Jeg befant meg i det nordlige Oldham, der jeg denne kvelden skulle se Royton Town spille hjemmekamp i Manchester League på sin nye hjemmebane Oldham Academy North, og i den forbindelse hadde jeg etter å ha hoppet av bussen slått meg ned på puben Carter’s Arms – en aldri så liten spasertur fra Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway i forhold til kveldens kamparena, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, og valgte derfor å ta en ny kikk.
Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribune på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget langt mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte. Og med det, etter fullført runde, forlot jeg Boundary Park og rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.
Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Etter et lite gjensyn med Queen Street i Bilston, fant jeg frem til en bussholdeplass rett i nærheten, der jeg kunne ta en buss som fraktet meg til Darlaston. Der hadde jeg planlagt å kikke på den forlatte City Ground, som tidligere var hjemmebane for tradisjonsrike Darlaston Town.
Denne klubben ble stiftet allerede i 1874, og hadde spilt på City Ground siden 1899 da de dessverre gikk konkurs i 2013. Riktignok er føniksklubben Darlaston Town (1874) stiftet etter Darlos triste endelikt, men de spiller ikke lenger på The City Ground, som for øvrig også ble fullstendig ramponert av pøbler som i 2009 ødela flomlysene og banedekket. Jeg kunne se gjennom et gjerde ut mot Slater Street, men så ingen måte å ta meg inn på anlegget som er inneklemt blant rekker av bolighus…inntil jeg helt i hjørnet på denne kortsiden så en glippe i gjerdet nesten helt inntil nabohuset. Etter å ha sett at kysten var klar, fikk jeg klatret opp på muren her og sneket meg innenfor, og jeg konstaterte at City Ground må ha vært en liten perle.
Darlaston benyttet ikke Town-suffikset før i 1996, men er altså en av de aller eldste klubbene i West Midlands. Etter å ha vunnet Birmingham Combination i 1911, fikk de innpass i den sterke Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League). Andreplassen i debutsesongen, som også er deres beste ligaplassering, forteller ikke hele historien. Selv om de ble slått av reservelaget til Aston Villa, inneholdt denne ligaen den gang storheter som Stoke City (som sesongen etter returnerte til Football League), Crewe Alexandra, Shrewsbury Town og Wrexham. I 1962 ble altså denne ligaen til West Midlands (Regional) League, og Darlo spilte i Premier Division frem til 1982, da de rykket ned i Division One.
Etter åtte sesonger var de tilbake, men fortsatte å veksle mellom spill i de to øverste divisjonene av WMRL. Etter det siste opprykket i 2008, spilte de i Premier Division frem til de dessverre gikk konkurs og måtte legge ned driften i 2013. Den nevnte føniksklubben startet opp i WMRL Division Two i 2014, og sikret seg opprykk etter tredjeplass i sin første sesong. De ser denne sesongen ut til å ha tatt nivået greit i Division Two, og det hadde vært vært fint å ha de tilbake i toppdivisjonen. Enda finere hadde det vært å ha de tilbake på The City Ground, for foreløpig spiller de sine kamper ved Bentley Road South (eller Bentley Leisure Pavilion), der de banedeler med WMRL Division Two-klubben Red Alma.
The City Ground er som nevnt en historisk arena som det ville være tragisk å miste. Den ligger flott og sentrumsnært til inneklemt mellom rekker av boliger, og den virkelig perlen er anleggets flotte hovedtribune fra 1893. Den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Ellers er det mye hard standing, men anlegget er nå selvsagt gjengrodd. Laglederbenkene står fortsatt der på motsatt langside, og bygget som nok har vært klubbhuset er å finne bak det ene målet. Det er liten tvil om at The City Ground har vært et meget flott og koselig stadion.
Det er alltid trist med anlegg som forfaller og gror igjen, men jeg håper inderlig at den nye Darlaston Town-klubben en dag i nær fremtid kan flytte inn her. Det diskuteres vel fortsatt blant politikere i Walsall Council. Det som i hvert fall er sikkert er at banen har en vanvittig helling fra den ene kortsiden til den andre – sannsynligvis den heftigste jeg har sett bortsett fra Chard Town. Den heller nedover fra klubbhuset bak det ene målet og ned mot kortsiden der jeg hadde sneket meg inn. Etter å ha tuslet rundt inne på anlegget i 10 minutters tid, var det på tide å komme seg tilbake og plukke opp bagasjen slik at jeg kunne sette kursen mot Stansted og flyet hjem til Norge. Forhåpentligvis vil jeg en gang i fremtiden kunne se kamp på The City Ground.
Siste kamp på min voldsomme mars-tur var nå historie, men før jeg forlot Wolverhampton og satt kursen mot Stansted Airport, hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til å ta en kikk på et par av områdets fotballstadioner. Den første av disse var Bilston Towns hjemmebane, Queen Street, og jeg ved Wolverhampton St. George’s satt jeg meg på Midland Metro-trikken som går mellom Wolverhampton og Birmingham. Jeg betalte £4,40 for en dagsbillett for både trikk og buss, og ble med noen få holdeplasser ned til Bilston Central.
Fra trikkeholdeplassen der gikk jeg mot Queen Street, der man finner Bilston Towns hjemmebane med samme navn. Jeg så jo kamp her sommeren 2013, men følte vel kanskje at jeg burde ha tatt noen flere bilder den gang. Derfor tenkte jeg å ta en ny kikk, uten at jeg fikk tatt noen flere bilder denne gang – snarere tvert imot. Hos en klubb som jeg under mitt tidligere besøk ble fortalt at slet voldsomt med en vanvittig mengde tilfeller av vandalisme, var det vel ikke direkte overraskende å finne portene låst. Derfor måtte jeg ta til takke med noen utvendige bilder og å knipse litt gjennom porten…i tillegg til å klatre som en idiot opp i en liten eng som rett bak den ene kortsiden tydeligvis blir brukt som en søppeldynge, for derfra å kikke litt over muren.
Bilston Town ble stiftet i 1894, da de to klubbene Bilston Rovers og Bilston Wanderers slo seg sammen, og de har spilt på Queen Street siden 1919. Senere har de spilt under navnene Bilston United, Bilston Borough, Bilston FC (fra 1946), og igjen Bilston Town (fra 1983). Da de startet opp igjen etter andre verdenskrig, tok de omsider plass i Birmingham & District League (senere West Midlands (Regional) League) i 1954, og denne ligaen vant de to ganger – i 1961 og 1973. I 1985 tok de steget opp i Southern League, der de tilbragte 17 sesonger i ligaens Midland Division, som senere skiftet navn til Division One West. Tredjeplassen i 2001 var deres beste ligaplassering, men to år senere returnerte de frivillig til West Midlands (Regional) League.
I 2007 trakk klubben seg fra ligaen og ga beskjed om at de ville legge ned driften, men ble kort etter reddet i trettende time av et konsortium som avblåste nedleggelsen og blåste liv i klubben under navnet Bilston Town (2007). Da jeg sommeren 2013 besøkte klubben, hadde de nylig sikret seg opprykk til WMRL Premier Division etter å ha endt på andreplass i Division One, men ble opprinnelig nektet opprykket, og det var først et par dager etter mitt besøk at det ble bekreftet at de likevel fikk opprykket etter en anke.
Queen Street er et flott stadion som naturlig nok domineres av den eneste tribunen i form av hovedtribunen på den ene langsiden. Ellers er den spesiell i den forstand at den har noen temmelig originale ‘gjerder’ som er å finne på motsatt langside og deler av den ene kortsiden. Disse er malt i klubbens oransje farger og er satt opp for å hindre løpske baller ned på den travle hovedveien Black Country Route som går forbi rett på utsiden. Jeg fikk altså ikke tatt en like nøye kikk som jeg gjerne skulle, men det var likevel et koselig gjensyn med et stadion jeg gjerne besøker igjen, og hvor jeg hadde en trivelig aften for snart tre år siden. Men nå hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot en svipptur opp til Darlaston, og gikk for å ta oppstilling på bussholdeplassen.
Jeg var tilbake i West Midlands i forbindelse med kamp i Walsall Wood, og på veien fra Wolverhampton til Walsall Wood benyttet jeg anledningen til å hoppe av bussen og ta en kikk på et gammel stadion som har vært hjemmebane for en rekke klubber. Bloxwich ligger like nord for Walsall, og har en lang historie med forskjellige fotballklubber. Dessverre har de også en lang historie med fotballklubber som har bukket under – og flere av de har benyttet The Old Red Lion Ground som sin hjemmebane.
The Old Red Lion Ground skal ha blitt åpnet i 1901, og var hjemmebane for klubben Bloxwich Strollers, som ble stiftet i 1893. Senere var dette hjemmebane for Blakenall, som i 1997 spilte seg opp i Southern League etter å ha vunnet Midland Alliance. I 2001 slo de seg sammen med Bloxwich Town og stiftet den nye Bloxwich United, som tok Blakenalls plass i Southern League. Allerede i løpet av neste sesong trakk imidlertid Blakenall-folket seg ut, og klubben ble lagt ned. Blakenall ble ikke startet opp igjen. Bloxwich Town ble derimot ‘gjenfødt’, men varte kun tre sesonger før de i 2004 så seg nødt til å trekke seg fra Midland Combination og legge ned driften.
Dette begynner kanskje å bli litt innviklet, så tunga rett i munnen: Neste klubb i rekken av Bloxwich-klubber var klubben som i 2006 ble stiftet under navnet Birchills United, og som to år senere tok navnet Bloxwich United AFC. Da hadde de sesongen før vunnet West Midlands (Regional) League Division One, og de to neste sesongene endte begge med andreplasser i WMRL Premier Division, før de i 2011 ble flyttet ‘sidelengs’ til Midland Combinaton. Men i løpet av høstsesongen 2012 var det slutt også for denne klubben, slik at det for tiden ikke lenger er noen klubb som bærer Bloxwich-navnet.
Bloxwich United og dens forgjengere er dessverre en saga blott, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for den tidligere leietakeren Rostance Edwards FC, som har tatt over anlegget. Det er ikke all verden jeg kan fortelle om denne klubben, som vitterlig høres ut som om det kan ha vært startet som et bedriftslag..? Men de spiller i hvert fall i Midland League Division Two, der de denne sesongen er nyopprykket fra Division Three. De har ikke hindret dem fra å kjempe i toppen, og de vil være på min radar med tanke på en mulig kamp på The Old Red Lion Ground i fremtiden. Denne gangen måtte jeg nøye meg med en kjapp kikk.
Da jeg spaserte ned fra bussholdeplassen for å ta en kikk, hadde jeg nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg nemlig foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Det er tydeligvis mest hard standing, mens unntaket først og fremst er tribunen som på den ene kortsiden opp ved inngangspartiet i det ene hjørnet. Den ser ganske fjong ut, denne tribunen, og jeg tar gjerne en nærmere kikk en annen gang i anledning kamp. Men nå var det på tide å komme seg på bussen igjen og vende oppmerksomheten mot kamp i Walsall Wood.
Formen var enda dårligere enn dagen før da jeg nå også våknet med sår hals i tillegg til rennende og sår nese, sår overleppe og tilløp til kennelhoste. Men jeg hadde i det minste mitt lenge etterlengtede besøk på Cowes Sports’ hjemmebane Westwood Park å se frem mot da jeg kreket meg ned for å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Den noe usle formen var også grunn god nok til å unne seg en taxi den ikke altfor lange veien til Stonebridge Park, der jeg startet tube-etappen ned mot London Waterloo med Bakerloo Line og senere Jubilee Line. Ved Waterloo trøstet jeg meg selv med å gå til innkjøp av et par fantasy-bøker i en boksjappe for jeg tok plass på 11.39.toget som skulle frakte meg til Southampton Central. I Southampton hadde jeg betalt £40 for overnatting ved The Star Hotel, og etter rett i overkant av halvannen time på toget tok jeg en av bybussene ned til holdeplassen utenfor hotellet, der jeg raskt fikk sjekket inn.
På dagens program sto altså et besøk til Isle og Wight, der jeg fortsatt hadde til gode å se fotball, og denne kvelden var det duket for et durabelig lokaloppgjør på øya når Cowes Sports skulle være vertskap for Newport (IoW). Cowes Sports var også en destinasjon jeg hadde blinket meg ut på min forrige tur, men den januarkvelden ble jeg igjen offer for avlysning nede i sør. Den gang hadde jeg i det minste fått rede på det tidsnok til å kunne legge andre planer, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Blackfield & Langley. En times tid etter at jeg sjekket inn åpnet himmelen seg, og det ble fort temmelig ufyselig mens jeg inntok et måltid på Wetherspoons-puben ved siden av hotellet. Deretter lettet jeg på ræva og satt kursen mot terminalen for passasjerferjene til West Cowes på Isle of Wight.
Der nede kom også regnet piskende sideveis i vinden, og klok av skade var jeg allerede bekymret og skeptisk med tanke på kveldens kamp, til tross for at man skulle tro at man kan tåle et par timer med regn. Før jeg punget ut for ferjebillett forsøkte jeg forgjeves å komme i kontakt med klubben på både Twitter og tre forskjellige telefonnummere – men altså uten hell. Dermed var det bare å håpe at det er sant som man sier at ‘intet nytt er godt nytt’, og betale £24,10(!) for en returbillett med ferjen Red Funnel. Overfarten tar 25 minutter, og også i Cowes var det et trist vær. Cowes er en by som ligger ved munningen av elven Medina, som renner nordover fra Newport og her renner ut i sundet Solent, som skiller Isle of Wight fra fastlandet. Jeg hadde gått i land på den vestlige siden, i West Cowes, og herfra kan man se over på den mindre East Cowes. Sammen har de et innbyggertall på drøyt 10 000, og er kjent for sin kabelferje som forbinder de to bydelene. Cowes forbindes også ofte med ‘yacht racing‘, som jeg vil anta er en rikmanns-sport, og byen skal være åsted for verdens eldste faste arrangerte regatta.
Puben The Anchor var en av de jeg hadde fått anbefalt av min groundhopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor, som også er klubbsekretær hos Fareham Town, og det viste seg da også å være et koselig vannhull. Her unnet jeg meg en pint mens jeg ventet på at regnet skulle avta; noe det snart gjorde, og jeg kunne snart tømme glasset og sette kursen mot Westwood Park. Jeg hadde fortsatt ikke sett noen slags oppdateringer rundt situasjonen der, men da jeg ankom med en times tid til kampstart så var det i hvert fall aktivitet, og gressmatta så da slett ikke så verst ut. Selv om det ikke burde være det, så var det derfor likevel en overraskelse da en representant for hjemmelaget kunne fortelle at dommeren akkurat hadde avlyst kampen. Jeg var heller ikke den eneste som var skuffet, for jeg ble fortalt at begge lag hadde ønsket å spille kampen, og en skuffet groundhopper som sto hoderystende ved inngangspartiet hadde visstnok kommet ned fra London i anledning kveldens kamp. Jeg måtte bare sette meg ned for meg selv oppe i klubbens flotte hovedtribune og ta noen minutter for meg selv.
Cowes Sports har røtter tilbake til 1881 og stiftelsen av Cowes FC, som i 1898 tok plass i Southern League. I det som den gang var den ligaens Division Two (South West Section) vant man alle sine kamper, og møtte Thames Ironworks (som senere ble West Ham United) som hadde vunnet den andre avdelingen. Der tapte de 1-3, men fikk likevel rykke opp etter en såkalt ‘test match’ der de slo Royal Artillery Portsmouth (som den gangen var navnet på Portsmouth FC). Allerede neste sesong trakk de seg imidlertid fra Southern League og returnerte til Hampshire League. Tidlig i 1980-årene slo Cowes seg sammen med klubben Whites Sports og tok dagens navn, og i 1994 tok de steget opp i Wessex League. Etter fem sesonger på ligaens andre nivå returnerte de til toppdivisjonen etter forrige sesong, og de hadde lagt seg til midt på tabellen.
Westwood Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, da de måtte flytte fra sin tidligere bane som skulle gi plass for boliger (det skjedde også den gang!). Hovedtribunen ble ferdigstilt i 1921, og den ble bygget av lokale båtbyggere og andre håndverkere. Den fantastiske tribunen var da også grunnen til at jeg en stund har ønsket meg hit, og den dominerer et anlegg som ellers kun består av såkalt hard standing – med unntak av et parti ved siden av der et overbygg gir tak over hodet til stående tilskuere. Skjønt, det sto tidligere også en mindre tribune på motsatt langside, men den blåste ned under en storm i 1987. I 1990-årene hadde den gamle hovedtribunen forfalt voldsomt, men klubben skal ha megen ros for at de omsider valgte å restaurere den på en svært sympatisk måte heller enn å velge den mer lettvinte løsningen å rive den for å erstatte den med en kjip, moderne prefabrikert tribune, slik deres naboer i East Cowes gjorde med sin flotte hovedtribune.
Den pinglete dommertrioen forlot raskt åstedet, men jeg ble værende en liten stund da klubbpersonell bød meg ta en kikk i garderober og klubbhus for deretter å invitere meg inn i klubbhusets bar. En av de sa at han også enkelt kunne trykke opp et program til meg om jeg ønsket det, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Han hadde vel ant ugler i mosen og ventet med å trykke de ut, og slik har det seg at jeg ble eier av det han sa var det eneste eksemplaret som vil bli trykket av dette programmet, og som han lattermildt spådde at ville kunne bli et samlerobjekt. Jeg fikk også tilbud om skyss tilbake til ferjeterminalen dersom jeg ventet en halvtimes tid, og takket følgelig ja til dette. Da vi omsider forlot anlegget med kurs for ferjen, var det flere som hoderystende kommenterte at gressmatta var spillbar som bare det.
Jeg takket for gjestfrihet og skyss, og kom meg etter hvert tilbake til Southampton med ferjen. Der trasket jeg opp til puben The Standing Order for å døyve skuffelsen med en pint. Jeg hadde trosset den dårlige formen og punget ut for å dra til Isle og Wight bare for å nok en gang se en pingle av en dommer avlyse. Man skulle tro at når man har stilt klokka fremover og kalender er i ferd med å vise april, så skal man kunne klare å spille kamper i England. Men det er tydeligvis ikke så enkelt i Wessex League… Jeg har flere ganger klaget over Isthmian League og deres feederligaer i London-regionen, men det spørs om ikke Wessex League tar kaka når det gjelder pyse-takter på dommerne. Mens jeg satt der og hadde et halvt øye på landskampen England v Nederland, regnet jeg meg faktisk frem til at av mine planlagte besøk i Wessex League, så har jeg faktisk nå en avlysnings-prosent på vanvittige 70% – inkludert 6 av de siste 7!!! Kanskje man tross alt må begynne å vurdere sommerfotball i England, men i Wessex League klarer de sikkert å finne andre avlysningsgrunner ? i stedet for å være for vått, gjørmete eller kaldt, kan det jo være for tørt eller varmt…eller kanskje for lyst..?? Det eneste stedet jeg så på Westwood Park der det var antydning til overvann og gjørme var på den ene sidelinjen. Til sammenligning avslutter jeg dette blogginnlegget med tre bilder som min tyske groundhopper-kompis Jens (som også irriterer seg voldsomt over pysete avlysninger i Storbritannia) tok på tre forskjellige kamper i Belgia som ble spilt på samme dag et par uker i forveien. De ble spilt uten at det engang var snakk om en baneinspeksjon – i England ville de vært avlyst med beskjed om at en baneinspeksjon var unødvendig. Se og døm selv… Time to man up!
Jeg befant meg i Portsmouth, der jeg hadde base i forbindelse med kamp i Petersfield. Mer nøyaktig var det Fratton som var min base for natten, og etter å ha sjekket inn og installert meg på Ibis budget-hotellet måtte jeg selvsagt benytte muligheten til å ta en kikk på Fratton Park, når jeg først bodde nærmest på nabotomta og kikket rett i Fratton End-tribunen når jeg skottet ut av vinduet. Mitt hittil eneste besøk ved Fratton Park fant sted i romjula 2009 da Portsmouth tok imot Arsenal til en kamp som jeg nok i ettertid føler var medvirkende til at jeg ‘våknet opp’ og fikk den moderne toppfotballen i vrangstrupen. Mye har også endret seg for ‘Pompey’ siden den gang, og de spiller ikke lenger i Premier League, men i League Two.
Jeg kom selvsagt ikke innenfor denne gang, men fikk kikket litt rundt og knipset noen nye bilder av blant annet den spesielle bindingsverks-fasaden på hjørnet av South Stand. Uten at det nødvendigvis sier så mye i disse dager, må det likevel innrømmes at Fratton Park er blant de engelske ligastadioner der man fortsatt finner en del karakter, til tross for visse ‘oppgraderinger’ og moderniseringer samt det faktum at det nå er all seater. Rett bortenfor billettkontoret finner man dessuten en interessant detalj jeg ikke merket meg ved mitt forrige besøk. Det er snakk om et minnesmerke til de såkalte ‘Pompey Pals’; to bataljoner bestående av hovedsakelig unge menn fra Portsmouth – inkludert flere fotballspillere – som ga sitt liv i Frankrike under 1. verdenskrig. Og med det strenet jeg mot en lokal pub for en forfriskning før jeg vendte snuta mot kveldens kamp.
Denne lørdagen hadde jeg to kamper på menyen, hvorav den første var en hjemmekamp for Hill of Beath Howthorn, som hører hjemme i Hill of Beath helt nede i den sørvestlige utkanten av Cowdenbeath. Jeg hadde beregnet god tid for å først ta en kikk på et annet stadion, og da jeg hoppet av toget i Cowdenbeath satt jeg straks kursen mot det nærliggende stadionet Central Park, som er hjemmebane for ligaklubben Cowdenbeath. Der skulle det denne dagen spilles et heftig lokaloppgjør mot erkerivalen Dunfermline Athletic, og vakter og klubbpersonell var allerede på plass da jeg tok en kikk med snaut tre timer til kampstart.
En av vaktene ga klarsignal til at jeg kunne få passere porten og stikke innenfor for å ta en kikk på den betingelse at jeg lovet å komme tilbake. Det hadde jeg selvsagt til hensikt å gjøre, men først tilbragte jeg et lite kvarter inne på Central Park, som viste seg å være en positiv overraskelse for meg, og et klassisk men samtidig uortodoks stadion som falt langt mer i smak enn jeg hadde trodd. Uortodoks fordi fotballklubben deler stadionet med stock car racing, og det skulle faktisk være et slikt arrangement etter fotballkampen denne dagen (det skjer visst hver lørdag klokka 18.00). En kar inne på stadionet fortalte også at det ikke er helt uvanlig at dette drar flere tilskuere enn fotballen, selv om det nok ikke var tilfellet med dagens lokalderby på menyen.
Cowdenbeath FC ble stftet i 1881, og har det spesielle kallenavnet ‘The Blue Brazil’. De har ingen store titler i skotsk fotball (og da regner jeg selvsagt ikke med fem divisjonstitler i lavere divisjoner), men spilte på øverste nivå mellom 1924 og 1934. Deres eneste sesong på øverste nivå siden den gang var én enkelt sesong i 1970-71. Femteplassen i 1925 er deres beste ligaplassering, mens de i dag hører hjemme i det som nå også i Skottland heter League One (nivå tre), etter at forrige sesong endte som Championship-jumbo og dermed rykket ned.
Central Park har vært klubbens hjemmebane siden den sto ferdig 1917, og til tross for at man nå har en asfaltbane rundt selve gressmatta, og at man derfor får nokså stor avstand til banen, falt den altså i smak grunnet blant annet noen herlig klassiske tribuneseksjoner. Ikke minst gjelder det den gamle hovedtribunen – eller rettere sagt den gjenværende delen av denne. Hovedtribunen ble skadet i en brann i 1992. Den delen som overlevde har blitt glimrende restaurert, og er en klassisk sittetribune med benkerader i tre. På denne langsiden har denne tribunen som nå også kalles ‘Old Stand’ senere fått selskap av en nyere tribune som står rett ved siden av. Naturlig nok går sistnevnte under navnet ‘New Stand’, men heter offisielt Alex Menzies Stand – oppkalt etter tidligere lokal spiller. Dette er også en sittetribune som naturlig nok fremstår mer moderne enn sin ‘nabo’.
Rundt store deler av anlegget ellers er det klassisk terracing (ståtribuner) under åpen himmel, og motorsport-stevnene er selvsagt grunnen til at man også må se kampen gjennom et høyt nettinggjerde. Central Park har også tidligere blitt brukt til speedway, og i tidligere år ble den også benyttet til å arrangere hundeveddeløp. Borte på bortre langside snudde jeg og gikk tilbake, og etter å ha tatt meg ut igjen og takket vakten for kikken, forlot jeg Central Park, men jeg returnerer gjerne for å se kamp her en gang i fremtiden.
Jeg var tilbake i Skottland denne helgen, og på vei til fredagskamp i Falkirk valgte jeg å ta en liten utflukt. Jeg har jo den siste tiden fått øynene litt opp for den skotske Junior-fotballen, som jeg igjen får presisere at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en betegnelse på det som er en egen sidestilt fotballpyramide i Skottland. Det vil kanskje være naturlig å sammenligne det med en slags skotsk variant av non-league, og jeg har merket meg en rekke herlige og klassiske fotballstadioner og spennende og interessant klubber i Junior-pyramiden.
Et av de stadioner jeg først og fremst hadde falt for utfra bildemateriale er Carmuirs Park; hjemmebanen til Camelon Juniors. Camelon ligger et par kilometer vest for Falkirk, og har for øvrig omtrent 4 500 innbyggere. Planen var nå å hoppe av toget i Camelon og ta en kikk, og noen minutter før klokka viste kvart på fem kunne jeg stige av og spasere de ti minuttene ned til Carmuirs Park. Der var portene åpne og en gjeng på 7-8 personer var på innsiden i full sving med å klargjøre for kamp dagen etter, og da jeg spurte om det var greit at jeg tok en kjapp runde rundt banen for å ta en kikk og knipse noen bilder, fikk jeg til svar at det kunne jeg da selvsagt.
Karen som svarte insisterte til og med på å ta meg med på en omvisning også inne i klubbhuset og garderobene der hjemmelagets drakter var hengt opp, klare til morgendagens omkamp i kvartfinalen av den prestisjetunge Scottish Junior Cup. Dette er en cup som Camelon vant i 1995, i tillegg til at de har vært tapende finalist ved to anledninger (1952 og 1996). Kvartfinalemotstander var Kilwinning Rangers, som har vunnet denne cupen to ganger (1909 og 1999), og første møte hadde endt 3-3 i Kilwinning slik at nå altså måtte omkamp til. Karen som viste meg rundt fortalte at Kilwinning hadde fylt opp flere supporterbusser allerede, og regnet med at det garantert ville bli et firesifret tilskuertall i anledning cupkampen.
Jeg entret denne dagen Carmuirs Park via en port i hjørnet på den ene kortsiden, som jeg tilfeldigvis fant ut at var åpen etter å ha snoket rundt på utsiden i et par minutter. Kortsidene er som flere andre baner i Skottland litt ovale, og på kortsiden jeg kom inn på var det flott klassisk terracing under åpen himmel. Til den venstre langsiden sett herfra har man på midten klubbhuset med garderober etc, og et overbygg som gir tak over hodet til en del av ståtribunen som strekker seg i hele banens lengde. Over på bortre kortside var det kun en gressbanke av typen det engelske FA har lagt for hat, mens man på den andre langsiden har mer ståplasser. Her er det terracing i nesten hele banens lengde – helt bort til inngangspartiet bortenfor den store tribunen som gir tak over hodet på store deler av denne langsiden.
Mens man i England gjerne opererer med terracing i form av betongtrinn (eller helst ikke i det hele tatt i disse dager, dersom bl.a. FA fikk viljen sin), var det her steinheller og -blokker som var brukt på store deler av anlegget, og noen av disse var såpass løse når jeg tråkket på de at dersom dette hadde vært sør for grensen ville nok hysterikerne med FA i spissen ropt opp og muligens stengt anlegget. I den skotske Junior-pyramiden er man tydeligvis ikke like pirkete på det, og måtte det bare forbli slik! Carmuirs Park er en perle av et anlegg, og jeg håper jeg en gang i overskuelig fremtid kan returnere for å se en kamp.
Camelon Juniors ble stiftet i 1920, og var blant annet medlemmer av både Stirlingshire League og Lothian League før en omstrukturering førte til at de ble medlem i SJFA East Region Superleague (Junior-pyramiden har sin egen FA som styrer ligaene som er delt inn i tre geografiske regioner – West, East og North). Jeg nevnte deres innsats i Junior-pyramidens gjeveste cup, der de på midten av 1990-årene spilte seg frem til finale to år på rad; hvorpå den første i 1995 ble vunnet med finaleseier over Whitburn. Camelons beste ligainnsats kom imidlertid så sent som i 2009, da de endte på andreplass i SJFA East Region Superleague (for ordens skyld den øverste divisjonen).
Med min runde rundt banen unnagjort takket jeg for gjestfriheten, ønsket lykke til i morgendagens kvartfinale-omkamp (det hjelp lite, for Camelon tapte 1-4) og trasket tilbake til togstasjonen for å fortsette ferden mot Falkirk. Som sagt så håper jeg at det snart vil by seg en mulighet for meg til å se Camelon Juniors spille kamp på herlige Carmuirs Park.
Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. Jeg hadde allerede trosset drittværet og tatt en kikk på Dundees hjemmebane Dens Park, og nå var turen kommet til Dundee United og deres hjemmebane Tannadice Park, som de fleste vil vite ligger usedvanlig nærme naboen og rivalen.
For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema.
Mens Dens Park i disse dager fremstår som et langt mer klassisk anlegg med mye mer karakter, er faktisk Tannadice Park eldre – og det til tross for at Dundee United først ble stiftet i 1909; ti år etter at Dundee flyttet inn på Dens Park. Allerede i 1870-årene ble det spilt fotball der Tannadice Park nå ligger, men den gang het det Clepington Park, og ble benyttet av den tidligere klubben Dundee East End. Junior-klubben Dundee Violet og et par andre klubber benyttet også denne hjemmebanen på forskjellige tidspunkt i 1880- og 1890-årene, mens de altså har vært hjemmebane før Dundee United helt siden denne klubbens oppstart i 1909.
Opprinnelig ble de stiftet under navnet Dundee Hibernian, og det i seg selv er et tegn på at klubbens røtter var (og er til en viss grad fortsatt) å finne i byens irske immigrant-samfunn. Etter at de nesten gikk konkurs i 1923 tok man dagens navn i et forsøk på å tiltrekke seg et bredere publikum. Klubben er også kjent for sine oransje drakter, men opprinnelig spilte de også i grønt og hvitt, og det var først sent i 1960-årene at de for første gang brukte de nåværende klubbfarger. Historisk sett er de uten tvil lillebroren i forhold til Dundee FC, men slik har det ikke vært i de senere år.
Klubbens opptur startet for alvor med ansettelsen av manager Jerry Kerr i 1959, og han sikret i sin første sesong opprykk til øverste nivå. Der holdt de seg helt frem til 1995, og hadde da rasket med seg en og annen triumf. Den skotske ligatittelen ble vunnet i 1982, og de fulgte opp med å påfølgende sesong ta seg helt til semifinalene i den gjeve europacupen for serievinnere, der de tross hjemmeseier 2-0 i første kamp tapte 2-3 sammenlagt for senere tapende finalist Roma. Tre sesonger senere var de tapende finalist i UEFA Cupen (en forgjenger til dagens fjollete Europa League) da IFK Göteborg trimferte.
Den skotske FA Cupen ble vunnet i både 1994 og 2010, mens de har vært tapende finalist hele åtte ganger. Den skotske ligacupen er også vunnet to ganger, mens man har tapt finalen fem ganger. Etter å ha måttet ta turen ned etter det nevnte nedrykket i 1995 returnerte de på første forsøk, og de har igjen holdt seg i toppdivisjonen siden den gang. Men nå ser det denne sesongen stygt ut for deres del, og det ser ut som om årets Dundee-derby blir de siste på en stund…i hvert fall en sesong.
Tannadice Park fremstår i dag som et moderne anlegg, og mye av karakteren forsvant med oppgraderingen i 1990-årene. Den store toetasjes tribunen George Fox Stand ble åpnet i 1992 på den ene langsiden, mens hovedtribunen Main Stand på motsatt langside ble forlenget og senere (i 2003) omdøpt til Jerry Kerr Stand. Denne er for øvrig opprinnelig fra 1962, men har altså blitt noe sterilisert siden den tid, i tråd med ligaens og FAs stadionkrav. I 1994 ble den toetasjes tribunen East Stand åpnet på den ene kortsiden, mens man på motsatt kortside har en tidligere ståtribune i form av West Stand (kalt ‘The Shed’), som har blitt gjort om til sittetribune ved at man boltet fast seter.
Etter å ha kikket meg rundt de to Dundee-anleggene var det omsider på tide å spasere tilbake til bussholdeplassen, der jeg våt til skinnet kunne returnere til hotellet for å tørke meg litt før jeg gikk for å ta toget nordover med kurs mot dagens kamp. Dessverre ble det ikke noe Dundee-derby på Dens Park for meg denne gang, og som sagt vil det etter denne sesongen kunne bli en stund til neste gang, men det hadde vært artig å få med seg en gang i fremtiden.
Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. I et vanvittig drittvær spaserte jeg noen få minutter innover i sentrum og fant holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som det jeg først av de to fikk fremfor meg.
For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav.
Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har holdt seg der i store deler av sine historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankley ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i det som den gjeveste europacupen, som den gang (før Champions League-våset) var serievinnercupen. Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.
Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen i 1910, og tre ganger den skotske ligacupen (i 1952, 1953 og 1974). Senere har de også to ganger vunnet Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av engelskmennenes Football League Trophy. Dette har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på det nivået, før de rykket opp til Premier League. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo denne gang tilbake på første forsøk da de sikret seg opprykk som divisjonsvinner i 2014.
Dens Park ble åpnet i 1899 da klubben flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port, og har altså vært deres hjemmebane siden den gang. I dag er det først og fremst de to kortsidene, Bobby Cox Stand og Bill Shankley Stand, som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 gjorde at de tidligere ståtribunene her dessverre måtte erstattes av nye sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to er nå temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.
Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne mest spor av anleggets tidligere karakter, og på hovedtribunen Main Stand ser man tydelige bevis på at anlegget tidligere var noe ovalt da det også har vært åsted for greuhound racing. Midt på denne tribunen sitter man dermed lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig ut fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør det fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra. På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser har ser man straks at det er snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt; så lenge det varer.
Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny tribune. Våren 2008 annonserte klubben at man regnet med snarlige «positive nyheter» angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Jeg hadde uansett fått en rask kikk rundt utsiden av Dens Park, og hastet videre i drittværet bortover mot Dundee Uniteds Tannadice Park.
