Onsdag 27.04.2022: Roche v St. Newlyn East

Etter å ha startet turen i Mansfield, hadde jeg nå fått en sårt tiltrengt dose med søvn før jeg var tidlig oppe for å ta fatt på en lang ferd sørvestover. Den startet med at jeg kom meg med 07.31-toget som brukte rett i overkant på å frakte meg ned til Nottingham, der jeg kjøpte inn litt frokost før jeg toget videre. Etter et nytt togbytte ved Birmingham New Street, kunne jeg få meg litt mer søvn på den lange veien ned til et Bristol Temple Meads og omsider videre til med nytt tog til Plymouth, der jeg steg av og gikk for å sjekke inn ved One Caprera Guest House, et lite steinkast fra jernbanestasjonen. Jeg hadde betalt £56,61 for overnatting, og ble tatt godt i mot av den vennlige vertinnen som raskt sjekket meg inn og viste meg rommet, der jeg slang fra meg pikkpakket.

Plymouth var imidlertid ikke åsted for min kamp denne kvelden, for den skulle finne sted enda lenger sørvest, nede i Cornwall. Under planleggingen av turen hadde jeg lenge kikket på en kamp i den walisiske pyramiden, der Garw SBGC skulle ha hjemmekamp, men jeg ble oppmerksom på at den muligens ikke ville bli spilt på deres fantastiske hjemmebane Blandy Park. Klubben kunne bekrefte at så var tilfelle på grunn av arbeid ved banen, men at de ville være tilbake der neste sesong. Dermed får det bli ved en senere anledning, men i stedet fant jeg ytterligere et interessant alternativ som jeg endte opp med å bestemme meg for.

Det dreide seg om en kamp på Trezaise Road i Roche, der hjemmelaget Roche FC skulle ta imot St. Newlyn East i East Cornwall Premier League. Det betød at jeg måtte komme meg videre fra Plymouth, og selv om jeg tok meg selv i å ønske at jeg hadde litt mer tid der i byen, måtte jeg videre med 15.47-toget, men unnet meg først en svipptur innom puben The Newmarket Arms, der det tydeligvis ble arrangert en bursdagsfest og var lystig lag. Jeg kom meg tilbake til stasjonen der jeg kom meg med toget som planlagt, og ble med så langt som til St. Austell, der jeg hoppet av etter en snau time. Bussen som skulle ta meg videre var rundt 10 minutter forsinket, uten at det var noen krise, og jeg betalte snart for en returbillett til Roche.

Bussturen tok et kvarters tid, og gikk gjennom et område som er sentrum for utvinning av såkalt china clay, eller kaolin. En kikk på området fra lufta i eksempelvis Google Maps viser forresten tydelig sporene det har satt på terrenget. Roche (uttales som det engelske ordet ‘roach‘) er en liten landsby som ligger et stykke nord-nordvest for St Austell. Den heter Tragarrek på kornisk, og uavhengig av om man benytter dette språket eller engelsk, har nok landsbyen fått navn etter en ‘granittklippe’ som skulle figurere som et noe spesielt bakteppe for kveldens kamp. Etter å ha steget av et steinkast fra Trezaise Road, måtte jeg bare ta en tur innom for å ta en kikk på et anlegg som tiltrekker seg banehoppere først og fremst takket være geologien snarere enn anleggets fasiliteter for øvrig.

Der så jeg straks den 20-25 meter høye ‘klippen’ Roche Rock i bakgrunnen, og på toppen av den er faktisk ruinene av det som skal ha vært et kapell eller en kirke som antas å være bygget der på 1400-tallet. Jeg bestemte meg for å først ta turen innom landsbypuben The Rock Inn for så å returnere for en nærmere kikk i god tid før avspark klokka 18.45. Etter å ha testet en ny Thatchers-variant var jeg tilbake med rundt tre kvarter til kampstart, og gikk nå for å utforske. Roche Rock er visst et populært sted for blant annet fjellklatrere, og så var tilfelle også denne dagen. Etter å ha forsert en stor eng på nabotomta til fotballbanen passerte jeg et par av disse som var i ferd med å forsere en av klippeveggene, men jeg valgte en enklere vei til toppen vei å følge en sti, og kom meg snart til toppen der jeg hadde flott utsikt over kveldens kamparena der man nå tydeligvis var i gang med oppvarmingen.

Det er ikke altfor enkelt å finne noe særlig info om Roche, men klubben var blant annet i hvert fall med å stifte Cornwall Combination i 1959, men trakk seg fra denne ligaen etter to sesonger. De dukket deretter opp i East Cornwall Premier League på begynnelsen av 1990-årene. Deres beste ligaplassering i denne ligaen stammer fra første halvdel av det tiåret, da de to ganger ble nummer to. I 2006 endte klubben nest sist, og ble flyttet ned i ligaens nye Division One, men etter at man i 2019 stiftet den nye St. Piran League som tok noen av dens medlemsklubber, returnerte man til én divisjon. East Cornwall Premier League er nå for øvrig ensbetydende med non-league step 8, eller nivå 12 totalt om man vil.

Rent bortsett fra det noe spesielle bakteppet, er det ikke noe veldig spesielt med Roche sin hjemmebane Trezaise Road, som er en temmelig spartansk bane. Ifølge Peter Miles¨eminente bok «Homes of Non-League Football» har klubben kun spilt her siden 1988, etter å tidligere ha benyttet en bane ved navn Church Playing Fields. Ved innkjørselen har man bak det ene målet et klubbhus, der spillerne nå var på vei igjen i garderobene da jeg hadde kommet meg ned igjen fra min ‘topptur’. Rundt banen er det et ‘gjerde’ av typen britene kaller post-and-rail, og det står en laglederbenk på hver sin side av banen. Ved hjelp av dommeren og en klubbrepresentant fikk jeg også tatt en rask kikk og fotografert lagoppstillingene slik at forhåpentligvis også ville kunne være i stand til å identifisere aktørene der ute på den flotte gressmatta.

På toppen av tabellen var det en duell mellom Gunnislake, Torpoint Athletics tredjelag, og Altarnun, med St Minver like bak. For Roche sin del la de beslag på 10. plass av de fjorten i ligaen (hvorav ett også hadde trukket seg), med 17 poeng på sine 23 kamper. Tretten poeng og to plasser foran vertene lå dagens bortelag St. Newlyn East, og det var også de som tok ledelsen i det 17. minutt, da Owen London var frempå på en retur og satt inn 0-1. Fire minutter senere utlignet hjemmelaget, og det kom etter at keeperen måtte gi en retur som Tim Peers omsatte i scoring. I det 36. minutt hadde vertene snudd kampen da Tyler Trudgeon satt inn 2-1, og samme mann ble fire minutter senere spilt gjennom og økte til 3-1, som også sto seg til pause.

Hjemmelaget ble imidlertid redusert til ti mann sekunder før dommeren blåste for halv tid, og det var et direkte rødt kort Jamie Robinson fikk se etter en skikkelig dytt på en av bortelagets spillere. Nå var jeg spent på hvordan det ville påvirke kampbildet og om det ville kunne snu kampen i gjestenes favør igjen etter hvilen. Uten noen bar var det bare å vente pent på at spillerne skulle komme ut igjen, og jeg slo raskt fra meg tanken om å raskt returnere til The Rock Inn for en lynrask pause-forfriskning. Det var en riktig beslutning, for vi var snart i gang igjen, og da gikk det ikke lenge før Roche igjen var på farten.

Til tross for at de nå var i undertall, brukte hjemmelaget kun rundt 15 sekunder på å øke til 4-1 etter at dommeren hadde blåst i gang andre omgang, og Alexander Hamley var målscorer. Fire-fem minutter senere var de også nære på igjen, da Tim Peers traff stolpen. I det 66. minutt sørget Jack Morris for 5-1 med et spektakulært langskudd, og drøyt ti minutter senere headet Tim Peers inn 6-1. Samme mann noterte seg for hattrick da han i det 82. minutt ble spilt gjennom og lobbet over keeper. Gjestene pyntet noen minutter senere litt på resultatet da Brett Prentice headet inn en corner, men da sluttsignalet gikk, var det med 7-2 som sluttresultat, og en overbevisende seier for hjemmelaget Roche.

Det hadde vært en underholdende kamp i en liga jeg vel ikke hadde sett kamp i tidligere, og jeg hadde virkelig kost meg på Trezaise Road. Etter at jeg hadde takket for meg og ønsket lykke til videre, spaserte jeg tilbake til The Rock Inn. Siden jeg måtte vente litt på bussen tilbake til St. Austell, benyttet jeg nemlig ventetiden til å forsøke ytterligere to nye Thatchers-varianter der. Deretter var det på tide å komme seg med bussen tilbake til St. Austell, der toget snart kom for å frakte meg tilbake til min base i Plymouth. Det begynte å bli sent, og jeg hadde igjen en tidlig start og lang reise dagen etter, så jeg gikk for å finne senga umiddelbart.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 534:
Roche v St. Newlyn East 7-2 (3-1)
East Cornwall Premier League
Trezaise Road, 27 April 2022
0-1 Owen London (17)
1-1 Tim Peers (21)
2-1 Tyler Trudgeon (36)
3-1 Tyler Trudgeon (40)
4-1 Alexander Hamley (46)
5-1 Jack Morris (66)
6-1 Tim Peers (77)
7-1 Tim Peers (82)
7-2 Brett Prentice (85)
Att: 29 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 28.04.2022: Glapwell v Crowle Colts
Previous game: 26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage

More pics

This trip on a map

 

 

Tirsdag 26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage

Det hadde vært en meget travel april måned, og da jeg etter en drøyt to ukers tur til Storbritannia kom hjem torsdag kveld, var det kun meget midlertidig. Allerede fredag formiddag var det avreise for en helg i Stockholm, med hjemkomst derfra sent søndag kveld eller natt til mandag. Og allerede natt til tirsdag skulle jeg igjen ut å farte, med en ny tur til Storbritannia på programmet. Mandagens FFK-kamp borte mot Mjøndalen ble sett på TV mens jeg gjorde unna en del av forberedelsene, og etter at jeg hadde fått pakket og gjort meg klar, bestilte jeg en taxi til klokka 02.00 for å komme meg med flybussen fra Fredrikstad bussterminal klokka 02.30. Jeg hadde bestilt plass på British Airways flyet med avgang mot London Heathrow klokka 07.00, og fikk meg en liten dose med søvn på vei opp til Gardermoen, etterfulgt av litt mer søvn på flyet over.

