Torsdag 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town
Igjen våknet jeg i Newcastle med hele dagen til disposisjon før kveldens kamp hos Newcastle Benfield, som kanskje har latt seg inspirere av den suksessen liga-kollega Easington Colliery visstnok har hatt de siste sesongene, siden de selv denne sesongen har valgt å bruke torsdag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken. Uansett satt jeg pris på bidraget til kampprogrammet på en ukedag som ofte viser seg svært kinkig. Jeg valgte denne dagen å droppe varm frokost både ved Premier Inn-hotellet og andre steder som serverer slikt i Newcastle, og i stedet nøyet jeg meg med det som forhåpentligvis var en noe sunnere frokost da jeg kjøpte inn smørbrød fra Sainbury’s-sjappa ved Monument metro-stasjon. Deretter gikk jeg til innkjøp av en dagsbillett for metroen og satt meg på et av togene østover mot kysten.
Destinasjonen var idylliske Tynemouth, der jeg også tidligere har lekt turist – både på egen hånd, og på ferie med min mor og min nevø. Etter den 23 minutter lange turen kunne jeg nå stige av ved den flotte og verneverdige stasjonen i Tynemouth, og det var som vanlig trivelig å spasere herfra langs Front Street ned til Tynemouth Castle & Priory. Her kneiser ruinene av klosteret og festningsverkene på en veldig klippe ut mot Nordsjøen, og på plenen i forkant var en guttegjeng i full gang med en vennskapelig fotballkamp der genserne gjorde nytte som stolper. Jeg tror nok ikke jeg kan regne det som en besøkt ‘bane’, og tviler sterkt på at det var trykket opp noe program i anledningen, men de så ut til å storkose seg i likhet med turistene som på stranda langt der nede slikket sol, tok seg en dukkert eller satt sin tålmodighet på prøve i den svært lange køen for å kjøpe fish & chips hos Riley’s Fish Shack, der skiltene advarte om køer og ventetid på opp mot 45 minutter.
Nedover i bakken på motsatt side av klippen var jeg nesten fristet til å hilse den aldeles voldsomme statuen av Admiral Lord Cuthbert Collingham med å løfte på hatten jeg ikke hadde, men han var uansett opptatt med å skue utover elven Tynes munning fra sin eleverte posisjon på den nordlige bredden. Der snudde jeg imidlertid da det plutselig begynte så smått å dryppe fra oven, og denne gang bega jeg meg derfor ikke ut på den meget lange spaserturen ut til enden av piren og fyrhuset der ute. Jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar, og var glad jeg ikke var helt der ute da regnbygen kom. I stedet søkte jeg raskt tilflukt i puben The Turks Head, som også er kjent som The Stuffed Dog. Det er nok noe eiendommelig å stoppe ut en hund, og ikke minst å stille den ut i et monter i veggen på en pub, men det skal være en kjent lokal hund, og de som en gang måtte befinne seg her kan selv lese historien på plaketter ved siden av legemet til Willie, som hunden het. Alternativt kan de lese den her.
Med både Strongbow og pork scratchings satt til livs konstaterte jeg at det også hadde klarnet opp igjen, og jeg gikk over veien for å sjekke ut puben The Salutation. Jeg skulle nok ha holdt meg ved den klassiske puben The Turks Head, for nå fant jeg i stedet noe som minnet mer om en pub-restaurant med assosiasjoner til Wetherspoons, og ikke minst et støyende lokale preget av turistfamilier med unger som løp rundt og ropte og skrek. Det ble et kort besøk for min del, før jeg returnerte til Willie’s langt mindre støyende selskap, men fant snart ut at det var på tide å røre på seg. Jeg gikk derfor tilbake til stasjonen og tok metroen to stasjoner videre til Whitley Bay, hvor Wetherspoons-puben The Fire Station fikk servere meg en Beef Madras. Mett og fornøyd kunne jeg igjen sette kursen vestover tilbake mot Newcastle og så smått begynne å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.
Jeg steg av igjen ved stasjonen Walkergate, som er nærmeste metro-stasjon for besøkende til Newcastle Benfield. Deres hjemmebane må kunne sies å tilhøre Walkergate, som også er en bydel i det østlige Newcastle. Rundt 10 000 av byens om lag 300 000 innbyggere hører hjemme i denne bydelen, som ligger mellom Walker i sør, Heaton i vest og Wallsend i øst. Rett ved Walkergate metro-stasjon ligger også to puber, og jeg hadde satt av tid til å teste ut både Railway Hotel og Wolsington Hotel. Ved førstnevnte ble jeg ønsket velkommen av en liten gruppe stamkunder som skulte mistenksomt et øyeblikk før de fortsatt sin samtale, samt et skilt over bardisken som var ment å jage bort Sunderland-folk med teksten «Nee mackems!». Både pinten og posen med pork scratching falt i hvert fall i god smak. Det samme var tilfelle ved Wolsington Hotel, der det var enda litt roligere med kun to-tre eldre stamkunder som var innom mens jeg beriket lokalet med min tilstedeværelse.
Det var på tide å drikke opp og komme seg opp til Sam Smith’s Park, og etter drøyt fem minutters gange opp Benfield Road passerte jeg Benfield School, der fotballpersonligheter som Steve Bruce og Lee Clark i sin tid skal ha vært elever. Jeg svingte inn neste vei til høyre og så Sam Smith’s Park foran meg ved siden av komplekset som ligger bak skolen og også inkluderer et par fotballbaner. Det var med en times tid til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og kunne kikke innenfor, der programselgerne sto klare med et eksemplar av kveldens program som ble mitt for £1. Det var en kar som husket meg fra deres bortekamp i Penrith forrige sesong, og det ble en kort ordveksling med ham der han ønsket meg velkommen før han pekte meg i retning av klubbhusets bar. I baren der fikk jeg både en pint Woodpecker (£3) og en pin til min samling (£3,50), og kunne deretter sette meg ned for å lese nøyere i programmet.
Klubben har i løpet av sin relativt korte historie hatt en hel rekke navn, men dens røtter kan spores tilbake til 1988 og stiftelsen av Brunswick Village, som tok plass i Northern Alliance Division Two. Etter kun én sesong endret de navn til Heaton Corner House, og da de sesongen etter vant divisjonen, var de klare for opprykk til Division One. Ytterligere et år frem i tid, i 1991, byttet klubben igjen navn – denne gang til Newcastle Benfield Park. Etter andreplass i 1994 rykket de opp i Northern Alliance Premier Division, og de debuterte i ligaens toppdivisjon ved å vinne The Double – både ligatittelen og ligaens ligacup ble altså hanket inn våren 1995. Likevel fikk de ikke rykke opp i Northern League, og de ble værende i Northern Alliance en stund til. I 1999 slo klubben seg sammen med (eller kanskje snarere spiste opp) den lokale rivalen North Shields St. Columbas og tok året etter navnet Newcastle Benfield Saints.
Da Northern Alliance-tittelen igjen ble vunnet i 2003, fikk de omsider rykke opp i Northern League, og da de debuterte med en andreplass i Division Two, betød det et andre strake opprykk og plass i Northern League Division One – toppdivisjonen i verdens nest eldste eksisterende fotballiga. Etter sin første sesong der tok de det fryktelige sponsornavnet Newcastle Benfield (Bay Plastics), men to år senere (i 2007) slo de seg omsider – i hvert fall foreløpig – til ro ved å forkorte til dagens navn; for øvrig etter en sesong der de vant ligaens ligacup. Klubbens største sesong er uten tvil 2008/09-sesongen da Tom Wade ledet de til en ligatittel som ble sikret med et sent vinnermål på det som var tidenes siste kamp på Penriths gamle flotte hjemmebane Southend Road, og i troféskapet den sesongen kunne The Lions også putte en ny ligacup-pokal som ironisk nok også ble vunnet med finaleseier over nettopp Penrith. Klubben forble i Northern League, og tetkamp har de siste årene blitt byttet ut med en tilværelse på nedre halvdel eller som middelhavsfarer.
Kan det være i ferd med å snu? Tja, jeg var av den oppfatning av at de hadde hatt en sterk innledning på sesongen, og selv om det ellers nokså gode programmet manglet en tabell (men en rekke venstrevridde politiske stikk hadde man funnet plass til både her og der), visste jeg at de på sine to bortekamper hadde knust Bishop Auckland 7-3 og deretter holdt West Auckland Town til 2-2, i tillegg til at de hadde vunnet begge sine kamper i FA Cupen – mot West Allotment Celtic og Goole). Når man i ettertid vet hva slags katastrofestart Bishop Auckland hadde på sin ligasesong, sier det kanskje mest om utfordringene man hadde der, men uavgjort borte mot et West som mange ser på som Morpeth Towns kanskje sterkeste tittelutfordrer virket sterkt, og om veteranen Paul Brayson også fortsatte å pøse inn mål, hadde jeg en følelse av Benfield ville kunne gjøre sin beste sesong på flere år. Gjestende Guisborough Town sto med 0-1-2 i ligaen, og kom fra FA Cup-kamp der de hadde blitt slått ut med 1-5 av Shildon.
Sam Smith’s Park har vært klubbens hjemmebane siden 1990, og entres helt nede i hjørnet på den ene kortsiden, der man også finner klubbhuset til venstre når man kommer inn. På begge kortsidene er det såkalt hard standing som gjelder, og det er også tilfelle på deler av langsidene, men her har man i tillegg visse tribunefasiliteter. Den som ifølge undertegnede var flottest av disse er sittetribunen som står midt på bortre langside. Den har mur-fundament og er kledd i bølgeblikk, byr på fem seterader med blå plastseter, og har én laglederbenk på hver side for seg. Midt på motsatt langside står ytterligere en sittetribune som er nokså lik i størrelse, men som fremstår noe mer moderne og som «mangler» støttepilarene i forkant. Mellom denne og hjørnet nede ved klubbhuset strekker seg dessuten et overbygg som gir (sannsynligvis nokså begrenset, dersom regnet kommer blåsende «riktig» vei) tak over hodet til stående tilskuere som velger å stå på et par betongtrinn litt tilbaketrukket fra banen.
Det overrasket meg ikke å se at hjemmelaget presset på fra starten, og allerede i kampens andre minutt hadde Guisborough store problemer med en corner fra Paul Brayson, og to ganger ble ballen blokkert på streken før en forsvarer fikk beinet den ut av stadionet. Paul Brayson trenger vel ingen introduksjon, og som gammel Reading-fan husker jeg ham også derfra. Om han i en alder av 40 fortsetter å pøse inn mål som han i de foregående sesonger har gjort for Benfield, regnet jeg med at det var han som skulle være deres danger man denne kvelden, men det skulle vise seg å være en annen kar som stjal showet. Mark Doninger – som for ordens skyld også har en fortid i blant annet norske Valdres(!) – ble i sommer signert fra Morpeth Town, og han hadde i likhet med Brayson scoret to mål på sesongens to første ligakamper (John Campbell sto med tre). Allerede i det tiende minutt kunne han plusse på den kontoen.
Hjemmelaget tok nemlig ledelsen da Paul Brayson snappet opp en hårreisende heading tilbake mot egen keeper fra en bortespiller, og han sentret til Mark Doninger som hadde en enkel jobb med å sette inn 1-0. Benfield fortsatte å føre, men til tross for en rekke sjanser klarte de foreløpig ikke å doble ledelsen. Et skudd fra Brayson hadde skummel retning men ble blokkert av en forsvarer. Likeledes endret et susende skudd fra John Campbell retning i en spiller og gikk like utenfor. Og da Brayson avsluttet etter et fint gjennomspill av Doninger, endte ballen opp med å barbere stolpen. Med rett i overkant av fem minutter til pause fikk omsider hjemmelaget sitt andre mål, og det kom etter kaos i Guisborough-feltet, der gjestene hadde problemer å klarere. Alex Nisbet fikk headet ballen videre til Doninger som satt inn sitt og Benfields andre. Dermed 2-0 da dommeren blåste for halv tid.
I pausen ble jeg oppsøkt av en klubbrepresentant som tilsynelatende hadde merket seg min tilstedeværelse og kom for å forsikre seg om at jeg trivdes, og siden jeg allerede hadde kjøpt en pin, forærte han meg et par andre saker – blant annet en penn som ble godt brukt senere på turen, etter at jeg rotet bort min egen. Han sa seg for øvrig fornøyd med det han hadde sett så langt denne kvelden, og med det gikk jeg for å kjøpe meg en cheeseburger og stikke snuta kjapt innom klubbhuset, som for øvrig har en artig Newcastle United-relatert mural – eller veggmaleri, som det vel heter på norsk. Etter en kort ordveksling med et kjent fjes der inne var det på tide å komme seg ut igjen, og som en av 142 betalende tilskuere kunne jeg se andre omgang sparkes i gang uten å vite hva som ventet meg av uventet kamputvikling.
Det begynte imidlertid som ventet, med et Benfield som jaktet ytterligere scoringer, og Doninger var nære på et hattrick da han styrte et innlegg fra John Campbell like utenfor. Han behøvde imidlertid ikke å vente altfor lenge, for da vi nærmet oss timen var det igjen fritt frem da hjemmelaget kom altfor enkelt til innlegg og Doninger kunne styre inn 3-0 fra nokså kloss hold. Manager Mark Convery var tilsynelatende fornøyd, og tok av både John Campbell, Matty Grieve og Michael Riley for å gi de litt hvile før lørdagens kamp. Samtidig hadde Guisborough-manager Gary Forster av samme grunn valgt å starte med både Steven Roberts, Louis Goldsack og Ben Hugill på benken for å sette de innpå. De to førstnevnte kom innpå i pausen mens Hugill kom inn umiddelbart etter det tredje målet, og nærmest ut av det blå reduserte innbytter Steven Roberts nå få minutter senere, slik at det sto 3-1.
Det var nærmest som om noen hadde slått av eller på en bryter, for etter dette endret kampen totalt karakter, og et hjemmelag som tilsynelatende hadde hatt full kontroll, hadde nå åpenbare problemer med å demme opp for et Guisborough Town som plutselig hadde fått blod på tann og stadig stormet i angrep. Spesielt defensivt var ikke hjemmelaget til å kjenne igjen, og i det 78. minutt slapp Steven Roberts til igjen slik at han kunne redusere til 3-2. Nå var det virkelig kamp, og Benfields kollaps var nesten komplett da Roberts kunne fullført sitt hattrick og et vanvittig comeback, men han fikk ikke ordentlig treff, og ballen gikk utenfor stolpen til Benfield-keeper Andrew Grainger. Det er kanskje i slike øyeblikk at man trenger en garvet veteran som kan holde holdet kaldt, og Paul Brayson var arkitekten da hjemmelaget utnyttet rommet gjestene etterlot seg og serverte ballen perfekt til innbytter Steve Bowey som med få minutter igjen satt inn 4-2 og sørget for å berolige tynnslitte Benfield-nerver.
Det som hadde vært en snodig kamp endte da også med 4-2 som sluttresultat, men selv om Benfield lenge var i førersetet, følte jeg også litt med Guisborough som hadde slått sånn tilbake etter vertenes kollaps i andre omgang. Det i seg selv var medvirkende til at jeg kanskje måtte revurdere min følelse av at Benfield kanskje vil kunne forbedre forrige sesongs 10. plass. Det er selvsagt håpløs å gjøre slike betraktninger basert på én enkelt kamp, men i så tilfelle må normalen være mer av typen jeg så den første timen snarere enn den siste halvtimen. Etter en siste pint i baren var det uansett på tide å takke for seg og spasere tilbake til Walkergate metro-stasjon for å komme meg tilbake til Newcastle sentrum og hotellet mitt, der jeg umiddelbart fant senga for siste gang i Newcastle på denne turen.
English ground # 433:
Newcastle Benfield v Guisborough Town 4-2 (2-0)
Northern League Division One
Sam Smith’s Park, 24 August 2017
1-0 Mark Doninger (10)
2-0 Mark Doninger (40)
3-0 Mark Doninger (58)
3-1 Steve Roberts (62)
3-2 Steve Roberts (79)
4-2 Steve Bowey (87)
Att: 142
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Next game: 25.08.2017: Aveley v Witham Town
Previous game: 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale