Billingham Town v Billingham Synthonia 21.04.2014

 

Mandag 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia

 

Det var duket for en ny dag med forhåpentligvis tre kamper på menyen, men mens dagens dont i Northern Leagues Easter Hop skulle starte i Bishop Auckland for deretter å fortsette til Spennymoor Town og Newton Aycliffe, hadde jeg latt meg friste av lokaloppgjøret Billingham Town v Billingham Synthonia i samme liga. De skulle ha avspark klokka 11.00, og planen min var å dra derfra til Hartlepool for å se Hartlepool United v Morecambe. Etter tips fra Hop-arrangører Harvey Harris og Peter Sixsmith hadde jeg imidlertid øynet håp om å også få med meg kampen i Newton Aycliffe, men det betinget at jeg var kar om å finne denne Keith som muligens kunne være i stand til å ordne skyss mellom kampene.

 

Jeg var i Billingham så sent som i januar, da jeg så Billingham Synthonia komme bakfra og beseire Wearside League-klubben Seaton Carew i County Durhams grevskapscup. Den gang var det kveldskamp, og hverken mørket eller flomlysene gjorde fotoforholdene optimale på Synners sin hjemmebane Central Avenue. Derfor bestemte jeg meg for å dra fra Newcastle ett tog (og en time) tidligere enn det som strengt tatt var nødvendig. Da hotellets frokostbuffet ikke åpnet før klokka 08.00 denne helligdagen (det var 2. påskedag) hadde jeg ikke tid til å spise frokost der, men rasket kun med meg to pølsesnabber derfra idet jeg hastet ut og spaserte mot Newcastle stasjon, der jeg skulle ha 08.30-toget.

 

Før jeg hoppet på toget rakk jeg i det minst å stikke innom Sainsbury’s-sjappa på stasjonen for å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og juice. Og snart tøffet vi sørover forbi Sunderland, Seaham, Hartlepool og nevnte Seaton Carew, før jeg etter 56 minutter kunne stige av i industribyen Billingham. Jeg travet snart nedover Cowpen Lane i håp om at portene på Central Avenue var åpne. Men da jeg kom til Synners’ hjemmebane var portene ut mot veien med samme navn både stengt og låst, og jeg måtte nøye meg med noen bilder av og gjennom porten (uten at det egentlig gjorde den for dette nivået voldsomme hovedtribunen rettferdighet å bli fotografert rett fra siden). Noe skuffet gikk jeg tilbake og fant en snarvei som ledet fra Cowpen Lane rett inn i Surrey Terrace, som leder til Billingham Towns hjemmebane Bedford Terrace.

 

Det var fortsatt en time til kampstart da jeg befant meg utenfor inngangen, der det foreløpig ikke var voldsom trafikk. Ved siden av på utsiden ligger klubbhuset med dets bar, men det var jeg foreløpig uvitende om da jeg trådte frem til telleapparatene i inngangspartiet i hvit mur med blåmalte kanter. Karen inni bua krevde £6 for inngang og ytterligere £1 for dagens kampprogram før jeg kunne skue utover Bedford Terrace. Allerede før jeg la ut på min lille runde rundt banen hadde jeg bestemt meg for at Bedford Terrace var delvis ganske fjong.

 

Jeg kom inn på langsiden der vi finner hovedtribunen midt på. Denne er noe spesiell på den måten at man såvidt jeg skjønte må gå opp via en liten trapp på den ene siden om man skal sitte på denne halvdelen av tribunen, mens de som vil sitte på motsatt halvdel – på andre siden av spillertunnelen – må gå rundt tribunen på baksiden og derfra entre den på samme måte herfra. Denne hovedtribunen er anleggets dominerende, og den har en karakter som var sterkt medvirkende til at jeg straks likte meg på Bedford Terrace.

 

På kortsidene er det ingenting rent bortsett fra såkalt hard standing, mens det på bortre langside er bygget opp to små avsatser som strekker seg anslagsvis 2/3 av banens lengde. Midt på denne langsiden har man dessuten en konstruksjon som gir tak over hodet til tilskuerne som velger å stå her. Etter å ha sett flere nokså usjarmerende varianter av nye anlegg i nordøst, har jeg nok mitt på det tørre når jeg sier at Bedford Terrace – om det kanskje ikke helt måler seg med Crook Town, eller for den saks skyld Whitley Bay – langt fra er det verste stedet man kan velge å se Northern League fotball.

 

En kar som valset rundt og virket som en altmuligmann (han hadde senere rollen som forsanger på tribunen) kunne fortelle at baren ganske riktig lå på utsiden, og forsikret meg om at jeg nok skulle få komme inn igjen. Inne i klubbhuset hadde Gary Pallisters gamle klubb flere utmerkelser og memorabilia på veggen ute i gangen, der de minnet om langt lystigere tider for klubben som så sent som i 2006/07 endte som nummer to i verdens nest eldste liga. Det ville de ikke gjøre denne sesongen, der de med kun 8 poeng på 43 kamper lå som soleklar jumbo og for lengst klare for nedrykk til Division Two.

 

Klubbhuset huser en koselig og nokså stor bar, der jeg nøyde meg med en flaske j2o mens jeg frekt og freidig satt en av telefonene på lading og bladde litt i kampprogrammet. Det viste seg å være fornøyelig lesning, og selvironien er det i hvert fall ingenting galt med i klubben – noe de også beviste i baren ved å annonsere på en stor tavle at det var «relegation special price» på £2,50 for pinten. Man kan jo ikke annet enn å like en klubb som etter en så miserabel sesong som det Billy Town har hatt, fortsatt klarer å le av seg selv på denne måten.

 

De legger tydeligvis ikke noe imellom på andre områder heller; noe som i kronikken gikk ut over tidligere manager Wilf Constantine da de drodlet rundt sesongens hendelser og mange managerbytter. Jeg siterer: «Then along came Wilf, highly recommended, but a complete disaster. This bloke should never be let in a N.L. ground, never mind manage a team in it.»! Kraftig skyts man sjelden ser, må man si! En supporter forklarte misnøyen med at denne Wilf visstnok hadde signert et vanvittig antall spillere (han anslo ca 70-75) for deretter å ikke møte opp og utebli fra treninger, kamper etc. En av de høye herrer i Northern League fortalte senere den dagen at det også skal ha vært snakk om utbredt triksing med bl.a overgangspapirer.

 

Da jeg igjen gikk inn på anlegget traff jeg på Russell Cox, kjent som The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe dagen før for å få med seg Easter Hops to siste dager, men også han hadde en egen agenda ikke ulik min denne dagen. Forskjellen var at han skulle se Blyth Spartans klokka 15.00 i stedet for Hartlepool United. Men jeg ble like greit med en runde til rundt banen da han skulle foreta sin fotograferingsrunde. Det ga meg også muligheten til å speide litt etter denne Keith som muligens kunne ordne meg skyss, men foreløpig så jeg ikke en eneste mannsperson med hestehale og briller.

 

Hjemmelagets speaker skadet ikke akkurat inntrykket av en herlig selvironisk klubb da hans ønsket naboene fra Synthonia velkommen («men husk at vi vet hvor dere bor») samtidig som han inviterte de til å ta del i deres festivitas i klubbhusets bar etter kamp, da man skulle «feire en bemerkelsesverdig sesong der vi har knust stort sett alt som er av Northern League-rekorder». Man kunne ikke annet enn å la seg begeistre av måten de holdt humøret oppe på. Og mens noen har ment at klubben fort også kan komme til å skli rett gjennom Division Two og ned i Wearside League, snakket vi med noen supportere som mente at de snarere håper å kunne kjempe om umiddelbar retur neste sesong.

 

Nåværende manager Darren Trotter har i hvert fall ingen enkel oppgave, den saken er helt sikker! Kveldens kamp mellom de to er altså det siste Billingham-derbyet i ligaen på en stund, men mens det var hjemmelagets siste kamp for sesongen hadde gjestene igjen en hjemmekamp mot Penrith. Ingen hadde imidlertid stort å spille for, men man må da velge å tro at spillerne fortsatt spiller for æren når det er snakk om et slikt derby. Man skulle jo tro at det alene burde være nok til å mane til innsats.

 

Synners tok kontrollen fra start , og allerede etter fem minutter lå den første ballen i nota bak hjemmekeeper Corey Smith. En cross fra Kris Hughes fant Andrew May på bakerste stolpe, og hans heading ble styrt i eget mål av den uheldige Matthew Dixon. Hughes skapte på sin høyrekant en del problemer for vertene, og han sto for forarbeidet da toppscorer Michael Sweet og Steven Huggins hadde avslutninger som gikk henholdsvis utenfor og over. Og da han selv tråklet seg gjennom inn i feltet og skulle til å avslutte, var det sannsynligvis kun en flott blokkering fra en uidentifisert forsvarer som hindret ham i å score.

 

Synners fortsatte å presse, og etter et kvarter sendte Sweet i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Og da Matthew Osmond kort etter fant nettmaskene ble målet annullert for offside. Men de grønne og hvite lot seg ikke stoppe, og etter 19 minutter doblet de ledelsen da Fred Woodhouse spilte vegg med Hughes, tok seg inn i feltet og satt ballen i mål bak keeper Smith. Man begynte å ane at dette nok en gang kunne bli virkelig stygge sifre for Town. Kun et minutt etter den andre scoringen fikk dog hjemmelaget en god sjanse på en corner, men headingen til Matthew Crust gikk like utenfor målet til Synners-keeper James Briggs. På motsatt side trodde nok Michael Sweet et sekund eller to at han hadde økt til 3-0, men igjen hadde dommeren vinket for en marginal (men sannsynligvis korrekt) offside.

 



Kris Hughes var meget toneangivende, og involvert i det meste Synners produserte offensivt. I tillegg hadde han tydeligvis førsterett på dødballer, slik at han var nest sist på ballen da Sweet og Jack Bradbury hadde gode sjanser som ikke ble omsatt. Hughes tok også et frispark like utenfor 16-meteren, men skuddet som ble skrudd rundt muren ble reddet nede ved stolperota av Smith. Michael Sweet hadde deretter en avslutning som ble reddet på streken av en Town-forsvarer. Helt på tampen av omgangen holdt Town på å redusere, men Synners-keeper Briggs viste at han fulgte med da han reddet skuddet fra Steven Roberts. Dermed tok lagene og de 421 fremmøtte tilskuerne pause på stillingen 0-2, selv om Synners-folket nok lurte på hvordan de hadde klart å ikke score flere.

 

Jeg hadde mot slutten av omgangen tatt plass sammen med Russell oppe på hovedtribunen og benyttet pausen til en kjapp prat med de to karene i speaker-bua. På spørsmål om de tilfeldigvis hadde en kopi ekstra av lagoppstillingen måtte de beklage at det hadde de ikke, men en av de ga meg kopien de selv hadde i bua. Mens Russell gikk for å sjekke ut klubbhuset tok jeg meg ned fra hovedtribunen og tok igjen en liten runde for å speide etter denne Keith, men fortsatt var det ingen hestehale å skimte, bortsett fra hos noen personer av (i denne anledning) feil kjønn. Da spillerne igjen kom på banen tok jeg derfor oppstilling på langsiden like ved inngangen, i håp om å få øye på noen som passet beskrivelsen før eller ved kampslutt.

 

Andre omgang startet med Synners igjen på offensiven, og da Jack Bradbury rundet keeper var det flere bortesupportere som allerede hadde reist seg for å juble da hans avslutning ble reddet på streken av en forsvarer. Og etter 53 minutter var det Matthew Osmond sin tur til å treffe tverrliggeren for Synners. Etter dette virket det om de tok foten ørlite av gasspedalen, og selv om de fortsatt dominerte og spilte seg til sjanser var det på langt nær det samme trykket som tilfellet var i spesielt første halvdel av første omgang. Men etter 68 minutter satt de likevel spikeren i kista. Michael Sweet ble glimrende spilt gjennom av Steven Huggins, og han scoret sitt mål nummer 30 for sesongen (i alle turneringer) med en avslutning i nærmeste hjørne. Rett etter var Hughes igjen på farten, men Bradbury klarte ikke å omsette sjansen han skapte.

 

Hjemmelaget skal ha ros for at de aldri sluttet å kjempe. Det hadde vært artig å i det minste se Billingham Town score et mål i sesongens siste kamp, og etter 70 minutter kom de så nære, så nære. Steven Roberts tok frispark som han sendte inn i feltet, og dessverre var jeg ikke kar om å se hvilken Town-spiller som avsluttet, men vedkommende sendte i vei et skudd som traff tverrliggeren og spratt ned på streken før David Abel fikk klarert for Synners. Town-spillerne mente at ballen hadde krysset mållinjen, men dommeren var ikke overbevist og vinket spillet videre. Både Sweet og innbytterne Jonathan Coleby og Nathan Porritt hadde sjanser for Synners mot slutten av kampen, men da ingen av de fikk mer nettsus blåste dommeren av med 0-3, borteseier og ny smultring (den sjette strake) i målprotokollen for Town.

 

Russell hadde forresten fått trekke 50/50-lotteriet i pausen, og den joviale eldre karen som hadde gått rundt og solgt lodd klaget sin nød over at han aldri ble vist like stor oppmerksomhet fra speaker som hadde oppfordret folk til å kjøpe fra «de vakre jentene». Dermed gjorde speaker opp for seg ved å annonsere at vinneren kunne henvende seg til «the fat ugly git who sold the raffle tickets earlier». Det virket ikke som om han tok seg videre nær av kommentaren der han gliste et halvveis tannløst glis og heiste i buksa som han skal være glad han hadde bukseseler til å holde oppe. Russell skulle nå sette kursen mot Blyth, og jeg ønsket ham god tur.

 

For min del sto jeg fortsatt og speidet etter denne Keith i noen minutter, og vurderte snart å gi opp og heller ta en pint i baren mens jeg ventet på 13.50-toget til Hartlepool, der jeg ville ha en ny (men langt mindre) sjanse til å treffe på ham. Men idet jeg snudde meg så jeg faktisk dagens første kar som kunne passe til beskrivelsen. Han sto noen meter unna i en liten gjeng på 3-4 personer. Og den middelaldrende karen bekreftet noe forundret at han ganske riktig var Keith.

 

Han introduserte meg igjen for Steve, som var sjåføren, og identisk med vedkommende Peter Sixsmith hadde kontaktet på mine vegne (jeg går ut fra at det var enklere å gi meg beskrivelsen av hans kompis Keith, som tross alt stakk seg ut litt mer). Steve virket først noe forfjamset, men han bekreftet raskt at han ganske riktig hadde plass i bilen – ikke bare fra Hartlepool til Newton Aycliffe, men også fra Billingham til Hartlepool. Jeg takket selvsagt ja til tilbudet, og snart la vi Bedford Terrace bak oss med kurs for Hartlepool i Steves bil.

 

English ground # 168:
Billingham Town v Billingham Synthonia 0-3 (0-2)
Northern League Division One
Bedford Terrace, 21 April 2014
0-1 Matthew Dixon (og, 5)
0-2 Fred Woodhouse (19)
0-3 Michael Sweet (68)
Att: 241
Admission: £6
Programme: £1

 

Next game: 21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe
Previous game: 20.04.2014: Ryton & Crawcrook Albion v Whickham



 

More pics 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Great read.
      I was at this game and the Hartlepool one.
      To be fair to them, Billingham Town have improved considerably since the end of 2013.
      I was pleasantly surprised to find my match report from the Billingham Town vs Durham game in the programme when I bought one.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg