Aveley v Witham Town 25.08.2017

 

Fredag 25.08.2017: Aveley v Witham Town

 

 

Det var tid for å forlate Newcastle for siste gang på denne turen, og det var i og for seg litt trist, men jeg hadde i det minste flere dager foran meg i nordøst senere på turen. Det var uansett duket for en svipptur ned til London-traktene denne dagen, og igjen valgte jeg faktisk å droppe full english og nøye meg med en mer spartansk frokost handlet inn fra Sainsbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Jeg kom meg etter hvert ned til byens togstasjon for å ta plass på 09.30-toget, og mens jeg lot jernhesten frakte meg sørover til metropolen, måtte jeg ta en endelig beslutning på hvilken kamp jeg skulle se denne fredagskvelden. Det var nå sannelig på tide, og jeg veide på nytt de forskjellige alternativene opp mot hverandre, men dette var en dag som voldte meg en god del hodebry etter at planene som tidlig ble spikret likevel snart måtte endres.

 

 

Jeg hadde nemlig tidlig blinket meg ut FC Elmstead v Holmesdale i Southern Counties East League, der Holmesdale skulle være bortelag på sin egen hjemmebane i kamp mot sine leietakere. Hotell ble til og med booket med dette i tankene, men så ble kampen plutselig – og uvisst av hvilken grunn – omberammet i det stille, og det var ved en tilfeldighet at jeg oppdaget at den plutselig hadde forsvunnet fra terminlistene uten at hverken liga eller noen av klubbene opplyste om dette. Selv en rask Twitter-henvendelse til klubbene for å få bekreftet dette ble ikke besvart, men jeg forsto snart at så var tilfelle og at det bare var å se seg om etter andre planer. Jeg var fristet til å ta turen et helt annet sted i landet, men med en bindende hotellbooking var jeg lite lysten på å anse pengene som tapt, og valgte derfor å bite i det sure eplet og bli i London.

 

 

Derfor hadde jeg begynt å kikke på kampen Colliers Wood United v Epsom Ewell i Combined Counties League, og senere så jeg også at Isthmian League-kampen Aveley v Witham Town hadde blitt flyttet til denne fredagen. Det sto til slutt mellom disse to, og jeg valgte til slutt å legge ut en avstemning på Twitter. Da jeg på toget nedover til London sjekket resultatet, valgte jeg å følge flertallet som stemte for besøk ved Aveleys nye hjemmebane, og det virket uansett som om det i utgangspunktet ville by på en noe enklere reisevei fra der jeg hadde base ved Woolwich Arsenal. Ved ankomst London og Kings Cross gikk jeg derfor over til St. Pancras for å ta toget ned til Blackfriars, og derfra gikk turen videre med tubens Circle Line til Cannon Street og et siste togstrekke med 13.37-toget derfra til Woolwich Arsenal.

 

 

Premier Inn-hotellet der var et av de første som ble booket for denne turen, og jeg hadde betalt £33 for overnatting ved overnattingsstedet jeg snart orienterte meg frem til etter noen minutters gange fra jernbane- og DLR-stasjonene. Jeg fikk sjekket inn og gått gjennom reiseruta før jeg etter hvert gikk for å unne meg dagens første pint ved puben Elephant & Castle ved Woolwich Market. Deretter var det like greit å komme seg av gårde, og med DLR tok jeg meg til Limehouse via et togbytte ved Canning Town, for å så toge østover fra Limehouse til Ockendon. Derfra skulle jeg ha buss nummer 12 den siste biten til Aveley, men den var åpenbart forsinket. Etter 20-25 minutter som føltes som en liten evighet, kom til slutt en buss, men på Ensignbus sin avganger kan man ikke bruke Oyster Card, så jeg måtte fiske frem £2 i mynter til en billett. Like etter at vi passerte motorveien M25 kunne jeg trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av, og jeg takket sjåføren for de 12 minuttene med skyss.

 

 

Aveley er en landsby med snaut 8 500 innbyggere, og den ligger i det helt sørvestlige hjørnet av grevskapet Essex. Vi befinner oss her imidlertid rett ved grensen til Greater London, og om man benytter Charing Cross som målepunkt for det sentrale London, ligger Aveley drøyt to og en halv mil østover derfra. Det må innrømmes at det var med nokså blandede følelser at jeg trasket den korte veien fra holdeplassen opp til Aveleys nye hjemmebane Parkside, for Aveleys gamle hjemmebane Mill Field – der jeg etter hvert fikk tre besøk (i 2013, 2014 og 2015) – var et aldeles herlig og klassisk anlegg som figurerte temmelig høyt oppe på min liste over favorittstadioner. Dessverre har nå den fantastiske hovedtribunen og de øvrige fasilitetene blitt jevnet med jorden, og Aveley hadde nå nylig flyttet inn på sin nye hjemmebane.

 

 

Det var derfor med en viss skepsis at jeg nå ankom Parkside, der jeg først og fremst fryktet en opplevelse som kun ville være en trist påminnelse om at nok en klubb har forkastet et herlig klassisk stadion til fordel for en moderne men usjarmerende erstatning. Da jeg så fasaden med klubbens navn foran meg, var det i hvert fall en positiv overraskelse, men så var det å finne inngangspartiet da. Skiltene pekte i retning forbi hovedbyggets fasade og ned til enden av den langsiden, men inngangspartiene der virket stengt. Kanskje var det automatiske dører, for plutselig åpnet en av de seg slik at jeg kunne betale meg inn med £10, som jeg for øvrig vil påstå er noe stivt på step 4. Ytterligere £2 ble byttet mot et kampprogram som var helt greit, men som nok ikke helt forsvarte prisen.

 

 

Klubben ble stiftet i 1927 og spilte i tiden frem til andre verdenskrig i lokale ligaer. Etter krigen tok de i 1949 plass i London League og klatret raskt til dens toppdivisjon som ble vunnet i 1955. To år senere hoppet de over til Delphian League, der de debuterte med en andreplass. I 1963 ble både Delphian League og Corinthian League spist opp av Athenian League, og ble i realiteten til henholdsvis Division Two og Division One i sistnevnte liga. Det vil si at Aveley ble å finne i Athenian League Division Two, men etter opprykk i 1969 og 1971 spilte de seg opp i toppdivisjonen Premier Division. Athenian League ble jo etter hvert offer for en voldsom uttynning av rekkene da Isthmian League utvidet ved å «stjele» klubber herfra i både 1973, 1977 og til slutt 1984 (da Athenian League omsider fikk dødsstøtet), og det var ved den første av disse anledningene at Aveley ble hentet opp i Isthmian League.

 

 

Bortsett fra to sesonger i Southern League i perioden 2005-2007, har de siden den gang (altså 1973) befunnet seg i Isthmian League, og da de våren 2009 vant Division One North sikret de seg for første gang opprykk til toppdivisjonen. Debutsesongen i Premier Division endte med tredjeplass, og dermed playoff om opprykk til Conference South, men tredjeplassen ble fulgt med semifinale-exit etter 0-1 hjemme mot senere finalevinner Boreham Wood, og i stedet måtte Aveley i 2012 ta turen ned igjen i Division One North, der de fortsatt befinner seg. Aveley befinner seg for øvrig i et området der det ikke bare er vanlig å få West Ham United inn med morsmelken, men også der et utall klubber ofte ligger til dels tett som hagl, så det er voldsom kamp om tilskuernes gunst her, men Aveley håper nå at deres nye Parkside skal bidra med litt drahjelp i så måte.

 

 

Mitt første inntrykk av den nye hjemmebanen deres da jeg kikket innenfor var at det var langt bedre enn jeg personlig hadde fryktet når man etter hvert har sett rekken av grusomt kjedelige nybygg de siste årene. I hvert fall om man ser bort fra det hersens kunstgressdekket som dessverre synes å være obligatorisk i disse dager, men det er en personlig preferanse som andre vil være uenig i, og uansett vil det garantert være bra for klubben, selv om en dinosaur som meg ikke ville følt for å se fotball der hver eneste uke. Til å være et nybygg ble jeg faktisk litt imponert over Parkside, og det er nesten ene og alene takket være det store hovedbygget på den ene langsiden, som huser et flott og romslig klubbhus med alt anlegget har å by på av fasiliteter. I forkant har man en sittetribune med seter i blå plast.

 

 

Tribunene er ellers av den prefabrikerte og ikke spesielt spennende sorten, og den største av disse øvrige tribunene er en sittetribune som står midt på motsatt langside. På den ene kortsiden er det ikke bare én, men to små ståtribuner, mens man på motsatt kortside har nøyd seg med én rett bak mål. Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder. Nå var det uansett på tide å sjekke ut klubbhusets indre og unne seg en pint mens jeg ventet på avspark. Witham Town var kveldens gjester, men selv om det var tidlig i sesongen, savnet jeg igjen en tabell i programmet som heller ikke nevnte gjestende Witham Towns historie eller spillerstall med et eneste ord. I tillegg til flere spalter der vi ble ønsket velkommen til klubbens «nye fantastiske hjemmebane» kunne man i det minste lese kamprapporter fra klubbens exit i FA Cupen og liga-nederlaget mot Bowers & Pitsea i deres første hjemmekamp ved Parkside.

 

 

Ved hjelp av nettet klarte jeg imidlertid raskt å finne en tabell og konstatere at mens Aveley sto med 1-0-1 etter sine to ligakamper, og fant også ut at Witham Town hadde tapt begge sine, men at de i motsetning til Aveley var videre til første kvalifiseringsrunde i FA Cupen. Mens jeg satt der så jeg groundhopperen Russell Cox ankomme med reisefølge, og jeg slo snart av en prat med mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Han slo i likhet med meg fast at selv om Parkside på ingen måte kan måle seg med Mill Field, så var det langt bedre enn også han hadde fryktet. Heller ikke han hadde særlig til overs for det horrible kunstgresset, men det var det ikke noe å gjøre med, så da det nærmet seg avspark og jeg hadde hentet meg en kopp Bovril, var det bare å etter beste evne forsøke å overse det faktumet og nyte kampen så godt som mulig.

 

 

Det var ikke så lett med en tam og dørgende kjedelig første omgang som egentlig burde vært forbigått i stillhet. Aveley fikk på sin side en uheldig start da Paul Preston måtte ut med skade, og om man skal tro medias kamprapporter i etterkant, klarte han å sette fast en av knottene i kunstgresset og fikk en vridning i kneet. Jeg nøyer meg med å konstatere at de selv har valgt dette underlaget. Uansett, de 292 tilskuerne så en forestilling totalt blottet for tempo, der det til tider virket som om samtlige utespillerne gjorde sitt beste for å klumpe seg sammen på midtbanen, der nær nær sagt hele første første omgang utspilte seg. Det lille som var av sjanser var det bortelaget Witham Town som hadde, men avslutningene var da ufarlige, og den ene gangen de fikk ballen i mål hadde allerede linjemannen markert for offside. Det var et foreløpig klart høydepunkt da dommeren blåste for pause og jeg kunne hente meg en brus i baren.

 

 

Samtidig så jeg også at de solgte kampprogrammet fra historiens siste kamp ved Mill Field, og i et øyeblikks nostalgi betalte jeg £3 for et eksemplar, selv om jeg umiddelbart stilte spørsmålstegn ved min beslutning og hva jeg skulle med dette. De har tydeligvis funnet ut at de skal melke dette for noen pund, men det er vel fortsatt langt igjen til Worcester City som i sin siste sesong ved herlige St. George’s Lane krevde fra £12,95 for spesialproduserte skjerf og også trykket opp egne pins for hver eneste kamp den sesongen (toppfotball-takter med 50/50-skjerf til hver kamp neste..?). Med en ny kopp Bovril var det etter hvert på tide å komme seg ut igjen da spillerne var i ferd med å innta banen, og vi kunne bare håpe på bedre takter, for stort tammere kunne det strengt tatt kanskje ikke bli.

 

 

Det var i første rekke Witham Town som sørget for at det hevet seg noe, og for første gang virket det som om noen av aktørene ute på banen fant ut at det faktisk gikk an å bruke kantene. Bortelaget spilte seg frem til flere sjanser, men avslutningene var fortsatt for svake, og det var fortsatt ingen festforestilling vi så. Det var i perioder mest underholdende å beskue den ensomme Witham Town-supporteren der han i ensom majestet bak mål holdt det gående med sanger hele kampen gjennom. Elliot Ronto fikk plutselig to sjanser for Witham Town, og selv om Aveley-keeper Rhys Madden reddet hans første avslutning, ble den andre skrudd i mål til 0-1 i det 78. minutt. Endelig skjedde det noe, og Witham-manager Adam Flint virket også fornøyd på bortebenken.

 

 

Aveley reagerte på en positiv måte, og plutselig uten å ha skapt stort hele kampen så langt, begynte de nå å presse gjestene bakover. Det virket imidlertid å være resultatløst da klokka tikket over i tilleggstiden, men her skulle vi få servert en solid dose drama på overtid. I det femte tilleggsminuttet vant Aveley en corner, og Jack West steg til værs og headet inn utligningen til 1-1. Voldsom jubel blant hjemmefolket, med vi var ikke ferdig riktig ennå, for kun et minutts tid senere vant hjemmelaget ballen på gjestenes banehalvdel, og mens deres Witham-forsvaret rygget kunne Jordan Watson avansere før han sendte i vei et skudd som suste inn i krysset bak Witham-keeper Lewis Moore. Hjemmefolket jublet vilt mens gjestene fortvilte, og det var ikke tid til stort annet enn å ta avspark før dommeren blåste av til hjemmeseier 2-1. Konklusjonen får være at vi i hvert fall hadde fått se en vanvittig avslutning, og at Aveley har fått et anlegg som ganske sikkert vil være positivt for klubben.

 

 

Jeg valgte å raskt forlate Parkside for å spasere de 10-15 minuttene til bussholdeplassen ved St. Paul’s Close – og passerte dermed få meter fra stedet der Mill Field inntil nylig sto. Buss 372 var forsinket, og sammen med en gruppe groundhoppere jeg dro kjensel på ble jeg stående og vente…og vente. En av de fant ut at avgangen visstnok hadde blitt kansellert, og det var en halvtime til neste avgang. Dermed var det også senere enn planlagt at vi kunne stige av ved Rainham jernbanestasjon. Med under et kvarter til neste tog mot London forkastet jeg planene om en pint ved The Phoenix, men det skulle jeg kanskje ikke gjort. Da jeg hoppet av toget ved Limehouse stasjon var nemlig puben Railway Tavern allerede stengt for kvelden, og noe mindre overraskende var det samme tilfelle ved Elephant & Castle da jeg hadde hoppet meg tilbake til Woolwich Arsenal med DLR-toget. Det var bare å ta kvelden…

 

 

English ground # 434:
Aveley v Witham Town 2-1 (0-0)
Isthmian League Division One North
Parkside, 25 August 2017
0-1 Elliot Ronto (78)
1-1 Jack West (90+5)
2-1 Jordan Watson (90+7)
Att: 292
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 26.08.2017: Salts v Wakefield City 
Previous game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg