Crystal Palace v Arsenal 28.12.2017

 

Torsdag 28.12.2017: Crystal Palace v Arsenal

 

 

Jeg våknet litt groggy denne morgenen og innså at det kanskje hadde blitt en pint eller to for mye kvelden før. Nå høres det nok ut som om det hadde gått fullstendig over styr, men fullt så ille var det ikke. Kanskje var jeg bare litt ute av trening etter å knapt ha rørt alkohol siden forrige tur, men uansett var det ikke verre enn at jeg etter en dusj og spasertur ned til Wetherspoons-puben The Post & Telegraph var i godt(?) gammelt slag. Ikke minst hjalp en full english som selvsagt inkluderte black pudding, og jeg var klar for nye krumspring. Jeg hadde noen timer til rådighet, og etter å ha slappet av litt med en medbragt bok valgte jeg å ta en rask svipptur for å sjekke ut en pub jeg hadde ønsket å teste ut. En returbillett til Hove ble kvittert ut på togstasjonen, og jeg foretok den svært korte togturen med 12.53-toget for å sjekke ut mikropuben The Watchmaker’s Arms før den klokka to skulle stenge for et par timer.

 

 

Dermed fikk jeg en times tid i den herlige puben, og etter to halve pints med godt drikke og snacks i form av pork scratchings brøt jeg opp da den koselige landlady annonserte at hun snart ville stenge. Jeg vurderte å ta turen ned til Wetherspoons-puben i Hove, men valgte i stedet å la 14.08-toget frakte meg tilbake til Brighton for å slappe av litt på hotellrommet før jeg noe senere gjorde meg klar til å dra mot kveldens kamparena. Jeg hadde opprinnelig belaget meg på en fotballfri torsdag, og selv da Crystal Palace v Arsenal ble omberammet til denne dagen grunnet TV, hadde jeg vel ikke spesielt stor tro på at det skulle være mulig å få billett til denne. Det var imidlertid før jeg tok kontakt med Palace-fan og groundhopper Carl Davies, som ikke har mistet en Palace-kamp på år og dag og som for lengst har passert tusen kamper på Selhurst Park.

 

 

Sammen med en gruppe kompiser disponerer han flere sesongkort, og han fortalte at de dersom noen ikke kan gå låner ut sesongkortene mot et bidrag på £10 til fornyelse av sesongkortene. Det er god butikk for en kamp som ellers ville kostet meg langt mer (ikke minst ville en norsk operatør ha 2770 kroner for kampbilletten alene – noe som selvsagt ville vært uaktuelt), og således var det en akseptabel pris for å få huket av en Premier League-arena. Heldigvis var jeg førstemann til mølla, og første etappe gikk nå med 15.58-toget, og jeg hadde på forhånd betalt £18,20 for en returbillett til East Croydon. Planen var å derfra bruke mitt Oyster-kort til Thornton Heath, siden jeg skulle benytte en annen stasjon på vei tilbake etter kamp, og jeg hadde planlagt et pubbesøk eller to før jeg møtte Carl. Ved The Railway Telegraph slapp jeg imidlertid ikke inn uten kampbillett, så da stakk jeg i stedet innom Wetherspoons-puben The Flora Sandes for å gjennomføre torsdags-ritualet ved å benytte meg av kjedens Curry Club og innta en stor Beef Madras.

 

 

Jeg ga deretter Carl beskjed om at jeg ville stoppe innom The Prince George og vente der til han tok kontakt, og jeg hadde kun kommet halvveis ned i pinten da han entret sammen med sin sønn. Noe overraskende fortalte han at han i alle sine år som Palace-supporter aldri tidligere hadde vært innom denne puben, men vi ble for ytterligere et glass før vi gikk den korte veien opp til Selhurst Park, der jeg en februardag i 2014 tok en kikk på anleggets ytre. Det jeg så den gang var medvirkende til at jeg nå så på Selhurst Park som den klart mest fristende PL-arenaene, og til tross for at det ikke i like stor grad gjaldt det som skulle utspille seg utpå banen, så jeg faktisk frem mot å få besøkt Selhurst Park. Ikke minst fra utsiden er den gamle klassiske Main Stand et nokså flott skue, og det er da også den ruvende Holmesdale Road End på den ene kortsiden.

 

 

Det var på sistnevnte at vi hadde våre plasser, og jeg likte faktisk også innsiden av denne, der man har en supporter-bar som fremsto langt triveligere enn det som ofte er normen når man på dette nivået ofte er henvist til triste «korridorer» under tribunene. Jaggu hadde ikke også tilrettelagt for røykerne som fritt kunne gå ut og inn mellom baren/tribunen og et røykeområde, og det er sannelig ikke hverdagskost i PL – og heller ikke alltid i FL for den saks skyld. Det har kanskje noe å gjøre med at man her i Londons sørligste og mest folkerike bydel fortsatt har et klassisk anlegg, for det er Selhurst Park virkelig fortsatt, selv om ståtribunene selvsagt nå dessverre for lengst er borte. Med nylig publiserte planer om en utbygging og modernisering av Selhurst Park var det jo også greit å få avlagt en visitt før så skjer.

 

 

Klubbnavnet kan forklares med at en del av dette området fikk navn etter det storslagne krystallpalasset som var en attraksjon i området frem til det brant ned i 1936, og det var arbeiderne ved dette som stiftet Crystal Palace FC i 1905 – totalt uavhengig av en tidligere klubb med samme navn som hadde blitt stiftet allerede i 1861. Etter å ha spilt i Southern League, var Palace i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, og de rykket umiddelbart opp ved å bli denne divisjonens første vinner, men var fire år senere tilbake på nivå tre. Der befant de seg til omstruktureringen i 1958, da de ble flyttet ned i den nye fjerdedivisjon. Det var på dette nivået de startet 1960-årene, men da de våren 1969 rykket opp for tredje gang dette tiåret, kunne Palace for første gang feire spill på øverste nivå.

 

 

The Eagles opplevde noe senere sin beste periode under ledelse av manager Steve Coppell, og våren 1990 spilte de seg frem til sin hittil eneste FA Cupfinale. Etter 3-3 måtte de imidlertid dessverre gi tapt for Manchester United i omkampen. Året etter seiret de i den kortlevde Full Members Cup med 4-1 over Everton i finalen, samtidig som de med 3. plass i serien leverte sin beste ligaplassering noensinne. Men i årene som fulgte forsvant stjernespillerne en etter en, og det gikk igjen nedover med klubben som siden også har slitt økonomisk ved flere anledninger – og som i perioder har levd litt av en jojo-tilværelse. Nå har de vært tilbake i Premier League siden 2013, men jeg registrerer at de hadde en aldeles horribel start på inneværende sesong. Ikke bare tapte de alle de sju første ligakampene, men de gjorde det også uten å score et eneste mål!

 

 

Roy Hodgson har åpenbart klart å snu trenden noe etter at han tok over jobben til sparkede Frank De Boer, og de var nå ubeseiret på de siste åtte kampene (3-5-0) samtidig som de hadde klatret ut av nedrykkssonen. Det var dog en vanskelig kamp som ventet når fremmedlegionen til Arsenal gjestet sør-London denne kvelden, og en kikk på tabellen bekreftet at de selvsagt var en del av det vanlige femkløveret på toppen, men at de lå sist av de fem. Carl mente at det for Palace sin del fortsatt dreier seg om å overleve i divisjonen denne sesongen, slik det gjerne er for nesten samtlige av de øvrige 15 klubbene i toppdivisjonen, og i likhet med meg håpet han å kunne se ørnene stjele poeng fra Arsenal denne kvelden – skjønt hans motivasjon bunnet selvsagt mer i Palace sitt behov for poeng enn et ønske om å se Arsenal tape. Med en ørliten forhåpning om å kopiere forrige sesongs 3-0-seier tok Carl & sønn seg opp på Holmesdale Road End med meg på slep.

 

 

Crystal Palace forlot i 1924 fra sin gamle hjemmebane The Nest til fordel for nybygde Selhurst Park der de har holdt til siden, og til å være en klubb så høyt oppe i pyramiden er deres hjemmebane fortsatt absolutt et sjarmerende stadion med en karakter som man gjerne ikke finner i de moderniserte anleggene og nybyggene som de siste årene har dykket opp som paddehatter. Holmesdale Road End ruver som sagt med sine to nivåer bak det ene målet, og fra utsiden av denne tribunen ser man for øvrig tydelig hvordan Selhurst Park ligger i en bakke. Det er også her den harde kjerne av hjemmesupporterne samles, og på det nedre nivået skapte allerede klubbens ultras stemning ved å skape et voldsomt leven. Bak motsatt mål er Whitehorse Lane Stand litt spesiell med ett stort nivå og to rader med VIP-bokser øverst, samt en stor TV-skjerm som muligens ser noe malplassert ut foran på taket.

 

 

Begge de to langsidene har også ett nivå, og til venstre for meg kunne jeg skue over på den flotte Archibald Leitch-tegnede tribunen Main Stand. Den begynner å bli litt umoderne med sine treseter og støttepillarer, og dermed er vel dessverre faren stor for at denne blir første offer om planene om modernisering blir iverksatt. I så fall kan samtlige tribuner erstattes eller oppgraderes når man ser for seg en fremtidig kapasitet på rundt 40 000. Vel, den siste langsiden er uansett Arthur Wait Stand, hvis bortre del huset kveldens bortesupportere, som denne kunne se sin manager Arsene Wenger tangere Sir Alex Ferguson ved å lede sin kamp nummer 810 i Premier League, for de som måtte bry seg om slikt. Før kampstart rakk jeg til og med å bla lynraskt gjennom kveldens kampprogram som jeg hadde betalt £3,50 for, og det var som man kan forvente av et PL-program.

 

 

Jeg syntes Palace hang greit med innledningsvis, men i det 25. minutt tok gjestenes fremmedlegion ledelsen da Palace-keeper Julian Speroni kun klarte å bokse et innlegg (eller var det muligens et skudd?) rett i beina på Shkodran Mustafi, og spilleren som undertegnede ærlig må innrømme å aldri ha hørt om kunne bredside inn 0-1. Det var halvsjanser begge veier, og Arsenal burde ha økt ledelsen da Mesut Özil ble spilt gjennom av Alexis Sánchez, men keeper Speroni kom stormende ut og fikk en hånd på avslutningen. Da Wilfried Zaha også avsluttet utenfor, gikk lagene til pause på stillingen 0-1 mens en Zaha som tilsynelatende følte seg urettferdig behandlet så ut til å gi dommeren en skikkelig overhøvling på vei av banen. For egen del benyttet jeg muligheten til å ta meg en blås i pausen, før køene i utsalgene for mat og drikke «skremte» meg rett opp igjen på tribunen.

 

 

Arsenal hadde når sant skal sies vært klart bedre før pause, men allerede noen minutter ut i andre omgang utlignet Palace nokså ufortjent. Zaha, som visstnok hadde fått det gule kortet for sin utskjelling av dommeren i pausen da han måtte dras bort av Scott Dann, konsentrerte seg tydeligvis nå om fornuftigere ting og la inn til Andros Townsend som fra like utenfor straffemerket sendte ballen i mål bak Petr Cech. Palace hadde omsider våknet, og skapte nå et par halvsjanser somfikk hjemmefansen til å virkelig tro, samtidig som selv undertegnede lot seg engasjere litt mer. Men etter at timen var passert slo til Alexis Sánchez til med to mål på fire minutter – det siste etter at en herlig langpasning fra Jack Wilshire fant chileneren. Dermed 1-3, og kampen virket avgjort. På tampen satt imidlertid Palace inn en sluttspurt, og Zaha burde ha redusert da hans forsøk på å heade endte med at ballen traff ham i skulderen.

 

 

Reduseringen til 2-3 kom omsider likevel, men det var nok noe i seneste laget da et hjørnespark ble headet i mål av James Tomkins i det nest siste ordinære minutt. Til tross for at Palace presset på, så klarte Arsenal å ro i land seieren foran 25 762 tilskuere. I ettertid var det dog flere – selvsagt spesielt i media – som hang seg mest opp i det man mente var visse signaler på splid i Gunners-laget. Selv hadde jeg først og fremst latt jeg meg imponere over stemningen Palace-fansen skapte, og jeg er heller ikke i tvil om at Selhurst Park slik den inntil videre fortsatt fremstår er en solid kandidat til å frata Goodison Park tittelen som min favoritt blant de nåværende PL-anleggene. Det i seg selv behøver ikke nødvendigvis å bety all verden, men sagt på en annen måte så likte jeg Selhurst Park, og jeg er glad for at jeg denne torsdagen fikk muligheten til å avlegge en visitt på en ukedag da utvalget eller uansett gjerne er svært skrint.

 

 

Jeg tok farvel med Carl og hans sønn med en takk for hjelpen, og deretter trasket jeg mot Norwood Junction stasjon for å vente på 22.24-toget tilbake til East Croydon. Der ble det igjen togbytte, og jeg var tilbake på hotellet i Brighton like før klokka halv tolv. Jeg hadde en grytidlig start dagen etter, så etter at jeg for sikkerhets skyld bestilte vekking, var jeg tidlig i seng for å få litt sårt tiltrengt søvn før turen skulle gå inn i en ny fase med fly over til Belfast og Nord-Irland neste morgen. Det er bare å igjen takke Carl Davies for hjelpen denne dagen, og han og sønnen var et trivelig bekjentskap. Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle anekdoter og komme med betraktninger fra sine mange år som Palace-fan.

 

 

English ground # 448:
Crystal Palace v Arsenal 2-3 (0-1)
Premier League
Selhurst Park, 28 December 2017
0-1 Shkodran Mustafi (25)
1-1 Andros Townsend (49)
1-2 Alexis Sánchez (62)
1-3 Alexis Sánchez (66)
2-3 James Tomkins (89)
Att: 25 762
Admission: With borrowed season ticket
Programme: £3,50
Pin badge: £2,99

 

Next game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United 
Previous game: 27.12.2017: Steyning Town v Storrington 

More pics 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg