Salts v Wakefield City 26.08.2017

 

Lørdag 26.08.2017: Salts v Wakefield City

 

 

Det hadde egentlig kun vært en svipptur ned til London-traktene, men jeg må innrømme at jeg gledet meg til å vende snuta nordover igjen etter frokost ved Premier Inn-hotellet i Woolwich, der jeg sørget for å få valuta for de £8,99. Da siste bit med både pølser, black pudding, egg og alt annet jeg bestilte på tallerkenen hadde blitt satt til livs var det på tide å sjekke ut og dra med seg pikkpakket bort til Woolwich Arsenal-stasjonen(e) der jeg tok plass på første DLR-tog mot Bank. Derfra gikk Northern Line til Kings Cross, hvor jeg kunne sette meg på 09.05-toget til Leeds. Denne dagen skulle jeg besøke en nokså spesiell destinasjon som jeg hadde sett frem til, og etter et togbytte i Leeds tok jeg meg videre med 11.56-toget som brukte et snaut kvarter til Saltaire, der jeg skulle se dagens kamp.

 

 

Saltaire er virkelig en interessant plass, og ble i 1851 grunnlagt av filantropen og industrieieren Sir Titus Salt som en såkalt model village – eller mønsterlandsby, som det kanskje heter på norsk. Etter å ha startet som partner i sin fars spinneri, slo han seg opp i Bradfords ullindustri, og hans stadig voksende foretak var i ferd med å vokse ut av sine lokaler. Med fem separate spinnerier i byen hadde industriherren vært tidlig ute med å bekymre seg for saker som både miljø/forurensning og arbeidernes velferd. Han kjøpte land i utkanten av Shipley og flyttet rett og slett hele sin virksomhet dit opp og bygget det enorme spinneriet Salts Mill, som på den tiden var verdens største industribygg. Nå kunne han operere rett ved jernbanen, og forbi renner både elven Aire og Leeds and Liverpool Canal, så dette var en gunstig beliggenhet.

 

 

I en tid hvor industriherrene neppe hadde altfor mye fokus på arbeidernes kår, var altså Sir Titus Salt opptatt av dette, og rundt det nye enorme spinneriet bygget han opp en landsby med flotte steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, sykehus, og diverse andre institusjoner og fasiliteter for utdannelse og rekreasjon. Landsbyens navn ble en kombinasjon av hans etternavn og navnet til elven Aire, og selv om denne interessante forretningsmannen døde i 1876, ligger han fortsatt i et mausoleum i den flotte kirken han selv sto bak byggingen av her. Og selv om produksjonen ved hans store spinneri stoppet for godt i 1986, lever hans navn videre nær sagt hvor enn man ser i hans hjertebarn av en landsby. Han skulle bare visst at den i 2001 ble innlemmet på UNSECOs verdensarvliste!

 

 

De fleste har sannsynligvis for lengst klart å resonnere seg frem til at Saltaire ligger i grevskapet West Yorkshire, der den i dag gjerne anses som en del av den langt større naboen Shipley, som igjen er en nordlig drabant til storbyen Bradford. Under planleggingen av turen måtte jeg vente lenge på at West Riding County Amateur League skulle offentliggjøre sine terminlister, og da de til slutt ble tilgjengelige kastet jeg meg over kampene til ikke minst Littletown og Salts. Det var sistnevnte jeg denne dagen skulle besøke, men først hadde jeg satt av et par timer til å kikke meg rundt i idylliske og godt bevarte Saltaire. Dessverre måtte jeg slepe med meg bagasjen fra stasjonen og forbi alle de individuelt vernede husene, men etter vanlig og møysommelig forhåndsarbeid og planlegging hadde jeg allerede blinket meg ut et passende sted for en rast.

 

 

Et helt naturlig stoppested var den meget gode puben Fanny’s Ale & Cider House, som hadde et viktoriansk preg, og som skjenket meg to gode pints med cider mens jeg oppholdt meg der. Selv om det var aldri så trivelig der, er det visst noe som heter at det ikke gror mose på en rullende stein, så det var vel på tide å komme seg videre. Jeg tuslet nedover mot togstasjonen igjen, men passerte denne og krysset over kanalen, til krysset der innkjørselen til landsbyens sportsarenaer går inn mot venstre gjennom en koselig park. Der ligger den store puben The Boathouse med en fantastisk beliggenhet langs elven Aire, og det gjorde tilsynelatende god butikk med masse turister som både inne og utendørs koste seg med god mat og drikke. Siden jeg fortsatt hadde godt med tid måtte jeg nesten unne meg et glass der.

 

 

På vei ut og nedover mot sportsanlegget traff jeg på mine groundhopper venner Katie og Lee, som hadde tatt turen ned fra nordøst. De hadde allerede vært borte ved anlegget for å parkere og snakke med et par av de allerede fremmøtte klubbrepresentantene, og gikk seg nå en liten tur langs kanalen. Mens de gikk for å kikke seg litt rundt, fortsatte jeg etter en kort samtale mot sportsplassen for å få slengt fra meg bagen. Dette er et kompleks med fasiliteter for en rekke idretter som ble drevet i regi av den gamle hjørnesteinsbedriften, som altså tilbød en rekke aktiviteter til sportslig sportslig rekreasjon for sine arbeidere, og samtlige deler tilsynelatende fortsatt det store klubbhuset. Det kommer man til etter å ha passert tennisbanene og banene for lawn bowls, og bortenfor klubbhuset igjen ligger cricketbanen og to fotballbaner. Alt dette ligger svært idyllisk til på en tynn tarm der de har kanalen som nærmeste nabo på sørsiden og elven Aire som nærmeste nabo i nord.

 

 

I det flotte klubbhuset fikk jeg sette fra meg pikkpakket i et hjørne, og ble servert en forfriskende pint før jeg over for å ta en nærmere kikk på selve fotballbanen. Der hadde tydeligvis mine venner fra nordøst varslet om min ankomst, og jeg påtraff igjen disse idet jeg kom ut av klubbhuset, slik at vi kunne gå over for å få en varm velkomst. Fra matutsalget i veggen på garderobebygget der fikk jeg byttet £1 mot et eksemplar av dagens kampprogram, og ikke bare vil jeg tro at det kun er et fåtall klubber som trykker program i denne ligaen, men det var også et glossy og profesjonelt utseende program på 24 sider. Sir Titus Salt var i sin bransje blant de første som så mulighetene i bruke all fra alpakka, og dette var noe han bygget sitt imperium på, så det er ikke unaturlig at klubben som bærer hans navn videre heter nettopp…The Alpaca.

 

 

Mye av den tidligste historien til Salts FC har dessverre gått tapt, men selv om dette idrettsanleggets historie som idrettsplass sies å strekke seg tilbake til 1920-årene, oppgir klubben selv at Salts FC skal ha blitt stiftet i tiåret etter – altså i 1930-årene. Klubben har en lang historie i West Riding County Amateur League – som for ordens skyld er en feederliga for Northern Counties East League, og som dermed følgelig har sin toppdivisjon på non-leagues step 7. Fra 1955 spilte de ti sesonger i den tidligere Yorkshire League (hvorav tre sesonger i toppdivisjonen), som i 1982 var en av to ligaer som slo seg sammen for å stifte dagens Northern Counties East League. Det er ikke altfor mye informasjon å finne om klubbens meritter, men de har åpenbart tilbragt det meste av sin historie i det jeg for enkelthets skyld kaller West Riding League. Jeg vet at de i senere år har vært nede i Division One, men etter opprykket derfra i 2012 har de holdt seg i Premier Division.

 

 

Fotballdelen av anlegget består av ikke bare én, men to fotballbaner. Det jeg vil anse som «hovedbanen» er den som ligger nærmest cricketbanen, og på langsiden ut mot kanalen har man her altså et garderobebygg, mens det eneste av tribunefasiliteter er å finne på motsatt langside – ut mot elven Aire – der man på den ene banehalvdelen finner en flott ståtribune i mur. Denne har også et overbygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her, og den er malt i klubbfargene blått og gult. Ellers er det ikke engang noe hard standing, så rundt banen ellers står man rett og slett på bar bakke med gresset som underlag. Bak det bortre målet legger den andre banen, og de to ligger med kortsidene mot hverandre og skilles kun av en liten kjerrevei. Den borterste banen har faktisk en egen tribune som er nærmest en kopi av sin kollega.

 

 

Uten at jeg skal være altfor påståelig, ser det – etter å ha studert noen oversiktsbilder – for meg ut som om det tidligere var to baner som lå på 90 grader i forhold til hverandre, og der begge tribunene var å finne på langsiden av hovedbanen, men det har tilsynelatende blitt anlagt nye baner der den ene også har blitt snudd 90 grader og med det som resultatet at de nå har hver sin tribune. Kanskje er det greit at de har to fotballbaner, for Salts stiller ikke bare et reservelag i Division One; de har også både et tredje- og fjerdelag som begge opererer i Carven & District League, og også to Sunday League-lag. Så her er det nok masse aktivitet! Jeg nevnte hvordan klubben trykker et flott program til sine kamp, og det ser også ut som om de til og med gjør dette for noen av kampene til reservelagene. Og ikke nok med det, for klubbens programmer gjøres som regel også tilgjengelig på nettet.

 

 

Salts’ hjemmebane er også kjent for å ha tjent som hjemmebane for den fiktive klubben Barnstoneworth United i en episode av TV-serien Ripping Yarns med Monthy Python-gutta Terry Jones og Michael Palin som gikk på BBC2 på siste halvdel av 1970-årene. I denne episoden kommer supporteren Gordon (Palin) hjem etter nok et sviende nederlag og lar sitt raseri gå ut over møbler og annet inventar. «8-1! Eight bloody One!», klager han i en kjent replikk etter å ha sett sine helter bli ydmyket av Brighouse, og dette var grunnen til at Lee hadde ønsket seg en 8-1 denne dagen. Det blir bestemt at Barnstoneworth United skal legges ned og stadionet selges til en skraphandler, og det er da Gordon tar affære, men de som skulle ønske å se denne episoden i sin helhet kan heller ta en kikk her. Uansett var dette altså Salts’ lille øyeblikk i rampelyset.

 

 

Det skal godt gjøres å ikke trives på besøk hos Salts, og i likhet med mine venner Katie og Lee likte jeg meg umiddelbart her. Etter at tre noe brydde groundhoppere hadde blitt fotografert for bruk i et kommende program, overhørte vi en interessant samtale utenfor garderobebygget. Dagens gjester var Wakefield City, som var nyopprykket fra Division One, og som for ordens skyld ikke har noe å gjøre med den ikke lenger eksisterende Wakefield-klubben som flyttet fra Emley og for noen år siden spilte i NPL. Det er også lite som tyder på noen forbindelse med Wakefield City-klubben som i 1921 var med å stifte den andre utgaven av Yorkshire League (som senere altså ble til NCEL) og som spilte der i 1920-årene. Uansett, etter to strake avlysninger hadde Wakefield City ikke spilt siden hjemmetapet i sesongstarten, og nå fant vi ut at det var nære på at det ikke hadde blitt kamp denne dagen heller.

 

 

Wakefield City-manageren kunne nemlig fortelle oss at han den morgenen hadde fått en mystisk tekstmelding om at kampen var avlyst pga overvann på banen. Det virket ikke som om det hadde regnet her i traktene, så kanskje skjønte han etter hvert at det var ugler i mosen, og fant omsider ut at informasjonen slett ikke stemte. Salts-folket benektet enhver kjennskap til denne tekstmeldingen, men for bortelaget hadde allerede noen av spillerne dratt på jobb eller til og med reist bort for helgen da de fikk melding om avlysning, og da kontrabeskjeden kom var det for sent for mange av de, slik at Wakefield City nå stilte uten flere av sine faste spillere. Heldigvis hadde de i hvert fall klart å stille lag, og skulle nå spille sin andre ligakamp for sesongen. Mens de hadde tapt sin eneste kamp, hadde Salts også tapt åpningskampen men sto nå med 2-1-1 etter fire kamper.

 

 

Jeg fikk huket tak i dommeren, og etter at han velvillig hadde bidratt med lagoppstillingene, var vi klare for avspark. En av lederne til hjemmelaget fortalte oss at de hittil i sesongen har slitt med å komme i gang, slik at de gjerne har måttet komme bakfra etter å ha våknet til live først langt ute i kampen. Etter at de skapte et flere gode muligheter i de første fem minuttene, så det ut som om de denne gang var friske fra første fløytestøt, men så falt de hen til det vår samtalepartner kalte gamle synder. Det ble ikke bedre av at deres kaptein Joe Pleasance hadde forsøkt å spille med en lyskestrekk, og selv om det kun ble avslørt da han tvunget til å løpe, var det tilfellet nettopp da Wakefield City plutselig slo til og et innlegg ble headet flott i mål av Robert Bloomfield. Hjemmelaget fikk byttet ut Pleasance, men det sto 0-1 i det 25. minutt.

 

 

Wakefield City la seg enda mer bakpå og forsvarte sin ledelse med nebb og klør, og mens Salts fortsatt å presse på, rev representanter for hjemmelaget seg i håret over det de så. Dette til tross for at deres gutter var det beste laget, men det hjelper som kjent lite når man ikke klarer å omsette de sjansene man får. Dermed sto det overraskende 0-1 til pause foran det vi talte oss frem til å være 47 tilskuere, og ingen virket mer overrasket over den enn en av bortelagets representanter som vi snakket med i pausen. Vi gadd ikke å gå helt bort til klubbhuset i pausen, og ble i stedet stående ved banen for å snakke med noen av de fremmøtte. Lee kommenterte at Salts nok allerede burde vært ute av syne halvveis, men det hadde ikke gitt uttelling i målprotokollen, og en av hjemmelagets ledere mente at det nå ble kjørt flere hårfønere på en gang i Salts-garderoben.

 

 

Om så var tilfelle, er det vanskelig å si om det i seg selv hadde noen innvirkning, men Salts fortsatte å presse på mens gjestene hadde parkert den berømte bussen og gjorde det vanskelig å bryte gjennom for et hjemmelag som ble tvunget til å spille mye på tvers. Det hjalp da klubbveteran Luke Lavery kom innpå og fra sin posisjon mellom forsvars- og midtbanerekka kunne distribuere pasninger som tvang Wakefield-forsvaret til å forflytte seg raskere. Timen var passert med et drøyt minutt da Salts omsider fikk utligningen som en god stund hadde ligget i kortene. Tom Boldy fikk ballen ute på høyrekanten og med en delikat ball bak forsvarslinja fant han Jonny Cunnington som kunne sette inn 1-1. Wakefield City kjempet på for å forsvare det ene poenget de nå hadde, men de begynte snart å se slitne ut.

 

 

Derfor var det vel egentlig kun et tidsspørsmål før Salts fikk snudde kampen, og etter å ha hatt flere muligheter skjedde det omsider da Cunnington i det 78. minutt scoret sitt andre og besørget 2-1 etter fint forarbeid av Brandon Hammond og innbytter Richard Magson. Etter å ha ledet så lenge, kollapset Wakefield City fullstendig på tampen, og det var kanskje ikke så rart situasjonen tatt i betraktning, der de etter hvert også hadde måttet sette innpå en eller to tilårskomne herrer. Fra det 85. minutt scoret hjemmelaget fire mål på fire minutter! Sam Waterhouse nettet først to ganger etter å ha skåret inn fra venstre, og innbytter Richard Magson fulgte opp med to raske mål etter å ha utnyttet slapt forsvarsspill der Wakefield-forsvaret sto meg hoftefeste og allerede hadde kapitulert. Dermed endte det med 6-1, og selv om bortelaget med sin innsats ikke hadde fortjent en slik smell, var det ingen tvil om at Salts-seieren var meget fortjent.

 

 

Lee fikk altså ikke sin 8-1, men vi ble uansett værende igjen for å etter hvert unne oss et glass borte i klubbhuset, der det ble ytterligere samtale med hjemmefolket. Jeg hadde som nevnt slept med meg bagasjen på kamp, og grunnen til det var at jeg hadde booket overnatting oppe i Darlington for å posisjonere meg i nordøst i forkant av kamp i Horden dagen etter. Katie og Lee skulle jo forbi Darlington på sin vei hjem, og tilbød meg nå skyss. Det takket jeg selvsagt ja takk til, og snart brøt vi opp og satt av gårde med nordøstlig kurs, selv om Lee uten hell forsøkte å overtale sjåfør Katie til å få ta en pitstop ved Fanny’s Ale & Cider House. I stedet fikk han viljen sin da vi gjorde en stopp på veien, da vi et sted mellom Otley og Harrogate stoppet innom puben The Hunters Arms. Gudene vet hvor alle kundene kom fra, for den lå virkelig ute på bondelandet – halvannen kilometer eller to nord for den lille landsbyen Pool in Wharfedale.

 

 

Etter at Katie hadde klart å rive løs Lee fra flipperspillene og Space Invaders kunne vi fortsette vår ferd, og da jeg omsider ble sluppet av utenfor The Dalesman i Darlington og kunne takke for skyss, visste jeg allerede at jeg ville se de to igjen dagen etter. Jeg hadde booket overnatting for tre netter ved The Dalesman, og etter å ha betalt de £75 fikk jeg raskt sjekket inn før jeg igjen var på farten. Jeg hadde nemlig avtalt å møte en Darlington-kompis, og Stephen fortalte at han var ved sin lokale Rolling Mills social club nord i byen, så jeg tok en taxi dit opp. Det endte med å bli en nokså sen kveld, og det var først i halv to-tiden at jeg returnerte til The Dalesman med drosjebil. Det hørtes ut som om det fortsatt var lystig lag inne i puben da jeg låste meg inn sidedøren, til tross for at det var lenge etter stengetid og at den fremsto som stengt fra utsiden, men med morgenen etter i tankene gikk jeg opp trappa for å finne senga etter en lang, fin og innholdsrik dag.

 

English ground # 435:
Salts v Wakefield City 6-1 (0-1)
West Riding County Amateur League Premier Division
Salts Sports Ground, 26 August 2017
0-1 Robert Bloomfield (25)
1-1 Jonny Cunnington (62)
2-1 Jonny Cunnington (78)
3-1 Sam Waterhouse (85)
4-1 Sam Waterhouse (87)
5-1 Richard Magson (88)
6-1 Richard Magson (89)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 27.08.2017: Horden CW v Hartlepool United ‘Legends’ 
Previous game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town 

More pics 

 

 

2 kommentarer
    1. Paul Whitehead: I certainly enjoyed it, and I know my friends from the north east did as well. Just noticed the bit about Barnstoneworth United got lost for som reason, but I’ll try to sort that out now. All the best this season!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg