Søndag 03.01.2016: Dens Park (Dundee)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. I et vanvittig drittvær spaserte jeg noen få minutter innover i sentrum og fant holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som det jeg først av de to fikk fremfor meg.

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun noen titalls meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav.

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankley ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den gjeveste europacupen, som den gang (før Champions League-våset) var serievinnercupen. Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før Dundee til slutt måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen i 1910, og tre ganger den skotske ligacupen (i 1952, 1953 og 1974). Senere har de også to ganger vunnet Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av engelskmennenes Football League Trophy. Dette har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på det nivået, før de rykket opp igjen til Premier League. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo denne gang tilbake på første forsøk da de sikret seg opprykk som divisjonsvinner i 2014.

Dens Park ble åpnet i 1899 da klubben flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port, og har altså vært deres hjemmebane siden den gang. I dag er det først og fremst de to kortsidene, Bobby Cox Stand og Bill Shankley Stand, som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 gjorde at de tidligere ståtribunene her dessverre måtte erstattes av nye sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to er nå temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne mest spor av anleggets tidligere karakter, og på hovedtribunen Main Stand ser man tydelige bevis på at anlegget tidligere var noe ovalt da det også har vært åsted for greyhound racing. Midt på denne tribunen sitter man dermed lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig og fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør den fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra. På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det er snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt; så lenge det varer.

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny tribune. Våren 2008 annonserte klubben at man regnet med snarlige «positive nyheter» angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Jeg hadde uansett fått en rask kikk rundt utsiden av Dens Park, og hastet videre i drittværet bortover mot Dundee Uniteds Tannadice Park.

Torsdag 31.12.2015: Provanmill Park (St. Roch’s)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var nyttårsaften morgen, og jeg befant meg i Glasgow der jeg hadde hatt base i forbindelse med en skotsk PL-dobbel dagen før. Før jeg midlertidig forlot Skottland for å sette kursen mot England og Newcastle, hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg en treningskamp i det østlige Glasgow. Dette var den eneste kampen jeg hadde vært kar om å finne denne dagen, og den skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park; hjemmebanen til St. Roch’s som er en klubb i den skotske Junior-pyramiden. Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s.

Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos dagens motstander Blochairn Star. Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause.

Jeg hadde heldigvis droppet joggesko til fordel for for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. Inngangen er på den ene kortsiden, der man på venstre hånd får et bygg som huser toalettene, men som for tiden var stengt og fremsto som totalt forfallent med noe bortimot en søppeldynge foran seg. På høyre hånd har man klubbhuset som i forkant har et et utbygg, og dette er det eneste stedet på anlegget der tilskuerne har tak over hodet. Begge langsidene har man klassisk terracing under åpen himmel, mens det kun er gress bak det bortre målet. I tillegg til at supportereffekter tilhørende klubbens ultras-gruppering som ble oppbevart i klubbhuset var «prydet» med blant annet klistremerker fra venstreekstreme grupperinger, hadde muren på den ene langsiden grafitti der det sto «Refugees Welcome», og ikke overraskende er det nok stor politisk avstand mellom undertegnede og mange i denne delen av Glasgow.

St. Roch’s er altså en klubb som spiller i den skotske Junior-pyramiden (som igjen IKKE har noen verdens ting å gjøre med det vi i Norge tenker på som junior-fotball, men snarere er en egen pyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), og de befinner seg nå i West Region Central District First Division, som tilsvarer nivå tre i den vestlige regionen (som igjen er en av tre regioner). De er nå nyopprykket, men hadde nok sin storhetstid så langt tilbake som i 1920-årene, lenge før man innførte dagens system. De vant to år på rad Glasgow League, som de den gang spilte i, og ikke minst vant de i 1921/22-sesongen den gjeve Scottish Junior Cup, godt hjulpet av en ung James McGrory som etter den sesongen forsvant til Celtic, der han ble en legene av dimensjoner.

Etter min rundtur (mens jeg forgjeves forsøkte å tørke den verste gjørmen av skoene) forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre. Jeg hadde lest at klubbens bar kan sammenlignes med å entre en tøff East End pub av typen der man kommer inn og føler samtalen stoppe opp mens alle de lokale stirrer på den fremmede nyankomne, men det var trivelige folk her og jeg følte meg faktisk velkommen (det er ikke sikkert det hadde vært tilfelle om de visste om mine Rangers-sympatier). Jeg har jo en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Junior-fotballen i Skottland, men denne hadde nå jule- og nyttårs-pause, slik at dagens kamp var en treningskamp. En annen utfordring med Junior-fotballen er at man gjerne offentliggjør kampprogrammet for kun en uke eller to av gangen, slik at det er vanskelig å planlegge for oss som bor utenlands.

Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dermed forlot jeg Provanmill Park, men kanskje jeg en gang i fremtiden kan se en obligatorisk kamp her.

Onsdag 30.12.2015: Somervell Park (Cambuslang Rangers)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg befant meg i Skottland for å få med meg en dobbel i den skotske Premier League, der første kamp skulle finne sted i Hamilton. Etter å ha sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket returnerte jeg til stasjonen Glasgow Central for å sette meg på toget som skulle ta meg til Hamilton. Men før vi kom så langt hoppet jeg imidlertid av i Cambuslang for å ta en kikk på hjemmebanen til Junior-klubben (og igjen, den skotske Junior-pyramiden har ingen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men er en egen pyramide som operer parallelt med den «ordinære» pyramiden) Cambuslang Rangers.

Det er nå en stund siden jeg begynte å fatte interesse for Junior-pyramiden etter å ha merket meg flere sterke resultater av Junior-klubber i den skotske FA Cupen (der et lite antall Junior-klubber får delta, uten at jeg her skal gå inn på disse kriteriene), og ikke minst å ha oppdaget at det i denne pyramiden skjuler seg en rekke tilsynelatende herlige stadion-skatter. Forrige sesong ble mye oppmerksomhet i groundhopper-miljøet viet Junior-klubben Benburb da de flyttet fra sin slitne Tinto Park som ble ansett som noe av det aller ypperste hva gjelder karakter, og dessverre gikk jeg glipp av denne, men det er fortsatt mange andre flotte og sjarmerende anlegg. Et av disse er Somervell Park i Cambuslang, og der tok jeg nå en kikk.

Cambuslang Rangers spiller i dag i West Region Central District Second Division, som er det fjerde og laveste nivået i West Region (som er en av tre regionale «ligaer», i et system som for øvrig er av nyere dato), men var tidligere en storhet i Junior-fotballen. Spesielt deres triumfer i 1970-årene var medvirkende til at klubben fikk utmerkelsen «Junior team of the 20th century», og på første halvdel av dette tiåret vant de rubb og rake i den daværende Central League, samtidig som de hanket inn flere av sine fem titler i den gjeve Scottish Junior Cup. Sistnevnte ble for første gang vunnet i 1938, før man igjen kunne heve troféet i 1969. Denne cupen ble også vunnet i både 1971 og 1972, og med det ble de den første klubben siden 1800-tallet til å vinne den to år på rad. Da man fulgte opp med ny triumf i denne turneringen i 1974, hadde de altså vunnet den fire ganger på seks sesonger. I senere år har klubben slitt med å leve opp til denne tidens meritter.

Somervell Park er et klassisk anlegg som skal være typisk for de tidligere, eldre anleggene i Junior-pyramiden. Mange av disse har gressvoller eller ståtribuner under åpen himmel med en stor hovedtribune på en av langsidene som eneste ordentlige tribunekonstruksjon. Ved Somervell Park er det utelukkende ståplasser i form av klassisk terracing på alle fire sider, og på den ene langsiden gir ganske riktig en hovedtribune tak over hodet på store deler av langsiden. Somervell Park fremsto for meg som svært koselig, selv om omgivelsene synes å være et noe slitent industriområde, og nede på en delvis gjengrodd eng bak den bortre langsiden ligger av en eller annen grunn det som må være mange hundre bildekk som ligger og slenger.

Somervell Park la på ingen måte noen demper på mitt ønske om å stifte nærmere bekjentskap med Junior-pyramiden – snarere tvert imot – og det spørs om jeg ikke må returnere for å se ‘The Lang’ spille kamp her en gang i fremtiden. Det hadde vært artig, og kanskje vil jeg ved en retur til dette flotte anlegget (som har vært klubbens hjemmebane siden 1904) også kunne få en nærmere innføring i det som tilsynelatende er en tilknytning til den store Glasgow-klubben Rangers. Selv logoen er til forveksling svært lik, og for en person med Rangers-sympatier er jo heller ikke det noe negativt. Utfordringen med å planlegge kamper i Junior-pyramiden fra Norge, er at de generelt er nokså håpløse med offentliggjøring av kampoppsettet sitt, der de som regel kun offentliggjør kamper for én eller kanskje to uker frem i tid. Men jeg får vel satse på å returnere til flotte Somervell Park ved en passende anledning.

Torsdag 22.10.2015: Welfare Park (Horden Colliery Welfare)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg befant meg igjen i nordøst i forbindelse med kamp hos Easington Colliery. På vei dit hadde jeg også planlagt en liten omvei som plaster på såret etter at min planlagte kamp hos Horden Colliery Welfare dagen før hadde blitt utsatt. Etter å ha tatt den grønne metro-linjen fra Newcastle ned til Park Lane i Sunderland, skiftet jeg til buss nummer 23 sørover mot Horden. Jeg kjøpte en dagsbillett, som tydeligvis uansett ikke er dyrere enn en returbillett, og ble med bussen gjennom Easington Colliery og videre ned til Horden via Peterlee. Snart kunne jeg stige av, og etter en liten spasertur ankom jeg snart Welfare Park.

Det har vært hjemmebane for Horden Colliery Welfare siden starten i 1908, og domineres av den meget flotte hovedtribunen som må sies å ha vært hovedgrunnen til at jeg først fattet interesse for klubben. Det er visst noe usikkert akkurat hvor gammel den er, men den tar seg fortsatt meget flott ut. Samtidig har stadionets ‘terracing’ (betongavsatsene for stående tilskuere) blitt restaurert etter at de i 1980-årene ble delvis stengt av sikkerhetshensyn. Welfare Park ligger tilknyttet en offentlig park med samme navn, og der den nå lå badet i sol gjorde den meg mer innstilt på å få med meg en kamp her enn noen gang.

Horden ligger helt øst i grevskapet Durham, og er i likhet med mange andre steder i denne regionen et utpreget gruvesamfunn. Det vil si, Horden Colliery var en av Europas største kullgruver frem til den ble nedlagt i 1987. Dette førte til en skyhøy arbeidsledighet som man fortsatt sliter med ettervirkningene av. Det er mange tøffe områder i denne regionen, men min kompis Lee har ved flere anledninger trukket frem Horden som ‘the roughest place in the north east’, og min unge venn Connor (som har Horden CW som den klubben han nok følger tettest) innrømmet overfor meg at han gjør sitt ytterste for å unngå å gå gjennom Horden i mørket etter midtukekamper. Nå når jeg var der i dagslys tidlig på ettermiddagen fremsto det slett ikke så ille, men det var heller ikke vanskelig å se spor etter vandalisme og kondemnerte boliger i området rundt banen, der gatene består av rekker på rekker med typiske gamle arbeiderboliger.

Horden Colliery Welfare ble altså stiftet i 1908, og spilte før og etter andre verdenskrig i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, som de vant ved to anledninger (1938 og 1964). Fra 1975 spilte de i Northern League, der 3. plassene i 1980 og 1983 står som bestenotering, før de i 2013 måtte ta steget ned i Wearside League etter å ha endt sist i Northern League Division Two. Før denne sesongen ble de av mange trukket frem som den største utfordreren til Stockton Town, men etter en noe ujevn sesongåpning ser det ut som om det kan bli tøft. Jeg har hørt rykter om at flere av spillerne skal ha vært noe kjølige med tanke på å spille for manageren som nå skal ha trukket seg, uten at jeg selvsagt kan bekrefte dette, men det spekuleres i om de nå vil komme sterkere utover i sesongen.

Onsdag 14.10.2015: York Street (Boston United)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I forbindelse med kamp hos Boston Town dagen før, befant jeg meg i Boston, Lincolnshire. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Den opprinnelige planen hadde vært å ta en ny og muligens siste kikk på York Street før jeg så Bostons «lillebror» spille kamp, men siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å heller gjøre det før jeg denne morgenen forlot byen for å sette kursen mot nordøst og Newcastle.

Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder, slentret jeg mot togstasjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I forbindelse med kamp i Padiham befant jeg meg i det østlige Lancashire, der jeg hadde endt opp med å velge meg Blackburn som base. Jeg hadde denne dagen lagt omfattende planer for kveldens kamp i Padiham, og det dreide seg om en skikkelig utflukt for å drive litt nostalgisk ‘stadion-sightseeing’ i det østlige Lancashire. Etter å ha sjekket inn, var jeg derfor snart på farten igjen for å ta meg til Accrington med 14.20-toget. Etter denne korte togturen ventet en busstur ned til Rossendale-distriktet av Lancashire, der jeg etter rundt 25 minutter hoppet av bussen i den sørlige utkanten av Haslingden. Der ville jeg ta en kikk på den fraflyttede hjemmebanen til den ikke lenger eksisterende klubben Haslingden FC, som spilte noen sesonger i North West Counties League før de i 1998 trakk seg fra ligaen og la ned driften kort etter. Senere ble hjemmebanen Ewood Bridge benyttet av Manchester League-klubben Stand Athletic, som også de prøvde seg flyktig i NWCL før de returnerte til Manchester League og flyttet fra stadionet som fortsatt står der.

Haslingden spilte på begynnelsen av 1900-tallet, før de senere var å finne i West Lancashire League. I 1993 fikk de innpass i North West Counties League, der de i sin første sesong vant Division Two (som på den tiden var ligaens nivå to). De måtte imidlertid vente til 1997 før de fikk rykke opp etter å ha endt på 2. plass. I det som ble klubbens eneste sesong på ligaens øverste nivå, endte de på 16. plass før økonomiske problemer betød slutten for klubben som trakk seg fra ligaen og kort etter la ned driften. Haslingdens ære forsvares nå av klubben Haslingden St. Marys, som spiller i West Lancashire League Division One (non-leagues step 8).

I 2000 flyttet Manchester League-klubben Stand Athletic hit for å gjøre Ewood Bridge til sin nye hjemmebane. De hadde blitt stiftet i 1964, og hørte opprinnelig hjemme i Whitefield-området i Bury. Våren 2001 vant de for tredje år på rad Manchester League, og tok steget opp i North West Counties League. NWCL-fotballen var tilbake på Ewood Bridge, og i sin første sesong vant de Division Two. Gleden ble imidlertid kortvarig da økonomiske problemer gjorde at klubben måtte trekke seg fra ligaen og forlate Ewood Bridge. De returnerte til sine opprinnelige hjemtrakter og Manchester League, der de spilte til også de i 2009 ble tvunget til å legge ned driften.

I mellomtiden har faunaen tatt fullstendig over Ewood Bridge, og det var nærmest surrealistisk å bevege seg rundt ute på gressmatta med blomster og buskas som rakk meg til over livet – og noen steder over hodet! Det var noe egentlig både veldig trist og veldig vakkert på en gang når man så den gamle hovedtribunen og målene omringet av de fiolette blomstene som dominerer gressmatta der det tidligere ble spilt fotballkamper. Den ligger også nokså idyllisk til, med museumsjernbanen East Lancashire Railway som nærmeste nabo på en side, og med regionens heilandskap som bakteppe. Etter å ha tuslet rundt i et drøyt kvarter, spaserte jeg opp til hovedveien A56 og tok en ny buss til Newchurch-området av Rossendale, der jeg også ville snoke litt på Rossendale Uniteds gamle hjemmebane Dark Lane.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg befant meg i området da jeg hadde overnattet ved Travelodge-hotellet rett ved Feltham stasjon, og skulle se den første av tre kamper denne dagen hos Ashford Town (Mx). Først tenkte jeg imidlertid å benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til to lokale klubber: Bedfont Sports og Bedfont & Feltham. Jeg lot buss H25 frakte meg opp til Hatton Road, der de to Bedfont-klubbene holder til rett ved siden av hverandre. Jeg tok meg inn på Bedfont Sports’ hjemmebane The Recreation Ground, der jeg kikket meg rundt mens flyene fra Heathrow dundret forbi. Bedfont-klubbene ligger nemlig kun et par hundre meter fra en av rullebanene på Heathrow, og det var konstant larm fra fly som enten landet eller tok av fra den store flyplassen.

Bedfont Sports ble stiftet så sent som i 2002, da de to Sunday league-klubbene Bedfont Sunday og Bedfont Eagles slo seg sammen, og de har spilt seg opp via Hounslow & District League og Middlesex County League. I 2009 fikk de være med i Combined Counties League, og tre år senere sikret de seg opprykk til den ligaens Premier Division etter 3. plass. De er fortsatt å finne i Combined Counties League Premier Division, der de nå spiller sin fjerde sesong. I sin Recreation Ground har de også en fiks liten hjemmebane. Etter å ha travet rundt banen i styrtregnet, hastet jeg videre i retning av Bedfont & Felthams hjemmebane The Orchard ved siden av.

Jeg befant meg i Northampton i forbindelse med kampen Bugbrooke St. Michaels v Northampton ON Chenecks, og hadde blitt tilbudt skyss av en groundhopper-kjenning, Jim McAlwane. Etter at han og hans bedre halvdel hadde kommet til avtalt møtested i Northampton, ville han imidlertid vise meg hjemmebanen til Northampton ON Chenecks, som vi altså skulle se som bortelag den kvelden. Noen vil vite at ON står for Old Northamptonians, og de spiller sine hjemmekamper på Old Northamptonians Sports Ground. Der banedeler de med både cricket og rugby union, som er to andre grener av samme klubb, og derfor var det nå ingen fotballmål å se ute på banen. Det gjorde sitt til at inntrykket ble så som så, men de har i hvertfall en fiks tribune på den ene kortsiden, i tillegg til klubbhusfasiliteter langs den ene langsiden. Jim hevdet at det av Northamptons non-league klubber er Northampton Spencer som har det beste anlegget, men at det sannsynligvis ikke var verdt mveien da han anså sjansene som svært små for at vi ville kunne ta oss innenfor portene. Og med det satt vi i stedet kursen mot landsbyen Bugbrooke og kveldens kamp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For andre dagen på rad befant jeg meg i Birmingham i forbindelse med kamp, og jeg hadde denne dagen planlagt et par utflukter for å sli i hjel noen timer. Den første av disse tok meg med tog fra Birmingham Moor Street til The Hawthorns, der jeg ville ta en kikk på West Bromwich Albions hjemmebane med samme navn. Der hadde det nemlig skjedd visse ting siden jeg så kamp der helt tilbake i august 2001, da jeg sammen med min kompis Andy så hans hjemmehelter slå Gillingham 1-0 med Daniele Dichio som målscorer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter at deres store ikon Jeff Astle døde i 2002, tok WBA-folket initiativ til å reise smijernsportene som har fått navnet Jeff Astle Gates, og her kan man også se den jublende klubblegenden på motivet på en av portene ut mot Birmingham Road. Det er en grunn til at Astle blir kalt «The King» av WBA-fansen, for han er klubbens store historiske stjerne. Han ble hentet fra Notts County i 1964 og spilte ti år for klubben. I denne perioden ledet han blant annet klubben til FA Cup triumf i 1968, da han scoret finalens eneste mål da Everton ble slått på Wembley. Han var dessuten toppscorer i engelsk fotballs øverste nivå i 1969/70-sesongen, da han også ble tatt ut til Englands VM-tropp i Mexico-VM1970. Astle scoret 174 mål på 361 kamper for WBA, og vil nok for alltid bli stående som den kanskje største klubblegenden.

En annen klubblegende er imidlertid spissen Tony ‘Bomber’ Brown, som signerte for klubben som unggutt i 1961, og som debuterte for A-laget i oktober 1963 – få dager før han fylte 18 år. Han ble værende i klubben helt til 1984, og med 279 mål 720 kamper for The Baggies, har han klubbrekorden i både antall mål og antall kamper. ‘Bomber’ har nå endelig fått sin egen statue utenfor hovedinngangen, og den ble avduket i fjor høst. Han var for øvrig også med i den nevnte FA Cup-finalen i 1968, og er uten tvil en av klubbens største klubblegender. Etter å ha tatt en liten runde rundt anlegget og sjekket ut disse nyinstallasjonene, forlot jeg igjen The Hawthorns.

Jeg befant meg igjen i Birmingham, der jeg var på vei til en av byens sørlige drabanter for å se Northfield Town spille hjemmekamp. Men to stasjoner før Northfield hoppet jeg av på Bournville stasjon for å foreta en planlagt liten utflukt til Cadbury Athletics hjemmebane, Bourneville Recreation Ground. Dens popularitet blant stadion-entusiaster skyldes først og fremst den fantastiske cricket-paviljongen bak det ene målet, og den er kjent for å være en del av anlegget til Cadburys berømte sjokoladefabrikk, som ligger rett ved siden av. Det var da tydeligvis slutt på arbeidsdagen for en rekke personer jeg møtte som kom ut fra de forskjellige byggene her. Faktum er at hele Bournville egentlig ble bygget opp rundt Cadburys enorme sjokoladefabrikk, som i 1879 flyttet bedriften hit og bygget opp en hel liten landsby tilknyttet virksomheten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cadbury Athletic er da opprinnelig også bedriftslaget til sjokoladefabrikanten, og det er synd at de for tiden ikke har mulighet til å benytte sin egen hjemmebane. Mangelen på flomlys gjør nemlig at de ikke kan spille sine hjemmekamper her i Midland Football League Division One, og derfor banedeler de for tiden hos sin nabo Pilkington XXX. Sistnevnte er rett i nærheten av Kings Norton jernbanestasjon (som er stasjonen mellom Bournville og Northfield), og jeg hadde også planlagt en liten kikk der. Dessverre strakk ikke tiden helt til, og jeg dro i stedet rett mot Northfield.