Carrick Rangers v Ballinamallard United 29.12.2017

Fredag 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United

Det var nok bra at jeg hadde bestilt vekking klokka 05.30, for da telefonen ringte hadde jeg tydeligvis sovet meg gjennom min første alarm, og det ville vært krise om jeg forsov med denne morgenen da jeg tross alt hadde et fly å rekke. Jeg sjekket ut av Ibis-hotellet og gikk de få meterne over til Brighton jernbanestasjon, der jeg tok plass på 06.05-toget som skulle ta meg en drøy halvtime på å ta meg opp til Gatwick Airport. Under planlegging av turen hadde det lenge sett ut som om jeg denne dagen ville besøke Morecambe, men det var før helgens hjemmekamp for Carrick Rangers ble flyttet til fredagen, slik at forholdene plutselig lå til rette for en dobbel i Nord-Irland.

Det ga meg ikke bare en mulighet til å få besøkt Carrick Rangers, som i seg selv hadde fristet meg en stund, men også å få med meg en kamp i Belfast på lørdagen, da Cliftonville sto oppført med hjemmekamp, og deres klassiske hjemmebane Solitude var det greit å få besøkt før den snart dessverre vil moderniseres og steriliseres ytterligere. Derfor begynte jeg å se på muligheten for et par dagers utflukt til Ulster, og selv om det i seg selv bød på en solid mengde hodebry, klarte jeg omsider å få trykket inn en slik svipptur i reiseruta. Det betinget altså tidlig start denne fredagen med EastJet sitt morgenfly fra Gatwick til Belfast International klokka 08.30, og det er også forklaringen på hvorfor jeg returnerte til Gatwick Airport denne morgenen.

Etter å ja sjekket inn hadde jeg tid til å innta en full english på Wetherspoons-puben Red Lion inne på den nordlige terminalen, der det var såpass folksomt at jeg måtte slå meg ned ved bordet til en eldre herremann som var i ferd med å sluke sin andre av det han hevdet var fire pints som han alltid inntok før han fløy til Thailand. Det mente han besørget litt skikkelig søvn på flyturen, og han var da også en trivelig kar og hyggelig samtalepartner mens jeg inntok min frokost. Med siste rest av black pudding satt til livs var det på tide å takke for praten, ønske god tur til Thailand og finne frem til gaten. Snart satt jeg på flyet og registrerte vel såvidt meldingen om at vi nok ville ta av ørlite forsinket før jeg falt i søvn allerede før så skjedde.

Flyvningen var beregnet til en time og 35 minutter, og da jeg våknet ved landing hadde jeg fått litt ekstra søvn. Det var bare å vente på bagasjen og deretter gå for å vente på neste avgang for buss 300A ned til Belfast. Siden jeg uansett skulle ha tog senere på dagen, gikk jeg til innkjøp av en billett som lot meg både toge ned det ene stoppet fra Great Victoria Street til Botanic og senere tur/retur derfra til Carrickfergus. Noen få minutter fra Botanic stasjon ligger Belfast International Youth Hostel rett over veien for Royal Bar, som er et naturlig vannhul ved mine Belfast-visitter. Overnattingsstedets navn hadde gjort meg litt skeptisk, men for £44 hadde jeg i hvert fall fått et privat dobbeltrom, og selv om det var litt tidlig for innsjekking fikk jeg slengt fra meg bagasjen og krysset veien for å slå i hjel litt tid ved Royal Bar.

Der traff jeg igjen på nordirske bekjente som også hadde vært i Oslo for å se VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Nord-Irland i oktober. Mens den gamle snooker-stjernen Alex «Hurricane» Higgins fulgte med – i hvert fall portrettet av ham på veggmaleriet innerst i puben – unnet jeg meg en pint der mens jeg ventet på at klokka skulle passere 13.00 slik at jeg kunne sjekke inn. En liten stund etter at så skjedde, tømte jeg glasset og krysset veien for å sjekke inn og installere meg, for deretter å svippe raskt innom Royal Bar igjen før jeg gikk for å ta 14.49-toget opp til Carrickfergus. Jeg ville nemlig komme meg opp dit nokså tidlig, og etter en halvtime kunne jeg stige av.

Carrickfergus ligger på østkysten av det nord-irske grevskapet Antrim, omtrent 18 kilometer nord for Belfast. Med en beliggenhet ut mot ‘bukta’ Belfast Lough er det Antrims eldste by og også en av de eldste byene på den irske øya. Byen blir på folkemunne ofte bare kalt Carrick, og her finner man borgen Carrickfergus Castle som ble bygget i 1177. Den har i seg selv en lang historie der den opp gjennom årene har spilt en viktig rolle i diverse konflikter. Det var også her i Carrickfergus at King William III, daværende Prince of Orange, steg i land 14 juni 1690 etter å ha befridd engelskmennene fra den katolske James II og hans tyranni, før han noen uker senere knuste James II for godt i Battle of the Boyne. I nyere tid ble Carrick i 1970-årene et senter for tekstilindustri, og det var også en by som under ‘The Troubles’ bar preg av paramilitær aktivitet.

King Williams seier i det nevnte slaget ved Boyne er jo det Oransjeordenen årlig feirer med sine store parader den 12. juli, og sommeren 2016 var jeg igjen over for å overvære dette. I forbindelse med den turen hadde jeg og mitt reisefølge noen flotte utflukter, og den flotteste av de gikk oppover Antrim-kysten, forbi Carrickfergus og helt opp til fantastiske og spektakulære Giant’s Causeway med sine rundt 40 000 basalt-søyler. Det var vel først og fremst strekningen mellom Carrickfergus og underverket Giant’s Causeway som imponerte med et fantastisk landskap, og jeg har vel knapt vært noe vakrere sted, selv om jeg mistenker at det kan være langt dystrere i de kalde og forblåste vintermånedene. Likevel skulle jeg den gang gjerne utforsket Carrick litt nøyere, men det fikk jeg ikke tid til, så nå hadde jeg et par timer på meg til å bøte litt på akkurat det.

Det var derfor jeg ilte fra togstasjonen og ned til Carrickfergus Castle for å ta en kikk, men siden det skulle stenge klokka 16.00 var det liten vits å ta seg inn, slik at jeg nøyde meg med en utvendig kikk på den imponerende borgen, samt å hilse på statuen av King William III. I likhet med ham hadde jeg nå altså landet i Carrickfergus, men det var 2017 og ikke 1690, og snarere enn å befri folket fra James’ tyranni ville jeg heller sjekke ut byen og et par av dens puber. Dobbins Inn hadde blitt varmt anbefalt av både min Stourbridge-kompis Jim McComish, som er nettopp herfra, og flere andre. Derfor var det et naturlig første stopp, og den svarte så absolutt til forventningene. «We’re doing an all day Ulster fry as well», sa kvinnen bak bardisken da hun så meg kikke på menyen, og hvordan i all verden kunne jeg motstå noe slikt??

Mett og fornøyd tømte jeg omsider også det andre glasset og forlot Dobbins Inn for å teste et par andre steder. The Central Bar er en av få Wetherspoons-puber i Nord-Irland, og viste seg å være nettopp det – en nokså typisk Wetherspoons-pub, og selv om jeg følte litt for å returnere til Dobbins Inn spaserte jeg deretter mot kveldens kamparena. Skjønt jeg hadde ytterligere en planlagt pitsop på vei dit, og jeg stakk innom Ownies Bar, før jeg også lot meg friste til å prøve ut Royal Oak selv om den lå noen titalls meter etter der jeg skulle dreiet av. Det ble imidlertid siste stopp før jeg benyttet gangbrua over jernbanelinja snarere enn å følge veien som går i bue rundt via en bro. Fra gangbrua hadde jeg fin utsikt over kveldens kamparena, Taylors Avenue, som har sitt navn etter den nevnte veien på utsiden, og der kunne jeg betale meg inn med £11.

Før jeg går inn på temaet Carrick Rangers, tror jeg det kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det nokså kompliserte systemet i nord-irsk fotball. Ikke bare har den nord-irske ligaen en innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse tre er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik så har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en NIFL Premier Intermediate League som er nivå tre i pyramiden, og de som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke bevege oss inn på i denne omgang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890 var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet en uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var det opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en annen historie, så la oss omsider se litt på Carrick Rangers, og de ble på sin side stiftet så sent som i 1939. Med den tilsynelatende nokså innviklede historien til den nord-irske fotballen med ligaer som ikke lenger eksisterer på lavere nivå, får jeg prøve å gjøre dette så enkelt som mulig ved å ikke gå altfor mye i detalj rundt de første tiårene til klubben, men de spilte seg i 1957 opp til det som den gang het Irish League B Division, som vel er en forgjenger til dagens NIFL Intermediate League.

1970-årene var en slags storhetstid for klubben, og i perioden 1972-1977 vant de denne ligaen ved tre anledninger, men det stolteste øyeblikket i klubbens historie kom i 1976, da de spilte seg frem til finalen i the Irish Cup – det nord-irske svaret på FA Cupen. Som intermediate-klubb var de ikke levnet noen sjanse i finalen mot storheten Linfield, men Carrick Rangers sto for et av tidenes cupsjokk da de beseiret Nord-Irlands beste klubb med 2-1 og sikret seg cup-troféet. Sensasjonen var et faktum! Dette var for øvrig en tid da det det ikke automatisk opp- og nedrykk, men man var i tillegg avhengig av å bli stemt inn i «det gode selskap». Carrick Rangers håpet dog at deres suksess nå ville åpne muligheter i så måte, for nå hadde de virkelig gjort seg bemerket. Uvisst av hvilken grunn skjedde så ikke, og klubben måtte vente helt til 1983 og en utvidelse av toppdivisjonen fra 12 til 14 lag før de endelig kunne juble over senior-status og medlemskap i toppdivisjonen.

Klubbens første sesong på det øverste nivået startet lovende da de etter fire kamper fortsatt var ubeseiret, men til slutt endte de som jumbo, og det var en plassering de skulle bli nokså vant med de kommende årene. I debutsesongen spilte de seg imidlertid frem til ny finale i den gjeveste cupen, men måtte der gi tapt 1-4 for Ballymena United. Ytterligere to jumboplasser i ligaen fulgte, mens de i 1989 oppnådde sin beste plassering i form av en 8. plass. Da toppdivisjonen i 1995 ble delt i en ny Premier Division og en First Division, var Carrick Rangers blant klubbene som måtte ta turen ned i sistnevnte, men samtidig spilte de seg igjen frem til ny cupfinale mot Linfield. Denne gang fikk dog Linfield revansje for tapet i 1976 og seiret med 3-1, mens Carrick Rangers så sine spillere bli spredd for alle vinder.

Etter dette tok det klubben lang tid å slå tilbake, og i 2003 mistet de også sin senior-status slik at de forsvant enda lenger ned. Det var først i 2011 at de igjen var tilbake i toppdivisjonen etter 16 års fravær, og da endte det med umiddelbart nedrykk. I 2015 sikret de igjen opprykk til øverste nivå, og har foreløpig klart å holde plassen, til tross for lefling med nedrykk. Senest i fjor måtte de gjennom kvalifiseringskamper mot Institute for å beholde plassen, og igjen blir det nok en kamp for å overleve. Kveldens kamp ville være et viktig oppgjør i så måte, mellom de to klubbene nederst på tabellen, der vertene lå på nest siste plass med skarve 10 poeng på sine 20 kamper så langt. Enda verre var det var gjestende Ballinamallard United som kun hadde 5 poeng og også en kamp mer spilt. For ordens skyld la Warrenpoint Town tredje sist med 17 poeng, mens Coleraine og Crusaders så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen.

Etter å også ha betalt £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram – som for øvrig var et dobbeltprogram som også skulle dekke hjemmekampen mot Dungannon Swifts tre dager senere – fikk jeg en varm velkomst av trivelige klubbrepresentanter som etter hvert kunne peke meg i retning av klubbhusets bar som entres fra utsiden. Der inne kunne jeg sette meg ned og i ro og mak studere kampprogrammet nærmere. Når det er snakk om et dobbeltprogram er det alltid en fordel når man ser den første av kampene det dekker, men her var det uansett ingen tabell som ville være noe utdatert. Bortsett fra det var det ingenting å utsette på programmet som jeg fordypet meg i en stund før jeg tok en nærmere kikk på noen klenodier fra klubbens historie som henger på veggene der inne.

Taylors Avenue har så vidt meg bekjent vært klubbens hjemmebane siden starten, og ligger inneklemt mellom jernbanelinjen mellom Belfast og Larne, et sykehus og et sportskompleks med flere kunstgressbaner. Inngangspartiet er på den ene kortsiden ut mot veien på utsiden, der det for øvrig er et par veggmalerier på utsiden. På innsiden er det kun hard standing her bak mål på denne kortsiden, men også på innsiden har man svingt malerkosten på et parti av muren der «Spirit of ’76» står å lese i klubbens farger med oransje skrift på svart bakgrunn. Anlegget domineres av den meget flotte hovedtribunen som naturlig nok står på den ene langsiden – på høyre hånd sett fra inngangspartiet. Dette er en sittetribune som er noe opphøyet fra bakken og som dermed entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det ute på flankene små seksjoner med terracing under åpen himmel.

På motsatt langside er det igjen kun hard standing, men det er her man finner laglederbenkene. Med tanke på hvor tett man her er innpå veien på utsiden – og også den nevnte jernbanelinjen – vil det ikke være enkelt å bygge ut noe voldsomt her. Det er det nok uansett ikke noe enormt behov for foreløpig når man på bortre kortside har en ståtribune som strekker seg omtrent hele banens bredde. Dette er en nyere og mer moderne sak enn den flotte hovedtribunen, og gir tak over hodet til et større antall personer som står på betongavsatsene her. Det er selvsagt først og fremst takket være den herlige hovedtribunen, men jeg falt umiddelbart for Taylors Avenue, og besøket der skulle bli stående som et høydepunkt på min store romjula- og nyttårstur. Og det til tross for at man i disse dager spiller på kunstgress der.

Trivelige folk er det også, og en av klubbrepresentantene hadde etter hvert klart å finne frem en pin til min samling som han nektet å motta betaling før. Jeg lot ham i stedet avbilde meg sammen med klubbens maskot – Taylor the Tiger – før jeg lot meg fascinere av deres anekdoter rundt rivaliseringen med Larne, et stykke videre nordover langs den fantastiske Antrim-kysten. Kampene mellom disse to får navnet «The East Antrim Derby», og er nok heftige saker. Ikke overraskende mente de videre at det denne sesongen igjen nå dreier seg om å først og fremst overleve i toppdivisjonen, og at kveldens kamp kunne vise seg viktig i så måte. The Gers sto nemlig med 0-1-9 og kun ett poeng på sine siste ti ligakamper, så nå var håpet at de igjen kunne hanke inn en etterlengtet trepoenger og at jeg kanskje kunne bringe de litt hell.

Carrick startet friskest, og Chris Morrow skjøt like over før Mikel Suarez så sin avslutning bli reddet på streken. Etter dette var det langt mellom sjansene før bortelaget fra Fermanagh tok ledelsen etter en snau halvtime. Det skjedde etter et hjørnespark der ballen endte hos James McKenna som la tilbake til Matthew Smyth, og etter at hans avslutning ble blokkert, satt McKenna inn 0-1. Deretter skjedde ikke altfor mye av interesse før pause, men gemyttene var uansett i kok da lagene gikk av banen. Carrick-manager David McAlinden var åpenbart utilfreds med McKenna, og flere personer måtte ga mellom da også Mallards-manager Gavin Dykes involverte seg. Det endte med at dommeren valgte å sende begge managerne på tribunen.

Tidlig i andre omgang ble hjemmekeeper Harry Doherty testet av Hary Armstrong, mens Mallards-keeper Richard Bush måtte i aksjon i motsatt ende av banen da Eamon McAllister fyrte løs. Carrick syntes å våkne til liv igjen nå, og i omgangens sjuende minutt ble et innlegg fra Lee Chapman headet i mål av Michael Smith. Dermed 1-1, og Smith kunne kort etter fått sitt andre for kvelden, men keeper Brush hindret ytterligere scoring. Det klarte han imidlertid ikke da Denver Gage headet inn 2-1 fra en corner, og vertene hadde snudd kampen på snu minutter. Gjestene slet lenge med å finne et svar på dette, og det var først i det 83. minutt at et smart innlegg ble styrt i mål av innbytter Joshua McIlwaine som utlignet til 2-2. Plutselig var det gjestene som virket sterkest, og de kunne fått et sent vinnermål da Shane McGinty avsluttet fra kort hold, men hjemmekeeper Doherty reddet og sørget for at det ble poengdeling.

Poengdelingen syntes ikke å legge noen demper på stemningen hos den yngre garde blant de 307 tilskuerne, som kampen gjennom hadde benyttet meget flittig de lufthornene som hadde blitt delt før kamp. For egen del travet jeg snart mot Downshire jernbanestasjon for å ta 21.51-toget tilbake til Belfast, og på perrongen kom jeg i prat med en sveitsisk groundhopper som sammen med en noe mer lokal Carrick-fan holdt meg med selskap på mesteparten av togturen. Carrick Rangersh og Taylors Avenue hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg håper virkelig at de nok en gang klarer seg i divisjonen. Etter litt over en halvtime steg jeg igjen av på Botanic og trasket raskt tilbake til Royal Bar, der jeg unnet meg en siste pint i godt selskap før jeg tok kvelden og krysset veien for å finne senga.

Northern Irish ground # 3:
Carrick Rangers v Ballinamallard United 2-2 (0-1)
NIFL Premiership
Taylors Avenue, 29 December 2017
0-1 James McKenna (30)
1-1 Michael Smith (52)
2-1 Denver Gage (59)
2-2 Joshua McIlwaine (83)
Att: 307
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: Free (gift from the club)

 

Next game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine
Previous game: 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg