2014/15 sesongen er slutt, og det er på tide med en oppsummering av det som for min del ble en sesong over all forventning. Til tross for en og annen frustrerende dag med avlysninger, endte jeg faktisk opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden, og 84 nye stadioner ble besøkt. Her er en liten gjennomgang, og vi begynner med litt statistikk (som domineres av Pontefract Collieries).

 

Kamper: 90
Nye baner: 84
Mål: 307 (Snitt: 3,41)

 

Største publikumstall:
55 990 (England v San Marino)

 

Flest mål:
14 (Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway)

 

Største seier:
Pontefract Collieries 12-2 Lincoln Moorlands Railway

 

Største borteseier:
Penistone Church 0-7 Pontefract Collieries og Jarrow 0-7 Whitley Bay

 

Flest mål i en kamp av samme spiller:
Aaron Moxam (5 mål for Pontefract Collieries mot Lincoln Moorlands Railway)

 

 

Flotteste stadioner:

 

1. Mossley (Seel Park):
Endelig fikk jeg besøkt et stadion som i lengre tid har stått høyt oppe på min ønskeliste, og Seel Park skuffet på ingen måte. Etter at man har pest seg opp bakkene fra stasjonen, byr et av fotball-Englands høyestliggende fotballstadioner på en mektig utsikt der man kan se kamp med heilandskapet som bakteppe. Og stadionet i seg selv er også en perle.

 

2. Merthyr Town (Penydarren Park):
Enda et stadion som i lang tid har vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og heller ikke i de walisiske dalene ble jeg skuffet, selv om jeg helst skulle ha avlagt mitt besøk før de la om til kunstgress. Resten av det klassiske anlegget er imidlertid så flott at akkurat det snart havnet i glemmeboken.

 

3. Ipswich Wanderers (Humber Doucy Lane):
Da «Old Farm» oppgjøret Ipswich Town v Norwich City fikk tidlig avspark, åpent det for en Ipswich-dobbel en lørdag i august i fjor, der besøket hos gjestmilde Wanderers uten tvil var høydepunktet. Et delvis vaklevorent, men likevel godt vedlikeholdt anlegg falt absolutt i smak med sin karakter og sjarm.

 

Øvrige favoritter (i tilfeldig og ikke-rangert rekkefølge):

 

Chesham United (The Meadow):
Et stadion jeg hadde hørt mang en rosende omtale av, og det er da absolutt også på sin plass. Ståtribunene rundt anlegget er herlige; spesielt på langsidene. Og selv den moderne (og i seg selv nokså uinteressante) prefabrikerte tribunen bak det ene målet drukner litt i de flotte seksjonene med det engelskmennene kaller terracing.

 

Crockenhill (Wested Meadow):
Store deler av stadionet virket fullstendig falleferdig ved mitt besøk i fjor sommer, men herregud for en sjarm! Wested Meadow formelig oser av karakter, og rosinen i pølsa er den fantastiske hovedtribunen i tre, der spillertunnelen i midten er såpass trang at jeg er usikker på om undertegnede hadde kommet seg gjennom.

 

Stalybridge Celtic (Bower Fold):
Selv om jeg hadde sett flotte bilder fra Bower Fold, var det likevel en positiv overraskelse. Seksjonene med ståtribuner og blåmalte bølgebrytere tar seg flott ut, og spesielt falt jeg for ståtribunen på bortre kortside, der man fortsatt også har et (selvsagt blåmalt) gjerde av typen som man tidligere brukte for å holde tilskuerne adskilt.

 

AFC Emley (Welfare Ground):
Ikke bare ett, men to besøk ble det på flotte Welfare Park for undertegnede denne sesongen. Først i august, da de spilte søndagskamp i FA Cupens førkvalifiserende runder, og deretter som en del av NCEL Easter Hop. Også dette er blant de høyestliggende banene i England, og med flotte omgivelser oppe på heiene skal det godt gjøres å ikke trives her. Den ene langsiden deles med cricketbanen ved siden av, mens den flotte hovedtribunen er særs flott å se på. De hjemmelagde paiene er også fantastiske!

 

Kings Lynn Town (The Walks):
Nok en destinasjon som hadde stått på min liste en god stund, og klassiske The Walks er flott. Den domineres av den store hovedtribunen på den ene langsiden, og det er ganske utrolig å tenke på at man for noen år siden mente at den ikke oppfylte kravene til Conference!

 

Weymouth (Wessex Stadium):
Også Weymouth har vært i kikkerten i lengre tid, og etter en frustrerende november-dag der jeg ble offer for avlysning i stedet for å få se toppoppgjøret Weymouth v Poole Town, var jeg tilbake i romjula da de tok imot Arlesey Town. Wessex Stadium (eller Bob Lucas Stadium om man vil) er relativt nytt, bygget i 1987. Det fremstår imidlertid som langt eldre og langt mer klassisk enn samtlige andre stadioner som er bygget siden den gang. Det er kort og godt min favoritt av nybyggene (jeg velger å si at alt fra og etter 1980-årene faller innunder denne kategorien), og det eneste nybygde stadion jeg virkelig har likt hittil.

 

Blackpool Wren Rovers (Bruce Park):
Bruce Park ligger helt inntil Squires Gates hjemmebane School Road, og disse to er garantert de to nærmeste naboene i fotballen, for da de til og med deler en mur som skiller de to anleggenes langsider fra hverandre, skal det godt gjøres å overgå dette. Bruce Park var en enorm positiv overraskelse, selv om jeg hadde sett fjonge bilder, og det er nesten synd at de spiller såpass «bortgjemt» på non-leagues step 7 (i West Lancashire League Premier Division). Anlegget er flere steder noe falleferdig og slitent, men herregud for en sjarm! Hovedtribunen har en rekke antikke og fantastiske treseter med forseggjorte bein i smijern. Her har man også (eller skulle i hvert fall hatt) tak over hodet på store deler av «gangveien» rundt banen, og gjestfriheten var det heller ingenting å utsette på!

 

Prescot Cables (Hope Street):
Nok en positiv overraskelse til tross for at jeg hadde sett finfine bilder. Anlegget som også går under navnet Valerie Park domineres av en herlig klassisk og etter forholdene voldsom hovedtribune. Bak det ene målet har man også en liten ståtribune som har masser av karakter, og på baksiden av denne er det malt en klubblogo som man ser allerede før man betaler seg inn på utsiden av den flotte smijernsporten. Hope Street endte faktisk opp med å bli det stadionmessige høydepunktet på min voldsomme påsketur.

 

 

 

Kjipeste stadioner:

 

1. Richmond Mags (Heron Eccles):
Her fant jeg muligens den nedre grensen for min interesse, da kampen ble spilt på en helt åpen bane i en offentlig park – totalt uten fasiliteter av noe slag. Det hjalp heller ikke at de to lags stadig skiftende representanter med linjeflaggene stort sett aldri beveget seg mer enn fem meter fra midtstreken, og det virket som om flere av de også hadde problemer med offside-regelen, uten at det hadde noe med banen i seg selv å gjøre. Men det er nok muligens en smule urettferdig å sammenligne denne med baner på langt høyere nivåer.

 

2. Southampton (St. Mary’s Stadium):
Kort sagt en sjelløs nybygget arena med en total mangel på karakter og sjarm. Jeg kunne like gjerne ha befunnet meg på stadion i Cardiff, Derby, Middlesbrough eller Coventry. Et av mange i rekken av nybygg som ligner på urkjedelige blåkopier av hverandre.

 

3. Cardiff City (Cardiff City Stadium):
I samme kategori som Southamptons nye stadion, og også med en total mangel på stemning fra hjemmefansen, som faktisk begynte å forlate anlegget i store grupper med nesten en halvtime igjen da laget deres ledet med ett mål! Den lille redningen var at jeg koste meg med Reading-supporterne som laget liv på borteseksjonen. Uten dem kunne inntrykket vært enda kjipere.

 

4. Jarrow FC (Perth Green)
Et nokså trist anlegg tilknyttet et slags lokalt senter for diverse aktiviteter. For å ta seg inn på fotballbanen må man forsere en slags gjennomsiktig «tube» som forbinder to av byggene, der det ved min ankomst tydeligvis hadde foregått Tae Kwon Do eller lignende for den yngre garde. Innenfor har selve fotballbanen en total mangel på tilskuerfasiliteter.

 

5. Yeovil Town (Huish Park)
Man kan undre seg hvordan lederne av fotballklubbene mener det er et «fremskritt» å flytte til et sted uti hutiheita på en lite sjarmerende handelspark i utkanten av byen, der man er avhengig av bil for å komme seg?? Huish Park er på langt nær så kjip som flere av de andre på lista, og har i hvert fall fortsatt seksjoner med ståtribune bak målene. Men den er heller ikke noe å hoppe i taket over – på ingen måte. Og da jeg endte opp med å vente over en time i desember-kulda på en taxi som aldri kom, har det også selvsagt hatt en innvirkning på min negative opplevelse av Huish Park. Og spaserturen tilbake til hotellet tok med rask gange bortimot tre kvarter – i sprengkulde!

 

 

 

Beste tribune:

 

1. Great Yarmouth Town:
Verdens eldste Grandstand var som ventet et virkelig flott skue da jeg endelig fikk besøkt Great Yarmouth Towns hjemmebane The Wellesley. Anlegget ellers inkluderer dessverre løpebaner rundt banen, men om det er ett sted man kan godta dette så er det kanskje her, der den flotte gamle hovedtribunen gjør opp for løpebanene og vel så det.

 

2. Bexhill United:
Også Bexhill United og deres hjemmebane The Polegrove svarte til forventningene takket være anleggets eneste tribune – den fantastiske Grandstand. Den var da også hovedgrunnen til min iver etter å komme meg dit. Den andre langsiden deles med cricketbanen ved siden av, og det er også ellers lite av tribunefasiliterer, men for en tribune!!

 

3. Chatteris Town:
Kanskje ikke noen storslagen tribune, men jeg ble sjarmert av West Street, og ikke minst av den koselige lille hovedtribunen.

 

4. Frickley Athletic:
Westfield Lane var en kandidat som fort kunne vært inkludert også på listen over de flotteste stadionene, men jeg nøyer meg med å rose den store hovedtribunen som dominerer anlegget.

 

5. Haywards Heath Town:
Også her var det hovedtribunen fra 1950-årene som var hovedgrunnen til mitt besøk, der den vitner om en tid da Haywards Heath Town hadde langt bedre sportslige tider.

 

 

 

Mest idylliske:

 

1. Arundel
Det er vanskelig å beskrive med ord hvor idyllisk det er på Mill Road, der man på bortre langside kan se kampen med utsikt mot hovedtribunen på motsatt side, og med flotte Arundel Castle ruvende fantastisk i bakgrunnen.

 

2. Richmond Town
I en hvilken som helst annen sesong ville det nok vært vanskelig å finne en mer idyllisk beliggenhet enn det man har ved Earls Orchard – med ruinene av Richmond Castle ruvende på andre siden av elven Swale.

 

 

 

Beste FL-bane:

 

1. Dagenham & Redbridge:
Jeg besøker ikke altfor mange FL-anlegg i disse dager, men Victoria Road var faktisk en ørliten positiv overraskelse, først og fremst takket være ståtribunen North Terrace på bortre langside.

2. Barnsley
Jeg burde kanskje nøyd meg med Dagenham & Redbridge, men jeg skal også nevne Barnsleys Oakwell. Det skyldes ene og alene den gamle West Stand. Uten denne hadde nemlig Oakwell vært dørgende kjedelig, men til tross for at hele West Stand nå er gjort om til sittetribune så er den fortsatt meget flott å se på.

 

 

 

Beste mat:

Pie & mushy peas hos Frickley Athletic, Pontefract Collieries, Clitheroe…og AFC Emleys hjemmelagde variant. Det er imidlertid vanskelig å skille de.

 

Verste mat:
Burgeren jeg fikk servert hos AFC Bournemouth. Den smakte nærmest papp, var knapt nok lunken, og både hamburgerbrød og ost virket nesten som om det nettopp var tint opp etter å ha kommet opp fra fryseren.

 

Beste program:
Prescot Cables – en 56 siders blekke som ikke var redd for å lange ut verbale lyskespark mot både den moderne toppfotballen og andre som fortjente det.

 

De mest gjestfrie:
I non-league blir man jo ikke uvant med gjestfrihet, og både Clitheroe og Blackpool Wren Rovers er blant flere klubber som fortjener omtale i så måte. Sistnevnte holdt meg løpende oppdatert om været og status på banen på min lange vei opp fra Norwich, og hadde til og med holdt av en gratis pai til meg. Men prisen må gå til Bamber Bridge, der formannen var så imponert over at jeg kom over fra Norge for å se deres playoff-semi at han tok på spanderbuksene og betalte for at jeg fikk oppleve kampen fra VIP-området med fri bar og alt som hører med.

 

Hederlig omtale:
En ekstra vennlig tanke går til dommeren i kampen Droylsden v Bamber Bridge, som ikke falt for fristelsen til å avlyse da himmelen tidlig i andre omgang åpnet seg fullstendig og det snart utviklet seg til et herlig gjørmebad. Det var da også en av de mest underholdende kampene jeg så forrige sesong. Slike forhold er herlig! Synd dommerstanden generelt ikke synes å være enige nå til dags, men denne dommeren skal ha megen ros, så en bukett går til Mr. Craig Hainsworth.

 

Da er det bare å se frem til 2015/16-sesongen!