Søndag 17.04.2022: Celtic v Rangers (@ Hampden Park)
Finnes det i det hele tatt noe heftigere oppgjør i fotball-verden enn Old Firm-kampene mellom Rangers og Celtic?? Det spørs selvsagt hvem du spør, men jeg er personlig ikke i tvil om at det overgår alt av det man hyper opp fra PL og det aller meste annet. Jeg vet at jeg selv ikke ville byttet bort en Old Firm-billett mot en billett til noen annen kamp; med et mulig unntak for et oppgjør mellom Boca Juniors og River Plate. Og denne søndagen var det duket for nettopp et Old Firm-oppgjør i den ene av semifinalene i den skotske cupen, så det var derfor jeg var grytidlig oppe for å forlate Inverness og sette kursen mot Glasgow med et lite håp om å kunne sikre meg en billett til kampen på nasjonalarenaen Hampden Park.
Jeg måtte av sted tidligere enn togene begynte å gå, og hadde derfor betalt £16,30 for å la Megabus frakte meg til Glasgow. Det betinget at jeg måtte opp i otta, og allerede før klokka slo seks på morgenen hadde jeg unnagjort morgenstellet og låst meg ut av Winmar Guest House for å gå til Inverness busstasjon, der bussen hadde avgang klokka 06.45. Etter to timer og tre kvarter kunne jeg foreta et raskt bussbytte på holdeplassen Broxden Park & Ride i utkanten av Perth, der to busser korresponderte med hverandre. I stedet for å bli med videre mot Edinburgh, tok jeg og bagasjen min i stedet plass på Glasgow-bussen som tok ytterligere en times tid til endeholdeplassen Buchanan Bus Station i Glasgow. Jeg hadde betalt £151,96 for å overnatte de fire siste nettene på turen ved Travelodge-hotellet på Queen Street, og fikk der slengt fra meg bagasjen før jeg hastet videre for å søke lykken.
Jeg kan knapt tenkte meg andre kamper i UK som det er vanskeligere å få billetter til, men heldigvis kan det noen ganger hjelpe litt å ha visse forbindelser (med ytterligere forbindelser) i Rangers-miljøet. Et par kompiser hadde vært på saken uten hell, selv om en av de mente han muligens kunne få fatt i en barnebillett til meg. Jeg ville vært villig til å prøve det, men det viste seg at det likevel ikke var tilfelle. En annen Rangers-kompis hadde imidlertid introdusert meg for karen som driver en av de største supporterklubbene og som har en egen ‘bule’ ikke altfor langt fra Bridge Street undergrunnsstasjon, og han er virkelig mannen fremfor noen når det gjelder Rangers-billetter, så det var dit jeg satt kursen etter å ha betalt £4,20 for en dagsbillett for Glasgow Subway.
Supporterklubbens ‘hemmelige’ bule var åpen med en del folk allerede til stede, men Stevie beklaget at han ikke kunne hjelpe meg med en billett riktig ennå, til tross for at han åpenbart hadde en solid bunke. Han må selvsagt først hjelpe sine kompiser og de som er faste brukere av hans sted og bussene han setter opp, så det er totalt forståelig, men han ba meg vente og bli med en av bussene de hadde satt opp herfra mot Hampden Park. Derfor forkastet jeg idéen om å dra tidligere ned til Hampden Park og prøve lykken der, for heller å følge hans råd ved å sette meg ned med en Strongbow og samtale med andre fremmøtte mens jeg ventet. Da bussen etter hvert kom, gikk jeg på, og Stevie så meg fra utsiden og vinket meg av igjen for å høre om jeg hadde fått tak i en billett. Jeg avkreftet dette, og han ba sin sidemann om å gi meg en av billettene fra bunken. Han skulle kun ha de £32 som billetten kostet, og virket nesten litt oppbragt da han ikke kunne gi vekslepenger for de £40 jeg ga ham. Jeg brukte et halvt minutts tid på å forsikre ham om at det var helt i orden, og at det virkelig var verdt det.
Med billetten i hånda mistenker jeg at jeg fikk en slags anelse av hva Smeagol / Gollum følte da han holdt i den sagnomsuste ringen, og med ‘mitt kosteligste’ kunne jeg igjen ta plass på bussen før den satt kursen mot Hampden Park fullastet av feststemte Rangers-fans mens lojalist-sangene runget. Da vi fikk parkert et stykke fra dagens kamparena, fortsatte sangene mens vi omkranset av en stadig større horde av Rangers-fans forserte gatene mot Hampden Park. Et sted sto til og med en sekkepipe-spiller og liret av seg Rangers-sanger på sitt instrument. Da vi passerte var det for anledningen «There’s Not A Team Like The Glasgow Rangers» han fremførte, og sekunder senere så jeg den skotske fotballens nasjonalarena foran meg.
Hampden Park hadde to forgjengere med samme navn, og da det i 1903 åpnet med en kapasitet på 100 000, var det verdens største fotballstadion. Glasgow hadde på et tidspunkt faktisk verdens tre største fotballstadioner, og for Hampden Park sin del sørget en ytterligere utvidelse mellom 1927 og 1937 for at kapasiteten var oppe i hele 150 000. Tilskuerrekorden her er på hele 149 547, og stammer fra en landskamp mellom Skottland og England i 1937. Det er fortsatt også europeisk rekord for en fotballkamp, men mye har skjedd siden den gang, og Hampden Park har senere gjennomgått flere ombygginger – sist gang i 1999. Ikke minst er de enorme ståtribunene dessverre historie, og nå er det selvsagt kun sitteplasser, med plass til 51 866.
Med tanke på hvor dominerende de to Glasgow-gigantene har vært og hvor ofte de har spilt både semifinaler og finaler på Hampden Park, bør det kanskje ikke være direkte overraskende at de to klubbers supportere har fått ‘faste plasser’ på arenaen, og alltid blir tildelt samme seksjoner, slik at mange rett og slett kaller de for The Rangers End og The Celtic End. Min billett var til South Stand, men min tildelte plass viste seg å være i hjørnet mellom langsiden South Stand og kortsiden West Stand, der det allerede var et helt vanvittig trøkk og stemning som ga gåsehud og fikk nakkehårene til å reise seg. Jeg hadde på utsiden betalt £5 for et kampprogram, men stakk det raskt under jakka da jeg nå uansett ikke klarte å fokusere på hva jeg leste, og sugde heller inn den uvirkelige atmosfæren.
Jeg var litt usikker på hvordan det ville påvirke Rangers at torsdagens europacupkamp mot Braga hadde gått til ekstraomganger, men det var heltene i blått som startet friskest, og Ryan Kent kunne allerede i kampens andre minutt sendt de i føringen, men avslutningen gikk over målet til Joe Hart. Kemar Roofe var neste til å prøve seg med et skudd like utenfor, før Joe Aribo headet rett i klypene til Hart. Det var Rangers som presset på, men heller ikke John Lundstram klarte å finne nettmaskene med sitt skudd som smalt i stolpen. Celtic hadde foreløpig svært lite å by på offensivt, og skapte ikke en eneste skikkelig sjanse i løpet av første omgang, men det sto fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause. Like før den tid hadde for øvrig Aaron Ramsey hinket av, så det lovet jo ikke altfor godt.
Etter å ha brukt pausen til å få meg en pai og en Bovril, så jeg at Celtic produserte sin første sjanse fem minutter ut i andre omgang, men skuddet fra Reo Hatate gikk utenfor. Dessverre gikk ballen ikke utenfor da Greg Taylor i det 64. minutt avsluttet via Calvin Bassey og forbi Rangers’ vikarierende keeper Jon McLaughlin. 1-0, og ikke altfor lenge etter kunne Celtic doblet ledelsen da Cameron Carter-Vickers traff tverrliggeren. Nå var stemningen nervøs, mens bermen i motsatt side av stadion var i festmodus. Heldigvis skulle innbytter Scott Arfield sette en stopper for den feiringen og i stedet utløse euforiske scener i Rangers-seksjonene, for det var han som i det 78. minutt utlignet til 1-1 og sørget for ekstraomganger. Rangers kunne også ha vunnet kampen i full tid, men fant foreløpig ikke vinnermålet, så det ble i stedet nok en gang 2 x 15 ekstra minutter å kjempe.
I ekstraomgangene var det ingen tvil om hvem som var det beste laget, og mens Rangers-kaptein James Tavernier traff stolpen, traff hans lagkamerat Fashion Sakala tverrliggeren etter at Hart hadde reddet en avslutning fra Arfield. Det gikk sakte men sikkert mot straffesparkkonkurranse, men med fem-seks minutter igjen av andre ekstraomgang kom Calvin Bassey stormende opp langs venstrekanten, og hans innlegg skapte såpass problemer for en presset Celtic-forsvarer Chris Starfelt at han satt ballen i eget mål. Sakala mente åpenbart at han var sist på ballen, men TV-bildene viste at det nok var et selvmål. Uansett var det nå fullstendig kaos i Rangers-seksjonen, mens Celtic-‘folket’ allerede begynte å gå mot utgangene. Etter noen altfor lange minutter der Rangers dog ikke hadde de største problemer med å ro seieren i land, kunne man omsider feire finaleplassen. Det gode hadde beseiret det onde!
Det hadde også vært fire dager som potensielt kunne lagt Rangers sin sesong i grus, nå som Celtic dessverre hadde grepet om ligatittelen, men ikke bare hadde The Gers avansert til semifinalen i Europa League på torsdagen; nå hadde de også brukt søndagen til å ta seg til finale i den skotske cupen. Der skulle Hearts være motstander, og vi vet jo i ettertid at Rangers vant den og dermed tok sin tittel nummer 34. Covid var for øvrig også et fjernt minne der jeg sto på Hampden Park og ble omfavnet og klemt på av euforiske medsupportere, og priset meg lykkelig over at jeg hadde fått oppleve dette. Rett ved meg sto en mann på rundt 75-80, som man skulle tro hadde opplevd det meste, oppløst i gledestårer. Kampen hadde føltes som en vanvittig berg-og-dalbane, men i ettertid var det da også en fullt fortjent seier til slutt.
Etter at spillerne hadde blitt hyllet og også Rangers-fansen omsider hadde begynt å trekke mot utgangene, var det bare å finne veien opp til Mount Florida jernbanestasjon for å komme seg med en av togene inn mot sentrum. Det var naturlig nok lange køer, men jeg kom meg til slutt med et tog, og spaserte deretter fra Glasgow Central til hotellet for å bli sjekket inn av en for anledningen furten unggutt som viste seg å være Celtic-fan. Mon tro om han ga meg ‘feil’ rom med hensikt, for på rom 907 var det allerede folk som hylte ut da jeg låste meg inn, og det virket som om jeg overrasket et par i full gang i senga. Da jeg fikk tildelt et nytt værelse, viste rom 609 seg å passe bedre da det i hvert fall ikke var noen andre der.
Jeg måtte dog ut igjen å feire, og det med likesinnede, så jeg tok den korte togturen fra Glasgow Queen Street til Duke Street og oppsøkte der Rangers-puben Bristol Bar. Der var det fullstendig kaos, med sild i tønne, musikk som dundret ut over anlegget, og feststemte folk. Selv jentene i baren var med, og på et tidspunkt sto de alle sammen og danset på bardisken samtidig. Jeg valgte etter hvert å komme meg med siste tog tilbake mot sentrum (som går overraskende tidlig på søndager), og var innom både The Horseshoe, Toby Jug og The Auctioneers. På alle steder var det Rangers-fans ute og feiret. Da jeg omsider gikk tilbake mot hotellet, lot jeg meg også friste til en siste forfriskning på Max’s Bar rett over veien for hotellet, og siden Drouthy’s også ligger et steinkast unna, måtte jeg nesten også innom der før jeg omsider kom meg i seng. For en dag!!!
Revisit:
Celtic v Rangers 1-2 AET (0-0, 1-1)
Scottish Cup, Semi Final
Hampden Park (neutral ground), 17 April 2022
1-0 Greg Taylor (64)
1-1 Scott Arfield (78)
1-2 Carl Stafelt (og, 114)
Att: 50 072
Admission: £32
Programme: £5
Next game: 18.04.2022: West Allotment Celtic v North Shields
Previous game: 16.04.2022: Brora Rangers v Keith
This day on a map / This whole trip on a map
