Largs Thistle v Beith Juniors 20.04.2022

 

Onsdag 20.04.2022: Largs Thistle v Beith Juniors

Det hadde vært så altfor, altfor lenge siden jeg hadde kunnet utfolde meg i mitt rette element med rundturer på balløya. Nå når ‘kinaviruset’ endelig syntes å være på tilbakemarsj og man hadde begynt å åpne opp igjen slik at det nok en gang lot seg gjøre å reise, hadde det vært fantastisk å kunne returnere med en skikkelig tur. Først og fremst var det selvsagt gjevt å kunne se min datter igjen, men også å nok en gang å kunne utfolde seg med fotball i både England og Skottland. Etter rett i overkant av to uker gikk nå turen ubønnhørlig mot slutten, og denne onsdagen skulle jeg overvære turens siste kamp. På en tur som i stor grad utspilte seg i Skottland, var det kanskje på sin plass at den også ble avsluttet der.

Det hele skulle avsluttes med kamp på et stadion som har stått på min ønskeliste en stund, og som jeg derfor så frem til å besøke. Da kampen mellom Largs Thistle og Beith Juniors ble spikret til denne onsdagen, var jeg da også temmelig rask til å bestemme meg for å dra dit. Med base i Glasgow passet det også forresten også greit med en kamp ikke altfor langt unna, da tirsdagen hadde vært siste gyldige dag for mitt 15-dagers togpass. Derfor hadde jeg på forhånd betalt £10,50 for en returbillett til Largs, og den ga meg også muligheten til å velge hvilke avganger jeg ville benytte meg av.

Jeg unnet meg litt ekstra søvn på Travelodge Queen Street denne morgenen før jeg måtte ned i resepsjonen for å få beholde rom 609 for ytterligere en natt, siden jeg hadde booket en fjerde natt her først et par dager etter den opprinnelige bookingen. Det lot seg raskt gjøre, slik at jeg slapp å bytte rom, og dermed gikk jeg innom en Sainsbyru’s-sjappe for å ordne meg litt frokost før jeg etter hvert lot apostlenes hester bære meg til Glasgow Central, hvor jeg hentet ut billettene og kom meg med 12.48-toget mot Largs som destinasjon. Tjernhesten brukte ganske nøyaktig 55 minutter på turen dit, og jeg hadde med meg lektyre i form av søndagens Non-League Paper som jeg hadde rasket med meg på mandagens svipptur ned til Newcastle.

Largs er en by i ‘grevskapet’ North Ayrshire, og den har drøyt 11 000 innbyggere. Den ligger på den skotske vestkysten, snaut fem og en halv mil vest-sørvest for Glasgow. Byen ble allerede tidlig på 1800-tallet en populær seaside resort, og ble med jernbanens ankomst i 1895 ikke mindre populær for åsted for badeferier og utflukter til kysten. Selv om konkurransen fra først og fremst utenlandske destinasjoner har gjort at denne industrien ikke lenger er i nærheten av det den var, bærer den fortsatt preg av at turismen er en viktig næringsvei. Largs har også en historie tilknyttet vikingene, og i 1263 sto det et slag her mellom skottene og norske vikinger ledet av selveste kong Håkon Håkonsson. Flere av attraksjonene, inkludert et museum eller opplevelsessenter, er viet denne historien.

Første stopp for meg var imidlertid puben Drouhty Neebors rett utenfor stasjonen, og derfra gikk turen over veien til Macauleys, før neste stopp ble The George. Nede ved byens pir ligger Wetherspoons-puben The Paddle Steamer, der jeg fikk i meg litt mat i form av en haggis-pizza, før turen gikk videre til The Waterside, der et live band underholdt med folkemusikk. Mye lystige toner i ørene forflyttet jeg meg til The Three Reasons, og deretter til Ye Olde Anchor Inn, som ble siste stopp før jeg overlot sentrum til turistene og forventningsfullt satt kursen mot kveldens kamparena Barrfields Park, der jeg tilfeldigvis også skulle bevitne et oppgjør mellom to lokale rivaler.

Largs Thistle ble stiftet i 1889, og har kallenavnet The Theesel. Ikke helt unaturlig er det et vikingskip som pryder deres logo. De var også en av de mange klubbene som i 2020 forlot den skotske Junior-pyramiden for å bli med i den ordinære pyramiden og være med å stifte den nye West of Scotland League. Klubbens største meritt er fra 1994, da de vant den gjeve Scottish Junior Cup med finaleseier 1-0 over Glenafton Athletic. I 2010 var de igjen tilbake i finalen, men tapte den gang med samme sifre for Linlithgow Rose. Da de i 2019 spilte seg frem til sin tredje finale, var det Junior-storheten Auchinleck Talbot som ble for sterke, slik at det endte med tap 0-2. Det var for øvrig med Largs Thistle-drakta at forsvarsbautaen Gordon McQueen som 17-åring gjorde seg såpass bemerket at han ble signert av St. Mirren (han gikk som kjent senere til Leeds United og Manchester United og var skotsk landslagsspiller).

Etter å ha levert fra meg £8 der jeg ble ønsket velkommen i porten, gikk jeg innenfor. Dessverre var det intet program til dagens kamp, men skuffelsen ble midlertidig raskt glemt mens jeg tok en kikk rundt på Barrfields Park. Nå florerer det ikke akkurat med kunstgressbaner på min ønskeliste, og det er alt annet enn uvanlig at en bane raser nedover min prioriteringsliste når gresset rives opp og erstattes av usjarmerende kunstgress, slik man gjorde det ved Barrfields Park i 2012. Likevel har den forblitt en destinasjon jeg har ønsket meg til, og det er takket være resten av anlegget for øvrig, og ikke minst den utrolig flotte og klassiske hovedtribunen. Før jeg gikk tok en runde rundt anlegget, gikk jeg imidlertid først til matutsalget og kjøpte to scotch pies og en Bovril. Med paiene satt til livs tok jeg med meg koppen med Bovril på en runde, og snublet og falt så lang jeg var på de klassiske betongavsatsene, med skrubbsår på hånda som resultat.

Bortsett fra at jeg måtte tørke både litt Bovril og litt blod, var det heldigvis uten varige mén at jeg omsider kunne ta en runde rundt banen som har vært Largs Thistle sin hjemmebane siden 1930. Det rapporteres om at det den gang var over 9 000 tilskuere på de første kampene her. Anlegget er ovalt i begge ender, og rundt hele banen har man altså klassiske ståtribuner i form av betongavsatser under åpen himmel, som også følger svingene rundt. Midt på den ene langsiden er den nevnte hovedtribunen det eneste stedet der man har tak over hodet, og den skal kunne huse 800 personer på sine benkerader i tre, men mange velger åpenbart å stå øverst (eller bakerst) her.

Den nye West of Scotland League har jo knapt kommet i gang, for 2020/21-sesongen som skulle bli deres første, endte jo opp med å måtte kanselleres. Likevel vil man allerede nå i sommer gjennomføre en omstrukturering der systemet med en toppdivisjon (Premier Division) og et andre nivå med tre likestilte avdelinger (Conference A, B og C) skal erstattes av et system med fire divisjoner à 16 lag. For Premier Division som denne sesongen har hatt 20 lag, vil det si at hele sju klubber skulle ned (siden de tre avdelingsvinnerne i divisjonen under også skulle rykke opp). For Largs Thistle sin del betød det at de nå hadde noen cupfinaler foran seg, i og med at de før denne kampen befant seg på en 16. plass.

Det som talte i Largs Thistle sin favør var at de hadde en rekke kamper til gode på de fleste av klubbene foran seg på tabellen. Kveldens gjester var Beith Juniors, som tilfeldigvis også er en av Largs Thistle sine rivaler, og de la for øyeblikket beslag på en 11. plass. I toppen var det for ordens skyld nå en duell mellom Auchinleck Talbot og Darvel (der sistnevnte til slutt vant, men deretter tapte kvalifiseringen om en plass i Lowland League). Etter at jeg hadde hentet meg påfyll av Bovril kom jeg i prat med et par lokale som var nervøse foran sesongavslutningen og spådde en tett og jevn kamp denne kvelden, samtidig som de var forsiktige optimister med tanke på å kunne holde plassen om de kunne dra i land en seier mot rivalen. Jeg tror ingen av oss var i nærheten av å forvente det vi skulle bli vitne til.

Jeg ble gjort oppmerksom på at Thistle ikke hadde beseiret Beith siden 2011, og det så jo ut til at den trenden muligens kunne fortsette en stund til da Jay McKay sendte gjestene i ledelsen i kampens femte minutt med et skudd via stolpen og inn. Det gikk imidlertid ikke altfor lang tid før Largs svarte, og etter at Laurie McMaster ble meid ned i feltet, utlignet Will Sewell fra straffemerket i det 13. minutt. Kun to minutter senere dro Stuart Faulds en perle opp av hatten da han sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene helt oppe i det bortre krysset. 2-1 til Largs etter et lite kvarter, og like etter var de nære på å øke ledelsen da avslutningen til Scott Adam smalt i stolpen.

Vertene lot seg uansett ikke stoppe, og pøste på fremover. I det 25. minutt ble Will Sewell mål for en lang ball opp fra forsvaret, og lobbet rolig ballen over keeper og i mål til 3-1. Sewell var nære på et hattrick da han etter en halvtimes tid tvang frem en god redning fra bortekeeper Dale Burgess, men fem minutter senere måtte sistnevnte kapitulere igjen da Laurie McMaster økte til 4-1. Hjemmelaget var fortsatt ikke fornøyd, og i omgangens siste ordinære minutt headet Craig Forbes inn 5-1 etter en cross fra McMaster. 5-1 var også pauseresultatet, og mine samtalepartnere fra tidligere trodde knapt det de så, men var naturlig nok uansett i ekstase. Det var heller ikke ufortjent, for Largs var rett og slett dominerende.

Will Sewell var tidlig i andreomgangen frempå igjen med et brassespark som gikk like over, og ti minutter ut i omgangen traff han krysstolpen med et skudd. Beith hang rett og slett ikke med, og i det 64. minutt var det 6-1. Blair Docherty skjøt, Beith-keeperen parerte, men Craig Forbes satt inn returen. Åtte minutter senere fosset Largs frem på venstrekanten, det var fritt frem foran mål, og Simon McBryde kunne enkelt omsette innlegget i scoring. Dermed 7-1, og verre skulle det bli for gjestene som dog var frempå et par ganger før Blair Docherty fastsatt sluttresultatet til 8-1 i det 79. minutt. Det kunne faktisk fort vært tosifret her, og Docherty hadde blant annet en god mulighet til å øke ytterligere helt på tampen, men det endte altså 8-1.

En overbevisende seier for Largs Thistle mot et Beith som dog fremsto temmelig tafatt denne kvelden. Jeg hadde storkost meg ved Barrfields Park, der jeg altså avsluttet april-turen med målfest. Nå i ettertid kan jeg også røpe at Largs Thistle til slutt klarte seg og endte på en 10. plass – plassen foran Beith Juniors. Det var uansett bare å takke for seg og spasere tilbake mot togstasjonen. Jeg unnet meg en aldri så liten pit stop ved JG Sharps på veien, og etter ankomst tilbake i Glasgow, møtte jeg igjen bergenseren Tom Morken, som også hadde sett kamp i området denne dagen. Møtestedet ble Toby Jug, før vi forflyttet oss til The Auctioneer, der vi trakk oss tilbake hver for oss. Tom skulle dagen etter videre til ny kamp, mens jeg skulle hjem.

Etter 16 dager med 17 kamper på 17 baner (hvorav 13 nye baner) gjensto nå bare hjemturen dagen etter. Den skulle gå med tog fra Glasgow til Haymarket, trikk videre derfra til Edinburgh Airport, og fly derfra til Oslo Gardermoen. Det hadde vært en fantastisk tur! Det er gjerne med litt blandede følelser at jeg tidligere har reist hjem fra slike turer, og det var tilfelle også denne gang. Det skulle imidlertid ikke gå altfor lang tid før jeg returnerte, for da jeg landet på Gardermoen på torsdag ettermiddag, visste jeg at jeg allerede på tirsdagen skulle fly over igjen til Storbritannia for en ny omfattende tur. Men først var det duket for en helg i Stockholm…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 52:
Largs Thistle v Beith Juniors 8-1 (5-1)
West of Scotland League Premier Division
Barrfields Park, 20 April 2022
0-1 Jay McKay (5)
1-1 William Sewell (pen, 13)
2-1 Stuart Faulds (15)
3-1 William Sewell (25)
4-1 Laurie McMaster (36)
5-1 Craig Forbes (45)
6-1 Craig Forbes (64)
7-1 Simon McBryde (72)
8-1 Blair Docherty (79)
Att: 212 (h/c)
Admission: £8
Programme: None

Next game: 24.04.2022: AIK v Djurgården
Next UK game: 26.04.2022: Mansfield Town v Stevenage
Previous game: 19.04.2022: Penicuik Athletic v Sauchie Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg