Noen tanker rundt kunstgress-hykleriet

 

19.01.2021:
I en tid der man har blitt tvunget inn i et slags fotball-messig dvale, og man ikke engang kan rømme landet, er det muligens en grei anledning til å gjøre seg visse tanker rundt et tema som dessverre ikke blir mindre aktuelt. Det dreier seg om det som er en av hovedgrunnene til at norsk fotball for meg ikke lenger er et spesielt godt produkt og at det for meg gjerne har fått en rolle som tidsfordriv i påvente av nye reiser. Det er snakk om kunstgress.

I de senere år har disse usjarmerende kunstgressbanene dukket opp som paddehatter over det ganske land, og i flere regioner finnes det knapt skikkelige gressbaner igjen. Stadig flere steder blir deilig naturgress fjernet og erstattet med en usjarmerende plastikk-variant, og dette skjer ikke sjelden med hykleriske lokalpolitikere som ivrige pådrivere. Jeg sier hykleriske fordi dette er de samme politikerne som til vanlig fungerer som «miljøpoliti» og gjør sitt ytterste for at de skal ha dårligst mulig samvittighet og gjøre det dyrest og vanskeligst mulig for deg om du må bruke bilen til jobb eller må kjøpe en plastpose for å få med deg varene (som gjerne er pakket i mer plast enn du finner i selve plastposen) hjem fra butikken. Og selv om min motstand mot kunstgress absolutt handler om langt mer enn miljøet, så er dette det beste argumentet å bruke mot dette svineriet. I hvert fall hva gjelder kunstgress med gummigranulat, som vel fortsatt utgjør et stort flertall av Norges vel utallige kunstgressbaner. Så la oss ta det først.

Gummigranulat er de små svarte kulene du finner i kunstgresset (og som du drar med deg en hel haug av enten du vil eller ikke). De er laget av brukte bildekk som kappes opp i småbiter og således blir til mikroplast. Disse er ikke nedbrytbare i naturen, og mikroplast-forurensningen har nå blitt et stort problem. På relativt kort tid har faktisk kunstgressbaner nå blitt den nest største kilden til mikroplast-forurensning her til lands.

Det sies at hver eneste kunstgressbane skal ha omtrent 100 tonn(!!) av dette svineriet, og minst like sjokkerende er det at opp mot 10 tonn må etterfylles hvert eneste år. Det er fordi det forsvinner, blant annet ut i naturen. Når dette skrives i januar 2021 var det nylig en nyhetssak fra Bamble i Telemark, der Ragn Sells har blitt anmeldt for miljøkriminalitet etter at sjøbunnen ved deres anlegg der er dekket av en stor mengde gamle bildekk. Det fortelles videre at bildekk ikke engang kan leveres ved vanlige deponi fordi det må spesialbehandles. Men om man kutter de opp i småbiter og strør tonnevis av det på baner rundt om i landet, så er det tydeligvis helt greit. Er ikke dette litt merkelig?? Og enda snodigere er det som sagt at pådriverne for dette svineriet gjerne er lokalpolitikere som ivrer for at banene skal kunne brukes av alle og så mye som mulig. I utgangspunktet sikkert en god tanke det, men de som i alle andre saker bruker miljø-argumentet for alt det er verdt, hvorfor er ikke det tilfelle her? Her skal det helst feies under teppet og ties i hjel, og det er for meg det komplette hykleri når man vet hvor miljøopptatte de ønsker å fremstå i alle andre saker. Med kommunepolitikernes velsignelse kan man altså helle tonnevis av dette svineriet utover banene, men hva hadde skjedd om du som privatperson valgte å dumpe noen titalls tonn med mikroplast hvert år? Av en eller annen grunn er det heller ikke noen spesielt merkbar interesse fra media for å stille politikerne til veggs og kreve skikkelige svar på spørsmål rundt dette.

Her i Fredrikstad hadde vi en flott gressmatte, for da FFK flyttet inn på Nye Fredrikstad Stadion hadde supporterne fått bestemme om de ville ha naturgress eller kunstgress. Om jeg husker rett, var det vel over 90% som den gang stemte for naturgress. Dette endret seg dessverre da klubben solgte stadionet til Fredrikstad kommune, som ikke nølte med å legge om til usjarmerende kunstgress (med gummigranulat, for øvrig). De hevdet at man måtte gjøre dette for at «alle skulle få bruke den». Men hva var galt med banene «de andre» spilte på tidligere? Da jeg spilte aldersbestemt fotball, var det mer unntaket enn regelen at vi spilte på «hovedbanene», som i større grad enn i dag var forbeholdt A-lagene – uten at vi klagde eller følte oss krenket over det. Jeg mener at det også ble anlagt en «treningsbane» i nærheten av nye Fredrikstad Stadion, som i dag ligger brakk. Var ikke den bra nok?

Det er jo en haug av slike eksempler. En vemmelig hovedstads-klubb fikk jo for noen år siden nytt stadion etter at bystyret der blant annet hadde solgt de tomt til en symbolsk som. Men politikerne stilte den gang en betingelse. Det var selvsagt at underlaget skulle være kunstgress og ikke naturgress. Nå er det i Bergen det (igjen) er bråk, for selv om kommunen vel ikke har noe de skulle ha sagt vedrørende underlaget på Brann Stadion, vurderer klubben selv å selge sjelen sin ved å legge om til kunstgress. Forhåpentligvis vil supporterne som kjemper imot vinne den kampen!

En annen side av saken er at kunstgress flere steder har blitt koblet til kreft. Både i Storbritannia og i USA ble det gjort forskning på dette etter at kunstgresset ble koblet til en rekke saker. Til tross for at man fant en del alarmerende ting som tyder på at det kan være en forbindelse, har man dog ikke klart å bevise sammenhengen, men det er om ikke annet ytterligere et tankekors.

Nå har det jo de siste par årene vært noe snakk om miljøtiltak med tanke på kunstgress, og EU har til og med foreslått å forby kunstgress med gummigranulat. Det har gjort at man har prøvd seg frem med en rekke alternativer til gummigranulat. Kork, olivensteiner etc har vært prøvd ut, men oppfatningen synes å være at ingenting foreløpig kan erstatte gummigranulaten fullt ut. Og for meg personlig vil det uansett ikke gjøre noen forskjell. Fotball skal spilles på gress!

Spillerne selv foretrekker også i stor grad gress, og det samme gjelder selvsagt supporterne. Selv om man i større grad spiller på naturgress i vårt naboland Sverige, er antallet kunstgressbaner for høyt også der. Da AIK vurderte kunstgress for en stund tilbake, ble det rabalder, og supportergrupperingene «beordret» sine medlemmer til å møte opp på klubbens årsmøte for å stemme ned dette. I den forbindelse skrev de et innlegg der de gjorde rede for sine synspunkter, og blant disse var flere interessante betraktninger og sammenligninger. Det er liten tvil om at det er en vesentlig forskjell på å spille på kunstgress kontra naturgress, og det hevdes at da klubber som Elfsborg var relativt tidlig ute med kunstgress, var det med en plan om å dra sportslig nytte av hjemmebanefordelen de da fikk. Kunstgress krever også en annen type utstyr (sko) enn naturgress, og da var følgende sammenligning nokså interessant: Hva hvis AIKs ishockeylag plutselig begynte å spille på et annet underlag og med rulleskøyter?

En av supportergrupperingene til IFK Göteborg laget sågar en egen tabell som kun inkluderte lagene som spilte på naturgress. Begge hevdet også at det med kunstgress var vanskeligere å tiltrekke seg utenlandske profiler eller spillere som hadde spilt i det store utland, og mente å ha flere eksempler på at spillere hadde takket nei på grunn av den etter hvert nokså store mengden kamper som spilles på kunstgress.

Kunstgress er for meg en gledesdreper i fotballen. Omtrent som det jeg vil tro fans av rallycross følte da de fikk vite at sporten etter hvert vil innføre en regel der man kun kan kjøre med el-biler. Det blir neppe helt det samme og se en gruppe Tesla-er suse lydløst rundt på Lyngåsbanen. På samme møte føler jeg at kunstgress har sterilisert min kampopplevelse i fotballen. Som en rekke fartsdumper eller 80 km/t fartsgrense i Formel 1. Med en annen sammenligning blir det kanskje som forskjellen på å se skiflyvning med hopp på 250 meter og et hopprenn i en bakke med K-punkt på 20 meter. Eller for å sitere en kompis: «Jeg har gitt opp fotballen her til lands. Det har blitt Futsal».

Hva så med fremtiden? Jeg er dessverre ikke optimist, og har liten tro på at utviklingen vil snus. Selv om ikke dette med kunstgress ikke er det eneste jeg har å utsette på norsk fotball for tiden, må jeg innrømme at jeg nok en gang har store problemer med å motivere meg for en ny sesong her hjemme, til tross for at FFK rykket opp (et opprykk jeg for øvrig hadde byttet bort med en retur til naturgress uten å nøle). Det føles igjen nærmest som et slags pliktløp der borteturer blir de eventuelle høydepunktene…om det i det hele tatt blir mulig med noe slikt i år.

Man kan håpe at man klarer å stoppe de vanvittige planene i Bergen, men for norsk fotball sin del er jeg stygt redd forfallet har kommet så langt at det er nærmest uopprettelig, uavhengig av hva slags underlag Brann spiller på i 2021 og i årene som kommer. Viljen til å spille på naturgress er dessverre ikke til stede her til lands. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se de fordeler det gir klubbene, er det bare så totalt trøstesløst. Det er nok disse fordelene som gjør at det gjerne ivres for kunstgress i kommunestyrer og visse klubber rundt om i landet. Så det er ingen grunn til å tro at vi igjen skal kunne få en oppsving i antall baner med naturgress. Kanskje får sånne som meg etter hvert bare finne noe annet å gjøre. Og ikke minst håpe at man snart får åpnet grensene igjen, slik at man kan rømme landet og sette kursen for steder der det er mye lengre mellom kunstgressbanene.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg