Onsdag 18.04.2018: Årvoll v Vålerenga
Det var kun et par dager siden jeg hadde kommet hjem fra den store påsketuren til Storbritannia, da jeg denne dagen dro inn til hovedstaden for å møte min far. På dette tidspunktet var jeg i den tro at sesongens siste tur til balløya var unnagjort, så jeg tenkte å benytte anledningen til å få huket av et par nye Oslo-baner mens jeg trøstet meg selv og gjorde et halvhjertet forsøk på å stille abstinensene som allerede hadde meldt seg. Mulighetene for en dobbel gjorde at jeg tok turen inn denne dagen, og for dagens første kamp sto det mellom to kamper i cupens første ordinære runde – nemlig Årvoll v Vålerenga og Korsvoll v Lørenskog.
Det var til slutt det ørlille håpet om å få se Vålerenga skli på et voldsomt bananskall som lokket meg til Årvoll, selv om det dessverre også betød at jeg ville måtte omgås horder av Vålerenga-fans som jeg fryktet ville få grunn til å juble. Bussen fraktet meg i hvert fall opp til holdeplassen Stig, som vel er navnet på det første borettslaget som ble bygget i regi av USBL. Her i det nordøstlige Oslo, nederst i Groruddalen, er Årvoll et boligområde som i tiden etter andre verdenskrig ble åsted for boligbygging som følge av boligmangelen Oslo da led under. Herfra gikk jeg gjennom et parkområde med flott utsikt ned mot Årvollbanen som lå der nede i bunnen – og med Bjerkebanen på andre siden av Trondheimsveien – og anslagsvis et par hundre personer skulle i løpet av kvelden se cupkampen fra denne «gratishaugen».
Det hadde blitt oppfordret om å være tidlig ute, og det var med rundt en time til avspark at jeg derfor betalte 100 kroner for inngang og fikk stige innenfor. Det ble straks tydelig at Årvoll ville ha visse utfordringer dersom tipsene om et firesifret antall tilskuere skulle slå til, men de virket da også temmelig godt forberedt. Årvoll Idrettslag ble for øvrig stiftet i 1932, og som så mange andre klubber her til lands, er det en klubb som ikke bare driver med fotball, men også skisport, håndball, volleyball og orientering. Deres fotballklubb spiller i 4. divisjon, og vant faktisk sin avdeling i 2016, men det var uheldigvis for dem det året det ble gjennomført omstrukturering som betød at de ikke fikk rykke opp.
De hadde nå uansett tatt seg til cupens ordinære runder ved å slå ut Rilindja (5-1 hjemme) og Råde (2-1 borte) i kvalifiseringsrundene, mens den usympatiske Oslo-storebroren Vålerenga naturlig nok kom inn nå i første ordinære runde. Jeg er som kjent ingen fan av at cupkampene settes opp av NFF ved «skjønn» og synsing snarere enn å trekkes, men det hadde i hvert fall sørget for folkefest på Årvoll denne dagen. Forkjemperne for denne ordningen vil hevde at dette er et kroneksempel på hvorfor det er en god idé å kunne sette opp de mindre klubbene med hjemmekamper mot større lag i deres lokalområde/region. Samtidig mistenker jeg at en motivasjon også kan være mulighetene for å legge til rette for at storklubbene kommer seg enklest mulig videre.
En trekning kunne vært gjort slik man gjør i det engelske FAs turneringer (som ved kvalifiseringsrundene til FA Cupen), der man opererer med trekninger innad i geografisk inndelte soner som stadig blir større etter hvert som turneringen skrider frem. De mindre klubbene kan jo da ikke bare få hjemmekamp, men også ha flaks med trekningen og møte mer overkommelig motstand slik at de kan ta seg videre og kanskje få ytterligere en hjemmekamp eller to. Slik ville man også fått flere askeladder. Eller er det virkelig slik blant breddeklubbene her til lands at ambisjonene begrenser seg til å selge fleste mulig vafler og lodd, samtidig som de gladelig tar på seg rollen som prügelknabe for regionens storklubb(er) år etter år?
Jeg hadde denne dagen også vurdert en tur til Bærum og Kadettangen for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn bryne seg på Bærum i en av de andre cupkampene, men jeg fant til slutt ut at jeg heller ville bruke kvelden på å huke av to nye baner. Nå begynte det da også å strømme på med folk på Årvollbanen, der det var liten tvil om at det ville bli ny tilskuerrekord. Plassen der jeg kom inn var full av kioskutsalg som så ut til å gjøre god butikk, og herfra gikk det en skråning ned mot banen. Ikke overraskende er det dessverre kunstgress som gjelder her, og tribunefasiliteter er et fremmedord. Tilskuerne var rett og slett henvist til å stå oppover den nevnte lille skråningen som var dømt til å etter hvert bli rimelig gjørmete.
I tillegg var både bortre langside (ut mot Trondheimsveien) og den ene kortsiden utilgjengelig for publikum, samtidig som den nærmeste langsidens flanke nærmest den avstengte kortsiden ved klubbhuset, også var sperret av og kun tilgjengelig for noen viktigperer, kommentatorer etc. Vålerenga-fansen hadde åpenbart blitt tildelt den østlige kortsiden, men det hindret ikke et utall tilskuere med slike ufine sympatier i å infiltrere det som vel var tiltenkt å være området for hjemmefans og eventuelt nøytrale. Etter hvert som folk stadig strømmet på, kunne Årvoll-folket gni seg stadig mer i hendene, men jeg synes nok de kunne ha kostet på seg et program i anledning kampen; dog er jo det ikke akkurat noe man er bortskjemt med her til lands.
Årvoll stilte med Simen Stamsø Møller, og mon tro om det var han som hadde uttalt i pressen at Årvolls mål var å holde Vålerenga fra livet så lenge som mulig. Det klarte de i en halvtime, og inntil da hadde jeg fortsatt håp om at Vålerengas fremmedlegion skulle gå på en skikkelig cupsmell. Ti minutter etter at ballen for første gang lå i Årvoll-målet sto det i stedet 0-5, og Årvoll-ballongen hadde sprukket totalt. Da de første slapp inn, rant målene inn, og all spenning var snart en saga blott. 0-5 var også stillingen da lagene gikk til pause, og det var egentlig litt fristende å forlate Årvollbanen, men i motsetning til visse andre ville jeg ikke da følt at jeg kunne regne det som et fullverdig stadionbesøk.
Det skulle ikke bli bedre etter pause, for allerede i andre omgangs andre minutt sto det 0-6, og fem minutter senere var det 0-7. Deretter døde det litt hen, og kanskje var Vålerenga fornøyd med dagens innsats mens Årvoll muligens lengtet etter sluttsignalet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid ble sluttresultatet fastsatt til 0-8, men lystigere for Årvoll var det å kunne annonsere at hele 2 678 tilskuere var soleklar ny tilskuerrekord. Det er ikke lenger ofte man her til lands ser fotballkamper der ungene sitter i trærne for å se kampen, og i tillegg var det som nevnt flere som så fra «gratishaugen» på utsiden. Synd med resultatet, men Årvoll var nok tilfreds med sitt kiosksalg, mens Vålerenga på sin side hadde tatt seg videre slik NFF hadde lagt opp til. For min del forsvant jeg ut portene umiddelbart idet sluttsignalet gikk, og satt deretter kursen mot kveldens andre kamp.
Norwegian ground # 83:
Årvoll v Vålerenga 0-8 (0-5)
Norwegian Cup, 1st round
Årvollbanen, 18 April 2018
0-1 João Meira (31)
0-2 Simen Juklerød (34)
0-3 Simen Juklerød (34)
0-4 Fitim Azemi (39)
0-5 Bård Finne (40)
0-6 Fitim Azemi (47)
0-7 Peter Godly Michael (52)
0-8 Christian Borchgrevink (83)
Att: 2 678
Admission: 100 kroner
Next game: 18.04.2018: Bækkelaget v Ellingsrud
Previous game: 15.04.2018: Beehive v Rio (@ Henry Barrass Stadium)
Previous Norwegian game: 21.03.2018: Manglerud/Star v DrøbakFrogn (@ Månabanen, Drøbak)