Søndag 09.06.2019: Skaubygda v Sagene 3
Nord i Frogn kommune ligger Dalbanen, som jeg på dette tidspunktet mistenkte å være den nærmeste banen der det spilles senior-fotball som fortsatt ikke hadde blitt besøkt av meg. Det skulle jeg gjerne rettet på litt tidligere, men til tross for å ligge i samme kommune som Drøbak, har både banen og Dal i seg selv en beliggenhet som gjør det mildt sagt til en utfordring å ta seg dit og tilbake uten bruk av bil. I 2019 er fortsatt Dalbanen noe så spesielt som en grusbane som er åsted for senior- og førstelags-fotball, og det var medvirkende til at også min groundhopper-kompis Stig-André Lippert en stund har sett på mulighetene for å få med seg en kamp her. Da vi tre dager tidligere hadde vært og sett Huringen, bestemte vi oss for å omsider få huket av for et besøk, og søndagskvelden første pinsedag passet godt for begge.
Dermed var planen lagt, og han kom som avtalt for å plukke meg opp hjemme på min daværende bopel på Skorkeberg, før vi sporenstreks fortsatte mot nordre Frogn. Man er på god vei utover mot Nesodden når man kjører til Dal, og det er ikke akkurat verdens navle for å si det slik. Dermed kryr det ikke heller akkurat av butikker og den slags her, og det var nok en strek i regningen for mitt reisefølge som ga uttrykk for en betydelig og således var på utkikk etter noe å bite i. Vi stoppet på butikken Sparesset, men det var først der vi sto og dro i den låste døra at det slo oss at det ikke bare var søndag, men til alt overmål også første pinsedag og således en temmelig rød søndag. Dermed måtte han gå sulten litt til, der vi manøvrerte oss frem til Dalbanen.
Den ligger nokså bortgjemt ute i skogen i nærheten av Brevik, som igjen ligger ut mot Bunnefjorden. Her holder Skaubygda IL til, og av mange i kommunen forbindes de nok kanskje først og fremst med terrengløp og muligens også orientering(?), der de er arrangør av noen slike løp. Skaubygda IL ble stiftet i 1970, men det var visst først i 1988 at grusbanen ble anlagt her, og det var etter dette at klubben meldte seg inn i Norges Idrettsforbund og NFF. I 1999 skal deretter klubbhuset ha blitt reist, og det fortelles meg av et par kompiser som har spilt på laget at det er de lokale bøndene som vedlikeholder banen.
Da vi ankom var det imidlertid Skaubygda-kapteinen selv som trakterte ‘kritt-maskinen’ og krittet opp banen med markeringer som ikke akkurat kan sies å ha vært i vater. Herlig sjarmerende, men dessverre var vi akkurat for sent oppe med kameraet for å få festet denne seansen til film. Som nevnt kjenner jeg et par stykker som har spilt på Skaubygda i de senere årene, og jeg hadde også vært i kontakt med disse, men begge hadde nå gitt seg med fotballen. En av de har sågar spilt i årevis på Skaubygda og hevdet han elsket grusbanen som motstanderne kanskje ikke har vært like fan av. Flere ganger har visst bortelag meldt pass og ikke møtt opp, men Sagenes tredjelag var allerede på plass slik at det ikke var noen fare for bomtur denne gang.
Vi manglet imidlertid en dommer, og da vår groundhopper-venninne Elisabeth også kom kjørende etter å ha latt seg inspirere av vårt tips, glimret han fortsatt med sitt fravær. Klokken hadde tikket forbi opprinnelig kampstart da mannen i svart omsider kom syklende opp mot området mellom klubbhuset og parkeringsplassen, der det om man skal dømme ut fra målområdet og målseilet som var satt opp der hadde vært arrangert et slags løp denne helgen. Med kamplederen på plass kunne vi etter hvert også komme i gang noe forsinket. Sagene 3 toppet 8. divisjon Oslo avdeling 2 før kveldens kamp, mens Skaubygda var å finne på nederste halvdel av tabellen. Men hvordan ville serielederne takle grusen?
Det er noe nydelig og nostalgisk med en grusbane, selv om de færreste fotballspillere nok vil ha det som favoritt-underlag. Det bringer tilbake minner om en barndom og fotballspill i en tid før kunstgress-styggedommen infiserte fotball-Norge med plastikkbanene som har dukket opp som paddehatter overalt. Det var rett og slett noe sjarmerende med Dalbanen, som også ligger fint til omgitt av skog. Rundt deler av banen er det en bratt skrent opp i skogen, der det også går turstier, og på en knaus der oppe har man satt opp et skilt med klubbens navn. Lenger bortover mot parkeringsplassen og adkomsten går skrenten over i en slakere gresskråning hvor det står noen benker. Dalbanen føltes som et trivelig sted å se fotball.
Da dommeren omsider fikk satt i gang kampen gikk vi etter hvert en liten runde rundt banen for å ta noen bilder, og mens vi var oppe i skrenten bak det borterste målet kunne vi se at Sagene 3 tok ledelsen. Eller så trodde vi, for fra vår posisjon der oppe hvor vi også pratet oss bort fikk vi ikke med oss at dommeren annullerte. Det gikk en god stund før vi fant ut av dette, og vi trodde derfor det var en utligning som kom da Andre Jakobsen sendte vertene i føringen 1-0 etter en drøy halvtime. Det gikk kun sju minutter før serielederne utlignet, og 1-1 sto seg til pause. Den ble nokså amputert i og med at dommeren kuttet ned noe på forsinkelsen han selv hadde forårsaket ved at lagene kun tok noen minutters hvile og pep-talk for de var i gang igjen.
Kun fire minutter ut i andre omgang var vertene i ledelsen igjen, og Patrick Johansen Granås var mannen som nettet. Ledelsen holdt lenger denne gang, men en snau halvtime senere pekte dommeren på straffemerket og Kenneth Haltbrekken Moen scoret sitt andre for kvelden da han utlignet til 2-2. Det gikk mot poengdeling da Skaubygda i kampens siste ordinære minutt fikk tildelt et frispark rundt 20 meter fra mål. Patrick Johansen Granås stilte seg opp, og selv David Beckham kunne vel knapt gjort det bedre da han sendte ballen i bue over muren og inn i nettmaskene bak Sagenes keeper. Vi hadde talt hele 10 tilskuere, og blant både spillerne og flere av de var det stor jubel da dommeren blåste av med 3-2 som sluttresultat.
Jeg har selvsagt selv spilt på en rekke grusbaner i min oppvekst, men dette var første gang jeg som tilskuer så senior-fotball på slikt underlag. Det samme var tilfelle for mine groundhopper-venner. Samtidig var dette både for Elisabeth og meg vår norske bane nummer 100, så således var det et lite jubileum. Hun har riktignok dratt kraftig fra på akkurat den statistikken i ettertid. Etter kampen på Dalbanen skulle hun også rett hjem, så vi tok farvel med henne (vi skulle uansett ses igjen allerede dagen etter) og satt kursen mot Drøbak, der min utsultede sjåfør nå var klar for en matbit. Jeg foreslo derfor en tur innom Pizza Baron, og forslaget fikk gehør, slik at kvelden ble avsluttet der.
Norwegian ground # 100:
Saubygda v Sagene 3 3-2 (1-1)
8. divisjon Oslo avd. 2
Dalbanen, 9 June 2019
1-0 Andre Jakobsen (32)
1-1 Kenneth Haltbrekken Moen (39)
2-1 Patrick Johansen Granås (49)
2-2 Kenneth Haltbrekken Moen (pen. 78)
3-2 Patrick Johansen Granås (90)
Att: 10 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Next game: 10.06.2019: Drøbak/Frogn v Norild
Previous game: 07.06.2019: Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2
