Teignmouth v Liverton United 11.05.2018

 

Fredag 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United

 

 

Da jeg denne fredagen våknet opp i Camborne – langt nede i Cornwall – hadde jeg også tid til å la meg varte opp med inkludert frokost ved Vyvyan Arms Hotel før jeg skulle av gårde igjen. Det hadde noe å gjøre med en endring i planene, for da den opprinnelige planen var å besøke Ball Haye Green lørdag 12. mai hadde jeg først vurdert å holde meg i det området også på fredagen da Leek CSOB skulle ha hjemmekamp på fredagskvelden. Da det ble klart at Ball Haye Green likevel skulle spille kamp den lørdagen, begynte jeg å kikke også på andre alternativer for fredagen, og da Teignmouth var oppført med hjemmekamp ga det meg også en overkommelig reisevei fra Cornwall. Jeg valgte meg til slutt Torquay som base, og etter frokosten var det ditt jeg satt kursen da jeg spaserte til Camborne jernbanestasjon for å ta plass på 10.21-toget.

 

 

Jeg ble med så langt som til Newton Abbot, der jeg skulle bytte, men med en liten forsinkelse rakk jeg dessverre akkurat ikke Paignton-toget som forlot perrongen få sekunder etter at jeg steg av. Heldigvis måtte jeg ikke vente altfor lenge på neste tog, og ganske nøyaktig klokka ett kunne jeg stige av i Torquay. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid, og siden det var en stund til det var klart for innsjekking, spaserte jeg til puben Bull & Bush, som lå sånn noenlunde på veien til mitt hotell for dagen. Nei, jeg hadde ikke bestilt rom på Fawlty Towers, men på Ashley Court Hotel, der jeg hadde betalt £30 for overnatting, og etter å ha tømt pinten trasket jeg videre dit bort for å la meg sjekke inn av deres variant av Basil Fawlty – eller var det kanskje Manuel? Uansett, jeg var snart på farten igjen og lot apostlenes hester frakte meg nedover mot Torquay sentrum.

 

 

Der måtte jeg selvsagt innom puben The Cider Press for å sjekke ståa og unne meg en pint Rattler, for man kan da ikke gå forbi en pub med et slikt navn uten å stikke innom. Det var da også alt annet enn tilfeldig at jeg ramlet inn der, for jeg hadde selvsagt blinket meg ut denne puben som stoppested allerede da jeg bestemte meg for Torquay som base, og den beskrives av flere som en slags hellig gral for cider-entusiaster. Jeg skulle gjerne tilbragt enda lenger tid der enn det jeg fikk, men måtte omsider få i meg litt mat og deretter sette kursen mot Teignmouth. Middagen ble inntatt ved Wetherspoons-puben The Green Ginger der et sammensurium av evinnelig ungeskrik og høylytte unger som jaget hverandre støyende rundt i lokalet gjorde at jeg allerede hadde tilløp til hodepine før maten ble servert.

 

 

Det var synd det ikke hadde vært matservering ved The Cider Press, og jeg vurderte å returnere dit for å ta et senere tog, men valgte å likevel holde meg til planen. Heller enn å spasere til Torquay stasjon, var det visstnok raskere å ta bussen til Torre stasjon og hoppe på 16.21-toget derfra. Perrongen på Torre stasjon ble raskt fylt opp av hel bråte med skoleungdom, og stasjon-personalet måtte gripe inn for å stagge viltre gutter som herjet rundt og blant annet kastet egg på hverandre i et mulig forsøk på å imponere sine kvinnelige medelever. Uten at jeg skal være altfor bombastisk, virket det ikke som om de hadde spesielt hell med dette. Idet toget stoppet ved Newton Abbot stasjon var det nok en gang duket for tog-kluss, for der ble vi stående uten at de klarte å kraft til motoren igjen. Heldigvis fikk de etter hvert ordnet biffen, og et drøyt kvarter forsinket tok vi oss videre, slik at jeg noe forsinket ankom Teignmouth litt før klokka fem.

 

 

Teignmouth er en by som ligger ved kysten i den sørlige delen av grevskapet Devon, og som har i underkant av 15 000 innbyggere. Byen ligger idyllisk på den nordlige bredden ved munningen av elven Teign, og gikk fra å være en fiskerlandsby og base for torskefiske i Newfoundland til å i georgiansk tid bli et fasjonabelt feriested. Jernbanens ankomst med South Devon Railway i 1846 sørget for ytterligere vekst, og Teignmouth har ikke bare fortsatt en operativ havn, men er fortsatt også et populært reisemål – spesielt når sesongen frister solhungrige til denne flotte delen av landet. Som en kuriositet kan det også nevnes at Teignmouth skal være det siste stedet i England som ble invadert av fremmede styrker, og dette skjedde i 1690 da vemmelige franskmenn yppet seg. French Street og museet der har fått navn til minne om dette.

 

 

Jeg hadde imidlertid andre ting fore, men idet toget rullet inn på perrongen i Teignmouth, åpnet himmelen seg slik at jeg måtte søke ly i nærmeste pub. Det var tilfeldigvis nok en Wetherspoons-pub, og med siste pub-visitt i Torquay friskt i minne entret jeg noe skeptisk The Jolie Brise temmelig våt til tross for at det ikke hadde vært lange travet fra stasjonen. Heldigvis ga regnet seg snart, for jeg hadde mer interessante puber å besøke, og flere personer hadde uavhengig av hverandre anbefalt The Blue Anchor som også hadde fått megen ros på nettet. Det viste seg at det ikke var uten grunn, for det var en herlig liten pub. Etter å ha mesket meg med Thatchers Gold og pork scratchings var det dog på tide å sette kursen mot kveldens kamparena der det var avspark kvart på sju, og selv om Teignmouth er litt bakkete hadde jeg planlagt å traske dit opp.

 

 

Det skulle være en rundt tjue minutters spasertur, men nå begynte det igjen å regne ganske heftig, samtidig som jeg kom til et punkt i veien der Google Maps anbefalte en rute langs en firefelts hovedvei der det åpenbart ikke var ment at man skulle gå til fots. Jeg snudde derfor og ilte tilbake til et drosje-kontor der jeg dessverre fikk høre at det var minst en halvtimes ventetid. Klokka var i ferd med å passere seks, så det var bare å snu nok en gang for å likevel bruke apostlenes hester. Denne gang klarte jeg å manøvrere meg forbi hovedveien ved hjelp av en stikkvei og en overgang, og heldigvis sluttet det snart også å regne igjen. Jeg var likevel fortsatt nokså våt da jeg ankom Coombe Valley med en snau halvtime til avspark.

 

 

Teignmouth AFC ble stiftet i 1946, men jeg skal ikke påstå å vite hva de bedrev før de i 1982 ble med i South Western League. Ti år senere var de med å stifte Devon County League, men i 1999 rykket de tilsynelatende ned derfra til South Devon League, før de i 2004 var tilbake i Devon County League og vant ligatittelen i sin første sesong tilbake. Da Devon County League og South Western League i 2007 slo seg sammen var det for å stifte South West Peninsula League, og Teignmouth var med fra starten og tok plass i Division One East. Der er det fortsatt å finne til tross for at de fire siste sesongene har radet opp tre andreplasser og en tredjeplass. Denne sesongen var de ikke med så høyt oppe, men de har likevel hatt en viss suksess i kraft av å vinne Devon Premier Cup for første gang.

 

 

Ved inngangspartiet betalte jeg mine £4 og fikk overlevert et program som var inkludert i inngangspengene. Det var en enkel fire siders affære, men den gjorde absolutt nytten, og det er forståelig at man valgte en slik variant når man allerede dagen etter(!) skulle spille sesongens siste ligakamp (mon tro hva PL-divaene ville ha sagt til noe slikt). Karen i inngangspartiet bekreftet også at baren var på utsiden, litt bortgjemt på nedsiden av parkeringsplassen, og jeg bestemte meg for at jeg hadde tid til en pint der, slik at jeg gikk ned trappene dit og slo meg ned med en forfriskning. I baren fikk jeg også skaffet meg en pin til min samling, og £5 må sies å være i stiveste laget, samtidig som jeg egentlig har få problemer med å støtte klubbene på dette nivået. Etter å ha tømt glasset nokså raskt, var det på tide å gå opp igjen for å ta en kikk på Coombe Valley og forberede seg på avspark.

 

 

Tittelkampen i SWPL 1 East hadde stått mellom St. Martins og Newton Abbot Spurs, og førstnevnte hadde til slutt stukket av med tittelen. Teignmouth var på sin side nede på en 9.plass, men ville med seier klatre en plass, og det var jo slett ingen umulighet når de nå tok imot et Liverton United som allerede var bekreftet som tabelljumbo. Jeg var litt nysgjerrig på om det faktisk ville innebære nedrykk for Liverton, men det virket ikke som om det var noe tema, og sannsynligvis ville det vel uansett være avhengig av at det var opprykkere fra feeder-ligaene. Dagen før hadde jeg jo blant annet fått bekreftet at Carharrack fra Cornish Combination hadde trukket sin søknad, så kanskje vil Liverton være trygge.

 

 

Coombe Valley er en nokså spesiell arena, og den ligger idyllisk til med et interessant bakteppe der man har utsikt til en stor skråning med masse boliger. Jeg skal ellers ikke forsøke å gjette på hvor lenge dette har vært hjemmebane for Teignmouth, men Coombe Valley kan uansett best beskrives som en tosidig bane der to av sidene er utilgjengelig for publikum. Anlegget entres på den ene kortsiden, der det går trapper som leder opp til selve banen. I hjørnet man får på sin venstre hånd er det et bygg der man blant annet har matutsalg, og utenfor der er det et lite overbygg. De fleste som står på denne kortsiden vil imidlertid befinne seg på et nivå lavere enn gressmatta. Videre er det over på den ene langsiden en åpen ståtribune med avsatser som strekker seg rundt halve banens lengde.

 

 

Jeg fikk aldri surret meg til å spørre noen om lagoppstillingene, men uansett tok snart hjemmelaget et grep om kampen og burde nok ha tatt ledelsen før deres nummer 4 satt inn 1-0 i det 28. minutt. Ti minutter senere sto det 2-0, og ikke lenge etter virket det avgjort da en av Teignmouth-spissene sørget for at det sto 3-0 til pause. Etter en liten svipptur i baren så jeg at gjestene fikk et lite håp tent da vi hadde passert en times spill, og en kar jeg sto og samtalte litt med fortalte at målscoreren med nummer 3 på ryggen var hans sønn som han fortalte het Seb Hennessy-Dobbs. Det gikk uansett ikke lenge før The Teigns opprettet tremålsledelsen og dermed økte ytterliger før sluttresultatet omsider ble fastsatt til 6-1 foran det som i ettertid ble oppgitt å være 57 tilskuere. Selv hadde jeg talt 24, uten at jeg skal spekulere i hvor de øvrige kom fra.

 

 

Selv måtte jeg ile for å rekke 20.50-toget tilbake til Torquay og således slippe å vente på 21.54-toget, men jeg hadde dårlig tid der jeg måtte tilbakelegge strekningen tilbake til stasjonen noe raskere enn de tjue minuttene som ble beregnet. På et kvarter kom jeg meg tilbake tidsnok til å befinne meg på perrongen i god tid før toget også kom noe forsinket. Jeg ble med tilbake til Torre, og tok bussen derfra ned til havneområdet i Torquay, der jeg besøkte både Hole In The Wall og The Devon Arms. Disse to pubene ligger rett ved siden av hverandre nede i det trivelige området ved havna, og mens førstnevnte hevder å være Torquays eldste pub, skryter sistnevnte av tittelen «Torquay’s original and oldest liquor selling establishment» – uten at jeg skal synse rundt forskjellen. Med tidlig start dagen derpå var det uansett greit å trekke seg tilbake før det ble altfor sent, og jeg lot derfor bussen frakte meg tilbake til hotellet der jeg straks fant senga.

 

 

 

English ground # 477:
Teignmouth v Liverton United 6-1 (3-0)
South West Peninsula League Division One East
Coombe Valley, 11 May 2018
1-0 Piers McLaughlin (28)
2-0 Jake Smith (38)
3-0 Sam Chapman (42)
3-1 Sebastian Hennessy-Dobbs (62)
4-1 Jack Baxter (68)
5-1 Jack Baxter (71)
6-1 J. James (79)
Att: 57
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: £5

 

Next game: 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers 
Previous game: 10.05.2018: Carharrack v St. Day 

More pics 

This day on the map here 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg