Fredag 02.01.2015: Thetford Town v Ely City

 

Det var like før klokka sju at jeg listet meg ut og forlot Maindee Guest House for å gå den korte veien til togstasjonen i Barrow-in-Furness. Kun et par minutter senere kunne jeg sneipe røyken og ta plass på 07.14-toget til Lancaster som allerede sto klart på perrongen. Etter en time kunne jeg stige av og ta en lynrask røykepause i Lancaster før jeg hoppet på et nytt tog. Neste togbytte foregikk ved Manchester Oxford Road, og endelig turte jeg lukke øynene for en blund. Dagens base ville nemlig være i Norwich, der toget hadde endestasjon, men jeg nøyde meg med en kort høneblund på en snau time, og da toget fire timer etter avgang fra Manchester stoppet i Thetford valgte jeg å hoppe av her.

 

Thetford var nemlig åsted for kveldens kamp, og deres hjemmebane Mundford Road ligger få minutters gange fra stasjonen. Derfor tenkte jeg å hoppe av her for å ta en kikk på anlegget mens det fortsatt var lyst, for deretter å hoppe på neste tog den siste biten videre til Norwich. Den største utfordringen var i øyeblikket å komme seg over veien, der det for øyeblikket var heftig trafikk. Snart fikk jeg dog krysset, men stadionet var dessverre lukket og låst, slik at jeg foreløpig måtte nøye meg med å kikke fra utsiden. Porten inn til nabotomta sto var imidlertid ulåst, og gjerdet som omkranser mesteparten av anlegget gir fullt innsyn, slik at jeg i det minste fikk en liten kikk på hva jeg hadde i vente.

 

Jeg tuslet de snaue fem minuttene tilbake til Thetford stasjon og satt meg til å lese litt mens jeg ventet på toget som skulle frakte meg videre til Norwich. Jeg ankom omsider East Anglias største by litt etter klokka tre, og orienterte meg frem de drøye fem minuttene til Abbey Guest House. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha pustet ut et lite kvarter var jeg på farten igjen. Jeg hadde jo nesten en plikt til å spasere de fem-ti minuttene bort til Carrow Road for å ta en kikk på Norwich Citys hjemmebane, og det var akkurat det jeg gjorde. På en av sidene klarte jeg til og med å få et lite glimt av hva som befant seg innenfor.

 

Med fotballturismen unnagjort for denne gang var det på tide å få litt vomfyll, og på vei til hotellet hadde jeg passert det som så ut som en god pub. The Coach and Horses eies tydeligvis av det lokale Chalk Hill Brewery, og varene derfra var det ingenting å utsette på. Burgeren jeg fikk servert falt også i smak, og dette ble da også møtestedet da jeg raskt møtte en venninne slik jeg hadde lovet, før det etter hvert var på tide for meg å sette kursen mot Thetford med 17.35-toget. En drøy halvtime brukte det til Thetford, og jeg kunne igjen spankulere den korte veien opp til kveldens kamparena på Mundford Road.

 

Thetford ligger i Breckland-området helt sør i grevskapet Norfolk, og antas å ha vært hjemsted for selveste Boudicca – dronningen av icenerne som ledet disse og allierte stammer i opprør mot romerne i år 61. Thetfords navn stammer fra dens tid som et viktig krysningspunkt av elven Little Ouse, og i tillegg var byen tidligere både hovedsete for de anglosaksiske monarker i East Anglia og senere bispesete for regionen. I området går også en rekke turstier, og en av disse er Icknield Way Path, som går langs det som antas være Storbritannias eldste vei. Også ornitologene har tydeligvis gode vilkår her, siden deres største forening har flyttet sitt hovedsete hit. Det bor drøyt 20 000 i byen, og den største arbeidsgiveren er i dag Tulip International, som har sitt hovedkontor her, og som bør være en kjent produsent av kjøttprodukter.

 

Vel, det var litt om Thetford…men det var nå tross alt fotballen jeg hadde kommet for, og snart kunne jeg igjen krysse veien og svinge inn oppkjørselen. Med snaut halvannen time til kampstart var det foreløpig lite aktivitet, men snart begynte spillere og klubbpersonell å strømme på. Siden porten sto åpen dristet jeg meg inn for å ta en innvendig kikk og ta noen bilder. Jeg kom imidlertid ikke så langt før jeg endte i samtale med karen som tydeligvis skulle betjene telleapparatene – eller i det minste inngangspartiet, i og med at telleapparater syntes være mangelvare ved Mundford Road. Selv om han ikke hadde fått satt opp sjappa ordentlig ennå, fikk jeg også omsider avlevert mine £6 for inngang, og kunne fullføre runden rundt anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1905.

 

Det hadde denne dagen stått mellom Boldmere St. Michaels (i Midlands Football League) og Thetford Town for meg, og flotte bilder jeg har sett fra Mundford Road gjorde nok til slutt utslaget ved planlegging av turen. Det er en virkelig fjong hovedtribune de har der i Thetford; en temmelig original variant i betong og tre som ble satt opp i 1946. Men dette er da for tiden også det eneste som er av interesse, da de tre andre sidene kun består av såkalt hard standing, og anlegget er inngjerdet av et trist stålgjerde. Det var nok andre boller for noen år siden, da man på bortre langside hadde en etter sigende herlig men falleferdig ståtribune, men i dag er det kun laglederbenkene som står her. Langsiden med hovedtribunen er den som ligger ut mot hovedveien som har gitt anlegget sitt navn, og ved siden av denne tribunen er det også en liten fiffig seksjon med ståtribune.

 

Tilknyttet hovedtribunen finner man også klubbens bar, som entres fra den andre siden, og det var mitt neste stopp. Skjønt, først registrerte jeg at programmene hadde ankommet, og betalte rimelige 50p for et eksemplar. Det ble tatt med inn i baren der jeg byttet bort £2 for en boks med Strongbow, og der fikk jeg også sikret meg en pin mot et bidrag på ytterligere £2,50. Jeg satt meg ned og bladde i programmet mens jeg nippet til den gylne nektaren. Mens jeg satt der kom også Paul White, som hadde kjent meg igjen. Han er en groundhopper som årlig gir ut i programform sine memoarer fra forrige sesongs kamper, og jeg har tidligere truffet ham da jeg blant annet besøkte Littlehampton Town. Han fortalte at han tilfeldigvis hadde med seg årets siste eksemplar, og jeg betalte med glede £1 for hans produkt.

 

Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i Eastern Counties League Premier Division, der vertene lå nede på 14. plass av divisjonens tjue lag. Enda verre stilt var det med de tilreisende Ely City, og gjestene fra katedralbyen i Cambridgeshire hadde hatt en direkte fryktelig sesongstart med tap i de tolv første ligakampene! De hadde riktignok sikret seg to seire i oktober, og med to uavgjorte i desember lå de á poeng med tabelljumbo Diss Town. De to virket vel bortimot hektet av allerede, men det ble nevnt at det skal ha kommet inn flere nye spillere i Ely City. Hva tetkampen angår var det bred enighet om at tittelen nok vil gå til Norwich United, og Godmanchester Rovers er da også det eneste laget som holder sånn noenlunde følge.

 

Thetford Town hadde startet sesongen med seier i fire av de fem første i ligaen, men hadde deretter fått det tøffere, og de sto nå uten seier på de fire siste. Dog hadde de tre siste alle endt uavgjort, men hjemmefolket forlangte nå en trepoenger. Nå er det jo ikke noe tema denne sesongen, men en representant for hjemmelaget hevdet at de heller ikke har noen ambisjoner på kort sikt om å søke seg opp til step 4. Thetford Town er for øvrig en av kun tre klubber som har spilt samtlige sesonger i Eastern Counties League, siden dens stiftelse i 1935 (de to andre er Gorleston og Great Yarmouth Town), og det er lite trolig at de har tenkt å endre på dette med det aller første. Det nærmeste de har kommet ECL-tittelen er imidlertid 2. plassen i 1989/90-sesongen.

 

Etter et påfyll fra baren var det etter hvert på tide å komme seg ut, og jeg tok oppstilling på det lille partiet med ståtribune ved siden av hovedtribunen. Jeg var på ingen måte imponert over det som utspilte seg innledningsvis, der feilpasninger, sleivspark og balltap var en gjennomgangsmelodi på det som muligens var et noe vanskelig underlag(?). Ely City kom som nevnt fra to strake poengdelinger, og The Robins tok ledelsen i det trettende minutt da innlegget fra Dovydas Kargas ble kontant headet i mål av kaptein James Seymour. Hjemmekeeper Scott Cruickshank kunne ikke gjøre stort, og det sto 0-1.

 

Hjemmelaget våknet litt til liv og skapte i periode etter dette flere halvsjanser, men de måtte vente til det 26. spilleminutt før de fikk uttelling. Sam Bond fyrte løs, og Halen Smith styrte ballen i mål bak Ely-keeper Craig Galbraith og utlignet til 1-1. Gjestene trodde de hadde gjenopprettet sin ledelse da Luke Brown kranglet ballen i mål etter mølje i feltet, men linjemannen hadde flagget for en forseelse i forkant. Og rett før pause kunne Ely prise seg lykkelig da en kanon fra Alex McIntosh smalt i tverrliggeren mens det gikk et gisp gjennom publikum. Returen havnet hos Shane Leech, men keeper Galbraith parerte glimrende. Spillerne og de 92 tilskuerne kunne dermed ta pause på stillingen 1-1.

 

Jeg stiller for øvrig et spørsmålstegn ved tilskuertallet som jeg er temmelig sikker på var noe høyere, for i pausen snakket jeg nemlig med flere som fortalte at de hadde kommet inn en port på den ene kortsiden og sett etter et sted å betale seg inn, og da de ikke lyktes med dette puttet de pengene tilbake i lomma og gikk inn. Snodig. Det gjorde uansett godt å komme inn i varmen, der jeg bestilte meg en ny Strongbow. Hjemmefolket virket ikke spesielt imponert over det de hadde sett, og håpet på bedring i andre omgang. Da det var på tide å gå ut igjen i Norfolk-kvelden, tømte jeg glasset og lot i stedet en fra Thetford-apparatet spandere en rykende varm Bovril på meg der vi igjen tok oppstilling på den lille stå-seksjonen.

 

Andre omgang startet langt friskere enn den første, og etter at vertenes James Dean hadde skutt like utenfor, så gjestenes Liam Griffin sitt skudd bli reddet på streken. Etter som klokka tikket begynte det å virke som om vi så en uavgjort-kamp, men jeg sto med en følelse av at Ely var skumle. De hadde nå et overtak, og hadde tydeligvis ikke tenkt å slå seg til ro med en tredje strake poengdeling. De kunne – og burde – tatt ledelsen på ny da innbytter Alex Knowles kom alene med keeper Cruickshank, men sistnevnte vant den duellen. Knowles hadde kort etter nok en glimrende sjanse til å avgjøre til The Robins’ fordel, og denne gang fikk han ballen forbi Cruickshank, men også marginalt på feil side av stolpen.

 

Frustrasjonen bredte seg blant hjemmesupporterne, og det ble hørt flere lavmælte (og noen ikke fullt så lavmælte) mishagsytringer vedrørende manager Mark Scott og hans ledelse av laget. Ely virket rett og slett langt farligere der de flere ganger var nære på å komme alene med keeper. Men med snaue sju minutter igjen skulle gjestenes sjansesløsing i andre omgang vise seg kostbar. Shane Leech fyrte løs fra distanse, og ballen suste i nettmaskene bak keeper Galbraith. The Brecklanders hadde snudd kampen, og Ely-spillerne lå fortvilet på gressmatta. Vertene levde farlig ved et par anledninger, men klarte å ro i land en seier som kanskje ikke var altfor fortjent på en dag da de gjorde det svært vanskelig for seg selv. Men det vesentlige er selvsagt at statistikken først og fremst vil vise at det ble hjemmeseier 2-1.

 

Jeg hadde egentlig blinket meg ut 22.37-toget tilbake til Norwich, men da jeg hadde en svært tidlig start dagen etter, bestemte jeg meg nå raskt for å heller ta 21.55-toget. Jeg tok turen inn i baren og takket for meg, og på vei ut støtte jeg på Ely-manager Brady Stone, som var en slagen mann. Han så det forståelig nok som et slag i ansiktet med det sene vinnermålet mot seg etter at hans gutter hadde levert en etter forholdene nokså god kamp. Jeg ønsket også ham lykke til og tuslet tilbake til Thetford stasjon.

 

Rundt halv elleve var jeg tilbake i Norwich, og gikk sporenstreks tilbake til Abbey Guest House, selv om det egentlig fristet med en siste pint på The Coach and Horses. Jeg skulle neste morgen ha toget klokka halv sju, så det gjaldt å komme seg i seng. Jeg hadde informert den kinesiske landlady om at jeg ville være vekk før de startet frokostservering klokka halv åtte, men sannelig insisterte hun ikke på å stå opp for å ha frokost klar til meg klokka 05.45! Der snakker vi kundeservice! Det hadde vært en lang dag, og heldigvis sovnet jeg raskt etter å ha slukket lyset.

 

English ground # 226:
Thetford Town v Ely City 2-1 (1-1)
Eastern Counties League Premier Division
Mundford Road, 2 January 2015
0-1 James Seymour (13)
1-1 Halen Smith (28)
2-1 Shane Leech (83)
Att: 92
Admission: £6
Programme: 50p
Pin badge: £2,50

 

Next game: 03.01.2015: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards
Previous game: 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde

 

More pics

 

 

 

Jeg befant meg i Norwich i forbindelse med kamp i Thetford, og hadde som planlagt tid til en liten utflukt. Derfor benyttet jeg anledningen til å ta en nærmere kikk på Carrow Road; hjemmebane for Norwich City. Det var kun et eller to av stedene jeg kunne se inn på selve banen, men jeg lar bildene tale for seg selv.

 

 

Torsdag 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde

 

Det nye årets første kamp skulle finne sted langt oppe i nordvest, og jeg var tidlig oppe for å starte den lange reisen. Det var fortsatt mørkt da jeg gikk ut i de folketomme Reading-gatene. Etter festlighetene dagen før fremsto byen denne morgenen nærmest som en spøkelsesby. Jeg fant i hvert fall raskt en taxi som jeg beordret i retning Reading West, da det for visse avganger fortsatt var buss for tog mellom Reading og Reading West. Ved å heller ta taxi den korte turen dit ut hadde jeg kunnet unne meg 15-20 minutters ekstra søvn, og det skal man ikke kimse av etter en kveld ute på byen med gutta. Første tog-etappe gikk denne morgenen opp til Birmingham New Street, der jeg byttet til nytt tog for å ta meg til Preston.

 

Jeg har flere ganger på mine reiser møtt groundhopper og Rangers-fan Anthony; både i Stockport, Stalybridge, og senest i Bacup. Han holder til i nettopp Preston, der jeg nå skulle unnagjøre dagens andre togbytte, og hadde varslet at han muligens ville benytte seg av samme tog videre herfra, da han som meg hadde valgt seg storkampen i Conference North denne dagen. Rett etter at jeg byttet i Birmingham tok han imidlertid kontakt for å fortelle at han hadde bestemt seg for å heller kjøre til Barrow sammen med sitt kvinnelige følge, så ved ankomst Preston satt jeg meg alene på toget som hadde Barrow-in-Furness som endestasjon. Dette er ikke akkurat noe hurtigtog, der det etter å ha passert Lancaster snegler seg vestover mot kysten av det sørlige Cumbria, og utover Furness-halvøya.

 

Helt i rute ankom toget sin endestasjon klokka 13.24, og jeg kunne stige av og haste den korte veien opp til Maindee Guest House for å sjekke inn. Kineseren som åpnet virket ikke å skjønne stort av hva som foregikk, men hans kone hadde snart fått sjekket meg inn, og et par minutter senere strøk jeg på dør. Barrow-in-Furness er en by med rundt 55 000 innbyggere, beliggende helt sørvest på Furness-halvøya i det sørlige Cumbria. For to hundre år siden var dette kun en liten landsby, men stedet så en drastisk vekst under den industrielle revolusjon. Ikke minst var jernbanens ankomst viktig i byens utvikling. På slutten av 1800-tallet var byen som på folkemunne kun kalles Barrow hjemsted for verdens største stålverk. Det beskyttende sundet mellom byen og øya Walney Island har også sørget for at skipsverftsindustrien hadde perfekte forhold, og i nyere tid var det spesielt produksjon av atomubåter for den britiske marine som satt byen på kartet.

 

Barrow har historisk sett hørt til grevskapet Lancashire, noe den røde rosen i fotballklubbens logo vitner om, men sorterer nå altså under Cumbria. Anthony hadde ankommet en god stund før meg, og rapportert om at han hadde møtt på øsende regnvær like nord for Lancaster. Men selv om jeg hadde sett regnet piske mot togvinduene på toget, hadde regnet tydeligvis gitt seg før min ankomst i Barrow. Likevel var det ikke spesielt trivelig da det var synlige dammer på bakken, og vinden blåste nokså heftig mens jeg orienterte meg frem til Barrows hjemmebane Holker Street, som ligger ved enden av veien med samme navn. Etter at klubben i fjor fikk ny eier i form av en amerikansk multi-milliardær som varslet oppgradering av klubbens stadion, fant jeg ut at tiden var inne for en visitt før dette realiseres, og dette var en fin dag å gjøre det på.

 

Tabelltoer Barrow var nemlig vertskap for ledende AFC Fylde, der de nyopprykkede gjestene lå foran med bedre målforskjell og med en kamp mindre spilt. Dermed var det et viktig oppgjør jeg skulle være vitne til, og etter en liten runde rundt utsiden av anlegget gikk jeg for å betale meg inn. Inngangen til klubbens egen bar ved navnet Crossbar er imidlertid på utsiden, så jeg lot dette vente og gikk heller inn i klubbhuset der den nevnte baren entres via en trapp i gangen. I denne gangen satt det også flere personer og solgte billetter bak en skranke, og ved siden av dette hadde man en liten klubbsjappe, der jeg stakk hodet inn for å bytte £3 mot en pin til min samling. Dagens kampprogram var også å få kjøpt der, og for ytterligere £2,50 sikret jeg meg et eksemplar før jeg gikk opp for å finne baren.

 

Der var det allerede godt besøkt, men etter å ha bestilt meg en pint Kingstone Press til £2,90, fant jeg snart Anthony og Joanna, og slo meg ned sammen med de to. De ser en del av kampene til ambisiøse AFC Fylde, og som vanlig var det interessant å høre deres synspunkter på saker og ting. De fleste vil kanskje vite at AFC Fylde er identisk med klubben som i 2008 vant FA Vase under navner Kirkham & Wesham, før de i forkant av den påfølgende sesongen byttet navn til AFC Fylde. Klubben ble stiftet i 1988 da de to klubbene Kirkham og Wesham slo seg sammen. De hadde i en årrekke dominert West Lancashire League (sju titler og en 2. plass på de siste åtte sesonger!) da de i 2007 tok steget opp i North West Counties League, og altså vant FA Vase i sin debutsesong på step 6. Samtidig suste de gjennom NWCL på rekordtid med to titler og opprykk på rad, slik at de var å finne i Northern Premier League Division One. Tre år brukte de på å vinne tittelen i NPL 1 North og rykke opp i NPL Premier, og etter ytterligere to år rykket de våren 2014 altså opp igjen etter seier på straffesparkkonkurranse over Ashton United i playoff-finalen.

 

Det er altså en nyopprykket klubb man har med å gjøre, men de har aldri lagt skjul på sine voldsomme ambisjoner. Allerede i en årrekke har de hatt et uttalt mål om spill i Football League innen 2022, og etter at dette først ble gjerne ble møtt med hånlatter, må man snart begynne å ta Fylde-klubben på alvor. Mannen på pengesekken som har vært drivkraften hadde i følge Anthony først kontaktet eierne av Blackpool med tanke på et kjøp av klubben. Da han hadde blitt blankt avvist der, hadde han forsøkt seg hos Fleetwood Town, som for øvrig også de har gjennomført en eventyrlig klatring i pyramiden de senere år. Heller ikke der fikk han napp, så da valgte han å kjøpe ta over den lille klubben Kirkham & Wesham, så nå altså under navnet AFC Fylde er i ferd med å muligens klatre opp på non-leagues øverste nivå.

 

Noen vil vite at AFC Fylde også vil flytte videre fra Kellamergh Park ved å bygge et nytt moderne stadion med en kapasitet til 6 000 tilskuere, og dette understreker jo klubbens ambisjoner. Planene er godkjent, og man håper nå på byggestart ved Mill Farm i løpet av februar eller mars. De har forhåpninger om å kunne flytte inn om et års tid fra nå, men det er kanskje mer realistisk å ta sikte på starten av 2016/17-sesongen..? En annen side av saken er hvordan de skal fylle det nye store anlegget, når de eksempelvis forrige sesong hadde et tilskuersnitt på 314 på sine hjemmekamper. I samtaler med Anthony har han også flere ganger tidligere luftet en interessant teori rundt valget av klubbnavn. Kystområdet mellom Preston og Blackpool kalles Fylde-kysten, og håpet er vel å kapre supportere herfra. Anthonys teori er imidlertid at navnet vil kunne støte fra seg potensielle supportere med Preston-sympatier, da de forbinder Fylde-navnet med Blackpool…og disse to er IKKE spesielt gode venner. Men muligens vil man kunne lokke flere lokale på kamp med en enklere beliggenhet ved Wesham, da dagens Kellemargh Park ligger temmelig håpløst til utenfor Warton. Og ikke minst er det jo en kjensgjerning at med suksess kommer det også flere folk snikende.

 

Hva gjelder Barrow er det selvsagt en historisk sett langt større klubb, med en lang historie i Football League, der de var medlem fra 1921 til 1972. Bortsett fra tre sesonger i tredje divisjon helt på tampen av 1960-årene hevdet de seg imidlertid aldri over ligaens kjellerdivisjon. På den tiden fungerte det slik at de fire som kom sist i Football League måtte stille til gjenvalg der de ble utfordret av non-league klubber som hadde ambisjoner om spill i Football League. Og i 1972 var Barrows tid i Football League over da de ble stemt ut til fordel for Hereford United. Siste visitt på non-leagues øverste nivå varte i fem sesonger og endte i 2013, men med den nevnte nye eieren er det nå ny optimisme i Barrow. Denne amerikaneren Paul Casson er født og oppvokst i nettopp Barrow, og ønsker å bringe klubben tilbake til Football League.

 

Undertegnede må likevel innrømme å ha vært litt skeptisk da Casson krevde total kontroll over klubben for å gjøre sin investering, men da han er tidligere Barrow-gutt som hevder å ha fulgt Barrow i 47 år etter å ha sett sin første kamp på Holker Street som 8-åring, får vi da håpe og (inntil videre) tro at han i motsetning til den gemene hop av utenlandske eiere har edle hensikter. Det var uansett på tide å betale seg inn, så vi tømte glassene og brøt opp. Anthony og Joanna hadde allerede sikret seg en billett, så de gikk rett inn mens jeg stilte meg i køen nede i første etasje. £13 fattigere kunne også jeg omsider passere vaktene ved telleapparatene på Crossbar End, og ta en kikk rundt på anlegget.

 

Holker Street har vært Barrows hjemmebane siden 1909, og tok seg enda bedre ut i tidligere år, før de nokså falleferdige tribunene ble revet i løpet av 1970-årene, etter klubbens exit fra Football League. Tidligere hadde man eksempelvis en flott hovedtribune i tre, som ble skadet av en tysk bombe under andre verdenskrig, for deretter å bli reparert med trevirke fra en forlist båt! På den tiden klubben ble stemt ut av ligaen ble Holker Street en kort periode også benyttet til speedway; noe som i tillegg til svake sportslige resultater og en geografisk isolert beliggenhet antas å ha vært medvirkende til FL-exiten, der dette ikke var videre populært hos andre klubber og supportere. Også i non-league var kombinasjonen med speedway svært upopulær blant andre klubber, og etter kun to år var det et avsluttet kapittel, og tribunene ble flyttet nærmere banen.

 

Crossbar End, der jeg kom inn, går også tradisjonelt under navnet Steelworks End. På den ene siden er det her en mindre ståtribune, mens kortsiden for øvrig domineres av klubbhuset som bidrar til å dra ned det estetiske inntrykket noe. Sett herfra har man på venstre langside, ut mot Wilkie Road, hovedtribunen som ble åpnet så sent som i 1998. På sidene av sittetribunen Main Stand er det små ståtribuner og hard standing. Motsatt langside kalles Popular Side, og her finner man anleggets eneste ståtribune under tak, der man har tak over hodet på det aller meste av ståtribunen som strekker seg hele banens lengde. I enden følger den på flott vis svingen over på bortre kortside, Holker Street Terrace. Dette er tradisjonelt hjemmefansens tribune, tross mangelen på tak over hodet, men i disse dager blir den gjerne gitt bortefansen i de tilfeller der publikum segregeres. Alt i alt er Holker Street slett ikke verst, selv om jeg muligens forventet noe enda gjevere, og spesielt like jeg godt ståtribunen på Popular Side og måten den svinger over i Holker Street Terrace på. Jeg er i hvert fall glad jeg fikk besøkt anlegget før den varslede oppgraderingen, som i disse dager dessverre ofte er ensbetydende med «vandalisering».

 

Det ble tid til en tur i matutsalget før avspark, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med ekstra bacon tok vi oppstilling et godt stykke ned på Popular Side. AFC Fylde hadde vunnet det omvendte oppgjøret på Boxing Day, og Barrow var nå ute etter hevn. På et godt besøkt Holker Street hadde hjemmelaget medvind i første omgang, og de fikk også fikk de første sjansene. Men etter at både Danny Livesey, Jason Walker og James Ellison hadde avsluttet over eller utenfor, var det gjestene som tok ledelsen. Fylde-spiss Danny Lloyd.McGoldrick hadde like i forveien fått det gule kortet for filming da han falt litt for lett på vei inn i feltet etter å ha blitt spilt gjennom av Liam Tomsett, men nå var rollene byttet om da han spilte fri Tomsett. Midtbanespilleren fra Ulverston (like i nærheten av Barrow) gjorde ingen feil, satt ballen mellom beina på Barrow-keeper Tony McMillen, og det sto 0-1 etter drøye ti minutter.

 

Vertene hadde nå en vanskelig oppgave mot et svært godt organisert Fylde-lag, og det ble lengre mellom sjansene. Barrow virket meget omstendelige i sitt angrepsspill, og dette endte stort sett med at tilsynelatende nervøse Barrow-spillere mistet ballen og måtte starte på nytt. Men plutselig hadde de en god periode rundt halvtimen ut i kampen, da de også trodde de hadde utlignet. Etter et frispark fra Johnny Gorman headet Jason Walker i tverrliggeren. Returen ble på nytt headet i tverrliggeren og ned av James Ellison, og da Simon Grand fikk kjempet ballen over streken mente dommeren at han hadde brukt hånden, og annullerte dermed målet. Kun sekunder tidligere hadde spissen Andy Cook blitt glimrende spilt gjennom av Gorman, men alene med keeper Ben Hinchcliffe ble han plutselig og til store protester vinket av for offside. Cook var snart på farten igjen, men skjøt like utenfor, og samme skjebne led Jason Walker da han headet over, etter at målscorer Tomsett hadde brent en sjanse for gjestene. Dermed kunne pause-forfriskninger inntas på stillingen 0-1 etter en nokså tett og jevn affære.

 

Barrow er en av klubbene som også har en såkalt bottle bar, der det kun selges drikkevarer på flasker og bokser, slik at man har betydelig kortere ventetid. Med lang kø i den ordentlige baren valgte vi å benytte oss av dette. Men med mangel på ordentlig cider (jeg nekter å anerkjenne Magners på flaske som annet enn skvip!) nøyde jeg meg først med en Fanta, før jeg ombestemte meg og valgte meg en lokal ale fra Ulverston Brewery. Vi var enige om at det tross alt ikke var helt ufortjent at bortelaget ledet, selv om Barrow hadde vært nære på. Noen hjemmesupportere vi snakket kort med delte også vår oppfatning om at det virket være noe anspent og forknytt over Barrow-spillerne. Om AFC Fylde var like godt organisert i andre omgang, ville de ha en voksen oppgave foran seg. For første gang på turen min fikk jeg også regn på kroppen da vi kom ut igjen og gikk for å stille oss nederst på Popular Side.

 

Andre omgang startet tamt, og gjestene hadde få problemer med å forsvare seg mot en lite oppfinnsomt Barrow som hadde en del ball, men som slet med å spille seg frem til sjanser. Det virket rett og slett som om AFC Fylde hadde full kontroll. Da var det faktisk mer “drama” på tribunen, der regnet snart økte og kom feiende sidelengs i voldsomme vindkast. Vi beveget oss under tak…vel, bortsett fra Anthony som ble stående igjen fem-ti minutter, og hevdet at ekte gutter fra nord ikke trenger slik luksus. Det tok rett og slett tjue minutter før vi så andre omgangs første sjanse da Fylde-backen Adam Sumner løp med ballen fra egen banehalvdel, men hans skudd ble reddet av keeper McMillan. Kun to minutter etter fikk gjestene en kjempesjanse da Danny Rowe vant ballen og fant Lloyd-McGoldrick, men sistnevnte avsluttet utenfor med Richie Allen langt bedre plassert.

 

Det gikk imidlertid ikke lenge før The Coasters doblet sin ledelse med tjue minutter igjen å spille. Danny Rowe la inn, og Richie Allen headet i mål til 0-2. Jeg sto vel med en følelse av at det var avgjørelsen, men kanskje var det dette Barrow trengte, før snart våknet de til liv. I det 77. minutt fikk de sin redusering etter et frispark rett utenfor Fylde-feltet. Jason Walkers skudd ble blokkert, men ballen falt ned hos Paddy Lacey som på volley dundret inn 1-2. Nå hadde The Bluebirds fått blod på tann, men det var først da vi gikk inn i de siste fem minuttene at det virkelige stormløpet begynte. Mens Barrow hadde gjestenes felt under beleiring kunne Richie Allen satt spikeren i kista med to minutter igjen, men etter å ha rundet keeper presterte han på utrolig vis sette ballen utenfor det åpne målet. Tre minutter på overtid kunne det straffet seg da Barrow nesten utlignet, men Fylde-keeper Hinchcliffe leverte en fantastisk redning da han med nød og neppe fikk avverget Sam Sheridans frispark til corner.

 

Dermed endte det 1-2 foran hele 1 838 tilskuere, og AFC Fylde rykket fra på tabelltoppen. Sammen med Anthony og Joanna inntok jeg igjen Crossbar, der skuffede hjemmefans hadde samlet seg. Der ble det tid til en siste pint før de to satt kursen tilbake mot Preston. Selv unnet jeg meg nok en pint før jeg spaserte tilbake mot sentrum i det ufyselige været. Heldigvis hadde i det minste regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig. Inne i sentrum stoppet jeg opp for å ta en kikk på statuen av byens fotball-helt; Liverpool-legenden Emlyn Hughes. Deretter ble det en pitstop på puben The Furness Railway, hvor en porsjon gammon ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg returnerte til Maindee Guest House for en tidlig kveld. Jeg hadde tross alt en tidlig start også dagen etter.

 

English ground # 225:
Barrow v AFC Fylde 1-2 (0-1)
Conference North
Holker Street, 1 January 2015
0-1 Liam Tomsett (11)
0-2 Danny Rowe (71)
1-2 Paddy Lacey (77)
Att: 1 838
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3

Next game: 02.01.2014: Thetford Town v Ely City
Previous game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury

More pics

 

 

Tirsdag 30.12.2014: Aveley v Tilbury

 

Jeg våknet til en melding fra Newcastle Towns klubbsekretær som beklaget gårsdagens avlysning, men lovet meg gratis inngang neste gang deres klubb skulle stå på min meny. I motsetning til mange andre (i mine øyne) unødvendige avlysninger i disse dager kunne jeg heller ikke klandre Staffordshire-klubben etter å ha sett bilder av deres nedsnødde anlegg. Men etter en frustrerende mandag som endte i Yeovil, krysset jeg fingrene for at denne dagen skulle by på litt mer hell, og det var med god tro på dette at jeg inntok en full english breakfast på The Globe & Crown før jeg tilbragte en liten time på en benk i Yeovil sentrum. Der nøt jeg sola og slo i hjel litt tid mens jeg leste i min medbragte bok, før jeg omsider praiet en taxi ut til togstasjonen Yeovil Junction for å sette kursen mot Walton-on-Thames.

 

Etter et kjapt togbytte i Woking ankom jeg togstasjonen i Walton-on-Thames etter drøyt to timers togreise, og Travelodge-hotellet jeg hadde booket meg inn på ligger rett over veien for denne. De er imidlertid strenge med sine innsjekkingstider, og det var fortsatt godt over en time til klokka tre. Tilknyttet hotellet ligger derimot den store puben Ashley Park, der jeg installerte meg med en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å sjekke status for dagens kamper. Det var egentlig en fin dag, og jeg forventet ikke altfor mange problemer i forbindelse med kampen jeg hadde valgt meg ut. Walton Casuals skulle ta imot Corinthian Casuals til dyst i Isthmian League Division One South, og pitch inspection hadde tilsynelatende ikke engang vært noe tema. De hadde ikke svart på mine henvendelser via Twitter, men man sier jo at intet nytt er godt nytt.

 

Første offer denne dagen var det som var min plan B; nemlig South Parks hjemmekamp. Deretter forsvant som ventet også Chinnors hjemmekamp i Hellenic League. Plutselig kom meldingen jeg hadde fryktet, men egentlig ikke forventet: pitch inspection hos Walton Casuals. Mens jeg ventet i nervøs spenning gikk jeg for å sjekke inn idet klokka passerte tre, men jeg hadde ikke før lagt meg ned på senga før jeg så at kampen nå hadde blitt avlyst. Nå var gode råd dyre, men jeg kom på den omberammede kampen i Combined Counties League der Knaphill skulle spille lokalderby mot Westfield i utkanten av Woking. De kunne fortelle at de var optimistiske med tanke på kamp, og mens jeg ventet på endelig bekreftelse bestemte jeg meg for å gå en tur for å kikke på hjemmebanene til Walton-klubbene Walton & Hersham og Walton Casuals.

 

Walton & Hersham spiller sine kamper på Stompond Lane, et flerbruksanlegg ikke så langt fra min base for dagen. Med løpebaner er den selvsagt ikke all verden, men hovedtribunen på den ene langsiden er likevel slett ikke verst. Anlegget var åpnet slik at jeg kunne ta meg inn, og jeg registrerte da også at matta så helt fin ut. Det må være store lokale temperatursvingninger om forholdene var så mye verre rundt to kilometer oppe i veien, der man altså hadde avlyst for det man mente var frossen bane. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke kan spille fotball på en så fin dag, er det kanskje dessverre på tide at engelskmennene likevel vurderer vinterpause. De siste dagene hadde jeg jo også registrert at kamper både i Barnsley og Sheffield (United) hadde blitt avlyst til tross for at banen(e) var helt fine.

 

Det hadde vært glatt og isete utenfor, slik at frykten for at publikum skulle skade seg på vei til kamp førte til avlysninger. Til dette vil jeg spørre hvorfor ikke også de store supermarkedene og andre forretninger ble beordret stengt dersom det var så farlig å bevege seg utendørs!? Kanskje burde det vært innført portforbud?? Hvor skal denne dårskapen ende? Jeg forstår at man kan komme i en situasjon der avlysning er nødvendig grunnet værforholdene, og avlysninger grunnet frosne baner hadde vi da også før i tiden, slik mange som så tippekampen i tidligere dager vil huske. Men ikke minst når det gjelder regn og gjørmete baner har man blitt usedvanlig pysete, og de menn som spilte sin fotball før pengene, TV-selskapene og Premier League ødela sporten må hoderystende erindre de gjørmebad de spilte fotball på. Vi husker eksempelvis bilder fra gjørmebadet på Baseball Ground i Derby, der straffemerket måtte males på nytt på direktesendt TV etter å ha blitt vasket bort av regn og forsvunnet i gjørmen. Det var de gode gamle dager, og man kan undre seg hvor de virkelig menn i den engelske fotballen har gjort av seg. Kanskje spiller de i dag rugby?

 

Frustrert og oppgitt gikk jeg videre den omtrent halvtimes lange turen opp til Waterside Stadium, der Walton Casuals spiller sine hjemmekamper. Her hadde derimot de ansvarlige allerede forlatt åstedet, og stadionet var lukket og låst slik at jeg ikke kom meg inn for å ta en kikk på interiøret. Følgelig fikk jeg heller ikke sjekket gressmatta som jeg imidlertid var nokså overbevist om at ikke kunne være altfor ille, etter å ha sett den fine matta hos deres lokale rival. Stien langs Themsen var i hvert fall forandret til et gjørmebad, der jeg vendte om for å returnere til hotellet. Knaphill informerte nå om at de ville diske opp med grillmat og andre godsaker, før de merkelig nok kun to-tre minutter senere plutselig kunne fortelle at også deres kamp hadde blitt avlyst!

 

Jeg fikk praiet en forbipasserende taxi og returnerte i irritasjon til Ashley Park, der jeg med en pint i hånden vurderte alternativene. Det var for sent for å dra til Derby Countys usjarmerende Pride Park, og det eneste gjenværende alternativ i sør var lokaloppgjøret mellom Aveley og Tilbury i Isthmian League Division One North. En lokal helt hevdet på Kempster-forumet at Aveley har en historie med å arrangere kamper på dager da andre i regionen sliter med frosne baner. Men det sier nok kanskje mer om hvor vanvittig pinglete Isthmian-folket har blitt hva gjelder avlysning, for på det området har faktisk Isthmian League virkelig blitt en versting! Jeg hadde uansett tidligere besøkt Aveley og deres herlige Mill Field, og ønsket meg i utgangspunktet til en ny destinasjon. Men nå da det var eneste alternativ, var det bare å bite i det sure eplet. Og når sant skal sies er Mill Field i det minste et stadion verdig en revisit – ikke minst etter som Aveleys tid der dessverre går mot slutten.

 

Dermed var det bare å raskt tømme glasset og kaste seg på toget inn til London Waterloo. Derfra gikk turen med tubens Jubilee Line til West Ham, der jeg tok plass på toget til Shoeburyness. Jeg ble med dette så langt som til Rainham, og fikk snart ordnet en taxi til Aveley og Mill Field. Aveley er en liten plass helt sørvest i Essex; helt ved grensen til Greater London. Fra Charing Cross i London sentrum er det drøyt to og en halv norsk mil ut hit, og mange av de rundt 8 000 innbyggerne jobber selvsagt i metropolen. I tillegg til å ligge i et område som domineres stort av West Ham-supportere, har non-league klubbene tøffe kår i denne delen av Essex, der et stort antall klubber ligger tett som hagl.

 

Med en drøy time til avspark hadde man fortsatt ikke bemannet telleapparatene, men da klubbhusets bar akkurat hadde åpnet, gikk jeg dit inn. Denne entres fra utsiden av anlegget, og en representant for hjemmelaget beklaget at varmen ikke fungerte som den skulle, slik at det var nokså kaldt der inne. Men jeg fikk da byttet £3,50 mot en pint med Strongbow, og fra karen som var på vei ut med kveldens kampprogram fikk jeg sikret meg et eksemplar for £2. På baksiden av dette kunne man for øvrig se en illustrasjon av hvordan klubbens nye anlegg ved Belhus Park vil bli. Hjemmemanager Justin Gardner har ekstatisk hevdet at Aveley vil få non-leagues beste hjemmebane(!), men den uttalelsen får stå for hans regning. Hva gjelder det temaet, så befinner vi oss tydeligvis på to vidt forskjellige planeter og har ikke minst helt forskjellige kriterier vi legger til grunn.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå at det fra klubbenes side vil være økonomisk sett attraktivt med moderne anlegg og kunstgress, men må de være så ufattelig kjedelige?? Mens Mill Field er et herlig stadion jeg satt pris på å besøke igjen, vil jeg neppe ivre etter å besøke det nye komplekset de håper å ha ferdig til sesongstart neste sesong. Det er trist at dette kan vise seg å være klubbens siste sesong på Mill Field! Under en røykepause benyttet jeg anledningen til å betale de £9 i inngangspenger, men idet jeg skulle til å ta en kikk innenfor kom en gammel kjenning ut av sin tyskregistrerte bil. Det var den bereiste groundhopperen Jens som med kvinnelig følge hadde tatt turen til Essex, og sammen tok vi heller turen inn i baren igjen, der vi ble sittende og samtale over en pint.

 

Den tyske duoen hadde også blitt offer for avlysning da de hadde tenkt seg på kampen hos South Park, og også Jens hadde blitt tvunget til en revisit i Aveley. Mens jeg nå hadde fått roet meg ned såpass at jeg satt pris på returen til Mill Field, var Jens fortsatt meget irritert. Han hevdet at avlysninger grunnet regn nærmest er uhørt i en rekke andre land på kontinentet, og trakk spesielt frem Belgia som et land der han mener kampene i all hovedsak spilles og fullføres om det sprutregner aldri så mye. En gruppe bortefans hadde også slått seg ned ved nabobordet, og blant den fremmøtte Tilbury-fansen var Andy Swallow – tidligere eier av Grays Athletic og beryktet West Ham hooligan. Han og hans kompiser hevdet at Tilbury med sin dårlige sesongstart først og fremst ville ha som mål å beholde plassen denne sesongen.

 

For hjemmelaget sin del hadde Aveley tatt seg opp i playoff-sjiktet, der de med femteplassen før kamp la beslag på den siste playoff-plassen. Og selv om de ble jaktet av flere klubber som har kamper til gode, uttrykte hjemmefolket håp om at de muligens vil kunne ta seg til playoff. Det ville i så fall være en god sesong, hevdet de. Med ti minutter til kampstart var det på tide å komme seg ut og ta oppstilling, og vi gikk gjennom telleapparatene og inn på Mill Field. Den domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det er denne langsiden som gir Mill Field sin herlige karakter. Sittetribunen er flankert av herlige ståtribuner som også strekker seg hele banens lengde i forkant av den nevnte hovedtribunen. Klubben har for øvrig spilt her siden 1953, og hovedtribunen ble bygget i 1957.

 

På kortsiden nærmest inngangspartiet er publikum henvist til såkalt hard standing, mens man midt på motsatt kortside har en liten ståtribune i to seksjoner. Denne er av den moderne prefabrikerte typen man gjerne ser ved nye anlegg i non-league. Borte langside har en stillas-lignende konstruksjon som gir tak over hodet på en liten seksjon, der man har tre-fire betongtrinn som strekker seg mesteparten av denne langsiden. Etter å ha fått kloa i en stensil med lagoppstillingene, rakk jeg akkurat å foreta en kjapp runde rundt anlegget før jeg i germansk selskap kunne se de to lokale rivalene sparke i gang det som var min siste kamp for året.

 

Det startet i høyt tempo og med et tidlig overtak til vertene. Tilbury-keeper Jack Giddens måtte i aksjon da Kyle Asante avsluttet på mål, og kort etter skjøt Theo Ola like utenfor. Det jevnet seg snart mer ut, men det høye tempoet fortsatte mens spillet svingte frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Tilbury kunne tatt ledelsen på kampens første corner, men en heading ble glimrende reddet av Millers-keeper James Marrable, og resulterte kun i to nye cornere. Jack Stevenson spilte gjennom Steve Carvell med en utsøkt ball, men minst like eminent var det defensive arbeidet til gjestenes Jimmy Cook som avverget en farlig situasjon. Etter tjue jevnspilte minutter begynte Tilbury å ta over noe, og Elliott Johnsons heading like over var et varsel om hva som skulle komme.

 

I det 25. minutt tok The Dockers ledelsen etter at Emiel Aiken vippet ballen elegant frem til Tony Martin som befant seg alene med keeper. Fra rundt 16-meterstreken lobbet han ballen over Marrable og i mål til 0-1. Aveley kunne kvittert like etter, da Kyle Asante var på vei alene gjennom, men Bradley Webb var med en glimrende takling reddende engel for Tilbury. Harry Cook skapte en del problemer for Aveley, og to ganger i løpet av få minutter lurte han seg inn bak deres bakre firer. Vertene skal prise seg lykkelig over at avslutningene ikke sto i stil. I omgangens siste minutt ble et innlegg headet tilbake til Tom Wood på bakerste stolpe, og han satt ballen forbi en Marrable som nok burde ha reddet. 0-2, og The Dockers kunne gå i garderoben med en etter hvert ikke helt ufortjent ledelse. Dockers-manager Gary Henty var nok svært fornøyd med hvordan hans spillere hadde utført hans slagplan.

 

Etter en forfriskende pint i klubbhusets bar gikk vi igjen ut i Essex-kvelden idet vi så andre omgang starte med et Aveley-lag som umiddelbart startet jakten på en tidlig redusering. Spencer Harrison fikk tidlig den sjansen, men presterte å heade ballen vekk fra mål i stedet for på mål. Like etter ble Theo Ola klippet ned på vei gjennom, men det påfølgende frisparket ble klarert av Tilbury-forsvaret. Gjestene virket nå fornøyd med å forsvare seg, noe de også gjorde godt, og selv om Aveley dominerte hadde de en frustrerende aften foran mål. Paul Preston skjøt himmelhøyt over, og da Theo Ola ble spilt gjennom fikk en utrusende keeper Giddens blokkert.

 

Hjemmelaget satt innpå Petrit Elbi etter en times spill, og han skapte umiddelbart mer hodebry for gjestene. Først spilte han gjennom Steven Carvell, men mens han kom alene med keeper hevet linjemannen flagget for offside. Deretter headet han like over, og kort etter var Elbi på farten igjen, men hans skudd suste centimetere over tverrliggeren til keeper Giddens. Det nærmeste Tilbury kom i andre omgang var et frispark som gikk over mål, og det var Aveley som nå styrte showet, dog uten særlig resultat. Med drøye fem minutter igjen ble innbytter Charlie Gregorys heading blokkert på streken, og da et frispark i sluttminuttene forandret retning i muren og gikk rett i klypene til keeper Giddens, da endte det med borteseier 0-2.

 

En taktisk seier for Tilbury som hadde levert en defensivt svært solid kamp. Jens skulle tilbake til Redhill, der han hadde hotell, og tilbød meg skyss tilbake til Rainham stasjon. Det takket jeg selvsagt ja til, og jeg ble sluppet av idet jeg så et av London-togene komme inn på perrongen på andre siden. Jeg ropte takk for turen mens jeg løp over overgangen og fikk kastet meg på i siste liten. Så gjensto «bare» turen inn til West Ham, tube-turen til Waterloo, og tog tilbake til Walton-on-Thames. Der steg jeg av rundt kvart på tolv, og rakk akkurat en siste pint på Ashley Park før jeg trakk meg tilbake etter nok en frustrerende dag. Alt i alt kunne det dog vært enda verre, for jeg fikk da i det minste unnagjort et sannsynligvis siste besøk på et herlig anlegg som jeg og mange med meg uten tvil vil savne når Mill Field dessverre snart blir jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger.

 

Revisit:
Aveley v Tilbury 0-2 (0-2)
Isthmian League Division One North
Mill Field, 30 December 2014
0-1 Anthony Martin (25)
0-2 Thomas Wood (45)
Att: 132
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 01.01.2015: Barrow v AFC Fylde
Previous game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient

More pics

 

 

Jeg befant meg i Walton-on-Thames, helt nord i Surrey, der jeg hadde tenkt meg på kampen Walton Casuals v Corinthian Casuals i Isthmian League Division One North. Dessverre ble den nok et offer for det som virker være stadig mer pysete dommere, og allerede rett etter innsjekking var jeg klar over at kampen hadde blitt avlyst. Mens jeg grunnet på de andre alternativene, unnet jeg meg likevel en spasertur i Walton-on-Thames for å ta en nærmere kikk på hjemmebanene til de to lokalrivalene Walton & Hersham og Walton Casuals, som begge spiller i Isthmian League Division One North.

Walton & Hersham spiller på Stompond Lane, der buret for sleggekast og diskos vitnet om at dette er et flerbruksanlegg. Med løpebaner rundt banen er den langt fra optimal for fotball, og slike anlegg scorer aldri særlig høyt hos undertegnede. Likevel skal det sies at hovedtribunen på den ene langsiden slett ikke var så verst i seg selv.

Derfra gikk turen videre opp mot Waterside Stadium, der Walton Casuals holder til. I motsetning til hos sine lokale rivaler var her anlegget lukket og låst slik at jeg dessverre ikke fikk noen innvendig kikk. Men jeg fikk da knipset et par bilder av eksteriøret før jeg vendte om, og etter hvert satt kursen mot kamp i Aveley.

 

 

 

Mandag 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient

 

Siden det var romjul var det ikke frokost før fra klokka halv ni, og jeg hadde til hensikt å forlate Weymouth med 08.53-toget, men min vert hadde laget klar en nistepakke til meg som jeg kunne ta med på toget. Det som skulle vise seg å bli en frustrerende dag startet med at jeg satt meg på det nevnte toget til Bristol Temple Meads, der jeg etter planen skulle bytte tog på ferden til Stoke-on-Trent. Planen var å se Newcastle Town v Mickleover Sports i Northern Premier League Division One South, men utsiktene hadde allerede i noen dager vært dystre. Dagen før hadde klubben postet et bilde av deres Lyme Valley Stadium som lå under et teppe av snø, og de var nokså pessimistiske. En av alternativene denne dagen var Yeovil Town, og en stund etter at jeg på denne togturen passerte nettopp Yeovil fikk jeg bekreftet at dagens kamp i The Potteries nå allerede var avlyst. På tide med plan B.

 

Heldigvis kunne jeg uten kostnad avbestille mitt hotell i Stoke frem til klokka 14, og etter at det var gjort slo jeg meg ned på stasjonspuben på Temple Meads for å vurdere alternativene. I Berkshire lokket Binfield med lokalderby mot Bracknell Town, og en rekke groundhoppere fra både inn- og utland hadde meldt sin ankomst til Stubb’s Lane. Min kompis Marc kjenner godt Binfield-manager Roger Herridge, og via ham fikk jeg vite at man fortsatt hadde tro på kamp. Roger lovet å sjekke opp, og jeg bestemte meg for å ta sjansen og satt meg på toget til Reading. Allerede før ankomst kunne imidlertid Roger fortelle at det ville bli holdt en pitch inspection i halv fire tiden, så mens jeg ventet på resultatet av denne, slo jeg meg ned på Reading-puben The Monks’ Retreat der jeg benyttet ventetiden til å saumfare Readings hotellutvalg for dagen.

 

Snart kom meldingen jeg hadde fryktet. Også lokaloppgjøret i Binfield var avlyst, og nå var gode råd dyre. Siste alternativ var nå Yeovil, og jeg tok en rask diskusjon med meg selv om hvorvidt jeg virkelig skulle gidde å stresse den lange veien dit ned. Jeg kom fort til den konklusjonen at det måtte være et bedre alternativ enn å furte i Reading, selv om Marc forsøkte å lokke meg med ut i Wokingham. Det var i romjula buss for tog på flere av avgangene mellom Reading og Reading West, men for å rekke toget jeg nå var avhengig av kastet jeg meg i en taxi som raskt fraktet meg ut til Reading West. Der holdt jeg av alle ting på å miste toget da jeg stilte meg på feil perrong (i motsetning til normalt var det tydeligvis helt vilkårlig hvilken perrong de forskjellige togene kom på, og av gammel vane stilte jeg meg på perrongen som normalt betjener tog mot Basingstoke etc). Heldigvis sto toget der flere minutter over tiden før det tøffet av gårde med undertegnede ombord, etter at jeg hadde innsett realiteten og i siste liten fått beinflydd over plattformen.

 

Etter et hurtig togbytte i Basingstoke benyttet jeg reiseveien til å booke overnattingsstedet jeg hadde sett meg ut i Yeovil, og like før klokka halv sju kunne jeg stige av på Yeovil Junction. Yeovil betjenes av to stasjoner, men både denne og Yeovil Pen Mill ligger på helt andre siden av byen i forhold til fotballstadionet, og et godt stykke utenfor sentrum. Faktisk ligger Yeovil Junction så langt utenfor Somerset-byen at den inntil ganske nylig faktisk lå i et annet grevskap – nemlig Dorset! Heldigvis sto det en taxi der, slik at jeg raskt fikk drosjekusken til å sette kursen mot sentrum og puben The Globe & Crown. Jeg fikk i all hast sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg strøk på dør og strenet ned til nærmeste taxiholdeplass.

 

Yeovil ligger helt sørøst i grevskapet Somerset, omtrent seks og en halv norsk mil sør for Bristol. Byen har et innbyggertall på rundt 40 000, og var tidligere et sentrum for hanskeindustrien – noe som har gitt fotballklubbens dens kallenavn ‘The Glovers’. Senere har andre næringsveier tatt over, og spesielt gjelder dette forsvarsindustrien som fortsatt er viktig i byen. Dette var også grunnen til Yeovil ble offer for tyske bombinger under andre verdenskrig. Taxituren bekreftet det jeg allerede visste; at det var nokså lang vei ut til handelsparken der Huish Park ligger. Men snart kunne jeg med drøye tre kvarter til avspark oppsøke billettluka for å slå kloa i en billett. Jeg valgte meg hjemmefansens ståtribune bak det ene målet, men jeg vil hevde at £25 for anleggets billigste billetter på dette nivået grenser til noe bortimot landeveisrøveri.

 

Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i League One, og Leyton Orient var motstander. Skjønt det skulle man kanskje ikke tro når man så klubbsjappa, som nærmest bugnet over av produkter spesielt produsert for den kommende FA Cup kampen mot Manchester United. De hersens half and half produktene var å se overalt, og man hadde ikke nøyd seg med skjerf. Både luer, kopper, pins og rekke andre produkter var produsert for supportere som tilsynelatende holde med begge lag(?). Jeg nøyde meg med å plukke ut en ordinær pin med klubbens logo, fikk omsider avlevert mine £3, og betalte 20p til en kar som sto med en bunke team sheets. I den forbindelse er det noe pussig at mens ligaklubber som absolutt burde ha råd til å dele ut slikt gratis tar seg betalt for det, mens man lenger nedover i pyramiden gjerne ser at små klubber som ikke har rare økonomien med glede deler de ut gratis. Uansett fikk jeg tatt noen bilder av anleggets eksteriør før jeg entret tribunen med sponsornavnet Thatchers Gold Stand.

 

Huish Park har vært klubbens hjemmebane siden de 1990, da de flyttet fra langt mer sjarmerende og sentrumsnære The Huish, som var beryktet for sin skrånende gressmatte. Det nye anlegget er langt fra like sjarmerende, og fremsto for meg som nokså anonymt. Det jeg først og fremst har å si godt om Huish Park er at de fortsatt i det minste har to ståtribuner, og således var kanskje nedrykket våren 2014 en positiv ting, da et lengre opphold i Championship ville medført tullete krav om et all seater stadion. En av disse ståtribunene er tribunen jeg hadde valgt meg, og dette er anleggets eneste ståtribune under tak. På motsatt kortside står bortefolket under åpen himmel, og jeg tok meg i å håpe på øsende regnvær av bibelske proporsjoner når ManU-supporterne en snau uke senere skulle stå her.

 

Begge langsidene er moderne sittetribuner av den lite spennende typen. Til høyre for meg hadde jeg East Stand, der en del av bortesupporterne også er tildelt en liten seksjon nærmest bortetribunen på den andre kortsiden. På motsatt langside er Main Stand nokså identisk, med det unntaket at den har en rekke VIP-bokser i bakkant. Alle anleggets tribuner har også fått (selvsagt stadig skiftende) sponsornavn; det ene mer usjarmerende enn det andre. På tribunen rundt meg virket det ut fra samtalene som om en stor del av supporterne var mest opptatt av den kommende FA Cup kampen mot det store «forretningsimperiet» fra nordvest, mens andre hevdet nervøst at dagens kamp helst burde vinnes om klubben skal begynne å plukke poeng for å ta seg ut av nedrykkssumpa de har havnet i.

 

Forrige sesongs snarvisitt i Championship bekreftet vel kanskje at det var et steg for mye for den lille Somerset-klubben, som etter nedrykket igjen er involvert i ny nedrykksstrid. Tross alt har man kun spilt i Football League siden 2003, men før den tid var Yeovil kjent som en av de mest kjente non-league klubbene, og en virkelig giant killer. Ingen non-league klubb har vel slått ut flere klubber fra Football League enn nettopp Yeovil Town, og de har flere ganger tatt seg langt i FA Cupen. Ikke minst i 1947/48-sesongen, da de blant annet slo ut selveste Sunderland før de først i femte runde omsider måtte gi tapt for Manchester United foran 81 000 tilskuere på Maine Road i Manchester.

 

Yeovil Town lå som tabelljumbo med kun 20 poeng på 22 kamper, og hadde tre poeng opp til Crawley Town på sikker plass. På tredje siste plass lå dagens motstander Leyton Orient to poeng foran sitt vertskap, men etter forrige sesongs gode innsats mistenkte jeg muligens at de burde være noe bedre enn tabellplasseringen tilsa. Det er dog noe som heter at tabellen ikke lyver.. En eventuell vinner av dette oppgjøret ville uansett ta seg opp på sikker plass på bekostning av Crawley Town. Med manager Gary Johnsons heltestatus i Yeovil var det for øvrig litt overraskende å høre folk mumle lavmælt om at det kanskje var på tide å skille lag med ham.

 

Kampen ble sparket i gang, men underholdningen uteble på en iskald Huish Park. Det var innledningsvis en nokså tam affære som utspilte seg, og det var langt mellom sjansene i en omgang der mye av spillet foregikk på midtbanen. Orient hadde tidlig mye ball, mens halvsjansene stort sett ble skapt av Yeovil. Tom Eaves og James Hayter avsluttet utenfor målet, mens Orient-keeper Gary Woods hadde få problemer med avslutninger fra Ajay Leitch-Smith og Hayter. Stephen Athurworrey trodde han hadde gitt The Glovers ledelsen da hans volley fant nettmaskene etter et drøyt kvarter, men linjemannen hadde vinket for offside.

 

Det gikk ytterligere ti minutter før Orient skapte sin første sjanse, men Bradley Pritchard imponerte ikke med sin avslutning som gikk rett i klypene på Yeovil-keeper Jed Steer. Med drøyt ti minutter til pause var det imidlertid Pritchard som la innlegget som fant en umarkert Chris Dagnall på bakerste stolpe, og han kunne stange londonerne i ledelsen med sitt åttende mål for sesongen. 0-1! Etter dette var det usedvanlig tamt i Somerset-kulda, og det virket som om begge lagene bare tuslet rundt og ventet på pausen og varmen i garderobene. Yeovil slipper heldigvis fortsatt tilskuerne ut for å røyke i pausen, og dette benyttet jeg meg av før jeg slo fra meg tanken om å stille meg i den lange matkøen, selv om det egentlig fristet med en Bovril i kulda.

 

Andre omgang startet noe friskere, men vertenes Stephen Arthurworrey hadde på seg ryggsekken da han avsluttet over fra god posisjon. På motsatt banehalvdel holdt Chris Dagnall på å score sitt andre etter et langt innkast, men Ben Nugent fikk på akrobatisk vis klarert på streken. Også Bradley Pritchard kunne doblet Orients ledelse, men hjemmekeeper Steer vartet opp med en god redning. De måtte imidlertid ikke vente altfor lenge. Steer måtte gi retur på et skudd fra Dean Cox, og veteranen Kevin Lisbie var frempå og satt ballen i mål. Timen var passert, og det sto 0-2.

 

Det virket nesten som om Yeovil-spillerne allerede hadde tankene på det kommende cupoppgjøret, for de fremsto spesielt i andre omgang som svært svake, og Orient-keeper Woods måtte drive med tøy og bøy for å holde varmen. Innbytter Josh Innis fikk imidlertid en glimrende ball fra Nathan Smith, men klarte ikke å strekke seg tilstrekkelig til å få foten på ballen. I stedet satt Orient spikeren i kista med fem minutter igjen, da David Mooney la tilbake til Dean Cox, som satt inn sitt mål nummer 50 for klubben og fastsatte sluttresultatet til 0-3. Yeovils frustrerende aften foran mål ble vel greit illustrert da både Josh Inniss og Tom Eaves begge gikk for samme ball, og de ødela for hverandre slik at ingen fikk kontakt. Men på det tidspunktet hadde allerede mange av de 4 132 tilskuerne forlatt Huish Park.

 

Man kan jo undre seg hvor de befant seg, alle de som hadde køet i timesvis for å sikre seg billett til cupkampen mot Manchester-giganten. Samtidig tenkte jeg at mange av bortesupporterne kanskje ikke ville ha så lang reisevei den dagen, slik de onde tunger kanskje har rett i. De Celtic-lignende fargene gjør det ikke spesielt enkelt å like Yeovil, men mens et og annet rop om «Johnson out!» for første gang ble hørt på Huish Park, ønsket jeg mine sidemenn oppriktig lykke til i den kommende FA Cup kampen, og forlot Huish Park. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskelige enn forventet! I etterpåklokskapens navn burde jeg da også forhåndsbestilt taxi, for det er overhodet ingen offentlig transport herfra tilbake mot sentrum – i hvert fall ikke etter kveldskamper.

 

Første firma jeg ringte fortalte om ventetid på halvannen time, og ditto selskap nummer to. Alle gode ting burde kanskje vært nummer tre, men jeg valgte dessverre å bestille taxi til tross for en varslet ventetid på en halv time. Tre kvarter senere ringte jeg for å purre, og en irritert person i andre enden bjeffet om at jeg ville bli oppringt når de var der. Ytterligere en halv time senere var det jeg som var irritert, men nå fikk jeg beskjed om at taxien hadde vært der allerede. Selv Orients lagbuss og alle supportere og klubbrepresentanter hadde for lengst forlatt området, så jeg ville garantert visst om dette var tilfellet, men han la rett og slett på røret! Andre selskap meldte om fortsatt ventetid på bortimot halvannen time, men en av de hevdet at jeg med rask gange kunne gå inn til sentrum på 35-40 minutter.

 

Kulda var medvirkende til at jeg også gikk svært raskt da jeg i raseri lot apostlenes hester bære meg mot sentrum. Google Maps vitnet om en anslått gangtid på 50 minutter, men jeg endte opp med å gå de på 30-35 minutter, og passerte mot slutten av turen Tesco-supermarkedet som ligger der Yeovil Town en gang spilte på gamle The Huish. Dessverre er deres nye anlegg et godt eksempel på at dagens fotballklubber dessverre ser på det som «fremskritt» å flytte til avsidesliggende nybygg med en beliggenhet som man nærmest er avhengig av bil for å ta seg til. Puben der jeg hadde rom var for lengst stengt for kvelden da jeg returnerte, og dermed fikk jeg heller aldri spurt om WiFi-passordet. Jeg fikk da til slutt sett en kamp denne dagen, men etter denne dagen håper jeg vel at mitt første besøk ved Huish Park også blir mitt siste!

 

English ground # 224:
Yeovil Town v Leyton Orient 0-3 (0-1)
League One
Huish Park, 29 December 2014
0-1 Chris Dagnall (34)
0-2 Kevin Lisbie (62)
0-3 Dean Cox (85)
Att: 4 132
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 30.12.2014: Aveley v Tilbury
Previous game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town

 

More pics

 

 

 

 

Søndag 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town

 

Etter en god natts etterlengtet søvn var jeg frisk og rask da det var tid for å forlate Eastbourne med 07.55-toget til London. Ved Clapham Junction hoppet jeg av og byttet til toget som skulle ta meg til endestasjonen i Weymouth. Ved visitten i Eastbourne dagen før kunne jeg fått nesten en times kortere reise til Weymouth denne dagen ved å heller overnatte i Brighton, men Eastbourne bød ikke uventet på rimeligere overnatting, samtidig som jeg ved mine tidligere besøk i byen aldri helt har likt meg noe særlig i Brighton. Mens jeg vekslet på å ta meg en blund og å lese i den medbragte boka mi tok vi oss sakte men sikkert nedover mot Dorset, og like etter klokka halv ett kunne jeg etter fire timer og førti minutter på reisefot stige av i Weymouth.

 

Weymouth ligger ved den engelske kanal, nærmest som en utpost helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Weymouth har et innbyggertall på drøyt 50 000, og det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, og herfra går det ferjer til blant annet kanaløyene Guernsey og Jersey. Weymouth ligger dessuten midt på den 155 km lange kyststripa som strekker seg fra Swanage til Exmouth, og som kalles Jurassic Coast. Jeg hadde jo så sent som en måned i forveien hatt en frustrerende dag her i Weymouth, da jeg ble offer for avlysning(er) da jeg hadde planer om å se toppoppgjøret mellom Weymouth og Poole Town – et oppgjør som har fått navnet «El Jurassico».

 

Værmeldingen hadde uken i forveien skapt visse bekymringer, men hadde senere heldigvis bedret seg, og med den herlige dagen man nå hadde i Weymouth kunne vel selv ikke etter hvert pysete engelske dommere finne påskudd til å avlyse?! Etter å ha spasert de få minuttene til Gresham Hotel, beliggende langs strandpromenaden, fant jeg døra låst og med en lapp som informerte om at eieren var ute et raskt ærend. Derfor satt jeg meg på benken ute på verandaen og nøt sola mens jeg leste litt. Innsjekking var egentlig ikke før klokka 14, men da den trivelige innehaveren ankom et snaut kvarter senere, hadde han allerede rommet klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og sette kursen mot Wessex Stadium ved hjelp av taxi.

 

Drosjekusken slapp meg av utenfor Wessex Stadium, som også går under navnet Bob Lucas Stadium, til ære for en tro tjener som i en årrekke hadde vervet som klubbpresident, men som til slutt tapte kampen mot kreften. Det ble innviet i 1987, på tomten til byens gamle speedwaybane, etter at klubben mistet sin gamle hjemmebane Recreation Ground til en supermarkedkjede. Som så mange andre nye anlegg ligger det et godt stykke utenfor sentrumskjernen, men til å være et såpass nytt anlegg tar det seg utrolig nok svært godt ut. Ved min forrige (og skuffende) visitt så jeg ikke annet enn anleggets eksteriør, men etter å ha tatt noen nye bilder av dette, betalte jeg meg inn med £11 og kunne omsider ta en nærmere kikk på det som befant seg på innsiden.

 

Jeg klager til stadighet over hvor ufattelig nitriste og kjedelige de moderne fotballstadioner er (både i PL/FL og i non-league), og hvordan selve evnen til å bygge noe som faktisk er interessant og har karakter dessverre synes å ha gått tapt en gang i løpet av 1960- eller 1970-årene. Det nærmeste på mine turer hadde kommet et nybygg som virkelig fant i smak var vel det nåværende stadionet i Ilkeston, selv om heller ikke det fikk blodet til å bruse voldsomt. Jeg har imidlertid i lengre tid vært klar over at Weymouths stadion var et unntak, og jeg har en stund ønsket meg hit. Men da jeg først befant meg på Wessex Stadium fremsto den som enda flottere enn forventet, selv om jeg selvsagt har sett et utall bilder herfra.

 

Jeg kom inn på en av flankene på langsiden som domineres av hovedtribunen, og etter å ha betalt £2 for et kampprogram, kunne jeg ta fatt på min runde rundt banen, som denne gang gikk mot klokka. Er det noe jeg liker så er det ståtribuner som følger svingen i hjørnene, og dette er tilfelle i alle fire hjørnene på Wessex Stadium. Hovedtribunen er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant og på sidene. På begge sider av denne sittetribunen er det ståtribuner på flankene. De øvrige tre sidene er nokså identiske, med flotte ståtribuner med bølgebrytere i klubbens farger som bidro til å ytterligere forsterke mitt god førsteinntrykk. På midten av disse tre sidene har tilskuerne tak over hodet, mens man på flankene står under åpen himmel. For øvrig tok Weymouth med seg de gamle klassiske flomlysmastene fra sin gamle bane da de flyttet til Wessex Stadium.

 

Det er med en viss undring jeg leser den normalt svært så «stadion-kyndige» Peter Miles’ lite entusiastiske vurdering av anlegget i sin ypperlige bok «Homes of Non-League Football», der han mener at Weymouth nok ser med misunnelse på rivalen Dorchester Towns enda nyere anlegg, som han hevder har langt mer karakter. Andre erfarne britiske groundhoppere jeg har snakket med har da også uttrykte undring over dette, og mange mente at de (som meg) foretrakk Wessex Stadium. Nå har jeg riktignok ikke ennå besøkt Dorchester Towns nye Avenue Stadium, men jeg har da sett en rekke bilder, og også sett det fra toget ved flere anledninger. Når det er sagt, ser Avenue Stadium også flottere ut enn det aller meste av nye stadioner, men jeg holder likevel personlig en knapp på Wessex Stadium. Likevel…det spørs om ikke en visitt til Weymouths gamle Recreation Ground hadde vært enda gjevere.

 

Hovedtribunen huser også det som finnes av kontorer, garderober og den slags, og det var her jeg fant trappa som førte opp til baren i andre etasje. Med en times tid til kampstart var det allerede godt fremmøte, men etter å ha byttet £3 for en boks med Thatchers Gold fant jeg meg et bord og satt meg ned for å bla litt i kampprogrammet. Denne dagen skulle det kjempes om poeng i Southern League Premier Division, og motstander var Arlesey Town som hadde reist den lange veien ned fra Bedfordshire. Og mens vertene kjempet helt i toppen, var gjestene for alvor involvert i nedrykksstriden.

 

Weymouth var allerede før sesongen en av mine (og mange andres) største favoritter til tittelen og opprykk. Klubben var i 1979 med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier, og tok andreplassen i dens første sesong. I 1989 måtte de ta turen ned, men var i 2006 tilbake i non leagues ypperste selskap. Det ble med tre sesonger, som ble fulgt opp av to strake nedrykk. Nå kan de være på vei tilbake. Poole Town hadde en vanvittig sesongstart, og vil nok imidlertid ha et ord med i laget. I tillegg til sine Dorset-rivaler advarte hjemmefansen jeg snakket med også for Corby Town, som virkelig virker å ha funnet formen. Man ville heller ikke helt avskrive hverken Redditch United eller Truro City.

 

Weymouth hadde brukt Boxing Day til å beseire sine bitreste rivaler Dorchester Town, før det faktisk hadde brutt ut et større slagsmål mellom supportere i baren i Dorchesters klubbhus etter kampen. Dagens kamp mot Arlesey var for øvrig dagens eneste kamp i Southern League, og hjemmelaget kunne med seier innta delt tabelltopp med kamper til gode. En hjemmesupporter jeg snakket med minnet også om at man fortsatt har til gode å oppdatere tabellen ved å trekke fra poeng tatt mot Hereford United, etter sistnevnte klubbs triste skjebne. Dette vil visstnok også være til Weymouths fordel.

 

For Arlesey Town sin del er nok ambisjonene for denne sesongen nå først og fremst begrenset til å beholde plassen. Etter påfyll i baren stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin (£3,50), og i tillegg endte jeg opp med å betale £3 for DVD og kampprogram fra Weymouths møte med selveste Nottingham Forest i 2005/06-sesongens FA Cup. Ved kontoret på utsiden av klubbsjappa fikk jeg også snappet til meg en stensil med lagoppstillingene, før jeg også fikk tid til å oppsøke matutsalget før kampstart. £4,50 fattigere kunne jeg meske meg med en dobbel cheeseburger med bacon mens jeg tok oppstilling på ståtribunen på den ene siden av hovedtribunen, der man hadde røykeområde.

 

Weymouths nysignering Alec Fiddes fra Weston-Super-Mare startet på bekostning av for Tim Sills, som mange vil huske fra blant annet Aldershot Town og Torquay United. Det var dog en større overraskelse for meg å registrere at min gamle Reading-helt Dave Kitson har returnert til sin tidligere klubb og inntatt en rolle som spillende assistentmanager i Arlesey Town. Han var imidlertid ikke oppført på lagoppstillingen denne dagen, men gjestene startet imidlertid friskt. Grunnet suspensjoner på Jamie Laird og Calvin Brooks, hadde Weymouth sett seg nødt til å gjøre to endringer i sin bakre firer, der Steve Colwell og Sam Poole kom inn. Visse problemer innledningsvis skyldtes kanskje en ny firer der bak.

 

Da Sam Poole ga bort ballen til Nathan Hillaire, stormet sistnevnte inn i feltet og avsluttet like utenfor med sin spisskollega Hallelujah Basmel bedre plassert. Da jeg registrerte sistnevntes temmelig spesielle navn på lagoppstillingen ga det også svar på hvorfor Arlesey-manager Nick Ironton stadig ropte «Hallelujah! Hallelujah!» fra sin posisjon på laglederbenkene. Jeg undret først på om han hadde fått en plutselig religiøs åpenbaring, men så var altså ikke tilfelle. Etter den noe usikre innledningen fikk imidlertid The Terras snart skikk på sakene, og tok sakte men sikkert kontroll over kampen.

 

Etter godt forarbeid av Chris Shephard og Alec Fiddes, ble Blues-keeper Nick Thompson for første gang testet av Alan Kellys skudd. I sin debut fra start fortsatte Fiddes å skape problemer ute på vingen, og et av hans innlegg fant den notoriske målscoreren Stewart Yetton, som avsluttet like utenfor krysset til keeper Thompson. Etter flott samspill med Ashley Wells avsluttet Chris Shephard på mål, men Thompson var raskt nede ved stolpen og fikk avverget. Weymouth fortsatte å male på, og man kunne tydelig se deres spesielt offensive overlegenhet. Men det måtte et straffespark til for at de skulle få hull på den berømte byllen.

 

Alan Kelly gikk i bakken i en duell med Arleseys Dave Curran, og etter å ha konferert med sin linjemann pekte dommeren på straffemerket. Det var vel aldri noen tvil om hvem som skulle ta straffen, og frem steg kaptein Stewart Yetton. Han scoret sikkert sitt tredje straffemål på to kamper, og sendte The Terras i føringen etter drøyt 25 minutter. Yetton, med karakteristisk skjegg og frisyre, var en spiller jeg virkelig hadde sett frem til å ta i øyesyn, da han både for Truro City og nå Weymouth har vært en målgarantist. Han har scoret i majoriteten av kampene han har spilt denne sesongen, men tar da riktignok også straffesparkene.

 

Det var dog intet behov for straffespark da Yetton kun to minutter senere doblet ledelsen med sitt andre. Shephard fikk tid og rom til å legge et presist innlegg som ble kontant headet i mål av Yetton. George Rigg kunne økt ytterligere da han fyrte av et langskudd som smalt i tverrliggeren, og Weymouth virket nærmest å kunne gjøre som de ville. Sekunder senere kontret imidlertid gjestene, og Hallelujah Basmel ble spilt gjennom alene med hjemmekeeper Jason Matthews. Weymouths sisteskanse er også klubbens manager, og han skal kanskje si seg fornøyd med at han slapp med gult kort da han kom ut og la ned Basmel. Etter at begge spillerne måtte få behandling, ble det lagt til flere minutter, men omgangen ebbet ut med hjemmeledelse 2-0.

 

Etter ytterligere pause-forfriskninger i klubbhusets bar tok jeg igjen oppstilling på tribunen idet spillerne kom ut igjen. Weymouth fortsette å dominere, og virket farlige hver gang de var i angrep. Jeg hadde selv satt penger på Weymouth, men om jeg nå kunne satt penger også på at Yetton ville score hattrick ville jeg gjort det. Etter flott forarbeid av Fiddes sendte han imidlertid på ukarakteristisk vis ballen over mål fra svært god posisjon. Vertene hadde lite å fare med, og det var vel nokså typisk for deres dag at da Harley Kelly fikk ballen i god posisjon på sju-åtte meter, klarte han rett og slett ikke å kontrollere ballen. Drøyt ti minutter ut i omgangen kronet Alec Fiddes sin debut fra start ved å sette ballen i mål etter av Yettons avslutning hadde blitt blokkert. 3-0.

 

Med kampen tilsynelatende vunnet valgte man imidlertid snart å ta av Yetton, som til hjemmefansens bekymring virket å holde seg til låret da han trasket av banen. Og da Sam Poole måtte av med en sannsynligvis brukket nese sørget det for ytterlige forsvars-bekymringer, men de suspenderte er i det minste snart tilbake. Weymouth tok foten av gasspedalen mot slutten, og Aresey kunne redusert fra en corner da Nathan Hillaires headet på mål, men midtstopper Chris McPhee sto på streken og fikk headet unna. Og da dommeren blåste av var det med en fortjent seier 3-0 som sørget for at Weymouth ville feire nyttår på delt tabelltopp.

 

Jeg tok en siste forfriskning i baren før jeg bestilte taxi, og fikk slått av noen ord med Stewart Yetton, som kunne berolige supporterne med at selv om han hadde fått føling med en lyskestrekk, ville han være klar til kampen mot sin tidligere arbeidsgiver Truro City på første nyttårsdag. Da jeg – etter å ha sett Alec Fiddes bli tildelt bestemannsprisen – omsider beordret drosjekusken i retning sentrum, valgte jeg meg puben The Swan som neste stoppested. Jeg hadde et ypperlig måltid på The Handmade Pie & Ale House ved min forrige visitt i byen, men de holdt dessverre stengt denne dagen, og dermed ble det i stedet en tradisjonell Sunday roast middag ved Wetherspoons-puben, før jeg gikk returnerte til hotellet via en pitstop på puben The William Henry.

 

Det hadde vært en fin dag i Weymouth, der jeg endelig hadde fått sett fotball på Wessex Stadium. Jeg hadde fått et nytt favorittstadion i kategorien for nybygde anlegg (selv om konkurransen er nærmest totalt fraværende). Jeg skulle imidlertid gjerne hatt litt mer tid på meg i byen, gjerne om sommeren, for å virkelig utforske den koselige byen og dens attraksjoner. Der jeg trakk meg tilbake til hotellsenga registrerte jeg at det allerede så meget stygt ut for morgendagens kamp, da jeg hadde tenkt meg nordover for å se Newcastle Town. Men den tid, den sorg..

 

English ground # 223:
Weymouth v Arlesey Town 3-0 (2-0)
Southern League Premier Division
Wessex Stadium (Bob Lucas Stadium), 28 December 2014
1-0 Stewart Yetton (pen, 26)
2-0 Stewart Yetton (28)
3-0 Alec Fiddes (57)
Att: 668
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 29.12.2014: Yeovil Town v Leyton Orient
Previous game: 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

More pics

 

 

 

Lørdag 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United

 

Det var igjen tid for min etter hvert årvisse romjuls- og nyttårstur, og igjen hadde min snille mor tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på E6. Hun hentet meg kvart over fire natt til lørdag, og omtrent tjue minutter senere kunne jeg ta plass på flybussen til Gardermoen. 07.50-flyet til SAS skulle frakte meg til London Heathrow, og allerede før take-off hadde jeg duppet av. Da jeg omsider kom meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, fikk jeg bekreftet National Rail Inquiries’ informasjon om at det ikke ville være tog fra Heathrow før etter klokka 11 denne dagen.

 

Derfor ville første etappe av turen ned til Eastbourne i stedet gå med buss som erstatning for tog. Men jeg gadd rett og slett ikke å vente på denne bussen og bruke overraskende lang tid på den korte veien ned til Feltham. Dermed kastet jeg meg i stedet i en taxi som skysset meg de få kilometerne til Feltham. Det er egentlig bare en rundt fem minutters kjøretur, men når man i tillegg bruker over ti minutter bare på å komme seg ut av det enorme flyplassområdet, så går likevel taksameteret fort i stor-London. I ettertid spørs det dessuten om det ikke var nettopp i denne taxien at jeg klarte å surre bort husnøklene mens jeg gravde i lommene etter £23 (flott start på turen der altså!). Fra stasjonen i Feltham gikk turen snart videre med tog til Clapham Junction, der jeg etter et nytt togbytte kunne legge ut på morgenens siste etappe ned til Eastbourne.

 

Jeg hadde blitt lokket ned til Sussex-kysten av lokaloppgjøret mellom Eastbourne Town og Eastbourne United, men værmeldingene hadde til tider skapt grunn til bekymring for mine kampplaner. Jeg hadde derfor vært i kontakt med David Bauckham (mannen bak den eminente Pyramid Passion siden, og dyktig fotograf som liker å ta bilder til bl.a. sin Flickr-side fra fotballkampene han besøker). Han hadde ikke vært overbevist om at det ville bli kamp, og kunne fortelle at det hadde regnet kraftig i løpet av natten. Men på vei ned til Eastbourne fikk jeg bekreftet at det ble kamp, og jeg spaserte raskt til Sterling Guest House for å slenge fra meg bagasjen. Det var egentlig ikke innsjekking før klokka 14.00, og jeg var rundt timen tidligere ute, men rommet var allerede klart, og snart la jeg ut på spaserturen til The Saffrons.

 

Regnet hadde også gitt seg i god tid før min ankomst, og da sola kikket frem var det en flott desemberdag i Eastbourne. Det passet for så vidt godt da byen titulerer seg som «The Sunshine Coast» og hevder å flest solskinnsdager i Storbritannia. Eastbourne er da også en såkalt seaside resort, der turistnæringen har stått sentralt. Byen ligger i grevskapet East Sussex, drøyt to og en halv norsk mil øst for Brighton, og har faktisk et innbyggertall på snaut 100 000. Rett utenfor Eastbourne finner man dessuten landemerket Beachy Head, som med sine 162 meter er Storbritannias høyeste kalksteinsklippe, og dessuten et av verdens mest «populære» selvmordsplasser! Så var da også det nevnt.. Mine reiseplaner for dagen hadde også blitt snappet opp av en bruker av VGD’s Øvrig Britisk forum som var på fotballtur med sine sønner, og hadde blitt fristet til Eastbourne etter å ha sett mitt kampprogram.

 

På min høyre hånd fikk jeg snart The Saffrons’ karakteristiske inngangsparti ut mot Meads Road, men her var inngangen tydeligvis ikke åpnet ennå. Jeg orienterte meg derfor frem til hovedinngangen fra Compton Place Road, og tok meg derfor forbi cricketbanen som ligger ved siden av fotballbanen. The Saffrons er et kompleks med flere idrettsanlegg, og er nok for de fleste briter mest kjent som cricketstadion. Her spilte Sussex Countys crickethelter flere av sine hjemmekamper i perioden 1896-2000. I tillegg blir det også spilt blant annet landhockey og lawn bowls ved anlegget. Jeg betalte mine £6, og kunne deretter stikke snuta inn på fotballstadionet, etter å ha byttet ytterligere £1,50 mot et kampprogram.

 

The Saffrons ligger idyllisk til i sentrum, men er ellers i seg selv ikke noe spesielt interessant anlegg. Inntrykket man likevel får av et nokså koselig anlegg skyldes nok i stor grad grøntarealet utenfor og ikke minst et interessant bakteppe som domineres av byens rådhus med sitt flotte klokketårn. Jeg kom inn i det ene hjørnet, der klubbhuset var å finne på kortsiden. I forkant av dette er det en nokså moderne tribune som strekker seg noe sånt som 3/4 av banens bredde, og som har et par seksjoner med sitteplasser. På langsiden nærmest sentrum og togstasjonen består fasilitetene av en ståtribune hovedsakelig under åpen himmel, som med tre fire betongtrinn strekker seg hele banens lengde. Kun på den nederste delen har supporterne tak over hodet i form av et nokså moderne overbygg, og sannelig sto det ikke flere parkbenker her også.

 

I hjørnet nedenfor dette overbygget hadde man nå åpnet inngangspartiet ut mot Meads Road, der kortsiden ut mot sistnevnte er nokså ordinær. Såkalt hard standing i forkant, med to-tre bittesmå betongtrinn i bakkant. På langsiden ut mot cricketbanen finner man laglederbenkene, men lite annet. Tilskuerfasilitetene her består kun av hard standing. Med min rundtur unnagjort kunne jeg oppsøke baren som viste seg å ha inngang fra utsiden der jeg hadde kommet inn. Dette ble løst ved at man fikk utdelt laminerte «billetter» som man leverte tilbake når man skulle inn igjen. Jeg gikk til innkjøp av en pint Stowford Press til £3,20, og da sulten hadde begynt å gnage satt jeg meg ned for å knaske peanøtter mens jeg bladde i dagens kampprogram.

 

Eastbourne Town ble stiftet (som Devonshire Park) i 1881 og hevder å være den eldste klubben i Sussex, men de senere årene er det Eastbourne Borough (tidligere Langney Sports) som har tatt rollen som storebror der de for tiden holder til i Conference South. Dagens to duellanter skulle imidlertid møtes til liga-dyst i Sussex County League Division One – en av stadig færre ligaer som fortsatt følger logikken med at dens øverste divisjon er nettopp Division One. Forrige sesong skilte det to divisjoner mellom de to, men mens Town rykket ned fra Isthmian League Division One South, rykket United opp fra Sussex County League Division Two samtidig som de som step 6-klubb imponerte med å ta seg helt til semifinalen av FA Vase.

 

Mens United hevdet at de denne sesongen først og fremst håpet å konsolidere, ytret Town-fansen forhåpninger om umiddelbar retur til step 4. Town er da også en av fire søkere fra denne ligaen, og befant seg før kamp på fjerdeplass, men hadde kamper til gode på samtlige foran seg. United hadde lagt seg til midt på tabellen, ti poeng bak Town og med to kamper mer spilt. Etter forrige sesongs tittel var det nok mange som før sesongstart tippet at East Preston ville være en farlig kandidat i tetkampen, og de er igjen blant søkerne etter at de i fjor fikk tommelen ned for sitt anlegg og møtte se opprykket gå til East Grinstead Town. I følge en av hjemmesupporterne hadde East Preston dog mistet noen viktige spillere siden den gang, og kanskje noe mer overraskende var Dorking Wanderers nå serielder. De har også søkt, og kan vise seg skumle.

 

Det har ikke Littlehampton Town gjort, men min personlige forhånds-outsider ble av mange utpekt som kanskje den farligste tittelrivalen. Den siste søkeren er for øvrig Horsham YMCA, men selv om man skal være litt forsiktig med å avskrive noen for tidlig, virket det nok som om avstanden opp allerede var i ferd med å bli vel stor. Det dro seg mot avspark, og etter å ha blitt oppringt av den nevnte norske karen gikk jeg ut på tribunene og fant en nordmann som med reisefølge hadde slept med seg flere kofferter etter å ha blitt forsinket på toget ned fra Sheffield. Vi valgte å ta oppstilling på ståtribunen på den ene langsiden, og etter å ha betalt £2,80 for en cheeseburger kunne vi se kampen sparkes i gang.

 

Det var ikke all verden av kvalitet på det vi så innledningsvis, og spillerne virket til tider å ha visse problemer med det tunge (og noe ujevne) underlaget. Den første sjansen av betydning var det United som fikk ved spissen Lucas Mann, men Town-forsvarer Josh Jirbandey fikk klarert til corner. Kvarteret var passert da United-keeper Russ Tanner var uheldig med et utspill som havnet hos vertenes Liam Baitup. Han sentret til bedre plasserte Dan Smith, og kapteinen sendte hjemmelaget i føringen med 1-0. Etter dette var det en og annen halvsjanse begge veier, men alt i alt var det ikke noen stor første omgang vi var vitne til, og da dommeren blåste for pause etterlot jeg nordmennene på tribunen for å unne meg en pause-pint.

 

I baren nøyet Town-fansen seg med å si seg fornøyd med ledelsen etter en jevnspilt affære, og at de håpet på en bedre forestilling i andre omgang. Fra baren fikk jeg også slått kloa i en pin til min samling; noe som gjorde meg £4 fattigere. Det var for øvrig ingen tvil om at dagens tilskuertall ville være sesongbeste i ligaen med klar margin. Eastbourne Town var eneste klubb med tilskuersnitt på over 100 (nemlig 148 før dagens kamp), og 189 tilskuere hadde sett deres møte med St. Francis Rangers tidlig i september. En representant for hjemmelaget mente at det var minst dobbelt så mange her nå, og da tilskuertallet ble oppgitt til å være 408 fikk han da også rett i dette.

 

Tilbake på ståtribunen fant jeg igjen nordmennene, og vi så at United jaktet på en utligning da Dean Stevens’ langskudd fra rundt 25 meter ti minutter ut i omgangen suste like over målet til Town-keeper Greg Nessling. Liam Baitup fyrte løs fra tilsvarende distanse for hjemmelaget, men keeper Tanner hadde få problemer. Uniteds kanskje beste sjanse kom da Bailo Camara spilte gjennom Joe Summerbell, men den unge midtbanespilleren måtte se sin avslutning gå utenfor målet til Nessling. De siste ti minuttene presset United på, men Camara avsluttet også utenfor etter å ha løpt fra Jirbandey. En avslutning fra Mike Gardner ble fanget av Nessling, før United var vanvittig nære på å utligne idet vi gikk over på tillagt tid. Etter klabb og babb inne i feltet smalt ballen i tverrliggeren. Kort etter blåste dommeren i fløyta for siste gang, og Town kunne puste lettet ut.

 

Mens nordmennene dro for å ta toget tilbake til London, oppsøkte jeg igjen baren, der Town-supporterne var lettet over tre poeng. Jeg hadde vel selv regnet med at Town skulle ta seg greit av United, men derbyer som dette lever alltid sine egne liv, og United var i denne kampen rett og slett uheldige som ikke fikk med seg minst ett poeng. Mens jeg satt der og bladde i programmet og nippet til en pint, kom også David Bauckham bortom og slo seg ned for en prat. De var interessant å høre hans syn på (og råd om) diverse saker og ting i spesielt Sussex-fotballen. Etter en oppringning fra kona måtte han etter en snau halvtime bryte opp for å sette kursen hjemover, mens undertegnede ble igjen for nok en pint.

 

Etter å ha tømt glasset takket jeg omsider for meg, og fikk vite at utgangen mot Meads Road muligens fortsatt var åpen. Det var den, og snart kunne jeg tusle ut av The Saffrons. Jeg unnet meg imidlertid en pitstop på puben The London & County for en pint eller to før jeg returnerte til hotellet for en tidlig kveld. Etter en våkenatt og kun snaue to timers døsing på flyet, var det nemlig på tide med litt søvn – spesielt med en tidlig start dagen etter – så allerede i 21-tiden trakk jeg dyna over hodet og slukket lyset.

 

English ground # 222:
Eastbourne Town v Eastbourne United 1-0 (1-0)
Sussex County League Division One
The Saffrons, 27 December 2014
1-0 Dan Smith (16)
Att: 408
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 28.12.2014: Weymouth v Arlesey Town
Previous game: 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey

More pics