Torsdag 28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts
Frem og tilbake er like langt, heter det seg. Det var for så vidt tilfellet denne dagen, for etter at turen hadde startet med base og kamp i Mansfield, hadde dag to bragt meg helt ned til Cornwall, mens jeg nå på kampens tredje dag skulle tilbake til Mansfield for å igjen ha base der. Selv om onsdagens kamp hos Roche hadde funnet sted i Cornwall, hadde basen vært i Plymouth, på Devon-siden av grevskapsgrensen, og det var der jeg denne morgenen våknet opp. Allerede før klokka sju låste jeg meg ut fra One Caprera Guest House og gikk de få meterne ned til Plymouth jernbanestasjon for å ta fatt på den nokså lange ferden, og jeg rakk å kjøpe inn litt frokost fra WHSmith-sjappa der før jeg satt meg på 07.25-toget. I motsetning til dagen før slapp jeg nå det ekstra byttet ved Bristol Temple Meads, og kunne i stedet bli med dette toget rett til Birmingham New Street.
Ved sistnevnte stasjon ble det dog litt krøll, for 11.19-toget videre til Nottingham var nå kansellert. Etter å ha vurdert alternativene, rakk jeg imidlertid å hoppe på 11.22-toget til Leicester, og byttet der til et annet tog mot Nottingham. Jeg hadde planlagt å unne meg en pint på den gode Nottingham-puben Vat & Fiddle før jeg gikk løs på den siste etappen opp til Mansfield. På utsiden av stasjonen ble jeg imidlertid oppmerksom på en ny mikropub, og valgte derfor å sjekke ut BeerHeadZ. Det var slett ingen dårlig beslutning, for det viste seg å være et herlig vannhull. Jeg måtte etter hvert rive meg løs og komme meg med toget, men ved ankomst Mansfield stakk jeg også innom puben The Railway Inn, siden jeg var litt tidlig ute til å kunne regne med å få sjekke inn på Travelodge-hotellet. Dette var forresten også en god pub.
Jeg hadde betalt £47,99 for overnatting ved det nye Travelodge-hotellet i Mansfield sentrum. Etter å ha sjekket inn, var jeg raskt på farten igjen, og sjekket ut både Ye Olde Ramme Inn og Bridge Tavern før jeg gikk for å innta en middag. Det ble gjort på Wetherspoons-puben The Widow Frost, og siden det var torsdag, ble det tradisjonen tro en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en j2o. Med litt mat i skrotten, var det nå på tide å sjekke ut et vannhull jeg hadde sett frem til å sjekke ut. The Garrison hadde holdt mandagsstengt da jeg to dager tidligere hadde vært i byen, men nå var det åpent, og der kunne de til og med by på Rattler cider, lenger unna opprinnelsesstedet i Cornwall enn jeg noen gang hadde sett tidligere. Jeg måtte også sjekke Rattler sin peach-variant med navnet Flattler. Det var ingen grunn til å bevege seg videre før det var på tide å sette kursen mot kveldens kamp.
Den skulle finne sted i Glapwell, nordvest for Mansfield, eller mellom Mansfield og Chesterfield om man vil. Jeg hadde blinket meg ut en buss dit opp, og gikk derfor til bussterminalen for å komme meg med denne, som tok meg med over grevskapsgrensen til Derbyshire. Glapwell er en landsby som ligger på toppen av en bratt bakke, omtrent åtte kilometer nordvest for Mansfield, og rundt elleve kilometer sørøst for Chesterfield. Dette er et område tidligere dominert av kullgruvedrift, men den lokale gruven her stengte i 1970-årene, og de fleste av de omkring 1 500 innbyggerne jobber i andre nærliggende byer. Jeg steg av bussen rett utenfor puben Young Vanish, krysset veien over dit, og stakk innom for å unne meg en siste pint før kveldens kamp.
Det var ikke altfor mange meterne opp til Glapwells hjemmebane Hall Corner, og med en halvtimes tid til avspark betalte jeg meg inn med £3, og for et ytterligere bidrag på £1,50 til klubbkassa fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Det viste seg å være 8 siders affære som dog inneholdt det eller meste av relevant informasjon. På innsiden traff jeg snart også på et par andre banehoppere som jeg ble stående å samtale med, og en av de tilbød meg skyss tilbake til Mansfield etter kamp, siden han også uansett skulle den veien. Det var også tid til å oppsøke matutsalget for å handle litt før kampstart.
Glapwell FC ble stiftet i 1989, men har visstnok koblinger til en klubb som tidligere spilte under navnet Young Vanish FC. Sommeren 1989 tok de uansett plass i Central Midlands League Division One, og vant divisjonstittelen på første forsøk. Opprykket til ligaens Premier Division ble fulgt opp med et andre strake opprykk til den ligaens daværende toppdivisjon med det grandiose navnet Supreme Division. Den ble vunnet i 1994, men de måtte likevel vente til 1996 før de etter en andreplass kunne ta steget opp i Northern Counties East League, der de raskt kjempet på øvre del av tabellen. 1997/98-sesongen blir for øvrig også husket for at de vant Derbyshire Senior Cup med finaleseier over Matlock Town fra to nivåer høyere opp. Etter en andreplass i ligaen i 2000, fikk Glapwell rykke opp i NCEL Premier Division, og ble der værende en stund.
I 2001 var de også tilbake i finalen av Derbyshire Senior Cup, men måtte denne gang se seg slått på straffer av Glossop North End. I 2008 ble andreplass belønnet med nytt opprykk, og klubben var klar for spill på nivå åtte i form av Northern Premier League Division One South. I sin debutsesong der var de faktisk kun målforskjellen fra en plass i play-off, men året etter klarte de nettopp det etter en tredjeplass. Kidsgrove Athletic ble slått i semifinalen, men Chasetown ble for sterke i finalen, og etter den påfølgende 2010/11-sesongen dukket det opp visse skjær i sjøen. Etter en konflikt med lokale myndigheter var det problemer med lisensen ved Hall Corner, og Glapwell måtte trekke seg fra NPL mens spillere, trenere og ledere forsvant og spredd for alle vinder.
Men helt nytt personal startet ‘Glappy’ opp igjen i Central Midlands League, som nå hadde omorganisert sine divisjoner til to likestilte men slet tungt i sin første sesong tilbake. Det bedret seg igjen etter hvert, og 2015/16 ble en aldri så liten parademarsj mot ligatittelen i en sesong der de blant annet scoret hele 148 mål på 28 ligakamper! Men så ble det den sommeren faktisk bestemt å legge ned driften, etter at vandalisme på spesielt flomlysene var medvirkende til at opprykket uteble, og spillere og personal forlot igjen klubben ‘en masse’. Det ble blåst liv i klubben igjen i 2020, som igjen er å finne i CML North Division. Den ble toppet av kvartetten Newark Town, Retford United, Clay Cross Town, og Thorne Colliery. Fra fjerdeplassen og ned til Glapwell på femte, var det hele tjue poeng. Ytterligere 19 poeng var det ned til dagens bortelag Crowle Colts på en 11. plass (av 18 lag), så Glapwell hadde vel på papiret et favorittstempel.
Hall Corner fremstår i dag noe slitent, og har som nevnt også hatt visse utfordringer med vandalisme. Dette er nok årsaken til at flomlysene nå rett og slett er fjernet, og de er jo et krav for ytterligere opprykk om man vil opp til step 6 (eller nivå 10, om man vil). Også tidligere har man jobbet hardt med å oppfylle de til en hver tid gjeldende kravene for nivåene de har spilt på, og før 2010/11-sesongen fikk man på plass en avtale med banedeling hos Mansfield Town, men da sistnevnte selv var i en konflikt og sto i fare for å bli kastet ut, returnerte ‘Glappy’ til Hall Corner i desember 2010. I dag er det fortsatt seksjoner med litt overbygg på begge langsider, og i tillegg er det på den ene langsiden et parti med sittetribune under åpen himmel. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder. På kortsiden bak det nærmest målet, rett ved inngangspartiet, har man klubbhuset.
Hjemmelaget fikk en sjokkstart med baklengsmål allerede i kampens andre minutt, da et skudd eller innlegg ble styrt inn med hodet av Ryan Bonser, som dermed sendte Crowle Colts i ledelsen. 0-1 på et tidspunkt da jeg ikke engang hadde rukket å starte på min lille fotorunde rundt banen. Det var etter dette et par sjanser begge veier, men hverken Glapwells toppscorer Ben Copestake – som jaktet sitt mål nummer 30 for sesongen – eller noen av de andre klarte å sørge for ytterligere nettsus før pause. Dermed var det gjestene fra det nordvestlige Lincolnshire som kunne gå i garderoben med en ledelsen, mens vi kunne oppsøke klubbhuset for å få litt forfriskninger.
Et vanskelig utgangspunkt ble enda vanskeligere for vertskapet i drøyt ti minutter ut i andre omgang, da Logan Liggins fikk sitt andre gule kort på like mange minutter. Det virket avgjort et kvarters tid senere da Lewis Walker omsatte et innlegg i scoring og sørget for 0-2. Noe overraskende for meg, men Crowle spilte godt, og var egentlig aldri alvorlig truet av Glapwells ti menn etter dette. Dermed endte det med borteseier 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 57 fremmøtte…pluss et par firbeinte. Jeg takket ja takk til skyss fra den ene banehopperen slik at jeg slapp å vente på bussen, og ble sluppet av i Mansfield sentrum.
Der hadde jeg håpet å finne en pub som viste Rangers sin bortekamp mot den tyske plastklubben RB Leipzig i kvartfinalen av Europa League, men det virket som om Manchester United v Chelsea hadde rangen. Alle gode ting var tre da jeg etter hvert fikk napp på The Swan, der også flere andre Rangers-sympatisører så kampen. Nå endte det med et knepent ettmåls-tap etter en sen scoring for den usjarmerende Bundesliga-klubben, men det var likevel intet altfor dårlig utgangspunkt før returkampen i Glasgow en uke senere. Med fare for å gjenta meg selv, hadde jeg nok en gang en tidlig start og lang reise dagen etter, så etter at sluttsignalet gikk på TV-skjermene, gikk det ikke altfor lenge før jeg tømte glasset og spaserte tilbake til hotellet for å komme meg i seng.
English ground # 535:
Glapwell v Crowle Colts 0-2 (0-1)
Central Midlands League Premier Division North
Hall Corner, 28 April 2022
0-1 Ryan Bonser (2)
0-2 Lewis Walker (71)
Att: 56 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1,50
Next game: 29.04.2022: Arbroath v Greenock Morton
Previous game: 27.04.2022: Roche v St. Newlyn East
This trip on a map
