Jeg befant meg i London der jeg hadde base i forbindelse med kamp i Hoddesdon, og jeg hadde planlagt en utflukt for å ta en kikk på et gammel stadion jeg i lengre tid har ønsket å besøke før det er for sent. Etter å ha sjekket inn på det lugubre Tottenham Guest House la jeg derfor i vei. Et Overground-tog tok meg fra Seven Sisters til Walthamstow Queen Street, og derfra hadde jeg 20 minutters gangs til min destinasjon – nemlig Hare & Hounds Ground; tidligere hjemmebane for Leyton FC, som dessverre gikk konkurs i 2011.
Klubben har en svært komplisert historie med røtter helt tilbake til 1868, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Denne gamle opprinnelige klubben spilte en årrekke i den ikke lenger eksisterende Athenian League, som ble vunnet ved tre anledninger. I tilleg vant de to år på rad (1927 og 1928) den svært prestisjetunge FA Amateur Cup, der de senere også var tapende finalist ved fire anledninger. I 1975 slo de seg sammen med Wingate FC og tok navnet Leyton-Wingate. Under dette navnet ble Athenian League vunnet ytterligere to ganger, før de hoppet over til Isthmian League i forkant av 1982/83-sesongen (den nest siste sesongen før Athenian League ble lagt ned). På slutten av 1980-årene spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, der 7. plassen i 1990 ble deres beste plassering før de rykket ned igjen året etter. Og ytterligere et år senere, i 1992, ble Leyton Wingate oppløst og Leyton og Wingate gikk igjen hver sin vei.
Kun tre år senere var det klar for en ny sammenslåing da Leyton i 1995 slo seg sammen med Walthamstow Pennant og tok navnet Leyton Pennant. Denne klubben flyttet til Walthamstow Pennants hjemmebane Wadham Lodge, og den observante og kunnskapsrike leser vil da kanskje vite at denne klubben i dag er kjent som Waltham Forest etter et navnebytte i 2003. I mellomtiden hadde i 1997 en ny klubb med navnet Leyton FC blitt stiftet, og denne spilte igjen på Hare & Hounds Ground, som senere fikk navnet Leyton Stadium. Etter at de i 2002 gikk til sak mot daværende Leyton Pennant og FA, fikk de også domstolens medhold i at det var de som hadde rettmessig krav på den opprinnelige Leyton FCs historie som en av Londons virkelige storheter under amatørfotballens storhetstid.
Den nye klubben spilte seg via Essex Senior League opp i Isthmian League, og etter tre strake opprykk var de å finne i sistnevnte ligas Premier Division. Der overgikk de sine forgjengere ved å våren 2005 debutere på nivået med å sikre seg 5. plassen. Deretter fulgte noen tyngre sesonger før de måtte ta turen ned et nivå våren 2008, men langt verre skulle det bli. Høsten 2009 var formann Costas Sophocleous og tildigere direktør Philip Foster blant aktørene som ble dømt til lengre fengselsstraffer for omfattende skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Det var nok dette klubben fortsatt slet med ettervirkningene av da de i januar 2011 omsider ble tvunget til å trekke seg fra ligaen med stor gjeld, og kort etter var klubben historie.
Hare & Hounds Ground står der fortsatt, men svært forfallent. Og ikke minst ligger det i bakgården til en indisk restaurant som åpenbart bruker tomten som parkeringsplass og lagringsplass. Jeg hadde såvidt kommet meg innenfor og begynt å knipse noen bilder da en rasende asiatisk fjott kom ilende og forlangte at jeg sporenstreks stoppet fotograferingen. Jeg forsøkte forgjeves å tale min sak, at jeg kun ville dokumentere det gamle stadionets tilstand før det ble revet – noe han hevdet er nært forestående, men omsider gikk han med på å gi meg et par minutter til å haste rundt herligheten.
Det var svært trist å se anlegget i den forfatningen, men jeg var nå først og fremst irritert på denne idioten som fortsatt sto der som en vakt og nærmest kikket på klokka. Jeg fikk i det minste knipset en rekke bilder før jeg forlot åstedet og vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp oppe i Hoddesdon. Jeg velger å la bildene tale for seg selv.
Jeg befant meg i Newcastle for andre dag på rad, men skulle denne ettermiddagen sette kursne mot Easington Colliery i det østlige County Durham, og første etappe gikk med metroens grønne linje sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane.
Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. De fleste som har sett bildene vil nok huske hans ekstatiske løpetur over Wembley-matta etter at underdogen Sunderland hadde slått den tids giganter Leeds United og sørget for en skikkelig skrell i finalen av verdens gjeveste cupturnering – en finale som for øvrig også inneholdt det jeg muligens holder som tidenes mest vanvittige dobbeltredning av Sunderland-keeper Jim Montgomery.
Anleggets ytre er ellers ikke det mest spennende, men jeg likte de flotte smijernsportene utenfor bortre kortside. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Dermed fikk jeg ikke med meg den såkale ‘davy lamp’ – en gruvelampe som minner om lokal industrihistorie, men muligens vil jeg en dag besøke Stadium of Light.
Jeg hadde Newcastle som base for andre dag på rad, og en av mine favorittbyers fantastiske uteliv hadde virkelig satt sine spor da undertegnede våknet i alt annet enn kanonform. Etter å ha busset ut til Heaton Road for å forsøke å bøte litt på formen med en voldsom frokost fra Butterfly Cabinet, bestemte jeg meg for å ta en liten utflukt. Det var på metroen inn mot sentrum at jeg fikk ideen om å ta en kikk på Kingston Park, og dermed byttet jeg til grønn metro-linje for å komme meg til stasjonen med samme navn.
Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var tilsynelatende ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da temmelig godt innsyn til anleggets indre. Det skal da også nevnes at klubbens tidligere hjemmebane Wheatsheaf Park ikke ligger altfor langt unna (nå hjemmebane for rugby union klubben Gosforth RFC under navnet Druid Park), men jeg har ærlig talt ikke den ringeste anelse om hvorfor i all verden jeg ikke dro videre de to holdeplassene til Callerton Parkway for å ta en kikk også der.
Blue Star ble stiftet i 1930, men det var ikke før i 1985 at de tok steget opp i Northern League – etter å ha vunnet Wearside League tre år på rad. De tok Northern League Division Two med storm og vant divisjonen suverent etter å ha vunnet 36 av 38 kamper. I Division One kjempet de umiddelbart i toppen, men var snart på retur og måtte etter hvert returnere til Division Two. Siste gang de rykket opp igjen i Division One vant de rett og slett hele ligaen som nyopprykket lag, samtidig som de sikret seg The Double ved også å vinne ligacupen. Det var våren 2006, men det var ikke før året etter at de fikk rykke opp til NPL Division One North, da Wheatsheaf Park ikke tilfredsstilte NPLs krav.
Dette var bakgrunnen for at de fikk i stand en avtale om banedeling med Newcastle Falcons på Kingston Park. Med en kapasitet på 10 200 var det kanskje vel voldsomt, men i sin andre sesong (2008/09) i NPL 1 North fulgte de opp tredjeplassen med å triumfere i playoff. I semifinalen ble Colwyn Bay slått på straffer, mens de knuste Curzon Ashton 4-1 i finalen, og dermed var klubben klar for spill i NPL Premier Division. Men før man kom så langt fikk klubben et krav på £65 000 fra Football Foundation, som ville ha tilbake pengene de hadde gitt i tilskudd for å pusse opp Wheatsheaf Park, siden klubben ikke lenger ville spille der. Det endte snart med at kubben la ned driften, og er således historie.
I forbindelse med kampen Kidsgrove Athletic v Port Vale, hadde jeg denne dagen min base ved Britannia Hotel rett utenfor togstasjonen i Stoke-on-Trent, og jeg ville benytte anledningen til å ta en kikke på hjemmebanen til en tidligere lokal storhet i non-league fotballen. Det dreide seg om Trentmill Road, hjemmebane for Eastwood Hanley, som på begynnelsen av 1990-årene ble tvunget til å forlate sin hjemmebane grunnet stadige tilfeller av vandalisme, og la ned driften i 1997. Nå hadde det blitt blåst nytt liv i klubbnavnet, og etter å ha slappet av litt på hotellrommet, trasket jeg de 20-25 minuttene for å ta en kikk.
Noen dager tidligere, da jeg jeg så AFC Fylde v Rochdale sammen med min groundhopper-kompis Anthony, fortalte jeg ham om disse planene. Det viste seg at han hadde en bekjent som var involvert i den nye klubben, og som tilbød seg å vise meg rundt. Han måtte imidlertid jobbe til klokka 18, slik at jeg stakk opp alene, men han bød meg ringe hans kompis Paul Wright, som er manager for klubben, slik at han kunne fortelle meg mer. Da jeg fant frem og fikk tatt en kikk rundt på klubbens tradisjonelle hjemmebane, så jeg at den bærer preg av å være fraflyttet, og kun restene av en av ståtribune er å se nå.
Eastwood Hanley ble stiftet i 1946, og var i 1982 med å stifte North West Counties League. I 1980-årene kjempet klubben med Leek Town om å være regionens beste non-league klubb, og da Northern Premier League i 1987 utvidet med en andre divisjon kalt Division One, tok Eastwood Hanley steget opp for å være med. Etter å debutert med en 7. plass, fulgte de opp med en 18. plass før de takket for seg og returnerte til NWCL. Som nevnt var de voldsomt plaget av stadige tilfeller av vandalisme, og det var hovedgrunnen til at de til slutt måtte flytte fra Trentmill Road. Etter å ha banedelt noen sesonger hos Kidsgrove Athletic og Newcastle Town, la klubben omsider ned driften i 1997.
Mens jeg sto der bekreftet Paul over telefonen at den «nye» klubben er en annen lokal juniorklubb som har tatt navnet Eastwood Hanley for å holde historien i hevd. Det dreier seg om den ambisiøse juniorklubben Sandford Hill Allstars, som i fjor byttet navn. Foran 2014/15-sesongen har de startet opp seniorlag som vil spille i Staffordshire County League Division Two North. Det er non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt, og de vil nå benytte Trentmill Road som hjemmebane. Paul fortalte at de langsiktige ambisjonene er å ta seg opp til NWCL, der den opprinnelige klubben spilte da de måtte legge inn årene. Men det er selvsagt et stykke frem i tid, og på kortere sikt er det nok målet først og fremst å etablere seg i Staffordshire County League og skape et hjem i Trentmill Road, der de også har planer.
Med klubbens mange ungdomslag uttrykte Paul håp om at de lokale ungdommenes tilhørighet til klubben vil sørge for at man blir mindre utsatt for vandalisme og pøbelstreker. Han kunne videre fortelle at de har søkt om stipend for å få opprustet anlegget noe med i første omgang et klubbhus og noen garderober etc. I dag står der noen containere der som er omhyggelig låst, og det var litt mer å se på da ‘The Groundhog‘ tok en kikk i 2007. På dugnad har man ryddet banen siden den gang, og det er bare å ønske lykke til. Selv trasket jeg tilbake de 20-25 minuttene for å forberede meg til kamp hos Kidsgrove Athletic – ironisk nok en av klubbene som profitterte på Eastwood Hanleys kollaps da de signerte flere av deres spillere.
Jeg befant meg oppe i nordøst – nærmere bestemt i South Shields-området – der jeg etter å ha besøkt Hebburn Town på fredagskvelden. Lørdagen var viet South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park og deres kamp mot Darlington 1883, men først hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til litt fotball-sightseeing. Noe senere enn planlagt tog jeg metroen vestover for å ta en kikk på Gatesheads hjemmebane, Gateshead International Stadium. Følgelig hoppet jeg av på holdeplassen Gateshead Stadium, gikk over brua og tok til høyre ned den brede gangveien som fører rett ned mot det nevnte stadionet. Der nede var det denne dagen overraskende mye aktivitet, og jeg forsto snart at det pågikk et friidrettsstevne som åpenbart hadde tiltrukket seg en langt større tilskuermasse enn det Gateshead vanligvis opererer med. Slik sett hadde jeg flaks da dette bød på en mulighet til å ta en kikk innenfor, og ingen av kontrollørene gjorde forsøk på å stoppe meg. Det skulle forresten vise seg at stevnet var det såkalte English School Championships, og jeg også med meg et heat i 4×100 meter mens jeg knipset noen bilder av interiøret.
Jeg er som kjent ingen stor fan av fotballstadioner med løpebaner, og mens dette anlegget nok er et supert friidrettsanlegg, er det etter min mening ikke like velegnet for fotball. Mitt førsteinntrykk da jeg kom meg innenfor var vel likevel det at Gateshead International Stadium ikke er av de aller verste i klassen. Tribunene bak de to målene, der man er lengst fra gressmatta, er som regel uansett ikke i bruk ved fotballkamper, og på de to langsidene har man nå tak over hodet på begge de store tribunene, etter at East Stand fikk tak i 2010. Og etter at planene om nytt stadion ble skrinlagt for et par år siden, vil de nok ble her en stund til. Mens jeg tok en utvendig kikk nede i Neilson Road, kunne jeg se hvordan representanter for de forskjellige grevskapene stilte opp til en innmarsj, men for meg var det på tide å sette kursen mot dagens virkelige destinasjon – Filtrona Park, der South Shields skulle spille sin første hjemmekamp på over to år.
Jeg hadde i år faktisk tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks meget flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon, og staret den fotball-relaterte delen av min tur. Første stopp var Nottingham og Hucknall, og jeg benyttet derfor anledningen til å ta en kikk på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, som lå rett i nærheten av mitt hotell.
Basford United er en klubb jeg har vært nokså nysgjerrig på en stund. Dette skyldes av en eller annen grunn klubben selv i større grad en dens hjemmebane, som ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Basford United har jo klatret skikkelig i pyramiden de siste årene, etter å ha spilt 2011/12-sesongen i Central Midlands League (South Division). Etter å ha vunnet tittelen den sesongen, sikret de seg opprykk til East Midlands Counties League. Der ble det umiddelbart ny tittel og dermed nytt opprykk; denne gang til North East Counties League Premier Division. Der debuterte de med 5.plass, før de ble flyttet sidelengs over til Midland Football League Premier Division. Onde tunger hevdet at dette var et forsøk på å få seg en antatt enklere vei til step 4 (Heanor Town har for øvrig blitt flyttet på samme måte foran 2015/16-sesongen), og i så fall fungerte det, for med MFL-tittelen våren 2015 sikret de seg nemlig opprykk til NPL, der de kommende sesong vil spille i NPL 1 South.
Av deres hjemmebane Greenwich Avenue var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst, slik at det ikke var all verdens med innsyn jeg fikk. Men jeg fikk da i det minste tatt en liten kikk over eller gjennom gjerdet her og der, og knipset noen bilder (som jeg lar tale for seg) før jeg spaserte videre mot trikkeholdeplassen David Lane. Greenwich Avenue virket ikke altfor spennende, og min oppmerksomhet var allerede rettet mot kveldens kamp hos Hucknall Town. Jeg vil nok temmelig sikkert returnere til Greenwich Avenue for å se kamp her ved en senere anledning.
Tirsdag 16.06.2015: En kikk på Voldsløkka anno 2015
Så langt har sommeren 2015 vært nokså ensbetydende med abstinenser for min del – fotball-abstinenser og et lengten etter at den engelske sesongen skal starte opp igjen. Denne tirsdagen tok rastløsheten meg i slik grad at jeg bestemte meg for å ta en tur inn til hovedstaden for å se litt fotball. Av kampene på den norske fotballmenyen i hovedstadsområdet denne kvelden var Sagene v Jardar i 5. divisjon Oslo avdeling 1, og da Sagene spiller sine kamper på Bjølsen kunstgress, var det en god mulighet til å få tatt en kikk på Skeids gamle hjemmebane Voldsløkka, som dessverre står og forfaller i disse dager.
Ved Oslo bussterminal rakk jeg akkurat å løpe over veien og kaste meg på buss 37 mot Nydalen, som jeg ble med så langt som til Bjølsen. Jeg kunne raskt konstatere at inngangspartiene ut mot Stavangergata er låst, men fra baksiden (og å den ene kortsiden) kan man komme seg inn. Jeg har tidligere sett FFK her ved to anledninger (i 2000 og i 2003), og begge endte faktisk med nedtur for rødbuksene, som ved begge anledninger måtte se vertskapet vinne hele 4-0! Jeg har ikke vært på Voldsløkka siden, og det var trist å se hvordan anlegget til de grader her forfalt. Bildene får egentlig tale for seg.
Det er merkelig å tenke på at Voldsløkka ble åpnet så sent som i 1999, da Skeid spilte sine hjemmekamper i Tippeligaen her. Jeg har blitt fortalt at Voldsløkka på den tiden gikk for å ha en av Norges beste gressmatter. Etter at Skeid hadde vært en tur nede i 2. divisjon, ble de ved opprykk til 1. divisjon i 2007 nektet å spille sine kamper på Voldsløkka, som ikke lenger oppfylte NFFs krav. Spesielt var det sanitærforhold for tilskuere og garderobefasiliteter for spillerne man klaget på, og klubben måtte flytte ut for å spille sine kamper på Bislett (før de i 2013 flyttet til kjipe Nordre Åsen).
Det sies at bystyret for lengst har vedtatt en oppgradering av Voldsløkka, som etter planen tilsynelatende vil medføre flytting av anlegget til hjørnet av Uelands gate og Stavangergata. Man kan vel mistenke at det nok dessverre vil bety et kjipt anlegg med flere kunstgressbaner og lite med fasiliteter, slik trenden tydeligvis er. Men ingenting har foreløpig skjedd, og ifølge Skeid-supportere jeg snakket med har visst ikke kommunen foreløpig klart å finne pengene som trengs. De er vel mer opptatt av å bruke sparekniven for å kunne ta imot flest mulige syrere..
Til tross for sin triste fremtoning i øyeblikket, er likevel Voldsløkka paradoksalt nok fortsatt langt mer sjarmerende enn majoriteten av operative anlegg i Oslo-regionen, selv om det dessverre ikke skal spesielt mye til. Jeg tok en siste kikk utover matta, over mot resultattavla som fortsatt halvveis inne i et buskas på den ene langsiden, før jeg overlot arenaen til en håndfull personer som lekte seg på gresset med en frisbee.
Jeg gikk de få meterne ned til kunstgressbanen(e) på nedsiden, men der foregikk det en bedriftskamp, og jeg begynte å få bange anelser. Heldigvis tok jeg med en halvtimes tid til kampstart en sjekk på nettet, og kunne konstatere at kampen i løpet av dagen hadde blitt flyttet til torsdagen. Bomtur! Frenetisk gikk jeg i rasende fart gjennom dagens kampprogram, og fant ut at den eneste kampen jeg nå kunne rekke var en kamp i 4. divisjon Oslo avdeling 1…nemlig kampen mellom Wam-Kam og Vollen på Jordal Idrettspark. Dermed ilte jeg mot bussholdeplassen og satt kursen mot fiendtlig område (ja, jeg avskyr Vålerenga!).
2014/15 sesongen er slutt, og det er på tide med en oppsummering av det som for min del ble en sesong over all forventning. Til tross for en og annen frustrerende dag med avlysninger, endte jeg faktisk opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden, og 84 nye stadioner ble besøkt. Her er en liten gjennomgang, og vi begynner med litt statistikk (som domineres av Pontefract Collieries).
Største publikumstall: 55 990 (England v San Marino)
Flest mål: 14 (Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway)
Største seier: Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway
Største borteseier: Penistone Church 0-7 Pontefract Collieries og Jarrow 0-7 Whitley Bay
Flest mål i en kamp av samme spiller: Aaron Moxam (5 mål for Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway)
Flotteste stadioner:
1. Mossley (Seel Park): Endelig fikk jeg besøkt et stadion som i lengre tid har stått høyt oppe på min ønskeliste, og Seel Park skuffet på ingen måte. Etter at man har pest seg opp bakkene fra stasjonen, byr et av fotball-Englands høyestliggende fotballstadioner på en mektig utsikt der man kan se kamp med heilandskapet som bakteppe. Og stadionet i seg selv er også en perle.
2. Merthyr Town (Penydarren Park): Enda et stadion som i lang tid har vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og heller ikke i de walisiske dalene ble jeg skuffet, selv om jeg helst skulle ha avlagt mitt besøk før de la om til kunstgress. Resten av det klassiske anlegget er imidlertid så flott at akkurat det snart havnet i glemmeboken.
3. Ipswich Wanderers (Humber Doucy Lane): Da «Old Farm» oppgjøret Ipswich Town v Norwich City fikk tidlig avspark, åpent det for en Ipswich-dobbel en lørdag i august i fjor, der besøket hos gjestmilde Wanderers uten tvil var høydepunktet. Et delvis vaklevorent, men likevel godt vedlikeholdt anlegg falt absolutt i smak med sin karakter og sjarm.
Øvrige favoritter (i tilfeldig og ikke-rangert rekkefølge):
Chesham United (The Meadow): Et stadion jeg hadde hørt mang en rosende omtale av, og det er da absolutt også på sin plass. Ståtribunene rundt anlegget er herlige; spesielt på langsidene. Og selv den moderne (og i seg selv nokså uinteressante) prefabrikerte tribunen bak det ene målet drukner litt i de flotte seksjonene med det engelskmennene kaller terracing.
Crockenhill (Wested Meadow): Store deler av stadionet virket fullstendig falleferdig ved mitt besøk i fjor sommer, men herregud for en sjarm! Wested Meadow formelig oser av karakter, og rosinen i pølsa er den fantastiske hovedtribunen i tre, der spillertunnelen i midten er såpass trang at jeg er usikker på om undertegnede hadde kommet seg gjennom.
Stalybridge Celtic (Bower Fold): Selv om jeg hadde sett flotte bilder fra Bower Fold, var det likevel en positiv overraskelse. Seksjonene med ståtribuner og blåmalte bølgebrytere tar seg flott ut, og spesielt falt jeg for ståtribunen på bortre kortside, der man fortsatt også har et (selvsagt blåmalt) gjerde av typen som man tidligere brukte for å holde tilskuerne adskilt.
AFC Emley (Welfare Ground): Ikke bare ett, men to besøk ble det på flotte Welfare Park for undertegnede denne sesongen. Først i august, da de spilte søndagskamp i FA Cupens førkvalifiserende runder, og deretter som en del av NCEL Easter Hop. Også dette er blant de høyestliggende banene i England, og med flotte omgivelser oppe på heiene skal det godt gjøres å ikke trives her. Den ene langsiden deles med cricketbanen ved siden av, mens den flotte hovedtribunen er særs flott å se på. De hjemmelagde paiene er også fantastiske!
Kings Lynn Town (The Walks): Nok en destinasjon som hadde stått på min liste en god stund, og klassiske The Walks er flott. Den domineres av den store hovedtribunen på den ene langsiden, og det er ganske utrolig å tenke på at man for noen år siden mente at den ikke oppfylte kravene til Conference!
Weymouth (Wessex Stadium): Også Weymouth har vært i kikkerten i lengre tid, og etter en frustrerende november-dag der jeg ble offer for avlysning i stedet for å få se toppoppgjøret Weymouth v Poole Town, var jeg tilbake i romjula da de tok imot Arlesey Town. Wessex Stadium (eller Bob Lucas Stadium om man vil) er relativt nytt, bygget i 1987. Det fremstår imidlertid som langt eldre og langt mer klassisk enn samtlige andre stadioner som er bygget siden den gang. Det er kort og godt min favoritt av nybyggene (jeg velger å si at alt fra og etter 1980-årene faller innunder denne kategorien), og det eneste nybygde stadion jeg virkelig har likt hittil.
Blackpool Wren Rovers (Bruce Park): Bruce Park ligger helt inntil Squires Gates hjemmebane School Road, og disse to er garantert de to nærmeste naboene i fotballen, for da de til og med deler en mur som skiller de to anleggenes langsider fra hverandre, skal det godt gjøres å overgå dette. Bruce Park var en enorm positiv overraskelse, selv om jeg hadde sett fjonge bilder, og det er nesten synd at de spiller såpass «bortgjemt» på non-leagues step 7 (i West Lancashire League Premier Division). Anlegget er flere steder noe falleferdig og slitent, men herregud for en sjarm! Hovedtribunen har en rekke antikke og fantastiske treseter med forseggjorte bein i smijern. Her har man også (eller skulle i hvert fall hatt) tak over hodet på store deler av «gangveien» rundt banen, og gjestfriheten var det heller ingenting å utsette på!
Prescot Cables (Hope Street): Nok en positiv overraskelse til tross for at jeg hadde sett finfine bilder. Anlegget som også går under navnet Valerie Park domineres av en herlig klassisk og etter forholdene voldsom hovedtribune. Bak det ene målet har man også en liten ståtribune som har masser av karakter, og på baksiden av denne er det malt en klubblogo som man ser allerede før man betaler seg inn på utsiden av den flotte smijernsporten. Hope Street endte faktisk opp med å bli det stadionmessige høydepunktet på min voldsomme påsketur.
Kjipeste stadioner:
1. Richmond Mags (Heron Eccles): Her fant jeg muligens den nedre grensen for min interesse, da kampen ble spilt på en helt åpen bane i en offentlig park – totalt uten fasiliteter av noe slag. Det hjalp heller ikke at de to lags stadig skiftende representanter med linjeflaggene stort sett aldri beveget seg mer enn fem meter fra midtstreken, og det virket som om flere av de også hadde problemer med offside-regelen, uten at det hadde noe med banen i seg selv å gjøre. Men det er nok muligens en smule urettferdig å sammenligne denne med baner på langt høyere nivåer.
2. Southampton (St. Mary’s Stadium): Kort sagt en sjelløs nybygget arena med en total mangel på karakter og sjarm. Jeg kunne like gjerne ha befunnet meg på stadion i Cardiff, Derby, Middlesbrough eller Coventry. Et av mange i rekken av nybygg som ligner på urkjedelige blåkopier av hverandre.
3. Cardiff City (Cardiff City Stadium): I samme kategori som Southamptons nye stadion, og også med en total mangel på stemning fra hjemmefansen, som faktisk begynte å forlate anlegget i store grupper med nesten en halvtime igjen da laget deres ledet med ett mål! Den lille redningen var at jeg koste meg med Reading-supporterne som laget liv på borteseksjonen. Uten dem kunne inntrykket vært enda kjipere.
4. Jarrow FC (Perth Green) Et nokså trist anlegg tilknyttet et slags lokalt senter for diverse aktiviteter. For å ta seg inn på fotballbanen må man forsere en slags gjennomsiktig «tube» som forbinder to av byggene, der det ved min ankomst tydeligvis hadde foregått Tae Kwon Do eller lignende for den yngre garde. Innenfor har selve fotballbanen en total mangel på tilskuerfasiliteter.
5. Yeovil Town (Huish Park) Man kan undre seg hvordan lederne av fotballklubbene mener det er et «fremskritt» å flytte til et sted uti hutiheita på en lite sjarmerende handelspark i utkanten av byen, der man er avhengig av bil for å komme seg?? Huish Park er på langt nær så kjip som flere av de andre på lista, og har i hvert fall fortsatt seksjoner med ståtribune bak målene. Men den er heller ikke noe å hoppe i taket over – på ingen måte. Og da jeg endte opp med å vente over en time i desember-kulda på en taxi som aldri kom, har det også selvsagt hatt en innvirkning på min negative opplevelse av Huish Park. Og spaserturen tilbake til hotellet tok med rask gange bortimot tre kvarter – i sprengkulde!
Beste tribune:
1. Great Yarmouth Town: Verdens eldste Grandstand var som ventet et virkelig flott skue da jeg endelig fikk besøkt Great Yarmouth Towns hjemmebane The Wellesley. Anlegget ellers inkluderer dessverre løpebaner rundt banen, men om det er ett sted man kan godta dette så er det kanskje her, der den flotte gamle hovedtribunen gjør opp for løpebanene og vel så det.
2. Bexhill United: Også Bexhill United og deres hjemmebane The Polegrove svarte til forventningene takket være anleggets eneste tribune – den fantastiske Grandstand. Den var da også hovedgrunnen til min iver etter å komme meg dit. Den andre langsiden deles med cricketbanen ved siden av, og det er også ellers lite av tribunefasiliterer, men for en tribune!!
3. Chatteris Town: Kanskje ikke noen storslagen tribune, men jeg ble sjarmert av West Street, og ikke minst av den koselige lille hovedtribunen.
4. Frickley Athletic: Westfield Lane var en kandidat som fort kunne vært inkludert også på listen over de flotteste stadionene, men jeg nøyer meg med å rose den store hovedtribunen som dominerer anlegget.
5. Haywards Heath Town: Også her var det hovedtribunen fra 1950-årene som var hovedgrunnen til mitt besøk, der den vitner om en tid da Haywards Heath Town hadde langt bedre sportslige tider.
Mest idylliske:
1. Arundel Det er vanskelig å beskrive med ord hvor idyllisk det er på Mill Road, der man på bortre langside kan se kampen med utsikt mot hovedtribunen på motsatt side, og med flotte Arundel Castle ruvende fantastisk i bakgrunnen.
2. Richmond Town I en hvilken som helst annen sesong ville det nok vært vanskelig å finne en mer idyllisk beliggenhet enn det man har ved Earls Orchard – med ruinene av Richmond Castle ruvende på andre siden av elven Swale.
Beste FL-bane:
1. Dagenham & Redbridge: Jeg besøker ikke altfor mange FL-anlegg i disse dager, men Victoria Road var faktisk en ørliten positiv overraskelse, først og fremst takket være ståtribunen North Terrace på bortre langside.
2. Barnsley Jeg burde kanskje nøyd meg med Dagenham & Redbridge, men jeg skal også nevne Barnsleys Oakwell. Det skyldes ene og alene den gamle West Stand. Uten denne hadde nemlig Oakwell vært dørgende kjedelig, men til tross for at hele West Stand nå er gjort om til sittetribune så er den fortsatt meget flott å se på.
Beste mat:
Pie & mushy peas hos Frickley Athletic, Pontefract Collieries, Clitheroe…og AFC Emleys hjemmelagde variant. Det er imidlertid vanskelig å skille de.
Verste mat: Burgeren jeg fikk servert hos AFC Bournemouth. Den smakte nærmest papp, var knapt nok lunken, og både hamburgerbrød og ost virket nesten som om det nettopp var tint opp etter å ha kommet opp fra fryseren.
Beste program: Prescot Cables – en 56 siders blekke som ikke var redd for å lange ut verbale lyskespark mot både den moderne toppfotballen og andre som fortjente det.
De mest gjestfrie: I non-league blir man jo ikke uvant med gjestfrihet, og både Clitheroe og Blackpool Wren Rovers er blant flere klubber som fortjener omtale i så måte. Sistnevnte holdt meg løpende oppdatert om været og status på banen på min lange vei opp fra Norwich, og hadde til og med holdt av en gratis pai til meg. Men prisen må gå til Bamber Bridge, der formannen var så imponert over at jeg kom over fra Norge for å se deres playoff-semi at han tok på spanderbuksene og betalte for at jeg fikk oppleve kampen fra VIP-området med fri bar og alt som hører med.
Hederlig omtale: En ekstra vennlig tanke går til dommeren i kampen Droylsden v Bamber Bridge, som ikke falt for fristelsen til å avlyse da himmelen tidlig i andre omgang åpnet seg fullstendig og det snart utviklet seg til et herlig gjørmebad. Det var da også en av de mest underholdende kampene jeg så forrige sesong. Slike forhold er herlig! Synd dommerstanden generelt ikke synes å være enige nå til dags, men denne dommeren skal ha megen ros, så en bukett går til Mr. Craig Hainsworth.
Jeg befant meg denne gang i London på gjennomreise og var denne dagen på vei ned til East Croydon. Jeg hadde imidlertid alt annet enn dårlig tid, så jeg unnet meg en liten fotball-relatert utflukt. Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.
På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.
Jeg var i Whitby i forbindelse med kampen Whitby Town v FC United of Manchester i NPL Premier Division, og etter å ha fått sjekket inn benyttet jeg anledningen til å leke litt turist i den usedvanlig koselige byen. Whitby ligger i grevskapet North Yorkshire, helt ute ved kysten mot Nordsjøen, med bebyggelse på begge sider av elven Esk. Byens havn ligger ved munningen av denne, som er beskyttet av lange moloer eller pirer på begge sider. Med sin beliggenhet ved havet har selvsagt fiske vært en viktig næringsvei, og på siste halvdel av 1700-tallet ble byen også et senter for hvalfangst. I tillegg til fiske har de senere år turismen overtatt som den viktigste industrien for de snaut snaut 14 000 innbyggerne. Byen ligger faktisk innenfor grensene til nasjonalparken North Yorkshire Moors, og er den største bosetningen i denne nasjonalparken. På begge sider av den nevnte elven er det temmelig bratt, og på toppen av East Cliff ligger ruinene av klosteret Whitby Abbey. Byen har faktisk også et eget Dracula museum, da mye av handlingen i Bram Stokers klassiker er lagt til nettopp Whitby. Og innimellom de trange smugene med koselig småhusbebyggelse kan man kanskje kjenne den karakteristiske røyklukten som vitner om at man her fortsatt også lager kippers – røkt, saltet sild. Whitby er en herlig plass, og det skal godt gjøres å ikke trives i denne idylliske lille byen!
Etter å ha sjekket inn var det min tur til å leke litt turist, og etter en kikk bortom Whitby Towns hjemmebane Turnbull Ground, tuslet jeg mot sentrum. Jeg gikk en liten omvei via West Cliff, der jeg kunne nyte den fantastiske utsikten og skue ned på pirene ved elvens munning, det koselige sentrum med havnen, og over på de nevnte klosterruinene på East Cliff. Her oppe på West Cliff står det også en stor statue av selveste kaptein James Cook, som vokste opp i området og visstnok tilegnet seg sine kunnskaper om sjøfart i nettopp Whitby. Byen har for øvrig også et eget Captain Cook museum. Jeg spaserte nå egentlig rundt på måfå og nøt livet, sola og den trivelige byen, men da sulten begynte å trenge seg på ville det vært uhøflig å gjøre noe annet enn å teste stedets sagnomsuste fish & chips. Nede ved havnen, der landemerket Whitby Swing Bridge krysser elven Esk, stakk jeg hodet innom Russell’s Fish & Chips og bestilte en porsjon av herligheten. Jeg valgte meg haddock (hyse) servert med ertestuing og selvsagt chips, og den falt da også meget godt i smak, selv om jeg til slutt måtte resignere og la en håndfull pommes frites bli med ned i søppelkassa på vei ut. Det er deilig i Whitby!