Jeg hadde vurdert Swansea som en destinasjon for denne turens første dag, og det så lenge ut som om det var Swansea City som ville få besøk, men det endret seg da Mansfield Town fikk sin hjemmekamp mot Stevenage omberammet til denne dagen og jeg gjorde en ny vurdering. Man groundhopper-kompis Neil Woolley er fra Mansfield og er ihuga Mansfield Town-supporter. Han har lenge etterlyst et besøk på Field Mill fra min side, og tilbød seg å ordne billett, så jeg slo til og bestemte meg for å slik måtte det bli. Det tok litt tid å få bagasjen på Heathrow, men jeg kom meg omsider med toget inn til London Paddington og med tuben videre derfra slik at jeg etter hvert tok plass på 11.35-toget fra St. Pancras til Nottingham. Der var det duket for et togbytte før den siste etappen på rundt en halvtime.

Mansfield er en gammel markedsby som ligger i East Midlands-regionen; nærmere bestemt i den vestlige delen av grevskapet Nottinghamshire, og omtrent to norske mil nord for byen Nottingham. Mansfield har med forsteder som Mansfield Woodhouse et innbyggertall på rundt 105 000, og kullgruvedrift var en meget viktig industri i dette området inntil etterspørselen etter kull begynte å synke. Byen er som jeg var inne på også kjent for sitt åpne marked, i tillegg til at Sherwood-skogen ligger like ved. Mansfield var i en lang periode Englands største by uten operativ jernbanestasjon, men jernbanen returnerte i 1990-årene og betjenes av den lokale Robin Hood Line som går mellom Nottingham og Worksop.

Slik kom jeg meg til Mansfield, og kunne sjekke inn ved det noe slitne Midlands Hotel, rett ved siden av jernbanestasjonen. Der hadde jeg betalt £49,50 for overnatting, og fikk raskt installert meg før jeg igjen var på farten. Neste stopp ble puben The Wheatsheaf, før turen gikk videre til de to Wetherspoons-pubene The Stag & Pheasant og The Widow Frost, som ligger rett rundt hjørnet for hverandre. På sistnevnte benyttet jeg anledningen til å innta en middag, før jeg gikk videre. Tom Morken hadde vært i Mansfield og sondert pub-terrenget kort tid i forveien, og bekreftet at The Garrison var byens beste vannhull. Der var det imidlertid mandags-stengt, så et besøk der fikk vente et par dager, men rett ved siden av hadde Green Dragon åpen og ble besøkt.

Etter å også ha vært innom The Swan, fikk Samuel Smith’s-puben The White Hart æren av å skjenke meg en pint av sin deilige cider. Denne kjedens puber serverer kun varer fra eget bryggeri, og er i tillegg nokså spesielle i den forstand at de gjerne opererer med et forbud mot bruk av mobiltelefoner. Kvinnen bak baren var da også rask til å irettesette meg da jeg måtte svare på en melding, så telefonen fikk ligge i lomma mens jeg koste meg med resten av pinten. Jeg hadde fortsatt litt tid før jeg skulle møte Neil, så jeg rakk å sjekke ut også The Byron før jeg tuslet mot Field Mill for å møte ham i baren Sandy Pate under hovedtribunen på Mansfield Towns hjemmebane. Der befant han seg sammen med sin far, og jeg fikk betalt ham for billetten han hadde vært behjelpelig med å skaffe.

Da Mansfield Wesleyans først ble stiftet i 1897, tok de navnet fra en lokal kirke. I 1906 tok de navnet Mansfield Wesley, før man endte opp med dagens Mansfield Town i 1910. I 1931 ble klubben valgt inn i Football League på bekostning av Newport County, og tok plass i tredjedivisjonens sørlige avdeling, selv om de skulle flyttes litt frem og tilbake mellom den sørlige og nordlige avdelingen i årene som fulgte. De gjorde uansett nokså lite ut av seg, men da de to tredjedivisjons-avdelingene i 1958 ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, hadde de i hvert fall en god nok sesong bak seg til at de ble plassert i den nye tredjedivisjonen. Der ble de kun i to år før de måtte ned i fjerdedivisjon. Etter opprykk i både 1975 og 1977 var Mansfield Town for første gang klare for spill på nest øverste nivå. 1977/78-sesongen skulle dog vise seg å bli deres eneste på dette nivået, for de rykket rett ned igjen etter å ha endt på en 21. (og nest siste) plass.

The Stags har også gjort et og annet i cupene, og i 1969 spilte de seg frem til kvartfinale i FA Cupen, men måtte gi tapt for Leicester City. I 1987 gikk de derimot helt til topps i Football League Trophy etter at finalen mot Bristol City måtte avgjøres med straffesparkkonkurranse. Etter lang tid som fast innslag i ligaens lavere divisjoner, måtte Mansfield Town ta turen ned i Conference etter nedrykk i 2008, og brukte fem sesonger på å returnere. Det skjedde altså våren 2013, da de tok tittelen etter en meget spennende duell med Kidderminster Harriers. De har ved et par anledninger etter dette tatt seg play-off uten å lykkes, men nå jaktet de igjen et mulig opprykk til League One, så det sto viktige poeng på spill når Stevenage nå kom på besøk.

Field Mill har vært åsted for fotball i lange tider, og med spill så tidlig som i 1861 er det angivelig kun Sandygate Road i Sheffield som kan skryte av å være et eldre fotballstadion. Det var imidlertid ikke før i 1919 at Mansfield Town flyttet inn her. Før den tid hadde Field Mill blant annet blitt brukt av bedriftslaget til Greenhalgh & Sons Work, som opererte under en rekke navn. En av sønnene det ble referert til i firmanavnet var for øvrig Harwood Greenhalgh; en Mansfield-født kar som spilte for Notts County og som ikke minst var med på det engelske landslaget da de i november 1872 møtte Skottland til tidenes første landskamp. Field Mill gjennomgikk rundt årtusenskiftet en totalrenovering der tre av tribunene ble jevnet med jorden og erstattet av nye, moderne tribuner. Kun tribunen på langsiden Bishop Street Stand overlevde, men har lenge vært stengt av sikkerhetsmessige årsaker.

Denne tribunen strekker seg kun omtrent halve banens lengde, og er nå totalt barrikadert igjen. I en periode hadde man artige greier knyttet opp mot et stort hull i taket på denne tribunen, slik som sponsing av hullet og løfter om pengedonasjoner dersom ballen gikk gjennom hullet i løpet av kampen. Det var denne langsiden vi nå ble sittende å se over på fra våre plasser på nederste seksjon av hovedtribunen Ian Greaves Stand. I toppen av League One utkjempet i første rekke Forest Green Rovers og Exeter City en duell om divisjonstittelen, mens den tredje direkte opprykksplassen virket å stå mellom Northampton Town, Mansfield Town, Port Vale og Bristol Rovers. Også Swindon Town, Sutton United og Tranmere Rovers jaktet en plass i play-off, og det var såpass tett at Mansfield like gjerne kunne ta et direkte opprykk som å falle utenfor play-off. Nå som det var klart at vanstyrte Oldham Athletic dessverre ville rykke ut av ligaen og slå følge med Scunthorpe United ned i Conference, betød det for gjestende Stevenage sin del at de var sikre.

Stevenage-manager Steve Evans er en kontroversiell skikkelse, og Mansfield er et av flere steder han er nå nokså upopulær. Den tidligere Stags-manageren fikk en velkomst preget av mishagsytringer når han nå gjestet sin tidligere arbeidsgiver, men hans gutter klarte i første omgang å frustrere Mansfield Town. Mens jeg skylte ned en pai med en Bovril, konstaterte jeg at Stevenage tydeligvis hadde kommet for å forsvare seg, og det gjorde de på en slik måte at hjemmelaget ikke skapte noen verdens ting før hvilen. Det gjorde egentlig heller ikke gjestene, men det nærmeste vi kom i en trøstesløst kjedelig førsteomgang var et skudd fra Stevenage-spiller Stephen McLaughlin som ble reddet av Stags-keeper Nathan Bishop. Det var nærmest en befrielse da dommeren blåste for pause slik at vi kunne oppsøke baren.

Mansfield-manager Nigel Clough må ha sagt et par pauli ord i pausen, for hjemmelaget skapte mer de første minuttene av andreomgangen enn de hadde gjort i hele den første. Først skjøt George Maris like utenfor etter et flott angrep, men med fem minutter passert av omgangen kom den utløsende scoringen i forbindelse med en corner, og det var George Lapslie som kriget inn 1-0. Deretter var det litt tilbake til kampbildet fra tidligere, med lite som skjedde foran de to målene. Stevenage måtte imidlertid avslutte kampen med ti mann etter at Terence Vancooten ble skadet etter at de hadde brukt alle sine bytter. På overtid fjernet Matty Langstaff all tvil da han etter flott pasningsspill doblet ledelsen til 2-0, og snart kunne hjemmefansen juble over tre meget viktige poeng.

Det ble tid til en pint eller to til med Neil og hans far før vi brøt opp. Vi slo følge et lite stykke før jeg takket for selskapet og returnerte til hotellet, der deres Brunel’s Bar fortsatt holdt åpent. Der unnet meg en siste forfriskning der, men fant nokså fort senga, for jeg hadde tross alt en nokså tidlig start dagen etter når jeg skulle forlate Mansfield midlertidig. Allerede på torsdagen skulle jeg dog ha byen som base nok en gang. Avslutningsvis kan jeg opplyse om at Bristol Rovers sikret seg den siste automatiske opprykksplassen på utrolig dramatisk vis, og slo følge med Forest Green Rovers og Exeter City. Mansfield tok en av playoff-plassene, og spilte seg frem til finalen, men måtte der gi tapt med 0-3 for Port Vale.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 533:
Mansfield Town v Stevenage 2-0 (0-0)
League Two
Field Mill, 26 April 2022
1-0 George Lapslie (51)
2-0 Matty Langstaff (90+3)
Att: 5 086
Admission: £23
Programme: £2,50

Next game: 27.04.2022: Roche v St. Newlyn East
Previous game: 24.04.2022: AIK v Djurgården
Previous UK game: 20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors

More pics

This trip on a map

 

 

Søndag 24.04.2022: AIK v Djurgården

Jeg hadde først kommet hjem fra Storbritannia torsdag kveld, men allerede fredag formiddag var det tid for en ny tur. Denne gang var det snakk om en helg i Stockholm, der jeg sammen med tre kompiser skulle se ‘Tvillingderbyt’ mellom AIK og Djurgården. Kampen skulle spilles på søndagen, men Jon Erik ville dra over allerede fredag, og dette var også grunnen til at jeg kom hjem fra min UK-tur da jeg gjorde for deretter å skulle dra over igjen uken etter, siden jeg tross alt hadde lovet ham å bli med denne helgen. Både Geir og etter hvert Christian dukket opp etter at jeg hadde ankommet avtalt møtested, og snart kom også Jon Erik hastende ut fra jobb slik at vi kunne sette kursen mot Stockholm i hans bil.

Vi hadde en lang kjøretur foran oss, men det gikk til tross for en matpause og et par røykepauser temmelig radig, og vi kunne etter hvert parkere og sjekke inn ved Park Inn by Radisson-hotellet i Solna sentrum. Solna er en egen kommune rett nord for Stockholm sentrum, og i denne kommunen bor det nå snaut 85 000 mennesker. I motsetning til meg var jo de tre andre i mitt reisefølge AIK-fans, og spesielt Jon Erik har eksepsjonelt gode kontakter i AIK-miljøet, så etter å ha sjekket inn og etablert oss på rommene, gikk kursen mot AIK-puben Dick Turpin der vi traff noen av hans busser. Kvelden ble for Jon Erik og meg avsluttet med et par øl på serveringsstedet Ritz, rett utenfor hotellet, og deretter litt nattmat på en Max et steinkast unna, mens Geir og Christian dro videre ut på byen og endte opp med å komme hjem først i mellom 7 og 8 på morgenen!

Det var kanskje greit at de to delte rom, og at Jon Erik og jeg var på det andre rommet. Da vi tok heisen ned for å spise frokost, traff vi de nemlig i heisen på vei til sengs. Jon Erik og jeg tok etter frokost i stedet en tur inn i Stockholm sentrum for å kikke litt rundt i noen butikker og bare kose oss. Jeg fikk da også ordnet meg en ny olabukse før vi dro tilbake til hotellet for å vekke syvsoverne og få de med oss tilbake til sentrum og et avtalt møte med noen av AIK-supporterne fra kvelden før. Møtestedet var Hirschenkeller, og derfra forflyttet vi oss til Zum Franziskaner, hvor det var bestilt bord til en felles middag. En herlig porsjon lever ble skylt ned med to mugger tysk ‘rauchbier’, og deretter dro noen av oss videre til andre steder hvor vi forlystet oss utover lørdagskvelden, som for øvrig tilfeldig var min bursdag.

Søndag var kampdag, og det sto virkelig prestisje på spill når AIK skulle ta imot erkerivalen Djurgården til det mange med meg vil kalle Sveriges største derby. Jeg kan også skyte inn at jeg hadde håpet å kombinere med en kamp på gamle, ærverdige Stockholm Stadion, der Stockholm Internazionale nå spiller midlertidig. Dessverre presterte de å sette opp sin kamp akkurat på samme tidspunkt som ‘Tvillingderbyt’, og jeg følte ikke at jeg akkurat kunne droppe sistnevnte heller. Det var allerede mye folk på Dick Turpin da vi kom dit, og stemningen bar preg av at det ikke var en hvilken som helst kamp som skulle spilles. Vi forflyttet oss et par ganger mellom Dick Turpin og East End, der det stadig ble trangere og trangere om plassen.

Almänna Idrottsklubben (AIK) ble stiftet i 1891, men det var først fem år senere at fotballavdelingen AIK Fotboll så dagens lys. Klubben burde være nokså kjent for de fleste, men har for ordens skyld rekorden i antall sesonger i den svenske toppdivisjonen og innehar en tredjeplass på toppdivisjonens maratontabell (etter Malmö FF og IFK Göteborg). AIK har tolv svenske seriemesterskap, men halvparten av de er fra tiden før man i 1924 stiftet Allsvenskan. Det siste kom i 2018. I tillegg har de hanket inn åtte cuptitler. Det kan også nevnes at de i 1997 spilte seg frem til kvartfinale i den daværende europeiske cupvinnercupen, der de tapte for selveste Barcelona med 2-4 sammenlagt over to kamper.

Rett i nærheten av der vi befant oss, lå tidligere Råsunda Stadion, som fra 1937 til 2012 var hjemmebane for både AIK og det svenske landslaget. Dit kom jeg meg aldri, så jeg skulle selvsagt gjerne sett dagens kamp der, men stadionet ble raskt jevnet med jorden og erstattet med leiligheter og kontorer da den nye Nationalarenan åpnet høsten 2012 etter tre års byggearbeid. Den er kanskje mer kjent unnet et sponsornavn, men slikt benytter vi tradisjonalister oss selvsagt ikke av i den grad det kan unngås. Det nye stadionet skal ha en kapasitet på 54 329 på det meste, og fremstår naturlig nok som en moderne og funksjonelt sett flott arena. Christian hadde ordnet billetter for oss, pålydende 280 svenske kroner, og vi tok oss etter hvert bort til kamparenaen og innenfor for å finne våre respektive plasser.

Derfra hadde vi god utsikt over arenaen, der de to lags supportere blant annet vartet opp med tifo på hver sin kortside. Allerede før kampstart fikk vi høre meldingen som over høyttaleranlegget fortalte at bruk av pyroteknikk er både forbudt og farlig, og det skulle bli en ‘slager’ vi fikk høre igjen og igjen en rekke ganger i løpet av kampen. Da kampen startet, var det ingen festforestilling de 41 407 tilskuerne ble vitne til nede på banen. Det var tett, jevnt og sjansefattig, og da bortelagets Victor Edvardsen fikk to sjanser på et par minutter, ble den ene reddet av AIK-keeperen mens den andre gikk høyt over. Det var først i førsteomgangens siste ordinære minutt at det ble virkelig liv i leiren, for da headet Nicolas Stefanelli AIK i føringen 1-0, og det sto seg også til pause.

Djurgården jaget utligning etter hvilen, og skapte visse sjanser og sjanser. Hjalmar Ekdal tvang etter en knapp times spill frem en god redning fra Kristoffer Nordfeldt i AIK-buret. Noen minutter senere var det imidlertid AIK som fikk en gyllen mulighet til å doble ledelsen, men avslutningen på volley fra Jordan Larsson endte høyt over. Djurgården var nære på helt på tampen, men headingen til Kalle Holmberg ble også den reddet av målvakt Nordfeldt, slik at AIK dro i land seieren med 1-0. Det hadde som nevnt ikke vært noen festforestilling rent spillemessig ute på gressmatta, men det var i seg selv en interessant opplevelse i kraft av å være det derbyet det er.

Vi hadde allerede tidlig på dagen sjekket ut, tatt med oss bagasjen og lagt den i bilen, og parkert ikke altfor langt fra Nationalarenan, og nå var det bare for oss å møtes igjen og komme oss til bilen for å sette kursen hjemover med Jon Erik bak rattet. Veien hjem kan jo ofte virke noe lengre, men med et par stopp på veien kom vi oss til slutt hjem sent på kvelden. For min egen del var det ingen tid til å hvile på laurbærene, for selv om jeg ikke kom meg på FFKs mandagskamp borte mot Mjøndalen, skulle jeg allerede tidlig tirsdag morgen igjen fly over til Storbritannia for å tilbringe nye drøye to uker på reisefot der. Det var bare å komme seg hjem og benytte mandagen til klesvask og diverse andre forberedelser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 26:
AIK v Djurgårdens IF 1-0 (1-0)
Allsvenskan
Nationalarenan, 24 April 2022
1-0 Nicolas Stefanelli (45)
Att: 41 407
Admission: 280 SEK

Next game: 26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage
Next swedish game: 30.07.2022: Grebbestads IF v Ytterby IS
Previous game: 20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors
Previous swedish game: 26.03.2022: IFK Göteborg v Fredrikstad

More pics

 

 

Onsdag 20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors

Det hadde vært så altfor, altfor lenge siden jeg hadde kunnet utfolde meg i mitt rette element med rundturer på balløya. Nå når ‘kinaviruset’ endelig syntes å være på tilbakemarsj og man hadde begynt å åpne opp igjen slik at det nok en gang lot seg gjøre å reise, hadde det vært fantastisk å kunne returnere med en skikkelig tur. Først og fremst var det selvsagt gjevt å kunne se min datter igjen, men også å nok en gang å kunne utfolde seg med fotball i både England og Skottland. Etter rett i overkant av to uker gikk nå turen ubønnhørlig mot slutten, og denne onsdagen skulle jeg overvære turens siste kamp. På en tur som i stor grad utspilte seg i Skottland, var det kanskje på sin plass at den også ble avsluttet der.

Det hele skulle avsluttes med kamp på et stadion som har stått på min ønskeliste en stund, og som jeg derfor så frem til å besøke. Da kampen mellom Largs Thistle og Beith Juniors ble spikret til denne onsdagen, var jeg da også temmelig rask til å bestemme meg for å dra dit. Med base i Glasgow passet det også forresten også greit med en kamp ikke altfor langt unna, da tirsdagen hadde vært siste gyldige dag for mitt 15-dagers togpass. Derfor hadde jeg på forhånd betalt £10,50 for en returbillett til Largs, og den ga meg også muligheten til å velge hvilke avganger jeg ville benytte meg av.

Jeg unnet meg litt ekstra søvn på Travelodge Queen Street denne morgenen før jeg måtte ned i resepsjonen for å få beholde rom 609 for ytterligere en natt, siden jeg hadde booket en fjerde natt her først et par dager etter den opprinnelige bookingen. Det lot seg raskt gjøre, slik at jeg slapp å bytte rom, og dermed gikk jeg innom en Sainsbyru’s-sjappe for å ordne meg litt frokost før jeg etter hvert lot apostlenes hester bære meg til Glasgow Central, hvor jeg hentet ut billettene og kom meg med 12.48-toget mot Largs som destinasjon. Tjernhesten brukte ganske nøyaktig 55 minutter på turen dit, og jeg hadde med meg lektyre i form av søndagens Non-League Paper som jeg hadde rasket med meg på mandagens svipptur ned til Newcastle.

Largs er en by i ‘grevskapet’ North Ayrshire, og den har drøyt 11 000 innbyggere. Den ligger på den skotske vestkysten, snaut fem og en halv mil vest-sørvest for Glasgow. Byen ble allerede tidlig på 1800-tallet en populær seaside resort, og ble med jernbanens ankomst i 1895 ikke mindre populær for åsted for badeferier og utflukter til kysten. Selv om konkurransen fra først og fremst utenlandske destinasjoner har gjort at denne industrien ikke lenger er i nærheten av det den var, bærer den fortsatt preg av at turismen er en viktig næringsvei. Largs har også en historie tilknyttet vikingene, og i 1263 sto det et slag her mellom skottene og norske vikinger ledet av selveste kong Håkon Håkonsson. Flere av attraksjonene, inkludert et museum eller opplevelsessenter, er viet denne historien.

Første stopp for meg var imidlertid puben Drouhty Neebors rett utenfor stasjonen, og derfra gikk turen over veien til Macauleys, før neste stopp ble The George. Nede ved byens pir ligger Wetherspoons-puben The Paddle Steamer, der jeg fikk i meg litt mat i form av en haggis-pizza, før turen gikk videre til The Waterside, der et live band underholdt med folkemusikk. Mye lystige toner i ørene forflyttet jeg meg til The Three Reasons, og deretter til Ye Olde Anchor Inn, som ble siste stopp før jeg overlot sentrum til turistene og forventningsfullt satt kursen mot kveldens kamparena Barrfields Park, der jeg tilfeldigvis også skulle bevitne et oppgjør mellom to lokale rivaler.

Largs Thistle ble stiftet i 1889, og har kallenavnet The Theesel. Ikke helt unaturlig er det et vikingskip som pryder deres logo. De var også en av de mange klubbene som i 2020 forlot den skotske Junior-pyramiden for å bli med i den ordinære pyramiden og være med å stifte den nye West of Scotland League. Klubbens største meritt er fra 1994, da de vant den gjeve Scottish Junior Cup med finaleseier 1-0 over Glenafton Athletic. I 2010 var de igjen tilbake i finalen, men tapte den gang med samme sifre for Linlithgow Rose. Da de i 2019 spilte seg frem til sin tredje finale, var det Junior-storheten Auchinleck Talbot som ble for sterke, slik at det endte med tap 0-2. Det var for øvrig med Largs Thistle-drakta at forsvarsbautaen Gordon McQueen som 17-åring gjorde seg såpass bemerket at han ble signert av St. Mirren (han gikk som kjent senere til Leeds United og Manchester United og var skotsk landslagsspiller).

Etter å ha levert fra meg £8 der jeg ble ønsket velkommen i porten, gikk jeg innenfor. Dessverre var det intet program til dagens kamp, men skuffelsen ble midlertidig raskt glemt mens jeg tok en kikk rundt på Barrfields Park. Nå florerer det ikke akkurat med kunstgressbaner på min ønskeliste, og det er alt annet enn uvanlig at en bane raser nedover min prioriteringsliste når gresset rives opp og erstattes av usjarmerende kunstgress, slik man gjorde det ved Barrfields Park i 2012. Likevel har den forblitt en destinasjon jeg har ønsket meg til, og det er takket være resten av anlegget for øvrig, og ikke minst den utrolig flotte og klassiske hovedtribunen. Før jeg gikk tok en runde rundt anlegget, gikk jeg imidlertid først til matutsalget og kjøpte to scotch pies og en Bovril. Med paiene satt til livs tok jeg med meg koppen med Bovril på en runde, og snublet og falt så lang jeg var på de klassiske betongavsatsene, med skrubbsår på hånda som resultat.

Bortsett fra at jeg måtte tørke både litt Bovril og litt blod, var det heldigvis uten varige mén at jeg omsider kunne ta en runde rundt banen som har vært Largs Thistle sin hjemmebane siden 1930. Det rapporteres om at det den gang var over 9 000 tilskuere på de første kampene her. Anlegget er ovalt i begge ender, og rundt hele banen har man altså klassiske ståtribuner i form av betongavsatser under åpen himmel, som også følger svingene rundt. Midt på den ene langsiden er den nevnte hovedtribunen det eneste stedet der man har tak over hodet, og den skal kunne huse 800 personer på sine benkerader i tre, men mange velger åpenbart å stå øverst (eller bakerst) her.

Den nye West of Scotland League har jo knapt kommet i gang, for 2020/21-sesongen som skulle bli deres første, endte jo opp med å måtte kanselleres. Likevel vil man allerede nå i sommer gjennomføre en omstrukturering der systemet med en toppdivisjon (Premier Division) og et andre nivå med tre likestilte avdelinger (Conference A, B og C) skal erstattes av et system med fire divisjoner à 16 lag. For Premier Division som denne sesongen har hatt 20 lag, vil det si at hele sju klubber skulle ned (siden de tre avdelingsvinnerne i divisjonen under også skulle rykke opp). For Largs Thistle sin del betød det at de nå hadde noen cupfinaler foran seg, i og med at de før denne kampen befant seg på en 16. plass.

Det som talte i Largs Thistle sin favør var at de hadde en rekke kamper til gode på de fleste av klubbene foran seg på tabellen. Kveldens gjester var Beith Juniors, som tilfeldigvis også er en av Largs Thistle sine rivaler, og de la for øyeblikket beslag på en 11. plass. I toppen var det for ordens skyld nå en duell mellom Auchinleck Talbot og Darvel (der sistnevnte til slutt vant, men deretter tapte kvalifiseringen om en plass i Lowland League). Etter at jeg hadde hentet meg påfyll av Bovril kom jeg i prat med et par lokale som var nervøse foran sesongavslutningen og spådde en tett og jevn kamp denne kvelden, samtidig som de var forsiktige optimister med tanke på å kunne holde plassen om de kunne dra i land en seier mot rivalen. Jeg tror ingen av oss var i nærheten av å forvente det vi skulle bli vitne til.

Jeg ble gjort oppmerksom på at Thistle ikke hadde beseiret Beith siden 2011, og det så jo ut til at den trenden muligens kunne fortsette en stund til da Jay McKay sendte gjestene i ledelsen i kampens femte minutt med et skudd via stolpen og inn. Det gikk imidlertid ikke altfor lang tid før Largs svarte, og etter at Laurie McMaster ble meid ned i feltet, utlignet Will Sewell fra straffemerket i det 13. minutt. Kun to minutter senere dro Stuart Faulds en perle opp av hatten da han sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene helt oppe i det bortre krysset. 2-1 til Largs etter et lite kvarter, og like etter var de nære på å øke ledelsen da avslutningen til Scott Adam smalt i stolpen.

Vertene lot seg uansett ikke stoppe, og pøste på fremover. I det 25. minutt ble Will Sewell mål for en lang ball opp fra forsvaret, og lobbet rolig ballen over keeper og i mål til 3-1. Sewell var nære på et hattrick da han etter en halvtimes tid tvang frem en god redning fra bortekeeper Dale Burgess, men fem minutter senere måtte sistnevnte kapitulere igjen da Laurie McMaster økte til 4-1. Hjemmelaget var fortsatt ikke fornøyd, og i omgangens siste ordinære minutt headet Craig Forbes inn 5-1 etter en cross fra McMaster. 5-1 var også pauseresultatet, og mine samtalepartnere fra tidligere trodde knapt det de så, men var naturlig nok uansett i ekstase. Det var heller ikke ufortjent, for Largs var rett og slett dominerende.

Will Sewell var tidlig i andreomgangen frempå igjen med et brassespark som gikk like over, og ti minutter ut i omgangen traff han krysstolpen med et skudd. Beith hang rett og slett ikke med, og i det 64. minutt var det 6-1. Blair Docherty skjøt, Beith-keeperen parerte, men Craig Forbes satt inn returen. Åtte minutter senere fosset Largs frem på venstrekanten, det var fritt frem foran mål, og Simon McBryde kunne enkelt omsette innlegget i scoring. Dermed 7-1, og verre skulle det bli for gjestene som dog var frempå et par ganger før Blair Docherty fastsatt sluttresultatet til 8-1 i det 79. minutt. Det kunne faktisk fort vært tosifret her, og Docherty hadde blant annet en god mulighet til å øke ytterligere helt på tampen, men det endte altså 8-1.

En overbevisende seier for Largs Thistle mot et Beith som dog fremsto temmelig tafatt denne kvelden. Jeg hadde storkost meg ved Barrfields Park, der jeg altså avsluttet april-turen med målfest. Nå i ettertid kan jeg også røpe at Largs Thistle til slutt klarte seg og endte på en 10. plass – plassen foran Beith Juniors. Det var uansett bare å takke for seg og spasere tilbake mot togstasjonen. Jeg unnet meg en aldri så liten pit stop ved JG Sharps på veien, og etter ankomst tilbake i Glasgow, møtte jeg igjen bergenseren Tom Morken, som også hadde sett kamp i området denne dagen. Møtestedet ble Toby Jug, før vi forflyttet oss til The Auctioneer, der vi trakk oss tilbake hver for oss. Tom skulle dagen etter videre til ny kamp, mens jeg skulle hjem.

Etter 16 dager med 17 kamper på 17 baner (hvorav 13 nye baner) gjensto nå bare hjemturen dagen etter. Den skulle gå med tog fra Glasgow til Haymarket, trikk videre derfra til Edinburgh Airport, og fly derfra til Oslo Gardermoen. Det hadde vært en fantastisk tur! Det er gjerne med litt blandede følelser at jeg tidligere har reist hjem fra slike turer, og det var tilfelle også denne gang. Det skulle imidlertid ikke gå altfor lang tid før jeg returnerte, for da jeg landet på Gardermoen på torsdag ettermiddag, visste jeg at jeg allerede på tirsdagen skulle fly over igjen til Storbritannia for en ny omfattende tur. Men først var det duket for en helg i Stockholm…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 52:
Largs Thistle v Beith Juniors 8-1 (5-1)
West of Scotland League Premier Division
Barrfields Park, 20 April 2022
0-1 Jay McKay (5)
1-1 William Sewell (pen, 13)
2-1 Stuart Faulds (15)
3-1 William Sewell (25)
4-1 Laurie McMaster (36)
5-1 Craig Forbes (45)
6-1 Craig Forbes (64)
7-1 Simon McBryde (72)
8-1 Blair Docherty (79)
Att: 212 (h/c)
Admission: £8
Programme: None

Next game: 24.04.2022: AIK v Djurgården
Next UK game: 26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage
Previous game: 19.04.2022: Penicuik Athletic v Sauchie Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Tirsdag 19.04.2022: Penicuik Athletic v Sauchie Juniors

Tirsdagen skulle by på turens nest siste kamp, men denne dagen hadde skapt en del hodebry for meg under planleggingen av turen. Jeg kikket tidlig på mulighetene for å fly over til Isle of Man og besøke Peel AFC, og klarte aldri å legge denne helt fra meg til tross for at det ville være nokså kronglete. Ikke minst ville dette være siste dag med gyldig togpass, og siden det ikke var noen direktefly fra hverken Glasgow eller Edinburgh, ville jeg måtte punge ut for togbillett fra Manchester Airport tilbake til Glasgow dagen etter. Samtidig hadde jeg på det tidspunktet heller ikke endelig bestemt meg for å ha Glasgow som base på turens siste dag, og jeg måtte derfor også vurdere å fly tur/retur med bagasje. Jeg endte til slutt opp med å innse at det dessverre måtte utgå denne gang.

Det var imidlertid flere andre alternativer, og den første av disse jeg kikket på var Carlisle City v Easington Colliery, men min kompis Connor Lamb som er involvert i sistnevnte klubb tok etter hvert kontakt for å fortelle at kampen ville bli flyttet til dagen før. Selv om Isle og Man og Peel fortsatt lurte i bakhodet, bestemte jeg meg til slutt for å dra på den omberammede Penicuik Athletic v Sauchie Juniors som dukket opp i East of Scotland League Premier Division, og slik ble det da også. Etter å ha fått i meg litt frokost, benyttet jeg formiddagen til å nok en gang dra ut til Ibrox og sikre meg noe fra Rangers-sjappa, og deretter ta turen til Bristol Bar hvor det var langt roligere enn hva tilfelle hadde vært etter den skotske cup-semifinalen på søndagen.

Etter hvert gikk turen tilbake til Glasgow Queen Street, der jeg satt meg på 14.45-toget til Edinburgh Waverley. I den skotske hovedstaden hadde jeg tid til å forlyste meg litt i et par av byens mange gode puber, og denne gang falt valget først på The Malt Shover, og deretter på The Abbotsford, før jeg fant en av bussholdeplassene for bussen som skulle frakte meg ned til Penicuik (uttales ‘Pennycook’). En returbillett ble kvittert ut, og etter rett i underkant av tre kvarter på bussen kunne jeg stige av rett utenfor den store Tesco-sjappa i Penicuik. Jeg benyttet der anledningen til å stikke innom for å raske med meg litt Bovril til en bekjent hjemme, og krysset deretter over veien til vannhullet The Cuiken Inn.

Penicuik er en by med drøyt 16 000 innbyggere, i ‘grevskapet’ Midlothian, sør for Edinburgh – eller sagt på en annen måte; mellom Edinburgh og Peebles. Her ved den vestlige bredden av elven North Esk har man i lang tid drevet papirproduksjon, men det ble det slutt på like etter årtusenskiftet. Under Napoleonskrigene huset Penicuik også en leir for franske krigsfanger. I tillegg var den i 1847 åsted for den første av de såkalte Grand Match-kampene i curling, som i mange år var en årlig kamp mellom nord-Skottland og sør-Skottland. Selv var jeg naturligvis langt mer interessert i kveldens fotballkamp mellom Penicuik Athletic og Sauchie Juniors, og etter å også ha vært en tur innom The Roadhouse, gikk jeg til kveldens kamparena Penicuik Park.

Penicuik Athletic ble stiftet i 1888, og har i likhet med de fleste andre klubbene i East of Scotland League en lang fortid i den skotske Junior-pyramiden. Storhetstiden i så måte var fra slutten av 1960-årene og utover 1970-årene, da de vant en rekke regionale troféer og fremsto som en av de beste klubbene i regionen. Det største av alt i den skotske Junior-fotballen klarte de imidlertid aldri å få klørne i; nemlig den gjeve Scottish Junior Cup. I 1966 ble de i semifinalen slått knepent av sin lokale rival Bonnyrigg Rose, men fire år senere tok de seg helt til finalen på Hampden Park, der Blantyre Victoria var motstander. Finalen endte 1-1, og dermed måtte det omkamp til, men den tapte de 0-1.

Etter at de som nevnt hadde noen gode år i 1970-årene, fulgte en langt mer problematisk periode i 1980- årene, og klubben befant seg i store økonomiske problemer. Dette førte etter hvert til at de ble kastet ut av sin tidligere hjemmebane Eastfield Park, som hadde blitt brukt som sikkerhet for en rekke lån etc. Det var et hardt slag da den igjen ble solgt og etter hvert ble revet for å gjøre plass til det jeg mistenker er det tidligere nevnte Tesco-supermarkedet, og klubben måtte rett og slett trekke seg fra videre spill og legge ned driften en periode. Først i 2002 var de tilbake, men i 2014 hadde sikret seg opprykk til SJFA East Region Super League, som var toppdivisjonen for Junior-fotballen i denne delen av landet. I 2016 fulgte de strømmen av Junior-klubber som søkte seg over i East of Scotland League for å ta plass i den ‘ordinære’ pyramiden, og rykket på første forsøk opp i toppdivisjonen Premier Division, der de fortsatt befinner seg.

Det var på tide å betale seg inn, og £7 sikret meg tillatelse til å bevege meg innenfor. Her hadde man også tatt seg bryet med å lage et skikkelig program, og for £2 ble jeg innehaver av et eksemplar som absolutt viste seg prisen verdt. Det var en 32 siders blekke som også hadde dekket hjemmekampen mot Dundonald Bluebell tre dager tidligere, og det var nok derfor de også hadde stappet et 4-siders oppdatert tillegg inn i det gode programmet. Tommel opp! Neste stopp var nå matutsalget, der jeg fikk to scotch pies og en Bovril som jeg koste meg med mens jeg bladde i programmet og ventet på avspark.

East of Scotland League er en av tre ligaer som har sitt toppnivå på nivå seks av skotsk fotball, og som dermed er en feederliga til Lowland League (som igjen er en feederliga til den skotske ligaen). Nåløyet er dog trangt, for her må vinneren spille play-off mot vinnerne av West of Scotland League og South of Scotland League for kun én opprykksplass til Lowland League. Kampen om East of Scotland League-tittelen sto med fem runder igjen mellom Tranent Juniors, Penicuik Athletic og Linlithgow Rose. Tranent hadde to poengs forsprang på Penicuik og ytterligere to poeng ned til Linlithgow, og deretter var det en solid luke på ti poeng fra sistnevnte til fjerdeplasserte Jeanfield Swifts. Kveldens bortelag Sauchie Juniors – som jeg hadde gjestet tidligere på turen – la beslag på en sjuendeplass.

Som nevnt måtte klubben forlate sin Eastfield Park som nå dessverre er historie, men da man startet opp igjen i 2002, hadde lokale myndigheter anlagt en bane i den offentlige parken Penicuik Park, der Penicuik Athletic nå har spilt siden den gang. Det er en bane som har overbygg på to sider; den ene langsiden og bak det ene målet. Rundt resten av banen er det hard standing under åpen himmel som gjelder. Kapasiteten oppgis å være 2 000, men selv om Penicuik Athletic kjemper i toppen, var det ikke forventet at den på noen måte ville bli testet med et storinnrykk av typen jeg hadde vært vitne til i Darvel dagen før.

Det var gjestene som hadde den første muligheten fra en corner som endte med avslutning i stolpen og deretter redning på streken. Noen minutter senere hadde vi en situasjon der Sauchie-keeperen bommet på ballen som ble plukket opp en Penicuik-spiller, men målvakten fikk ryddet opp med en god redning én mot én. Sauchie hadde en stor sjanse etter en halvtimes tid, men det var likevel hjemmelaget som hadde et lite spillemessig overtak, og det var også de som tok ledelsen da Matty Combe fant nettmaskene i det 37. minutt. Vertene hadde et par minutter senere også en enorm sjanse til å øke ledelsen, men måtte nøye seg med 1-0 halvveis.

Kun et par minutter ut i andre omgang var vi like langt. En langt ball opp mot Sauchie-spissene endte med at Aidan Cracknell fikk sendt ballen forbi hjemmekeeperen og utlignet til 1-1. Like etter ropte hjemmelaget på straffespark, og jeg trodde de skulle få gehør, men dommeren mente at forseelsen hadde skjedd på utsiden av 16-meterstreken, og dømte et frispark det ikke ble noe av. Drøyt tjue minutter ut i omgangen traff Sauchie tverrliggeren i forbindelse med en corner, og det var deretter noen halvsjanser begge veier, før avgjørelsen omsider falt. Hjemmelaget fikk til slutt idømt et straffespark, og Paul Tansey gjorde ingen feil da han i det 82. minutt sendte Penicuik tilbake i føringen med 2-1 fra straffemerket. Det viste seg å bli vinnermålet, selv om Sauchie hadde en stor sjanse fra en corner over fem minutter på overtid.

Jeg gikk raskt til bussholdeplassen der bussen snart kom noen minutter forsinket for å skysse meg tilbake til Edinburgh, men den ble stadig mer forsinket på veien, slik at jeg så at jeg ville miste toget jeg hadde blinket meg ut tilbake til Glasgow. Derfor tok jeg livet med ro og bevilget meg en vanningspause på The Albanach etter å ha gått av bussen. Da jeg omsider kom meg med et senere tog, trakk jeg meg nokså umiddelbart tilbake til min base ved Travelodge-hotellet på Queen Street uten noen store utskeielser. Nå gjensto kun én eneste kamp på min april-tur, men den hadde jeg da også sett frem til. For ordens skyld kan det også nevnes at det var Tranent Juniors som vant tittelen (og deretter også kvalifisieringen og sikret seg opprykk til Lowland League).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 51:
Penicuik Athletic v Sauchie Juniors 2-1 (1-0)
East of Scotland League Premier Division
Penicuik Park, 19 April 2022
1-0 Matty Combe (37)
1-1 Aidan Cracknell (48)
2-1 Paul Tansey (pen, 82)
Att: 173 (h/c)
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors
Previous game: 18.04.2022: Darvel v Auchinleck Talbot

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Mandag 18.04.2022: Darvel v Auchinleck Talbot

Jeg hadde allerede sett én kamp denne mandagen da jeg forlot East Palmersville Sports Pavillion i den nordøstlige utkanten av Newcastle, der jeg så North Shields avslutte sin tittelvinnende sesong med seier over vertene West Allotment Celtic og heve Northern League-troféet. Jeg hadde imidlertid ytterligere en kamp planlagt, for med tidlig avspark i den nevnte Northern League-kampen og kveldskamp hos skotske Darvel kunne jeg få meg en dobbel, og den muligheten aktet jeg å benytte meg av. Derfor satt jeg kursen tilbake mot Glasgow, hvor jeg hadde satt ut fra tidlig denne morgenen. Etter en metro-tur inn til sentrale Newcastle, kom jeg meg med 13.43-toget mot Edinburgh, der jeg byttet til Glasgow-toget.

M

ens jeg planla turen hadde Darvels hjemmekamp denne kvelden vært mot Kilwinning Rangers, men der hadde det nå blitt endringer som jeg ble oppmerksom på tidlig på turen min. Den kampen ble omberammet, men Darvel skulle likevel ha hjemmekamp denne kvelden. Ny motstander var ingen ringere enn Auchinleck Talbot, og det betød også at det var en skikkelig toppkamp jeg nå skulle være vitne til på Recreation Park i Darvel, så det var overhodet ingen grunn til å klage over endringene. Det var imidlertid en nokså kronglete reisevei til Darvel, der jeg først måtte via Kilmarnock for å ha buss derfra. Siden jeg ikke rakk toget jeg hadde håpet å rekke fra Glasgow, ble det buss helt derfra, med bussbytte i Kilmarnock, og jeg fikk kjøpt en returbillett som kostet drøyt £15 for hele strekningen.

Jeg kom meg omsider til Darvel, som er en liten by i East Ayrshire. Den har i under kant av 4 000 innbyggere, og ligger snaut halvannen mil øst for Kilmarnock. Stedet hadde tidligere jernbaneforbindelse, men siste tog gikk så langt tilbake som i 1964, og det var selvsagt også grunnen til at jeg nå måtte ta buss. Darvel ble på siste halvdel av 1800-tallet et sentrum for tekstilindustri, og da spesielt kniplinger. Kniplingene av typen Darvel Lace ble kjent verden over, og den lille byen fikk tilnavnet «Lace Town». Darvel er for øvrig også fødestedet for Sir Alexander Fleming; mannen som ga verden penicillin. Jeg hadde opprinnelig planlagt en stopp ved The Black Bull og/eller Railway Inn, men valgte nå å i stedet gå rett til kveldens kamparena Recreation Park for å betale meg inn.

Darvel FC ble stiftet i 1889, og er en av mange klubber som de senere årene har forlatt den (ikke aldersbestemte!) skotske Junior-pyramiden og tatt plass i den ordinære pyramiden. I 1975/76-utgaven av den gjeve Scottish Junior Cup spilte Darvel seg helt frem til finalen, men måtte der gi tapt for Bo’ness United. Da strømmen av Junior-klubber som i 2020 søkte seg til Lowland League førte til at man opprettet den nye West of Scotland League som en feederliga til nettopp Lowland League, tok Darvel plass på den nye ligaens nivå to, men vant sin divisjon på første forsøk, og de har denne sesongen tatt toppdivisjonen Premier Division med storm, godt hjulpet av en pengesterk investor.

John Gall og hans firma Brownings Bakers var tungt inne i Kilmarnock, og skal ha æren for at ‘Killie Pie‘ ble et begrep og noe supporterne traktet etter når Kilmarnocks Rugby Park ble besøkt. Problemene startet da Gall og hans firma varslet at de ville registrere det som et beskyttet varemerke, mens Kilmarnock allerede hadde fått registrert varemerket ‘Killie‘. Det ble voldsomt ståhei med krangel og offentlig skittentøysvask samtidig som saken ble oversendt rettsapparatet, mens ingen fikk bruke navnet før en endelig dom falt. Gall tok med seg sine penger og kjøpte i stedet Darvel, som har nytt godt av dette og nå kjempet om et andre strake opprykk. Da måtte de først vinne West of Scotland League, og deretter vinne kvalifisering mot vinnerne av East of Scotland League og South of Scotland League.

Inngangspenger pålydende £7 ble betalt, og jeg kunne stikke hodet innenfor portene. Dessverre var det ikke noe kampprogram, og jeg tok meg i å tenke at de her lot en mulighet gå fra seg når tilskuertallet etter hvert skulle vise seg å bli over all forventning. Det var allerede overraskende mange til stede, tatt i betraktning at det var over en time til avspark. Jeg inntok baren, som skal være et av flere nye tilskudd til Recreation Park, som jeg ble fortalt hadde blitt forvandlet nesten fullstendig de siste par årene. Jeg måtte selvsagt også smake på paiene, og to paier ble satt til livs sammen med en boks Strongbow mens det fortsatte å strømme på med folk som ville bivåne kveldens toppoppgjør.

Bortelaget Auchinleck Talbot var jo storheten fremfor noen i Junior-fotballen de siste tiårene, og hadde et betydelig antall fans med seg. Det var nettopp Darvel og Talbot som kjempet om tittelen i Premier Division, og med fem kamper igjen skilte det tre poeng i Talbots favør. På tredjeplass hadde for ordens skyld Pollok fortsatt et teoretisk håp, men med henholdsvis fem og to poeng opp til de to foran og med to kamper mer spilt enn begge, skulle det godt gjøres. Det virket som om det sto mellom de to som nå skulle møtes på Recreation Park, og med en borteseier ville Talbot naturlig nok ta et langt steg mot en tittel de da også har vært favoritter til.

Værgudene skulle vise seg fra sin schizofrene side denne kvelden, for det dukket plutselig opp noen utrolig mørke skyer, og klarværet ble byttet ut med en vanvittig byge som fikk folk til å haste inn i klubbhuset. Snart gikk det over i sludd, før det i noen minutter dundret ned med hagl på størrelse med klinkekuler, og deretter gikk over i øsende regn igjen. Gressbanen fikk fortsatt en dose vann fra oven da det nærmet seg avspark, men plutselig klarnet det opp igjen, og senere skulle sannelig sola titte frem litt igjen også. Minst tre årstider på en snau halvtime hadde vi hatt da det omsider var klart for avspark og jeg tok en kikk på Sammy Cox Memorial Garden, til minne om ‘The Darvel Marvel’ som var herfra og gjorde seg bemerket først og fremst som Rangers-spiller.

Når nedbøren hadde gitt seg, var Recreation Park ikke noe dårlig sted å se fotball, og det skal som sagt ha skjedd mye her den siste tiden. Klubbhuset med baren på den ene kortsiden skal være nytt, og det samme skal et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere på bortre langside (i forhold til der man kommer inn); på banehalvdelen nærmest klubbhuset. Midt på denne langsiden har man også en eldre tribune, og denne var ifølge en samtalepartner det eneste av tribunefasiliteter inntil nylig. Det er snakk om en liten stittetribune med overbygg, som er bygget opp mot veggen av et murbygg som nok har gjort (eller fortsatt gjør) nytte som garderobe. På motsatt langside er det kun hard standing under åpen himmel, og det samme er tilfelle på bortre kortside, men der har man også en stor gressvoll som naturlig nok blir et fint utkikkspunkt.

Det var nå så mye folk her at det rett og slett var vanskelig å finne et godt sted å se kampen fra. Nærmest rundt hele banen sto folk tett i tett, slik at man hadde noen foran seg nesten uansett hvor man nå tok oppstilling. Det må ha vært en soleklar ny tilskuerrekord på Recreation Park. Kapasiteten her blir oppgitt å være 2 200, mens avisen Daily Record i sin senere omtale av kampen bare beskrev tilskuertallet som ‘well over 2 000‘. Man opererer ikke alltid med offisielle tilskuertall i disse ligaene, og foreløpig har jeg heller ikke sett noe eksakt, men jeg anslo det der og da til å være minst 1 500 og kanskje nærmere 2 000, uten at jeg har noen referansepunkter fra tidligere besøk, så avisens anslag er det neppe noe å utsette på. Det var rett og slett et fantastisk oppmøte, og selv om jeg hadde forventet at det skulle komme en del, var dette fullstendig overraskende på meg.

Hjemmelagets Darren Mill hadde den første sjansen etter fem-seks minutter, men Talbot-keeper Andy Leishman reddet, og sistnevnte måtte igjen i ilden da han måtte slå et skudd fra Lewis Morrison til corner. I det 20. minutt sprakk nullen da Allan Mackenzie rundet keeper Leishman og satt inn 1-0. To minutter senere var vi dog like langt da Keir Samson dundret inn utligningen. Veteranen Graham Wilson kunne deretter sendt gjestene i føringen, men hans heading traff stolpen. Fem minutter før pause var Darvel igjen foran da en kanonkule fra Ian McShane fant nettmaskene og sørget for at det sto 2-1 til pause etter en meget underholdende omgang der de mange fremmøtte virkelig fikk valuta for pengene.

Tjue minutter etter pause var Mackenzie frempå igjen med en avslutning fra kort hold, men bortekeeper Leishman leverte en aldeles vanvittig redning, og rundt fem minutter senere smalt det i stedet i motsatt ende av banen. De oransje og svarte gjestene utlignet igjen da Dwayne Hislop fikk ballen i mål uten av ‘Vale’-keeper Lyke Avci kunne gjøre stort. Begge lag hadde mot slutten av kampen muligheter til å avgjøre, men en herlig kamp endte med 2-2 som sluttresultat, og det passet uten tvil Auchinleck Talbot best. Likevel vet vi nå i ettertid at det faktisk var Darvel som til slutt vant tittelen (men måtte se at Tranent Juniors fra East of Scotland League tok opprykket til Lowland League).

Jeg hadde i løpet av kampen kommet i prat med to skotske groundhoppere som skulle tilbake til Glasgow og tilbød meg skyss, og selv om jeg hadde returbillett med bussen(e) takket jeg ja takk. Tidlig på veien tilbake til Glasgow kjørte vi forresten gjennom et lite sted kalt Moscow, og litt ironisk hadde innbyggerne der hengt opp et ukrainsk flagg på skiltet som ønsket velkommen til landsbyen. Jeg ble sluppet av utenfor puben The Pot Still, der jeg unnet meg en pint etter å ha takket for skyss. Derfra gikk turen videre til The Horseshoe, The Counting House, og til slutt Max’s Bar, der jeg nok en gang lot meg friste til et siste glass rett over veien for hotellet. Nå begynte turen for alvor å gå mot slutten, med to kamper igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 50:
Darvel v Auchinleck Talbot 2-2 (2-1)
West of Scotland League Premier Division
Recreation Park, 18 April 2022
1-0 Allan Mackenzie (20)
1-1 Keir Samson (22)
2-1 Ian McShane (41)
2-2 Dwayne Hyslop (71)
Att: Probably 2 000+ (est)
Admission: £7
Programme: None

Next game: 19.04.2022: Penicuik Athletic v Sauchie Juniors
Previous game: 18.04.2022: West Allotment Celtic v North Shields

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Mandag 18.04.2022: West Allotment Celtic v North Shields

Bank Holiday Monday betød at det kunne være muligheter for en dobbel, men med en base i Glasgow var det ikke enkelt å finne noen slike. Det var i det hele tatt svært få kamper i Skottland denne dagen, og de jeg fant var alle kveldskamper, slik at man måtte se sørover mot England for å finne kamper med tidlig avspark. Så var det det å finne noe som lot seg kombinere med en av kveldskampene i Skottland da, og det var der Northern League ble redningen. Selv om det har vært en av mine favoritt-ligaer, har jeg flere ganger også irritert meg grenseløst over hvordan de gjerne på nokså kort varsel endrer sine kamptidspunkter på slike dager, og for eksempel flytter kamper fra en opprinnelig 11.00 til en håpløs 13.00 og stikker kjepper i hjulene for en dobbel med en 15.00-kamp. Også denne gang så jeg opprinnelig på en 11.00-kamp som viste seg å bli flyttet, men jeg fant uansett til slutt en nokså god erstatning.

I Newcastle-traktene skulle West Allotment Celtic spille hjemmekamp mot et North Shields som allerede var mestre, og det var den kampen jeg til slutt bestemte meg for å starte dagen meg. Skjønt, det betinget en tidlig start og en god del reising denne dagen, som startet med at jeg kom meg med 06.45-toget til Edinburgh. Der hadde jeg tid nok på meg til å få kjøpt inn litt frokost før jeg tok 08.00-toget videre nedover til Newcastle. Jeg ankom Geordie-byen et par minutter før halv ti, og gikk etter en rask røykepause ned på Metro-stasjonen, kjøpte billett og lot det første toget som kom frakte meg til Palmersville i den nordøstlige utkanten av Newcastle. Det var fem minutters gange herfra at formiddagens kamp skulle spilles.

West Allotment Celtic ble stiftet i 1928, og har som navnet tilsier sine røtter i West Allotment, ikke langt fra der vi nå befant oss i Palmersville. Klubben spilte lenge kun i aldersbestemte junior-ligaer, men tok i 1983 plass i Northern Alliance. Da de i 2004 vant sin åttende tittel i denne ligaen og tok steget opp i Northern League, hadde de aldri blitt dårligere enn nummer seks i Northern Alliance. Northern League vant de Division Two på første forsøk, og rykket opp i den ligaens toppdivisjon Division One, der de holdt seg til 2011, med niendeplassen i 2009 som bestenotering. I 2014 returnerte de etter en andreplass bak nettopp North Shields, men måtte tre år senere igjen ta turen ned i Division Two. Det var etter den ikke fullførte fjorårssesongen 2020/21 at de igjen fikk rykke opp, slik at de nå igjen er i Division One. Hva angår det usjarmerende (hei, Trond!) navne-suffikset, har jeg for øvrig ikke funnet noen forbindelse med den skotske Glasgow-klubben, men hvem vet..

Klubben har den siste tiden også levd en omflakkende tilværelse. Etter flere år som banedeler hos Whitley Bay, flyttet de i 2001 inn på Whitley Park i Benton, og virket fornøyde der frem til eieren Northumberland FA satt opp leien med 67%. Klubben så ingen annen mulighet enn å trekke laget fra Northern League, og det ble snakket om at man muligens måtte legge ned driften. Før man kom så langt, fikk man imidlertid på plass en avtale om å leie rugby-stadionet Druid Park (tidligere også hjemmebane for Newcastle Blue Star), og man kunne dermed fortsette i Northern League likevel. Det skulle dog vise seg at også dette var for dyrt, og igjen ble det vurdert å trekke seg grunnet økonomiske problemer. Før 2020/21-sesongen begynte de en banedeling hos Newcastle Benfield, men offentliggjorde ikke lenge etter at man ville flytte inn med Forest Hall på East Palmersville Sports Pavillion og gjorde det til sin nye faste hjemmebane.

Der betalte jeg meg nå inn med £7, og sikret meg samtidig et kampprogram pålydende £1 som jeg tok med meg i baren for å bla litt i over en forfriskning. Dette var vertskapets siste seriekamp for sesongen, og tabellen fortalte at de la beslag på en 11. plass. Bortelaget North Shields hadde ytterligere én kamp igjen av sin ligasesong, men var allerede mestre foran et ferdigspilt Consett. Dagens kamp fikk meg til å tenke på en tidligere kamp med disse to i aksjon, for nøyaktig åtte år tidligere – den 18. april 2014 – hadde jeg sett det omvendte møtet da jeg deltok på det årets ‘Easter Hop’ i Northern League. Likhetene stoppet ikke der, for den gang var North Shields allerede mestre i Division Two (med West Allotment på andre), og ble overrakt troféet etter kamp. Denne gang var det Division One-pokalen som ventet på de.

En forskjell var at West Allotment den gang fulgte med North Shields opp, men det vil de altså ikke gjøre når North Shields nå prøver seg i Northern Premier League neste sesong. Det hadde dukket opp en del folk, og blant tilskuertallet som etter hvert ble oppgitt å være 410 var det åpenbart en solid overvekt av bortefans. Blant de fremmøtte var også et kjent fjes i form av groundhopperen Lee Vaughan fra Shrewsbury. Jeg ble stående å prate med ham, og endte også opp med å tilbringe store deler av kampen sammen med ham og et par skotter han allerede hadde selskap av (en av de viste seg å være mannen som lager kampprogrammet til Hill of Beath). Hjemmelaget sto æresvakt for North Shields da de inntok banen, og så var vi i gang.

Jeg burde først kanskje også si litt om East Palmersville Sports Pavillion litt, og det er et nokså spartansk anlegg som ikke er altfor vanskelig å beskrive. Det er naturlig å tenke seg at West Allotment Celtic kan ha stått for oppgraderinger med å få på plass en eller flere av de tre små prefabrikerte tribunene, uten at jeg skal si det med sikkerhet. To av de står i hvert fall på den ene langsiden, mens den siste er å finne på kortsiden der jeg hadde betalt meg inn. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt banen, der kampen nå ble sparket i gang med gjestene fra North Shields som naturlige favoritter.

Gjestene var først frempå ved Paul Van Zandvliet, men hans skudd etter kun et par minutter ble parert av vertenes keeper Finn Hodgson. I kampens femte minutt var det i stedet hjemmelaget som tok ledelsen, og det var en noe bisarr situasjon da JJ Chrisp rett og slett headet ballen i eget mål fra rundt 16-meterstreken. Fem minutter senere traff Guy Bates stolpen for North Shields, og like etter var det igjen nære på utligning da Callum Smith avsluttet like utenfor. I det 19. minutt kom den imidlertid, og det var Van Zandvliet som utlignet til 1-1 etter en feil i hjemmeforsvaret. Det var North Shields som styrte, og tjue minutter senere tok de ledelsen da spissen Dan Wilson fant nettmaskene og sørget for 1-2, som også sto seg til pause.

North Shields var et hakk bedre i det meste, og i det 58. minutt tok Callum Smith seg forbi flere motstandere, rundet keeper og økte til 1-3. Seks minutter senere var det 1-4 da Dan Wilson scoret sitt andre for dagen og sitt mål nummer 40 for sesongen. Med ti minutter igjen hadde gjestene igjen ballen i nettet, men det ble denne gang annullert for offside, og fem minutter senere fikk West Allotment straffespark etter en hands inne i feltet. Callum Larmouth fant nettaket og omsatte i scoring med sitt 30. for sesongen, men til tross for at hjemmelaget nå kastet folk fremover, fikk de ikke ytterligere scoringer, slik at det endte 2-4. Nå skulle North Shields få overrakt pokalen og feires som ligavinnere.

Ligapresident George Courtney sto for overrekkelsen, og North Shields-kaptein Adam Forster kunne stolt heve ligatroféet til jubel og applaus fra de fremmøtte. Det skal bli interessant å se hva North Shields kan gjøre i NPL neste sesong. Mens de ble hyllet gikk jeg etter hvert mot utgangen og trasket tilbake til Palmersville metro-stasjon, og jeg kom meg etter hvert med 13.43-toget til Edinburgh. Dagens første kamp var unnagjort, men nå skulle jeg tilbake til Glasgow for derfra å busse mot dagens andre kamp. Det var en kveldskamp som skulle spilles i Darvel, og som tilfeldigvis også var en skikkelig toppkamp i West of Scotland League.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 532:
West Allotment Celtic v North Shields 2-4 (1-2)
Northern League Division One
East Palmersville Sports Pavillion, 18 April 2022
1-0 JJ Chrisp (og, 5)
1-1 Paul Van Zandvliet (19)
1-2 Dan Wilson (39)
1-3 Callum Smith (58)
1-4 Dan Wilson (64)
2-4 Callum Larmouth (pen, 85)
Att: 410
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 18.04.2022: Darvel v Auchinleck Talbot
Previous game: 17.04.2022: Celtic v Rangers (@ Hampden Park)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

 

Søndag 17.04.2022: Celtic v Rangers (@ Hampden Park)

Finnes det i det hele tatt noe heftigere oppgjør i fotball-verden enn Old Firm-kampene mellom Rangers og Celtic?? Det spørs selvsagt hvem du spør, men jeg er personlig ikke i tvil om at det overgår alt av det man hyper opp fra PL og det aller meste annet. Jeg vet at jeg selv ikke ville byttet bort en Old Firm-billett mot en billett til noen annen kamp; med et mulig unntak for et oppgjør mellom Boca Juniors og River Plate. Og denne søndagen var det duket for nettopp et Old Firm-oppgjør i den ene av semifinalene i den skotske cupen, så det var derfor jeg var grytidlig oppe for å forlate Inverness og sette kursen mot Glasgow med et lite håp om å kunne sikre meg en billett til kampen på nasjonalarenaen Hampden Park.

Jeg måtte av sted tidligere enn togene begynte å gå, og hadde derfor betalt £16,30 for å la Megabus frakte meg til Glasgow. Det betinget at jeg måtte opp i otta, og allerede før klokka slo seks på morgenen hadde jeg unnagjort morgenstellet og låst meg ut av Winmar Guest House for å gå til Inverness busstasjon, der bussen hadde avgang klokka 06.45. Etter to timer og tre kvarter kunne jeg foreta et raskt bussbytte på holdeplassen Broxden Park & Ride i utkanten av Perth, der to busser korresponderte med hverandre. I stedet for å bli med videre mot Edinburgh, tok jeg og bagasjen min i stedet plass på Glasgow-bussen som tok ytterligere en times tid til endeholdeplassen Buchanan Bus Station i Glasgow. Jeg hadde betalt £151,96 for å overnatte de fire siste nettene på turen ved Travelodge-hotellet på Queen Street, og fikk der slengt fra meg bagasjen før jeg hastet videre for å søke lykken.

Jeg kan knapt tenkte meg andre kamper i UK som det er vanskeligere å få billetter til, men heldigvis kan det noen ganger hjelpe litt å ha visse forbindelser (med ytterligere forbindelser) i Rangers-miljøet. Et par kompiser hadde vært på saken uten hell, selv om en av de mente han muligens kunne få fatt i en barnebillett til meg. Jeg ville vært villig til å prøve det, men det viste seg at det likevel ikke var tilfelle. En annen Rangers-kompis hadde imidlertid introdusert meg for karen som driver en av de største supporterklubbene og som har en egen ‘bule’ ikke altfor langt fra Bridge Street undergrunnsstasjon, og han er virkelig mannen fremfor noen når det gjelder Rangers-billetter, så det var dit jeg satt kursen etter å ha betalt £4,20 for en dagsbillett for Glasgow Subway.

Supporterklubbens ‘hemmelige’ bule var åpen med en del folk allerede til stede, men Stevie beklaget at han ikke kunne hjelpe meg med en billett riktig ennå, til tross for at han åpenbart hadde en solid bunke. Han må selvsagt først hjelpe sine kompiser og de som er faste brukere av hans sted og bussene han setter opp, så det er totalt forståelig, men han ba meg vente og bli med en av bussene de hadde satt opp herfra mot Hampden Park. Derfor forkastet jeg idéen om å dra tidligere ned til Hampden Park og prøve lykken der, for heller å følge hans råd ved å sette meg ned med en Strongbow og samtale med andre fremmøtte mens jeg ventet. Da bussen etter hvert kom, gikk jeg på, og Stevie så meg fra utsiden og vinket meg av igjen for å høre om jeg hadde fått tak i en billett. Jeg avkreftet dette, og han ba sin sidemann om å gi meg en av billettene fra bunken. Han skulle kun ha de £32 som billetten kostet, og virket nesten litt oppbragt da han ikke kunne gi vekslepenger for de £40 jeg ga ham. Jeg brukte et halvt minutts tid på å forsikre ham om at det var helt i orden, og at det virkelig var verdt det.

Med billetten i hånda mistenker jeg at jeg fikk en slags anelse av hva Smeagol / Gollum følte da han holdt i den sagnomsuste ringen, og med ‘mitt kosteligste’ kunne jeg igjen ta plass på bussen før den satt kursen mot Hampden Park fullastet av feststemte Rangers-fans mens lojalist-sangene runget. Da vi fikk parkert et stykke fra dagens kamparena, fortsatte sangene mens vi omkranset av en stadig større horde av Rangers-fans forserte gatene mot Hampden Park. Et sted sto til og med en sekkepipe-spiller og liret av seg Rangers-sanger på sitt instrument. Da vi passerte var det for anledningen «There’s Not A Team Like The Glasgow Rangers» han fremførte, og sekunder senere så jeg den skotske fotballens nasjonalarena foran meg.

Hampden Park hadde to forgjengere med samme navn, og da det i 1903 åpnet med en kapasitet på 100 000, var det verdens største fotballstadion. Glasgow hadde på et tidspunkt faktisk verdens tre største fotballstadioner, og for Hampden Park sin del sørget en ytterligere utvidelse mellom 1927 og 1937 for at kapasiteten var oppe i hele 150 000. Tilskuerrekorden her er på hele 149 547, og stammer fra en landskamp mellom Skottland og England i 1937. Det er fortsatt også europeisk rekord for en fotballkamp, men mye har skjedd siden den gang, og Hampden Park har senere gjennomgått flere ombygginger – sist gang i 1999. Ikke minst er de enorme ståtribunene dessverre historie, og nå er det selvsagt kun sitteplasser, med plass til 51 866.

Med tanke på hvor dominerende de to Glasgow-gigantene har vært og hvor ofte de har spilt både semifinaler og finaler på Hampden Park, bør det kanskje ikke være direkte overraskende at de to klubbers supportere har fått ‘faste plasser’ på arenaen, og alltid blir tildelt samme seksjoner, slik at mange rett og slett kaller de for The Rangers End og The Celtic End. Min billett var til South Stand, men min tildelte plass viste seg å være i hjørnet mellom langsiden South Stand og kortsiden West Stand, der det allerede var et helt vanvittig trøkk og stemning som ga gåsehud og fikk nakkehårene til å reise seg. Jeg hadde på utsiden betalt £5 for et kampprogram, men stakk det raskt under jakka da jeg nå uansett ikke klarte å fokusere på hva jeg leste, og sugde heller inn den uvirkelige atmosfæren.

Jeg var litt usikker på hvordan det ville påvirke Rangers at torsdagens europacupkamp mot Braga hadde gått til ekstraomganger, men det var heltene i blått som startet friskest, og Ryan Kent kunne allerede i kampens andre minutt sendt de i føringen, men avslutningen gikk over målet til Joe Hart. Kemar Roofe var neste til å prøve seg med et skudd like utenfor, før Joe Aribo headet rett i klypene til Hart. Det var Rangers som presset på, men heller ikke John Lundstram klarte å finne nettmaskene med sitt skudd som smalt i stolpen. Celtic hadde foreløpig svært lite å by på offensivt, og skapte ikke en eneste skikkelig sjanse i løpet av første omgang, men det sto fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause. Like før den tid hadde for øvrig Aaron Ramsey hinket av, så det lovet jo ikke altfor godt.

Etter å ha brukt pausen til å få meg en pai og en Bovril, så jeg at Celtic produserte sin første sjanse fem minutter ut i andre omgang, men skuddet fra Reo Hatate gikk utenfor. Dessverre gikk ballen ikke utenfor da Greg Taylor i det 64. minutt avsluttet via Calvin Bassey og forbi Rangers’ vikarierende keeper Jon McLaughlin. 1-0, og ikke altfor lenge etter kunne Celtic doblet ledelsen da Cameron Carter-Vickers traff tverrliggeren. Nå var stemningen nervøs, mens bermen i motsatt side av stadion var i festmodus. Heldigvis skulle innbytter Scott Arfield sette en stopper for den feiringen og i stedet utløse euforiske scener i Rangers-seksjonene, for det var han som i det 78. minutt utlignet til 1-1 og sørget for ekstraomganger. Rangers kunne også ha vunnet kampen i full tid, men fant foreløpig ikke vinnermålet, så det ble i stedet nok en gang 2 x 15 ekstra minutter å kjempe.

I ekstraomgangene var det ingen tvil om hvem som var det beste laget, og mens Rangers-kaptein James Tavernier traff stolpen, traff hans lagkamerat Fashion Sakala tverrliggeren etter at Hart hadde reddet en avslutning fra Arfield. Det gikk sakte men sikkert mot straffesparkkonkurranse, men med fem-seks minutter igjen av andre ekstraomgang kom Calvin Bassey stormende opp langs venstrekanten, og hans innlegg skapte såpass problemer for en presset Celtic-forsvarer Chris Starfelt at han satt ballen i eget mål. Sakala mente åpenbart at han var sist på ballen, men TV-bildene viste at det nok var et selvmål. Uansett var det nå fullstendig kaos i Rangers-seksjonen, mens Celtic-‘folket’ allerede begynte å gå mot utgangene. Etter noen altfor lange minutter der Rangers dog ikke hadde de største problemer med å ro seieren i land, kunne man omsider feire finaleplassen. Det gode hadde beseiret det onde!

Det hadde også vært fire dager som potensielt kunne lagt Rangers sin sesong i grus, nå som Celtic dessverre hadde grepet om ligatittelen, men ikke bare hadde The Gers avansert til semifinalen i Europa League på torsdagen; nå hadde de også brukt søndagen til å ta seg til finale i den skotske cupen. Der skulle Hearts være motstander, og vi vet jo i ettertid at Rangers vant den og dermed tok sin tittel nummer 34. Covid var for øvrig også et fjernt minne der jeg sto på Hampden Park og ble omfavnet og klemt på av euforiske medsupportere, og priset meg lykkelig over at jeg hadde fått oppleve dette. Rett ved meg sto en mann på rundt 75-80, som man skulle tro hadde opplevd det meste, oppløst i gledestårer. Kampen hadde føltes som en vanvittig berg-og-dalbane, men i ettertid var det da også en fullt fortjent seier til slutt.

Etter at spillerne hadde blitt hyllet og også Rangers-fansen omsider hadde begynt å trekke mot utgangene, var det bare å finne veien opp til Mount Florida jernbanestasjon for å komme seg med en av togene inn mot sentrum. Det var naturlig nok lange køer, men jeg kom meg til slutt med et tog, og spaserte deretter fra Glasgow Central til hotellet for å bli sjekket inn av en for anledningen furten unggutt som viste seg å være Celtic-fan. Mon tro om han ga meg ‘feil’ rom med hensikt, for på rom 907 var det allerede folk som hylte ut da jeg låste meg inn, og det virket som om jeg overrasket et par i full gang i senga. Da jeg fikk tildelt et nytt værelse, viste rom 609 seg å passe bedre da det i hvert fall ikke var noen andre der.

Jeg måtte dog ut igjen å feire, og det med likesinnede, så jeg tok den korte togturen fra Glasgow Queen Street til Duke Street og oppsøkte der Rangers-puben Bristol Bar. Der var det fullstendig kaos, med sild i tønne, musikk som dundret ut over anlegget, og feststemte folk. Selv jentene i baren var med, og på et tidspunkt sto de alle sammen og danset på bardisken samtidig. Jeg valgte etter hvert å komme meg med siste tog tilbake mot sentrum (som går overraskende tidlig på søndager), og var innom både The Horseshoe, Toby Jug og The Auctioneers. På alle steder var det Rangers-fans ute og feiret. Da jeg omsider gikk tilbake mot hotellet, lot jeg meg også friste til en siste forfriskning på Max’s Bar rett over veien for hotellet, og siden Drouthy’s også ligger et steinkast unna, måtte jeg nesten også innom der før jeg omsider kom meg i seng. For en dag!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Celtic v Rangers 1-2 AET (0-0, 1-1)
Scottish Cup, Semi Final
Hampden Park (neutral ground), 17 April 2022
1-0 Greg Taylor (64)
1-1 Scott Arfield (78)
1-2 Carl Stafelt (og, 114)
Att: 50 072
Admission: £32
Programme: £5

Next game: 18.04.2022: West Allotment Celtic v North Shields
Previous game: 16.04.2022: Brora Rangers v Keith

More pics

This day on a map / This whole trip on a map