det er et sted der mange velger å ta den siste oppladningen før kamp i Abroath. Det ble også ‘modus operandi’ for undertegnede denne ettermiddagen eller kvelden, og der inne var det tett om plassene. Jeg hadde allerede på forhånd betalt £19 for en billett til dagens kamp ved hjelp av internettet, så med en drøy halvtime til avspark var det bare å spasere over og stille seg i køen for å få vise billetten og ta seg innenfor. Jeg så foreløpig ingenting til noen programselgere hverken på utsiden eller på innsiden, men fant snart en kar som etter samtale med en kollega kunne fortelle at de var utsolgt! Jeg så i løpet av kampen kun 5-6 personer med et program, så det kan ikke ha blitt trykt mange. Det var en ørliten skuffelse, men jeg fikk via Ebay tak i et eksemplar litt senere, selv om jeg da måtte gi litt mer enn den opprinnelige prisen på £2,50.

Arbroath FC ble stiftet i 1873, og skrev seg inn i historiebøkene da de i 1885 slo den tidligere Aberdeen-klubben Bon Accord (som egentlig var en cricketklubb som sies å ha blitt påmeldt ved en feiltakelse) med hele 36-0 i en kamp i den skotske cupen. Det er fortsatt anerkjent som rekord for største seier i en profesjonell kamp på seniornivå. Nå man først er inne på den skotske cupen, kan det nevnes at Arbroath i 1956-47-sesongen tok seg til semifinale der de tapte for den senere vinneren Aberdeen. Før den tid ble de i 1921 valgt inn i den skotske ligaen da denne utvidet med en ny andredivisjon. Arbroath har kallenavnet The Red Lichties, og det stammer fra det røde lyset som i årevis loset fiskerbåtene trygt tilbake til byens havn.

Arbroath rykket i 1935 opp i toppdivisjonen for første gang, og 11. plassene i 1936 og 1938 er deres beste ligaplasseringer (selvsagt på en tid da de skotske divisjonene var færre og større enn i dag). Da fotballen startet opp igjen etter krigen, hadde Arbroath blitt flyttet ned på nivå to. Selv om de ved tre senere anledninger har returnert, har det kun blitt korte opphold før de har rykket ned igjen, og det har blitt med totalt ni sesonger på øverste nivå – sist i 1974/75. Etter dette har de gjerne befunnet seg i de lavere divisjoner av den skotske ligaen, og da nåværende manager Dick Campbell ankom i mars 2016, var de involvert i bunnkampen i League Two og sto i fare for å miste ligaplassen.

Siden den gang har Campbell stått bak en snuoperasjon man bare må ta av seg hatten for. Sesongen etter gikk de nemlig hen og vant divisjonen våren 2017. Det ble fulgt opp ved at de året etter tok seg til kvalifisering der de tapte knepent for Dumbarton, men i ytterligere et år frem i tid slo de tilbake igjen ved å vinne League One. Etter to sesonger preget av Covid, har de denne sesongen tatt Championship med storm og kjempet i toppen hele sesongen. Det ble etter hvert en duell med Kilmarnock, og Arbroath har vunnet sympatisører over hele Skottland. Jeg er blant de som gjerne skulle sett de rykke opp som et friskt pust, og personlig hadde jeg ikke minst håpet at de skulle ha noe å spille for når jeg denne dagen skulle overvære deres kamp i siste serierunde. Dessverre hadde Kilmarnock imidlertid avgjort tittelkampen runden før, men sesongen til Arbroath har uansett blitt beskrevet som et eventyr…og det med rette.

At det skotske forbundet presterer å overse Campbell og (prematurt, blant annet på et tidspunkt da eksempelvis Rangers fortsatt hadde finalene i både den skotske cupen og Europa League å spille) utnevne Celtic-manageren til årets manager er for meg fullstendig parodisk og intet annet enn en hån mot først og fremst Campbell og Arbroath. Det de har fått til oppe på Angus-kysten er rett og slett utrolig imponerende, og det med svært begrensede ressurser sammenlignet med motstanderne. Jeg var neppe alene om å føle litt med de etter at den eneste direkte opprykksplassen røyk, men nå gjaldt det å ta med seg det positive inn i play-off, der de ganske sikkert ville ha støtte fra en stor majoritet av de nøytrale fotball-supporterne.

Gayfield Park har som nevnt lenge figurert helt i toppen på min ønskeliste, men Arbroath har spilt her så veldig mye lenger enn det. Dette skal tidligere ha vært en gammel søppelfylling som Arbroath fikk overta og gjøre om til en hjemmebane som åpnet i 1880. Den ligger som også nevnt helt nede i strandkanten, og høyvannet stopper kun fire-fem meter fra stadionet. Med vind inn fra Nordsjøen kan det også bli virkelig kaldt og ufyselig her i vintermånedene. I 1925 flyttet man rett og slett banen noen titalls meter, slik at den opprinnelige midtstreken nå utgjør dødlinjen på en av kortsidene. En hovedtribune ble samtidig bygget på langsiden ut mot hovedveien Dundee Road, men måtte erstattes av en ny etter en brann i 1958. Erstatteren ble igjen erstattet med dagens hovedtribune i 2002, og denne ble også utvidet noe i 2010, og skal nå ha sitteplasser til 861 tilskuere.

Rundt resten av banen er det herlige ståtribuner i form av klassisk terracing, med en seksjon med overbygg på alle de tre øvrige sidene, men mange vil stå under åpen himmel. Dagens kapasitet opplyses å være 6 600, og da kan man jo forestille seg hvordan det var her i 1952, da 13 510 var på plass for å overvære en cupkamp mot selveste Rangers. Så mange ville det ikke komme denne kvelden, men det forventet i hvert fall et oppmøte man ikke har vært bortskjemt med i Arbroath. Hjemmelaget hadde tross alt sikret seg andreplassen og en plass i play-off. For gjestende Morton fra Greenock sin del hadde de lite å spille for nå som de allerede hadde sikret plassen før siste serierunde.

Arbroath er for øvrig også kjent for sin ‘Arbroath Smokie’ (røkt hyse), og jeg hadde hatt til hensikt å teste denne spesialiteten, men glemte det helt bort. Om ikke annet fikk jeg prøvd et par av paiene på Gayfield Park, og kostet selvsagt også på meg en Bovril som jeg nippet til mens spillerne inntok banen. Arbroath-manager Dick Campbell hadde gjort hele ni endringer i start-elleveren i forhold til forrige kamp, så var åpenbart opptatt av å hvile spillere frem mot kvalifiseringskampene, og det er jo ikke spesielt vanskelig å forstå. Til tross for at det i realiteten var en nokså betydningsløs kamp, hadde folk kjent sin besøkelsestid, og det skulle etter hvert vise seg at det var 3 121 betalende tilskuere til stede. Det har som sagt ikke vært tilskuertall som Arbroath har vært vant til, og det var en herlig atmosfære allerede før avspark.

Det var hjemmelaget som startet best, men headingen fra Liam Henderson i det 15. minutt ble reddet av Morton-keeper Jack Hamilton. Kun et minutt senere var vertene i føringen. Tam O’Brien var en av kun to Arbroath-spillere som også hadde startet forrige kamp, og hans innlegg ble headet i tverrliggeren av Henderson, før Jason Thomson var rett plassert til å sende ballen over linja og sørge for 1-0. Morton virket egentlig litt rystet, og skapte lite, og i det som en periode bar preg av en midtbanekrig, virket Arbroath skarpere gjennom sin talisman Bobby Linn og Michael Bakare. Linn var nære på å øke med et skudd som hadde kurs mot krysset, men Morton-keeperen fikk fingertuppene på ballen og slått til corner. Like etter måtte sistnevnte i aksjon igjen på et langskudd fra Scott Stewart, men det sto 1-0 til pause.

Det første kvarteret av andre omgang skjedde det egentlig lite av interesse, før målscorer Jason Thomson skjøt over fra god posisjon. Noen minutter senere gjorde Campbell hele fire bytter, og en av innbytterne var Jack Hamilton, som ganske umiddelbart ble spilt gjennom alene med sin navnebror i Morton-målet. Avslutningen gikk imidlertid høyt over og landet nok langt inne på fornøyelsesparken Pleasureland på tomten ved siden av. En annen av disse innbytterne var Nicky Low, som kort etter traff stolpen. James Craigen var ytterligere en av disse innbytterne, og han sendte returen rett på keeper. I det 78. minutt dro Bobby Linn av et par mann, dro seg inn i feltet og plasserte ballen på hodet til Craigen som headet inn 2-0. I det 85. minutt var det 3-0 da Michael McKenna headet i mål, og sistnevnte hadde også en god sjanse helt på tampen, men det endte 3-0 til Arbroath.

Campbell og spillerne gikk æresrunde og mottok hyllest, og det var en herlig stemning på Gayfield Park, der jeg ble stående å suge inn atmosfæren en liten stund før jeg gikk mot togstasjonen. Jeg rakk en svipptur innom Westport Bar før toget kom, og tilbake i Dundee var jeg heller ikke klar for å ta kvelden riktig ennå. Derfor prøvde jeg et par nye steder, og oppsøkte først Abandon Ship, som ikke var noen favoritt. Dynamo var langt bedre, og det samme var Trades House. Draffens ble siste stopp før jeg kom meg i seng. Gayfield Park hadde endelig blitt besøkt. Men jeg får vel avslutningsvis også legge til at Arbroath dessverre tapte på straffesparkkonkurranse i playoff-semifinalen mot Inverness Caledonian Thistle, med talismanen Bobby Linn som den stakkars ‘syndebukken’. Jeg håper at de mot alle odds kan gjenskape det de har gjort neste sesong, og at de da vil få en ny sjanse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 53:
Arbroath v Greenock Morton 3-0 (1-0)
Scottish Championship
Gayfield Park, 29 April 2022
1-0 Jason Thomson (16)
2-0 James Craigen (78)
3-0 Michael McKenna (85)
Att: 3 121
Admission: £19
Programme: £2,50

Next game: 30.04.2022: Cowdenbeath v Albion Rovers
Previous game: 28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts

More pics

This trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg