Torsdag 04.01.2018: En lang og bortkastet reise

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Torsdag er som kjent gjerne en ukedag med få eller ingen kamper på balløya, og da jeg under planleggingen ikke fant noen kamper denne dagen, hadde jeg opprinnelig planlagt en fotballfri dag som jeg hadde tenkt skulle benyttes til en utflukt eller to i den nordlige Wales. Det var imidlertid før Spennymoor Town bestemte seg for å bruke denne dagen til å gjøre nok et forsøk på å få avviklet deres FA Trophy-kamp mot Gainsborough Trinity som allerede hadde blitt utsatt flere ganger. Det ville være en lang tur fra Llandudno for det som ville være nok en revisit til Brewery Field, men jeg liker meg meget godt i nordøst og jeg liker Spennymoor Town, så muligheten for å se en kamp denne torsdagen og få et gjensyn med Spenny-folket gjorde at det ble for fristende. Med kamp hos Conwy Borough på onsdag og Prestatyn Town på fredag hadde jeg opprinnelig bestilt tre netters overnatting i Llandudno, men jeg hadde på nyttårsaften tatt en beslutning som jeg nok skulle angre litt på.

Bookingen ble nemlig endret til å kun gjelde onsdag og fredag, og jeg hadde deretter tatt kontakt med Sarah ved The Dalesman i Darlington for å høre om hun hadde noe ledig denne torsdagen. Det hadde hun, og derfor var det med Darlington som destinasjon at jeg gjorde meg klar til å midlertidig forlate Llandudno og den walisiske nordkysten. Først skulle jeg dog la asiaten servere meg en frokost for å få litt næring før den lange reisen, men da jeg kom ned til avtalt tid kvart på åtte var han ikke å se. Først ti minutters tid senere kom han, og selv om jeg nå begynte å få dårlig tid, insisterte han på at det skulle gå raskt slik at jeg fortsatt hadde tid til frokost før jeg hastet til 08.30-toget. Mens den ble tilberedt gikk jeg for å hente bagasjen og gjøre meg klar til en rask exit, og da min full english snart kom, ble den raskt satt til livs før jeg sjekket ut og rakk det nevnte toget med glans.

Den lange reisen bød på togbytter ved både Chester, Crewe, Manchester Piccadilly og York, og på veien holdt jeg et øye med Twitter-oppdateringene fra Spennymoor, der det hadde blitt annonsert baneinspeksjon. Det skal nevnes at jeg allerede kvelden før hadde blitt kontaktet av en representant for Spennymoor Town, som fortalte at han siden jeg skulle reise så langt ville fortelle om våte forhold og at kampen sto i fare. Han ba meg om å behandle informasjonen som konfidensiell siden klubben offisielt ikke ennå kunne gå ut med noe informasjon, men mente det nok ville bli en baneinspeksjon og at den ikke nødvendigvis ville gi positivt utfall. Dette beviser bare nok en gang at Spennymoor Town er en fantastisk klubb, for det er slett ikke alle som ville tatt seg bryet med å ta kontakt angående dette. Det var uansett for sent for meg som nå for lengst hadde kansellert i Llandudno og booket i Darlington, så jeg kunne bare håpe på at regnet der oppe i County Durham avtok og at den inspiserende dommeren ikke var av den pysete sorten.

Ironisk nok hadde Spennymoor Town noen dager tidligere postet et bilde der de skrøt av hvor fantastisk deres Brewery Field så ut, men nå var det åpenbart andre forhold der, og rapportene denne morgenen tydet på at regnet heller ikke hadde gitt seg. Derfor var det ikke spesielt overraskende, men likevel skuffende, da jeg under togbyttet i York registrerte at kampen nå igjen hadde blitt utsatt. Allerede før jeg var fremme i Darlington var det altså klart at dagens lange reise hadde vært en bomtur, men det var bare å gjøre det beste ut av det. Da jeg rundt klokka ett omsider kunne stige av i Darlington og snart entre The Dalesman, gjorde den varme mottakelsen fra sjarmerende Sarah i hvert fall godt. Men hva skulle man finne på i Darlington nå som jeg ikke lenger hadde noen kamp å se frem mot?

Over en pint ved The Dalesman vurderte jeg dette, og bestemte meg etter hvert for å benytte anledningen til å ta en kikk på jernbanemuseet Head of Steam. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen North Road, men da jeg til slutt fikk surret meg opp til Darlington stasjon for å ta toget de tre minuttene dit, var klokka blitt såpass at det begynte å nærme seg stengetid klokka 15.30. Jeg hadde nå kun en halvtimes tid på meg, men karen i resepsjonen mente det kunne være akkurat nok hvis jeg var rask, og kvitterte derfor ut en honnør-billett til meg som en liten rabatt. Det var interessant for de som er interessert i slik, og de generelt historie-interesserte, og den store stjernen i utstillingen er Locomotion No. 1 – lokomotivet fra 1825 som ble det første damplokomotivet til å trekke et passasjertog.

Ved stengetid takket jeg for kikken og gikk ut igjen i Darlington-ettermiddagen, der himmelen åpnet seg fullstendig et minutt eller to senere. Det var bare å søke tilflukt i en pub, og dessverre er nå The Central Borough lagt ned, men et kvartal eller to bortenfor fant jeg heldigvis puben The Builders Arms, der jeg kunne tørke litt mens jeg inntok en pint og håpet regnet skulle avta. Det hadde det ikke gjort da jeg gikk for å ta bussen inn til Darlington sentrum, og jeg måtte ta i bruk paraplyen mens jeg gikk den korte turen til bussholdeplassen. Siden det var torsdag, ble middagen en stor Beef Madras ved Wetherspoons-puben The William Stead, før turen gikk videre til pubene The Golden Cock og The Boot and Shoe. Deretter trakk jeg meg omsider tilbake til min base ved The Dalesman, for å ta en rolig kveld med noen pints der.

Det var selvsagt nokså bittert at min lange reise denne dagen endte i bomtur, og selv noen av supporterne begynte tydeligvis å spørre seg om den aktuelle FA Trophy-kampen i det hele tatt ville bli spilt før det var klart for neste runde. Værgudene er det imidlertid ikke noen verdens ting å gjøre med, og siden jeg selv ikke var for å ta en kikk på matta ved Brewery Field skal jeg denne gang heller ikke skylde på pysete dommere, selv om vi vet at det skal langt mindre til for å avlyse i disse dager enn det jeg setter pris på. Det var bare å håpe på bedre hell når jeg dagen etter igjen skulle tilbake til Llandudno og ha det som base når jeg så fredagskamp hos Prestatyn Town.

Søndag 31.12.2017: Nyttårsaften i Wrexham

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter et par dager i Nord-Irland, hadde lørdagskampen hos Cliftonville blitt fullt opp med en ny tur til Royal Bar på Sandy Row, der jeg forlystet meg til det var på tide å ta en taxi til ferjeterminalen. Stena Lagan skulle frakte meg over Irskesjøen, til Birkenhead. Jeg våknet i 4-tiden av at det tydeligvis var litt sjø på vei over, og deretter våknet jeg igjen klokka 05.30 av en kunngjøring over høyttaleranlegget der man ba om at lugarene måtte forlates innen klokka 06.00. Dermed hadde det ikke blitt altfor mye søvn på overfarten fra Belfast, men etter en rask dusj var jeg nokså opplagt da jeg gikk for å få meg en toast og litt juice fra et av matutsalgene. Etter at fotpassasjerene omsider fikk stige i land, ble vi gjetet om bord i en buss og skysset til terminalen der jeg plukket opp min innsjekkede bagasje. Jeg hadde vurdert å muligens bestille en taxi til Birkenhead Hamilton Square, som er den nærmeste togstasjonen herfra, men hadde heldigvis slått det fra meg og heller bestemt meg for å ta det på sparket, for mens jeg med en rekke andre passasjerer sto utenfor og tok en røyk og vurderte dette, kom en buss som viste seg å være en gratis skyttelbuss som fraktet passasjerer til den nevnte jernbanestasjonen.

Vi hadde alt annet enn dårlig tid, for vi måtte vente tjue minutters tid før stasjonen åpnet litt over klokka halv åtte. På dette tidspunktet hadde jeg visst allerede i god tid før avreise fra Norge at det ville bli en nyttårsaften uten kamp for min del. Jeg hadde planlagt å gjøre min debut i den walisiske toppdivisjonen ved å se The New Saints v Newtown, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde bestilt ferje over fra Belfast, booket hotell i Wrexham, og betalt for togbilletter dit ned og videre tur/retur Wrexham General – Gobowen. Derfor var det mildt sagt irriterende da jeg en stund før avreise registrerte at kampen (som allerede hadde blitt flyttet fra lørdag til søndag) ville bli flyttet tilbake til lørdagen på kun to ukers varsel! Noen av mine britiske groundhopper-kolleger mistenkte at dette hadde å gjøre med spillernes manglende lyst til å spille fotball på nyttårsaften, men det skulle vise seg at det visstnok var grunnet en tidligere avlysning (på TNS sitt kunstgress) som gjorde at man fikk tett kampprogram før «spiltten» i Welsh Premier League.

Dermed hadde jeg ikke noen grunn til å stresse ned til Wrexham for å slenge fra meg bagasjen, og siden jeg med min togbillett kunne bryte opp reisen og dermed ta turen innom Liverpool, valgte jeg å gjøre dette for å slå i hjel litt tid der. Det var imidlertid lite som var åpent så tidlig på morgenen denne nyttårsaftenen, men jeg slo meg ned med en j2o på Wetherspoons-puben The Welkin mens jeg så over planer for de kommende dagene. Fra en aviskiosk fikk jeg også snappet opp dagens Non-League Paper som jeg fikk kikket litt i over nok en j2o ved enda en Wetherspoons-pub – denne gang The Fall Well. Det var nesten litt fristende å vente til den fantastiske puben Ship & Mitre åpnet, og jeg vurderte faktisk dette, men valgte til slutt å i stedet ta 11.13-toget til Chester, der jeg snart byttet til toget som tok meg til Wrexham General. Der hadde jeg betalt £36,50 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet et steinkast unna den nevnte stasjonen, men det var fortsatt godt over en time til innsjekking, så jeg slang foreløpig bare fra meg bagasjen og oppsøkte et kjent vannhull.

The Turf ligger rett utenfor Wrexhams hjemmebane Racecourse Ground, og denne dagen var det langt stillere der enn hva tilfellet var da jeg ladet opp til Wrexham-kamp her for et par år siden. Over en pint eller to fikk jeg bladd litt mer i dagens NLP, og under en røykepause kunne jeg også konstatere at den flotte gamle (stengte) ståtribunen fortsatt står og forfaller, men at den likevel tar seg meget flott ut. En stund etter at jeg sjekket inn, valgte jeg å spasere en tur inn i Wrexham, og ved Wetherspoons-puben The Elihu Yale benyttet jeg mitt besøk til å kansellere og endre på et par kommende hotellbookinger, samt å booke et par nye. Ved søsterpuben The North & South Wales Bank fikk jeg også inntatt en herlig porsjon faggots, som åpenbart fikk visse norske Facebook-venner til å spørre seg hva i all verden jeg drev med når de tydeligvis så statusoppdateringen oversatt noe snodig til norsk.

Jeg hadde planer om en tidlig kveld, og det var fortsatt også planen da jeg hadde vært innom The Horse & Jockey og Old Swan, men pinten ved Royal Oak ble likevel ikke kveldens siste, for et par herlige ansatte og en fin gjeng med stamkunder gjorde at jeg aldri helt klarte å si nei til påfyll og etter hvert også gratis shots. Dermed ble det langt senere enn planlagt, og i stedet for å sove i hotellsenga når rakettene skulle skytes opp, befant jeg meg på en Wrexham-pub da vi entret det nye året. Jeg klarte omsider å stabbe meg tilbake til hotellet en god del senere enn planlagt, men groundhopper-året 2017 var uansett historie. For min del ble jeg vel stående med 112 kamper i 2017 – hvorav 87 av de på nye baner. Ikke så verst, og man kan jo alltids håpe at 2018 også vil bli bra. Planen var at det nye året ville starte med kamp i Colwyn Bay.

For de som måtte føle for å sponse meg med en pint eller et lite bidrag til neste tur, kan gjøre det her. Takk!

Anyone who feel like sponsoring me with a pint or a small contribution to my next trip, can do so here. Thanks!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mandag 10.04.2017: En kikk på Hampden Park (Queens Park / Scotland)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter å ha kikket innom restene av Third Lanarks gamle hjemmebane Cathkin Park, spaserte jeg videre den korte veien ned til den nåværende Hampden Park, der Queens Park nå spiller sine hjemmekamper, sammen med det skotske landslaget. Det må være en noe spesiell opplevelse å se Queens Park spille hjemmekamper der, med det som stort sett er noen hundre tilskuere i et anlegg med en kapasitet på nesten 52 000. Skjønt dette stadionet hadde tidligere en langt høyere kapasitet, og fra åpningen i 1903 var det verdens største stadion frem til Maracana ble ferdigstilt i 1950. På det meste var kapasiteten 183 388, selv om det skotske FA nektet salg av mer enn 150 000 billetter, og den offisielle tilskuerrekorden lyder på 149 415 fra en landskamp mellom Skottland og England i 1937 – selv om man mener at ytterligere minst 20 000 tok seg inn uten billett.

Det er vel ikke overraskende at det ikke var snakk om å kunne ta seg inn på selve Hampden Park, som altså er den tredje versjonen av stadioner med dette navnet. Ved siden av har man den såkalte Little Hampden, og der kunne jeg kanskje tatt meg inn, men med alderbestemte kamper med ganske små barn som spilte, ville det nok neppe vært spesielt populært å valse inn for å ta bilder. Derfor nøyde jeg meg med en rask kikk gjennom en port i et av hjørnene, før jeg gikk for å ta toget fra stasjonen Mount Florida. Jeg hadde tid til enda en stopp, og steg av ved Pollokshaws East, der den skotske Junior-klubben Polloks hjemmebane, Newlandsfield Park, ligger et steinkast unna. Imidlertid var det heller ikke mye å se så lenge jeg ikke klarte å ta meg inn, og jeg hoppet snart på toget igjen for å returnere til sentrale Glasgow, der jeg skulle hente bagasjen på hotellet før jeg satt kursen sørover.

Mandag 10.04.2017: En kikk på Cathkin Park (Third Lanark)

Min lille kaledonske weekend gikk mot slutten for denne gang, men jeg hadde ikke noen umiddelbar hastverk med å forlate herlige Glasgow. Denne dagen hadde jeg planlagt noe så spesielt som å «bevilge» meg en fotballfri dag, og det til tross for at det var kamper på menyen. Et besøk hos Barnton ville vel ligget godt an i så måte, men denne gang valgte jeg å heller være sosial og tilbringe tid med en venninne i St. Helens…eller nærmere bestemt i Thatto Heath. Hun regnet imidlertid ikke med å være hjemme fra jobb før en gang mellom klokka 17 og 18, så jeg tenkte å først slå i hjel et par timer i Glasgow før jeg satt kursen sørover.

Jeg hadde en plan for dette, men etter å ha gjennomført morgenstellet, var det først på tide med en frokost. Da Wetherspoons-kjedens puber sør for grensen fjernet black pudding fra menyen, beholdt de den tydeligvis i Skottland, og da var det nokså greit å krysse over rett borti veien for å innta dagens første måltid ved Spoons-puben The Sir John Moore. Deretter var det bare å returnere til hotellrommet, pakke sammen, sjekke ut, og samtidig slenge fra meg bagen for oppbevaring i hotellresepsjonen for noen timer. Jeg hadde planlagt en noe spesiell utflukt, og det var derfor jeg tok toget fra Glasgow Central til Crosshill, der jeg hadde en kort spasertur ned til det som var min destinasjon.

I parken Cathkin Park kan man fortsatt tydelig se restene av ståtribunene på anlegget med samme navn, som var hjemmebane for Third Lanark fra 1903 og frem til de i 1967 ble den første store skotske klubben som gikk konkurs. På tre av sidene står fortsatt de gjengrodde ståtribunene der, nærmest som et minnesmerke, og Cathkin Park har blitt et slags pilegrimssted for de med interesse for fotballhistorie som besøker Glasgow. Det var egentlig nokså surrealistisk å ta seg rundt på ståtribunene som snart åpenbarte seg foran meg inne i parken, der turgåere luftet sine hunder nede ved det som var gressmatta. Det vil si, gressmatta er fortsatt der og i bruk igjen, men litt mer om det senere.

Third Lanark ble stiftet allerede i 1872, som et lag tilknyttet militæravdelingen 3rd Lanarkshire Rifle Volunteers, og var samme år med å stifte det skotske FA. I 1889 spilte de seg frem til finale i den skotske FA Cupen, og etter omkamp sikret de seg troféet med 2-1 over Celtic. Året etter var de med å stifte den skotske ligaen, der de i årevis var et fast innslag på øverste nivå. I 1903 endret de navnet til Third Lanark, etter at forbindelsen til det nevnte militæravdelingen ble brutt. Våren 1904 sikret de seg det skotske ligamesterskapet, og det til tross for at de måtte spille alle sine kamper på andre baner. Sesongen etter vant de sin andre og siste FA Cup-tittel. Igjen gikk finalen til omkamp, og denne gang var det Rangers som til slutt ble beseiret 3-1.

Med unntak av tre svippturer nedom nivå to i 1920- og 1930-årene, holdt Third Lanark seg på øverste nivå frem til tidlig i 1950-årene. Det nærmeste de kom å kopiere cuptriumfene i den skotske cupen, var tre semifinaler i løpet av 1950-årene, da de for øvrig også hadde en ny tre sesongers «svipptur» på nivå tre, mens man i 1960/61 hadde en stor sesong og endte på tredjeplass i ligaen. Fire år senere rykket klubben igjen ned…for siste gang, for i 1967 ble klubben slått konkurs og det var kroken på døra for en virkelig tradisjonsrik klubb. Senere har det faktisk blitt blåst liv i klubbnavnet, for i 1996 var det en gruppe som startet opp igjen med spill i Greater Glasgow Amateur League. I 2008 gikk det rykter om at den nye Third Lanark var en av interessentene til å ta over ligaplassen til Gretna etter at sistnevnte hadde gått konkurs, men til slutt var de ikke å finne blant søkerne.

Cathkin Park har en interessant men nokså komplisert historie, og Third Lanark spilte først på en tidligere bane med samme navn. Dette var deres hjemmebane frem til 1903, da de flyttet inn på det som skulle ble deres hjemmebane frem til 1967. Dette stadionet var opprinnelig bygget i 1884 som det andre ved navnet Hampden Park, og var hjemmebane for Queens Park. Da sistnevnte klubb flyttet til den tredje (og nåværende) utgaven av Hampden Park, tok Third Lanark over leiekontrakten og døpte det om til New Cathkin Park. Dette er dog identisk med anlegget man i dag fortsatt kan se restene av, så «New»-prefikset forsvant på et eller annet tidspunkt.

Third Lanark måtte vente litt før de kunne flytte inn, og det var derfor de som nevnt visstnok spilte alle sine kamper i 1903/04-sesongen andre steder. Deres siste kamp på Cathkin Park var 25 april 1967, og etter dette har naturen gjennom flere tiår gjenerobret tribunene på et anlegg som i sin tid huset et par landskamper – hvorav kampen mellom Skottland og England i mars 1884, som skal ha vært tidens første all-ticket kamp. På det som var den ene langsiden, går nå en sti der hundeiere var i ferd med å lufte sine firbeinte, men innimellom trærne og buskaset på de tre andre sidene, kunne jeg se de gamle ståtribunene med sine rødmalte bølgebrytere.

Som sagt, en temmelig surrealistisk opplevelse, men kanskje ville det være enda snodigere å se en kamp fra disse tribunene. For som jeg så vidt var inne på, spilles det igjen fotball her, og det er altså den nye Third Lanark-klubben som spiller sine hjemmekamper her i Greater Glasgow Amateur League. Uten at jeg har fått bekreftet dette, ser jeg også at en klubb ved navn Hampden AFC tilsynelatende skal benytte banen, og en kilde sier at det samme gjelder en gutteklubb fra Jimmy Johnstone Academy, hva nå enn liga de spiller i. For min del spaserte jeg videre den korte veien ned til Hampden Park for å ta en kikk også der før jeg returnerte til sentrale Glasgow for å plukke opp bagasjen og vende snuta sørover mot St. Helens-området, der jeg skulle overnatte hos og tilbringe dagen (eller i hvert fall kvelden) med en venninne.

Torsdag 06.04.2017: En kikk på The Park Stadium (Lostock Gralam)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde innledet min store april-tur med å fly over til Manchester, og befant meg nå i Lostock Gralam, der jeg hadde base i forbindelse med Witton Albion v Spalding United, som skulle bli turens første kamp. Etter å ha sjekket inn ved stedets nye Travelodge-hotell, spaserte jeg snart tilbake mot togstasjonen, med tok en ørliten omvei for å unne meg en pint ved The Slow & Easy Hotel. Der hadde jeg faktisk forhørt meg med tanke på overnatting før jeg booket Travelodge-hotellet, men de tilbød visst ikke overnatting akkurat for øyeblikket. Pubdrift er det i hvert fall, men det var ikke bare derfor jeg stakk innom her.

Lostock Gralam FC spiller nemlig sine kamper på ‘The Park Stadium’, som ligger rett bak denne puben, og da måtte jeg selvsagt ta en kikk. Klubben skal være stiftet i 1892, og har visstnok spilt her helt siden oppstarten den gang. Lostock Gralam var i 1948 med å stifte Mid-Cheshire League, som i 2007 skiftet navn til dagens Cheshire League, og de skulle snart dominere denne ligaen. Da de våren 1951 sikret seg Mid-Cheshire League-troféet, var det kun den første av tre strake ligatitler, som ble fulgt opp med en andreplass i 1954.

Deretter måtte de vente til våren 1963 før de igjen kunne løfte liga-troféet, før det ble ny andreplass året etter. I 1964/65-sesongen måtte de nøye seg med femteplass, men du verden som de slo tilbake i 1965/66-sesongen! De endte rett og slett opp med å vinne samtlige 24 ligakamper, og noterte seg for målforskjellen 120-15! Igjen var dette den første av tre strake ligatitler, og da de våren 1968 løftet pokalen for tredje år på rad, hadde de kun tapt to ligakamper på tre sesonger!

The Grey Lambs var på denne tiden også fast innslag i FA Cupen, der de imidlertid aldri kom seg forbi kvalifiseringsrundene, men det er verdt å merke seg at de i 1950- og 1960-årene hadde flere gode resultater, og ikke minst at de ved et par anledninger tok seg videre ved å slå ut langt større lokale klubber som både Northwich Victoria og Witton Albion.

Lostock Gralam forlot Mid-Cheshire League i 1975, og jeg er for øyeblikket dessverre ikke kar om å fortelle hva de foretok seg etter dette, men de dukket igjen opp i Mid-Cheshire League i 1993, da de tok plass i ligaens Division Two, som da var denne ligaens nivå to. De har ved et par anledninger returnert til ligaens toppdivisjon, som for øvrig i 2014 ble omdøpt fra Division One til Premier Division, men har returnert etter et par sesonger, og rykket i 2015 til og med ned i den nye Division Two, men rykket opp igjen på ligaens andre nivå etter forrige sesong, og har denne sesongen vært å finne på midten av tabellen.

The Park Stadium høres mer grandiost ut enn det er, for klubbens hjemmebane er temmelig spartansk, med kun en bitteliten tribune på den ene langsiden som de eneste tilskuerfasiliteter. Den byr på sitteplasser i form av en trebenk, og er å finne på den ene banehalvdelen, bortenfor bortelagets moderne laglederbenk. Hjemmelaget sin laglederbenk er nemlig å finne på motsatt langside, og rundt hele banen står man rett på gresset. Det er altså ingen såkalt hard standing. Etter en kjapp fotorunde forlot jeg The Park Stadium for å traske ned til togstasjonen.

Fredag 06.01.2017: En kikk på Tickhill Square (Denaby Main / ex-Denaby United)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg befant meg i Doncaster, der jeg noen dager hadde byen som base, og følte for å benytte anledningen til å ta en kikk på noen interessante stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg å være en aldri så liten bomtur da portene var stengt, og det ikke var mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frecnhgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon.

Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig hadde fått opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik den fremsto i sine glansdager. Selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005.

Denaby er en landsby mellom Conisbrough og Mexbrough, og har lange tradisjoner med gruvedrift. Allerede i år 1700 fant man kull nær overflaten, og dette førte etter hvert til åpningen av dype gruver. Gruveselskapet Denaby Main bygget nærmest en ny landsby som bar deres navn mens den gamle delen av landsbyen fikk navnet Old Denaby. Utover på 1800-tallet ble Denaby-navnet nærmest ensbetydende med de notoriske gruvene, der arbeiderne jobber under harde kår. I en artikkel i 1899 ble det beskrevet som “The Worst Village in England”, og det ble fortalt om hensynsløse eiere som hadde få betenkeligheter med å sende arbeiderne stadig dypere ned under bakken, samtidig som den vanlige policy ved dødsfall var å kaste ut den døde gruvearbeiderens familie få uker etter dødsfallet. I motsetning til nabogruven til Cadeby Main var det aldri noen større ulykker her, men da Denaby Main-gruven stengte i 1968 var det likevel 203 gruvearbeidere som opp gjennom årene hadde måttet bøte med livet der.

Denaby United ble stiftet i 1895 under navnet Denaby Parish Church, og etter navnebyttet til Denaby United tre år senere skaffet de seg tidlig et godt rykte i regionen. De tok plass i daværende Midland League (en tidligere utgave), som på den tiden var en av de mest prestisjetunge utenfor Football League, med andreplassen våren 1908 som bestenotering. I 1927/28-sesongen nådde de første ordinære runde av FA Cupen og tapte kun knepent 2-3 hjemme for FL-klubben Southport foran hele 5 200 tilskuere på Tickhill Square. De gjentok denne bedriften fem sesonger senere, men denne gang måtte de gi tapt borte for et Carlisle United som scoret kampens eneste mål. Tredje og siste gang de tok seg til første ordinære runde var i 1958/59, da 3 807 tilskuere betalte seg inn og så Denaby tape 0-2 for Oldham Athletic.

Etter å ha endt sist i den nye (men fortsatt ikke dagens utgave av) Midland League to år på rad, ble Denaby United stemt ut i 1965, men tok plass i Yorkshire League, der de fortsatt befant seg da denne i 1982 slo seg sammen med den nevnte andre utgaven av Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. De brukte kun to sesonger på å spille seg opp i den nye ligaens toppdivisjon, og siden 1984 befant de seg i NCEL Premier Division, som til og med ble vunnet våren 1997. Fem år senere var det imidlertid dessverre slutt, da man fikk beskjed om at den lokale Welfare Trust opplyste om at de ville bli kastet ut av banen som hadde vært deres hjemmebane siden før første verdenskrig (mon tro om ikke 1912 er korrekt årstall). Forhandlingene førte ikke frem, og da Denaby United nå sto uten hjemmebane, valgte de dessverre å legge ned driften. Det var altså ytterligere tre år etter dette igjen at Tickhill Square ble herjet av brann.

Denaby United gjenoppsto dog i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster (man håper visst fortsatt på en retur), mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United nå spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, der de begge sliter i bunnen denne sesongen. Det anbefales å ta en kikk på groundhopperen The Groundhog sitt innlegg som tar for seg Tickhill Square, og ikke minst ta en kikk på denne siden med herlige bilder derfra! Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i gang med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan. Deretter var det på tide å returnere til Doncaster og begynne å tenke på kveldens kamp.

Onsdag 28.12.2016: En frustrasjonens dag i nordøst

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter fire kamper på turens to første dager, var det nå på tide å forlate min base i Croydon for å sette kursen mot nordøst, og igjen droppet jeg hotellfrokost til fordel for smørbrød fra den lokal Sainsburys-sjappa som ble inntatt mens jeg unnagjorde første etappe inn til London. Fra East Croydon er det jo hyppige avganger med både London Victoria og London Bridge som neste og siste stopp, men for å slippe både bytte til tube og ikke minst ekstrautgiftene det innebar, valgte jeg meg i stedet ut et av Thameslink-togene mot Bedford. På sin vei nordover fra Brighton til Bedford krysser de nemlig London-metropolen og stopper blant annet ved St. Pancras International, og siden jeg skulle med tog fra Kings Cross som ligger rett ved siden av, passet dette som hånd i hanske. Min destinasjon var Newcastle, og jeg fikk sikret med en fin plass på 11.00-toget, før jeg like før avgang fikk selskap av en liten gjeng med voldsomt overvektige kvinnemennesker som omsider fikk presset seg inn på de tre andre setene rundt bordet. Det viste seg dog å være joviale og sjarmerende jenter som var godt selskap på veien opp til Newcastle, der jeg ankom like før klokka 14.

Jeg hadde betalt £31,86 for et dobbeltrom ved County Hotel, tvers over veien for Newcastle stasjon, og fikk raskt sjekket inn. En kald natt hadde gitt litt grunn til bekymring, og jeg hadde ikke før installert meg på rommet før jeg så at det var annonsert baneinspeksjon klokka 16.00 hos Brandon United, der jeg denne kvelden hadde planlagt et tredje forsøk på å se kamp. To ganger tidligere hadde jeg blitt offer for avlysninger der, og når man i tillegg tar med at Brandon United også var den opprinnelige planen da jeg for et par sesonger siden i stedet endte opp hos Dunston UTS, så er det vel trygt å si at det var på tide med et besøk. Dessverre gikk det ikke altfor lang tid før det ble klart at kampen der allerede hadde blitt avlyst, så alle gode ting var IKKE tre denne gang, men jeg hadde forhåpninger om at kveldens omberammede kamp hos Darlington Railway Athletic skulle være redningen. Også derfra ble det imidlertid rapportert om problemer, og mens jeg ventet på resultatet av baneinspeksjonen klokka 16.30, tok jeg en tur ut i Newcastle.

Utenfor stasjonen var det satt opp noe som kanskje mest av alt minnet om et stort indianertelt, og på utsiden av ‘Hadrian’s Tent’ var det salg av diverse tyske pølser og den slags. For £6 fikk jeg servert en bratwürst, men om en tysker hadde latt seg imponere er vel noe mer tvilsomt. Etter å ha fått innpå litt føde, oppsøkte jeg et av mine faste vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, der jeg benyttet ventetiden med å kose meg med en pint Aspall. Jeg hadde tilbudt meg å komme ned til Brinkburn Road i Darlington for å bemanne en kost eller hjelpe til på annet vis, men hørte aldri noe, og jeg ville nok uansett ankommet i seneste laget i forhold til tidspunktet for inspeksjonen, så nå var det bare å vente. Samtidig kom det i hvert fall signaler om at den tredje og siste kampen i nordøst denne dagen ville bli spilt, slik at siste backup-løsning var en revisit til Jarrow Roofing BCA. Jeg var på god vei til å tømme det andre glasset da klokka passerte 16.30 og jeg ble sittende å oppdatere Darlo RA sin Twitter-feed med voldsom hyppighet. Så kom den knusende dommen…

Kampen var avlyst! Det føltes som om jeg hadde fått et kraftig slag midt i solar plexus, og fortvilelsen skyllet over meg der jeg ble sittende å stirre ned i glasset et par minutter. Jeg hadde i det minste kampen hos Jarrow Roofing, som skulle ta imot Washington, og med en ny pint for hånden sjekket jeg reiseruta og rutetidene for bussene til Boldon Colliery. Jeg hadde ikke før blinket meg ut en passende buss før jeg registrerte at dommeren nå åpenbart hadde ankommet med en annen oppfatning og bestemt at det ikke skulle spilles noen kamp der den kvelden. Fadesen var komplett, og nå tok frustrasjonen igjen overhånd. Det er ikke første gang jeg frustreres av engelskmenn som i stor grad har blitt så pysete at de nesten ikke lenger er i stand til å spille sporten de fant opp. Sikkerhetshysteriet har tatt fullstendig overhånd, og det var kanskje ikke helt tilfeldig at også denne ukes groundhopper-spalte i Non-League Paper også tok for seg dette (som man kan se på bildet over).

Det var riktignok kaldt ute, men selv om det selvsagt kan ha vært annerledes nede i County Durham, var det der jeg gikk ikke verre frost enn det jeg kvelden før hadde sett i Binfield. Og som noen påpekte…utover vårsesongen spilles gjerne kamper uansett på knallharde baner, så hva er forskjellen på dette? Tja, det kan man jo diskutere, men det hjalp meg uansett lite denne kvelden. Det er langt verre steder å bli strandet enn i Newcastle, som tross alt er en av mine favorittbyer, men humøret var alt annet enn godt da jeg etter hvert stakk innom den voldsomt støyende Wetherspoons-puben Union Rooms for å få meg en matbit før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Siden jeg ved innsjekking hadde fått to bonger til bruk i hotellets bar, hadde jeg ikke til hensikt å la disse gå til spille, og etter at de ble byttet i to pints Aspall begynte humøret også å komme tilbake…i hvert fall såpass at jeg valgte å legge dagens skuffelse se bak meg og se fremover….mot neste avlysning.

Mandag 14.11.2016: En kikk på Seddon Street (Middlewich Town)

Jeg befant meg i Cheshire i forbindelse med kamp hos Winsford United, og da jeg få minutter før klokka to steg av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich, der jeg hadde booket overnatting, var det fortsatt en times tid til innsjekking. Derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

Det som først slo meg var som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en av de små trappene som befinner seg i hver sin ende ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen har opplevd å ende opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

Middlewich Town har en historie som kan spores tilbake til klubben Middlewich Athletic, som i hvert fall eksisterte siden 1912. Denne klubben tok i 1952 plass i det som da het Mid-Cheshire League, som de vant ved fem anledninger i perioden frem til 1975, før de prøvde seg i den ikke lenger eksisterende Cheshire County League (som i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination og dannet dagens North West Counties League). I 1985 var de tilbake i Mid-Cheshire League, men i 1996 tok de steget opp i North West Counties League, der de spilte tre sesonger i denne ligaens andredivisjon før de slo seg sammen med Middlewich Town Youth og tok navnet Middlewich Town. Noen kilder oppgir derfor dette som klubbens stiftelsesår, men uansett: samtidig returnerte klubben igjen til Mid-Cheshire League.

Denne ligaen endret i 2007 navn til Cheshire League, og Middlewich Town fortsatte å kjempe i toppen noen år, før det for noen år siden begynte å gå litt tyngre, og våren 2014 rykket de ned i ligaens andre nivå etter å ha endt sist. Der befinner de seg fortsatt, og det betyr altså at de spiller på det som er non-leagues step 8 – eller nivå 12 totalt om man vil. Jeg tar gjerne en tur tilbake hit for å se kamp en gang i fremtiden, men nå var det på tide å forlate sjarmerende Seddon Street for å spasere tilbake til Golden Lion og vente på at de åpnet, slik at jeg kunne sjekke inn og rette fokus mot kveldens kamp i Winsford.

More pics

26.08.2016: En tur med East Lancashire Railway

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg denne fredagskvelden skulle på kamp hos Ramsbottom United, skulle det bare mangle om jeg ikke benyttet anledningen til å ta en tur med en av områdets store turistattraksjoner – den fantastiske museumsjernbanen East Lancashire Railway – og la den frakte meg til kamp. Vel, i hvert fall etter at jeg først hadde vært med opp til den nordlige endestasjonen i Rawtenstall. Mer om dette og mitt besøk hos Ramsbottom United kan leses et annet sted, men her følger i hvert fall noen bilder fra min tur med East Lancashire Railway – en liten reise tilbake i tiden.

Jeg hadde denne dagen hotell i Bury, og selv om den byen i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er det den første holdeplassen de nordgående togene til den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil. Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake igjen så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.