På menyen denne dagen sto for min del oppgjøret mellom Rochdale Town og Northwich Flixton Villa i North West Counties Division One, og jeg hadde slått ihjel litt tid ved å besøke det spennende Imperial War Museum North. Dette ligger rett i nærheten av Old Trafford, og da jeg spaserte forbi på vei til trikkeholdeplassen måtte jeg nesten ta noen bilder. Jeg var mest av alt sjeleglad for at det ikke var der jeg skulle se kamp denne kvelden, men her er uansett bildene jeg tok:
Jeg var i Peterborough for å se kamp i Yaxley, og da mitt krypinn for natten var et steinkast unna Peterborough Uniteds stadion London Road valgte jeg å ta en liten kikk. Jeg hadde ikke vært ved anlegget siden jeg var der på kamp sommeren 2009, og mye har nå dessverre skjedd siden den gang. Vandaliseringen som nå finner sted betyr at den flotte ståtribunen Moy’s Terrace (aka Moy’s End) har måttet bøte med livet der den har blitt jevnet med jorden for å gjøre plass til en ny sittetribune. Planen er at neste offer blir den siste gjenværende ståtribunen London Road Terrace, og at London Road skal bli såkalt all-seater. For oss som håpet på Posh-nedrykk fra CHampionship først og fremst grunnet håpet om at det ville redde ståtribunene…dessverre, så mye var altså det verdt. Her er bildene fra min kikk rundt London Road:
Tirsdag 25.02.2014: En rundtur i fotball-London, part 2
En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.
Derfra gikk ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over undertegnedes favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.
Mandag 24.02.2014: En rundtur i fotball-England, part 1
Jeg var igjen i London, med base i hovedstaden hele tre netter. Og da jeg våknet mandag morgen måtte jeg finne på noe frem til Wealdstone-kampen senere på kvelden. Jeg var lysten på en ny visitt på Imperial War Museum, men hadde funnet ut at de dessverre var stengt en periode for å gjøre klar en enorm utstilling om første verdenskrig. Så da valgte jeg heller å farte litt rundt og ta en kikk på et og annet fotballstadion i metropolens omegn. Jeg hadde uansett ubegrenset togpass, så jeg satt meg på toget og startet min rundtur. Første stopp var Selhurst stasjon, og en kort spasertur til Selhurst Park, hjemmebane for Crystal Palace. Jeg så den snart, der tribunen på Holmesdale Road End ruvet i området. Den, og spesielt den gamle Main Stand, ser slett ikke verst ut fra utsiden. Main Stand ga meg til og med visse assosiasjoner til fasaden til en av tribunene på gamle Elm Park. Bare så synd at jeg vet at det ikke ville falt like godt i smak fra innsiden. Det siste gjelder ikke minst det som foregår ute på selve banen så lenge spill i Premier League er hverdagen her.
Fra Norwood Junction gikk turen med tog til Charlton, via London Bridge. Også her er det få minutters gange til The Valley, som flere steder tar seg temmelig godt ut fra utsiden. Men så var det dette med interiøret da, og dagene da The Valley hadde fotball-Englands største ståtribune er en saga blott. Et fin touch er det imidlertid at en av gatene har fått navnet Sam Bartram Close; oppkalt etter keeper-helten som var med å vinne FA cupen i 1947. Han står det også en statue av utenfor hovedinngangen.
Da jeg i august 2001 så Reading spille borte mot QPR, var det lenge før jeg hadde begynt å ta bilder i særlig grad, og derfor tok jeg turen vestover for å sjekke hvordan Loftus Road nå tok seg ut. Nå ser man riktignok ikke altfor mye rundt Loftus Road bortsett fra først og fremst fasaden ut mot South Africa Road, som jeg kom rett mot da jeg kom gående ned fra tube-stasjonen med (det i disse dager noe ironiske) navnet White City. Jeg droppet tanken om en pitstop på QPR-puben The Springbok, og fant ut at jeg uansett snart kunne vende snuta mot kamp i det nordvestlige London.
Torsdag 09.01.2014: En spasertur i Darlington
Med utsjekking i Middlesbrough senest klokka 10 fikk jeg plutselig veldig god tid på vei ned til Stansted – faktisk mer tid enn jeg var lysten på å tilbringe på flyplassen. Ved dagens første togbytte la jeg derfor inn en avstikker i Darlington. Jeg gikk rett og slett for å ta en kikk på stedet der Darlingtons gamle stadion Feethams en gang sto.
Etter få minutters gange kunne jeg svinge inn på Victoria Embankment og ta meg over elven Skerne via den lille gangbroen som ligger ved siden av tomten der det nå var svært få spor etter det flotte anlegget som en gang sto her. Alt var borte! Bortsett fra en murtrapp som jeg antok hadde vært en del av inngangspartiet. Foran meg var det kun en stor slette som fungerte som arbeidsplass der man tydeligvis er i ferd med å klaregjøre for byggingen av boligene som skal komme opp her.
På en avsats der sto også en kar i 60-årene og speidet utover, og det viste seg at han var gammel utflyttet Darlington-supporter som hadde besøkt sin mor, og nå ville se hva som skjedde med hans gamle tumleplass. Jeg kom i prat med denne karen, og blank i blikket sto han snart og pekte og fortalte om Feethams, der han hevdet å ha vært fast inventar i over 40 år. Det var rent hjerteskjærende, men meget interessant.
Etter å ha slått ihjel en times tid i Darlington returnerte jeg til jernbanestasjonen og hoppet omsider på toget videre sørover. Jeg slo fra meg tanken om en lignende «sightseeing» ved togbytte i Doncaster, men benyttet i stedet anledningen til å ta en matbit før jeg fortsatte ferden mot Stansted og hjemreise. Jeg hadde planlagt en tur med 12 kamper på 13 dager. Det endte med 8 avlysninger (hvorav 7 på rad!), men likevel ble det 11 kamper på 13 dager. Ikke verst det heller, det trøstesløse været tatt i betraktning. Og min mor hadde tilbudt seg å hente meg på Rygge. Heldigvis kan jeg denne gang med sikkerhet si at det ikke blir lenge til neste tur.
Med litt tid til rådighet i London, besluttet jeg å bruke formiddagen og tidlig ettermiddag på en liten og spesiell oppdagelsesferd i metropolen. Jeg hadde nemlig en stund vært klar over at noen av storbyens gamle og fraflyttede non-league stadioner fortsatt sto der – eller i hvert fall deler av disse. Derfor satt jeg meg fore å snuse litt rundt et par av disse. Turen gikk først til Rotherhithe for å ta en kikk på Surrey Docks Stadium, tidligere hjemmebane for den nå nedlagte klubben Fisher Athletic. Porten var åpen, og jeg gikk inn for å ta en kikk, men der var det et meget trist syn som møtte meg. En gruppe arbeidere kunne avkrefte at de var i ferd med å rive restene av anlegget, men det huser nå tydelig et entreprenør-firma e.l. De må vel ha trodd jeg var smårar. Enorme anleggsmaskiner sto parkert her, i tillegg til et monster av en hjullaster som kjørte frem og tilbake der gressmatta en gang hadde vært. Nå var det i stedet et eneste gjørmebad der, og mine hvite joggesko satt nok svært liten pris på denne utflukten. Tribunen på den ene langsiden står der fortsatt, bak en haug med skrot, og vitner om tomtens tidligere bruk. Og der, i det ene hjørnet, står fortsatt den flotte paviljongen som utgjorde klubbhuset. Nærmest fullstendig rasert var den nå et trist syn, men man kunne fremdeles se dens fordums glans med “klokketårnet” fortsatt intakt. For de som måtte lure, har en ny føniksklubb blitt stiftet under navnet Fisher FC. De banedeler nå med Dulwich Hamlet, på deres Champion Hill, men har forhåpninger om å kunne flytte tilbake til nytt stadion i Rotherhite-området i løpet av et par år. Etter å ha gått ut igjen, og også tatt noen bilder gjennom et gjerde fra en sti bak den ene kortsiden, forlot jeg sørøst-London og vendte oppmerksomheten nordvestover.
Turen gikk med tubens Northern Line til stasjonen Brent Cross, der jeg krysset hovedveien A41 via undergangen og snart orienterte meg frem til Claremont Road, beliggende langs veien med samme navn. Dette var tidligere hjemmebane for en av hovedstadens mest tradisjonsrike non-league klubber; Hendon FC, fra 1926 til de omsider ble kastet ut i 2008/09-sesongen, etter at stadionet hadde blitt solgt til en eiendomsutvikler. Siden har det forfalt, og til tider vært gjenstand for okkupasjon av det alltid like velkomne romfolket – noe som har ført til ytterligere forfall. Hendon banedeler nå for øvrig med Harrow Borough på deres Earlsmead. Jeg var av den oppfatning at tribunen på den ene langsiden i det minste skulle stå der fortsatt, men også den må ha blitt revet nylig. Det var rart å tenke på at det her har blitt arrangert tre engelske amatørlandskamper, samt FA Cup-kamper med så mange som 9 000 tilskuere til stede. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium var det derimot ikke mulig å ta seg inn på anlegget, og jeg fikk dermed kun tatt bilder utenfra. Jeg forsøkte ta en liten runde rundt anlegget som ligger inntil den offentlige parken Claremont Park, men de enorme nedbørsmengdene hadde ført til at gressplenen som går rundt de to kortsidene og den bortre langsiden hadde blitt redusert til noe bortimot et våtmarksområde. Jeg slo raskt fra meg tanken om å klatre opp i et tre for å kikke inn, men fikk tatt noen bilder på måfå over muren, mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å tråkke i menneskelig avføring og en solid mengde søppel som romfolket hadde etterlatt seg der. I tråd med det generelle været på denne turen åpnet himmelen seg fullstendig mens jeg befant meg der, og jeg returnerte derfor raskt til Brent Cross tube-stasjon. Planen hadde vært å ta Northern Line fire stasjoner videre nordover til denne grenens nordlige endestasjon i Edgware, for å ta en kikk også på nå nedlagte Edgware Towns gamle White Lion Ground. Men med regnet som sprutet ned fra oven valgte jeg heller å returnere til sentrale London og heller rette tankene mot kveldens kamp, så jeg avbrøt da denne spesielle turismen for denne gang.
Fredag 03.01.2014: Bishop Auckland v Newcastle Benfield (AVLYST)
Frokost var ikke inkludert i de £58 jeg betalte for de to nettene på Britannia Hotel i Birmingham, men like før klokka 10 gikk jeg de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon med frokost i form av smørbrød of juice fra Tesco i posen. Vi skrur tiden tre timer frem, og undertegnede befinner seg på vei fra Darlington stasjon til Tubwell Row inne i Darlington sentrum. Har rakk jeg akkurat å hoppe på buss X1 klokka 13.30 og betale nokså stive £4 for en enkeltbillett.Etter en snau halvtime hoppet jeg av ved Tindale Crescent i utkanten av Bishop Auckland, rett utenfor Premier Inn, der jeg hadde booket dobbeltrom for £29.
Kun et par hundre meter unna ligger Bishop Aucklands nye stadion, Heritage Park. Her har de spilt siden 2010, da de flyttet hjem etter noen år i eksiltilværelse under byggingen. Før den tid spilte de på en av fotball-Englands eldste stadioner, Kingsway – et flott gammelt stadion som de delte med den lokale cricketklubben. Jeg skulle gitt mye for heller å se kveldens kamp der, men jeg var fornøyd med å i det hele tatt få se en kamp denne dagen…og utsiktene var vel egentlig gode. Riktignok hadde de to seneste kampene blitt avlyst grunnet frossen bane, men jeg hadde ikke fått med meg noen slike bekymringer, og været i nordøst var fint.
Planen var å møte Joachim, som i likhet med meg selv er reisende innen non-league, og hadde startet sin tur denne dagen. Jeg var i kontakt med ham og hørte at turen i leiebil opp fra Stansted hadde gått bra. Vi avtalte å møtes en stund før kampstart, men jeg hadde ikke før fått med meg en tidligere oppdatering om at man ville holde baneinspeksjon kl 14.00, før Joachim sendte melding om at kampen var avlyst! En dårlig start på turen hans. Og for min del betød det turens femte avlysning, og den fjerde på rad. I motsetning til de andre dagens var det denne dagen heller ingen mulighet for å finne noen alternativ i regionen.
Frustrert spratt jeg opp av senga og bestemte meg for å selv ta en kikk borte ved Heritage Park. Langs den usjarmerende handelsparken spaserte jeg på siden av hovedveien som ennå ikke hadde fått fortau eller gangvei, og det var temmelig gjørmete. Vel fremme konstaterte jeg at stadionet ser moderne og funksjonelt ut, men ikke voldsomt sjarmerende. Skiltet som fortalte om «match off!» bekreftet også den nedslående nyheten. Jeg tok et par bilder og kikket inn gjennom gitteret i en port, men det var ikke antydning til liv ved anlegget. Imidlertid synes jeg fra min posisjon – vel og merke rundt 15-20 meter unna – at matta ikke så så altfor gal ut, og på ingen måte verre enn det som var tilfelle både i Coleshill og Matlock de to siste dagene – snarere tvert om. Men jeg fikk som sagt ikke en kikk på nært hold. Nå har det derimot blitt spekulert i om Darlington 1883 – som banedeler her inntil videre – betaler så godt at Bishop Auckland velger å gi «avkall» på sine egne kamper og gi Darlo førsteretten om banen ikke er spesielt bra. Jeg mistenker dermed at man avlyste for å spare banedekket for Darlingtons hjemmekamp dagen etter – som ble klarert for spill. I så tilfelle er det direkte ufint, og noe som burde slås hardt ned på.
Vi avtalte likevel å møtes, og møtestedet ble puben March Hare på den nevnte handelsparken – skjønt det minnet kanskje mer om en blanding av veikro og restaurant. Her satt jeg uansett og slokket mine sorger i Strongbow mens jeg klok av skade nå allerede begynte å saumfare Non-League Papers terminlister og sjekke alternativer for morgendagen. Jeg var i ferd med å tømme mitt andre glass da Joachim kom kjørende i en liten Fiat. Han var selvsagt også irritert over avlysningen, men vi klarte da i hvert fall å kose oss på dette stedet i anslagsvis to timers tid. Samtalen gikk naturlig nok rundt turplaner og non-league fotball, mens vi inntok både mat og drikke. Før vi brøt opp ville også han ta en nærmere kikk på Heritage Park, så vi gikk igjen den korte turen dit bort så han fikk knipset noen blinkskudd. Nå var det imidlertid blitt såpass mørket at vi ikke lenger så stort gjennom porten, så vi trakk oss tilbake hver til vårt. Det føltes som en bortkastet dag der jeg ble liggende i senga og se på TV. Og sannelig begynte jeg ikke å få antydninger til sår hals også. Herfra kunne det vel kun bli bedre…eller??
Tirsdag 31.12.2013: Nyttårsfeiring i Reading
Det var nyttårsaften, og jeg hadde tenkt meg ned til Reading. Uten noen kamper på menyen denne dagen, var jeg lenge usikker på hvor jeg ville befinne meg, men bestemte meg til slutt for å feire i kjente omgivelser i Reading. Jeg kjøpte med meg en frokost i form av smørbrød fra et supermarked på vei ned til Manchester Piccadilly, og satt meg på toget sørover til Reading. Vel fremme kunne jeg slå ihjel litt tid ved å fikse noen nødvendige ærend på en internettcafe, før jeg spaserte gjennom sentrum for å sjekke inn på Comfort Hotel. Der ble jeg møtt av et skilt som henviste gjester til George Hotel rett rundt hjørnet. Der fikk jeg omtider sjekket inn i det stilige gamle bindingsverks-hotellet før jeg inntok en pubmiddag på Monks Retreat.
Turen gikk tilbake til hotellet hvor jeg fikk tatt en dusj og hvilt ut litt før jeg tok kontakt med et par av Reading-gutta. Planen var ikke uventet å samles på utestedet Cape sentralt beliggende på Friar Street. Siden mitt siste besøk hadde stedet dog skiftet navn til Wild Lime. De fleste av gutta hadde ingen planer om å komme ut da de valgte spare seg til dagen etter, da Nottingham Forest skulle komme på besøk til Reading. Men da jeg ankom i 18-tiden var i hvert fall rundt 15 av gutta til stede. I den kommende timen steg dette jevnt og trutt, og til slutt var vi vel en gjeng på 25-30 personer i lystig lag.
Det var et hyggelig gjensyn med flere gamle kompiser, og flere viste stor interesse for min rundtur og spurte og gravde om hvor jeg skulle. 2013 ble til 2014, og da klokka passerte ett beveget gruppa seg etter hvert over til et annet utested. Dette var en fin anledning for meg til å takke for hyggelig samvær og ta kvelden, da fornuften seiret. Jeg hadde tross alt en relativt tidlig start med togtur opp til Birmingham dagen etter.
For de som måtte være interessert kan jeg nå informere om at en ny og oppdatert versjon av min bok er ute i salg. Det vil si, denne sesongen er det to versjoner ute. Ikke minst er jo boka “Engelsk fotball” en oppdatert utgave av fjorårets bok, som tar for seg de fem øverste divisjonene i den engelske pyramiden.
Nytt av året er at det i tillegg blir gitt ut en mindre, mer kommersiell, “supermarked-utgave” med kun de to øverste divisjonene – altså Premier League og Championship. Denne heter “Fotballtur til England”, og har blitt trykket opp i 8 000 eksemplarer. Den vil såvidt jeg har forstått kun være tilgjengelig i en periode på rundt 6 uker. Jeg gjør oppmerksom på at materialet her er hentet direkte fra boka “Engelsk fotball”, og dermed inngår også her.
For de som er utelukkende opptatt av de øverste divisjonene kan dette være interessant, mens jeg for dere andre vil anbefale den mer omfattende “Engelsk fotball”. Løp og kjøp!
Selv ikke non-league slipper unna markedskreftene i den moderne fotballen; det har vi dessverre sett stadig nye eksempler på. Men mens fotballlederne i FA og ligaene ofte får mye pepper, gjør de seg innimellom fortjent til en solid dose skryt. Og jeg vil benytte anledningen til å virkelig rose ledelsen i Conference.
Det vil vel ha gått mange hus forbi, men blant oss som følger med i non-league så vil nok flere huske det usmakelige stuntet som skapte et midlertidig sirkus rundt Wembley FC forrige sesong. FA cupens sponsor Budweiser sørget den gang for å gjøre verdens eldste cupturnering og non-league fotballen til latter i forbindelse med deres TV-overføring av Wembleys kamper, der en rekke gamle avdankede stjerner var hentet inn for å skape blest. Dette var ment å være et stunt der manskulle følge Wembley FC i sin «ferd mot Wembley», og disse stjernene ble selvsagt hentet inn for å skape blest rundt dette. Dette gjalt bare i Wembleys FA cupkamper, der managerlegenden Terry Venables skulle lede et lag med bl.a Claudio Cannigia, Martin Keown, Graham Le Saux, Ray Parlour og Brian McBride og David Seaman i troppen. TV-sendt kamp og sannsynligvis den største «happening» i klubbens historie, men flere av spillerne som til vanlig representerte klubben på banen skulle altså ikke få være med. Prosjektet endte heldigvis raskt da Wembley tapte 0-5 i omkamp mot Uxbridge i cupens preliminary round (førkvalifiserende runde); en omkamp som Venables ikke engang gadd å møte opp til. Men det hadde vist hvor kynisk markedskreftene utnytter den minste mulighet til å skaffe PR på bekostning av klubbens integritet.
Man har jo blitt vant med slikt lenger oppe i divisjoner som allerede har blitt “ødelagt”, men både jeg og mange med meg trodde vel vi med tilfellet Wembley hadde sett det absolutte lavmål i non-league. Vi tok feil! Sommeren 2013 sto den kriserammede Conference North-klubben Farnborough igjen (klubben ble stiftet etter at forgjengeren Farnborough Town gikk konkurs så sent som i 2007) i fare for å gå konkurs. Og der klubber er i økonomisk trøbbel, venter gjerne kyniske haier i kulissene. Inn kom den irske bookmakeren Paddy Power som sto klare med sjekkheftet. Men de skulle selvsagt ha sin dose PR i bytte, og planen de kom opp med sjokkerte et samlet engelsk non-league publikum. Deres tanke var nemlig at Farnboroughs spillere i 2013/14-sesongen skulle spille med navnene til internasjonale stjernespillere på ryggen. Navn som Kevin Scriven, Alan Inns og Dave Tarpey var ikke lenger gode nok, og de fikk nye navn som Gordon Banks, Cafu, Roberto Carlos, Franz Beckenbauer, Bobby Moore, Alan Hansen, David Beckham, Paul Gascoigne, Pele, Diego Maradona, Lionel Messi og Gary Lineker.
Et artig påfunn, syntes Boro-spillerne når offentligheten spurte. Det er mer usikkert hva de egentlig mente etter at reporterne hadde forlatt Cherrywood Road (som nå har fått det grusomme navnet Paddy Power Park). Supporterne av Farnborough og andre non-league klubber var derimot ikke nådig, og ikke minst var ligaledelsen i Conference langt fra imponert. Dette er siste eksempel i rekken på usmakelige stunt der PR-kåte selskaper tror de kan kjøpe seg oppmerksomhet ved å pisse på fotballen. Om de tror de kan ta seg til rette og behandle non-league klubber som dritt de kan ydmyke for egen vinning tar de forhåpentligvis feil. Heldigvis tok Conference affære da de skulle vurdere Farnboroughs medlemsskap i ligaen. Klubben gikk glipp av de fem første serierundene mens ligaen vurderte om de hadde oppfylt kravene og var økonomisk skikket til i det hele tatt å få være med. Farnborough sto altså i fare for å bli kastet ut av Conference; noe som ganske sikkert ville ført til kroken på døra. Ligaen kom igjen med nye krav, og høyt oppe på listen sto kravet om at dette nevnte våset måtte opphøre umiddelbart dersom de skulle gjøre seg forhåpninger om å ikke bli sparket ut i kulda. Hatten av for Conference som satt en stopper for dette vanvittige sludderet! Så får vi håpe vi har sett slikt nonsens for siste gang i non-league. Skjønt, jeg tviler dessverre…
Jeg gjør oppmerksom på at den nevnte bookmakeren først skal ha forhørt seg hos en annen klubb som i sommer var kriserammet, og som skal være en klubb som spiller i Conference Premier. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette dreier seg om Aldershot Town, som også ble reddet i tolvte time. Respekt til The Shots som takket nei til dette tullballet. Men det er jo ikke usannsynlig at man her har blitt tipset om Farnboroughs krise rett nede i veien. Bookmakeren burde imidlertid være klar over at non-league publikummet er langt fra like medgjørlige som sine motparter i de øverste divisjoner, der den nye rasen supportere gladelig svelger slikt pølsevev. Kanskje burde de heller dratt hjem til Irland der de hører hjemme, og heller drive denne formen for «sponsing» der. Dessverre har denne saken allerede uansett gitt de den publisitet de var ute etter. Ved å nevne de med navn håper jeg ikke være med på dette, men snarere å plassere de i en imaginær gapestokk.
