Jeg befant meg i London der jeg hadde base i forbindelse med kamp i Hoddesdon, og jeg hadde planlagt en utflukt for å ta en kikk på et gammel stadion jeg i lengre tid har ønsket å besøke før det er for sent. Etter å ha sjekket inn på det lugubre Tottenham Guest House la jeg derfor i vei. Et Overground-tog tok meg fra Seven Sisters til Walthamstow Queen Street, og derfra hadde jeg 20 minutters gangs til min destinasjon – nemlig Hare & Hounds Ground; tidligere hjemmebane for Leyton FC, som dessverre gikk konkurs i 2011.
Klubben har en svært komplisert historie med røtter helt tilbake til 1868, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Denne gamle opprinnelige klubben spilte en årrekke i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet ved tre anledninger. I tilleg vant de to år på rad (1927 og 1928) den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der de senere også var tapende finalist ved fire anledninger. I 1975 slo de seg sammen med Wingate FC og tok navnet Leyton-Wingate. Under dette navnet ble Athenian League vunnet ytterligere to ganger, før de hoppet over til Isthmian League i forkant av 1982/83-sesongen (den nest siste sesongen før Athenian League ble lagt ned). På slutten av 1980-årene spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, der 7. plassen i 1990 ble deres beste plassering før de rykket ned igjen året etter. Og ytterligere et år senere, i 1992, ble Leyton Wingate oppløst og Leyton og Wingate gikk igjen hver sin vei.
Kun tre år senere var det klar for en ny sammenslåing da Leyton i 1995 slo seg sammen med Walthamstow Pennant og tok navnet Leyton Pennant. Denne klubben flyttet til Walthamstow Pennants hjemmebane Wadham Lodge, og den observante og kunnskapsrike leser vil da kanskje vite at denne klubben i dag er kjent som Waltham Forest etter et navnebytte i 2003. I mellomtiden hadde i 1997 en ny klubb med navnet Leyton FC blitt stiftet, og denne spilte igjen på Hare & Hounds Ground, som senere fikk navnet Leyton Stadium. Etter at de i 2002 gikk til sak mot daværende Leyton Pennant og FA, fikk de også domstolens medhold i at det var de som hadde rettmessig krav på den opprinnelige Leyton FCs historie som en av Londons virkelige storheter under amatørfotballens storhetstid.
Den nye klubben spilte seg via Essex Senior League opp i Isthmian League, og etter tre strake opprykk var de å finne i sistnevnte ligas Premier Division. Der overgikk de sine forgjengere ved å våren 2005 debutere på nivået med å sikre seg 5. plassen. Deretter fulgte noen tyngre sesonger før de måtte ta turen ned et nivå våren 2008, men langt verre skulle det bli. Høsten 2009 var formann Costas Sophocleous og tildigere direktør Philip Foster blant aktørene som ble dømt til lengre fengselsstraffer for omfattende skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Det var nok dette klubben fortsatt slet med ettervirkningene av da de i januar 2011 omsider ble tvunget til å trekke seg fra ligaen med stor gjeld, og kort etter var klubben historie.
Hare & Hounds Ground står der fortsatt, men svært forfallent. Og ikke minst ligger det i bakgården til en indisk restaurant som åpenbart bruker tomten som parkeringsplass og lagringsplass. Jeg hadde såvidt kommet meg innenfor og begynt å knipse noen bilder da en rasende asiatisk fjott kom ilende og forlangte at jeg sporenstreks stoppet fotograferingen. Jeg forsøkte forgjeves å tale min sak, at jeg kun ville dokumentere det gamle stadionets tilstand før det ble revet – noe han hevdet er nært forestående, men omsider gikk han med på å gi meg et par minutter til å haste rundt herligheten.
Det var svært trist å se anlegget i den forfatningen, men jeg var nå først og fremst irritert på denne idioten som fortsatt sto der som en vakt og nærmest kikket på klokka. Jeg fikk i det minste knipset en rekke bilder før jeg forlot åstedet og vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp oppe i Hoddesdon. Jeg velger å la bildene tale for seg selv.
