Søndag 20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham

 

Etter å ha gjespet oss gjennom forestillingen på Consetts nitriste nye stadion var vi snart tilbake på den offisielle bussen som skulle frakte oss til den neste kampen på Northern Leagues Easter Hop. Ryton & Crawcrook Albion var vertskap på sin Kingsley Park i Crawcrook, og etter en snau halvtime kunne vi hoppe av på baksiden av klubbens anlegg, der de hadde holdt av en parkeringsplass til bussen. Der ble vi sluset inn gjennom en inngang nederst på den bortre langsiden, slik at vi slapp å gå rundt til hovedinngangen. Utenfor gjorde et skilt fra “Football Foundation” (som ofte betyr nye, moderne og kjedelige fasiliteter) sitt til at det ble et øyeblikks skepsis til det som befant seg innenfor.

 

Nå ville det aller meste av stadioner fremstå som spennende og fulle av karakter etter å ha kommet rett fra Consett, men «wonderfully quirky» var vel karakteristikken Fareham-supporteren med brukernavnet Splodge på Kempster-forumet kom med for å beskrive Kingsley Park. Og jeg måtte si meg enig i at det på sin egen merkelig måte tross alt hadde en god dose sjarm og karakter. Vi kom som sagt inn på bortre langside, der to nokså slitne konstruksjoner i tre og blikk gir ly over hodet til de som velger å stå på denne langsiden. Kanskje har de problemer med å underholde tilskuerne, for i en av disse henger det til og med en dart-tavle! På den nærmeste kortsiden er det bak mål en sittetribune med seter i klubbens blå og svarte farger, mens det på motsatt kortside ikke er noen verdens ting av fasiliteter.

 

Den andre langsiden er imidlertid noe spesiell. Nærmest banen har man som store deler av anlegget ellers såkalt hard standing, men opphøyet bak her er det nok en rekke med ståplasser der faktisk flere gamle busskur gir tak over hodet til noen av tilskuerne. Bortenfor her ligger klubbhuset på samme opphøyde nivå, med en terrasse utenfor dens bar. Og da det fortsatt var rundt en halvtime til kampstart etter min runde rundt anlegget, var det tid for en pint Woodpecker i klubbens nokså koselige bar, der jeg kunne sette meg ned og bla litt i et kampprogram som vel må sies å være klart godkjent.

 

Klubben ble i 1970 stiftet i all hast som Ryton FC for å ta over kampene til Prudhoe and West Wylam Co-op i Northern Combination League (en liga som senere har blitt slått sammen med Northern Alliance), og den første tiden var det nærmest som et publag å regne der de opererte med puben Runhead som sin base. Sakte men sikkert har de klatret i pyramiden og har nå spilt i Northern League siden opprykket i 2005. Etter ytterligere opprykk etter tredjeplass i Division Two tre sesonger senere var de et par sesonger også oppe på denne ligaens ypperste nivå, der 10. plassen i debutsesongen står som historisk bestenotering i ligasammenheng. Etter tre sesonger måtte de i 2011 igjen ta turen ned i Division Two, etter en sesong der de satt flere negative rekorder (som vel har blitt slått av Billingham Town i år). Deres nåværende hjemmebane ligger i selve Crawcrook, og siden den gang har de også inkludert dette i klubbnavnet i et forsøk på å involvere en større del av lokalbefolkningen.

 

Nå var de dog igjen truet av nedrykk, og det så ikke bra ut der de lå som tabelljumbo. De hadde fem poeng opp til nestjumbo Esh Winning, som dog hadde en kamp igjen av sesongen mot Albions fire, men var det egentlig noe som tydet på at hjemmelaget skulle begynne å plukke poeng?? De to utkjempet en kamp om å unngå sisteplass, som denne sesongen blir den eneste nedrykksplassen fra Northern League Division Two. Normalt skal man ha to ned for å gi plass til en opprykker fra hver av de to feederligaene Wearside League og Northern Alliance, men dette er ikke alltid tilfellet, og da Blyth Town som eneste søker fra sistnevnte har trukket sin søknad om opprykk, vil det bli kun ett lag som må ta turen ned fra Northern League ved sesongslutt.

 

Mye tyder på at de blir erstattet av Ryhope Colliery Welfare, som etter forrige sesong grunnet ikke-tilfredsstillende fasiliteter ble flyttet ned fra Northern League Division Two til Wearside League til tross for at de endte sesongen på opprykksplass som nummer 2. Stockton suste imidlertid mot sin andre strake tittel i Wearside, slik at Ryhope CW måtte satse på andreplassen. Men ingen av de andre søkerne skal ha oppfylt kravene, slik at det går mot retur til Northern League for Ryhope CW. Dog hadde også de spørsmålstegn knyttet til anlegget sitt, som de skal ha forsøkt å oppgradere. Men rapportene tidligere i april tydet på at de nå hadde fått klarsignal.

 

Under en samtale jeg hadde med Northern Leagues formann Mike Amos tidligere under påskens Easter Hop åpnet han på kryptisk vis for at ingen ville rykke ned – med den begrunnelse at en nåværende Northern League-klubb slik jeg oppfattet det sliter såpass at de kan måtte legge inn årene. Han ville imidlertid ikke nevne navn, og poengterte at det hittil kun var en observasjon som på ingen måte betød at så ville skje. Og i og med at vi i skrivende stund ikke har hørt mer om noe slikt, får vi tro at vi unngikk en slik situasjon.

 

Det dro seg mot avspark, og sammen med Splodge tok jeg oppstilling med en pint (selv om det egentlig vel ikke var lov) ute på terrassen, med god oversikt over banen. Man skulle nesten tro at det var Milano-derbyet som var i ferd med å utspille seg foran oss, med hjemmelaget i blå og svarte striper av typen Inter Milan spiller i, mens gjestende Whickham hadde valgt seg rød- og svartstripete bortedrakter som ga assosiasjoner til AC Milan. Men med de langt mer beskjedne omgivelsene og en matte som skrånet hit og dit, var det vel strengt tatt ingen grunn til at noen skulle gjøre en slik antakelse.

 

Vertene var som sagt i poengnød, mens åttende-plasserte gjester uten alt for mye å spille for dominerte stort fra start. Men til tross for et spillemessig overtak skapte de ikke all verden av sjanser. En avslutning fra vingen Sam McIntosh tvang etter drøye 20 minutter frem en god redning fra hjemmekeeper Kevin Quigley, som fikk kastet seg ned ved stolperota og slått ballen til side. Kort etter var det Whickhams angriper Steven Aiston sin tur til å prøve seg, men etter å ha rundlurt sin oppasser og tatt seg inn i feltet, gikk skuddet hans like utenfor.

 

Ut av det blå hadde plutselig Ryton & Crawcrook en gullkantet mulighet til å ta ledelsen da vi passerte halvtimen. Forsvarer Adam Chrostowski vant ballen på midtbanen, og ved å bruke muskler klarte han på en eller annen måte å avansere forbi en rekke motspillere som forsøkte å stoppe ham. Plutselig befant han seg inne i feltet med fri bane mot Whickham-keeper John Mordey. Men kanskje er det en grunn til at han er forsvarer, for avslutningen gikk over og utenfor. Det skulle straffe seg, for kun minuttet senere skjedde det nesten uunngåelige: En cross fra Whickham-kaptein Ian Robson ble kun halvveis klarert, og returnen havnet hos Matthew Atkin som sikkert plasserte ballen bak keeper Quigley. 0-1!

 

Når sant skal sies burde laget med det noe snodige kallenavnet The Home Guard scoret flere mål i første omgang, og det er faktisk ganske utrolig at de ikke gjorde det. Fem minutter etter at de tok ledelsen burde de scoret igjen da kaptein Robson nok en gang la inn, men en umarkert David Fitzpatrick på bakerste stolpe presterte å avslutte over fra glimrende posisjon da det virket enklere å score. Ryton & Crawcrook var nok svært tilfreds med at de kun lå under 0-1 til pause, for det kunne vært langt verre!

 

Pausen ble tilbragt i klubbhusets bar, der hjemmefolket ikke overraskende sa seg tilfreds med pauseresultatet omgangen tatt i betraktning, samtidig som de var langt fra fornøyd med det hjemmelaget foreløpig hadde vist i en så viktig kamp. Det ble også tid til å gå til innkjøp av en forvokst hot dog før man fikk påfyll i pintglasset. Den tidligere publikumsrekorden i obligatorisk kamp på Kingsley Park var 220 (dog har de visstnok hatt 1 100 her i treningskamp mot selveste Newcastle United tilbake i 1998), og da man annonserte at den hadde blitt grundig knust utløste det applaus blant de 473 fremmøtte.

 

Hvem vet hva hjemme-manager John Wilson sa til sine spillere i pausen, men det var et helt annet hjemmelag som kom ut i andre omgang. Imidlertid levde de først farlig da Fitzpatrick sendte i vei en blanding av skudd og innlegg som utmanøvrerte keeper, men stopperen Chrostowski gjorde opp for sin tidligere offensive miss ved å redde på streken. Men etter dette var det hjemmelaget som tok over, og ti minutter ut i omgangen fikk Albion sin første i en serie av sjanser. Et skummelt frispark inn i feltet, men forsvarer Callum Turnbull klarte ikke å treffe ballen da en hvilken som helst touch uten tvil ville betydd utligning. Få minutter senere ble Scott Gunn spilt gjennom av Phil Hodges og befant seg alene med keeper, men målvakt John Mordey gikk seirende ut av duellen med den unge spissen.

 

Sjansene fortsatte å komme for Albion, og etter 69 minutter stusset Hodges et innlegg videre på nærmeste stolpe, men Dean Sinclairs heading på mål ble igjen reddet av Mordey. To minutter senere fikk de imidlertid uttelling da Sinclair utnyttet nøling og surr i Whickham-forsvaret, stormet mot mål og sikkert plasserte ballen forbi den utrusende Mordey. Vertene hadde nå blod på tann, og hadde åpenbart ikke tenkt å gi seg på stillingen 1-1. Med ti minutter igjen trodde Sinclair han hadde headet inn ledermålet etter flott forarbeid og innlegg fra David Backhouse, men jubelen både på banen og “tribunene” stilnet raskt da man ble oppmerksom på linjemannen som hadde hevdet flagget sitt for offside.

 

Vertskapet fortsatte imidlertid å presse på i håp om et seiersmål, men etter dette kom de aldri nærmere enn en volley fra Chris Shanks som fløy over mål. Og da dommeren blåste av med 1-1 som sluttresultat var det nok noe blandede følelser etter en underholdende kamp som til de grader kunne vært beskrevet med det engelske uttrykket «a game of two halves». Samtidig som de kunne ligget under med både tre og fire mål ved pause, følte Albion-fansen nå etter den gode andre omgangen at de kunne ha vunnet. Tilsvarende følte nok Whickham-folket at de burde avgjort kampen allerede i første omgang.

 

Med det forlot vi Kingsley Park og returnerte til bussen. Denne dagen var det lagt opp til at man før retur til Newcastle kunne hoppe av i Wylam, der det var lagt opp til at de som ville det kunne besøke en av regionens mest kritikerroste puber. Majoriteten av deltakerne hoppet derfor av etter en kort tur og slo seg ned på den fantastiske puben The Boathouse, rett ved siden av Wylam togstasjon med gode returmuligheter til Newcastle. Der ble vi sittende i lystig lag med godt drikke, og ved mitt bord svingte jeg seidelen med Northern Leagues formann Mike Amos og East Hop-arrangørene Harvey Harris og Peter Sixsmith; alle åpenbart veteraner med lang fartstid og god kjennskap til fotballen i nordøst.

 

Det var mens vi satt der og diskuterte fotball-relaterte temaer at samtalen dreide over på morgendagens kamper, der det offisielle arrangementet inkluderte kamper hos Bishop Auckland, Spennymoor Town og Newton Aycliffe. Jeg hadde imidlertid funnet min egen dobbel; ikke minst fristet av lokalderbyet Billingham Town v Billingham Synthonia som skulle ha tidlig avspark, og som for min del ville følges opp med en visitt hos Hartlepool United. Dagens siste Hop-kamp i Newton Aycliffe hadde jeg vurdert som en tredje kamp, men det lot seg åpenbart ikke gjøre å ta seg dit tidsnok med offentlig transport.

 

Da var det at duoen Harris/Sixsmith hintet om at de muligens hadde en løsning. De kjente nemlig noen personer som skulle på de samme to kampene jeg hadde blinket meg ut, i tillegg til kampen i Newton Aycliffe. Peter Sixsmith tilbød seg å ta kontakt med de for å høre om de hadde en ekstra plass i bilen. Jeg fikk beskrivelsen av en kar ved navn Keith, og ble bedt om å se etter ham på kamp hos Billingham Town dagen etter. Etter hvert begynte folk å bryte opp, og jeg befant meg snart i selskap med Splodge og noen andre groundhoppere. Men da også de gikk for å ta toget til Newcastle, ble jeg værende igjen med en gruppe Whickham-fans.

 

Sammen med de tok også jeg snart toget inn mot Newcastle, der jeg ble overtalt til å være med de på byen sammen med en rekke av klubbens spillere. Det viste seg å være en trivelig og lystig gjeng, og selv manager Robin Falcus var ute på livet. Whickham er jo ikke langt fra Dunston, og han kunne fortelle at han er en gammel kompis av min gamle fotballhelt Paul Gascoigne. På oppfordring fra noen av spillerne viste han frem en rekke bilder der han i forskjellige settinger var i Gazzas selskap (mon tro om han ikke også hadde vært hans forlover?). Etter å ha vært innom tre av Newcastles utesteder takket jeg for meg og ønsket lykke til. Deretter gikk jeg den ikke altfor lange veien fra utestedet vi var på og tilbake til hotellet. Jeg hadde jo tross alt en tidlig start foran meg dagen etter.

 

English ground # 167:
Ryton & Crawcrook Albion v Whickham 1-1 (0-1)
Northern League Division Two
Kingsley Park, 20 April 2014
0-1 Matthew Atkin (32)
1-1 Dean Sinclair (71)
Att: 473
Admission: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £4)
Programme: Included in NL Easter Hop ticket (otherwise £??)

 

Next game: 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia
Previous game: 20.04.2014: Consett v Durham City



 

More pics