Mandag 09.07.2018: Wanderers v Harray
Sammen med min mor hadde jeg nå vært en uke på farten i forbindelse med en fantastisk ferie i det skotske høylandet (ferien kan det leses mer om her), og fra Glasgow via overnattinger i Fort William, Kyle of Lochalsh, Inverness og Scrabster, hadde vi nå kommet oss til Orknøyene, der vi denne morgenen våknet i Kirkwall. Vi hadde også hele denne dagen til rådighet der før vi skulle ha ferja klokka 23.00 på kvelden, og da var det selvsagt ingen grunn til å ligge på latsiden. Som selvutnevnt reiseleder hadde jeg naturligvis lagt planer, og etter å ha inntatt frokost på hotellet, fikk vi satt fra oss bagasjen i resepsjonen og strøk på dør for å få litt ut av dagen.
Vi hadde så vidt vært inne på tanken om å leie bil under vårt opphold på Orknøyene, slik vi også hadde blitt tipset om på forhånd, for kollektivtilbudet rundt om på øyene er nok kanskje ikke det aller mest imponerende. Da det hadde begynt å nærme seg avreise, hadde jeg imidlertid oppdaget rutebussen T11 som faktisk kjører en slags turist-rute i form av en liten runde med innlagte stopp på både Skara Brae og Ring of Brodgar. Det var nok til at vi valgte å sløyfe tankene om leiebil og i stedet benytte oss av dette tilbudet, og vi trasket snart opp for å komme oss med 10.00-bussen. En usedvanlig trivelig sjåfør kunne kvittere ut riktig billett for dagens første og eneste avgang for denne ruta, og snart rullet vi vestover på Mainland-øya.
Via en tur innom Stromness kom vi etter en time på farten til oldtidsbyen Skara Brae, der bussen skulle vente i en time og 25 minutter, og det var akkurat passe tid til å få sett det som faktisk er Europas mest komplette bosetning av sitt slag. Den består av åtte steinhus i en klynge, og disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr. De skal ha vært bebodd i rundt 600 år, og frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene. Det året ble imidlertid Orknøyene (og Skottland) rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.
Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.
En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som gir sterke assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, og der var vi tilbake like etter klokka halv to. Etter en svipptur innom Orkney Wireless Museum, ble det jaggu også nok en kikk inne i den imponerende St. Magnus Cathedral, der vi også hadde vært dagen før. Deretter kunne vi tusle litt rundt i gågata og etter hvert unne oss en fortreffelig middag på St. Ola Hotel, før vi slo oss ned med en drink på puben Torvhaug. Kanskje ikke helt overraskende hadde jeg imidlertid planer om å også få med meg en fotballkamp før vi forlot Kirkwall.
Jeg kunne jo ikke besøke Orknøyene uten å få med meg en kamp, og jeg hadde på forhånd registrert at det skulle spilles et par kamper denne kvelden. Det dreide seg om kamper i Orkney Amateur Football Association «B» League, som er deres nivå to, og jeg hadde til slutt valgt meg oppgjøret Wanderers v Harray som skulle spilles på Bignold Park, en liten spasertur fra sentrum av Kirkwall. Denne gang var ikke min spreke mor spesielt lysten på å være med da jeg bekreftet at det nok ville være en forblåst gressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter, så da klokka passerte seks forlot jeg henne snart trygt plassert på Torvhaug og trasket opp mot Bignold Park, der det skulle være avspark klokka 19.00.
Orknøyenes fotballstorhet – i den grad vi kan kalle de det – er vel klubben Orkney FC, men denne klubben ble stiftet så sent som i 2012, som et resultat av det som i lengre tid hadde vært et ønske fra Orkney Amateur Football Association om at spillerne der skulle få konkurrere på et høyere nivå. Dermed ble altså denne klubben stiftet og fikk umiddelbart innpass i North Caledonian League der de spiller mot klubber nord på det skotske fastlandet. De er nå til alt overmål regjerende mestre etter å ha vunnet ligaen i 2017-18-sesongen. Orkney Amateur Football Association – som for øvrig også er tilknyttet det skotske FA – er på sin side arrangør av ligaen på Orknøyene, der ligaen (som spiller i sommerhalvåret) består av to divisjoner med henholdsvis åtte og seks klubber. Det var på det andre og nederste nivået jeg skulle se kamp denne kvelden, og til alt overmål et oppgjør mellom de to bunnlagene. Tabelljumboen Wanderers FC skulle være vertskap mot Harrey, som lå på plassen foran.
Det er ikke mye jeg kan fortelle om Wanderers, men de er bare en av flere klubber som bruker den kommunale Bignold Park. Etter at jeg hadde tatt meg inn gjennom porten og ut til banen der spillerne var i gang med oppvarmingen, kunne en kar nemlig bekrefte dette, og han fulgte opp med å hevde at de her hadde det som nok var ligaens beste gressmatte. Denne karen viste seg faktisk å være dommeren, og åpenbart noe skeptisk lot han meg avbilde stensilene med lagoppstillinger og undret seg om jeg var talentspeider eller spion fra en annen klubb. Etter å ha måttet forklare hva en groundhopper var, ble han nysgjerrig på min hobby og syntes åpenbart det var artig med slike besøkende som de neppe har særlig mange av her oppe på Orknøyene.
Wanderers hadde åpenbart ikke hatt noen god sesong, og lå altså som jumbo uten et eneste poeng på sine sju kamper hittil. I tillegg hadde de en ikke altfor lystig målforskjell på -32, så da gjensto det å se om jeg kunne bringe de litt hell. Gjestende Harray lå på nest siste med 2-0-5 og dermed 6 poeng, mens det for ordens skyld var Accies som toppet med 6-0-0 og 18 poeng – á poeng med Isles United som hadde en kamp mer spilt. Dommeren var ikke snauere enn at han spådde at jeg ville få se en del kort, og forklarte det med at Wanderers var ‘a quite dirty side‘. Fantastisk uttalelse fra en dommer rett før kampstart i en kamp han skal dømme! Etter at han hadde vært en tur borte i bilen sin på den lille parkeringsplassen bak det ene målet, var han klar for å blåse i gang kampen.
Bignold Park er som nevnt en enkel og spartansk kamparena uten noen verdens ting av tilskuerfasiliteter. På bortre langside er det et enkelt tregjerde som enn så lenge skiller gressmatta fra en «eng» der et par biler etter hvert parkerte for å følge kampen, men gjerdet står flere steder helt på skrå og så ut til å kunne blåse ned hvert øyeblikk. Også bak det ene målet er det et slikt (om enn litt mer stødig) tregjerde mellom målet og den nevnte parkeringsplassen der det også satt et par tilskuere inne i bilene sine. Tilbaketrukket et godt stykke fra sidelinjen på den andre langsiden ligger en slags paviljong som åpenbart hadde garderober etc. Det var nemlig der spillerne var innom før de kom ut igjen klare for kamp.
Det ble tidlig klart at nivået overhodet ikke var spesielt imponerende, og det var sjelden et av lagene klarte mange pasninger på rad innad i laget. Balltap ble etterfulgt av nye balltap, feilpasningene florerte, og svakt forsvarsspill førte til en rekke store sjanser som gang på gang ble brent med håpløse avslutninger. Jeg skal derfor ikke gå altfor mye i detalj, og de færreste vil kjenne til spillere eller ha interesse av en utfyllende rapport uansett. Men om kvaliteten var fraværende, var det i hvert fall spennende der jeg undret meg hvem som eventuelt skulle klare å utnytte motstandernes feil. Harray virket å ha et lite spillemessig overtak, men det var sjanser som ble skapt og brent begge veier. Nå håper jeg ikke dommeren valgte å imponere meg for å stå for sine tidligere ord, men like før pause ga han en av hjemmespillerne direkte rødt kort etter en situasjon der jeg ikke helt fikk med meg hva som skjedde over på motsatt side av banen fra der jeg befant meg.
Det sto dermed utrolig nok 0-0 ved pause, selv om det sikkert hadde vært minst 3-4 situasjoner der noen hadde vært alene med keeper. Det fortsatte med sjansesløsing etter pause, og frustrasjonen økte gradvis hos den unge Harray-representanten som gikk langs sidelinjen og røyket mens han fungerte som linjemann. Han fikk skjenn av sine gutter da han dømte offside på en situasjon der de endelig fikk ballen i mål. Jeg kunne dog bekrefte at hans avgjørelse var korrekt, da han snudde seg og spurte meg til råds, der jeg hadde stått perfekt plassert. Sjanse på sjanse ble brent, og jeg begynte å mistenke at vi ikke ville få se mål, men i det 83. minutt tok faktisk hjemmelaget ledelsen da Aaron Alison satt inn 1-0. Frustrasjonen økte til nye høyder hos Harray-folket, men tre minutter senere fikk de sin utligning ved David Bain.
Harray presset på for å få vinnermålet, men til tross for at de var nære på ved et par anledninger, endte det med 1-1 og poengdeling. Dermed sesongens første poeng for Wanderers foran det jeg talte meg frem til å være 16 tilskuere. Med det strenet jeg tilbake til Torvhaug og fant min mor der jeg hadde forlatt henne. Nå var det etter hvert bare å plukke opp bagasjen fra hotellet og praie en drosjebil ut til ferjekaia for å komme seg til Aberdeen. Ferja skulle bruke natten på å frakte oss dit ned, og vi hadde deretter en siste overnatting i South Queensferry før vi skulle hjem. En fantastisk ferie gikk nå virkelig mot slutten. Det var bare å håpe på at jeg også dette året skulle kunne få til en stor august-tur.
Scottish ground # 28:
Wanderers v Harray 1-1 (0-0)
Orkney Amateur Football Association «B» League
Bignold Park, 9 July 2018
1-0 Aaron Alison (83)
1-1 David Bain (86)
Att: 16 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: None
Next game: 10.08.2018: Ascot United v Camberley Town
Previous game: 06.07.2018: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle
This day on the map here