Onsdag 08.01.2014: Billingham Synthonia v Seaton Carew
Husverten Roy ved Crittlewood Guest House var ikke å se da jeg gjorde meg klar til avreise fra Gainsborough, men jeg lot nøkkelen sto i døra som avtalt, og gikk ut for å vente på taxien jeg hadde bestilt. Og jammen var det samme drosjekusk som dagen før som nå kom for å kjøre meg til stasjonen Gainsborough Lea Road, der jeg hadde siktet meg inn på 09.37-toget til Doncaster. På den ubetjente stasjonen viste informasjonstavla på perrongen at toget fra Lincoln var 3 minutter forsinket, men det varte og rakk uten at noe tog kom, og – meget utypisk for britene – uten at informasjonen ble oppdatert. Frustrerte passasjerer diskuterte seg imellom da toget så forsvant fullstendig fra tavla, og jeg ringte National Rail Enquiries for å undersøke. Der ble jeg betjent av en av britenes nye landsmenn (eller rettere sagt landskvinne) som nesten ikke kunne gjøre seg forstått på engelsk, aldri hadde hørt om Gainsborough, ba meg stave stasjonens navn for deretter å konsekvent omtale stedet som «Gainsbury», og til stadighet unnskyldte og sa hun skulle sjekke med sine kollegaer. Etter over fem bortkastede minutter på telefonen, og godt over 25 minutter på overtid, kom plutselig toget rullende inn på perrongen fullstendig ut av det blå.
Vi ble av personalet fortalt at de hadde blitt forsinket i Saxilby-området, men nå var jeg i hvert fall på vei. Jeg ville imidlertid miste toget videre fra Doncaster, men med hyppige avganger nordøstover og godt med tid unnet jeg meg en frokost på et etablissement i kjøpesenteret Frenchgate, rett ved siden av Doncaster jernbanestasjon. Omsider kunne jeg reise videre til Darlington, der jeg fikk tid til en kjapp røyk før jeg hoppet på dagens siste tog. Rett etter avgang passerte vi rett ved siden av Darlington Arena – den hvite elefanten av et stadion som var delaktig i at Darlington FC brakk ryggen. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i en by jeg faktisk aldri tidligere hadde besøkt; nemlig Middlesbrough. Det var ikke så altfor langt til Newlands Lodge, der jeg hadde booket rom for meget overkommelige £20. Men etter å ha slept rundt på en tung bag i nesten to uker, sparte jeg føttene og tok taxi. Taksameteret stoppet på £2,90 – man kan ikke klage på prisene i nordøst – og jeg fikk snart sjekket inn. Billig var det riktignok, men jaggu skulle de ikke ha £20 i depositum for nøkkel til ytterdøra i tilfelle man kom «hjem» etter klokka 23, samt ytterligere £20 i depositum for fjernkontroll til TV-en. Jeg hadde ikke tenkt å se mye fjernsyn, men ville muligens returnere sent, så jeg nøyde meg med å kvittere ut nøkkelen. Jeg var imidlertid snart på farten igjen, da jeg spaserte i solskinnet(!!) ned mot Albert Park.
Der hadde jeg satt meg fore å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i parken. Etter en tur med nesten sammenhengende drittvær, var det imidlertid så deilig i sola at jeg tilbragte en liten stund med å nyte sola på en benk ved en innsjø i den store parken. Da jeg var lei av å se på ender, gjess og svaner som boltret seg, klarte jeg etter hvert å orientere meg frem til statuen av legenden Clough, og fikk tatt et par bilder av denne. Idyllen ble brutt da jeg gikk inn på et av parkens offentlig toalett for å tømme blæra, og avbrøt en lokal junkie i ferd med å sette seg et skudd. Idyllisk var heller ikke veien tilbake inn i sentrum langs Linthorpe Road, der halal-butikkene i den nedre delen lå tett i tett. Til tross for idyllen i Albert Park, kan nok ikke Middlesbrough generelt karakteriseres som veldig idyllisk.
Jeg valgte å stikke innom puben The Swatter’s Carr for å hive innpå litt vomfyll mens jeg gjorde de siste vurderinger før jeg satt kursen mot dagens kamp. Planen hadde opprinnelig vært å se Billingham Synthonia i Durham Challenge Cup, men jeg hadde de siste dagene også vurdert et besøk hos Guisborough Town da deres ligakamp mot Penrith nå hadde blitt flyttet til denne dagen. Taxisjåføren hadde anbefalt tur til Guisborough heller enn å dra til det han omtalte som «those bastards across the river». Mon tro hvor disse bitre følelsene stammet fra, men kanskje har det noe med å gjøre at elven Tees utgjør grensen mellom North Yorkshire (som Middlesbrough nå såvidt ligger i) og County Durham? Uansett; da jeg for så vidt allerede hadde meldt min ankomst hos Billingham Synthonia, valgte jeg å følge den opprinnelige planen og besøke Synners.
Ved Middlesbrough Bus Station var det sprikende informasjon om hvilket stopp min buss skulle gå fra. De digitale informasjonstavlene sa en ting, men ved stoppet den henviste til hang det lapp om at min buss nå gikk fra et stopp på andre siden av hesteskoen som utgjør bussterminalen. Hvem hadde rett? Det hadde lappen, skulle det vise seg, og snart satt jeg med en returbillett til Billingham. Takket være rush og veiarbeid på en av byens hovedinnfartsårer gikk det først meget tregt, men snart krysset vi over elven Tess, og etter en halvtimes busstur kunne jeg noe forsinket hoppe av rett rundt hjørnet fra min destinasjon for kvelden. Det hadde begynt å bli såpass mørket at jeg slo fra meg tanken om å svippe innom for å ta en kikk på anlegget til nabo Billingham Town. Jeg sitret nærmest av spenning etter å se Billingham Synthonias etter forholdene enorme tribune, men vegetasjonen sperret foreløpig for sikten. Da jeg etter få meter rundet hjørnet og dreide inn på Central Avenue, så jeg imidlertid raskt inngangspartiet til anlegget med samme navn som lå der i tussmørket.
Det var over to timer til kampstart, men porten var åpen, og en person som sto på parkeringsplassen bekreftet at Synners Bar var åpen. Selv om flomlysene ikke var slått på tok jeg likevel først en kikk på anlegget. Central Avenue domineres til de grader av den voldsomme tribunen på den ene langsiden, og den er virkelig et mektig skue. Stadionet for øvrig har løpebaner som trekker ned, og ingen andre fasiliteter enn denne tribunen, men den er så storslagen at den i og for seg gjør opp for dette. Om den ikke kan måle seg med sjarmen til eksempelvis March Town Uniteds fantastiske hovedtribune, er den storslagen på en annen måte, og hovedgrunnen til at Synners en stund hadde vært et aktuelt reisemål for meg.
Kjemisk industri har hatt stor betydning for Billingham de siste hundre år, og klubben ble også i 1923 startet som et slags bedriftslag for hjørnesteinsbedriften ICI – en gigant innen kjemisk industri. Klubbnavnet kommer da også fra navnet på produktet anlegget i Billingham produserte mest av – synthetic ammonia; altså gjødsel. Anlegget på Central Avenue sto ferdig i 1958, og Bishop Auckland var gjester da den ble innviet foran hele 4 200 tilskuere. Den store tribunen var den gang faktisk den lengste såkalte cantilever stand i engelsk fotball, og den store tribunen har fortsatt en kapasitet på rett i underkant av 2 000 tilskuere. Foran tribunen er det ståplasser på bar bakke. Ellers kan det nevnes at forbindelsen med ICI opphørte i 1990-årene. Og den mest kjente spilleren som har vært innom klubben er nok for øvrig Brian Clough, som i sin ungdom spilte for Synners før han ble innkalt til militæret.
Jeg entret Synners Bar som eneste gjest, og bestilte en pint Strongbow. De to jentene bak baren strevet fælt for å få cider-krana til å fungere, og jeg slukket tørsten med en cola mens hun gikk for å sjekke fatet. Nedslående nyheter var det da hun i samråd med en klubbrepresentant kunne meddele at det ikke ble noen cider i kveld. Jeg valgte å heller prøvesmake en lokal real ale jeg ikke husker navnet på, men som også fikk tommelen opp. Under en røykepause observerte jeg at bua ved inngangen nå var åpnet, så jeg gikk for å betale mine inngangspenger. Jeg stakk imidlertid først hodet utenfor for å ta et bilde av porten som nå var lukket, og lot en eldre kar gå foran meg før jeg betalte mine £6. Ytterligere £1 betalte jeg for et kampprogram, før jeg la merke til at flomlysene nå var skrudd på, slik at jeg tok ytterligere en liten kikk rundt banen.
Tilbake inne i Synners Bar, som ligger under den store tribunen, falt valget denne gang på en pint John Smith’s mens jeg bladde i et overraskende fyldig kampprogram spekket med interessant lesning. Vertskapet hadde falt ned til nedre halvdel av Northern League-tabellen, men håpet å etter hvert kunne avansere noe. Dette begrunnet de først og fremst med at de nå hadde unnagjort alle hjemmekampene og de fleste bortekampene mot topplagene. Men kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng, men snarere om avansement i Durham Challenge Cup. Motstander var Seaton Carew fra step 7-ligaen Wearside League – to nivåer lavere. De hadde tatt den korte veien fra Hartlepools sørlige utkant i håp om å stelle til en liten skrell.
Etter en runde rundt i lokalet for å beundre diverse bilder, pokaler og utmerkelser, tømte jeg glasset og gikk ut for å ta plass på den store tribunen. Jeg forsøkte igjen å ta noen bilder av den, men mørket og flomlysene sørget for at det dessverre var så som så med fotoforholdene. Hjemmelaget ga i programmet uttrykk for at dette var en cupturnering de ville satse på, men ifølge en sidemann var en liten håndfull sentrale spillere satt på benken mens et par «reserver» og spillere nylig tilbake fra skade hadde tatt plass i startoppstillingen som jeg sto og studerte på en plakat ved spillertunnelen idet man gjorde seg klare for avspark.
Overraskende nok var det gjestene fra Wearside League som tok kontroll, og i form av et skudd like utenfor hadde Matty Kelsey allerede vært skummelt frempå da han i kampens fjerde minutt stormet gjennom og plasserte ballen under keeper James Briggs. Og sju minutter senere førte igjen passivitet i hjemmelagets forsvarsspill til at en Seaton Carew-spiller ble spilt alene gjennom. Robert Hammond gjorde ingen feil. Vi hadde såvidt passert ti minutter, og sjokkerte hjemmesupportere måtte innse at det meget overraskende sto 0-2. Det hadde faktisk ikke vært noe å si på om de hadde økt ledelsen ytterligere, for Synners hang overhodet ikke med det første kvarteret, og de hadde keeper Briggs å takke for at Kelsey ikke scoret sitt andre.
Det tok over kvarteret før de grønne og hvite produserte sitt første meningsfulle angrep, men avslutningen fra Joel Callender gikk like utenfor krysset til gjestenes keeper Gary Fleetham. Ikke lenge etter fikk de imidlertid uttelling da James Magowan satt inn returen på sin egen avslutning etter flott forarbeid av Kris Hughes. Både Hammond og Kelsey hadde sjanser til å gjenopprette gjestenes tomålsledelse, men Synners-forsvaret kunne takke Steven Huggins for at i hvert fall en lagkamerat hadde våknet defensivt. Og etter at Briggs reddet fra Harrison Smith, var det vertskapet som avsluttet omgangen sterkest. Magowan rundet keeper, men fikk sin avslutning reddet på streken. Kris Hughes fikk nettkjenning, men linjemannen hadde allerede vinket for offside. Et skudd fra Aidan Cattermole ble slått til corner, og denne førte til at David Abel headet i stolpen. Da dommeren blåste for pause på stillingen 1-2 lå det i kortene at hjemmelaget ville kunne snu dette i andre omgang.
De fleste rundt meg var skjønt enige om at hjemmelaget ville ro dette i havn, og en sidemann hintet frempå at noen av de normalt faste på benken muligens ville komme innpå. Og ganske riktig; både Matty Osmond, Nathan Porritt og Michael Sweet ble etter hvert satt innpå – men først hadde vi sett Synners starte andre omgang med å presse fremover. Det tok dog ti minutter før Magowan fikk vendt opp i feltet og satt inn sitt og hjemmelagets andre. 2-2. Magowan kunne scoret hattrick like etter, men hans volley gikk like utenfor. Det var Aidan Cattermole som fullførte snuoperasjonen da han etter 63 minutter enkelt skjøt i mål fra kort hold etter innlegg fra dødlinja. Synthonia hadde snudd 0-2 til 3-2.
Seaton Carew ga seg ikke, og kunne nokså umiddelbart utlignet da et skudd forandret retning i en forsvarer og traff stolpen. Men få minutter senere ble innbytter Michael Sweet spilt fri og satt iskaldt inn 4-2 og det man antok var spikeren i kista. Nivåforskjellen begynte å gjøre seg gjeldende, og gjestene virket gå tom for krefter. Deres keeper Fleetham måtte i aksjon for å hindre scoring fra både Magowan og innbytterne Sweet og Porritt. En annen innbytter, Matty Osmond, fyrte løs i kampens 83. minutt, og da Fleetham måtte gi retur var Magowan på pletten og satt inn 5-2 og sikret seg matchballen med sitt hattrick. 72 betalende tilskuere så det som utover i andre omgang ble plankekjøring, etter at gjestene hadde sjokkert og hengt godt med i en drøy time.
Jeg tok farvel med gamlingen jeg mot slutten hadde stått sammen med på tribunen, og gikk for å finne ordne meg en pin til samlingen. Jenta i baren hadde lovet å huke tak i den ansvarlige for klubbsjappa, men han var tydeligvis nå ikke å se noe sted. En annen representant for klubben mente imidlertid at han hadde en i bilen, og gikk for å hente den til meg. Under en prat med vedkommende kom vi også inn på temaet Biillingham Town, og man kan jo undre seg hva som har gått så galt for naboen over veien denne sesongen. Ifølge min samtalepartner var svaret såre enkelt: «No money!». Og med pengene borte hadde også spillerne forsvunnet. Oppfatningen var her at Town nå befinner seg i en så negativ nedadgående spiral at flere regner med at de fort kan rase gjennom også Northern Leagues andredivisjon neste sesong, og dermed muligens ende opp i Wearside League. Triste greier, og jeg husker Town-folket som en meget hyggelig gjeng fra mitt besøk hos Spennymoor Town høsten 2012, da de var gjester der.
Jeg oppdaget at dagens lucky programme number draw ble annonsert, med program 52 som vinner. Jeg hadde 53, så jeg var et lite sekund litt irritert på meg selv som hadde sluppet den eldre herren forbi meg i telleapparatet. Det var omsider tid for å tenke på returen, og med regnet som nå øste ned også her, vurderte jeg raskt å ta taxi tilbake til Middlesbrough. Bussen tilbake gikk nemlig fra en annen holdeplass, rundt et kvarters gange unna. Men jeg bet tennene sammen og trosset regnet, og snart kom buss 36 som bragte meg til St. Johns Gate Flyover, rett rundt hjørnet fra mitt krypinn. Uten TV var det ikke annet å finne på enn å lese en liten halvtime før jeg slokket lyset og la meg for å sove. Turens siste kamp var unnagjort, og i morgen var det igjen tid for hjemreise til Norge (via en liten utflukt i Darlington skulle det vise seg).
English ground # 139:
Billingham Synthonia v Seaton Carew 5-2 (1-2)
Durham Challenge Cup, 2nd Round
Central Avenue, 8 January 2014
0-1 Matty Kelsey (4)
0-2 Robert Hammond (11)
1-2 James Magowan (18)
2-2 James Magowan (56)
3-2 Aidan Cattermole (63)
4-2 Michael Sweet (68)
5-2 James Magowan (83)
Att: 72
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 27.01.2014: Hastings United v Burgess Hill Town
Previous game: 07.01.2014: Gainsborough Trinity v Altrincam
