Aveley v Tilbury 30.12.2014

Tirsdag 30.12.2014: Aveley v Tilbury

 

Jeg våknet til en melding fra Newcastle Towns klubbsekretær som beklaget gårsdagens avlysning, men lovet meg gratis inngang neste gang deres klubb skulle stå på min meny. I motsetning til mange andre (i mine øyne) unødvendige avlysninger i disse dager kunne jeg heller ikke klandre Staffordshire-klubben etter å ha sett bilder av deres nedsnødde anlegg. Men etter en frustrerende mandag som endte i Yeovil, krysset jeg fingrene for at denne dagen skulle by på litt mer hell, og det var med god tro på dette at jeg inntok en full english breakfast på The Globe & Crown før jeg tilbragte en liten time på en benk i Yeovil sentrum. Der nøt jeg sola og slo i hjel litt tid mens jeg leste i min medbragte bok, før jeg omsider praiet en taxi ut til togstasjonen Yeovil Junction for å sette kursen mot Walton-on-Thames.

 

Etter et kjapt togbytte i Woking ankom jeg togstasjonen i Walton-on-Thames etter drøyt to timers togreise, og Travelodge-hotellet jeg hadde booket meg inn på ligger rett over veien for denne. De er imidlertid strenge med sine innsjekkingstider, og det var fortsatt godt over en time til klokka tre. Tilknyttet hotellet ligger derimot den store puben Ashley Park, der jeg installerte meg med en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å sjekke status for dagens kamper. Det var egentlig en fin dag, og jeg forventet ikke altfor mange problemer i forbindelse med kampen jeg hadde valgt meg ut. Walton Casuals skulle ta imot Corinthian Casuals til dyst i Isthmian League Division One South, og pitch inspection hadde tilsynelatende ikke engang vært noe tema. De hadde ikke svart på mine henvendelser via Twitter, men man sier jo at intet nytt er godt nytt.

 

Første offer denne dagen var det som var min plan B; nemlig South Parks hjemmekamp. Deretter forsvant som ventet også Chinnors hjemmekamp i Hellenic League. Plutselig kom meldingen jeg hadde fryktet, men egentlig ikke forventet: pitch inspection hos Walton Casuals. Mens jeg ventet i nervøs spenning gikk jeg for å sjekke inn idet klokka passerte tre, men jeg hadde ikke før lagt meg ned på senga før jeg så at kampen nå hadde blitt avlyst. Nå var gode råd dyre, men jeg kom på den omberammede kampen i Combined Counties League der Knaphill skulle spille lokalderby mot Westfield i utkanten av Woking. De kunne fortelle at de var optimistiske med tanke på kamp, og mens jeg ventet på endelig bekreftelse bestemte jeg meg for å gå en tur for å kikke på hjemmebanene til Walton-klubbene Walton & Hersham og Walton Casuals.

 

Walton & Hersham spiller sine kamper på Stompond Lane, et flerbruksanlegg ikke så langt fra min base for dagen. Med løpebaner er den selvsagt ikke all verden, men hovedtribunen på den ene langsiden er likevel slett ikke verst. Anlegget var åpnet slik at jeg kunne ta meg inn, og jeg registrerte da også at matta så helt fin ut. Det må være store lokale temperatursvingninger om forholdene var så mye verre rundt to kilometer oppe i veien, der man altså hadde avlyst for det man mente var frossen bane. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke kan spille fotball på en så fin dag, er det kanskje dessverre på tide at engelskmennene likevel vurderer vinterpause. De siste dagene hadde jeg jo også registrert at kamper både i Barnsley og Sheffield (United) hadde blitt avlyst til tross for at banen(e) var helt fine.

 

Det hadde vært glatt og isete utenfor, slik at frykten for at publikum skulle skade seg på vei til kamp førte til avlysninger. Til dette vil jeg spørre hvorfor ikke også de store supermarkedene og andre forretninger ble beordret stengt dersom det var så farlig å bevege seg utendørs!? Kanskje burde det vært innført portforbud?? Hvor skal denne dårskapen ende? Jeg forstår at man kan komme i en situasjon der avlysning er nødvendig grunnet værforholdene, og avlysninger grunnet frosne baner hadde vi da også før i tiden, slik mange som så tippekampen i tidligere dager vil huske. Men ikke minst når det gjelder regn og gjørmete baner har man blitt usedvanlig pysete, og de menn som spilte sin fotball før pengene, TV-selskapene og Premier League ødela sporten må hoderystende erindre de gjørmebad de spilte fotball på. Vi husker eksempelvis bilder fra gjørmebadet på Baseball Ground i Derby, der straffemerket måtte males på nytt på direktesendt TV etter å ha blitt vasket bort av regn og forsvunnet i gjørmen. Det var de gode gamle dager, og man kan undre seg hvor de virkelig menn i den engelske fotballen har gjort av seg. Kanskje spiller de i dag rugby?

 

Frustrert og oppgitt gikk jeg videre den omtrent halvtimes lange turen opp til Waterside Stadium, der Walton Casuals spiller sine hjemmekamper. Her hadde derimot de ansvarlige allerede forlatt åstedet, og stadionet var lukket og låst slik at jeg ikke kom meg inn for å ta en kikk på interiøret. Følgelig fikk jeg heller ikke sjekket gressmatta som jeg imidlertid var nokså overbevist om at ikke kunne være altfor ille, etter å ha sett den fine matta hos deres lokale rival. Stien langs Themsen var i hvert fall forandret til et gjørmebad, der jeg vendte om for å returnere til hotellet. Knaphill informerte nå om at de ville diske opp med grillmat og andre godsaker, før de merkelig nok kun to-tre minutter senere plutselig kunne fortelle at også deres kamp hadde blitt avlyst!

 

Jeg fikk praiet en forbipasserende taxi og returnerte i irritasjon til Ashley Park, der jeg med en pint i hånden vurderte alternativene. Det var for sent for å dra til Derby Countys usjarmerende Pride Park, og det eneste gjenværende alternativ i sør var lokaloppgjøret mellom Aveley og Tilbury i Isthmian League Division One North. En lokal helt hevdet på Kempster-forumet at Aveley har en historie med å arrangere kamper på dager da andre i regionen sliter med frosne baner. Men det sier nok kanskje mer om hvor vanvittig pinglete Isthmian-folket har blitt hva gjelder avlysning, for på det området har faktisk Isthmian League virkelig blitt en versting! Jeg hadde uansett tidligere besøkt Aveley og deres herlige Mill Field, og ønsket meg i utgangspunktet til en ny destinasjon. Men nå da det var eneste alternativ, var det bare å bite i det sure eplet. Og når sant skal sies er Mill Field i det minste et stadion verdig en revisit – ikke minst etter som Aveleys tid der dessverre går mot slutten.

 

Dermed var det bare å raskt tømme glasset og kaste seg på toget inn til London Waterloo. Derfra gikk turen med tubens Jubilee Line til West Ham, der jeg tok plass på toget til Shoeburyness. Jeg ble med dette så langt som til Rainham, og fikk snart ordnet en taxi til Aveley og Mill Field. Aveley er en liten plass helt sørvest i Essex; helt ved grensen til Greater London. Fra Charing Cross i London sentrum er det drøyt to og en halv norsk mil ut hit, og mange av de rundt 8 000 innbyggerne jobber selvsagt i metropolen. I tillegg til å ligge i et område som domineres stort av West Ham-supportere, har non-league klubbene tøffe kår i denne delen av Essex, der et stort antall klubber ligger tett som hagl.

 

Med en drøy time til avspark hadde man fortsatt ikke bemannet telleapparatene, men da klubbhusets bar akkurat hadde åpnet, gikk jeg dit inn. Denne entres fra utsiden av anlegget, og en representant for hjemmelaget beklaget at varmen ikke fungerte som den skulle, slik at det var nokså kaldt der inne. Men jeg fikk da byttet £3,50 mot en pint med Strongbow, og fra karen som var på vei ut med kveldens kampprogram fikk jeg sikret meg et eksemplar for £2. På baksiden av dette kunne man for øvrig se en illustrasjon av hvordan klubbens nye anlegg ved Belhus Park vil bli. Hjemmemanager Justin Gardner har ekstatisk hevdet at Aveley vil få non-leagues beste hjemmebane(!), men den uttalelsen får stå for hans regning. Hva gjelder det temaet, så befinner vi oss tydeligvis på to vidt forskjellige planeter og har ikke minst helt forskjellige kriterier vi legger til grunn.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå at det fra klubbenes side vil være økonomisk sett attraktivt med moderne anlegg og kunstgress, men må de være så ufattelig kjedelige?? Mens Mill Field er et herlig stadion jeg satt pris på å besøke igjen, vil jeg neppe ivre etter å besøke det nye komplekset de håper å ha ferdig til sesongstart neste sesong. Det er trist at dette kan vise seg å være klubbens siste sesong på Mill Field! Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å betale de £9 i inngangspenger, men idet jeg skulle til å ta en kikk innenfor kom en gammel kjenning ut av sin tyskregistrerte bil. Det var den bereiste groundhopperen Jens som med kvinnelig følge hadde tatt turen til Essex, og sammen tok vi heller turen inn i baren igjen, der vi ble sittende og samtale over en pint.

 

Den tyske duoen hadde også blitt offer for avlysning da de hadde tenkt seg på kampen hos South Park, og også Jens hadde blitt tvunget til en revisit i Aveley. Mens jeg nå hadde fått roet meg ned såpass at jeg satt pris på returen til Mill Field, var Jens fortsatt meget irritert. Han hevdet at avlysninger grunnet regn nærmest er uhørt i en rekke andre land på kontinentet, og trakk spesielt frem Belgia som et land der han mener kampene i all hovedsak spilles og fullføres om det sprutregner aldri så mye. En gruppe bortefans hadde også slått seg ned ved nabobordet, og blant den fremmøtte Tilbury-fansen var Andy Swallow – tidligere eier av Grays Athletic og beryktet West Ham hooligan. Han og hans kompiser hevdet at Tilbury med sin dårlige sesongstart først og fremst ville ha som mål å beholde plassen denne sesongen.

 

For hjemmelaget sin del hadde Aveley tatt seg opp i playoff-sjiktet, der de med femteplassen før kamp la beslag på den siste playoff-plassen. Og selv om de ble jaktet av flere klubber som har kamper til gode, uttrykte hjemmefolket håp om at de muligens vil kunne ta seg til playoff. Det ville i så fall være en god sesong, hevdet de. Med ti minutter til kampstart var det på tide å komme seg ut og ta oppstilling, og vi gikk gjennom telleapparatene og inn på Mill Field. Den domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det er denne langsiden som gir Mill Field sin herlige karakter. Sittetribunen er flankert av herlige ståtribuner som også strekker seg hele banens lengde i forkant av den nevnte hovedtribunen. Klubben har for øvrig spilt her siden 1953, og hovedtribunen ble bygget i 1957.

 

På kortsiden nærmest inngangspartiet er publikum henvist til såkalt hard standing, mens man midt på motsatt kortside har en liten ståtribune i to seksjoner. Denne er av den moderne prefabrikerte typen man gjerne ser ved nye anlegg i non-league. Borte langside har en stillas-lignende konstruksjon som gir tak over hodet på en liten seksjon, der man har tre-fire betongtrinn som strekker seg mesteparten av denne langsiden. Etter å ha fått kloa i en stensil med lagoppstillingene, rakk jeg akkurat å foreta en kjapp runde rundt anlegget før jeg i germansk selskap kunne se de to lokale rivalene sparke i gang det som var min siste kamp for året.

 

Det startet i høyt tempo og med et tidlig overtak til vertene. Tilbury-keeper Jack Giddens måtte i aksjon da Kyle Asante avsluttet på mål, og kort etter skjøt Theo Ola like utenfor. Det jevnet seg snart mer ut, men det høye tempoet fortsatte mens spillet svingte frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Tilbury kunne tatt ledelsen på kampens første corner, men en heading ble glimrende reddet av Millers-keeper James Marrable, og resulterte kun i to nye cornere. Jack Stevenson spilte gjennom Steve Carvell med en utsøkt ball, men minst like eminent var det defensive arbeidet til gjestenes Jimmy Cook som avverget en farlig situasjon. Etter tjue jevnspilte minutter begynte Tilbury å ta over noe, og Elliott Johnsons heading like over var et varsel om hva som skulle komme.

 

I det 25. minutt tok The Dockers ledelsen etter at Emiel Aiken vippet ballen elegant frem til Tony Martin som befant seg alene med keeper. Fra rundt 16-meterstreken lobbet han ballen over Marrable og i mål til 0-1. Aveley kunne kvittert like etter, da Kyle Asante var på vei alene gjennom, men Bradley Webb var med en glimrende takling reddende engel for Tilbury. Harry Cook skapte en del problemer for Aveley, og to ganger i løpet av få minutter lurte han seg inn bak deres bakre firer. Vertene skal prise seg lykkelig over at avslutningene ikke sto i stil. I omgangens siste minutt ble et innlegg headet tilbake til Tom Wood på bakerste stolpe, og han satt ballen forbi en Marrable som nok burde ha reddet. 0-2, og The Dockers kunne gå i garderoben med en etter hvert ikke helt ufortjent ledelse. Dockers-manager Gary Henty var nok svært fornøyd med hvordan hans spillere hadde utført hans slagplan.

 

Etter en forfriskende pint i klubbhusets bar gikk vi igjen ut i Essex-kvelden idet vi så andre omgang starte med et Aveley-lag som umiddelbart startet jakten på en tidlig redusering. Spencer Harrison fikk tidlig den sjansen, men presterte å heade ballen vekk fra mål i stedet for på mål. Like etter ble Theo Ola klippet ned på vei gjennom, men det påfølgende frisparket ble klarert av Tilbury-forsvaret. Gjestene virket nå fornøyd med å forsvare seg, noe de også gjorde godt, og selv om Aveley dominerte hadde de en frustrerende aften foran mål. Paul Preston skjøt himmelhøyt over, og da Theo Ola ble spilt gjennom fikk en utrusende keeper Giddens blokkert.

 

Hjemmelaget satt innpå Petrit Elbi etter en times spill, og han skapte umiddelbart mer hodebry for gjestene. Først spilte han gjennom Steven Carvell, men mens han kom alene med keeper hevet linjemannen flagget for offside. Deretter headet han like over, og kort etter var Elbi på farten igjen, men hans skudd suste centimetere over tverrliggeren til keeper Giddens. Det nærmeste Tilbury kom i andre omgang var et frispark som gikk over mål, og det var Aveley som nå styrte showet, dog uten særlig resultat. Med drøye fem minutter igjen ble innbytter Charlie Gregorys heading blokkert på streken, og da et frispark i sluttminuttene forandret retning i muren og gikk rett i klypene til keeper Giddens, da endte det med borteseier 0-2.

 

En taktisk seier for Tilbury som hadde levert en defensivt svært solid kamp. Jens skulle tilbake til Redhill, der han hadde hotell, og tilbød meg skyss tilbake til Rainham stasjon. Det takket jeg selvsagt ja til, og jeg ble sluppet av idet jeg så et av London-togene komme inn på perrongen på andre siden. Jeg ropte takk for turen mens jeg løp over overgangen og fikk kastet meg på i siste liten. Så gjensto «bare» turen inn til West Ham, tube-turen til Waterloo, og tog tilbake til Walton-on-Thames. Der steg jeg av rundt kvart på tolv, og rakk akkurat en siste pint på Ashley Park før jeg trakk meg tilbake etter nok en frustrerende dag. Alt i alt kunne det dog vært enda verre, for jeg fikk da i det minste unnagjort et sannsynligvis siste besøk på et herlig anlegg som jeg og mange med meg uten tvil vil savne når Mill Field dessverre snart blir jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger.

 

Revisit:
Aveley v Tilbury 0-2 (0-2)
Isthmian League Division One North
Mill Field, 30 December 2014
0-1 Anthony Martin (25)
0-2 Thomas Wood (45)
Att: 132
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde
Previous game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg