Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har spilt sine hjemmekamper der de siste sesongene, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012. Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park.
Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa ville legge ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder. Jeg var ikke engang halvveis på min runde da jeg en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper.
Hva Northwich Flixton Villa gjelder, hevdet han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde sagt, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da han hevdet at det fortsatt ikke var offisielt. Jeg lot ham fortsette med arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool.
Da jeg har blitt oppgradert til en såkalt «Genius»-konto på hotellnettsiden booking.com, kunne jeg tydeligvis be om senere utsjekking fra Hotel Vienna i Blackpool. Jeg hadde sendt en henvendelse om å få sjekke ut klokka 13.00, to timer senere enn normalt, og det ble akseptert av hotellet. Det kom godt med da innsjekking i Warrington ikke var før klokka 15.00, og etter å ha dratt meg i senga til godt over ti, startet jeg igjen dagen med en frokost på Wexford’s Diner, som ligger rett rundt hjørnet. Alt annet enn klok av skade bestilte jeg nå deres største full english breakfast, som kommer med alt det man forventer av en engelsk frokost i tillegg til toasted soda bread. Jeg klarte omsider å presse ned det hele, men fikk nå så dårlig samvittighet at jeg måtte ta en liten spasertur før jeg returnerte til hotellet for å pakke og hoppe i dusjen. Da jeg fikk utsatt utsjekkingen hadde jeg imidlertid ikke regnet med at de ville skru av strømmen (og dermed også varmtvannet) på rommene etter opprinnelig utsjekkingstid klokka 11. Dermed fikk jeg hverken ladet opp mobilene før avreise eller tatt meg en dusj, som dermed måtte vente til jeg ankom Warrington. Turen gikk etter hvert fra Blackpool North, via togbytte i Preston (for n-te gang på denne turen), til Warrington Bank Quay. Derfra spaserte jeg opp til byens Travelodge-hotell og fikk sjekket inn like etter klokka tre. Med mobiltelefonen satt på lading tok jeg en etterlengtet dusj og leste i Non-League Paper før jeg igjen var på farten.
Denne mandagen hadde gitt meg litt hodebry da fotballmenyen ikke bød på noe som fristet ekstraordinært, og jeg hadde helt til det siste avventet mulige omberamminger. Valget falt til slutt på Curzon Ashton v Ramsbottom United i NPL Premier Division, med Runcorn Town v Bootle som backup i NWCL Premier. Det var en av grunnene til at jeg hadde falt ned på Warrington som base, i tillegg til at en venninne i byen insisterte på at det nå var på tide at jeg tok meg en tur igjen. Fra Warrington Central gikk turen med tog til Manchester Piccadilly, og deretter med metroen mot Ashton-under-Lyne, som jeg ble med så langt som til Ashton West. Herfra er det en kort spasertur til Tameside Stadium, der Curzon Ashton spiller, og snart kunne jeg se det moderne anlegget foran meg. Det fremstår når sant skal sies temmelig sterilt der det ligger tilknyttet den såkalte Roy Oldham Sports Village, men en interessant detalj på utsiden er statuen som markerer Tamesides plass i VM-historien, og forestiller de tre spillerne Geoff Hurst, Jimmy Armfield, og Simone Perotta, som alle ble født i dette området. I forbindelse med kveldens kamp var jeg dessuten interessert i å høre Ramsbottom-folkets syn på Salford Citys raid av deres klubb. Mens jeg sto der og avbildet statuen kom imidlertid en groundhopper bort og fortalte at han akkurat hadde fått høre av en spiller at kampen var avlyst! Det hadde riktignok vært et vedvarende regn i noen timer, men det var aldri snakk om noe styrtregn, og slik jeg opplevde det var det heller ikke på noe tidspunkt verre enn at jeg uten problemer gikk ute i regnet. En rask kikk over muren tydet på at banen også var i langt bedre forfatning enn det som hadde vært tilfellet ved mitt besøk i Droylsden på lørdagen, så uten å være altfor bombastisk hadde jeg kanskje igjen blitt offer for en pinglete dommer.
Den nevnte groundhopperen Brenden var et nytt bekjentskap, og han hadde kjørt ned fra Preston der han jobber som lærer ved UCLan (Univerisy of Central Lancashire). Han hadde nå tenkt seg til Glossop, der han hadde håp om at Glossop North End v St. Helens Town skulle gå av stabelen. Han tilbød meg skyss dit, men jeg ville først sjekke om jeg ville rekke frem til Runcorn Town. Før jeg kom så langt kunne imidlertid Brenden fortelle at også den hadde blitt avlyst! Dermed valgte jeg å bli med til Glossop for å avlegge et nytt besøk der, etter at jeg i mars i fjor så toppkampen Glossop North End v Runcorn Linnets. Vi ankom Glossop med rundt tre kvarter til avspark, og kunne betale oss inn med rimelige £1. Vi ble samtidig fortalt at dommeren nå imidlertid hadde sin fjerde(!) kikk på gressmatta, og fortsatt tydeligvis var meget usikker. Kampprogram pålydende £1,50 ble også kjøpt inn, og vi inntok klubbhusets bar der jeg kjøpte en pint til Brenden som takk for skyss. Det er vel neppe nødvendig å gjenta hvor imponerende Glossop North End har vært denne sesongen, der de er klare for finale i både FA Vase og NWCLs ligacup samtidig som de ikke minst synes å gå mot ligatittel og opprykk fra NWCL etter å ha innhentet Runcorn Linnets med kamper til gode til tross for et vanvittig kampprogram grunnet god innsats i cupene og tidligere avlysninger.
Med en snau halvtime til kampstart kom imidlertid den nedslående dommen da en person entret klubbhuset for å fortelle at kampen var avlyst. Dette til tross for at hjemmelagets spillere og ledere, som med sitt kampprogram selvsagt ville spille kampen, hevdet at ballen hadde rullet greit. Nå måtte de i stedet belage seg på å ved minst en anledning spille kamper på påfølgende dager, i et kampprogram som vel allerede bød på minst tre kamper i uken resten av sesongen. Så kan PL/FL-divaene klage så mye de vil over at de må spille to kamper på fire dager! Mens jeg fortsatt hadde muligheten benyttet jeg anledningen til å betale £2 for en av klubbens herlige paier, servert med ertestuing og brun saus. Brenden hadde sporenstreks vurdert å dra til Daisy Hill, der jeg påpekte at vi ikke ville rekke avspark. Han samtykket i at vi nok ville gå glipp av de 10-15 første minuttene, men da han på min oppfordring ringte klubben, viste det seg at også den var avlyst. Om man legger til at New Mills v Spennymoor Town tidligere på dagen også hadde blitt avlyst, hadde altså samtlige fem kamper i nordvest blitt avlyst denne mandagskvelden! Brenden dro hjemover, mens jeg avslo høflig tilbud om skyss for å heller ta toget tilbake til Manchester. Vi skulle definitivt ses igjen senere på turen. Jeg lyttet interessert mens personer fra klubbledelsen fortalte om semifinalen(e) mot St. Austell i FA Vase. De hadde blitt imponert av klubben fra South West Peninsula League, som klarte å vinne returoppgjøret 1-0 her på Surrey Street, etter at GNE hadde vunnet 2-0 nede i Cornwall. Lørdagens returkamp hadde blitt avsluttet i forferdelige forhold, sannsynligvis grunnet det samme været som traff min kamp i Droylsden, og de var glade for at dommeren blåste av da han gjorde. Ett mål til til St. Austell hadde nemlig betydd ekstraomganger, og kamplederen den dagen hadde visst sagt etter kampen at han i så fall aldri ville ha startet ekstraomgangene.
Jeg fikk bekreftet at det allerede var stor pågang blant de lokale som ville være med til FA Vase finalen på Wembley. Og etter å ha tømt glasset og ønsket lykke til i sesongavslutningen gikk jeg til togstasjonen i Glossop for å ta toget til Manchester Piccadilly. Der fikk jeg byttet tog, og var tilbake på Warrington Central tidligere enn planlagt. Travelodge-hotellet er ikke langt unna, men så sent på kvelden måtte jeg gå en omvei rundt et enormt kjøpesenter. Omsider fikk jeg også besøk av min venninne. Men jeg kunne nok når sant skal sies kanskje vært bedre selskap den kvelden. Frustrasjonen var stor, og jeg gikk faktisk så langt som å sjekke mulighetene for tidlig retur til Norge etter NCELs Hop (i stedet for å sløse bort en formue på stadige skuffelser), og jeg bestemte meg for å vurdere dette seriøst dersom jeg også på onsdag skulle bli offer for avlysning i Whitby, som også er en utpost der jeg ikke ville hatt alternativer. Jeg irriterte meg denne kvelden aller mest over Curzon Ashton, der banen (fra avstand) så bedre ut enn i Glossop. Dette er andre gang jeg blir offer for avlysning der, og deres anlegg er langt fra så fristende at jeg kommer til å ile tilbake for å gjøre et tredje forsøk. Jeg bestemte meg for å legge alt dette til side når min venninne kom, og følte at jeg klarte å holde maska og glemme frustrasjonen for en stakket stund. Det var bare å krysse fingrene for en bedre dag i morgen.
Jeg befant meg i Blackpool, der jeg hadde base i forbindelse med søndagskamp i Fleetwood. Før jeg tok trikken opp til Fleetwood, benyttet jeg imidlertid anledningen til å ta en liten kikk rundt Blackpool FCs hjemmebane Bloomfield Road. Etter å ha tatt trikken ned til holdeplassen St. Chad’s og spasert den korte veien opp til stadionet, kunne jeg med selvsyn registrere at det virkelig har virkelig skjedd saker og ting her siden jeg så Blackpool v Wolves helt på tampen av 2008.
Den gang var anlegget en delvis byggeplass med kun to faste tribuner samt en tredje midlertidig ståtribune under åpen himmel. Jeg fikk heller ikke surret meg til å ta en kikk på statuen av Stan Mortensen den gang, og siden den gang har man også reist en statue av en annen klubblegende – nemlig Jimmy Armfield. Med min lille rundtur rundt Bloomfield Road unnagjort slentret jeg mot trikkeholdeplassen Manchester Square, hvorfra jeg tok trikken nordover igjen.
Jeg befant meg i Darwen i forbindelse med oppgjøret mellom AFC Darwen og Chadderton i North West Counties League Division One. Etter at jeg hadde sjekket inn ved Travelodge-hotellet nord i Darwen, bestemte jeg meg for å spasere opp til Blackburn Rovers’ hjemmebane Ewood Park for å ta en kikk. Jeg passerte under M65, og etter en liten halvtime langs Bolton Road (som i begynnelsen het Blackburn Road) så jeg stadionet på min høyre hånd.
Jeg tok en runde rundt utsiden av anlegget, og likte spesielt detaljen med en memorial garden (rett bak statuen av Jack Walker). Det som imidlertid slo meg var at blant gruppen av ungdommer som spilte fotball på parkeringsplassen på utsiden, var det ingen Blackburn-trøyer å se, mens både Barcelona, Real Madrid, Paris SG, Argentina(!) og Manchester United var representert.
Etter fire kamper på fire dager, gjensto nå kun returen til Stansted Airport og Norge. Da jeg hadde bestilt billett på 19.55-flyet, hadde jeg imidlertid alt annet enn dårlig tid, og jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg benyttet formiddagen til å oppsøke High Street Café for å innta en herlig full english breakfast. Turen gikk deretter med tog fra Southampton Central til London Waterloo, der jeg grunnet arbeid på undergrunnen valgte å sette kurson mot Tottenham Hale med Northern Line og Victoria Line. Jeg hadde godt med tid, og hadde derfor vært inne på tanken om å ta en avstikker for å slå ihjel litt tid. Valget falt på Stansted FC og deres Hargrave Park, så jeg blinket meg ut et av Stansted Express-togene som stoppet ved Stansted Mountfitchet.
Dette er en landsby i det nordvestlige Essex, og her bor det drøyt 5 500 innbyggere. Stedets fotballklubb var i 1971 med å stifte Essex Senior League, og noen vil kanskje huske at de våren 2010 vant denne ligaen for første (og hittil eneste) gang. Sesongen etter var de kun ett poeng bak vinner Enfield Town etter å ha blitt trukket tre poeng i en nokså kontroversiell sak som inkluderte bruk av en spiller som hadde blitt suspendert for et rødt kort han pådro seg i en vennskapskamp for en Sunday League klubb! Siden den gang har det gått noe tregere, og de siste sesongene har de vært å finne på nedre del av tabellen, mens det ser noe lysere ut igjen så langt denne sesongen.
Hargrave Park har vært klubbens hjemmebane siden 1935, men jeg gjorde den tabben at jeg stolte på Google Maps fremfor den eminente siden Andy of Kent, og således tok en omvei som gjorde at jeg kastet bort over tjue minutter på å forsere privat eiendom da gangveien tydeligvis endte på tomta til en privatskole. Etter at jeg via en omvei kom meg på riktig kurs, fant jeg snart inngangspartiet ut mot Cambridge Road, og kunne umiddelbart slå fast at Hargrave Park er et meget koselig lite stadion. Ikke minst er det takket være den lille hovedtribunen i hvitmalt tre. Denne er også fra 1930-årene, og har de senere år fått installert seter på benkeradene i tre. Alt som er av tribunefasiliteter er tydeligvis på denne langsiden, og ved siden av står en nyere konstruksjon som gir tak over hodet for stående tilskuere.
Klubbhuset med dets bar befinner seg åpenbart på utsiden, til side for inngangspartiet på den nærmeste kortsiden. Anlegget deles for øvrig også med cricketklubben, og dette er medvirkende til at klubben gjerne starter sesongen med en rekke bortekamper. Tribunefasilitetene på den nærmeste langsiden, der ikke minst den gamle hovedtribunen utmerker seg, var hovedgrunnen til at likte det jeg så ved Hargrave Park, og jeg kommer gjerne tilbake i forbindelse med kamp. Jeg tok fatt på den ti minutters langs spaserturen tilbake til stasjonen, men rett ved denne ligger puben The Kings Arms, der jeg valgte å ta en pitstop mens jeg ventet en halvtimes tid på toget. Akkurat nok tid til å nyte en pint Thatchers Gold. Etter den korte togturen opp til Stansted Airport, gjensto kun litt venting og flyturen over Nordsjøen. Da var det deilig å vite at min mor ventet på Rygge for å plukke meg opp.
Etter tolv kamper på tolv dager var det tid for hjemreisen, men etter det som viste seg å kun være en skuffende kontinental frokost med frokostblandinger på Wheldale Hotel, hadde jeg masse tid å slå ihjel på veien fra Castleford ned til Stansted, der jeg skulle ha 19.55-flyet hjem. Derfor valgte jeg å ta en omvei via Rotherham for å ta en kikk på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor, som fortsatt står der nærmest urørt. Gudene må vite hvorfor jeg ikke benyttet anledningen til å ta en kikk her når jeg besøkte deres nye New York Stadium forrige sesong, men jeg hadde uansett hørt at det var fullt mulig å ta seg inn på Millmoor. Det viste seg dessverre å ikke være tilfelle, så etter en kikk på utsiden av det gamle anlegget måtte jeg reise videre med uforrettet sak.
Jeg hadde overnattet i Doncaster i forbindelse med kampen Frickley Athletic v Blyth Spartans, og hadde tid til en liten utflukt før jeg satt kursen mot dagens base i Castleford. Rett utenfor Doncaster ligger nemlig det gamle gruvesamfunnet Mexborough, og til tross for at byens fotballklubb(er) har bukket under, står nemlig hjemmebanen Hampden Road der og blir fortsatt vedlikeholdt. Jeg fikk for øvrig i etterkant av mitt besøk nyss i at dette er fordi anlegget nå fungerer som hjemmebane for Swinton Athletic i Sheffield & Hallamshire County Senior League. Etter en drøyt ti minutter lang togtur hoppet jeg derfor av i Mexborough og tok meg snart opp bakken der Hampden Road ligger langs veien med samme navn. Det virket inngjerdet og låst, men fra denne veien har man fritt innsyn til anlegget, der øynene raskt gikk i retning av sittetribunen på den ene langsiden. Ved siden av denne var det ståtribuner under åpen himmel som fulgte hjørnet over på kortsiden der jeg kikket inn.
Jeg fikk først inntrykk av at jeg sto ved den ene langsiden, men så snart at det jeg oppfattet som fortsettelsen av gressmatta sannsynligvis var en cricketbane. Da jeg gikk rundt fant jeg en innkjørsel som på motsatt side førte inn til det som nok er inngangspartiet. Herfra kunne jeg se det som minnet mest om en slags cricket-paviljong; noe som forsterket min mistanke. Etter å ha passert det som så ut som et klubbhus, var imidlertid portene stengt og låst ved dette paviljong-lignende bygget, og jeg måtte nøye meg med å kikke gjennom sprinklene i gjerdet. Da langsiden mot denne siden gikk over i det som eventuelt er en cricketbane, vil det nok ganske sikkert være slik at man ved kamp må «markere» sidelinjen med tau eller andre sperringer, slik jeg tidligere vært vitne til hos blant annet Lye Town og Littlehampton Town.
Historien om Mexborough-klubben(e) er innviklet, men startet med stiftelsen av Mexborough FC tidlig i 1880-årene. Denne klubben vant våren 1897 daværende Midland League (som vel var verdens nest eldste profesjonelle liga, og som hadde en rekke klubber som senere har blitt del av Football League) samtidig som de samme sesong også ble nummer to i Yorkshire Leaugue. Midland League ble igjen vunnet i 1926, før klubben byttet navn til Mexborough Athletic. Ti år senere la de ned driften. Den kanskje mest kjente utgaven (for folk i dag) av Mexborough-klubben er Mexborough Town, som ble stiftet i 1962, tok plass i Yorkshire League, og i sin første sesong rykket opp til denne ligaens øverste divisjon.
Yorkshire League ble vunnet i 1973, før de to år senere tok navnet Mexborough Town Athletic. Da Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med Midland League og dannet dagens Northern Counties East League, var klubben en av de som fikk plass i den nye ligaens øverste divisjon. 15. plass i ligaens andre sesong ble imidlertid bestenotering før de rykket ned året etter. I 1987 tok de igjen navnet Mexborough Town, men da de våren 1991 endte sist i NCEL Division One (som nå hadde blitt ligaens andre nivå) for andre år på rad valgte de å ta steget helt ned i Central Midlands League, og to år senere la de inn årene. Siden dette er det andre Mexborough-lag som igjen har brukt både Athletic- og Town-navnet, og den foreløpig siste Mexborough Town gikk konkurs for et par år siden, slik at byen i øyeblikket er uten en fotballklubb som bærer byens navn.
Jeg befant meg i Doncaster, der jeg skulle ha base i forbindelse med mitt besøk hos Frickley Athletic, og da jeg var vel vitende om at delere av Doncaster Rovers’ gamle Belle Vue fortsatt sto der og forfalt, ville jeg ta en kikk. En Doncaster-kompis bosatt i Norge (og som tidligere jobbet som bartender på Belfry, for de som frekventerte den eminente Oslo-puben) bekreftet at det fortsatt skal være mulig å ta seg inn på det gamle anlegget.
Derfor la jeg snart ut på den rundt 25 minutter lange spaserturen fra Restover Lodge, langs Carr House Road ut mot stedet der det sjarmerende gamle stadionet en gang var Rovers’ hjemmebane. Jeg registrerte raskt at påstanden om at anlegget ikke var gjerdet inn viste seg å ikke holde stikk, og jeg ble først tvunget til å forsere tornekratt og annet buskas uten å finne noen åpning i gjerdet. Da jeg tok meg over på langsiden ut mot Bawtry Road (med byens kjente veddeløpsbane på andre siden av veien) så jeg imidlertid at en stor seksjon av gjerdet her var revet ned, slik at jeg enkelt og greit likevel kunne spasere inn for å ta en ordentlig kikk.
Selv om jeg var klar over at noen tribuneseksjoner fortsatt sto igjen, var det overraskende hvor mye av de gamle ståtribunene som faktisk fortsatt var der. Selve tribunebyggene er selvsagt fjernet, men på alle fire sidene ser man fortsatt betongtrinnene som har opp gjennom årene har huset tusenvis av fotballsupportere. Noen steder var de temmelig rasert, og enda flere steder var de totalt overgrodd av et villniss av buskas og trær. Jeg fikk dessverre aldri besøkt Belle Vue mens man fremdeles spilte fotball her, og det var nå et trist skue – og bildene vil sannsynligvis være sterk kost for de som var så heldige å få oppleve Belle Vue.
Jeg befant meg i Norwich i forbindelse med kamp i Thetford, og hadde som planlagt tid til en liten utflukt. Derfor benyttet jeg anledningen til å ta en nærmere kikk på Carrow Road; hjemmebane for Norwich City. Det var kun et eller to av stedene jeg kunne se inn på selve banen, men jeg lar bildene tale for seg selv.
Jeg befant meg i Walton-on-Thames, helt nord i Surrey, der jeg hadde tenkt meg på kampen Walton Casuals v Corinthian Casuals i Isthmian League Division One North. Dessverre ble den nok et offer for det som virker være stadig mer pysete dommere, og allerede rett etter innsjekking var jeg klar over at kampen hadde blitt avlyst. Mens jeg grunnet på de andre alternativene, unnet jeg meg likevel en spasertur i Walton-on-Thames for å ta en nærmere kikk på hjemmebanene til de to lokalrivalene Walton & Hersham og Walton Casuals, som begge spiller i Isthmian League Division One North.
Walton & Hersham spiller på Stompond Lane, der buret for sleggekast og diskos vitnet om at dette er et flerbruksanlegg. Med løpebaner rundt banen er den langt fra optimal for fotball, og slike anlegg scorer aldri særlig høyt hos undertegnede. Likevel skal det sies at hovedtribunen på den ene langsiden slett ikke var så verst i seg selv.
Derfra gikk turen videre opp mot Waterside Stadium, der Walton Casuals holder til. I motsetning til hos sine lokale rivaler var her anlegget lukket og låst slik at jeg dessverre ikke fikk noen innvendig kikk. Men jeg fikk da knipset et par bilder av eksteriøret før jeg vendte om, og etter hvert satt kursen mot kamp i Aveley.
