Lørdag 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine
Man kan nesten ikke våkne opp i Belfast uten å starte dagen med en Ulster fry, og i tilknytning til etablissementet jeg hadde overnattet på ligger Causeway Cafe, som høster lovord for sin mat, så da var det på sin plass å innta frokosten der. Den var da også herlig, selv om jeg i etterpåklokskapens navn skulle forhørt meg om det gikk an å legge til et par ting. Etter en slik flott start på dagen tok jeg apostlenes hester fatt da jeg vandret en tur i Belfast sentrum, og jeg fant også tid til å stikke innom Wetherspoons-puben Bridge Hotel for å slukke tørsten med en kjapp j2o, og egentlig også kun for å irritere venner i fastlands-England som gjør seg stor umake med å «samle» på Wetherspoons-puber. Jeg hadde egentlig tenkt å igjen ta en rast på The Crown Liquor Saloon, som med sin fantastiske utsmykning både utvendig og innvendig er en attraksjon i seg selv, men etter å ha stukket hodet inn, gjorde mengden av turister sitt til at jeg droppet det denne gang.
I stedet vendte jeg snart oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg så frem mot å besøke Cliftonvilles hjemmebane Solitude og ta en kikk på den flotte hovedtribunen før man etter hvert går i gang med den planlagte raseringen som vil medføre at den rives og erstattes med en ny og moderne tribune slik som på de to kortsidene. Det var da også – ikke minst etter at Carrick Rangers sin hjemmekamp ble flyttet til fredag slik at jeg kunne gjøre en liten helgetur av det – hovedgrunnen til at jeg på et tidspunkt i det hele tatt begynte å vurdere en svipptur over til Ulster. Jeg hadde nå fått satt fra meg bagasjen til oppbevaring ved Belfast Internation Youth Hostel, der jeg hadde overnattet, med planer om å hente den etter kamp, og nå gikk jeg for å finne holdeplassen for buss 12 A, som skulle ta meg til et sted noen få minutters gange fra Solitude.
Cliftonville er et område i det nordlige Belfast som hører til bydelen Oldpark. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om dette spesifikke området av byen, men Belfast generelt burde jo være kjent for de fleste. Det er Nord-Irlands største by og ‘hovedstad’, og selve byen skal ha et innbyggertall på rundt 335 000. Selv om man i området har funnet bosetninger fra bronsealderen, var det først tidlig på 1600-tallet at byen Belfast ble grunnlagt, og den spilte en viktig rolle under den industrielle revolusjon da den slo seg opp som verdens største senter for lin-produksjon. Dette var medvirkende til at byen fikk tilnavnet ‘Linenopolis’. Senere har de nok blitt enda mer kjent for blant annet skipsbygging, og byen er hjemsted for verdens største tørrdokk ved verftet Harland & Wolff, som blant annet sto for byggingen av RMS Titinic. I den forbindelse er det fantastiske Titinic-museet virkelig verdt en kikk for de som gjester Belfast.
Cliftonville Football & Athletic Club ble stiftet i 1879, og det gjør de til den eldste klubben på den irske øya. Da den første cupfinalen i the Irish Cup ble spilt våren 1881, var Cliftonville tapende finalist, og det gjentok seg året etter, før de i 1883 sikret seg sitt første av etter hvert åtte cuptroféer. Det skal imidlertid nevnes at sju av disse åtte cuptitlene ble hanket inn i perioden mellom 1883 og 1909, og det kan også legges til at klubben i tillegg har vært tapende cupfinalist ved elleve anledninger. Da Irish FA ble stiftet i 1880, var naturlig nok Cliftonville en av initiativtakerne, og det samme var tilfelle da the Irish League ble stiftet ti år senere. Siden den gang er Cliftonville en av klubbene som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen.
Klubbens første ligatittel i 1906 ble delt med Distillery, men i 1910 slapp de å dele tittelen. Imidlertid ble det etter dette en lang trofétørke hva store titler gjelder, og da Cliftonville helt til første halvdel av 1970-årene forble en amatørklubb, var det naturligvis heller ikke bare enkelt å konkurrere sportslig med klubber som etter hvert omfavnet den profesjonelle fotballen og betalte sine spillere. Tørken fikk en slutt da Cliftonville i 1979 sikret seg et nytt (men foreløpig siste) Irish Cup-trofé med finaleseier 3-2 over Portadown, men senere falt de hen til nye sesonger der de oftere var involvert i bunnstriden enn toppkampen. Marty Quinn var en av cupvinnerne fra 1979, og det var med ham som manager at Cliftonville i 1998 vant sin første ligatittel på hele 88 år.
Da Cliftonville senere spilte i EUFA Cupen, ble de den første nord-irske klubb til å spille i alle europacupene. 2012/13-sesongen skulle vise seg å bli en av de mest suksessfulle i klubbens historie, da de ikke bare sikret seg ligatittelen men også sin andre ligacup-tittel. Kun finaletap for Linfield i den gjeveste cupen, the Irish Cup, hindret en trippel. Det ble fulgt opp med en sesong der de igjen vant både ligaen og altså ligacupen, og sistnevnte cup ble også vunnet i både 2015 og 2016, slik at de sto med fire strake triumfer i ligacupen. En artig detalj man kanskje skal ta med, er at Cliftonville i tre sesonger i 1880-årene også deltok i den engelske FA Cupen; dog uten spesiell suksess, men en andre omkamp mot Linfield er fortsatt den eneste kampen i denne turneringen som har blitt spilt på Christmas Day (altså første juledag).
Da jeg krysset over Cliftonville Road ved stedet der et par veggmalerier gjør ære på klubben, kunne jeg se deler av Solitudes flotte hovedtribune og et av inngangspartiene foran meg i enden av Cliftonville Street, og synet av den røde bølgeblikken fikk pulsen til å stige et hakk eller to. Dette er virkelig en klassisk tribune, og jeg fulgte smuget langs dens utside til jeg kom til et sted på motsatt flanke der portene sto åpne og jeg kunne kikke inn. En kar som sto rett innenfor bekreftet at klubbens social club vitterlig skulle være åpen, og pekte mot en av dørene på tribunens ytre nede i smuget, der det så alt annet enn åpent ut. Jeg gikk forbi den første døra som så stengt ut, men som det senere skulle vise seg at var den de lokale benyttet til å gå ut og inn, og ble i stedet buzzet inn da jeg ringte på ringeklokka på en dør et stykke lenger ned, slik at jeg måtte ta meg tilbake til baren via korridorene i tribunebyggets indre.
Der inne var det allerede en god del folk, og kanskje hadde det noe med at Old Firm akkurat hadde blitt sparket i gang på TV, men gufne Celtic-kostymer virket denne dagen å være minst like stor mote som Cliftonville-effekter, og jeg var nok ganske sikkert den eneste der inne som håpet på Rangers-seier. Ikke overraskende med tanke på hvilket område av byen vi befant oss i, og derfor hadde jeg da også latt min Union Jack-veske ligge igjen i bagasjen denne gang. Med Celtic-subben til stede er selvsagt «Blitz-elementene» med St. Pauli-effekter etc. heller aldri langt unna, og måten en av de hadde kledd opp sitt avkom på grenset nærmest til barnemishandling i mine øyne. Vel, jeg fikk meg uansett noe i glasset, og i bytte mot £2,50 klarte jeg etter hvert også å få kloa i et program, som for øvrig igjen var en dobbelt-utgave som også dekket kampen mot Ballymena United tre dager senere.
Mens jeg sto der og registrerte at Rangers faktisk hadde en god periode, kom jeg snart i prat med to Shelbourne-supportere som åpenbart savnet fotballen nå som sesongen for lengst var avsluttet nede i den irske republikken, og derfor hadde tatt turen opp for å bedrive litt groundhopping. Det var interessant å høre de fortelle om planene for deres nye stadion, og også om hvordan hjemmebanen til Cork City visstnok fortsatt bar preg av skadene den fikk i stormen for en stund siden. Vel, etter å ha sett Old Firm ende målløst, var det etter hvert på tide å forlate baren der innunder den flotte tribunen, og gå for å betale seg inn med de £11 som ble avkrevd i inngangspartiet. Vel innenfor portene kunne jeg omsider ta en nøyere kikk og beundre den flott hovedtribunen som for øvrig ikke bar noen tegn til at den visstnok venter på dødsdommen.
Solitude har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1890, og er med det det eldste fotballstadionet på den irske øya. Før den irske republikken ble selvstendig, ble Solitude i en periode brukt som hjemmebane for det som den gang var det irske landslaget, og det skal også ha vært her det første straffesparket i internasjonal fotball ble tatt. Anlegget domineres nå av den nevnte hovedtribunen, som ble bygget tidlig i 1950-årene som erstatning for en tidligere hovedtribune som i 1949 fikk store skader da en brann brøt ut under en cupkamp mellom Linfield og Glentoran. Dagens tribune har to nivåer, med sittetribune øverst og ståtribune med klassisk terracing på et mindre nivå i forkant nederst. Jeg mener jeg leste allerede for et år eller to siden at man den gang håpet arbeidet med å erstatte den med en ny tribune var nært forestående, men i likhet med planene for Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval har så foreløpig ikke skjedd. Man sier det fortsatt vil skje, men ingen vet lenger riktig når.
Dessverre var jeg altfor sent ute til å få med meg en annen klassisk del av anlegget, og mange mener at Cage End Stand – på kortsiden til høyre sett fra Main Stand – var den mest berømte av anleggets tribuner. Dette var en fantastisk ståtribune som dessverre ble revet i 2007 og året etter erstattet av den moderne sittetribunen som i dag står der. I hjørnet mellom denne og Main Stand står det også en spesiell bygning som må nevnes, og «The Whitehouse» er litt som «The Cottage» på Fulhams Craven Cottage. Dette er uansett en hvit toetasjes murbygning som tidligere huset klubbens social club, men som nå (inntil videre) huser garderober og klubbkontorer. Den bortre langsiden er i dag ikke i bruk, bortsett fra at man har laglederbenkene her, men tidligere var det her en ståtribune med terracing inntil også den visstnok ble skadet i brann. Når man eventuelt får på plass en ny hovedtribune vil man kanskje vurdere også en ny tribune her? Skjønt tilskuertallene må nok ytterligere opp om det skal være behov for noe slikt.
På bortre kortside blir bortesupporterne plassert på det som ofte har blitt kalt The Bowling Green End, og denne fikk en ansiktsløftning i 2001. På denne noe mindre og ikke spesielt spennende tribunen var det denne ettermiddagen Coleraine-fansen som holdt hoff, og de hadde da også hatt mye å juble for så langt denne sesongen. Før dagens runde toppet de nemlig den nordirske toppdivisjonen ett poeng foran Crusaders. Disse to hadde henholdsvis ti og ni poeng ned til treer Glenavon som dog hadde to kamper til gode, mens Linfield og Cliftonville fulgte hele 15 poeng bak Coleraine – dog med henholdsvis to og en kamp til gode. Coleraine hadde kun tapt én kamp hittil i sesongen, så et Cliftonville som kom fra to tap forventet nok en tøff kamp, og det virket det som om supporterne også ga uttrykk for, om jeg skal dømme ut fra samtalene jeg overhørte før lagene entret banen.
På dette tidspunktet hadde jeg også rukket å ta en tur innom klubbsjappa bortenfor den nye sittetribunen, der jeg plukket med meg en pin til min samling. En tur innom matutsalget foran «The Whitehouse» ble det også tid til, i tillegg til at jeg fikk kikket meg litt rundt på de partiene som var tilgjengelig for meg – det vil si hovedtribunen og den nye sittetribunen. Jeg stusset for øvrig litt over at det virket å være få tilskuere oppe på øvre del av hovedtribunen, og de fleste sto på betongavsatsene nederst eller tok plass på den nye sittetribunen. Jeg undret nesten litt over hvorvidt den flotte Main Stand var delvis sperret av, men kom aldri helt til bunns i dette, og det virket uansett heller ikke som om dette egentlig var tilfelle. Nå var det uansett på tide å vende oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på kunstgressmatta (som dessverre erstattet gressmatta i det herrens år 2010).
Coleraine burde tatt ledelsen da de fikk kampens første store sjanse, men fra god posisjon satt Eoin Bradley ballen utenfor etter å ha blitt forstyrret av en Cliftonville-forsvarer. På motsatt banehalvdel hadde The Reds gode muligheter ved både Daniel Hughes og Rory Donnelly, og de to var igjen involvert da Donnelly la inn til Hughes som headet like over. Hjemmelaget imponerte mot ligalederne, men det var fortsatt målløst ved pause da lagene gikk i garderoben. Selv droppet jeg ved denne anledningen tanken om å returnere for en pint i baren, der det for øvrig hadde vært happy hour med £2,50 for alle pints mellom klokka 12 og 14. Nå som sola var i ferd med å forsvinne helt, ble det såpass kaldt at jeg i stedet dro på meg lue og hansker mens jeg ventet på andre omgang.
Vertene fortsatte å presse på, og bortekeeper Chris Johns måtte i aksjon på en god avslutning fra Rory Donnelly. Plutselig fikk Coleraine en kjempesjanse da Ian Parkhill stjal ballen etter Cliftonvilles-slurv på egen banehalvdel, og han spilte fri Eoin Bradley, men til tross for å ha fri bane ble han presset såpass at hans avslutning gikk utenfor. Med et snaut kvarter igjen ble en lang ball spilt opp mot Rory Donnelly som virket å kunne være på vei alene mot mål om han ikke hadde blitt revet ned av Coleraine-spiller Aaron Traynor, og sistnevnte fikk se det røde kortet slik at The Bannsiders måtte avslutte kampen med ti mann. Var det dette Cliftonville trengte for å få den avgjørende scoringen?
Hjemmelaget hadde i hvert fall noen store sjanser, og innbytter Jay Donnelly ble spilt gjennom av Jude Winchester, men alene med keeper plasserte han ballen like utenfor. Samme mann fikk en ny stor mulighet da han etter et innlegg fikk heade på blank goal fra god posisjon, men denne gang sto keeper Johns i veien med en refleksredning. Dermed endte det målløst, og det er liten tvil om at Coleraine-manager Oran Kearnsey hadde mest grunn til å være fornøyd med det ene poenget, selv om det skulle vise seg at de nå hadde blitt forbigått av et Crusaders som hadde benyttet ettermiddagen til å ta en borteseier mot selveste Linfield. Etter kampen uttrykte på sin side Cliftonville-manager Barry Gray skuffelse over å ikke ha vunnet, etter det han mente hadde vært deres beste forestilling denne sesongen.
Til tross for at det ikke ble noen mål, hadde det vært en nokså underholdende affære for de 1 522 tilskuerne, og selv forlot jeg snart flotte Solitude for å finne bussholdeplassen for bussen tilbake til sentrale Belfast. Jeg var akkurat noen sekunder for sent ute til å rekke en av bussene, og det som skulle være den neste bussen hadde åpenbart bestemt seg for å ikke komme, men etter en ørliten spasertur til en annen holdeplass klarte jeg omsider å komme meg med en buss tilbake til sentrum. Jeg trasket raskt tilbake til Royal Bar og forlystet meg i godt selskap et par timer. Under en røykepause hadde jeg gått til en taxisentral noen meter nede i veien for å forhåndsbestille en taxi til senere, og etter å også ha fått hentet bagasjen min, takket jeg folket i Royal Bar for denne gang og gikk i 20.15-tiden for å la drosjekusken skysse meg til ferja.
For å få kabalen til å gå opp best mulig, hadde jeg nemlig bestilt plass på Stena Line sin natt-ferje fra Belfast til Liverpool…eller rettere sagt Birkenhead. Det hadde kostet £28,50 for overfarten og ytterligere £55 for en lugar som jeg følte jeg måtte unne meg, men stuten av en drosjekusk – som for øvrig var en trivelig kar – presterte å kjøre meg til feil terminal. Jeg syntes det virket overraskende folketomt da jeg gikk for å sjekke inn, og ble da også snart gjort oppmerksom på at dette var terminalen for selskapets ferjer til skotske Cairnryan. Jeg ble pekt i riktig retning, og selv om det i luftlinje ikke var spesielt langt, brukte jeg over 20 minutter på å slepe med meg bagasjen til riktig terminal via veien som slynget seg rundt på kaiområdet.
Heldigvis hadde jeg beregnet godt med tid, slik at jeg likevel ankom i god tid før innsjekkingen stengte klokka 21.30 – en time før avgang. Etter å ha blitt skysset fra terminalen og bort til ferja, fikk jeg raskt installert meg på lugar 510, og gikk deretter for å få litt mat i skrotten. I båtens bar og restaurant ble en porsjon chili skylt ned med en pint cider før jeg trakk meg tilbake til lugaren for å få litt søvn. Med ankomst klokka 06.30 morgenen etter ville det nemlig være en tidlig start. Svippturen over til Ulster hadde vært en suksess, og nok en gang hadde jeg stortrivdes i Belfast og Nord-Irland. De to dagene der ville på flere måter stå som et høydepunkt på turen, men nå var det på tide å returnere til det britiske «fastlandet».
Northern Irish ground # 4:
Cliftonville v Coleraine 0-0 (0-0)
NIFL Premiership
Solitude, 30 December 2017
Att: 1 522
Admission: £11
Programme: £2,50
Pin badge: £3
Next game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge
Previous game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United
