Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards 03.01.2015

 


Lørdag 03.01.2015: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards

 

Ved Abbey Guest House i Norwich vet de hva kundeservice er. Jeg hadde blinket meg ut 06.30-toget, og med min tidlige start hadde jeg gitt beskjed om at jeg ville være borte i god tid før frokostserveringen startet klokka halv åtte. Den kinesiske(?) landlady hadde imidlertid insistert på å stå opp for å lage frokost til meg klokka 05.45! Jeg følte meg rent brydd og svarte at jeg selvsagt bare kunne kjøpe meg noe frokost på veien, men hun ville ikke høre snakk om at det var noe som helst bry. Dermed hadde hun klar en full english breakfast da jeg søvndrukken veltet ned trappa til avtalt tid. Med en slik innstilling får man i hvert fall fornøyde gjester!

 

En snau halvtime senere forlot jeg etablissementet og gikk til togstasjonen i Norwich for å sette meg på det nevnte toget som skulle ta meg til endestasjonen London Liverpool Street. Sannelig fikk jeg ikke også unnet meg en drøy time søvn ekstra, før jeg kunne ta tuben fra Liverpool Street til Euston Square og traske den korte veien derfra til London Euston. Der satt jeg meg på 09.30-toget som skulle frakte meg så langt som til Preston, og jeg fikk snart selskap av et par som akkurat hadde returnert fra ferie i Bahamas. De skulle av i Lancaster, og for å ikke våkne opp i Skottland, avtalte vi å eventuelt vekke hverandre rett før ankomst Preston. De ble imidlertid ikke så mye søvn, og drøye to timer senere kunne jeg hoppe av i Preston for å unnagjøre dagens siste togbytte.

 

Etter en ny snau halvtime ankom jeg Blackpool North da klokka viste kvart over tolv, og jeg gikk den korte veien for å sjekke inn på Hotel Vienna, der jeg hadde betalt £20 for overnatting. Ikke noen verdens ting å si på det, om man ikke forventer noe fem stjerners hotell, og karen som åpnet kunne da også fortelle at rommet allerede var klart. Under planlegging av turen kom jeg til å tenke på noen flotte bilder jeg hadde sett fra Blackpool Wren Rovers, som nå spiller i West Lancashire League Premier Division – altså på step 7. Og da mange av klubbene som figurerer høyt oppe på min liste over ønskede destinasjoner spilte bortekamper denne dagen, var det en finfin mulighet til å besøke Bruce Park.

 

Det hadde visst vært en god del regn i Blackpool både kvelden før og gjennom natten frem til tidlig på morgenen, men Wren Rovers hadde vært flinke til å oppdatere om banesituasjonen på Twitter. Imidlertid så jeg først i ettertid at de fortløpende hadde oppdatert meg via private meldinger på Twitter mens jeg foretok min lange reise nordvestover. De var nemlig sendt som private meldinger, som jeg av en eller annen grunn ikke kunne se på min mobil, så for sikkerhets skyld fant jeg nummeret til klubbens secretary Paul Kimberley som kunne bekrefte at det ble kamp. Dermed strøk jeg snart igjen på dør og spaserte ut i byen for å finne en taxi.

 

Uten at den på noen måte ligger ute i gokk, ligger Bruce Park likevel et godt stykke fra denne delen av sentrum, der man enkelt forklart finner den ikke langt fra Blackpool Airport. Bebyggelsen i Blackpool er jo langstrakt, og dette området er helt i den sørlige enden. Taxiregningen kom derfor på noe slikt som £12, og jeg takket sjåføren for en interessant samtale og hoppet ut på den felles parkeringsplassen til Blackpool Wren Rovers og Squires Gate. Dagens kamp hadde avspark klokka 14.00, slik normen er i West Lancashire League, og med en drøy time til avspark var inngangspartiet åpnet, og man kunne høre aktivitet innenfor, der flere spillere allerede var i gang med sin oppvarming.

 

Selv om jeg på forhånd var klar over det, var det likevel utrolig å se med egne øyne hvor nærme de to fotballklubbene på School Road ligger i forhold til hverandre. Selv teoretisk skal det godt gjøres å overgå dette, da de to faktisk deler en vegg på langsiden(e). Squires Gate hører som kjent hjemme i North West Counties League, og deres stadion deler navn med veien School Road på utsiden. Blackpool Wren Rovers spiller altså på Bruce Park som ligger helt inntil, og de to får en til å se det tette naboskapet i Nottingham og selv Dundee i nytt lys. Det var også litt spesielt å se flomlysmastene som på den ene langsiden står nærmest inntil hverandre der de skal lyse i hver sin retning. Det må nesten ses for at man skal begripe det, og som om ikke dette var nok så er det jo også kun et par minutters gange ned til AFC Blackpool.

 

Jeg gikk inn gjennom det ubemannede inngangspartiet, og fikk snart bekreftet av en person at det faktisk var gratis inngang. Samme person inviterte meg etter en kort samtale inn i klubbhusets bar, der han tok oppstilling bak baren. I ettertid mener jeg at vår bartender denne dagen vår identisk med groundsman Mike Tilson. Jeg var i øyeblikket hans eneste kunde, der han fisket frem en boks med Strongbow som jeg betalte £2 for. Og sannelig kunne han ikke by på et utvalg klubb-memorabilia til salgs bak baren. Selv om det ved nærmere ettertanke hadde vært gjevt med et Wrens-krus, nøyde jeg meg med å bytte £3,50 mot en pin. Hva gjelder det nære naboskapet med Squires Gate, fikk jeg også bekreftet at det faktisk ikke er helt uvanlig at begge har hjemmekamp samtidig, og at man da kan risikere å få baller på avveie som havner over på feil bane, slik at dommeren eventuelt må stoppe kampen grunnet to baller på banen!

 

Snart fikk vi også selskap en person som viste seg å være groundhopper Alan Oliver som hadde tatt turen fra Manchester. Han ble like skuffet som meg over at det ikke hadde blitt trykket noe program til kampen, og vi ble fortalt at de ikke gjør det denne sesongen. I stedet fisket vår bartender frem en håndfull borteprogrammer fra inneværende sesong som han delte ut som plaster på såret, i tillegg til noen eldre hjemmeprogrammer fra deres tid i North West Counties League. Charnock Richards glossy program fra inneværende sesong var et godt eksempel på at man ikke trenger å være høyt oppe i pyramiden for å lage et godt program.

 

Stolt viste han også frem det innrammede programmet og lagoppstillingene fra kampen i 1991, da de ydmyket selveste Manchester City. Peter Reid var spillende manager for storklubben som hadde tatt turen for å innvie Wren Rovers’ nye flomlys og klubbhus. Wrens hadde slått de langt mer navngjetne stjernene 2-0, og vi ble fortalt at en rasende Peter Reid ved full tid hadde beordret straffetrening ved daggry dagen etter. Samtidig fikk jeg melding fra min groundhopper-kjenning Anthony, som etter først å ha undret på hvorfor jeg hadde valgt meg en kamp i West Lancashire League også hadde vurdert å ta turen sammen med sin bedre halvdel Joanna, men de kunne fortelle at de nå grunnet det usikre været i området heller hadde valgt å ta turen til Holker Old Boys i Barrow, der de uken før hadde blitt offer for en sen avlysning.

 

Blackpool Wren Rovers har som nevnt en historie i NWCL (North West Counties League), som de faktisk var med å stifte i 1982. Mot slutten av 1980-årene byttet de navn fra Wren Rovers til Blackpool Rovers, før de spilte seg opp i denne ligaens øverste divisjon. I 1998 tok de dagens navn, og valgte samtidig grunnet økonomiske problemer å droppe tilbake i West Lancashire League, der de tok plass i den nye Division Two. Etter to titler på de tre neste sesongene befant de seg i West Lancashire League Premier Division, der de nå har etablert seg som en storhet. På de sju siste sesongene har de faktisk ikke vært dårligere enn nummer to; med titlene i 2010 og 2011 i tillegg til fem andreplasser.

 

Sammen med Charnock Richard er Wrens ligaens dominerende klubb, og NWCL skal være desperate etter å få de tilbake. Mannen bak baren kunne imidlertid fortelle at de ikke på noen måte hadde slike ambisjoner, og ikke var interessert, blant annet fordi NWCL i så fall vil kreve visse oppgraderinger. Dette skal først og fremst dreie seg om et nytt inngangsparti med telleapparat, samt oppgradering (eller fjerning) av en noe falleferdig del av anlegget der taket er delvis borte. Det er egentlig litt synd, for man får inntrykk av at klubben absolutt hører hjemme der, men det er samtidig forfriskende med en klubb som ikke svelger alle kameler med hud og hår i sin iver etter å klatre i pyramiden. Og så lenge de er fornøyd med tingenes tilstand i West Lancashire League, så er lite bedre enn det.

 

Det var på tide å drikke opp og ta en runde rundt anlegget. Det hadde ikke vært altfor mange bilder å finne av Bruce Park på nettet, og selv om jeg likte de jeg så er det på dette nivået aldri noen garanti for at man ikke har gjort endringer siden bildene ble tatt. Derfor var jeg spent da jeg rundet hjørnet på klubbhuset og kikket inn på Bruce Parks indre. Jeg hadde kommet inn på den ene kortsiden, der man på innsiden har klubbhuset på sin høyre hånd, og på venstre et bygg som blant annet huser garderober. I sistnevnte bygg er det også ut mot banen et matutsalg der liflige dufter nesten fikk meg til å stoppe opp, men jeg bestemte meg for først å fullføre min runde før jeg returnerte.

 

Både utenfor klubbhuset og fra matutsalget bort mot hjørneflagget er det enkle og sjarmerende ståtribuner. Skjønt «tribuner» er vel å ta litt i all den tid det er snakk om såkalt hard standing med tak over hodet. Det er for så vidt gjennomgangsmelodien på mesteparten av anlegget, der man enten står på betong, gress, eller grus. Unntaket er tribunen på den ene langsiden, og dette er en sjarmerende sak med både ståplasser og sitteplasser. Som mesteparten av anlegget for øvrig ser den herlig sliten ut, og er kledd i et slags «brystpanel» av blikkplater. Denne tribunen strekker seg kanskje rundt 1/3 av banens lengde, og i enden nærmest klubbhuset er den et par trebenker. Lenger opp er det ståplasser, før det på den øverste delen er to seksjoner med seter. Disse tresetene var aldeles fantastiske, og ville alene være verdt inngangspengene (om det ikke hadde vært gratis inngang) for en som er glad i slikt. De var nærmest antikvariske, og det forseggjorte metallet var totalt rustent. I forkant av denne tribunen finner vi også laglederbenkene.

 

På bortre kortside er det igjen ståplasser på bar bakke, men med et tak som strekker seg hele kortsidens bredde. Det er en enkel konstruksjon med støttepilarer i betong og tak i tre og blikk. I hjørnet nærmest den nevnte sittetribunen er både den ytre murveggen og deler av tribunekonstruksjonen nærmest overgrodd av eføy eller lignende slyngplanter (jeg er ingen botaniker). På langsiden nærmest Squires Gates bane er det tilsvarende fasiliteter, men på den øverste halvdelen finner man den nevnte delen hvor både tak og rammeverk er borte. Det er ikke tilfelle lenger ned mot nærmeste kortside, der jeg kom inn, og med runden fullført gikk jeg for å smake på de kulinariske godsakene man bød på.

 

En pork pie ble kjøpt for kun £1,40, og den trivelige karen i matutsalget lurte plutselig på om jeg var nordmannen som var ventet å komme. Jeg måtte svare bekreftende på dette, og han ville plutselig gi meg pengene tilbake da paien allerede var betalt for. Uten at jeg altså registrerte det før senere hadde jeg fått privat melding på Twitter om at en gratis pai ventet på meg. Jeg insisterte likevel på å betale for meg; ikke minst ettersom de ikke tar inngangspenger, slik jeg mente de burde gjøre. Slik hadde de også sluppet å drifte klubbene ene og alene på salg av mat og drikke, samt utleie av klubblokalene til diverse funksjoner (noe som i følge personer jeg senere snakket med hos AFC Blackpool ikke skjer altfor ofte).

 

Jeg ble pekt i retning av Alan Grieve som jeg ble fortalt var mannen med ansvaret for klubbens Twitter-konto. Mannen med skjegget (som ses i et par av bildene) bekreftet dette og ville umiddelbart vite om jeg hadde betalt for paien jeg gomlet på, og forhåpentligvis tolket han det ikke som frekkhet at jeg høflig takket for tilbudet men valgte å støtte klubben med en skarve slant. Hverken han eller andre virket helt overbevist av mitt forslag om å ta inngangspenger. En symolsk sum på et pund eller to hadde neppe skremt bort tilskuere, og i andre kamper på dette nivået har jeg da også betalt £2 både hos Richmond Town (Wearside League) og Harwich & Parkeston (den gang i Essex & Suffolk Border League Premier Division).

 

Wrens og Charnock Richard hadde ikke uventet rykket litt fra de andre, og med en kamp mer spilt hadde Wrens også ett poeng opp til sine tittelrivaler fra utkanten av Chorley. Da burde dagens motstander slås, og Lostock St. Gerards hadde tatt turen fra den sørlige utkanten av Preston. Gjestene hadde tilhold rett under midten av tabellen, på tiendeplass av 15 lag, og Wrens hadde vunnet det omvendte oppgjøret 5-3 i slutten av september. De færreste hadde vel forventet en lignende thriller og målfest, men det var nå klart for avspark, og sammen med groundhopperen Alan tok jeg oppstilling i det ene hjørnet nede ved klubbhuset. Uten program eller teamsheets ville det bli en utfordring å holde styr på spillerne, men Alan Grieve var i det minste behjelpelig med å gi oss en kikk på arket med hjemmelagets oppstilling. Bortelagets variant hadde visstnok dommeren stukket av med.

 

Vi hadde blitt fortalt at hjemmelaget er kjent for underholdende fotball, der alle mann ønsker å spille fotball og gjerne storme i angrep, og innledningsvis var det tidlig klart at dette ikke virket være overdrevent. Med unntak av keeperen var samtlige Wrens-spillere ivrige etter å storme fremover, og etter kun drøye fem minutter fikk de uttelling da Ric Seear satt inn kampens første mål. Og kun få minutter senere var samme mann igjen på farten og doblet ledelsen. Wrens dominerte totalt, og det virket farlig hver eneste gang de var i angrep. De kunne økt ytterligere, om det ikke hadde vært for et par gode redninger fra gjestenes keeper som ved en anledning også fikk hjelp av tverrliggeren.

 

Ric Seear brukte kun halve første omgang på å fullføre sitt hattrick da han satt inn 3-0 i det 23. minutt, og vi sto med en følelse av at kampen for lengst allerede var avgjort. Gjestene virket nærmest sjokkskadet, men snaue ti minutter senere reduserte de til 3-1 ved Lewis Swarbrick. Var det likevel håp for de tilreisende? Vel, det virket strengt tatt mer sannsynlig med ytterligere hjemmemål enn med ny redusering, da Lostock St. Gerards ikke skapte spesielt stort. 3-1 sto seg da også til pause, da flere av tilskuerne faktisk forlot Bruce Park for å spasere ned til AFC Blackpools hjemmebane The Mechanics Ground, der det var avspark klokka tre.

 

Min hodetelling ga meg et resultat på 48 tilskuere, men jeg ser i ettertid at klubbens egen kamprapport opererer med et tilskuertall på 51, så jeg var ikke langt unna. Det er synd ikke flere benytter anledningen til å se klubben; spesielt på en dag da storebror Blackpool FC hadde spillefri før morgendagens bortekamp mot Aston Villa i FA Cupen. Tilbake i baren ble det uansett tid til en ny Strongbow, og interessant samtale med klubbrepresentanter som sa seg fornøyd med førsteomgangen. De kunne også fortelle at Charnock Richard ledet 1-0 i sin hjemmekamp mot Garstang. Og med det var det igjen på tide å drikke opp da spillerne tok oppstilling for andre omgang.

 

Om det hadde vært den minste tvil, knuste Ric Seear gjestenes håp allerede drøye to minutter ut i omgangen, da han satt scoret sitt fjerde for dagen og sørget for 4-1. Dette var hans 23. mål for sesongen på 16 kamper – slett ingen dårlig statistikk! Wrens fortsatte å dominere, og igjen hindret tverrliggeren ytterlige økning av ledelsen. Etter halvspilt omgang ble Ric Seear tatt av for å hvile, og debutant Alex Taylor fikk sjansen. Kanskje ga det gjestene ørlite håp, for Lostock St. Gerards kom litt mer med nå. De skapte imidlertid ikke all verden, bortsett fra et par halvsjanser og en større sjanse som de nok burde puttet, og fortsatt var Wrens det førende laget.

 

Om de hadde øynet et minimalt håp, ble det knust rundt ti minutter før slutt, da Michael Clark dukket opp og sørget for 5-1. Og noen få minutter senere satt innbytter Oli Crolla den siste spikeren i kista da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Jeg hadde vært vitne til en oppvisning i underholdende fotball, og en maktdemonstrasjon fra Blackpool Wren Rovers, som holdt presset oppe på Charnock Richard (som vant sin kamp 3-0). Jeg stortrivdes på Bruce Park, og jeg ville så gjerne blitt igjen for ytterligere en forfriskning eller to, men jeg bestemte meg likevel for å gå den korte veien ned til AFC Blackpool der det var pause.

 

Jeg takket for meg og ønsket oppriktig lykke til, og mens groundhopperen Alan valgte å sette kursen strakt tilbake til Manchester, forlot jeg Bruce Park, der mitt opphold viste seg å bli et lite høydepunkt på turen. Det er en herlig klubb med et herlig stadion og herlige mennesker, og ved opphold i Blackpool er det flere som burde kjenne sin besøkelsestid og avlegge klubben et besøk. Og med en av klubbrepresentantenes påstand om at topplagene i West Lancashire League ville hevdet seg greit i NWCL Premier Division friskt i minne, tok jeg fatt på den korte spaserturen.

 

English ground # 227:
Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards 6-1 (3-1)
West Lancashire League Premier Division
Bruce Park, 3 January 2015
1-0 Ric Seear (6)
2-0 Ric Seear (10)
3-0 Ric Seear (23)
3-1 Lewis Swarbrick (32)
4-1 Ric Seear (48)
5-1 Michael Clark (81)
6-1 Oli Crolla (85)
Att: 51
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3,50

 

Next game: 03.01.2015: AFC Blackpool v AFC Liverpool
Previous game: 02.01.2015: Thetford Town v Ely City

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg