Tirsdag 25.11.2014: En frustrasjonens dag i Dorset

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Denne natten var det ingen brannalarm som vekket meg, og rundt klokka halv ni kunne jeg forlate hotellet Nitenite og spasere den korte veien til Birmingham New Street, der jeg la ut på en ny nokså lang reise. Denne dagen gikk ferden sørover, og med innkjøpt frokost kunne jeg stige på 09.04-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Winchester. To timer og tjue minutter senere rakk jeg akkurat en kjapp røyk før jeg tok 11.33-toget videre til Weymouth. Kvart over ett ankom jeg omsider Weymouth som endelig destinasjon for dagen, og gikk de drøyt fem minuttene for å sjekke inn på Arcadia Guest House, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji.

Weymouth ligger ved den engelske kanal, helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, der det går ferjer til kanaløyene Jersey og Guernsey. Weymouth ligger dessuten omtrent midt på den såkalte Jurassic Coast – et kysstrekke på som strekker seg 155 kilometer fra Swanage til Exmouth, og som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette var selvsagt også grunnen til at dagens toppkamp i Southern League Premier Division mellom Weymouth og Poole Town hadde fått navnet «El Jurasico» av festlige sjeler som annonserte for Dorset-derbyet.

Med innsjekkingen unnagjort var jeg snart på farten igjen, og unnet meg en matbit på The Handmade Pie & Ale House, som rett over veien for togstasjonen fristet meg inn med sin meny. Den var faktisk så fristende at jeg også unnet meg en forrett i form av squid – altså blekksprut, som jeg mesket meg med mens min håndlagde ham, leek & onion pie ble tilberedt. Etter et slikt (aldeles fortreffelig) herremåltid burde jeg kanskje spasert ut til Wessex Stadium, der jeg hadde tenkt å ta en kikk på Weymouths hjemmebane mens det fortsatt var lyst. Det er imidlertid en meget drøy vei ut til Weymouths nokså nye stadion som sto ferdig i 1987, og som er et av svært få nybygde stadioner som har fristet meg til besøk. Derfor kastet jeg meg i en taxi og beordret drosjekusken i retning av stadionet som nå kalles Bob Lucas Stadium, til ære for mann som i en årrekke tjente klubben som klubbpresident før han til slutt måtte gi tapt for kreften. Klokka var rundt halv fire da jeg ble sluppet av utenfor og kunne ta en kikk på stadionet.

Det ble imidlertid med en utvendig kikk da anlegget var låst uten mulighet til å komme seg innenfor, og det var ingen aktivitet å se. Jeg gikk over parkeringsplassen og rundt til utsiden av det som er hovedtribunen på den ene langsiden, og innså at jeg måtte vente til nærmere kampstart senere på kvelden med å få tatt en kikk på – og bilder av – anleggets innside, som jeg ut fra bilder å dømme er overbevist om at er flottere enn utsiden. Det nærmeste jeg kom var en kikk gjennom en lukket port, der innsynet begrenset seg til siden av hovedtribunen. Derfor bestilte jeg taxi inn til sentrum, der jeg satt meg ned på Wetherspoons-puben The Swan for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint.

Regnet hadde i hvert fall avtatt noe mens jeg tidligere hadde mesket meg med mitt måltid på The Homemade Pie & Ale House. På min ferd sørover fra Birmingham hadde jeg møtt på regnet omtrent ved Oxford, og siden hadde det regnet konstant. Det var ikke noe voldsomt skybrudd, men konstant regn som var som heftigst mens jeg hadde søkt tilflukt med blekksprut og pai. Det var dog varslet store nedbørsmengder utover sen ettermiddag og kveld, men jeg hadde via Twitter blitt beroliget av klubben som mens jeg byttet tog i Winchester slo fast at kampen ikke sto i fare. Det var godt å høre, da denne kampen – sammen med besøket på Penydarren Park i Merthyr – skulle være turens store høydepunkt.

Poole Town har jo så langt denne sesongen vært bortimot utilnærmelige i Southern League Premier Division, der de sto med imponerende 14-2-1 på sine 17 ligakamper. Det kvalifiserte til tabelltopp til tross for at de hadde kamper til gode på samtlige andre klubber…bortsett fra Weymouth, som med fasiten 11-2-2 hadde 9 poeng opp til Poole, men to kamper til gode. De to ser ut til å utkjempe en duell om tittelen og det automatiske opprykket, og jeg forventet meg et durabelig toppoppgjør jeg virkelig hadde sett frem til. Flere ganger under kampen på Villa Park dagen før tok jeg da også meg selv i å drømme meg bort til Dorset og Weymouth. Derfor var det også så utrolig bittert da jeg nå sjekket Twitter og nesten satt cideren i vrangstrupen.

Weymouth FC hadde tweetet meg beskjeden «Game off – sorry»! Det veritable ballesparket slo helt luften ut av meg, og jeg følte meg ikke veldig lystig der jeg satt og furtet mens jeg bladde i Non League Paper for å sjekke dagens kamper. Weymouth ligger ikke akkurat ideelt til om man må lete etter alternative kamper, der byen ligger nærmest «isolert» som endestasjon på jernbanelinjen som går hit. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut oppgjøret Wimborne Town v Fleet Town som «plan B». Dette dreide seg om Southern League Division One South & West, og jeg registrerte at de hadde annonsert pitch inspection klokka 16. Det var nå en halv time over, og nærmere opplysninger var ikke offentliggjort til tross for at Fleet Town også etterlyste resultat av denne. Mens de tydeligvis hadde valgt å reise fra Hampshire, bestemte jeg meg for å ringe opp klubben før jeg la ut på en slik reise.

Karen som svarte kunne bekrefte at det etter all sannsynlighet ville bli kamp, etter at en lokal dommer hadde klarert banen for kamp. Jeg spurte en ekstra gang da det ville ta meg nesten to timer opp til deres hjemmebane The Cuthbury. Igjen presiserte han at han ikke kunne garantere noe, men hevdet at i verste fall ville kampen nå starte for deretter å bli avbrutt av dommeren om det ble for ille. Det var godt nok for meg, som valgte å gamble på dette, og snart fikk jeg pisket en drosjekusk i retning Weymouth stasjon, der jeg kastet meg på London-toget som nå skulle frakte meg til Poole. Der hadde jeg en snau halvtime på meg til å bytte fra tog til buss, før det var klar for ytterligere en halvtime på buss nummer 3 nordover til Wimborne Minster. Fra bussholdeplassen tar det snaue ti minutter å gå til klubbens hjemmebane, The Cuthbury, og jeg slo følge med en lokal kar som også skulle på kampen.

Vi ankom The Cuthbury med rundt en time til avspark, og tente flomlys er ofte et godt tegn. Telleapparatene var imidlertid ubemannet, og før vi gikk inn i klubbhusets bar (hvis inngang er på utsiden rett ved siden av telleapparatene) stakk vi hodet inn for å konstatere at matta ikke så så aller verst ut. Mens jeg tenkte å ta en runde for å knipse noen bilder først, stakk min ledsager inn i klubbhuset…og kom fort ut igjen for å fortelle at kampen nå var avlyst!! Sjokkert snudde jeg om og inntok baren, der spillere og personell tilknyttet klubben bekreftet at en annen dommer hadde kommet for å ta en ny vurdering etter det de hevdet hadde vært en skikkelig skur en snau time tidligere. Der og da var det intet annet å gjøre enn å konstatere at dagen i Dorset hadde vært en voldsom bomtur.

Wimborne-folket kunne se frem mot helgens møte med AFC Hornchurch i FA Trophy så mye de ville..da ville jeg være tilbake i Norge. Resignert bestilte jeg en pint med cider for å slukke sorgene, og ble sittende apatisk og oppgitt. Etter å ha tømt glasset tenkte jeg i det minste gjennomføre min runde rundt banen, men nå var flomlysene skrudd av, og de aller fleste bildene fra tidligere ble dessuten av en eller annen merkelige grunn totalt ubrukelige. Jeg bestilte meg nok en pint, men det hjalp ikke akkurat på humøret å sjekke kampoppsettet i Non League Paper for å se hvor jeg kunne ha vært! Returen til Weymouth bød nå på to eller tre busser, så jeg bestemte meg i stedet for å ta en taxi direkte til Poole for å ta toget derfra. Wimbornes bartender bestilte taxi for meg, og £18 fattigere befant jeg meg etter hvert igjen utenfor jernbanestasjonen i Poole, hvor jeg snart kunne hoppe på toget de rundt 40 minuttene tilbake til Weymouth.

Irritert strenet jeg over veien til The Railway Tavern for å slukke sorgene ytterligere. Der satt en kar fra Nottingham som også hadde blitt offer for avlysningen i Weymouth. Det er bare sørgelig når engelskmennene ikke lenger klarer å drive utendørsidrett når det er sjanse for at man blir våt. Jeg opplevde intet voldsomt skybrudd denne dagen; kun konstant regn som stort sett ikke var verre enn litt kraftig duskregn. Man kan jo undre seg over hva de ville ment om dagens aktører, de som spilte for noen tiår siden. En av de mest berømte kamper i FA Cupen er fra gjørmebadet på Edgar Street, da Ronnie Radfords fantastiske mål var medvirkende til at Southern League-klubben Hereford United slo ut Newcastle United i 1972, mens et annet kjent klipp er fra kampen mellom Derby County og Manchester City på Baseball Ground i 1977, da straffesparkmerket hadde blitt vasket vekk av gjørme og måtte males på nytt. Herlige bilder! Og ingen av disse kampene ville nok blitt spilt i dag. Det eneste argumentet jeg kan ha litt forståelse for er at man ikke vil ødelegge banen, men spilte man så mye færre kamper før i tiden da?? Neppe! Det som var en sport for skikkelige mannfolk har blitt kapret av en generasjon med pysete divaer.

Weymouth skal om ikke annet ha ros for at de tok kontakt og informerte meg om avlysningen nokså tidlig, men dette var tydeligvis ikke godt nok for Nottingham-karen i puben, som jeg oppfattet som noe urimelig da han mente de burde satt opp store skilt på togstasjonen og informert samtlige av byens taxisjåfører slik at han hadde sluppet bomturen ut til Wessex Stadium. Han hevdet at hans klubb Notts County ville gjort nettopp dette, samt åpnet baren for å by de tilreisende supporterne på en gratis drink. Jeg tillater meg å tvile på om dette faktisk er kutyme i Nottingham-klubben, og gjorde ham ellers oppmerksom på at det faktisk var snakk om Southern League og ikke Football Leagues tredjedivisjon (League One). Han mente at det var nettopp derfor de befant seg i non-league, og det hjalp ikke at jeg kunne fortelle at jeg også i Football League har blitt offer dette. Jeg drakk opp og returnerte til hotellet, der jeg var altfor irritert til å kunne konsentrere meg om boka mi. Det var bare å håpe på bedre hell i morgen.

Jeg hadde overnattet i Newport i forbindelse med kampen Cardiff City v Reading, og skulle videre til Merthyr Tydfil for et etterlengtet besøk på Penydarren Park. Men på vei fra hotellet til stasjonen i Newport unnet jeg meg først en svipptur innom Rodney Parade for å ta en kikk på hjemmebanen til Newport County. Her har klubben nå spilt siden sommeren 2012, da de flyttet fra flerbruksanlegget Spytty Park. Rodney Parade deles med rugby union-klubbene Newport RFC og Newport Gwent Dragons, og County forlenget i fjor avtalen om banedeling med å tegne en avtale som foreløpig strekker seg til 2023.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Rodney Parade er litt merkelig i den forstand at da jeg gikk gjennom portene kom jeg kun inn på et område utenfor en av stadionets kortsider, der man rundt en gressplen finner forskjellige bygninger relatert til klubbene som spiller der. En av portene borterst på Town End stå halvveis åpen, og frekt og freidig snek jeg meg innenfor. Denne kortsiden har en ståtribune under åpen himmel. På min høyre hånd hadde jeg Hazell Stand, som faktisk var en liten positiv overraskelse. Dette er en tribune i to nivåer, med sitteplasser oppe og ståplasser i forkant; og det er sistnevnte som gir den en viss karakter.

På motsatt langside er sittetribunen Bisley Stand langt mindre fin å se på, med seter i et antall farger og i en formasjon som kan gjøre en direkte svimmel. Den minner litt om den ikke så attraktive nye West Stand på Leyton Orients Brisbane Road, og setene lener seg nærmest opp mot det som mest av alt  ser ut som et moderne kontorbygg. På bortre kortside, South End, står en nokså ny sittetribune under åpen himmel, og heller ikke denne så veldig spennende ut. Mens folk var i ferd med å gjøre klart for en av rugbyklubbenes kamp mot Neath, forlot jeg Rodney Parade og satt kursen mot Newport jernbanestasjon – forbi ruinene av Newport Castle (siste bilde). Destinasjonen var nå Merthyr Tydfil.

På min november-turs første dag hadde jeg flydd over til Manchester Airport, og skulle bytte tog i Crewe på min ferd ned til den Cardiff. Ved dette togbytte hadde jeg tid til å gå den korte veien bort til Gresty Road for å ta en kikk på hjemmebanen til Crewe Alexandra. Det er kun snakk om noen få minutters gange, og anlegget kan ses godt fra togstasjonen. Det domineres totalt av den store tribunen som opprinnelig lød navnet the Railtrack Stand, og der den står på den ene langsiden utgjør den faktisk over 2/3 av anleggets kapasitet. Det var selvsagt ikke åpent slik at jeg fikk innsyn, men om ikke annet fikk jeg tatt en kikk på eksteriøret før jeg hastet tilbake til togstasjonen for å fortsette reisen.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg hadde igjen noen timer å slå ihjel i den engelske hovedstaden før kveldens kamp i Tolworth, der Corinthian-Casuals og Whyteleafe skulle møtes til dyst i Isthmian League Division One South. Etter en fortreffelig frokost hadde jeg planlagt å vende snuta litt vestover i byen for å ta en kikk på et par av metropolens fotballstadioner, og først valgte jeg å sette kursen mot Stamford Bridge, der jeg fortsatt ikke har vært. Jeg spaserte de ti minuttene opp til St. James’s Park, da dette var mest praktisk, og tok derfra tubens District Line vestover til Fulham Broadway. Etter få minutters gange langs Fulham Road dukket Chelseas hjemmebane opp på min venstre hånd, og jeg tok en kjapp runde rundt anlegget, der det mest interessante må sies å være statuen av legenden Peter Osgood. Det er dessuten ikke vanskelig å se hvorfor Chelsea mener det er vanskelig å utvide Stamford Bridge nevneverdig.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Turen gikk videre med District Line, før jeg igjen hoppet av på Putney Bridge, ytterligere to stasjoner lenger sør. Herfra trasket jeg gjennom Bishop’s Park, og etter et kvarters tid kunne jeg beundre den fantastiske fasaden på Craven Cottage. Jeg har tidligere sett Fulham spille her, men det var på en tid da jeg var alt for dårlig til å ta bilder. Fra mitt besøk den gangen savnet jeg ikke minst noen bilder av utsiden og den flotte fasaden, og det var bakgrunnen for at jeg nå valgte å ta en ny kikk. Den nevnte fasaden på Stevenage Road End (senere også kalt Johnny Haynes Stand) er virkelig blant de absolutt flotteste i engelsk fotball, og denne tribunen skal være den eldste gjenværende tribunen i Football League. De fleste vil nok kanskje vite at den ble designet av Archibald Leitch – legenden fremfor noen innen fotballstadion-arkitektur. Sola skapte imidlertid visse utfordringer også denne gang, men statuen av klubblegenden Johnny Haynes ble selvsagt også avbildet, før jeg rett og slett satt meg ned på en benk ved elvepromenaden og slappet av mens jeg koste meg i sola med Themsen rennene forbi rett foran meg. Det var fortsatt mange timer til avspark i Tolworth.

Jeg var igjen tilbake i London, der jeg i forbindelse med to kamper hadde base i metropolen i to dager på rad. Før denne torsdagens landskamp mellom England og San Marino på Wembley Stadium, slo jeg igjen ihjel litt tid med litt fotballrelatert sightseeing. Da min base var i nærliggende Seven Sisters, var det grei skuring å ta en kikk på Ashburton Grove, som jeg fortsatt foretrekker å kalle Arsenals hjemmebane. Mens en rekke turister fra andre siden av kloden var travelt opptatt med å ta bilder av hverandre foran anlegget og sammen de forskjellige statuene, slapp jeg imidlertid til lenge nok til å få foreviget statuene av både Herbert Chapman, Tony Adams, Dennis Bergkamp og Thierry Henry. Dessuten var det en morsom “vegg” utenfor anlegget, der man har satt sammen lagbilder fra forskjellige epoker til å bli et eneste langt lagbilde. Heldigvis var fotballturistene mest opptatt av den nyeste delen der man finner dagens divaer, og således fikk jeg i fred å ro granske de delene som var viet de gamle britiske heltene som spilte for klubben i en tid da toppfotballen fortsatt var herlig.

Jeg befant meg i Southend i forbindelse med en fotballkamp i Billericay, og hadde tid å avse. Derfor valgte jeg å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters ganger kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet av disse nye tribunene.

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra og vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

Onsdag 13.08.2014: Fotball-“sightseeing” i Middlesbrough

Jeg befant meg igjen i Middlesbrough, der jeg i forbindelse med mitt besøk hos Billingham Town tidligere hadde vandret gjennom byens Albert Park for å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står der. Denne gang var jeg her for å se kamp i Guisborough et stykke sørøst for Middlesbrough, og med litt tid å slå ihjel før det var på tide å sette seg på bussen, tok jeg en liten spasertur ut til Riverside for å ta en nærmere kikk på Middlesbroughs hjemmebane.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I seg selv vil jeg si Riverside fra utsiden er et nokså kjedelig og uinteressant stadion, slik majoriteten av nybyggene gjerne er, men mange mener imidlertid at det ser flott ut opplyst i mørket. Jeg er dessuten fullstendig klar over at den nitriste og anonyme innsiden overhodet ikke ville falt mer i smak. Men de skal i det minste ha ros for et par detaljer på utsiden. På parkeringsplassen utenfor hovedinngangen står statuer av de to klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Og mellom de to står faktisk en av de gamle portene fra deres gamle hjemmebane Ayresome Park.

Ved et av hjørnene på den andre siden av anlegget er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av av setene fra det gamle anlegget installert. Jeg irriterte meg igjen over at jeg aldri fikk besøkt Ayresome Park, slik tilfellet er med også en rekke andre tidligere Football League stadioner som har blitt blitt revet og erstattet med nybygg så kjedelige at det er rent deprimerende. Man kan spørre seg om evnen til å bygge noe interessant gikk tapt en gang i løpet av 1960-årene, men samtidig vet man jo at det i dagens idrett dessverre er funksjonalitet som er alfa og omega hva gjelder idrettsanlegg. For øvrig gjelder dette ikke bare Football League, men absolutt også non league.



Torsdag 31.07.2014: Stadion-“sightseeing” i Wakefield

Jeg hadde kvelden før hatt Wakefield som base da jeg besøkte Ossett Albion. Da jeg før avreise bestemte meg for å gå meg en morgentur for å få en skikkelig full english breakfast, valgte jeg å kombinere dette med en kikk på et flott klassisk anlegg som ikke er mest kjent for fotball.

Nå er Wakefield en utpreget rugby-by der fotballen har hatt svært trange kår, og noen vil vite at Wakefield FC (som tidligere het Emley AFC og ble flyttet fra Emley til Wakefield) tidligere i sommer la ned driften kort etter å ha avtalt en banedeling med AFC Emley (som ironisk nok ble stiftet av Emley-supportere etter den nevnte flyttingen). Da hadde den de siste årene banedelt på byens rugbystadion Belle Vue, og da det mot slutten av forrige sesong ble kjent at deres tid der gikk mot slutten var det blant anleggene jeg håpet å få besøkt – men uten å lykkes.

I motsetning til i fotballen har man i rugbysporten i større grad vært flinkere til å ta vare på den gamle klassiske ståtribunene, og jeg hadde sett flotte bilder av de som finnes innenfor portene på Belle Vue. Dessverre var disse portene stengt og det var ikke enkelt å se stort av det som befant seg på innsiden, men den ene porten var såpass lav at det lot seg gjøre og ta bilder over porten. Og den ståtribunen jeg fikk sett er virkelig en perle. Det er trist å tenke på hvor mange slike som i fotballen har blitt ofre for bulldozere og «oppgraderinger» (eller vandaliseringer om man vil). Men samtidig må det ha vært snodig å se Wakefield FC spille kamper på et såpass stort stadion når man sjelden hadde mer enn tosifret antall tilskuere på sine hjemmekamper.



Mandag 21.07.2014: Fotball-“sightseeing” i Manchester

Turen gikk østover med tuben mot Ashton-under-Lyne, og selv om jeg hadde tenkt å kjøre rett forbi bestemte jeg meg nærmest på impuls for å likevel hoppe av på holdeplassen Etihad Campus, som betjerer City of Manchester Stadium. Etter å ha krysset over og tatt meg opp trappesystemet kunne jeg beskue Manchester Citys hjemmebane – i hvert fall på utsiden, der jeg unnet meg en drøy halv runde rundt anlegget før jeg returnerte til metroholdeplassen og fortsatte ferden østover.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta





Jeg hoppet av i Droylsden, der klubben med samme navn spiller på Butcher’s Arms. Denne ligger i Market Street, rett rundt hjørnet fra metroens holdeplass. Mens jeg kikket meg rundt utenfor så jeg at portene stå åpne, og jammen var ikke banemannen i full gang med klipping av gressmatta mens et av styremedlemmene drev forefallende ryddearbeid ved anlegget. Sistnevnte svarte at joda, selvsagt kunne jeg få kikke meg rundt og knipse noen bilder inne på deres stadion. Tydeligvis syntes han kun det var stas at klubben ble gjenstand for slik oppmerksomhet, for han la ut om stadionet og dets historie, samt klubben og deres tanker før sesongstart. Noe slikt hadde man man aldri funnet hos Manchester City! Droylsden hadde jo en fryktelig sesong i Northern Premier League Premier Division i 2013/14, og sto fortsatt uten ligaseier da 38 kamper var spilt. Med seier i siste serierunde endte de med statistikken 2-3-41 (målforskjell 40-182), og med usle 9 poeng hadde de hele 44 poeng opp til sikker plass. Mange spådde at klubben var i fritt fall og også ville rase gjennom NPL Division One North kommende sesong. Men jeg ble fortalt at nytt managerteam og nye spillere har ankommet, og man håper å kunne konsolidere denne sesongen for på sikt å spille seg opp igjen.

I forbindelse med en ferie i Newcastle sammen med min mor og min nevø ble det anledning til å ta nok en kikk på St. James’ Park – Newcastle Uniteds hjemmebane. Riktignok ingen omvisning denne gang, men en liten kikk på anleggets utside før vi forlystet oss på nærliggende The Strawberry. Og fotball ble det uansett, i form av Jarrow FC – Whitley Bay.