Prudhoe Town v Windscale 23.08.2017

 

Onsdag 23.08.2017: Prudhoe Town v Windscale

 

 

Selv om det var tredje gang på turen at jeg våknet i Newcastle, var det også første gang på turen at jeg hadde samme base i mer enn enn natt, og etter den første av tre strake overnattinger i et av den flotte byens Premier Inn-hotellet valgte jeg å starte dagen med en stor selvkomponert full english i hotellets restaurant. Jeg hadde mye av dagen til disposisjon til å kose meg i Newcastle og omegn, og jeg vurderte en tur ut til flotte Tynemouth, men siden det virket noe utrygt med tanke på regn, utsatte jeg det til dagen etter og vandret i stedet litt rundt i Newcastle. Etter å ha kikket meg rundt på Grainger Market, ble dagens første pint inntatt på The Beehive, før jeg oppsøkte det som har blitt et fast vannhull. Ved The Bridge Hotel fikk jeg brukt et par timer til å se over planene for resten av turen, og selv om ikke alle beslutninger ble tatt riktig ennå, fikk jeg i hvert fall også benyttet anledningen til å bestille returflyet hjem fredag 8. september.

 

 

Med det og et par andre ting ute av verden kunne jeg etter hvert rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og allerede med 16.22-toget satt jeg kursen vestover med et par smørbrød som middag til inntak på toget. Det var Prudhoe Town som denne kvelden skulle besøkes, og man kan nesten ikke dra dit uten å stoppe innom den fantastiske og kritikerroste puben The Boathouse i Wylam. Den er flere ganger kåret til CAMRA Pub of the Year, ligger kloss inntil Wylam jernbanestasjon, og ble besøkt av et nokså samlet groundhopper-korps under Northern Leagues ‘Easter Hop’ i 2014, da jeg etter besøket hos Ryton & Crawcrook for første gang også stiftet bekjentskap med Whickham-folket. Puben har nærmest blitt en attraksjon som mange besøkende kommer langveis fra for å besøke, og selv om det var langt roligere denne gang, var det et absolutt trivelig gjensyn.

 

 

Da det nærmet seg avgang for 18.10-toget videre, var det bare å tømme pinten med Thistly Cross og la Carlisle-toget frakte meg det ene stoppet, og fire minutter senere hoppet jeg av i Prudhoe, som er en liten by i den sørvestlige delen av grevskapet Northumberland. Den har snaut 12 000 innbyggere og ligger 18 kilometer vest for Newcastle – ved den sørlige bredden av elven Tyne. Her finner man også Prudhoe Castle, som ble bygget en gang på 1000-tallet og var involvert i grensekrigene mellom England og Skottland. Prudhoe Castle var faktisk det eneste befestede forsvarsverket i daværende Northumbria som aldri på noe tidspunkt ble inntatt av skottene. I dag har Prudhoe et industriområde i Low Prudhoe, men er ellers i stor grad en pendlerby for Newcastle. Jeg skulle gjerne hatt tid til å utforske Prudhoe Castle litt nærmere, men det får bli ved neste korsvei. Jeg fant i det minste tid til en meget rask pint Strongbow Cloudy Apple på den koselige puben Adam & Eve før jeg skulle ha buss 10B klokka 18.30.

 

 

Jeg betalte £2,90 for en returbillett til holdeplassen Stoneflat Bank i West Wylam-området, og selv om det kun var en 4-5 minutters busstur, var jeg glad for at jeg så hadde gjort, for Prudhoe er virkelig bakkete, der mye av byen ligger i en bratt, nordvendt ås. Etter at bussen hadde klatret opp denne åsen, kunne jeg snart stige av og spasere de siste 7-8 minuttene til Kimberley Park, der jeg ble møtt av et inngangsparti som var lukket og låst. Klubbhusets bar var imidlertid åpen, med inngang fra utsiden, og der fikk jeg meg en pint Woodpecker og kom i prat med det som viste seg å være klubbens kit man. Han kunne fortelle at det dessverre ikke ville var noe kampprogram til kveldens kamp, men kunne berette litt mer om Wearside League-klubben som en stund har pirret min nysgjerrighet.

 

 

Klubben ble i 1959 stiftet som Ovington FC, og spilte først i Hexham & District League, før de gradvis klatret i pyramiden via Newcastle & District League, Northern Combination og Northern Amateur League. De to sistnevnte ble for øvrig i 1988 «spist opp» av Northern Alliance, men allerede i 1984 hadde klubben – nå under navnet Prudhoe East End – tatt plass i nettopp Northern Alliance. I 1988 rykket de opp i Northern League Division Two, og hadde vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen da de i 1994 sikret seg en tredjeplass og opprykk til Division One for deretter å bytte til dagens navn. Prudhoe Towns første sesong i Northern Leagues øverste divisjon endte med sisteplass og umiddelbar retur til Division Two, og da de i 2002 rykket opp igjen måtte de nok en gang takke for seg etter én sesong da de ved sesongslutt våren 2003 befant seg på tredje sisteplass og dermed den siste nedrykksplassen.

 

 

Etter et par sesonger der de kjempet om nytt opprykk, fulgte noen tøffe sesonger, og i 2009 valgte klubben å trekke seg fra Northern League og ta en sesongs pause før de returnerte med spill i Wearside League, der de fortsatt befinner seg. I den eminente publikasjonen som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014, kan man lese seg frem til at Prudhoe Town i mange år visstnok ble holdt i live – og Kimberley Park oppgradert – takket være en lokal forretningsmann som ble klubbformann, men som spesielt nok hevdet å aldri ha sett en eneste kamp. Det i seg selv er dog kanskje ikke så spesielt sammenlignet med dagens toppfotball og flere av de utenlandske eierne der, skjønt i Alex Waters’ tilfelle var det kanskje ikke grunn til å stille spørsmålstegn ved hans motiver.

 

 

Den samme publikasjonen hevder at Prudhoe Town dessverre slet med likegyldighet i sitt lokalsamfunn, og det var tidlig klart at Prudhoe-folket heller ikke denne kvelden hadde kjent sin besøkelsestid. Min samtalepartner innrømmet da også at dette var et problem, og kanskje spesielt på dager hvor Newcastle United også spilte hjemme, slik de denne kvelden gjorde når de skulle ta imot Nottingham Forest i den ‘nye asiatiske’ cupen som inntil videre også fortsatt er kjent som ligacupen. Da jeg etter hvert ville benytte en røykepause til å ta en kikk på banen, ble jeg vist ut bakveien ut mot banen, men siden inngangspartiet nå var åpnet gikk jeg selvsagt først dit opp for å gjøre oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt og fisket frem de £2 som ble avkrevd i inngangspenger. Der introduserte min tidligere samtalepartner meg også for det som viste seg å være klubbens nåværende formann, som fikk det til å høres ut som en ren tilfeldighet at han ble nettopp klubbformann etter at han opprinnelig stakk innom for å ta seg en pint her i klubbhusets bar i ny og ne.

 

 

Kimberley Park har alle sine tribunefasiliteter på den nærmeste langsiden. Øverst på denne langsiden ved inngangspartiet har man en seksjon med terracing med et overbygg som gir tak over hodet på en flat avsats helt øverst. Nedenfor klubbhuset står en moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, og denne virker meget merkelig plassert da den befinner seg delvis foran et eldre og mer karakterfylt overbygg som står i bakkant. Det sistnevnte tribunebygget virker imidlertid ikke å være i bruk for tilskuere lenger, da den tilsynelatende ble brukt som oppbevaringsplass. Rundt banen ellers er det hard standing som gjelder, men jeg hadde nå blitt oppmerksom på selve målene ute på banen. Ved første øyekast virket det nesten som om den ene tverrliggeren ikke var helt i vater, og det slo meg snart at jeg faktisk beskuet mål som faktisk ikke var i aluminium, men i tre!

 

 

Tidligere på dagen hadde jeg fått melding fra den særs garvede groundhopperen Peter Miles, som advarte mot at tverrliggeren her faktisk brakk da Kimberley Park ble besøkt under en organisert ‘Groundhop’ i 1995 – angivelig av en Peterlee-spiller som i pausen klarte dette kunststykket – noe som førte til en forsinkelse mens en handyman fikk reparert tverrliggeren. Selv da han fortalte dette falt det meg ikke inn at det kunne være snakk om mål i treverk – med ‘firkantede’ stolper og tverrliggere – og når sant skal sies ville jeg kanskje til og med trodd at slikt ikke engang var tillatt lenger selv på dette nivået. Men det var uansett en aldeles herlig detalj, selv om Prudhoe-folket så på meg som om jeg drev gjøn da jeg ga uttrykk for min begeistring. De skjønte nok snart at jeg var oppriktig, men hevdet at det faktisk håper å få byttet de ut snart. På spørsmål om de kunne tenkt seg et nytt forsøk på spill i Northern League, svarte formannen at han gjerne ser klubben i Northern League igjen etter hvert, og med både flomlys og det meste annet på plass, burde i hvert fall Kimberley Park allerede oppfylle kravene.

 

 

Da må de vel i så fall hevde seg godt oppe på Wearside League-tabellen, men denne sesongen hadde de tapt samtlige fire ligakamper så langt. Nå var de altså på jakt etter sesongens første poeng når Windscale kom på besøk fra beryktede Sellafield i Cumbria. Gjestene hadde på sin side 1-1-2, men hadde kommet langveis fra og stilte uten innbyttere. Det skulle de få merke konsekvensene av, men til tross for at hjemmelaget hadde to gode sjanser tidlig, var Windscale friske i innledningen og deres spiss headet like over etter ti minutter. Kvarteret var passert da vertene slo til, og et innlegg ble av Steven Forster headet tilbake til Lee Garwood som styrte inn 1-0. Fem minutter senere var det Arron Fletcher som kunne bredside inn 2-0 etter et innlegg, og det så blytungt ut for et bortelag som nå også hadde blitt redusert til ti mann da en av deres spillere måtte hinke av med skade uten noen til å erstatte ham.

 

 

Arron Fletcher var igjen på farten med fem minutter til pause, men Windscale-keeperen fikk slått ballen i tverrligger og over. Fletcher lot seg imidlertid ikke stoppe, og i omgangens siste ordinære minutt sørget han for at det sto 3-0 til pause da han utnyttet en svak klarering og satt ballen i mål. Det var liten tvil om at dette ville ende i hjemmeseier, for det hadde etter hvert utviklet seg til å bli periodevis enveiskjøring, og etter at jeg hentet meg en ny pint Woodpecker i baren ble jeg også igjen oppsøkt av klubbformannen som beklaget at de ikke hadde noen pins men gjerne ville forære meg en Northumberland FA-vimpel som et memoar fra mitt besøk. Det ble selvsagt satt pris på, og jeg måtte igjen gi uttrykk for hvor synd det er at ikke en større del av Prudhoe-folket møter opp for å støtte sin lokale klubb, for jeg talte meg frem til kun 29 tilskuere denne onsdagskvelden, og det er trist.

 

 

De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se hjemmelaget i samme stil etter pause, og allerede i omgangens tredje minutt fikk Arron Fletcher sitt hattrick da han satt inn 4-0. Kun to minutter senere økte Steven Forster til 5-0, og det begynte å bli litt småstygt. Vi nærmet oss timen da innbytter Luke Banks ble spilt gjennom, dro av en mann og sørget for 6-0, og snart var det ytterligere en Windscale-spiller som måtte kaste inn håndkledet slik at de måtte fullføre med ni mann. Etter dette hadde Prudhoe kanskje litt medfølelse med sine gjester da de muligens tok foten litt av gasspedalen..? Kampen døde i hvert fall hen og ebbet ut med en forestilling der begge lag tilsynelatende kun ventet på dommerens siste fløytestøt, slik at det også endte 6-0. Ingenting å si på en vel fortjent hjemmeseier, og selv om noen vil si at kampen etter hvert bar preg av at gjestene ble så til de grader redusert, var vel samtidig Prudhoe Town allerede godt ute av syne.

 

 

Etter å ha takket for meg og ønsket lykke til, begynte jeg for alvor å lure på om jeg hadde blingset voldsomt da jeg hadde sjekket rutetidene for bussen tilbake til Prudhoe stasjon, for nå var det ingen avgang å finne på en stund. Dermed var det bare å legge ut på det som ble anslått til en halvtimes spasertur tilbake til stasjonen, og i mørket brukte jeg nok også litt lenger tid på å orientere meg frem i bakkete landskap gjennom boligfeltene til der jeg kunne ta fatt på nedoverbakken mot stasjonen. Til slutt hadde jeg tid til å unne meg en vel fortjent rast på Adam & Eve før jeg gikk over for å ta plass på 22.40-toget tilbake til Newcastle. Etter den rundt 35 minutter lange togturen valgte jeg også å stikke innom Centurion Bar før jeg tusler tilbake mot hotellet. Det hadde vært en fin og interessant dag, og jeg hadde selvsagt mer fotball i nordøst i vente…men jeg tror nok det vil gå lenge til neste gang jeg eventuelt ser fotballmål i treverk. Herlig!

 

English ground # 432:
Prudhoe Town v Windscale 6-0 (3-0)
Wearside League
Kimberley Park, 23 August 2017
1-0 Lee Garwood (16)
2-0 Arron Fletcher (21)
3-0 Arron Fletcher (45)
4-0 Arron Fletcher (48)
5-0 Steven Forster (50)
6-0 Luke Banks (59)
Att: 29 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 24.08.2017: Newcastle Benfield v Guisborough Town 
Previous game: 22.08.2017: Thornaby v Heaton Stannington 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg